Blomster på døren, fra en ukjent beundrer?

Jeg elsker blomster. Ute og inne. Hagen vår er full av blomster. Ikke noen prakthage, men en Astrid Lundgren-hage som noen naboer kaller den.
Jeg tar gjerne  blomster inn i huset fra hagen, og er jeg heldig så har jeg blomster helt til frosten kommer.
Da  sent på høsten, kanskje i november, begynner jeg å kjøpe blomster. Huset har alltid en bukett eller to. På kjøkkenet, i stuen, i hallen og ofte på gjestetoalettet nede.
Det hender jeg får blomster av mannen min og. Og selvsagt kjøper jeg blomster til ham.
I blant får jeg blomster av foreldrene mine, og svigerforeldre og. Av og til av helt fremmede, beundrere eller lesere eller seere,  eller kall det hva du vil.
Da jeg fikk kreftdiagnonsen lignet huset vårt noen måneder en blomsterbutikk.
Det var overveldende!
Ofte ringte det på døren og et bud sto der med blomster.
Eller en nabo med favnen full av blomster.
Det hender ikke så ofte nå. Jeg er kreftfri, behandlingen er over og jeg er på vei til å finne meg selv igjen.

Men i dag ringte det igjen på døren og et blomsterbud sto utenfor. Nysgjerrig rev jeg av emballasjen. Var der fra mannen min? Var det jobben ? Var det en venninne , eller var det noen av de jeg traff i vinterferien? Eller var det rett og slett en hemmelig beundrer ?
Det var en lubben bukett med fargerike tulipaner.
Jeg fant ikke kortet med en gang.
Men der, der på den andre siden hang det jo. Lite og smalt, ikke lett å få øye på.
"Takk for hjelpen, "  sto det.
Kortet avslørte at buketten var fra en av mine faste blogglesere, en som har gitt meg masse hyggelige tilbakemeldinger og bedt meg om å fortsetter å skrive. Hun, jeg sier ikke navn, ligger litt etter meg i løypa og har brukt bloggen som en " bibel", har hun sagt.
Takk , takk søte deg for oppmuntring og vakker blomsterbukett! Så glad jeg ble!
Og det er nettopp alle dere ukjente lesere som etterhvert har vært motivasjonen min for å fortsette med bloggen.
Folk, kreftpasienter,  pårørende, leger eller sykepleiere følger mine skriverier. Selv om jeg ikke skriver en linje på en uke, er det hver dag flere hundre innom bloggen. Mange sier de har brukt meg for å få håp.  De har brukt meg for å forberede seg på hva som skal skje med kroppen deres, for å få tips om mat, trening, hvordan det er å bli strålt, hvor ille er cellegiften, hvilke er de verste bivirkningene. Jeg ser hva dere har søkt på, men ikke hvem dere er, med mindre dere legger igjen beskjed eller sender meg private meldinger.
 Andre sier at de har gitt barn og mann adressen til bloggen min, for at de pårørende skal være mer forberedt og bedre forstå hva som skjer med en kreftpasient.

Mange kreftbloggere er kanskje mer preget av alvor.  Andre kreftbloggere har som oftest en mer dyster prognose.
Men jeg er en kreftoverlever! Jeg har gode prognoser. Jeg skal ikke dø av kreften , ihvertfall ikke i dette tiåret og heller ikke neste, eller neste. Og jeg er så glad for at andre lærer noe eller blir gladere av min blogg!
Det gjør at det blir vanskeligere å slutte med bloggingen da...
Takk for blomstene! De pynter opp kjøkkenbordet. Og de kom til rett tid. Huset hadde bare et par visne buketter etter vinterferiens fravær. Jeg skal stelle godt med dem!

Kjære Kåre, takk for følget!

Kåre Valebrokk, 1940-2013. Hvil i fred. Foto:VG

I dag bisettes Kåre Valebrokk.  En fremsynt redaktør, en usedvanlig pressemann og raus sjef er gått ut av tiden.
 Jeg er svært lei meg for at jeg ikke får vært der og tatt det siste farvel med den beste redaktøren jeg noensinne har hatt.
Jeg er på en lenge planlagt vinterferie med familien, og det er uaktuelt å reise hjem til Oslo.
Jeg tenker mye på Kåre i dag, og minnes alt det han har betydd for meg, for en hel generasjon journalister og for utviklingen av kritisk undersøkende journalistikk.

Ett er sikkert.
Jeg får aldri en sjef igjen som Kåre Valebrokk.
Det finnes ikke hans like i norsk medie-verden. Han var en bauta.

 Kåre har lært meg det meste jeg kan om journalistikk. Jeg føler stor takknemlighet for at jeg var så priviligert, men tenker samtidig at jeg underveis i alle disse  seks årene i Dagens Næringsliv kanskje ikke helt forsto hvor heldig jeg var.

Kåre var flink til å bygge en kultur rundt seg. Egen førsteside av DN er et av de håndfaste minner jeg har fra årene i DN.

Kvelden før Kåre døde,  tenkte jeg mye på ham. Jeg visste at han var kritisk syk og håpet at han sto den av.
 Men det var likevel noe som fikk meg til å mimre litt ekstra om den fabelaktige redaktøren denne kvelden. Den fredagskvelden var vi på vei til fjells, til hyttetur med en vennegjeng.  På vei til fjellet passerte vi en vakker  hvit trekirke i Venabygd.
Da vi rundet svingen ved kirken husket på en av de mange historier han hadde delt med meg.  Da Kåre hørte at jeg hadde hytte der oppe ved inngangen til Rondane fortalte han meg at han alltid stoppet ved kirken når han kjørte den fjellovergangen. Han fortalte meg ting om denne kirken som jeg ikke ante, enda jeg hadde passert fjellkirken hundrevis av ganger.  Kåre fortalte at denne enkle vakre trekirken var en av landets få åttekantede kirker, og at det på denne kirkegården fantes mange svært gamle og godt bevarte gravsteder. Kirkegården rommet også mange krigsgraver. Kåre var kunnskapsrik og han var veldig interessert i historie. Å vandre på kirkegårder og lese gamle gravstøtter var en av de tingene han likte å gjøre.
Noe annet han likte var å dele kunnskapen med yngre journalister.
Den helgen da Kåre døde samlet mange av de tidligere Dagens Næringslivs-journalistene seg på en bar i Oslo for å minnes ham. Det var helt i hans ånd.
Hver fredag kveld åpnet Kåre lommeboken og spanderte øl på journalistene i Dagens Næringsliv. En fin avslutning på en hektisk jobbuke og inngang til helgen. Mens vi jobbet der, tok vi vel nesten denne invitasjonen for gitt, tenkte kanskje ikke på hvor heldige vi var som jobbet med en redaktør som ikke bare var usedvanlig kunnskapsrik, inspirerende og karismatisk. Han var raus også.
Raus med lommeboken og raus med rosen.

Da min eldste var et år, var jeg på et kurs i Brussel i en uke. Det var selvsagt tøft å være borte fra den lille så mange dager, og da det viste seg at Kåre skulle arrangere seminar i Amsterdam den påfølgende helgen, sa jeg at jeg ikke kunne være med.
Da Kåre hørte årsaken, fikk han booket fly og hotell til min lille familie. Mannen min kom ned med gutten vår og var der hele helgen.
Rause Kåre.
Slik var Eirik med på seminar og på restaurant og bar med Kåre allerede før han kunne gå.

Alle barna mine vet godt hvem Kåre er. De har møtt ham flere ganger når de har vært med meg på blant annet på kunstutstillinger . Sist gang i sommer, før Kåre visste om kreften. Og eldstemann har en bamse, fått av Kåre da han var baby.
Den heter selvfølgelig Kåre og er en bereist kar.

Bamsen Kåre har opplevd mye i sitt liv, men fortsatt henger sløyfen på.

Siden redaktøren vår døde, har jeg lest mange vakre minneord. Og jeg hadde ikke tenkt på å skrive noe om han her på bloggen . Det blir som å hoppe etter Wirkola. Men så har jeg tenkt så mye på ham disse dagene at jeg likevel ikke greier å la være. Disse linjene er mine minner om ham.

