tirsdag 17. april 2012

Et mareritt i bakken vår




Denne uken gjennomgår mange familier marerittet på ny.
Vi har fått se Anders Behring Breivik i fri utfoldelse i sal 250 i Oslo Tingrett. Et menneskemonster med ekstreme holdninger.
Som journalist savner jeg jobben, kjenner det rykker i foten etter å jobbe. Men som mor og kvinne er jeg på mange måter glad for at jeg slipper. Jeg blir alt for lett engasjert og rørt ved hendelser som berører barn.





Jeg er nesten symptomfri etter siste cellegiftbehandling, og følger som mange andre rettssaken på nettet og TV. Oppslukt av rettsdrama glemmer jeg rent hva som skjer med min egen kropp for tiden.
Alt dette er jo uansett forbigående, ikke sant?
Min kreftdiagnose blir uvesentlig og liten i forhold til marerittet som alle de 77 familiene gjennomgår. De som mistet en datter, bror, sønn, mor eller far i denne ufattelige terrorhandlingen.




Så akkurat i disse dager føler jeg meg litt dum som har kommunisert så mye om egen diagnose og behandling. Jeg lever og har det bra, tross alt, tross den dritt-giften, tross den hersens kreften.
Det er så mange andre som har det så mye verre.


Nederst i bakken vår bor en familie som har fått livet sitt snudd opp ned. En av de 77 familier som ble hardt rammet av den grufulle terrorhandlingen.
En bestefar og bestemor er knust etter Anders Behring Breivik brutalitet.

Jeg ante ikke om deres Utøya-historie før nylig. Men jeg har stusset over at jeg aldri ser dem lenger. De er ikke ute i hagen som de ellers alltid er om våren og sommeren, luker i bed, klipper busker eller gress, de har en flott velstelt hage, jeg møter dem aldri ute på tur med hunden, men har ofte sett den lille terrieren løs i hagen deres når jeg går forbi. Jeg er jo mye på tur om dagen, men har altså ikke sett det blide og hyggelige paret på lenge.
Det var tilfeldig at jeg hørte om deres store tap. Dette er en av familiene som ikke har snakket i det åpne rom om sin sorg og tap. De er en av de usynlige ofrene for Anders Behring Breiviks galskap.
En dag nylig da jeg gikk tur forbi huset deres, stoppet jeg og ble ropt inn i hagen til naboen deres på den andre siden av veien, som akkurat hadde fått ny valp.Jeg og bikkja gikk inn i hagen og bikkja mi løp og lekte med den søte valpen. Mens vi voksne småpratet, nikket jeg mot nabohuset på den andre siden av veien og spurte om det hadde skjedd noe med det eldre paret, om en av dem var blitt syke, siden jeg aldri møtte dem lenger.
"Å, har du ikke hørt det? Hele familien er knust, de mistet det ene av to barnebarn på Utøya. De har det alle så tungt," fortalte han.


Jeg gikk trist hjem. Tenkte på de to jentene jeg i årevis hadde sett lekende i hagen til besteforeldrene, på at vi har fått avlagte leker fra det eldre paret og husket plutselig at vi i år ikke hadde fått julekort fra dem som ellers. Mens jeg gikk opp bakken hjem, lurte på om jeg burde ta kontakt med naboene. På om jeg burde gå innom med en blomsterbukett en dag. Kanskje nå. Men kanskje de vil være alene med sorgen? Kanskje de føler at et uventet besøk er påtrengende? Kanskje de ikke orker å snakke med andre om dette akkurat nå.


Men så tenker jeg at jeg er blitt glad når naboer jeg knapt kjenner har kommet innom med blomster, vin, smykker, til og med bilder etter at de fikk høre om min diagnose.

i dag gikk jeg forbi huset deres igjen. Det virket helt dødt og forlatt. Bare den lille terrieren løp bjeffende mot oss.
Da bestemte jeg meg. Til helgen når det ikke er noen sendinger fra rettsaken mot deres barnebarns morder går jeg innom dem med en blomsterbukett og et kort.

Men først må jeg i morgen gjennom neste cellegift. Nå er det over 14 uker siden jeg startet på cellegiften. Nå har jeg bare ti uker igjen. Håret på hodet gror faktisk, og jeg har ikke noe å klage over.
Jeg får livet mitt tilbake, jeg er snart ferdig med behandlingen og kan være mamma 100 prosent, begynne å jobbe igjen og fylle livet med alle hverdagslige gjøremål.

Det eldre paret i bakken vil aldri få sitt gamle liv tilbake.



Jeg legger ved lenken til bloggen jeg skrev 23. juli, dagen etter Utøya-massakren og bomben i Regjeringskvartalet.

1 kommentar:

  1. Min vakre, empatiske Anne Cecilie.
    Det er så vakkert og varmt det du skriver.
    Tenker på deg imorgen og krysser fingre for deg :)

    Klem

    SvarSlett