Nesten hver dag, møter jeg folk som spør meg om jeg har
fortsatt to bryst.
Helt fremmede mennesker, og også folk
som er helt perifere for meg spør:
"Måtte du fjerne puppen?"
I dag spurte en dame bak disken i en butikk jeg var om det.
Hun hadde lest om meg og kreften i en avis.
Synes det er temmelig frekt,er det ikke?
Hvorfor så nysgjerrig?
Hvorfor så nysgjerrig?
Folk vet at jeg har hatt brystkreft og da
mener de åpenbart at det er helt naturlig å spørre om det.
Frem til nå har jeg høflig svart det som sant er.
Nå har jeg bestemt meg for at jeg heretter
ikke skal være så imøtekommende.
Pupp er jo ikke vesentlig. Og det er langt
over intimsonen min.
Dere som har lest bloggen en tid, vet hva
som skjedde. Nye kan gå tilbake til desember. Eller kanskje jeg også forteller
det her senere.
Men la det være
opp til meg hvilke detaljer jeg forteller til hvem. Og la meg også bestemme
settingen.
På toget eller i
en kassekø er ikke akkurat stedet for private avsløringer.
Ja, jeg vet jeg
forteller mye her på bloggen. Men jeg styrer når jeg forteller hva, og jeg ser
ikke dere i øynene når dere leser, jeg prøver å skrive personlig og nært uten å være for privat, slik at
andre under kreftbehandling også skal kjenne seg igjen.
Og jeg bestemmer
selv hvor privat jeg vil være og i hvilken rekkefølge detaljene kommer.
Brystene var aldri
vesentlig for meg. Selv ikke i høst da jeg fikk diagnosen.
Som en jeg kjenner
sier: Min kvinnelighet sitter ikke i brystene, men i hodet, i smilet, i
blikket, i faktene. I meg.
Kroppen min har sine
arr og skavanker. Men den er sterk og utholdende.
Den er forandret
etter tre graviditeter. Men det er jo livet.
Brystene mine har
gjort sitt. Dessuten har de aldri vært store.
Mulig valget hadde
vært tøffere om jeg hadde vært yngre.
For ja, jeg var
innstilt på å fjerne venstre bryst. Fikk valget mellom å ta brystet eller gå
for brystbevarende.
For få år tilbake var brystkreft ensbetydende med å fjerne alt, pupp og lymfeknuter. Nå prøver legene å redde brystet. Over 60 prosent av brystkreftoperasjonene er såkalt brystbevarende.
For få år tilbake var brystkreft ensbetydende med å fjerne alt, pupp og lymfeknuter. Nå prøver legene å redde brystet. Over 60 prosent av brystkreftoperasjonene er såkalt brystbevarende.
Kvelden før
operasjonen bestemte jeg meg; legene kunne bare ta brystet. Jeg ville blir
kvitt kreften. Etter noe om og men overtalte kirurgen meg neste morgen
til å bare ta kreftsvulsten.
"Jeg vil
prøve å bevare brystet ditt, men vi er ikke sikre på om det går," sa hun.
Kirurgen
mente at jeg var sterk nok til to operasjoner, hvis prøver viste at det
var mer kreft i brystet.
Likevel ba jeg
henne om å fjerne hele brystet under første operasjon, hvis de så at det var
mer kreft der.
Husker godt den
følelsen jeg hadde den desemberettermiddagen jeg våknet fra narkosen. Utenfor
gjennom vinduet på overvåkingen så jeg solen gå ned på den klare blå og
rosa vinterhimmelen.
Jeg hadde bandasje
over brystet, var slapp, sliten og følelsesløs etter alle smertestillende,
narkosen og operasjonen.
Da spurte jeg
sykepleieren.
"Har jeg
dren?"
Visste at om jeg
hadde fått lagt ut dren, så var venstre brystet borte.
"Nei,"
sa hun.
Jeg sank bakover
på puten. Visste da at helingen ville gå fortere, og at jeg allerede to dager
etter kunne dra på boksignering.