Sist gang jeg møtte Kåre var i aviskiosken på Gardemoen rett før jul. Vi skulle begge ut å fly. Vi var begge kvitt kreften. Han smilte lykkelig og ga meg en klem. Jeg var kjempeglad på hans vegne.
I tillegg til at vi i mange år hadde jobbet sammen, hadde det siste året fått et nytt felleskap. Kreften.
En gang i august mens jeg småløp innover korridorene på Radiumhospitalet for å få min daglige behandling, møtte jeg tilfeldig Kåre.
Når du møter noen langt inne i Radiumhospitalets indre, er det fordi de enten er kreftpasient eller pårørende. Jeg forsto med en gang hvordan det var fått med ham.
Med litt spakere stemme enn ellers  fortalte Kåre at han hadde fått kreft.  Diagnosen var fersk, og han var på vei inn til flere undersøkelser. Han var blekere, tynnere og mer alvorlig enn han pleier. Vi holdt rundt hverandre og jeg ga ham en lang klem.
Men selv i  denne  situasjonen hadde han galgenhumor. "Det tok 50 år som storrøyker før jeg fikk kreft," sa han og smilte.
Jeg fortalte ingen om vårt møte den dagen. Kåre var intervjuet flere ganger i media ifjor sommer uten at kreften var et tema. Derfor tenkte jeg at han ikke ville at man skulle spre nyheten.
Men møtet  med ham i Radiumhospitalets indre gjorde stort inntrykk og satt i meg i flere dager.

Jeg har mye å takke Kåre Valebrokk for.
Kåre ansatte meg som fersk journalist.  Etter statsvitenskap og Frankrikeår  hadde jeg jobbet et par år som journalist, og hadde en fin reporterstilling i  Aftenposten.
Men en dag så jeg en annonse. Dagens Næringsliv skulle ansette journalister.
Jeg og 700 andre søkte.
Et intervju. Så nytt intervju med selveste Kåre Valebrokk.
Jeg glemmer aldri den telefonen jeg fikk tidlig en  4. juledag da jeg var på Hemsedalferie.  Kåre Valebrokk var i den andre enden av telefonen.
"Jobben er din,  hvis du vil ha den, " sa han.
Jeg ble selvfølgelig svimlende glad.
 Likevel sa jeg. "Men vi har ikke snakket lønn."
"Jo, det har vi, " sa han. " Du får det samme som du har i Aftenposten, pluss 10.000. "
Jeg hadde lest at det var ved jobbskifter man hadde sjansen til å gå opp i lønn.
"Nei," sa jeg, "vi har ikke diskutert lønn."
"Stiller du hardt mot hardt," sa han.
Klump i magen. Sommerfugler.
Jeg hadde akkurat kjøpt meg ny leilighet på Briskeby. Litt for dyr.
"Jeg vil jo gjerne begynne i Dagens Næringsliv, men jeg vil også gjerne tjene mer."
Kremmeren Kåre må ha likt dette. At jeg turde å være litt tøff. Resultatet var at jeg fikk 10.000 mer i lønn da jeg startet, og 40.000 til etter at prøvetiden var over.
Kåre elsket dette. Kontakten med oss journalister. Forhandlingene.
Siden ble det flere slike runder.
Hvert år måtte vi inn til Kåre, forhandle om lønnen vår. Jeg likte å sitte der i stolen med ham på den andre siden av sitt massive skrivebord, røykende på en av sine Teddyer, mens vi snakket om journalistikk, om samfunnsutviklingen, om hvordan jeg trivdes, om kunsten på veggene hans.  Men til slutt kom det jeg hatet. Å forhandle om lønn, snakke meg opp. Det var ikke helt meg.
Heldigvis var Kåre stort sett fornøyd med meg.
Han oppmuntret meg til å lese og dissikerere regnskap. Jeg ble etterhvert kalt "Brønnøysundekspressen" fordi jeg ble rå på å hente regnskap, bestille rolleutskrifter, finne skjulte hemmeligheter i sminkede årsrapporter. Slik blir det mye morsom journalistikk av. Slik blir det mange førstesider av,
De siste årene i Dagens Næringsliv jobbet jeg i featureredaksjonen som lager Lørdags-DN. Da fikk jeg jobbe i en uke eller to med større graveprosjekter og portretter. Når jeg nå ser tilbake var dette kanskje den mest utfordrende og spennende tiden jeg har hatt som journalist.
Før deadline satt jeg gjerne på jobb til klokken 04-05 om morgenen for å finpusse språket, gjøre reportasjen enda bedre. Jeg ønsket å gjøre Kåre og de andre sjefene fornøyde og ga alt. En eller to timer i seng før jeg dro på jobb igjen neste morgen.

Da jeg gikk inn til Kåre for å si opp i Dagens Næringsliv overrasket han meg igjen. Jeg grudde meg til å gi ham beskjed. Da Kåre fikk brevet i hånden,  la han det til side  på skrivebordet sitt, så på meg og spurte hva jeg tjente.
Jeg sa det. Som DN-journalist tjente jeg godt, lå midt i haugen, rundt snittet i redaksjonen.
"Du får 50.000 nå inn på konto, og 50.000 til hvis du blir."
Han fikk meg til å føle meg som en ønsket medarbeider. Han forsto ikke hvorfor jeg sluttet. Spurte Men det hjalp ikke. Jeg hadde bestemt meg for å prøve noe helt nytt.
Da siste dagen i DN var kommet holdt Kåre en gedigen fest for meg, og med meg fikk jeg godord, gaver og en attest som var så god at den fremdeles får meg til å rødme.

Siste uken jeg jobbet i DN, var jeg invitert med på seminar i Stockholm. Raus som han var, ba han meg om å holde en innledning om "hvordan kapre flere kvinnelige lesere."
Det er ingen hemmelighet at Kåre likte sene kvelder, god vin og cognac. På fester og seminarer var han senest i seng, men satt alltid fresh ved frokost-bordet neste morgen, før noen av oss andre hadde fått søvnen ut av øynene.
"Helt om natten, helt om morgenen," var en av hans motto.
Et annet han er blitt kjent for er "Alle journalister skal lukte øl etter lunsj."
Med det mente han selvsagt ikke bokstavlig. Men han ville ha oss ut av kontorene, bort fra telefonen. Nyhetene fant vi best ute i felten, ved å snakke med kilder og oppsøke miljøer.
Dette er noe jeg har sugd til mitt bryst, og selv har oppfordret nye kolleger til å gjøre.

Kåre var ingen fjern redaktør. Han likte kontakten med oss journalister. Om sommeren var han vikar da de andre sjefene var på ferie, og flere ganger opplevde jeg at han inviterte hele redaksjonen  eller noen av oss ut på lunsj i solen. Idedrodling og god mat, slik fikk han inspirerte folk rundt seg.
Jeg var ung og fryktløs da jeg begynte i DN.  Bølla-Remen var kallenavnet mitt i redaksjonen. Kåre gjorde meg til bølla. Ta makten, oppfordret han. Ikke ta noen sannheter for gitt. Aller minst de som kommer fra myndigheter og fra maktmennensker.
Jeg gjorde det.
Det hendte at han mente jeg tok litt for hardt i.
En gang dro han og jeg på tur til en profilert næringslivsleder utenbys som hadde truet meg med det ene og det andre etter noen kritiske artikler om hans finanser. Besøket var en spesiell opplevelse. Men Kåre backet meg. Og finansmannen sluttet å bråke med meg.
En gang ble avisen og Kåre saksøkt for syv millioner for en reportasjeserie jeg hadde laget. Siktelsen førte meg på førstesiden av Se og Hør og det ble omtalt i de store avisene.
Kåre spurte meg."Du er sikker på at alt du har skrevet er riktig?" Det var jeg. Siden ble det aldri noe mer spørsmål. Vi var i retten sammen i flere dager og Kåre støttet meg.
Jeg ble frikjent.

Jeg husker jeg dro på reportasjeturer landet rundt, Europa rundt. Frihet under ansvar.
Før mobilen var allemannseie, ( ja, tenk på tidlig 90-tall hadde ikke vi journalister mobiltelefon) fikk jeg med meg Kåre lille røde mobiltelefon da jeg dro på reportsjereiser. Rause Kåre.
Kåre ga oss alle muligheter. Utnyttet vi journalistene ikke de sjansene, fikk vi dem ikke igjen. Det visste vi.
Kåre var raus, han var streng. Han var krevende, han var spennende, han var karismatisk. Han hadde teft, han hadde en glitrende penn. Han gjorde oss stolte av å jobbe i Dagens Næringsliv. Han gjorde oss stolte over å jobbe for ham.
Han gjorde meg stolt av jobben jeg gjorde, han lærte meg å  være stolt over å være journalist.


