Hagefest igjen , og så....

Var der i år igjen,  på hagefesten. Ja, nettopp den hagefesten. Aschehougs.  Ifjor surfet jeg frem mellom bordene, glassene, mennene, folket i hagen til Aschehougvillaen. I rød kjole, med langt blondt flagrende hår.  Ok, litt usikker, men mest verdensvant, suveren, - hallo hadde jo realisert bokdrømmen. Den gang var jeg full av sitrende forventning om hva bokhøsten ville by på. Tenk., jeg var debutant, tenk jeg hadde realisert bokdrømmen. Den gang, et halvt liv siden kjente jeg jo en god del av fiffen, kjendisene, kultureliten, politikerne, næringslivslederne eller de skarve journalistene som befant seg i den et par-tre mål hagen på Skillebekk.
Den gang visste jeg ikke hvor fantastisk gøy det var å komme ut med bok, møte lesere og journalister.

Den gang visste jeg heller ikke om kreften som banket i brystkassen min.
Er det ikke bra vi ikke vet alt hva livet byr på?

I dag var første gang jeg var ute i åpent landskap med mitt ultrakorte hår. Første gang ble helt fremmede mennesker.  Frem til i dag har jeg vist meg uten parykken til familie, venner, naboer og folk som jeg møter på butikken eller når jeg løper en tur med bikkja. Forrige dagen, nesten som en prøveklut,  snek  jeg meg en tur til byen med bart hode.
Idag var det også første gang siden april/mai siden mine føtter tålte å bli kjørt ned i høyhælte trange sko.
Dobbelt seier!

Synes jeg hørte at det var 1200 inviterte til Aschehougs hagefest. Her under utdelingen av ærespris til Ragnar Hovland. Jeg seestil høyre langt fremme i bildet....

I dag møtte jeg masse folk slik jeg nå er. Fortsatt blubbete av cellegiften, kort på håret, klokere og klar for livet. Som Signy Fardal , på bildet over, vi jobbet i mange år sammen som journalister i Dagens Næringsliv.
Litt utenfor meg selv minglet jeg og pratet med hundrevis av kjente, halvkjente og nye mennesker.
Mange visste jeg at jeg har vært syk.
"Du kler kort hår, " sa mange.
"Kul, litt annen image med det korte," sa andre.
"Du har pen hodefasong", sa noen.
Andre igjen noe så rart som: :"Du har pene ører".
Hallo, jeg er kreftoverlever, og kan ikke være opptatt av overfladiske verdier som utseende. Eller er det lov?
Jo, jeg er litt forfengelig oppe i det hele. Jeg tenker at det må være lov.
Uansett.  Jeg hadde det gøy i kveld. Nå er jeg frisk! I fjor var jeg det ikke, uten å vite om det.
 I år surfet jeg ikke. Jeg duvet rundt. Om jeg ifjor kjente mange., så kjente jeg enda flere nå.  Så mange som jeg er blitt kjent med det siste året.

En av jeg traff er Gunnhild Corwin, en gammel bekjent fra barndommen. Vi var naboer og jeg var barnevakt for hennes barn. Hun er forfatter av blant annet den nydelige "Idas dans" om hennes kreftsyke datters siste måneder.  Gunnhild var den som påvirket meg til å reise til Paris etter videregående. Så mye som det året har påvirket hele livet mitt!

Aschehougs hagefest er en institusjon. Se og bli sett-faktoren er stor.  Jeg blir også litt flau på min stand, journaliststanden, når jeg ser blitsene  eksplodere når noen unge babes poserer ved inngangen.  Aner ikke hva disse jentene har gjort for noe annet enn at de er unge, pene, og av og til sees i magasiner og tv. Underlig å se.
Ellers var de jo alle der. Eks-statsministre, nåværende statsråder, eksstatsråder, fallerte politikere, matmilliardærer, eks oljesjefer, stjerneforfattere som Jo Nesbø, Unni Lindell og Tom Egeland. Sangere, skuespillere...

I år ble jeg ikke med på nachspielet. Det sparer jeg til neste år.

Den vanskelige bok nummer 2

Joda, jeg skriver. Har gjort det nesten hver dag under kreftbehandlingen. Det betyr ikke at jeg er ferdig. Det betyr ikke at jeg har et super-langt manus.
For jeg har strøket masse, jeg har ombestemt meg med plott. Jeg har virret fælt.
Det er det vanskeligste, finne et godt, troverdig plott. Noe ingen har skrevet om før.

Men nå har jeg storyen, plottet og alle sidesporene. Og ikke minst; jeg har stemningen i boken.

Ideen, eller hovedideen altså,  fikk jeg ifjor, før På direkten kom. Når, hvor og hvordan kan jeg selvsagt ikke røpe..
Siden har jeg ombestemt meg og flikket litt på motiv og gjerningsperson. Men nå sitter det!
Ja, det har sittet en stund altså.
Jeg har en god start, og jeg vet hvor jeg skal.
Da er jeg ganske langt. Jeg vet også hvor og hvordan boken  slutter.
Det er slik jeg skriver. Jeg starter med å skrive starten. Siden prøver jeg å skrive kronologisk, lever meg inn i handlingen og dikter underveis.
Andre forfattere lager et skikkelig detaljert synopsis før de starter skrivingen, men det funker ikke for meg.
Det blir for kjedelig rett og slett.
Jeg får en ide om start og slutt, og funderer og tenker på motiv og persongalleri før jeg starter jobbingen. Jeg lager et dokument hvor jeg skriver ned plott, steder og personer,- og løse tråder etterhvert det er mitt arbeidsverktøy. Diktingen, manus er et helt annet dokument.

Da jeg fikk kreft og var redd for å dø, var jeg noen uker usikker på om det var en god ide å fortsette å skrive kriminalbøker. Det å dikte opp andres død og elendighet kjentes akkurat da ikke helt riktig. Men nå tenker jeg at det er godt for meg å ta spøkelser, fantasier og mareritt helt ut.
Men det har ikke vært like lett hele tiden. Kreftbehandlingen har tatt mye fokus, tid og tankekapasitet.

Midt under den verste behandlingen i sommer fikk jeg skrivesperre. Slikt skjer.
I stedet for å bli der  i tåka, gjorde jeg noe nytt. Jeg skrev scener lengre frem i handlingen. Da gjelder det selvsagt å ha tunga rett i munnen.
Mye av det å utvikle et manus handler om tid og modning. Jeg tenker på  manuset når jeg går tur, når jeg kjører bil, handlingen murrer i bakhodet når jeg lager middag og rett som det er tar jeg frem notatboken eller iPhonen og skriver ned ideer eller gode formuleringer. Samtidig er det viktig å skrive litt hver dag, ikke bli rusten i språket.


Bok 2 er regnet for å være bøygen. Samtidig har jeg gjort dette før, unngår kanskje noen av de verste fallgruvene.
Dessuten har jeg med med meg noe gratis fra bok 1. Christina Fiori Mørk er med videre. Jeg synes jeg har skapt en kul krimheltinne.

Christina Fiori Mørk  er politiførstebetjent og fersk etterforskningsleder. Hun har langt ravnsvart hår og ser ut som en Ponchathontas. Det er mye paradokser i henne.

