mandag 9. juli 2012

To uker siden gift. Snart øyhopping med boken



To uker etter aller siste cellegift. Har ikke skrevet noe her. Men likevel ser jeg at mange klikker seg inn.

 "Hvordan går det, spør folk."Deilig å være ferdig med cellegiften?"
 Takk, jo det er godt å ha cellegiften bak meg. Men bivirkningene henger igjen. Slik sett er jeg vel på bånn. Et halvår på cellegift synes og merkes.
Som mannen min sier: "Det er ingen skjønnhetskur du er igjennom."
Noe av hevelsen i ansiktet er kanskje gått ned, tror jeg, men øynene er fortsatt hovne og jeg er verre enn noensinne i beina. Masse vann. Jeg har virkelig føtter og legger som en elefant. Bena er harde som betong. Jeg har faktisk vondt for å gå. Tortur for en rastløs sjel som meg.
Legene advarte meg mot dette. At det kunne henge igjen i uker etterpå.
Jeg er utålmodig nå. Vil ha tilbake mitt gamle jeg fort som F. Men alt drøyer.
Har ikke øyenbryn, nesten ikke vipper.
Håret er trist, pigmentløst og tynt. Cellegifthåret vokser, men det er ikke kommet ut nytt friskt hår. Ja, ja, skjønner det tar tid.
Ting tar tid, sier alle.
Og det viktigste er tross alt at jeg lever og er kreftfri!!
Så får jeg bruke månedene som kommer til å bygge meg opp igjen på alle måter.

Solen skinner og jeg smører på med høy faktor.Cellegiften gjør at huden er tynn og jeg tåler dårlig sol.




Oppholder meg mye i skyggen, ofte med PC-en og er takknemlig for at cellegiftperioden er forbi. Det har vært håndterbart, men jeg synes de siste månedene har vært tøffe.



I disse dager har jeg fått en nedslående beskjed om at noen jeg er i slekt med også har fått kreft. Vil ikke si noe mer, men det gjør inntrykk, på mange måter. Denne fæle drittsykdommen som rammer så vilkårlig! Denne gang en topptrent og supersunn person.

Selv henter jeg krefter på hytta på Sørlandet.  Jeg bader hver morgen, uansett vær og temperatur.





Da vi kom hit ned var det 12-13 grader , nå er det oppe i 16,17. 18 grader. Jeg går på tur med bikkja, sykler, for da kjenner jeg ikke smertene,  er ute med båt, treffer venner. Å kjøre båt med parykk er forresten ikke å anbefale. Det kunstige håret blir veldig flokete. I går kjørte jeg med solhatt, men da blåste hatten faktisk av meg.Litt komisk det hele.  Kapteinshatt eller matroslue neste!
Og jeg sover... Sover mer enn jeg har gjort under kurene. Antagelig har luften gått ut av meg. Det siste halvåret har jeg vært opptatt av å fikse denne kampen, har moblisert krefter for å fikse de fæle cellegiftene, men nå er dette over, og jeg kan slappe av.
I morgen reiser jeg til Oslo for å dra på Radiumhospitalet. Ny fase venter. Strålingen. Mer om det senere. Nå skal de bare måle opp området hvor jeg skal stråle. Fordi jeg ikke hadde spredning til lymfekjertelene skal bare venstre bryst stråles. Spent på det. Etterhvert blir man visst ganske solbrent på det strålte området.  Den siste måneden har jeg smurt  meg inn med hvetekimolje for å forberede huden på den tøffe påkjenningen.
Fra Radium bærer det rett ned til Sørlandet igjen.


Torsdag skal jeg være med på litterær øyhopping i skjærgården her, sammen med flere andre forfattere, en av dem er den kjente SV-poltikeren Stein Ørnøi som har begått en kokebok. Vi skal gjøre landgang på Sandøya klokken 11, deretter følger Askerøya, Lyngør og Gjeving.  Det er i forbindelse med Kulturuken her i Tvedestrand at bokbyen arrangerer øyhoppingen. Et kreativt påfunn, jeg har aldri hørt om litterær øyhopping før!  Vi forfattere skal lese fra bøkene våre og  håper at det kommer nysgjerrige publikummere.
 I både Agderposten og Tvedestrandsposten  har det de siste dagene stått at jeg i tillegg skal lese fra min kommende bok. Hallo. Den skal jo ikke ut før neste år, og jeg er på ingen måte i mål. Jeg prøver å skrive litt hver dag, men konsentrasjonen og motivasjonen går veldig i rykk og napp.Så nå må jeg finne en egnet scene, som pirrer nysgjerrighet til de fremmøtte, men som ikke røper for mye. Jeg har en super start på den nye boken, men det kan jeg ikke lese, så jeg må finne noe helt annet...
Men først altså Radiumhospitalet. Ingen sommerferie å få!

3 kommentarer:

  1. Hei!
    Strålingen gjør huden litt rød og solbrent. Jeg klarte meg veldig veldig fint men anbefaler deg å være kjempeflink med å legge på saltvannskomrpesser. Minst en halv time hver dag. Jo mer jo bedre!!! Jeg fikk ingen plager. Men brystet er hardere enn før og henger ikke...skulle ønske det andre var like fint., hehe. Strålingen var en fin tid for meg og ønsker det samme for deg. Mvh helene feiring holter

    SvarSlett
  2. Hei. Jeg har akkurat blitt kjent med bloggen din, og den har blitt en viktig del av min hverdag. Jeg skal i gang med det som du har gjennomgått og du gir meg tro på at dette går bra og jeg har behov for å vite hvordan det kan opleves, selv om jeg også vet at det er forskjellig fra person til person. Jeg har oppgitt bloggen din til min familie, slik at de også kan ha en tro og et håp at dette går bra.Jeg er den første i vår familie,( som er meget stor), til å få denne sykdommen. Selv er jeg en positiv person og lar meg ikke dirigere for mye, men jeg skjønner av bloggen din at jeg sikkert skal måtte oppleve og ikke å bestemme alt fra nå av.Takk for at du skriver på den måten du gjør, og du gjør faktisk at kreften ikke blir så farlig. Har laget en blogg selv også for min familie, men har ikke publisert den ennå.Håper du får en fin øyhopping og at det kommer mange for å høre på deg.Vennlig hilsen Tante Maggi

    SvarSlett
  3. Takk for oppmuntring, Helene, så godt å vite slike triks på forhånd. Og takk tante Maggi, jeg hadde faktisk en filletante som ble kalt det i oppveksten, hun var fra Fredrikstad. Det er slike meldinger som gjør livet som blogger meningsfullt. At andre finner trøst og info i det jeg skriver!Lykke til, det er tøffe dager, men mange fine underveis, og det er mindre ille enn du tror på forhånd. Man venner seg til det meste, også det å miste håret.

    SvarSlett