Da vi reiste ned fra fjellet etter helgeturen, måtte jeg stoppe ved kirken i Venabygd. Det var faktisk den første gangen jeg har gjort det.
Dødsbudskapet hadde jeg fått lørdag formiddag. Jeg var trist og i en spesiell stemning resten av helgen.
Denne søndagskvelden følte jeg en nesten andektighet da jeg gikk ut og gjennom porten. De historiske gravstøttene var dekket med snø, men mens jeg sto der takket jeg Kåre for alt han har betydd for meg, for alt han har lært meg.
Kåre var den beste sjefen.
Takk for følge, Kåre!
I evig takknemlighet.
Hvil i fred, Kåre.


I

Har ikke lagt ned bloggen helt!!

Jo da jeg lever, trener masse, skriver slutten av bok 2 og har vært på jobb denne uken.
Har ikke lagt ned bloggen.
Men den siste uken har så mange jeg kjenner dødd av kreft, så jeg er litt satt ut.
Jeg blir minnet om den forferdelige sykdommen jeg var så uheldig å få inn i min kropp.

Veldig stort inntrykk gjorde det at Kåre Valebrokk døde. Uvirkelig at den vitale, kunnskapsrike og karismatiske Kåre ikke finnes mer.  Han var min sjef i 6 år i Dagens Næringsliv, ansatte meg,  og prøvde å holde meg tilbake da jeg ville slutte for å gå til NRK.

 Vi møttes i sommer på Radiumhospitalet. Det var et veldig sterkt møte. Noe jeg aldri kommer til å glemme. Jeg har lyst til å vie en bloggpost til Kåre, men tenker at det blir som å hoppe etter Wirkola. Det er skrevet så utrolig mye vakkert om ham den siste uken. Så jeg vet ikke om jeg tør.
Nå i morgen, eller i dag, fredag reiser vi til Italia på skiferie. Første gang i alpene siden kreften. Det er mye for første gang for tiden.
Jeg er veldig lei for at jeg ikke får gått i begravelsen hans. Den er tirsdag i neste uke. Jeg må prioritere å være sammen med barna mine på skifere, kan ikke reise hjem for å få den med meg, dessverre.

Mine råd til deg som får kreft

Å få kreft er et enormt sjokk. Du faller først ned i et dypt  mørkt hull og tror du skal dø.
Siden karrer du deg opp igjen. Noen fort, andre senere, noen få aldri.


Ingen kreftdiagnose er helt lik. Ingen krefthistorie er helt like.
Ingen kropp er lik.
Vi reagerer forskjellig på diagnosen, vi reagerer ulikt på behandlingen og vi blir friske igjen i ulikt tempo.

Noen blir aldri seg selv etter en kreftdiagnose.
Enda verre, - noen dør av kreften.

I denne bloggen fortalte jeg om  kreften min.

KREFTSYK JEG? FRA HIMMEL TIL HELVETE


Men det viktige er. De aller fleste av oss overlever kreften. To tredeler bekjemper kreften.

For brystkreft er overlevelse på 80-90 prosent.

Brystkreft er den vanligste kreftformen som rammer kvinner.

De aller fleste blir seg selv igjen. Med noen skrubbsår i sjelen, noen arr på kroppen og med nye tanker og erfaringer.

I høst akkurat ferdigbehandlet. Ut på tur hver dag!

Mandag er det verdens kreftdag.
Ikke en dag å feire eller å markere kanskje, men en unnskyldnig for meg til å dele litt av min erfaring.

For det er mange som søker info om kreft og behandling. Hver dag lander mange hundre lesere tilfeldig her på bloggen min fordi de googler kreft, cellegift, kreftblogg, miste håret, mat mot kreft. Søkeordene avslører det.

Omtrent en tredel av oss blir en eller annen gang i livet rammet av kreft. Enda flere opplever at noen som står dem nære blir kreftsyke.

Kreft,- og det å fikse en kreftdiagnose burde derfor angå de fleste av oss.

Da jeg fikk kreft trodde jeg først at jeg kom til å dø.
Da det første sjokket hadde lagt seg, søkte jeg informasjon, og fant fort ut at det ikke fantes en bok om brystkreft som ga meg alle svar, som kunne forberede meg på det jeg skulle gjennom, og som ga meg gode tips og råd.

Jeg fikk lyst til å skrive en bok for kreftpasienter som jeg selv hadde savnet.
Men det blir neppe noe av nå. Og det har sin egen historie.

Men før jeg avslutter å skrive om mitt kreftår her på bloggen, har jeg tenkt å dele av mitt overskudd,  av mine råd og tips her.

Først ut  noen overordnede råd.


OPPSØK LEGE VED DEN MINSTE MISTANKE.
ER DET KREFT ? Kjenner du en kul et sted på kroppen eller har store eller mystiske endringer et eller annet sted i kroppen. IKKE NØL! Ikke tenk at det går over. Oppsøk lege straks. Det er så viktig å oppdage kreften raskt. Overlevelseevnen er større dess tidligere kreften blir oppdaget.
Altså: ikke vær redd for å finne ut om du er syk. Ikke overse symptomer. Mas på legen eler sykehuset hvis du ikke får time fort.
Men prøv ikke å ta sorgene på forskudd.
Ventetiden er verst. Men ikke gjør den verre ved å frykte det aller verste.

Her er en av bloggene jeg skrev i ventetiden.


LEGEN MED GULLSKOENE RINGTE MED DÅRLIGE NYHETER

TILLAT DEG Å BLÅSE UT.
 Når du har fått kreftdiagnosen blir du møkk-redd.
Tillat deg å føle på frykten, å føle på hvor glad du er i livet.
Gråt, hyl, skrik, gråt. Få ut all redsel. Synk ned i kjelleren, ned i det mørkeste, kjenn på frykten.
Men etterpå puss nesen, kom deg opp av gørra, brett opp ermene, se fremover! Rust deg til kamp. Igjen, ikke tenk det verste.
Stol på legene.


SETT DEG INN I DIN KREFTDIAGNOSE.
Spør legen ut om alt du lurer på om din krefttype, Søk info hos Kreftforeningen om din krefttype. Det er lurt å sanke inn mest mulig info om kreften din. Be om utskrift av epikriser og journal. Bli trygg på hva din diagnose faktisk innebærer og hva du må forberede deg på av behandling. Men begrens googlingen din. Da er det lett å bli redd.

DETTE FIKSER DU
Ikke la redselen lamme deg. Visualiser kreften til det sted på kroppen den finnes, og si til deg selv at resten av kroppen din skal bekjempe kreftcellene. Du skal bli frisk!

IKKE SAMMENLIGNE DEG MED ANDRE.
Det finnes mange skrekkhistorier om kreft. Nettet flommer over av forferdelige sykeskjebner. Det finnes masse triste blogger som kreftsyke skriver.  Skjerm deg fra skrekkhistoriene.
Folk kan ha samme type kreft som deg, samme grad, mindre kul, men allikevel går det galt for dem. Det er lett å bli redd hvis man hele tiden sammenligner seg med andre. Hvis folk vil fortelle deg sin krefthistorie, er det lov å si, "Vær så snill jeg vil ikke høre, jeg har nok med mitt."

ÅPENHET.
Vær åpen. Fortell dine omgivelser, familie, barn, kolleger at du har fått kreft.  Men begrens detaljene. Folk trenger ikke å vite alt. Jeg sendte samle-mailer og SMS til de fleste. Etter et par uker begynte jeg å skrive om kreften på bloggen.
Åpenhet har flere fordeler. Alle vet du er syk, du slipper å forklare det hele tiden. Og det fører til at du blir løftet frem av andres omsorg og interesse.
Men selv om du er åpen, trenger du ikke snakke om kreft hele tiden. Det er helt greit å si "Jeg har ikke lyst til å snakke om sykdommen nå." Vær tydelig med hvor dine grenser for åpenhet går.

