Takk for tilliten!

Takk til dere som har stemt på denne bloggen i Budstikkas konkurranse. Morsomt å bli regnet med.
Men jeg blir nok ikke med til finalen.
Det er som barna mine sier: De unge vinner!

 Nå er jeg på 7. plass. De fem med flest stemmer går videre til finalen,sammen med fem som juryen stemmer på.

Men vinneren er Budstikka som med dette markedsføringsknepet har fått et par tusen flere tilhengere.
For skal du stemme,må du samtidig like Budstikkas Facebook-side.
For en drøy måned siden hadde Budstikka 8.000 tilhengere, nå har siden rundt 10.500  tilhengere på Facebook.
Noen av disse er mine venner og støttespillere. Mange av dem bor ikke i Asker og Bærum.
 Flere av mine bor ikke en gang i Norge. Men blogger leser de.
Og de holder seg oppdatert på min behandling gjennom bloggen.
Det var jo for disse jeg begynte å skrive.

Heretter får mine støttespillere  Budstikkas oppdateringer om trafikkkaos på E18, ulovlige skilt i Sandvika og nabokrangel blant rike Bæringer i sin Facebook-feed.
Nyttig? Neppe.
Men nyttig for Budstikka å ha så mange tilhengere.
Konkurransen er  ren og skjær business for Budstikka.
Redaksjonen har revet seg i håret og lurt på hvordan de skulle få opp antall tilhengere av sin Facebook-side. Det har de lykkes med nå. Mange av de nye tilhengerne blir nok med fremover, inntil de blir så irriterte på for dem unyttige nyheter, at de trykker på unlike.


Budstikka har åpenbart  plukket ut sine favoritter på forhånd. De har vært noen  bloggere og laget videoreportasje om dem. Jeg er ikke blant disse., men  jeg kan ikke klage, på et tidspunkt lå min blogg ute i egen plugg som det heter på nettspråk på Budstikka.no. Og jeg hev meg med i siste liten etter oppfordringer fra flere Budstikka-journalister.

I alt 119 bloggere er med på konkurransen som har fått frem spennet blant bloggerne. På topp ligger nå en Cheer-blogg ( som virker mer kommersiell enn resten) på plass nummer to min favoritt en ung kvinne som blogger om sine psykiske problemer, og også en annerledes blogg fra en mattelærer ,så er det ung soldatfrue, en voksen dame med en "feel-good-blogg", en dresskodeblogg finnes., reiseblogg etc. Men nedover listen mange såkalte rosa bloggere..

At jeg skulle være med i noen bloggkonkurranse er nesten absurd. Alt skyldes debutboken, På direkten. Uten den, ingen blogging heller om kreften.
Da kreften kom brukte jeg den da allerede godt leste bokbloggen til å fortelle omverden om sykdommen som hadde rammet meg. Det var en enkel måte å skjerme meg for folks reaskjoner på, å slippe å fortelle alle det ansikt til ansikt, dessuten var det viktig for meg å "eie" informasjonen om meg selv. Unngå rykter.
Siden har jeg fortsatt, fordi jeg har fått så mange hyggelige tilbakemeldinger på åpenheten. Noen sier at bloggingen har vært terapi for meg. Kanskje det. Kanskje dere lesere har vært med på å gjøre hverdagen litt lysere for meg!!

Da jeg fikk kreftdiagnosen og før det var klart om jeg hadde spredning, trodde jeg at jeg kom til å dø av dette. Som så mange andre tenkte jeg  at kreft kunne bety død. Så redd jeg var noen uker! så redd jeg var for å dø midt i livet. Dø fra barna mine.

Men jeg skal ikke dø av kreften. Hva fremtiden gir, vet jeg ikke. Det vet ingen.
Det eneste vi alle vet, er at vi en gang skal dø.

Hvis denne bloggen er med på avmystifisere kreft, fjerne noen av mytene og skrekken forbundet med sykdommen, er jeg kjempetilfreds. Neste gang en kvinne rammet av brystkreft og googler kreften og lander på min blogg, blir hun kanskje lettet eller tryggere. Ser at det går an å ikke falle ned i stor depresjon, at man ikke trenger å bli kjempesyk av cellegiften, at man ikke trenger å isolere seg. At det er et fint liv også underveis.
.
Takk til alle dere som har vært med på denne runden i livet mitt. Denne bloggen og alle de hyggelige hilsene har faktisk vært en super støtte for meg i den tøffe tiden siden november.

Her i huset teller jeg ned til neste cellegiftkur. Gruer meg, men vet samtidig at snart, vel nesten snart er det hele over.

Tanken på neste kur preger meg litt. Gruer meg til morgendagen og min 10. kur. Gruer meg til smerter, til uvelfølelse og å være et slakt.
Men i dag er jeg i superform!


Og jeg får heldigvis ikke så mye tid til å grue meg. Husets katt Katja nedkom for to dager siden  med tre skjønne kattunger.

 Det er fantastisk å få være med på en fødsel som dette. Det får frem smilet hos meg og barna, og dype rynker hos mannen min. Jeg er husets igangsetter, han er praktikeren som tenker på hvordan vi skal løse sommerkabalen med kattungene.
Vel. Turen til  Frankrike blir kanskje utsatt, med mindre en besteforeldre eller venn kan forbarme seg over husets katter. Til sørlandet kan ihvertfall hele flokken være med på.
Kattungene skaper liv og røre i huset. Elsker  det. Elsker at ting skjer rundt meg. Elsker action, til vanlig.
Når barna kommer hjem fra skolen, løper de opp og ser til kattungene, gjerne med en venn eller to på slep. Det er fantastisk å oppleve disse små nurkene og hvor flott mamma katten vår er.
Og for oss i familien er det er herlig ihvertfall å tenke på noe annet enn kommende kreft-behandling.

For selv om bloggkonkurransen snart er over, er ikke min behandling slutt.
I morgen den 10. cellegiftkur altså.
Og siste dag før ny kur skal tilbringes på beste vis. Med venner og familie. Lunsj , tur og en titt på en kunstutstilling med en venninne, familieting på ettermiddagen før jeg drar på venninnetreff i kveld.
Og ja, en liten hvilestund må jeg vel også ha, hvis ikke denne tiden foran PC-en kvalifiserer til hviletid.
Champagnekveld ville vertinnen ha. Jeg er ikke hard på flasken for tiden, og ihvertfall ikke kvelden før kur. Men et lite glass unner jeg meg.

Ha en fin dag!!

Og PS: dere kan  fortsatt stemme på meg eller noen av de andre bloggerne, ved å gå inn på Budstikka.no.
Bare hvis dere vil altså!