Men jeg var
kanskje enda mer redd for fremtiden enn jeg hadde vært om de hadde tatt hele
fronten.
Men nå vet jeg at de fjernet all kreften i denne operasjonen.
Og jo,. jeg har i blant vist arret til gode venninner og enkelte andre. Arret mitt er ikke noe å skryte av, det er veldig til å leve med.
Men nå vet jeg at de fjernet all kreften i denne operasjonen.
Og jo,. jeg har i blant vist arret til gode venninner og enkelte andre. Arret mitt er ikke noe å skryte av, det er veldig til å leve med.
Fordi jeg ikke
tok brystet, må jeg gjennom 25 strålinger lokalt på det opererte brystet.
Det skjer når jeg
har hentet meg inn etter cellegiften.
Etter flotte
sommeruker.
Det blir ingenting
i forhold til cellegiften.
Jeg har før
fortalt hvordan fremmede, folk som vet at jeg har kreft tar meg på parykken. De
vil kjenne hvordan det føles.
Hallo! Frekkas!!!
"Bare
se, men ikke røre," har jeg før skrevet.
Nå gjentar jeg
det. Bare se på håret mitt, men ikke finn på å rør det.
Jeg går ofte
rundt med bart hode nå. Og jeg elsker å ta på håret mitt akkurat nå. Det er mykt,
skikkelig silkemykt.. Men det
er forbeholdt meg og de jeg er glad i.
Dere tar ikke på
håret til folk flest, gjør dere?
Nei., så dere trenger ikke gjøre det med mitt heller.
Nei., så dere trenger ikke gjøre det med mitt heller.
Men dere kan
gjerne beundre det. Jeg er kjempestolt og glad over at det vokser igjen.
Selv om jeg slapp å fjerne brystet fryder jeg meg over ekstrabevilgingen regjeringen kom med på 50 millioner kroner til brystkreftopererte. Beløpet høres lite ut for å fjerne puppekøen, men gir alle de kvinnene som føler seg halve med fjernet bryst nytt håp om kjappere behandling . Alle kvinner fortjener å føle seg hjemme i kroppen sin.
Og de trenger heller ikke få spørsmål fra fremmede om de vil operere inn nytt bryst. La det være opp til dem å fortelle det.
Åpenhet er ikke ensbetydende med å være grenseløs.
Fordi nordmenn er verdens mest uhøflige og udannede folkeslag.......mang en bilturist som kom til Norge på besøk har sagt at høfligheten sluttet ved svenskegrensa.Nordmenns ukultiverte oppførsel på sydentur er jo ofte til å gremmes over. Og mange nordmenn sier jo det samme. Det er vel kanskje det lille fåtallet barbarer som ødelegger inntrykket av oss fordi det synes så godt,og det er vel typisk i mange sammenhenger,men ergerlig og flaut. Det er ikke få dører jeg har fått i fleisen på vei inn en butikk f.eks. Oppdragelsespotensialet er enormt her tillands.
SvarSlettMen hva virker,hvilke metoder er best? Nei,det var det da....... Vi får holde ut og gå foran med et godt eksempel istedetfor selv å bli trukket ned til barbarnivå av irritasjon i kampens hete.:-)
Et nei er mer kraftfult enn ja, slik har det bestandig vært! Det skaper reaksjoner, på godt og vondt! Synd men sant!! Wenche!
SvarSlettHei
SvarSlettJa det er dette med å respektere andres nærhetssoner det. Mange har det litt medfødt, jeg håper jeg har det!! Ellers er jo dette noe som vi kan trene oss opp til å lære og bli flinkere på. Dette handler om sosial kompetanse. Jeg er forundret over hvor mange som er dårlige nettopp det. Og det later ikke til at høy utdanning hjelper på heller. Sosial kompetanse og empati og hvordan man kommuniserer er mangelvare. Dessverre, for det er jo så viktig!! Jeg kjenner mange svært høyt utdannede mennesker som ikke har begrep om verken empati, kommunikasjon eller sosial kompetanse i hverdagen. God 17 mai. Nydelig bunad forreste <3 Mvh Helene