 Vakker, beintøff, men sårbar innerst inne.  Hun snuser, kjører en gammel rød Porsche, går gjerne med høye hæler og tar på seg en stygg gammel saueskinnjakke for ikke å fryse. Hun hater den norske vinteren, med bader likevel året rundt i havet. Hun er  isbader altså, og går gjerne ut i mørke vintermorgenen og bader alene, hun løper i svarte skauen midt på natten.
 Slikt kan det  bli creepy scener av.
 Hun kan ikke fordra norske frokoster og andre særnorske tradisjoner. Jeg måtte gi henne litt Middelhav, derav Fiori-navnet. Siden jeg selv kjenner meg mer enn hjemme der nede i Sør-Frankrike. Hun er halvt korsikansk. Hun savner, lyset frodigheten og livet ved Middelhavet.
Det er mye savn i hennes liv. Mye tap.


Når hun skal avhøre menn med makt kler hun seg deretter. Åpner gjerne en ekstra knapp i skjorten, tar på seg ekstra høye støvletter, men ler av det hele.
Hun trives like godt hengende i et taus i en fjellvegg som ute på cafeer eller med fiffen i Paris og på rivieraen.

Hun er singel, eller hun har forsåvidt et ganske aktivt og krevende kjærlighetsliv, noe som ikke blir mindre utfordrende i neste bok..
Det er gøy å skrive disse scenene.

Anmelderne  likte henne og sa også at det lå materiale til flere bøker med henne som hovedperson, og jeg fortsetter der første bok sluttet. Utfordringen nå er å utvikle henne uten å gjenta ting fra forrige bok.

Men bok nummer 2 er frittstående, og du skal kunne lese På direkten etter å ha lest den nye boken. Det  blir kunsten. For det skjer dramatiske ting i Christina Fioris liv i På direkten  som jeg spinner videre på i bok 2.


Flere av bipersonene fra første bok er med. Men jeg leker meg med å skifte litt sted og klima for deler av handlingen. Dere som har lest På direkten forstår kanskje hvorfor.

For å skrive godt, trenger jeg fullt fokus.  Ned med Facebook og nettaviser. Men jeg har registrert de siste dager at to TV2-journalister er kommet med en roman som ligner på min På direkten. Om spisse albuer i Tv-verden , store ambisjoner, mannssjåvinistiske sjefer og hemmelige kjærlighetsforhold.

Skrivingen er god terapi, god hvile for meg. Og jeg kan skrive hvor som helst. I svømmehaller, på tog, på terrassen eller på kjøkkenet midt i barnekaos.  Starter og avslutter dagen med skriveøkter. Det fine er at jeg kan gjøre noe fornuftig og styre tempo selv. Er jeg sliten en dag, blir det mindre tid med skriving, og kanskje heller å lese andres litteratur.
Det er viktig å lese bøker uansett hver dag, det blir aldri bortkastet. Akkurat nå leser jeg Fifty Shades of Grey, og boken har ingen fan i meg. Det er en banal historie, med dvelende sex og alt for lite indre og ytre handling. Boring! På den andre siden av skalaen ligger Gabi Gleichmanns debutroman Udødelighetens elixir fremme på stuebordet, klar til lesing. Han er forfatter på samme forlag, Aschehoug og har samme redaktør som meg. Gleder meg til å starte på den!

Men den viktigste jobben min nå er å bygge opp kroppen etter en beinhard behandling. Jeg går på turer, trener og hviler, det er aller viktigst. Helsen kommer foran alt annet.

Når kommer så bok nummer 2 ?
Kanskje neste år. Kanskje.

Og jøss dette ble jo en bokblogg

Slik har jeg overlevd krefthelvete

Jeg er ferdig med behandlingen!!
Nå kan jeg innrømme det.
Det har vært 10 grusomme måneder med frykt, smerte,uvelhet, kvalme, oppblåst kropp og ansikt, vektøkning, hårtap og masse bivirkninger man ikke deler med andre, ihvertfall ikke på en blogg.
Uker med uvisshet, operasjon, 16 cellegiftkurer og 25 strålinger. Det er heavy kost. Da jeg i februar fikk vite at jeg skulle få mer omfattende cellegiftkur enn først planlagt fordi kreften var mer aggressiv  ( skulle egentlig "bare" få 6 kurer) enn legene først trodde, bestemte jeg meg for at jeg rett og slett måtte ta en dag ad gangen, en behandling av gangen.

Det gjorde så vondt å få cellegift. Mine blodårer ble såre og slitne. Det var en utfordring.

 Ellers kunne jeg drukne i den overveldende følelsen av hvor omfattende behandling jeg skulle gjennom.
Likevel, selv om  det har vært et helvete på ti måneder, har det vært håndterbart. Jeg har levd i nået og jeg har visst at det jævlige måtte til for å bekjempe kreften.

Da jeg ble syk bestemte jeg meg også for at jeg skulle fylle hver dag med positive opplevelser, og at jeg hver dag skulle gå tur.

Isbade har jeg gjort i hele vinter. Dette er fra mars.

Endeløse turer, god og sunn mat,  lunsjer med  gode venner, Spa, hudbehandling, helgeturer, kino, isbading, ski, kos med barna, en god bok og skrive litt selv hver dag. Og selvsagt hvile, hvile!! Selv om jeg nok har e ADHD light har jeg også forstått og kjent at behandlingen krever hvile.
Slik har jeg holdt det gående. Levd her og nå. Ikke tenkt på morgendagen og ihvertfall ikke neste uke.
Jeg har fylt livet med fine mennesker som har gitt meg energi, alltid vært glad for besøk, aldri vært for syk til det, og  nesten aldri vært for syk til å prøve å dra i selskaper til venner ( ja, etter noen dager etter kur ihvertfall ) eller familieselskaper. Jeg har ikke vært noen partyløve denne perioden, men har prøvd å være ute blant folk og heller reist tidlig hjem.  Jeg har også hatt gjester selv, og vi har arrangert konfirmasjon for eget barn nå i sommer .
Jeg har ikke villet gjemme meg, leve isolert.
Jeg har selvsagt vært obs på smittefare, og jeg har minst en gang reist hjem da jeg har fortstått at vertskapet hadde syke barn i huset. Ellers har jeg latt være å klemme alle og enhver og heller ikke tatt hvermansen i hånden. En gang da jeg var som svakest, kjøpte jeg en ekstra kinobillett da jeg skulle på kino med barna, slik at jeg unngikk å sitte tett opp til en fremmed.
Selv om jeg har hatt verdier på de hvite blodlegemene helt nede på faretruende 0,3, har jeg ikke blitt syk. Ikke en dag! Mange kreftpasienter med så lave verdier ender på isolat på sykehus. Jeg slapp billig unna. Da jeg var svak, tok jeg hensyn til det hvilte mye, men aldri uten en tur først!

Tror kanskje jeg at jeg kan takke god grunnhelse, kosthold og et aktiv pasientliv for at jeg ikke ble syk.

Innimellom har jeg også vært på boksigneringer og opplesinger av krimboken min som jeg kom med 3 uker før kreften snudde livet mitt opp-ned. Det at jeg har hatt boken min og nytt skriveprosjekt har vært en velsignelse

.
 Jeg har vært for syk og nedkjørt i immunforsvar med mer til å jobbe i NRK, men har kunnet pusle med boken min når jeg har hatt overskudd til det.
Alt dette har vært med på å holde humøret oppe. For jeg har ikke falt ned i dype depresjoner som jeg hører andre kreftpasienter kan få. Men klart det har vært dager som har vært tyngre enn andre.