JOBB.
Jobb så lenge  du orker. Da får du annet å tenke på enn sykdom. Legen min ville sykmelde meg straks jeg fikk diagnosen. Jeg jobbet til noen dager etter operasjonen. Men jeg har hele tiden gjort små bokting, hatt boksigneringer og skrevet på ny bok.

TENK ET SKRITT AV GANGEN.
 Kreftbehandlinger er utmattende. Mye prøver, bilder, MR, CT, venting, operasjon, cellegift, stråling. Nye leger, nye sykepleiere til stadighet.
Brystkreftbehandlinger er vel blant de mest  langvarige kreftbehandlinger. Fra jeg fikk diagnosen til jeg var ferdig med siste stråling gikk det ti måneder.
 Jeg bestemte meg tidlig bare å forholde meg til den behandlingen jeg hadde akkurat nå, ellers kunne alt virke fullstendig overveldende.
Først 6 cellegiftkurer av type FEC, så 12 nye cellegiftkurer av type Taxol, så 25 strålinger, så medisinering.
I stedet tenkte jeg . Nå har jeg fått 2 FEC-kurer, nå er jeg halveis osv.... Når jeg var ferdig med det første cellegiftregime, tillot jeg meg å feire bittelitt på en god dag. Sa til meg selv at nå var en etappe over. Slik markerte jeg alle etappene..


DETTE GJØR CELLEGIFTEN MED DEG


FEST FOR LIVET
Jeg samlet alle venner før jeg begynte på cellegiftkurene mine, på samme vis samlet jeg venner, naboer og støttespillere da jeg var ferdig med behandlingen. Fest for å prise livet og for å dele øyeblikket med folk som har vært der for meg.  Tenker at slike ritualer kan være fint for flere enn meg. Det markerer at du forsvinner litt fra det vanlige liv, og når du er på vei tilbake.

MAT MOT KREFT

AKSEPTER AT DU HAR FÅTT KREFT.
Du har fått kreft, det er urettferdig, men det er livet ditt. Du får det mye bedre hvis du ikke blir bitter. Ingen av oss har noen garanti for hvor lenge vi skal leve. Det er en klisje, men det eneste sikre i livet er at vi skak dø en gang.

LEV HER OG NÅ
Ikke bekymre deg for mye for fremtiden og ikke tenk for mye på hvorfor akkurat du fikk kreft. Livet er urettferdig ja, men ikke bli bitter. Vær heller glad og takknemlig for at du bor i et land hvor du får behandling.

KLAR FOR NY CELLEGIFT


HVIL OG LÆR DEG AVSPENNINGSTEKNIKKER
Det er slitsomt å være på vakt hele tiden, og å være redd. Lær deg metoder for å slappe av. Lær deg yoga og meditasjon. Kan hende arrangerer sykehuset ditt kurs i dette også.
Og lær deg å hvile etter hver aktivitet. Gå tur, så hvile litt på sofaen, før du henter barn, før du lager middag eller lignende.

TREN!
En trent kropp tåler behandlingen bedre. Dessuten så blir du i godt humør.
Trening motvirker at musklene blir for slappe av cellegiften . Cellegiften tar muskelmasse.
Er du ikke trent fra før, er det kanskje tøft å løpe nå, men liten innsats hver dag hjelper.
Trening kan dessuten være med på p motvirke tilbakefall. Forskning viser det!
Jeg satte meg som mål at jeg ikke skulle bli i vesentlig dårligere form av behandlingen . Lyktes med det. Hvilepuls er 60 etter behandling . Det er bra !

IKKE VÆR ALENE.
Skaff deg en likesinnet. Jeg skrev blogg og delte erfaringer, men mine innerste tanker og frykt delte jeg ikke her og heller ikke til  mange i familie og venner. Jeg har vært heldig og har hatt et par-tre andre brystkreft-jenter som jeg har gått turer med , trent med, grått og ledd med. Det er mange plager, bekymringer og tanker som vi har felles og som det er godt å slippe å dele med andre venninner.
Fellesskapet har betydd mye, og har fått meg ihvertfall til å føle meg mer normal opp i galskapen.

SPAR PÅ KREFTENE.
 Under behandlingen. Spar på kreftene. Behandlingsløpet er langt. Kreftene skal holde helt til mål. Jeg overdrev i starten, kjente meg ikke så sliten før etter kur 3.. Kreftene blir gradvis dårligere. Dette er et maratonløp,- og utholdenhet er viktig. Derfor er det viktig å hvile hver dag, før batteriene blir utladet.

BE OM HJELP
Ikke vær redd for å be venner og naboer om hjelp. Folk vil gjerne hjelpe, men glemmer ofte å spørre.


HA DET GØY.
Fyll hver dag med positive opplevelser. OK, det er ikke så lett å være glad og positiv den dagen du får cellegift eller dagene etterpå, men likevel, lur deg selv, fyll dagene med gode opplevelser.  Jeg gikk på turer hver dag.  Jeg leste gode bøker. Lyttet til musikk. Jeg omga meg med vakre ting. Drakk vann i mine yndlingsglass fra Biot i Sør-Frankrike. Var sammen med mennesker som ga meg energi. Lo, levde og elsket.
Hver søndag under cellegiftperioden møtte jeg en gjeng andre glade kvinner og badet, uansett vær og vind. Isbading ga meg kick!

Slik fortalte jeg om kreftåret mitt her på bloggen for en tid tilbake.

SLIK HAR JEG OVERLEVD KREFTÅRET


SETT DEG MÅL.
Jeg bestemte meg for flere ting. Og gjennomførte målene mine. Det ble min motor i sykeperioden.
Hver dag uansett form ut på tur, lange turer. Hver dag litt trening.
Hver dag sunn mat. Hver søndag om vinteren isbading.
Jeg bestemte meg også for å skrive på ny kriminalroman mens jeg var under behandling.

Mitt mål var å komme til Afrika med barna etter kreften. Å komme meg på Galhøpiggen til sommeren, og å begynne å ri igjen.

LÆR DEG Å SI NEI.
Prioriter hva du bruker kreftene dine på. Er du sliten, trenger du ikke treffe barndomsvenninnen som er hjemme fra USA eller gå på foreldremøte. Tenk på deg selv og gi mer blaff i hva andre tenker om deg.

IKKE BLI  SKUFFET
Du vil oppleve et ras av oppmerksomhet den første tiden når du har fått kreft. Ikke bli skuffet om den ene vennen etter den andre forsvinner ut i periferien. Noen synes kreft er vanskelig. Noen tenker at du har nok med ditt, og for andre blir din kreftdiagnose normal.


BRUK TID. Kroppene våre er kjørt ned i kjelleren. Kreftens herjinger, operasjon, cellegift og stråling tapper kroppen din helt for krefter, batteriene er utladet. Bruk tid på å bygge deg opp. Tren. Ikke la deg presse for tidlig tilbake til jobb. Ikke sammenligne deg med andre. Vi reagerer alle ulikt på behsndlingen, noen trenger lenger tid enn andre på å bli restituert. Aksepter at ting tar tid.  Det er tøft å gå på en smell etter kort tid på jobb.


VÆR GLAD, ikke depp for mye. Du blir ikke friskere av det.

PYNT DEG. Vær forfengelig selv om du er syk. Jeg sminket meg hver dag, tok på meg klær jeg trivdes i og sa til meg selv Du ser ikke så verst ut til å være på cellegift. Hver måned gikk jeg til hudpleie og SPA, selv om jeg visste at cellegiften ville bryte alt ned. Det fikk meg til å føle meg bedre og gjorde meg glad.


OG drikk masse vann underveis, hele tiden.  Det sørger for at kroppen kvitter seg raskere med slaggstoffer av cellegift og medisiner.

LYKKE LYKKE TIL. Å få kreft er et aldri så lite helvete, men det er håndterbart og du fikser dette.
For på den andre siden venter livet igjen.

LIVET ER VERDT Å SLOSS FOR.

SE PÅ KREFTBEHANDLINGEN SOM EN JOBB! og SE PÅ CELLEGIFTEN SOM DIN VENN, DIN LIVBØYE. DA BLIR DET LETTERE Å AKSEPTERE BIVIRKNINGENE.

