mandag 21. mai 2012

Det er ikke synd på meg!



I morgen skal jeg inn for ny cellegiftkur. Jeg er temmelig behandlingslei nå. Kroppen er tung. Hater parykken. Har vonde føtter og andre bivirkninger dere helst ikke vil vite noe om.
Det folk  aller best ser, foruten hårfall og parykk, er at jeg har est ut i kropp og ansikt.
Selv om jeg hver dag går på halvannen til to-timers turer, trener litt og spiser sunt har jeg den siste måneden økt i vekt.
Det er ikke fett. Det er vann.
Den siste cellegiften Taxol gir meg vann i kroppen.
Måneansikt, pølsefingre, hovne legger og føtter. You name it!
Verst ser jeg ut  dagen etter cellegift. Ansiktet er hovent, føttene gigantiske og fingre er fete.
Ja, kanskje synes dere jeg overdriver. Men det kjennes slik.

På 17.mai var jeg ute blant folk slik, med måneansikt og parykk. Dagen før hadde jeg  altså fått cellegift.
Bunadaden som ellers er romslig, var trang, de solide bundadsskoene var nesten for små, men jeg fikk presset meg inn i antrekket.
Barna sa: Mamma, du ser sliten ut... før vi dro på den lokale 17.mai-.arrangementet.

Her med eldstesønn på 17.mai.


 Jeg så på blikkene til folk jeg traff den dagen at de syntes synd på meg, at folk jeg ikke har sett på en stund syntes jeg hadde forandret meg mye de siste månedene.
Enkelte sa "Stakkars deg."

Og ja, det er spesielt slik dagen etter cellegift. Jeg er et oppblåst monster. Men hevelsen går gradvis ned, ikke helt, til jeg skal på neste kur.
Jeg har begynt å drikke brennesle-te og spise agurk og selleri i mengder. Mat som skal være  vanndrivende. Kanskje det hjelper mot vann i kroppen.
Likevel det er en detalj i det hele.
Vet at det er forbigående, som hårtapet og andre bivirkninger. Når giften er ute til sommeren, blir jeg gradvis meg selv igjen. Mulig jeg får en nyve til i pannen eller en rynke til under øynene, håret kanskje mørkere.
 Men jeg er frisk og sterk. Jeg har bekjempet kreften og kan ta regi over livet mitt igjen.
Uansett hvor tøff skjebnen kan virke akkurat nå, ønsker ihvertfall ikke jeg medlidenhet. D
Dessuten er alt håndterlig.De fleste dagene mine er supre.

Det er så mange andre som har det så mye verre. På 17.mai traff jeg to som har fått en mye tøffere skjebne enn meg.
Den ene er ung enke. Hun mistet mannen sin for et par år siden da hun var høygravid med nummer to og med ansvar for en liten smårolling til. . For henne og de to barna blir livet aldri mer det samme. De vil alltid mangle pappaen sin og en kjær ektefelle.
En annen hvor livet er snudd opp ned, er en nabo. Uten forvarsel fikk hun for halvannet år siden hjerneslag. Ble lammet og har vært til lengre rehabilitering. Fremdeles sitter hun i rullestol, og er i ferd med å lære seg å gå igjen. Hennes vei tilbake til et normalt liv er lengre og mer smertefullt enn min, likevel har hun humør og glimt i øynene.
Man kan ikke sammenligne skjebner eller sammenligne sykdomstilfeller.

Men jeg vet at disse månedene for meg snart er et tilbakelagt stadium, en parantes i livet, at jeg til høsten forhåpentlig har glemt alt og kan si: "Det gikk så fort denne tiden med cellegift og egentlig var det ikke så tøft."

Jeg er en kreftoverlever og kommer sterkere og klokere  tilbake til sommeren og ihvertfall til høsten, bare så dere vet det!

7 kommentarer:

  1. Veldig godt sagt - viktige ord! Jeg håper vi klarer å formidle beundring og omsorg på en måte som ikke høres ut som medlidenhet! Stå på - vi har vel en avtale om en ridehelg på Rauland til høsten ...?

    SvarSlett
  2. Jeg er 28 år gammel og begynte på samme kur for 10 dager siden! Tenker positivt og på samme måte som deg;) Dette er en parantes i livet og dette skal gå bra!

    SvarSlett
  3. Takk,takk! Ja, ridning er blant de tingene jeg gjerne vil gjøre fremover, og husker avtalen om ridehelg, Anne!

    og stå på anonym 2, og lykke til med kreftbehandlingen. Det er tøffe tak, men lys i den andre enden av tunnelen!!

    SvarSlett
  4. Jeg lever med spredning og foretrekker oppmuntring foran stakkarsliggjøring. Det styrker ikke en. Samtidig skjønner jeg at det ikke alltid er like lett å vite hva man skal si.

    Mona :-)

    SvarSlett
  5. SÅ stolt av deg! Du er utrolig!! Hele tiden er det masse vi rundt trenger å høre og vi lærer! Ny styrkeklem!

    SvarSlett
  6. Nei, det er nok ikke lett å være familie, venn eller kollega med en kreftpasient. Men medlidenhet er ingen god følelse! takk for hyggelige hilsner!!

    SvarSlett
  7. Til tross for hevelse i kroppen og slitent blikk så meinar eg faktisk fortsatt at du ser godt ut! Det er noko med din positivitet og optimisme som tross alt er der alikevel :-) Lykke til vidare, det er mange som heiar på deg! Klem

    SvarSlett