 Morgener etter cellegift hvor jeg har våknet til kvalme, smerter, til oppblåst ansikt og hovne bein. Følt meg fæl og har sett ut som et monster. Men så går det over, og humøret kommer tilbake. Galgenhumor har hjulpet meg på veien. Det er lov å le av seg selv! Og le av seg selv med andre.
Dessuten tror jeg at åpenheten har gitt meg styrke. Jeg har ikke skjult sykdommen og fått støtte av så mange mennesker.

Og jeg vil benytte sjansen til å takke dere alle venner, kolleger, naboer og lesere for at dere har heiet på meg og gitt meg oppmuntrende heiarop. Hadde jeg ikke vært åpen om sykdommen hadde jeg gått glipp av deres entusiastiske støtte. Takk, takk! Det har betydd mye for meg. og har gitt meg kraft underveis. Det er helt sant!!

Da jeg fikk kreftdiagnosen den 3. november ble jeg så fortvilet og redd. Trodde noen uker jeg skulle dø. Trodde jeg hadde spredning til sjelettet. Dette kommuniserte jeg jo ikke med omverden da jeg fortalte om kreften her på bloggen den 20. november.
Men jeg har formidlet mye her på bloggen. Mye, men samtidig er det mye jeg har holdt tilbake. Jeg har ikke vist dere bilder av operasjonssår, av kvalme-AC, men dere har etterhvert fått se min nakne skalle, mitt oppblåste ansikt og kropp.

Siden har åpenheten ballet på seg, og jeg har også flere ganger vært i media med kreften min. Det kommer et slikt intervju med meg nå til helgen i VG.
Ringen er sluttet.
Nå er jeg ferdig.
Jeg er en kreftoverlever. Nå skal jeg bygge opp kroppen igjen etter ti måneders råkjør. Jeg har holdt meg gående for å makte det tøffe kjøret. Nå ser jeg ikke bort fra at luften vil gå litt ut av ballongen og jeg har behov for litt hvile!!
Og vær så snill, ikke plag meg med spørsmål om når jeg skal begynne å jobbe igjen. Det er alt for tidlig å si. Har allerede fått mange spørsmål om det i helgen. Legene sier jeg må skyndte meg langsomt, ellers risikerer jeg fatigue, utmattelse som kan være vanskelig å bli kvitt.  Men ett er sikkert; jobbe skal jeg!
Og bloggen da?
Jeg kommer til å skrive et par kreftinnlegg til, har blant annet noe på hjertet som nok kan oppleves som kritikk av helsevesenet og noen flere råd på veien til andre kreftpasienter og deres pårørende.

. Men siden er det slutt. Bloggen må bli bokblogg igjen. Ellers dør bloggen hen.

Jeg vil ikke høre din forferdelige krefthistorie

Åpenhet fører med seg mye. Mest har det vært positivt for meg.
Men det har også ført med seg at  mange vil dele sine krefterfaringer  med meg. Og som regel er det ikke fortellerens egen historie jeg får høre. Det er noen de kjenner som har hatt kreft.  Og det er ikke alltid glad-historier som blir formidlet.
Jeg er  høflig  lyttende til historien uten å kommentere.
I blant spør jeg til slutt."Hvordan gikk det?" og angrer i det samme.
For jeg hører ofte." Hun er død."

Et par ganger når venninner eller andre nære har villet fortelle meg om deres venninne, nabo, kollega, eller tante som døde av brystkreft, har jeg sagt at dette vil jeg ikke høre på.
Ofte tar  ikke folk det budskapet, men fortsetter å fortelle. Da har jeg lyst til å stikke fingerne i ørene,  men jeg har  altså ikke gjort det.
Nå tenker jeg at jeg skal si tydeligere fra. Jeg orker ikke høre om alle de triste kreftskjebnene folk kjenner til.  Hallo, de aller fleste overlever en kreftdiagnose og lever lenge, lenge etterpå!

Hvis jeg trenger info, søker jeg det opp. Det er selvfølgelig helt greit og mer enn det at folk som selv er rammet av kreft deler sine tanker med  meg, her eller i det virkelige liv. Det er ikke dette jeg vil slippe.

 Det jeg ikke ønsker er å få servert livshistorier og tragiske skjebner når jeg er ute, når jeg er i selskap etc, hvis jeg ikke ber om det,  av folk som ikke bærer på sin egen krefthistorie, men i stedet videreformidler andres skrekkhistorier.. Sensasjonsfortellinger ønsker jeg ikke.
Mulig noen vil synes jeg er selvopptatt, men altså jeg vil ikke høre om tanta, bestemoren eller naboens  triste skjebne akkurat nå. Kanskje jeg fikser det bedre senere.
Men om bestemoren din fikk kreft som 45-åring og døde som 92åring, er det selvfølgelig noe helt annet!
Og jeg er selvsagt lyttende hvis du selv er sterkt personlig berørt, det er alle de"kjenner noen som fikk den fæle sykdommen og døde fra barna sine" som jeg ikke orker å høre akkurat nå.

OK?

Noe helt annet: Ønsker  heller ikke at dere skal helbrede med deres religiøse greier, slik jeg har opplevd noen ganger nå. Både totalt fremmede som har påstått at de kunne helbrede meg hvis de får legge hendene sine på meg, eller andre mer nære som sier det hjelper å be for meg.
 Hvis du tror selv så intenst, be gjerne, men ikke be om min tillatelse til det. .
Jeg tror ingen gud bestemmer at jeg får kreft eller ei igjen. Er kreften i såfall en straff?
Måtte gud forby!

Ok?

I ti måneder har jeg vært i daglig kontakt med helsevesenet, kunnet spørre sykepleiere og leger om ting jeg lurer på. Snart skal jeg greie meg alene, ( utenom kontrollene da).
Når jeg nå nærmer meg slutten på behandlingen, vet jeg at tankene om tilbakefall er vanlig å få. Frykten for spredning eller tilbakefall kan lett bli dominerende i en kreftoverlevers liv. Mange blir deprimerte og fylt av en tomhetsfølelse når behandlingen er over .
 Merkelig nok, men reelt for de det gjelder. For min egen del ønsker jeg å fokusere på at jeg selv har blitt kvitt kreften, at det er over 84 prosents overlevelse, og at jeg tross en aggressiv kreftform har gode prognoser.
Jeg skal jobbe med meg selv for å forhindre at negative tanker tar regi. Dette er kanskje i seg selv, verdt en blogg.
Kanskje kunsten er å leve i nået, slik jeg har gjort hele tiden underveis i behandlingen.