Hvil i fred, Janina

Sist fredag døde Janina.
Flotte, vakre, sterke,sprudlende Janina ble bare 49 år.
Vi var kolleger i Dagens Næringsliv. Den gang var vi en håndfull unge kvinnelige reportere i en mannsdominert redaksjon.
Janina og jeg begynte i avisen omtrent samtidig, på begynnelsen av 1990-tallet en gang,
Kåre Valebrokk rustet opp avisen og ansatte mange nye og ferske journalister.
Det var en fantastisk tid med store oppgaver på jobb, lange arbeidsdager og et aktivt sosialt liv med kolleger.
 Janina og jeg var ikke nære venner, men vi tilbragte en god del fritid sammen, på ski, helgeturer og på fester.

Janina var faktisk med på fest til en venn av meg den kvelden da jeg møtte Dag Erik, mannen min, på ordentlig.
Slik husker man.

Som meg var Janina sporty og opptatt å holde seg i form.
Som meg hadde hun mye energi
Som meg fødte hun etterhvert tre barn.
Som meg var hun håpløst frankofil
Som meg hadde hun mye å leve for.

Som meg fikk hun brystkreft.

Jeg har et bilde på netthinnen av Janina på motorsykkel, med svart skinndress, hjelm på hodet og et stort og bredt glis i det hun svingte ut fra parkeringsplassen utenfor Dagens Næringsliv.
Jeg drømte om det også, og var i ferd med å ta motorsykkellappen da jeg ble gravid.

Våre veier skiltes etterhvert. Hun flyttet ut av byen med kjæresten og ble lærer.
Jeg begynte i NRK.
Vi hadde lite kontakt noen år, det ble bare noen tilfeldige møter.

Men kreften bragte oss sammen igjen.  Vi fikk begge konstatert brystkreft i 2011. Hun i januar, jeg i desember.
 Hun leste om meg og kreften i media  og tok kontakt.


Legene mener at  operasjon, cellegift og stråling har gjort meg kreftfri. Jeg er helbredet for kreft, bank i bordet.
Skjebnen ville det annerledes for Janina. I løpet av  den første cellegiftbehandlingen fikk hun beskjed om at kreften hadde spredd seg til andre steder på kroppen.

Hun ble satt på nytt behandlingsregime. Slapp mer cellegift da.
Var lykkelig og takknemlig for behandlingen som var annerledes og som tillot henne å være mor, reise til sitt Frankrike, jobbe litt, engasjere seg i lokalmiljø, drive med teater, følge gutta på fotball.
I et års tid så det ut til å gå bra, før hun fikk nye nedslående beskjeder om ny spredning.
.
Når brystkreft sprer seg, er den kronisk. Den er inoperabel. Lilkevel kan legene stanse utviklingen av kreften med ulike miksurer av cellegift, stråling og hormoner. Mange pasienter kan ha gode og smertefrie liv i veldig mange år.
Janina fikk ikke oppleve det
Det gikk så altfor fort med henne.

Janina gjennomgikk nye tøffe behandlinger, men hun var glad, stolt og sterk. Klaget ikke.
Hun sto frem i lokalavisen og fortalte om sin alvorlige diagnose. Hun fortalte om glede og gode dager oppe i tøffe behandlinger.
Utad virket hun verken bitter eller sint. Hørte aldri at hun nevnte at det var urettferdig.
Hun mente endatil at hun var heldig. Heldig fordi hun tålte cellegiftkurer og stråling bedre enn de fleste. Hun fikk ikke fæle bivirkninger som meg og andre.
Hun var offensiv, sterk og tydelig.
Hun aktet å leve lenge.
Hun mente at hennes krefthistorie ikke var trist. Hun så lyspunkter.
Hun engasjerte seg i denne bloggen. Ville at jeg skulle kutte å kalle kreftåret for mitt helvete.  Sa jeg med min åpenhet på blogg var en inspiratot for andre og derfor måtte veie mine ord. Mente jeg kunne skremme andre ferske kreftpasienter med å kalle året for et helvete..
Tenk, på dette tidspunkt hvor hun selv visste at det gikk feil vei for henne, tenkte hun på hvordan andre kreftpasienter hadde det.
Det kalles storsinn. Det kalles omsorg for andre,
Sist gang jeg kommuniserte med Janina var 11. januar. Ingen tegn da til at hun skulle gå så fort bort. Nyheten om hennes altfor tidlige bortgang har satt meg veldig ut. Jeg har de siste dagene tenkt mye på Janina og undrer meg hvordan en sykdom kan arte seg så forskjellig på to kropper.

Hennes dødsfall minner meg om hvilken jævlig sykdom kreften er hvis den får kontroll over kroppen din. Hennes dødsfall får meg til å fortvile over at hundrevis av millioner, sikkert milliarder, flerfoldige milliarder globalt, brukes på kreftforsking og likevel knekker de ikke kreftkoden!
De siste dagene har jeg fått beskjed om at flere som jeg kjenner godt, er blitt rammet av kreften, noen med spredning. Jeg krysser fingre og tær for dem. Og midt i det hele forstår jeg hvor heldig jeg har vært. Jeg kjenner en grenseløs takknemlighet over at jeg så langt har vært heldig.


Hvert år får rundt 3000 norske kvinner brystkreft. Hvert år dør rundt 600  norske kvinner av denne krefttypen.
Janina er blitt en del  av  den dystre statistikken.Brutalt er det.
 Janina etterlater seg mann, tre sønner og en stesønn. Den eldste gutten hennes er knappe 15 år.
Det er ikke til å fatte det tapet de føler, den sorgen de må leve med..
Janina begraves fredag.
Jeg tenkte først at jeg skulle gå i begravelsen, men er etter noen dagers overveielse kommet til at jeg ikke orker det.
Situasjonen hennes er for lik min. Jeg vil trolig bli svært beveget ved synet av hennes små og alt for unge barn ved båren.
Men jeg vil tenke  mye på deg denne første dagen i februar.
Jeg lyser fred over ditt minne, kjære Janina. Du var unik. Du vil bli husket.

 r

Det verste med kreftåret

Nå er det et år siden jeg startet med cellegift.
Det er noen datoer som er brent inn i bevisstheten.

For meg er 16 januar en slik dato.
Det var slik vær  den mandagen som nå.

Kaldt, snø på bakken da jeg gikk til sykehuset for å få min første cellegiftkur. Solen tittet frem mellom skyene. Det tegnet til å bli en vakker kald vinterdag

Jeg var spent, nervøs kanskje. For å være ærlig: Grudde meg noe så innihampen.

Nyoperert, 4 dager etter sykehusopphold. På vei til bokarrangement med debutboken min På direkten.Ennå visste jeg ikke hvor omfattende behandling jeg skulle gjennom.

 Jeg hadde spist kvalmereduserende piller på forhånd, som jeg hadde fått utlevert av onkologen min, kreftlegen, noen dager før.
Da jeg kom inn på sykehuset, gikk det slag i slag.
Blodprøver, før blodårene mine ble varmet opp av varmepose (de turkise på bildet), deretter  saltvann inn i årene, før jeg ble pumpet full av de tre giftene som tilsammen utgjør FEC cellegift.  Regnet for å være den tøffeste cellegiften som finnes.
Giften ble ført intravenøst inn gjennom blodårene i hånden eller armen.
Et stativ med stadig nye giftposer.

Den midterste giften er rød. Den tisser du rødt av i et døgn etterpå.  Den må du desinfisere WC-en av. Det tør jeg si nå.
Den er nemlig så jævlig giftig.

Mens jeg satt der i stolen kjente jeg at kroppen ble forgiftet.

Så bar det rett hjem. Rett i seng. Nye piller.

Utslått, svimmel, kvalm. Sov meg gjennom første døgnet.
Siden måtte jeg spise kvalmereduserende flere dager etterpå, flere piller tre ganger om dagen.
Piller som fikk meg til å tåle bedre giften, men piller som gradvis skulle endre utseendet mitt. Det visste jeg heldigvis ikke fra starten av.

Slik beskrev jeg mitt første møte med Chemo, min nye venn. Min livbøye.

