mandag 21. januar 2013

Mitt Afrika




Drømmer bør forfølges,- og ikke forbli i drømmeland.
For et drøyt år siden før kreften, da jeg debuterte som forfatter,  sa jeg til barna at vi skulle dra til Afrika for bokpengene.



Familien skulle få drømmeferie for overskudd av skrivingen min.Det var en fin premie for at de hadde holdt ut med med meg som dobbeltarbeidende journalist og forfattermamma noen år.




Afrika skulle oppleves. Safari og badeferie

Det ble ikke slik. Hele 2012 forsvant i behandling og sykdom. Jeg ble hjemme de gangene mannen min og barna dro på ferie til utlandet.
Legene la ned total reiseforbud. Jeg fikk i høyden reise på hytta og på noen boksigneringer utenbys så lenge jeg var  max en time unna et sykehus.
Å reise til utlandet var utelukket.

Drømmen om turen til Afrika var der hele tiden, men syntes lenge veldig, veldig urealistisk å få gjennomført.
Utover høsten ble jeg sterkere.
Da bestemte vi oss for å reise nå i desember og januar. Droppe julen og storfamilien.
I stedet for å stresse med gaver, julemiddager og brunsjer med storfamilie og venner, bestemte vi oss for å være egoistiske.
Bare være oss 5,-  langt borte.

Flere leger advarte meg mot farene for å reise. Kroppen er kjørt etter aggressiv kreftbehandling. Fremmed bakterieflora, masse livsfarlige sykdommer, malaria.  Jeg kunne bli syk og få problemer.
Men jeg trosset advarslene.

Fire dager før julaften satte vi oss på fly som skulle føre oss til Nairobi i Kenya.
All verdens vaksiner var tatt.
Reisen var lang og slitsom for meg,  24 timer på farta ble det med alle mellomlandingene, men overlevde det.



Jeg har mindre krefter enn før og måtte sove da de andre gikk ut for å spise den første kvelden. Men neste dag var jeg fit for fight da sjåføren og guiden vår  hentet oss på hotellet.
Eventyret startet. Slik så safaribilen vår ut.


Vi kjørte til områdene hvor vi skulle på safari.  I alt var vi i 3 naturreservater-
På landeveien fikk vi sett mye av Kenya, og opplevde et yrende og fargerikt folkeliv langs veiene. Her går mennesker, mengder, flokker av folk beveger seg ute i solen.På vei til jobb, til markedet, for å skaffe seg matvarer, for å selge noe, for å gjete dyrene, eller simpelhen for å flytte på seg.










Det er umulig å gjengi alle inntrykkene fra turen. Ferien var fabelaktig, - noe som bildene kanskje gir et bittlite inntrykk av.

Først altså Nairobi- hektisk millionby med trafikkkaos,  uendelige køer, forurensing, fargerikt bybilde, stolte vakre og glade mennesker tross mye fattigdom. Vi så ikke tiggere slik man opplever i andre storbyer.  Arbeidsledigheten er enorm i landet. Men i stedet for å tigge,  solgte  folk noe langs veiene. Bananer, mais, blader, søtpoteter, en høne eller hva de kunne tjene penger på.








 Vi besøkte  Karen Blixens farm som ligger rett utenfor byen.




Før, da Blixen levde, strakk kaffefarmen seg helt til Nairobi by. Hele området rundt hvor farmen ligger er oppkalt etter henne. Skoler, cafer, boligkompleks, sykehus etc. Hun må ha betydd mye for mange mennesker.
Farmen var et fantastisk sted.  Huset var mindre enn jeg trodde, men det var magisk å være der. Se klærne hennes, spisebordet, soverommet, arbeidsrommet med skrivemaskinen.
Jeg satte meg ned på terrassen hennes, så utover fjellene som hun så vakkert beskriver i boken Out Of Africa, lot ettermiddagssolen kjæle med huden min mens jeg lukket øynene, lyttet til de fremmedartete lydene og luktene av sterke og krydderlignende blomsterdufter
 Kanskje ble jeg litt inspirert... beveget, ikke vet jeg, jo, forresten det vet jeg.



Besøket gjorde inntrykk på meg. Jeg vil se filmen Out of Africa igjen, og barna vil det og. Overrasket ble jeg over å finne filmen i den første plateforretning jeg gikk inn i da vi kom hjem.




Fem dager på safari. En stor opplevelse. Flere magiske øyblikk.
Glemmer aldri de første sjiraffene vi så, spankulerende rett foran oss, eller løveflokken som hvilte seg under et tre, eller løvemammaen som hadde drept en sebra, den tillot at vi stoppet 7-8 meter fra henne og ungene. Heller ikke geparden med to unger som vi fikk lov til å studere en 20 minutters tid, inntil et annet safaribil kom og forstyrret idyllen. Da forsvant hun med ungene, snerrende og krypende. Vi ville ikke plage henne lenger, og så til vår forskrekkelse at den andre bilen forfulgte gepard-flokken.
Argh! Blir sint av slik, sint på uvettige hvite turister som ikke viser respekt for dyrene.
Hver dag sjelsettende opplevelser. Hver dag en påminnelse om hvor priviligerte vi er, Hvor heldig jeg er.