Tilbake til livet akkurat nå.
Strålingen går greit. Huden er litt rød, men ikke mer enn som om jeg har vært i solen  en dag og glemt solkrem. Noen fordeler er det å ha små bryst, det er ikke så mye som kan henge og skape hud-mot-hud-irritasjoner som er vanlige ved brystkreft.
Håret vokser, det er fortsatt tynt,men det popper ut hele tiden små korte hår. Jeg bruker ikke parykken lenger til hverdags,men i helgen tok jeg den på da jeg skulle være fin på party. Vippene vokser,og hurra er nå i bøye-seg-modus.Overfladisk og skikkelig deilig glede å se ansiktet komme gradvis tilbake.
 I går var jeg på Radium hele dagen. De ville sjekke det ene beinet mitt som er så hovent og vondt. De fryktet blodpropp var årsaken. Men jeg visste jo at det ikke er tilfelle. Har vært slik siden mai på grunn av den helvetes Taxolen.(cellegift, den gir meg vann i kroppen) Og ultralyden viste også det. Vevet mitt er fult av vann. Det sprenger og gjør  veldig vondt. Ingen vet når det slipper, men de regner med at det vil gjøre det i løpet av noen uker. Jeg går til fysio og får massasje i lymfene. Håper det hjelper.  I mellomtiden må jeg leve med et hovent ben. Det er tross alt til å¨leve med.

Nå hiver jeg parykken!

Nå har jeg bestemt meg. Kaster parykken. Ja, ikke bokstavelig da.  Jeg legger den pent i esken jeg kjøpte den i.  ( Er litt overtroisk og. Kaster jeg parykken, får jeg garantert bruk for den senere)
 Kanskje tar jeg den frem til fint forsatt noen uker. Skal på to partyer i helgen, 40- år og 50 årsselskaper. Føler jeg meg fin nok til å gå uten parykk her?

Mannen min sier ja. Han synes,at jeg lenge har vært penere, med mitt ekte hår enn kjøpehåret. Jeg er ikke helt sikker.
 Mitt ekte nye hår er som tynt babyhår. Det er det første håret som startet å vokse under cellegiftkuren, og blir nok tykkere etterhvert når giften er  helt borte fra kroppen min. Alle sier det. Vi får kraftigere hår etter cellegifthelvete, og mitt var tykt fra før. Nå  er  håret så mykt, så mykt. Som alt på kroppen min akkurat nå. Den lille datteren min sier jeg har mykere hud en henne.  Øyenbryn, vipper alt som vokser ut er så jomfruelig! Øyebryn og vipper har vokst rekordfort. For et par uker siden var jeg blankskurt her!

Lykke,lykke! Det er nesten som å bli født på ny.
Jeg er stolt av å ha fått hår tilbake. Viser frem mine nye øyebryn og bryn til alle venner jeg møter.
Det er jo bare få uker etter cellegiftslutt og jeg er fortsatt under strålebehandling, alt vokser så mye raskere enn jeg har blitt forespeilet.

 Da jeg klippet meg kort etter cellegiftstart hadde jeg jo mye penere kort hår enn nå. Den gang syntes jeg håret var skrekkelig, følte meg stygg og fæl.

Så rart er livet. Nå er jeg fylt med stor takknemlighet.  Med stolthet. Med pur , ren barnslig glede!
 Alt vokser frem,alt kommer tilbake.

I ettermiddag har jeg til og med gått i butikker med mitt ultrakorte hår.
Klart noen ser. Det er ikke vanlig med så kort hår på kvinner.
Men jeg gir blaffen,stort sett.

For aller, aller viktigst:  Jeg bekjempet kreften!


Når flere av dere nå etterhvert vil se meg med mine nye korte sveis, er det noen regler jeg gjerne vil dere skal følge
.
Regel 1: Dere trenger ikke si jeg kler det. Ingen kler så kort hår.
Regel 2. Dere trenger ikke ta på det! (Ja, mange har allerede gjort det.) Hater det.
Regel 3:Dere trenger heller ikke kommentere hårfargen.  Den er ikke slik den var før kreften, men alle sier den kommer tilbake etterhvert.. Må bare ha litt tålmodighet.

Behandle meg som dere behandler alle andre. Dere kommenterer ikke andres hår på den måten, og dere tar vel heller ikke på det. Ja, jeg vet jeg skrev noe lignende da jeg fikk parykken. Bare se, men ikke røre, het det blogginnlegget. Samme regel gjelder nå altså.

 For meg er dette blodig alvor. Jeg er jeg,  jeg er ikke en sirkushest.



Om noen uker eller måneder er jeg som dere igjen. Ihvertfall utenpå.

Bort med den farlige sminken og kremene

De siste dagene har jeg vært på tokt på eget bad.
Jeg har gått gjennom sminken min, kremer, sjampoer og balsam. Ok, det siste har jeg ikke brukt så mye av på noen måneder da, men det finnes likevel på badet mitt.

Jeg har sortert i tre bunker. Godkjent, ikke godkjent, og usikker.
Det er kreftfremkallende stoffer jeg har vært på jakt etter. Parabener og annet uhumskheter.
Parabener er et stoff som brukes som konserveringsmiddel i kremer, sjampoo, balsam og hårgele. Det finnes flere typer parabener, og noen kremer inneholder mange forskjellige. Parabener går inn i blodet og forstyrrer hormonbalansen i kroppen.

Sminke og kremer med parabener er ikke godkjent av meg..

Gjett hvilken bunke dette er? Den minste?

Godkjent selvsagt!

Den største er den jeg ikke har funnet ut av. Det står ikke innhold på tubene og heller ingen strekkode som jeg kan scanne og bruke på hormon-appen til Forbrukerrådet. (Den er forresten genial- og bør brukes ute i butikken eller på parfymeri når du kjøper inn kremer.)

Mens denne ikke er godkjent. Fysj, full av parabener:

Da jeg kom ned her på hytta for helgen gjorde jeg det samme. Sjekket kremene for innhold og brukte Forbrukerrådets app for hormonsjekk. Nesten all solkremen vår, lyste rødt med advarsel: Kremen inneholder 2 kreftfremkallende stoffer, eller :kremen inneholder fire kreftfremkallende stoffer.





Kremene til venstre på bildet er ikke godkjent. Bare de tre til venstre inneholder ikke hormonfarlige og kreftfremkallende stoffer.
 Nedslående er det å oppdage at solkremen for barn er spesielt farlig. Hallo! Hva tenker kosmetikkindustrien på?

Jeg innrømmer det gjerne. Hadde hørt om parabiner før, men før kreften var jeg ingen bevisst innkjøper eller bruker av sminke og kremer. Slik mange av oss som ikke er rammet av kreft eller annen sykdom er, tenker jeg.
 Jeg skal heller ikke bli hysterisk nå, men jeg tenker at jeg skal gjøre alt som står i min makt for å hindre at jeg får kreft igjen.  Da er det enklest å begynne i det små. Endre vaner og rutiner som ikke koster meg stort.
Kreftforskningen er blitt oppmerksom på parabener og andre stoffer som går inn og påvirker arvestoffet vårt,  later som de er hormoner i kroppen vår, kan gi  oss voksne kreft og som  påvirker barn og unges forplantningsevne etc.

Jeg har aldri vært noen storforbruker av dyre kremer, har i stedet unnet meg skikkelig ansiktsbehandling i ny og ne. Mange av mine venninner mener jeg vil få mer rynker fordi jeg ikke bruker disse antirynkekremer etc.  Jeg  har fnyst av dette og har i stedet brukt  rimeligere kremer jeg har funnet på apoteket og brukt solvett.  Likevel er det blitt noen spontan-kjøp av såkalte vidunderkremer opp igjennom årene.
Mange har jeg ikke brukt og de har i stedet tatt plass i baderomskap eller i kjøleskapet.
Flesteparten av disse kremene finner nå veien til søppelbøtten.