Opplevelsen av å bli forgiftet

Cellegift, hva visste jeg egentlig om det på forhånd?
Ingenting.  Annet enn fordommer formidlet gjennom media.
På forhånd grudde jeg meg mest til kvalmen og til å miste håret.
Jeg så for meg selv skallet og stygg, liggende  dagevis  i sengen med nedrullede gardiner mens jeg hele tiden løp til toalettet for å kaste opp. Dessuten regnet jeg med at jeg ville bli utmager og tynn som en halvveis levende.

Slik ble det ikke.

Her er bloggen hvor jeg fortalte om sjokket da kreften var et faktum.


Fra himmel til helvete

Med parykk!

Når jeg nå kan se tilbake på året i et fugleperspektiv, er jeg takknemlig først og fremst.

Slik ser jeg ut i dag et år etter at det hele startet. Gleder meg til sommeren, da når håret  meg kanskje  til skulderen og jeg er kvitt puddel-frisyren... Håret etter cellegift er foreløpig ikke pent,  håret mitt egner seg ikke til å være kort. Men det gror heldigvis fort!

. 

Takknemlig  for at vi har et helsevesen som priorterte å få meg frisk. Uten at jeg betalte for det. Det er ingen selvfølge i mange land.  I mange land er det bare rike med helseforsikring som har råd til å få slik kreftbehandling som jeg har vært gjennom.
Behandlingen av meg har kostet samfunnet rundt 1 million kroner, og da har jeg ikke tatt med sykepenger som NAV har betalt.
Takknemlig for alle de flotte legene og sykepleierne jeg møtte, alle de hvite englene som fikk meg frisk og som ga meg den beste behandling som var å oppdrive for min kreft.
Takknemlig fordi kreften min var mulig å bli kvitt.
Takknemlig for familien som støttet meg og holdt ut med meg, takknemlig for flotte venner, naboer og kolleger.  Året viste meg hvem som er perler rundt meg, og hvem som er gråstein.


Så var det det som ikke var så godt.
Det verste var  ikke å miste håret.
Med parykk, skjerf eller  lue skjulte jeg hårtapet. Fikk til og med komplimenter og blikk fra menn, hvis jeg gikk fort og det var halvmørkt... (Og nei, det er ikke så viktig, men er likevel helt allright!)

Her beskrev jeg hvordan hårtapet kjentes:
Slik kjentes det å miste håret

Her er jeg sliten etter 6 måneder på cellegift. Men litt mer øyesminke, et skjerf og smil hjelper, ihvertfall på den overfladiske lykkefølelse!

Det er så mange myter om kreft og cellegift.
Jo, jeg ble hemningsløst kvalm, men kastet aldri opp en dag. Jeg var slått ut noen dager etter kur, men var bare sengeliggende samme dag som jeg fikk kur. Jeg var kvalm, svimmel, uvel og hadde enorme hodesmerter.



 Noe av det verste med cellegiften FEC var selvsagt uvelfølelsen, det var som å kjøre karusell i dagevis, og at ingen mat smakte den første uken etter kur. Metallsmaken i munnen økte for hver kur.
Jeg spiste lett mat, mye grønnsaker, frukt, smoothie og sushi. Stekt mat  og fet mat ga meg vemmelser. Kanskje fordi jeg unngikk tungt fordøyelig mat, så kastet jeg ikke opp.

Etter cellegift nummer to, forsvant håret, og jeg så slik ut da jeg tok håret. Siden forsvant resten. Der og da kjentes det veldig dramatisk.

Familien hadde sommerferie, jeg kom på helgebesøk på hytta. Veldig veldig sliten var jeg..

Sakte men sikkert økte vekten min under kurene. Jeg , som alltid har vært slank, til tider for tynn,  har kunnet spise alt hva jeg har ønsket, ble småblubben. Cellegiften gjør noe med hormonene og stoffskifte.

Men det var også håndterlig.


For meg var det nesten alle verst å  tape  frihet. At jeg ikke lenger var herre over egen tid, over dagsform og krefter.
At jeg ikke kunne planlegge noe. At jeg aldri visste hvordan dagsformen var.


Den første tiden var jeg høy på livet, grådig på å få med meg mest mulig, overbevise meg selv og andre at det gikk an å være midt i livet selv om jeg var under kreftbehandling.

Jeg jobbet litt, skrev på bok,  var på boksigneringer for å selge kriminalromanen min som akkurat var blitt lansert før kreften dukket opp, var på fester og hytteturer, gikk på ski og isbadet, arrangerte burstafester og  dro på venninnetreff.

Levde opp til myten om meg selv som  den turbudama uten stans.

Men turbomotoren streiket en gang i slutten av februar.

Fra kur 3 ble det påtagelig verre. Jeg måtte gå fra selskaper under forretten, jeg fikk ikke kur til fastsatt tid fordi jeg ikke hadde hvite blodlegemer, jeg ble mer sliten, jeg kollapset på shopping med ungene, jeg tålte ikke masse lyder, masse stemmer rundt meg.

Jeg måtte lære meg å si nei. Jeg måtte lære meg å ta hensyn til meg selv. Jeg måtte lære meg at å skuffe andre mennesker er en del av livet.



På denne tiden fikk jeg også beskjed om at kreften var mer aggressiv og nytt lengre behendlingsløp ble lagt.
Det var et kraftig tilbakeslag. En knekk. Uvirkelig vondt og det kunne være lett å bli redd og deppa.
For noe av det verste som rammer deg som kreftpasient er uvisshet og frykt for fremtiden. Mer aggressiv kreft, hva betød egentlig det?
Etter noen dagers fortvilelse bestemte jeg meg.
 Ville ikke fortvile. Ville tenke at jeg var heldig som hadde leger som hadde undersøkt kreften min enda en gang, som hadde målt den påny for verdien KI67, som det heter. At jeg var heldig som fikk ny og tøffere behandling nå, og ikke senere.
Jeg ristet fortvilelen av meg og deppet ikke.
Forsto at dette måtte til for å bli kreftfri.
Bestemte jeg meg for å stole på legene. De sa at jeg ville bli frisk, det tok bare litt lengre tid.
Realiteten var likevel at jeg ville være syk flere måneder lengre enn planlagt. Jeg ville slite med flere bivirkninger lengre etter at behandlingen var avsluttet.
 Jeg mistet  kontroll over enda lenger tid av livet mitt.

Noe av det verste var å miste kontroll.
Feilen jeg gjorde var nok å være for ambisiøs på egne vegne.Skulle fortsatt fikse det meste i livet, og ble skuffet og lei meg når jeg ikke fikk det til....

Det nesten aller verste var smertene som kom i kroppen etterhvert. Den nye type cellegiften som jeg fikk etter den tøffe FEC-en, Taxolen, som skulle ta den aggressive kreften, reagerte kroppen min veldig på. Jeg hovnet opp i hele kroppen, fikk masse vann overalt, la på meg i alt 8 kilo.  Jeg fikk vondt under føttene, som å gå på puter. Leddene ble stive, det prikket i negler... Smertene og stivheten jeg fikk, argh ... Det var pyton. Alle bivirkningene skal dere få slippe å lese om. Har en egen blogg for det for de spesielt interesserte.

Den finner dere her:.

Dette gjør cellegiften med meg


Og etterhvert mistet jeg øyebryn og vipper. Det var nesten verre enn hårtapet. Dette håret rundt øynene gir jo ansiktet karakter.
På den annen side mistet jeg alt kroppshår. Det har jo også noen sider, og noen fordeler!

Jeg skal ikke underslå at det kjentes fælt å miste utseendet ditt. For en som har vært vant til å se rimelig grei ut, som til og med levde av utseende som modell i 20-årene en periode, så var det rimelig tøft å møte et monsteransikt i speilet om morgenen. Å se ned på en oppblåst kropp, tykke overarmer, oppsvulne legger.  Forfallet kjentes brutalt.
Men jeg trøstet meg med at dette måtte til for å bli frisk, sminket meg litt ekstra, rullet skjerf rundt hodet og løp ut på tur,- med solbriller!!

Om jeg ble overbehandlet, er ikke godt å vite. Men jeg fikk alle typer behandling, operasjon, cellegift, stråling og medikamenter.

En måned etter behandlingsslutt. Håret gror og jeg trives i solen i Hellas

Ille var det også å kjenne at kreftene ikke kom da behandlingen var over. Det var en nedtur.Alle trodde at da var jeg frisk. Men sannheten var at selv om jeg var kreftfri og ferdig med behandling, var jeg på det sykeste.
Paradoksalt nok følte jeg meg aldri syk mens jeg hadde kreft. Det var behandlingen som fikk meg til å se elendig ut og til å føle meg syk.