 Vår fantastiske guide kjente utmarken og dyrene. Han visste hvor alle dyrearter kunne gjemme seg. Vi opplevde " the big five" på nær hold, neshorn ( også det sjedne svarte) , elefant, flodhest, løve og gepard.
Vi så mengder med sjiraffer, hyener, aper, merkelige, fargerie fugler. Det er nesten umulig å oppsummere.
Men det var rart. Den første dagen gikk vi i fistel av synet av aper, sjiraffer og sebraer. Men etterhvert ble vi blaserte,- og leet nesten ikke på et øyelokk for sebraer eller aper langs veien. Det er like vanlig som sauer og kyr på landet i Norge...

Vår camp, eller det var et hotell, som var laget som en Masai-landsby, lå midt i den enorme nasjonalparken Masai Mara. Området er en enormt, en sjettedel av Norge.
Om kvelden sovnet vi til løvebrøl, helt utrolig, og om morgenen våknet vi til den fantastiske symfoni av fuglesang.
Liten hvile var det disse dagene. Opp klokken 05.30 til frokost og ut med soloppgang for å finne dyrene som var ute på jakt.
Vakkert landskap, endeløse sletter.









Aldri om jeg vil glemme lydene og luktene i Masai Mara.


Så sceneskifte. Late soldager på fantastiske Zanzibar. Vi var heldige og hadde funnet rom /hytter på et nydelig sted på sørspissen langt unna turistmaskinene lenger nord. Vårt hotell lå i utkanten av  en landsby.  Avslappende og ujålete sted ,  helt i min stil...




Vi levde slik at vi kom tett på samfunnet. Vi opplevde barna som badet på stranden om ettermiddagen etter den muslimske skolen, kvinnene som gikk ut for å sanke siv og hente fisk når det var lavvann, fiskerne som kom inn med sine båter.


 Lyder, lukter, lys. Alt så fremmedartet.



Vi svømte med delfiner. Magisk.
Men vi likte ikke at de lokale båtguidene jaget delifinene med båtene sine på delfinsafari... fy!

Vi svettet i varmen, de første dagene. Zanzibar er en tropisk øy med høy luftfuktighet og varme
 For meg var det umulig å ligge i varmen. Fant skyggen under en parasoll av bast, leste og skrev litt også selv...

Tom Kristiansens KORBÆREREN var med på tur, og ble lest av meg, mannen min og eldste barn.
Dette bildet er tatt ved 17-tiden en dag.Tenker at vi har alt for korte dager, for lite sol om vinteren i Norge.








For første gang var barna i et så strengt relgiøst samfunn,  hvor alle kvinner går tildekket med sjal eller burka. Smågutta passet på meg og søsteren deres, at vi gikk med lange nok kjoler og dekket til skuldrene da vi var utenfor hotellet..





Vi besøkte en landsby utenfor allfarvei hvor noen norske venner støtter et prosjekt for å få kvinner til å leve av landbruk i stedet for den helseskadelige tørking av sjøgress.





Jeg blir berørt og inspirert  av å møte mennesker som lever så enkelt, så fattig, men som har slik verdighet og glede.
.





De siste to dagene på øya bodde vi i Stone Town. Vi feiret nyttåraften der. Nok en eventyr magisk opplevelse. På forhånd hadde vi ingen forventninger. Men hotellet vi bodde på hadde noen gamle ruiner i hagen hvor det blant annet var Spa-anlegg og yogarom. I stedet for t vi spiste i restauranten under bambustak, hadde de flyttet alt ut til ruinene. Under åpen himmel, bare opplyst av stjerner og stearinlys spiste vi nyttårsmiddag, mens vi ble bææret av nydelig sang fra et kor som sto gjemt ulike steder i ruinene. Det var rett og slett grøssende vakkert! Umulig å beskrive..



Takket være venner og litt flaks ble vi invitert inn i afrikanske hjem. Vi kom tett på fattigdom, kampen for tilværelsen.




Vi traff stolte, glade mennesker.





Den høyere utdannede Masaien John som hadde flyttet hjem fra storbyen for å leve tradisjonelt som en Masai, i et lite jordhus hvor oppholdsrom er på noen få kvadratmeter, hvor de bor i samme hus som husdyrene, hvor kjøkkenet er et pent ildsted, hvor gulvet er hardtråkket jord, hvor mannen bor i den ene enden av rommet i den største sengen, mens kona og barna deler den minste sengeplassen.