Så langt har jeg funnet ut at de fleste kremer av merket Clinique er godkjent, pluss mange fra  Vichy og de kremene jeg har kjøpt på apoteket er godkjente. Oljen  fra Decleor som jeg har brukt under hele kreftbehandlingen er også fri for parabener, det samme er mange av produktene fra Body shop.

Akkurat i disse dager er jeg storforbruker av bodylotion på grunn av kreftbehandlingen.
Hver dag smører jeg inn kroppen og spesielt brystet med en hormon og parabenfri krem som Radiumhospitalet anbefalte. Brystet får dosen etter den daglige strålingen. Den strålte huden er oppsiktsvekkende fin. Huden ser bare ut som den har fått litt sol. Gyllenbrun altså, og foreløpig ikke rød. Tenk det, slik flaks!
Jeg har jo lest om andre pasienter som blir røde og solbrente og som til og med får åpne sår.
Kanskje jeg har flaks. Bank i bordet....
Hver dag bader jeg i sjøen. Saltvann er bra for huden og særlig for den strålte huden.
Strålingen går som dere da skjønner  rimelig bra. Men jeg føler meg selvsagt veldig som pasient nå. Hver dag på Radium. Likevel fyller jeg dagene med mye posititvt, lange turer og god, sunn mat. Sommerkveldene med gode venner og de siste uken også med familien som er kommet hjem fra ferie.
Dessuten altså: tillegner meg ny kunnskap om parabener og andre kunstige stoffer i kremer og sminke.

Kremer og sjampooer som heretter blir kjøpt inn skal jeg være sikker på er ikke kreftfremkallende. Og det jeg har lært er at dyrt ikke nødvendigvis er sunt!

Kreft er en jævlig sykdom!

Hver dag blir jeg minnet om det. For en jævlig sykdom kreften er. Hva den gjør med før friske, spreke mennesker.
Da jeg i dag småløp bortover korridorene på Radiumhospitalet for å rekke stråletimen min, ble jeg igjen minnet på det . Hadde forsovet meg, og var fem minutter for sent ute.  Der jeg lett på foten ,forholdsvis lett da,  løp bortover de lange og dystre korridorene møtte jeg mange forskjellige pasienter.Alle mye svakere enn meg. Mange mye eldre og mange mye yngre. Bleke, innsunkne eller oppblåste, uten hår, uten vipper og bryn, rynkete. Noen liggende i sengen mens de ble trillet til undersøkelser. Andre lutrygget med bena slepende etter seg, trillende på utstyret hvor de får cellegiften intravenøst fra.

Men et bilde etset seg spesielt fast hos meg.
 Jeg holdt nesten på å løpe henne ned. Ut av en dør ble en tynn,tynn kvinne trillet ut i rullestol. Hun var blekere enn snøen, så uendelig svak, uten et eneste hår på hodet,  hun forsvant i rullestolen, og foran munnen hadde hun munnbind for å beskytte seg mot bakterier og smitte. Hun kunne være 20 eller 35 år, umulig å si. Hun ble trillet av en ung mann,kanskje en kjæreste, en bror eller venn.
Men det er blikket hennes jeg husker. Fullt av redsel.
For en drittsykdom!
All angst, dødsfrykt, smerte, forgiftning, amputasjon av kroppdeler, forbrenning, all den dritten kreftpasienter må gjennom.
 Og tenk, en av tre av oss rammes av vederstyggligheten en gang i løpet av livet.

Der jeg styrtet  bortover gangen, tenkte  jeg på hvor  sprek jeg følte meg, på hvor heldig jeg er.!
Ja, jeg fikk kreft, og ja, de siste åtte månedene har vært innihampen jævlig, men jeg er frisk, jeg er kreftfri. Jeg slapp fra jævelskapen med skrekken. Jeg har fått en smakebit på hva kreft innebærer, og jeg har vært så heldig. Kreften ble oppdaget forholdsvis tidlig, ingen spredning,  brystet mitt et kreftfri og ser attpåtil pent ut ,takk igjen kirurgen med gullskoene, jeg er i stand til å ta del i store deler av mitt vanlige liv.  Ikke helt, men mye, Jeg smiler, ler og er glad hver dag. Jeg lever fullt og helt!!

Heldigvis, viste det seg,var stråleterapeutene på strålerom 3 enda mer forsinket med dagens pasienter. Brystet mitt tåler strålingen bra. Foreløpig. Noe godt skal man ha igjen for å ha fet hud. Stråleterapeutene sier at vi med slik hud ofte blir mindre brent/sår.
Etter strålingen smører jeg meg alltid inn med en krem som sykehuset anbefalte. Etter altså, ikke før strålingen. To ganger om dagen gjør jeg det.  I  dag smurte jeg meg inn i bilen før det bar rett på tur med Tine, en kvinne som også er rammet av kreft, som jeg såvidt har kjent for mange år siden, men som tok kontakt med meg igjen på grunn av denne bloggen.

 Hun er en av mine faste turkamerater. I dag stilte vi opp på avtalt sted på Fornebu, begge med parykker og sommerklær. Vanligvis går vi på tur i marka med  praktiske turklær, skaut eller lue på hodet. I dag gikk vi på et nytt område på Snarøya, der hvor flyplassen lå før. Området er blitt så vakkert. Og turen ble toppet med en svømmetur i fjorden og god prat.
Barna på stranden gjorde store øyne da jeg tok av meg parykken før svømmeturen.

Slikt er ikke hverdagskost. Men mitt hode er ikke like skrekkinngytende som før. Håret gror, og tror jeg hiver parykken om et par uker. Ja, muligens vil jeg bruke den fortsatt til fest, vi får se...vanskelig å si på forhånd.
Da jeg gikk opp av vannet kom en flokk med gjess flyvende lavt over oss.
"Pass på at de ikke rapper med seg parykkene!" ropte jeg og vi knakk sammen i latter.
Det er godt å ha noen likesinnede å snakke med, le med, ha galgenhumor med og dele bekymringer og urolige tanker med.  Ikke så lett for andre å sette seg inn i hva vi har gjennomfått. Både hun og jeg er kommet helskinnet ut av kreften (bank i bordet), men jeg blir aldri helt den samme igjen. Et alvor, en tilstedeværelse har kommet inn i mitt liv.Aldri om jeg tar livet eller god helse for gitt igjen. Aldri om jeg vil finne meg i å gjøre ting halvveis, aldri om jeg vil utsette drømmer. Vi har fått et liv, og ingen av oss har fått noen garanti for hvor lenge det vil vare.
Og jeg skal gjøre alt som står i min makt for å unngå å få sykdommen igjen. Å være slank, spise, sunt gå på lange turer, få blodpumpa opp hver dag , trene flere dager  i uken, le og elske er noen av virkemidlene mine. Planen min er fortsatt å bli 97 år, dø med et stort smil rundt munnen, det lange håret surret inn i en kul topp, et ferdig bokmanus i laptopen på fanget, omgitt av barnebarn og gjerne olderbarn.
Mitt mål det!

Når kreftmaskinene svikter, vippene faller og humøret stiger

En helg med mye hygge, frisk luft, turer og bading  er over.
Solbrillene sitter mye på nesen min, uansett vær. Hvorfor? Jo, det forstår dere vel...
Hvis ikke får dere lese resten.