Her er beskrivelsen min dagen jeg var ferdigbehandlet.

Slik har jeg overlevd krefthelvete


Først nå  etter nyttår føler jeg at jeg har fått ansiktet mitt  og kroppen min tilbake.

 Måneansikt, hovne øyne alt det der er  omsider historie.
 Det måtte en Afrika-tur til! Litt fleip det, men tror kroppen min hadde godt av solstråler. I sommer tålte den det jo ikke, på grunn av cellegiften
Og siden desember har jeg gått ned tre-fire kilo og er nå nede omtrent der jeg var for et år siden. Boff, de åtte mer-kiloene er borte!
Seier!

Det er ikke bare forfengelighet. Det er god helse å være slank og trent etter en kreftbehandling.
Det er lett å legge på seg av brystkreftbehandlingen. Samtidig vet man at fett på kroppen øker sannsynligheten for brystkreft ( fordi det er mer østrogen i fettceller ) Det å holde seg slank og å trene er beste middel i kampen mot tilbakefall. Å trene bidrar i seg selv til å dempe østrogennivået i kroppen.
Nå skal match-vekt holdes. Trener hver dag. Løper. Push-ups. Yoga.  Er kommet i god form igjen. Har hvilepuls på 60 og maxpuls på 188-190.  Ikke verst etter et tøft cellegiftår. Kondisen kan sikkert fortsatt forbedres.
 For første gang siden jeg var ung mamma, er ambisjonen å gå på treningsstudio igjen.

Hver dag har jeg pisket meg selv ut på tur.

Livet vender  gradvis tilbake.

Kreftåret er snart en parantes. Selvfølgelig vil jeg alltid bære erfaringen med meg videre, men jeg håper den ikke preger meg for mye.

Jeg kaller året mitt helvete. Noen blogglesere har reagert på det. Men for meg har det vært det,  jeg mistet mye dette året. Jobbidentitet, håret mitt, kroppen min, helsen min, mitt sosiale liv.
Det handlet ikke lenger om å leve. Det handlet om å holde ut.

Du tolererer smerte, vondter og ubehag når du vet det er forbigående, at det har en god hensikt...
Samtidig som jeg vil understreke at det er helt håndterbart.  Og jeg hadde selvsagt lykkestunder, gode opplevelser, flotte turer hver dag, gode samtaler med noen få nære.

Jeg leser at noen kjendiser sier at kreft er det beste som har hendt dem.
For meg er det omvendt. Kreften er det verste som har hendt meg..
Men jeg har bestemt meg for at frykt for tilbakefall ikke skal få dominere livet mitt, heller ikke bitterhet eller følelse av å ha bli rammet av stor urettferdighet.
Det å leve i nået har hjulpet meg underveis. Det skal jeg fortsette med.
Jeg fikk kreft, basta. Kreft er noe dritt, basta. Men jeg håndterte det ganske bra, basta.
Nå er jeg kreftfri, basta. Og jeg skal forbli kreftfri, basta!
Skal leve frisk og sprek til jeg er 97,5 år gammel, dobbelt basta!

Fra boklanseringen, 3 uker før kreften ble oppdaget. Stort fall fra enorm lykke til bunnløs fortvilelse månedene etter.

I går snakket jeg med en nabo som også  har hatt kreft. Vi er begge enige om at vi ville vært erfaringen foruten.
"Dessuten er jeg ikke blitt noe klokere, " sa han og smilte. "Snarere dummere."
Det stemmer det.
Kreftpasienter blir dummere. Hvorfor er det ingen som skriver om det i media?
 Men det er forbigående.  Det kalles dizzie brain, på fagspråket, eller chemobrain...
Mentalt stress, kreftens herlinger, og cellegift og stråling går ut over intellektet.  Du blir distre, glemske  og svimete. Fakta. Det er litt som å være i ammetåka. Ammetåka pluss litt til..
Men vi finner veien ut igjen. Ikke sant?

Likevel, det aller verste med kreftåret har vært at jeg en periode ikke kunne være mamma på ordentlig. Var for sliten, hadde ikke immunforsvar.
Når en i familien får kreft, rammer det alle. Brutalt er det.
Det blir et år på vent. Tårer, frykt, smerte, opp og nedturer.
Resten av historien er privat.
Som datteren min sa forrige dagen. "Det har vært hardt, mamma, også for oss."
Hjertet mitt gråter.

<script type="text/javascript" src="http://blogglisten.no/c.js?id=46306"></script>

Mitt Afrika

Drømmer bør forfølges,- og ikke forbli i drømmeland.
For et drøyt år siden før kreften, da jeg debuterte som forfatter,  sa jeg til barna at vi skulle dra til Afrika for bokpengene.

Familien skulle få drømmeferie for overskudd av skrivingen min.Det var en fin premie for at de hadde holdt ut med med meg som dobbeltarbeidende journalist og forfattermamma noen år.

Afrika skulle oppleves. Safari og badeferie

Det ble ikke slik. Hele 2012 forsvant i behandling og sykdom. Jeg ble hjemme de gangene mannen min og barna dro på ferie til utlandet.
Legene la ned total reiseforbud. Jeg fikk i høyden reise på hytta og på noen boksigneringer utenbys så lenge jeg var  max en time unna et sykehus.
Å reise til utlandet var utelukket.

Drømmen om turen til Afrika var der hele tiden, men syntes lenge veldig, veldig urealistisk å få gjennomført.
Utover høsten ble jeg sterkere.
Da bestemte vi oss for å reise nå i desember og januar. Droppe julen og storfamilien.
I stedet for å stresse med gaver, julemiddager og brunsjer med storfamilie og venner, bestemte vi oss for å være egoistiske.
Bare være oss 5,-  langt borte.

Flere leger advarte meg mot farene for å reise. Kroppen er kjørt etter aggressiv kreftbehandling. Fremmed bakterieflora, masse livsfarlige sykdommer, malaria.  Jeg kunne bli syk og få problemer.
Men jeg trosset advarslene.

Fire dager før julaften satte vi oss på fly som skulle føre oss til Nairobi i Kenya.
All verdens vaksiner var tatt.
Reisen var lang og slitsom for meg,  24 timer på farta ble det med alle mellomlandingene, men overlevde det.

Jeg har mindre krefter enn før og måtte sove da de andre gikk ut for å spise den første kvelden. Men neste dag var jeg fit for fight da sjåføren og guiden vår  hentet oss på hotellet.
Eventyret startet. Slik så safaribilen vår ut.

Vi kjørte til områdene hvor vi skulle på safari.  I alt var vi i 3 naturreservater-

På landeveien fikk vi sett mye av Kenya, og opplevde et yrende og fargerikt folkeliv langs veiene. Her går mennesker, mengder, flokker av folk beveger seg ute i solen.På vei til jobb, til markedet, for å skaffe seg matvarer, for å selge noe, for å gjete dyrene, eller simpelhen for å flytte på seg.

Det er umulig å gjengi alle inntrykkene fra turen. Ferien var fabelaktig, - noe som bildene kanskje gir et bittlite inntrykk av.

Først altså Nairobi- hektisk millionby med trafikkkaos,  uendelige køer, forurensing, fargerikt bybilde, stolte vakre og glade mennesker tross mye fattigdom. Vi så ikke tiggere slik man opplever i andre storbyer.  Arbeidsledigheten er enorm i landet. Men i stedet for å tigge,  solgte  folk noe langs veiene. Bananer, mais, blader, søtpoteter, en høne eller hva de kunne tjene penger på.

 Vi besøkte  Karen Blixens farm som ligger rett utenfor byen.

Før, da Blixen levde, strakk kaffefarmen seg helt til Nairobi by. Hele området rundt hvor farmen ligger er oppkalt etter henne. Skoler, cafer, boligkompleks, sykehus etc. Hun må ha betydd mye for mange mennesker.
Farmen var et fantastisk sted.  Huset var mindre enn jeg trodde, men det var magisk å være der. Se klærne hennes, spisebordet, soverommet, arbeidsrommet med skrivemaskinen.
Jeg satte meg ned på terrassen hennes, så utover fjellene som hun så vakkert beskriver i boken Out Of Africa, lot ettermiddagssolen kjæle med huden min mens jeg lukket øynene, lyttet til de fremmedartete lydene og luktene av sterke og krydderlignende blomsterdufter
 Kanskje ble jeg litt inspirert... beveget, ikke vet jeg, jo, forresten det vet jeg.



