torsdag 24. mai 2012

Hurra, nådde toppen!



Sommeren er her. Jeg nyter den i fulle drag.
I kveld har jeg sittet på glassverandaen, hørt på fuglene, trukket inn forsommerens liflige søte lukter,og tenkt at livet er ganske deilig.
Har fått cellegift nummer 11 og er i bedre form enn på lenge.
Hvis jeg bare hviler bitt litt mellom slagene.
Ja, da bekymrede venner, jeg prøver å ikke være så aktiv.Så hyper.
Jeg lar humla suse innimellom, som her på dette bildet.
Og så følger jeg legens råd om å sitte med bena høyt for å bli kvitt litt av ødemet, hevelsen i kroppen, som cellegiften gir meg. Som selskap har jeg Skyggeland, skrevet av tidligere DN-kollega Bjørn Olav. I går kveld var jeg en snartur på lanseringsfesten hans hos Gyldendal og sikret meg selvfølgelig et signert eksemplar av boken.

Men jeg  sitter ikke bare i godstolen. Ja, det er kanskje unødvendig å fortelle dere som kjenner meg. De siste dagene har  jeg presset meg noe mer enn jeg har gjort de siste par ukene fordi formen har vært bra.

I går ,dagen etter den siste cellegiften ,gikk jeg på tre timers tur i marka. Målet var å nå toppen av Kolsåstoppen.
Familien min var skeptisk til at jeg skulle gjøre det. "Du kan få en smell opp dit. Husk det er bratt og ganske slitsomt også for helt friske å komme seg opp dit."
Desto mer trigget ble jeg.
På med shorts og solkrem faktor 30 i ansiktet. Cellegiften gjør at huden blir ømfintlig og den tåler dårlig sol.
Sekken ble fylt med vann, nøtter, jordbær og hjemmelaget rundstykke.
Gikk turen sammen med en venninne. Solen sto høyt på himmelen, men trærne i skogen ga oss litt skygge. Luften var fylt med fantastiske dufter og fuglene sang vakkert. Jeg har faktisk aldri før  kjent en slik sterk lukt i skogen. Ikke bare lukter av jordsmonn, blåbærlyng og vårgrønt gress. Det var som luften  var dynket i parfyme. Forklaringen var all liljekonvalen som hadde sprettet ut på rekordfart på grunn av varmen.

Og da vi etterhvert kom lengre og lengre oppover bakken, forsvant trærne og solen stekte på huden. Svetten silte. De opphovnede cellegift-føttene verket i joggeskoene.  Men plutselig skyllet en deilig bris over oss og kjælte med de svette kroppene våre.

Om vi nådde toppen?
Klart vi gjorde!


Vi kom enda lengre opp enn dette bildet, helt til topps selvfølgelig, og jeg sendte MMS-bildet fra toppen til mannen som bevis på at det som kunne virke umulig faktisk er mulig.
Fordi jeg hadde bestemt meg for det.
Får som regel til det jeg vil.
Joda, stahet kommer godt med i disse tider.



Det er mer enn noengang viktig å sette seg mål, tenker jeg. Målet mitt underveis i vinter og vår har vært å trene hver dag, gå lange turer og fylle hver bidige dag med hyggelige opplevelser. Hver dag nyte øyeblikket, leve her og nå, le, tulle, tenke,  skrive og være blant de jeg er glad i.

Jeg lever mer intenst og nært enn noensinne. Er takknemlig for at jeg får oppleve denne vakre årstiden, at jeg ikke har spredning og at jeg snart er helt pigg igjen.




Nå er målet mitt å komme meg opp på Galhøpiggen i sommer.
Har ikke vært der siden på dette bildet. Gravid med barn nummer to og den eneste gangen jeg har vært kortklippet som voksen.



Nå vil jeg på Norges tak igjen i sommer.
Galskap, sier folk. Det må jeg ikke finne på, ,mener de. Etter å ha gått på cellegift i nesten et halvår er lungekapasiteten svekket, muskelmassen redusert. Jeg er blodfattig og har et immunforsvar i kjelleren. Alt dette tar cellegiften rotta på.
Men jeg kan komme på toppen, hvis jeg vil. Hvis jeg fortsetter å trene og gå på lange turer hver dag fremover.






Men jeg er i ikke så verst form takket være at jeg hver dag har gått på lange turer, helst i mest mulig kupert terreng. Uansett vær, uansett form, har jeg tvunget meg selv ut av huset, også når jeg har vært svimmel og kvalm.
Dette bestemte jeg meg for å gjennomføre før jeg startet på den tøffe cellegiftbehandlingen. Jeg visste at holder jeg meg i form, så tåler jeg cellegiften bedre og jeg blir raskere meg selv igjen.
Målet var altså tur hver dag, ingen unnskyldning fantes for å droppe det.
Ingen dag uten!

I løpet av disse månedene på cellegift  har jeg levd her og nå, men samtidig har jeg hevet blikket og sett fremover. Målet mitt har vært å komme ut av dette sterk og sunn.  Jeg skal tilbake til  full jobb, og jeg skal fortsette å skrive bøker, mange bøker.
Og jeg skal bli råere til å prioritere det som er viktigst for meg i livet.
Kanskje er jeg blitt bitte litt grann grådigere på livets gleder også!




4 kommentarer:

  1. Flott og fantastisk! Kunne ikke sagt meg mere enig! Ha en fortsatt fin sommerkveld. Wenche!

    SvarSlett
  2. Prioritering av livets gleder er det aller viktigaste!

    SvarSlett
  3. Hei. Er i samme situasjon som deg, men ikke kommet så langt i behandlingen. Ved lese bloggen din klarer jeg å tenke mer positivt og blir motivert til å stå på. Du viser at man kan leve nesten normalt under behandlingen og det gjør meg utrolig godt. Takk for det, det hjelper meg i en tøff tid :)))

    SvarSlett
  4. Å tusen takk for hyggelig tilbakemelding. Dette gir meg også motivasjon til å fortsette å skrive her på bloggen. Hjelper den andre kreftpasienter til å holde koken og motet oppe, føler jeg at jeg gjør en jobb som blogger!! Takk : )

    SvarSlett