Ny uke med stråling venter. Den første uken med stråling er unnagjort.
Radiumhospitalet er greie, de tilpasser stråletidene slik at jeg får stråling tidlig fredag morgen og på ettermiddagen mandag. Slik blir det en feriefølelse av i helgen. Jeg kjører opp til Oslo mandag formiddag og reiser ned fredag formiddag.

Selve strålingen er foreløpig ingen sak. En halvtime cirka hver dag er jeg på strålerom 3. Jeg er  ikke  blitt rød, ikke sår. Men blir veldig tørst og litt trøtt etterpå. Som  strålepasient må man drikke minst to liter vann om dagen. Kroppen kvitter seg med slaggstoffer fra cellegiften. 
Sover mer enn før  Må ofte rett og slett legge med nedpå litt på ettermiddagen. Sover kanskje en time Vet at jeg blir mer trøtt lenger ut i strålingen.
Det handler om at røntgenstrålene dreper mulige kreftceller,men også at andre friske celler blir aktivisert på en eller annen måte.
Denne prosessen gjør deg trøtt. Det er som når du er ute i solen en hel dag, bortsett fra at disse strålene er tusenvis av ganger sterkere.
Maskinen jeg stråles med er ti år gammel. Hvorfor jeg vet det? Det er fordi den sviktet forrrige dagen. Ja, det var ingen som først sa det, men der jeg lå på den harde benken, naken på overkroppen og med armene bak hodet,  mente jeg at det tok lengre tid enn vanlig. Jeg frøs skikkelig der jeg lå.
 Jeg hører når jeg stråles. Da durer det i den maskinen som roterer rundt meg. I alt syv felt på brystet blir strålet. Den gangen mente jeg at det var flere små duringer enn før.
Jeg spurte stråleeskperten om jeg ble strålt lenger den gangen.
Nei, sa hun,. Men vi måtte starte maskinen på¨ny igjen fordi den stoppet.
Stoppet, er den gammel?
Den er ti år gammel, sa hun. Det hender den stopper. Men den er like god som ny.
Ja, jeg håper jo det.
Men det slår meg at meg at mange av maskinene som brukes i kreftbehandlingen er gamle og slitne.
Før jeg skulle opereres, før jeg fikk endelig diagnose, ble MR-undersøkelsen utsatt hele tre ganger , fordi maskinen var i ustand. Det var nervepirrende for meg, først gjennom MR-en ville de se om jeg hadde spredning. Siste gang de ringte fra sykehuset og sa det var utsettelse, greide jeg ikke å holde tårene tilbake og utbrøt "Dette går ikke lenger! Dere holder meg på pinebenken."
Da jeg til slutt  fikk MR, var det dagen før operasjonen, samme dag som jeg var på debutantdagene på Litteraturhuset. Den dagen fikk jeg vite at svulsten min var ganske stor, men fortsatt var det uvisst om jeg hadde spredning.
At jeg ikke hadde det fikk jeg først vite etter operasjonen.
Neste gang jeg opplevde at en maskin sviktet var også på Radium da jeg skulle ta CT før stråling.


 Da jeg kom til avtalt time klokken 08 en morgen, sto CT-maskinen i deler i korridoren og jeg ble sendt videre til Ullevål for CT der.

Jeg velger å tro at maskinene fungerer, selv om de streiker og er gamle. Jeg kan jo ikke bli hysterisk og mistro behandlingen jeg får. De er så søte,engasjerte og hyggelige alle stråleterapeutene jeg møter.

Jeg er i god form, men har fortsatt store hevelser i kroppen og ansiktet. Det tar tid før effekten av cellegiften er ute av kroppen.  Håret på hodet gror, det er fortsatt ikke vakkert. Veksten er ujevn, jeg har både hentesveis og en liten måne, men nå ser jeg at det popper ut små, små hår.
Noe vokser, annet hår faller.
Den siste måneden har øyenbrynene falt av og jeg tegner dem opp. Faktisk er jeg blitt såpass flink til det at folk ikke ser at det er "fake" alt sammen.

Men det er fortsatt mer forfall. Den siste uken har vippene mine også falt. Det er den siste cellegiften som gjør dette.Taxolen. Nå har jeg bare igjen fire lange øyevipper på høyre øye og 10-12 på det venstre. Regner med at de også faller i løpet av noen dager.
For en som er vant til å ha masse mørke øyenvipper fra naturen av, er det ganske uvant å se seg selv slik om morgen. Ganske nakent, rart og stygt. Egge-tryne.
Slik ser jeg ut når jeg tar av meg solbrillene. På bildet har jeg riktignok jukset med kajalstift, både her og der.

Er det rart jeg blir rørt av slike nære ting som da datteren min kom inn i sengen min og sa:
"Mamma, du er vakker uansett du."
Tenk, hvor vidunderlig det er å ha noen å være glad i, noen som er glad i deg uansett. Tenk hvor vondt det må være for kreftpasienter som er alene i verden, som må bære all smerten og frykten alene.
For alle de som lever med spredning, oppleves det sikkert overfladisk at jeg skriver om manglende hår diverse steder.
Men for meg handler dette om at jeg er ivrig etter å få tilbake livet mitt, få tilbake friheten min. Kunne åpne døren uten å tenke på om jeg skremmer vettet av folk dersom jeg ikke  har på meg parykken eller et skjerf.
Derfor gleder jeg meg over at det skjer positive endringer.
For der hvor de gamle lange vippene har falt, skjer det ting. Innerst ved vipperoten ser jeg ørsmå hår vokser frem. Om en uke eller to eller de lengre. Visste dere at øyevipper vokser og fornyer seg hver tredje-fjerde måned?
I slutten av august er jeg ferdig med strålingen.
Da kan gjenoppbyggingen av meg starte for alvor.
 Da kan jeg forhåpentlig blafre med øyenvippene igjen!

Slik er det å bli strålt.

Så er det på'n igjen. Etter drøye tre ukers pause skal jeg nå i gang med siste del av behandlingen.
 Nå skal jeg stråles. Eller det vil si ; venstre bryst skal stråles! Fordi jeg ikke hadde spredning til lymfekjertler, er det bare selve brystet som skal behandles, ikke området opp til halsen eller til under armhulene og ryggen, som mange andre må.
Risikoen for bivirkninger av strålingen er derfor mindre.
Men de kommer ikke utenom å stråle bittelitt av hjertet mitt og lungene også. Men det skal gå bra. Jeg er sterk.
På bildet over forklarer en av strålespesialistene hvordan de har beregnet strålingen jeg skal ha.
Jeg er nok en krevende pasient, som spør og graver mye.
Som det står i journalen min  fra tidligere :"Pasienten har igjen mange spørsmål, og vi forsøker å svare etter beste evne."
Greit å få sitt pass påskrevet!