Besøket gjorde inntrykk på meg. Jeg vil se filmen Out of Africa igjen, og barna vil det og. Overrasket ble jeg over å finne filmen i den første plateforretning jeg gikk inn i da vi kom hjem.

Fem dager på safari. En stor opplevelse. Flere magiske øyblikk.
Glemmer aldri de første sjiraffene vi så, spankulerende rett foran oss, eller løveflokken som hvilte seg under et tre, eller løvemammaen som hadde drept en sebra, den tillot at vi stoppet 7-8 meter fra henne og ungene. Heller ikke geparden med to unger som vi fikk lov til å studere en 20 minutters tid, inntil et annet safaribil kom og forstyrret idyllen. Da forsvant hun med ungene, snerrende og krypende. Vi ville ikke plage henne lenger, og så til vår forskrekkelse at den andre bilen forfulgte gepard-flokken.
Argh! Blir sint av slik, sint på uvettige hvite turister som ikke viser respekt for dyrene.
Hver dag sjelsettende opplevelser. Hver dag en påminnelse om hvor priviligerte vi er, Hvor heldig jeg er.

 Vår fantastiske guide kjente utmarken og dyrene. Han visste hvor alle dyrearter kunne gjemme seg. Vi opplevde " the big five" på nær hold, neshorn ( også det sjedne svarte) , elefant, flodhest, løve og gepard.
Vi så mengder med sjiraffer, hyener, aper, merkelige, fargerie fugler. Det er nesten umulig å oppsummere.
Men det var rart. Den første dagen gikk vi i fistel av synet av aper, sjiraffer og sebraer. Men etterhvert ble vi blaserte,- og leet nesten ikke på et øyelokk for sebraer eller aper langs veien. Det er like vanlig som sauer og kyr på landet i Norge...

Vår camp, eller det var et hotell, som var laget som en Masai-landsby, lå midt i den enorme nasjonalparken Masai Mara. Området er en enormt, en sjettedel av Norge.
Om kvelden sovnet vi til løvebrøl, helt utrolig, og om morgenen våknet vi til den fantastiske symfoni av fuglesang.
Liten hvile var det disse dagene. Opp klokken 05.30 til frokost og ut med soloppgang for å finne dyrene som var ute på jakt.
Vakkert landskap, endeløse sletter.

Aldri om jeg vil glemme lydene og luktene i Masai Mara.


Så sceneskifte. Late soldager på fantastiske Zanzibar. Vi var heldige og hadde funnet rom /hytter på et nydelig sted på sørspissen langt unna turistmaskinene lenger nord. Vårt hotell lå i utkanten av  en landsby.  Avslappende og ujålete sted ,  helt i min stil...

Vi levde slik at vi kom tett på samfunnet. Vi opplevde barna som badet på stranden om ettermiddagen etter den muslimske skolen, kvinnene som gikk ut for å sanke siv og hente fisk når det var lavvann, fiskerne som kom inn med sine båter.

 Lyder, lukter, lys. Alt så fremmedartet.

Vi svømte med delfiner. Magisk.
Men vi likte ikke at de lokale båtguidene jaget delifinene med båtene sine på delfinsafari... fy!

Vi svettet i varmen, de første dagene. Zanzibar er en tropisk øy med høy luftfuktighet og varme
 For meg var det umulig å ligge i varmen. Fant skyggen under en parasoll av bast, leste og skrev litt også selv...

Tom Kristiansens KORBÆREREN var med på tur, og ble lest av meg, mannen min og eldste barn.

Dette bildet er tatt ved 17-tiden en dag.Tenker at vi har alt for korte dager, for lite sol om vinteren i Norge.

For første gang var barna i et så strengt relgiøst samfunn,  hvor alle kvinner går tildekket med sjal eller burka. Smågutta passet på meg og søsteren deres, at vi gikk med lange nok kjoler og dekket til skuldrene da vi var utenfor hotellet..

Vi besøkte en landsby utenfor allfarvei hvor noen norske venner støtter et prosjekt for å få kvinner til å leve av landbruk i stedet for den helseskadelige tørking av sjøgress.

Jeg blir berørt og inspirert  av å møte mennesker som lever så enkelt, så fattig, men som har slik verdighet og glede.
.

De siste to dagene på øya bodde vi i Stone Town. Vi feiret nyttåraften der. Nok en eventyr magisk opplevelse. På forhånd hadde vi ingen forventninger. Men hotellet vi bodde på hadde noen gamle ruiner i hagen hvor det blant annet var Spa-anlegg og yogarom. I stedet for t vi spiste i restauranten under bambustak, hadde de flyttet alt ut til ruinene. Under åpen himmel, bare opplyst av stjerner og stearinlys spiste vi nyttårsmiddag, mens vi ble bææret av nydelig sang fra et kor som sto gjemt ulike steder i ruinene. Det var rett og slett grøssende vakkert! Umulig å beskrive..

Takket være venner og litt flaks ble vi invitert inn i afrikanske hjem. Vi kom tett på fattigdom, kampen for tilværelsen.

Vi traff stolte, glade mennesker.

Den høyere utdannede Masaien John som hadde flyttet hjem fra storbyen for å leve tradisjonelt som en Masai, i et lite jordhus hvor oppholdsrom er på noen få kvadratmeter, hvor de bor i samme hus som husdyrene, hvor kjøkkenet er et pent ildsted, hvor gulvet er hardtråkket jord, hvor mannen bor i den ene enden av rommet i den største sengen, mens kona og barna deler den minste sengeplassen.

 John jobbet som lærer på den lokal skolen og var stolt av sine røtter og sin stamme. Masaiene er en av 42 stammer i Kenya. De er høye, vakre mennesker, lever i pakt med naturen, dreper ikke villdyr, annet enn når de må forsvare seg. I storbyen brukes masaiene mye som vakter, fordi de er utholdende, tåler lite søvn fordi de i generasjoner har lært seg å sove lett, fordi de alltid må være på vakt for dyr som kn angripe. Noen uker før besøket hadde en løve kommet seg inn  gjennom et av hullene i gjerdet rundt landsbyen. Heldigvis gikk det bra. Villdyret var ikke agressiv mot menneskene og slapp også med skrekken.

Glemmer aldri dette besøket.

Aller størst inntrykk gjorde nok besøket på det lille barnehjemmet for 40 gatebarn. Noen ildsjeler driver det private hjemmet. Vi hadde med to bager hjemmefra fulle av pent brukte barneklær og noe nytt, samt fotballer, kortstokker og andre spill.

Det gjorde inntrykk langt inn i et mammahjerte når barna dine ga bort sine yndlingsklær, når ene sønn ga en av guttene sin fotballdrakt, når vi så småjentene løpe rundt i Ingerids avlagte sommerkjoler.
Heretter sender vi brukte klær dit i stedet for til Fretex.
Barna sang for oss. Vi ble oppfordret til å synge for dem og. Like vakkert lød ikke det!

Selvsagt levde vi i stor kontrast til alle de innfødte vi traff.  Kvalm stor kontrast.
I Nairobi bodde vi på mange stjerners luksushotell med sikkerhetsvakter overalt, (også utenfor rommene)  på savannene og Zanzibar bodde vi i bohem-camper og hotell med svømmebasseng, gourmetmat ,spa og ansatte på enhver finger. Den dårlige samvittigheten for dette ble bøtet ved at jeg tenkte at vi som turister er med på å gi mange familier levebrød... Og vi var nok vel generøse med driksen.
En annen gang reiser vi nok enklere. For det blir en annen gang.

Vi var borte i 15 dager, men det kjentes som 15 uker. Vi opplevde så mye.
Afrika vi kommer tilbake!
Afrika var en eventyrlig drømmeferie.

Og det er ikke utenkelig om det vil finnes spor av Afrika i en fremtidig bok. Kanskje i 3-eren.

Qui vivra, verra!