 John jobbet som lærer på den lokal skolen og var stolt av sine røtter og sin stamme. Masaiene er en av 42 stammer i Kenya. De er høye, vakre mennesker, lever i pakt med naturen, dreper ikke villdyr, annet enn når de må forsvare seg. I storbyen brukes masaiene mye som vakter, fordi de er utholdende, tåler lite søvn fordi de i generasjoner har lært seg å sove lett, fordi de alltid må være på vakt for dyr som kn angripe. Noen uker før besøket hadde en løve kommet seg inn  gjennom et av hullene i gjerdet rundt landsbyen. Heldigvis gikk det bra. Villdyret var ikke agressiv mot menneskene og slapp også med skrekken.
Glemmer aldri dette besøket.















Aller størst inntrykk gjorde nok besøket på det lille barnehjemmet for 40 gatebarn. Noen ildsjeler driver det private hjemmet. Vi hadde med to bager hjemmefra fulle av pent brukte barneklær og noe nytt, samt fotballer, kortstokker og andre spill.



Det gjorde inntrykk langt inn i et mammahjerte når barna dine ga bort sine yndlingsklær, når ene sønn ga en av guttene sin fotballdrakt, når vi så småjentene løpe rundt i Ingerids avlagte sommerkjoler.
Heretter sender vi brukte klær dit i stedet for til Fretex.
Barna sang for oss. Vi ble oppfordret til å synge for dem og. Like vakkert lød ikke det!

Selvsagt levde vi i stor kontrast til alle de innfødte vi traff.  Kvalm stor kontrast.
I Nairobi bodde vi på mange stjerners luksushotell med sikkerhetsvakter overalt, (også utenfor rommene)  på savannene og Zanzibar bodde vi i bohem-camper og hotell med svømmebasseng, gourmetmat ,spa og ansatte på enhver finger. Den dårlige samvittigheten for dette ble bøtet ved at jeg tenkte at vi som turister er med på å gi mange familier levebrød... Og vi var nok vel generøse med driksen.
En annen gang reiser vi nok enklere. For det blir en annen gang.

Vi var borte i 15 dager, men det kjentes som 15 uker. Vi opplevde så mye.
Afrika vi kommer tilbake!
Afrika var en eventyrlig drømmeferie.



Og det er ikke utenkelig om det vil finnes spor av Afrika i en fremtidig bok. Kanskje i 3-eren.

Qui vivra, verra!









































5 kommentarer:

  1. Hei!
    Vi var i Kenya i -98, det er altfor lenge sida. Forrige århundre! Nå skal jeg jammen finner fram albumet, og mimre litt! Takk for et flott innlegg som virkelig vekket gode minner!
    Forresten; jeg håper du får et fortryllende fint år! (For det er vel ikke for sent med nyttårshilsner?)

    SvarSlett
  2. Så flott, nydelig og fantastisk! Kanskje jeg ber om reiserute råd, vi skal også etterhvert. I mln tiden sender vi gladelig en beskjeden sum til en liten jente i Afrika gutta og jeg! Du ser flott, frisk og fantastisk ut. Vi er så heldig her på Nordkalotten, men jaggu ta har vi mye å se, oppleve osv! Ha en flott vinter / vår AC :) tusen takk for alle skildringer. WB!

    SvarSlett
  3. Takk for hyggelige hilsner,- og reiserute-tips deler jeg gjerne!

    SvarSlett
  4. Hei.
    For et super fint blogg innlegg og fantastiske bilder.
    Jeg fikk tårer i øynene og "hjemlengsel"
    Jeg har bodd tre år i Øst Afrika (Kenya, Etiopia og Sør Sudan) og ble veldig veldig glad i Kenya.
    Mannen jeg har giftet meg med og jeg ble kjærester da vi var på ferie på Zanizabar og bodde på hotel i Stonetown:) (Vi hadde møtt hverandre i Oslo, og så kom han og besøkte meg da jeg jobbet i Sør Sudan. Jeg er nå hjemme igjen og har to små barn, så det blir ikke så mange reiser for tiden.
    (Kanskje det kan forklare tårene i øynene:)
    For å bøte på manglende reiser har Jeg åpnet min egen nettbokhandel med litteratur fra og om Øst Afrika og Afrikas Horn, og i august starter jeg en lesesirkel.
    Det hadde vært supert hvis du har lyst og anledning til å være med.
    Du finner mer om meg, bokhandelen og bloggen min på www.savannahbokhandel.no
    Håper du har det bra og du er bedre eller at kreften lar seg holde i sjakk.
    Vennlig hilsen
    Elisabeth

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for hyggelig hilsen. så meldingen din først nå. Ja, Afrika er fantastisk. Og takk for invitasjon til lesesirkel, det kunne kanskje være noe. Skal gå inn og lese bloggen din. Ha en super sommer. Jeg har forresten gode erfaringer med å reise med barn. Jeg er kreftfri, og er iferd med å bli restituert etter behandlingen. nå håper jeg at kreften holder seg borte fra kroppen min for evig og alltid!!

      Slett