Men altså dette er klart:
Strålingen bør starte 3-4 uker etter at cellegiftbehandlingen er avsluttet. Legene vil at behandlingen skal være så konsentrert som mulig.
Lite sommerferie på meg i altså.  Men det er en bagatell. Jeg skal ta det igjen til høsten og vinteren, og ikke minst neste sommer.
Så nå er jeg tegnet opp på kryss og tvers på overkroppen med en spesialpenn, også der jeg ikke skal stråles. På sidene og midt foran fra navlen og oppover, og en strek som går litt over brystet. Streker som laserstrålene skal treffe og passe nøyaktig til, slik at stråleekspertene skal vite at jeg ligger riktig på benken for at de kraftige og hurtige røntgenstrålene skal treffe riktig sted på puppen.
( Og parantes bemerket: Ja, ja,- jeg er kanskje ikke superlekker iført bikini med disse strekene, men hva gjør vel det? Snart er strekene borte. Og de er der for å hjelpe meg i kampen mot kreften. Dessuten er det ikke verre enn at jeg kan bruke badedrakt mens strålingen pågår. Jeg er uansett ikke noen babe lenger..)
For et par uker siden tok de røntgen og CT av meg for å vite hvordan og hvor de skal stråle meg. Siden er dette beregnet av lege, fysiker og stråleeksperter på en måte som jeg ikke kan gjøre rede for nå. Kanskje jeg skjønner mer senere.

Uken etter ble jeg påtegnet streker. Over hodet på meg bemerket stråleterapeuten, "Her var det fast og fint." Med det mente han å si at strekene ble godt synlige.  Kanskje et kompliment, men jeg synes det var en krøkkete kommentar. Hva sier de når pasienten er utrent og tykk?

Disse strekene er et kapittel for seg. Om sommeren liker jeg å kle meg i hvitt, undertøy i ditto farge. Men etter å ha vært hos Radiumhospitalet og fått disse strekene påtegnet på huden forrige dagen, måtte jeg hive både genser og BH. Plaggene  var fylt av blå tusj som hadde smittet.
Jeg tenkte ihvertfall ikke på at strekene kunne ødelegge klærne.
Men jeg kan likevel ikke klage på service. Alle de jeg har møtt på Radium har vært vennlige, positive og profesjonelle. Et unntak. Men det kan jeg komme tilbake til en annen gang.
Fredag hadde jeg min første stråling . Jeg skal stråles hver dag i fem uker.
Jeg grudde meg. Men det var ikke noe å grue seg til.
Slik ser det ut der jeg ligger for å få kreftdøder-strålene på brystet.

Den benken dere ser på bildet blir heist opp, og jeg svever høyt i luften. Den maskinen dere ser over, roterer rundt meg. Det er herfra strålene kommer. Jeg må ligge tungt på benken, med armene opp bak meg over hodet. Helt stille. Ikke lee på en muskel.
I dag fikk jeg veldig lyst til å klø meg på haken da jeg lå der. Du vet, den følelsen. Du får den på hjernen, kjenner prikken som klør så godt, det klør mer, mer...! Men nei, fy. Konse, konse om noe helt annet.

Selve strålingen tar bare noen minutter. Stråleapparatet er innstilt for å stråle meg fra to posisjoner. Fem felt i brystet stråles
Jeg ligger alene i rommet, men i rommet ved siden av sitter tre stråleeksperter som håndterer apparatene og som via video overvåker at jeg har det bra.
Og det var helt greit.  Jeg lukket øynene.  Det bråkte litt da strålemaskinen roterte rundt meg. Kjente at det ble litt varmt på huden. Ikke rød, ikke sår, ikke sliten etterpå.
Men før jeg satte meg inni bilen for å reise på hytta igjen, gikk jeg på apoteket og kjøpte krem uten parfyme og saltvann, slik jeg ble rådet til.  Saltvann skal ha god effekt om man blir solbrent og sår. Det betyr at det også bare er fint å bade i sjøen. Det er jeg glad for!
Nå bare 24 igjen.
Snart ferdig.

Og PS--- håret gror, men hevelsen er fortsatt stor. Så stor at de i dag lurte på om leger måtte se på meg....Ikke standard å få slike hevelser i kropp og ansikt åpenbart.Men snart må vel det og være over?

 Og PS2. Bare til de som skal stråles: Hvis du mot formodning har fått noe hårvekst på kroppen før stråling, ( det har ikke jeg) barber deg under armene før du skal i gang med stråling. Under selve strålingen er det ikke så lurt å barbere seg, du blir fort sår.
Du bør heller ikke smøre deg med bobylotion samme dag som du stråles. Du kan smøre deg inn etterpå, med mild og uparfymert lotion på det strålte området etterpå, ikke før.

Tre uker siden gift, snart stråling

Tirsdag er det tre uker siden siste giften.
Fasit er:
Fortsatt hoven, høyre bein er verst. Ansiktet fremdeles oppblåst. Øyenbryn er nakne.
Hver morgen tegner jeg inn øyenbryn. Jeg kler ikke å mangle øyenbryn.
Måneansikt, eggeansikt.
Håret på hodet kommer litt etter litt. Men jeg har høye viker og det er tynt særlig på toppen.

Jeg har fått fregner på nesen og litt brune legger, men smører meg inn med høy faktor. Huden er fortsatt tynn etter cellegiften.
Når slipper giften taket?
Kjenner at jeg har vært igjennom en megarunde.
Jeg sover mye. Kjenner at kroppen min trenger det.
Fine dager på Sørlandet med barna, mann, venner og hyttenaboer.
Hver morgen bader jeg i havet her, uansett vær og vind. Jeg går på turer. Sykler til butikken. Er ute med båten. Besøker venner på andre øyer. Får besøk. Leser. Spiser god mat. For hver dag føler jeg meg bitt litt sterkere. Men det tar selvsagt tid for et halvt år på cellegift slipper.
Dette blir sommeren med livet på vent, unntakssommeren.
Slik er livet. Det kommer flere somre.

Forrige uke var jeg i Oslo for å måle opp området hvor jeg skal stråles. På Radiumhospitalet tatoverte de inn tre små prikker, tilsvarende et knappenålshode for å markere der hvor de skal stråle.
Bare venstre pupp skal til pers. Siden jeg ikke hadde spredning til lymfekjertler, slipper jeg unna med det. Stråling light

Snart forlater jeg paradis og lar mann, barn og alle dyrene bli igjen på hytta. Jeg er opptatt av at barna skal få en mest mulig normal sommer. De skal ikke trenge å reise hjem fordi jeg skal stråles. Jeg reiser ned her i helgene, men vil sikkert nyte roen hjemme alene.

Kanskje får jeg ekstra ro over meg slik at jeg får skrevet mer enn ellers. Er selvsagt spent på hvordan kroppen min reagerer på strålingen. Rent fysisk er det som å bli solbrent, men noen får større plager.Håper kroppen min fikser det bra!

Inspirert og glad etter øyhopping

I går var jeg på litterær øyhopping i Tvedestrands- området. Et litt annerledes bokarrangement i regi av bokbyen ved Skagerak og Kystkulturuken.
Med parykken i bagen og hatt på hodet, dro jeg over fjorden til naboøya hvor ferden startet.
Og, ja, slapp av, tok på meg parykken  derfra.

På min gamle ferieøy, Sandøya møtte vi forfattere som var med på opplegget.

94-årige Monrad Mosbakk med bok fra selvopplevde drama fra 2. verdenskrig den kjente SV-politikeren Stein Ørnhøi med matbok, den tidligere bibliotekaren  Knut Heidem med historisk bok om slaget ved Lyngør.
Turen gikk videre til Askerøya,  hvor vi  møtte virkelig Sørlandsfolk med masse gode historier i hjertet og på tungen. Det barske livet her ute ytterst ved havet.  Så gikk turen til Lyngør med sine sommerturister og koselige Pers brygge,  før vi endte opp på bokhotellet på Gjeving, hvor vi også møtte masse sommerturister.

På alle øyene fortalte vi om bøkene våre.  Noen av oss, deriblant meg,  leste også fra bøkene våre.
Da var kunsten å variere. Både det jeg fortalte om boken og det jeg leste. Jeg så an publikum. På Askerøya leste jeg en sår barndomsscene, på Lyngør og Sandøya leste jeg den dramatiske starten på boken hvor programleder Maria Bergstrøm blir drept under en direktesending, på Gjeving måtte publikum tåle en scene med erotisk tilsnitt. Det dempet ikke kjøpelysten blant stedets mannlige gjester...

På alle øyene strømmet altså tilhørere og kunder til. Jeg solgte masse,masse bøker.  Eller altså bokhandleren i Tvedestrand solgte masse bøker.  Jeg fikk faktisk mannen min med å komme med en ny kasse underveis,for bokhandleren gikk tom der ute i skjærgården.  Flaks slik, dagen før hadde jeg hentet på postkontoret en eske med På direkten. Fri-eksemplarer i forbindelse med nytt opplag.

Jeg ble så glad, inspirert og høy av dagen. En fantastisk og annerledes bokturne. Vi møtte både sommergjester fra Oslo vest og veldig lokale folk. For meg ga dagen stor inspirasjon til mitt nye romanprosjekt. Hvordan kan jeg ikke røpe.
Men en ting kan jeg fortelle.

 Jeg ble utrolig fascinert av Monrad Mosvig som lever alene ute ved havet, som debuterer som forfatter i en alder av 93 år, som kjører båt hver dag og som har bøttevis med sjarm og utstråling. Tenk å bli gammel på den måten!!
Det var Monrad som var vår båtfører mellom øyene. Med stødige og kraftige hender styrte han skøyta frem til alle de ulike bryggene. Han kan hvert skjær her ute.

Tenk å bli gammel på den måten.
Jeg vil også bli en kul gammel dame, som skriver bøker  i huset her ute ved havet om våren og sommeren,  om høsten og vinteren  i Frankrike, som kjører båt og cabriolet selv om jeg er 95 år, som bader i havet hver morgen, som fortsatt kan slå hjul og gå i spagaten,  som er glad i livet og har mange å være glad i.
Som skriver mange bøker.
For det går faktisk an, ikke sant?
Det er ihvertfall lov å drømme.

Og PS, natten etter sov jeg 12 timer.Effekten av cellegiftbehandlingen gjør at kreftene mine fortsatt ikke er på høyden....Måtte bare nevne det. for lesere som selv har vært gjennom slik behandling. Jeg er aktiv, men ikke noe overmenneske...

To uker siden gift. Snart øyhopping med boken

To uker etter aller siste cellegift. Har ikke skrevet noe her. Men likevel ser jeg at mange klikker seg inn.

 "Hvordan går det, spør folk."Deilig å være ferdig med cellegiften?"
 Takk, jo det er godt å ha cellegiften bak meg. Men bivirkningene henger igjen. Slik sett er jeg vel på bånn. Et halvår på cellegift synes og merkes.
Som mannen min sier: "Det er ingen skjønnhetskur du er igjennom."
Noe av hevelsen i ansiktet er kanskje gått ned, tror jeg, men øynene er fortsatt hovne og jeg er verre enn noensinne i beina. Masse vann. Jeg har virkelig føtter og legger som en elefant. Bena er harde som betong. Jeg har faktisk vondt for å gå. Tortur for en rastløs sjel som meg.
Legene advarte meg mot dette. At det kunne henge igjen i uker etterpå.
Jeg er utålmodig nå. Vil ha tilbake mitt gamle jeg fort som F. Men alt drøyer.
Har ikke øyenbryn, nesten ikke vipper.
Håret er trist, pigmentløst og tynt. Cellegifthåret vokser, men det er ikke kommet ut nytt friskt hår. Ja, ja, skjønner det tar tid.
Ting tar tid, sier alle.
Og det viktigste er tross alt at jeg lever og er kreftfri!!
Så får jeg bruke månedene som kommer til å bygge meg opp igjen på alle måter.

Solen skinner og jeg smører på med høy faktor.Cellegiften gjør at huden er tynn og jeg tåler dårlig sol.

Oppholder meg mye i skyggen, ofte med PC-en og er takknemlig for at cellegiftperioden er forbi. Det har vært håndterbart, men jeg synes de siste månedene har vært tøffe.



I disse dager har jeg fått en nedslående beskjed om at noen jeg er i slekt med også har fått kreft. Vil ikke si noe mer, men det gjør inntrykk, på mange måter. Denne fæle drittsykdommen som rammer så vilkårlig! Denne gang en topptrent og supersunn person.

Selv henter jeg krefter på hytta på Sørlandet.  Jeg bader hver morgen, uansett vær og temperatur.

Da vi kom hit ned var det 12-13 grader , nå er det oppe i 16,17. 18 grader. Jeg går på tur med bikkja, sykler, for da kjenner jeg ikke smertene,  er ute med båt, treffer venner. Å kjøre båt med parykk er forresten ikke å anbefale. Det kunstige håret blir veldig flokete. I går kjørte jeg med solhatt, men da blåste hatten faktisk av meg.Litt komisk det hele.  Kapteinshatt eller matroslue neste!
Og jeg sover... Sover mer enn jeg har gjort under kurene. Antagelig har luften gått ut av meg. Det siste halvåret har jeg vært opptatt av å fikse denne kampen, har moblisert krefter for å fikse de fæle cellegiftene, men nå er dette over, og jeg kan slappe av.
I morgen reiser jeg til Oslo for å dra på Radiumhospitalet. Ny fase venter. Strålingen. Mer om det senere. Nå skal de bare måle opp området hvor jeg skal stråle. Fordi jeg ikke hadde spredning til lymfekjertelene skal bare venstre bryst stråles. Spent på det. Etterhvert blir man visst ganske solbrent på det strålte området.  Den siste måneden har jeg smurt  meg inn med hvetekimolje for å forberede huden på den tøffe påkjenningen.
Fra Radium bærer det rett ned til Sørlandet igjen.

Torsdag skal jeg være med på litterær øyhopping i skjærgården her, sammen med flere andre forfattere, en av dem er den kjente SV-poltikeren Stein Ørnøi som har begått en kokebok. Vi skal gjøre landgang på Sandøya klokken 11, deretter følger Askerøya, Lyngør og Gjeving.  Det er i forbindelse med Kulturuken her i Tvedestrand at bokbyen arrangerer øyhoppingen. Et kreativt påfunn, jeg har aldri hørt om litterær øyhopping før!  Vi forfattere skal lese fra bøkene våre og  håper at det kommer nysgjerrige publikummere.
 I både Agderposten og Tvedestrandsposten  har det de siste dagene stått at jeg i tillegg skal lese fra min kommende bok. Hallo. Den skal jo ikke ut før neste år, og jeg er på ingen måte i mål. Jeg prøver å skrive litt hver dag, men konsentrasjonen og motivasjonen går veldig i rykk og napp.Så nå må jeg finne en egnet scene, som pirrer nysgjerrighet til de fremmøtte, men som ikke røper for mye. Jeg har en super start på den nye boken, men det kan jeg ikke lese, så jeg må finne noe helt annet...
Men først altså Radiumhospitalet. Ingen sommerferie å få!