Respekt, Jo Nesbø!

foto: Peter Knutson 

Jeg bøyer meg i respekt for Jo Nesbø.
For en krimforfatter!


Den tiende boken om Harry Hole gjør rent bord. Politi får strålende anmeldelser overalt.
Først ut var VG trillet en sekser. Det er ikke mange bøker, og ihvertfall ikke krimbøker som får det. Den forrige boken hans fikk stort sett femmere, og noen lunkne anmeldelser et par steder.
Dagbladet skriver at Nesbø er i en klasse for seg
Og også i NRK fikk han gode kritikker nå.
Det blir spennende å se hva Aftenposten skriver. Da Gjenferd kom skrev anmelderen at det var på tide Nesø ga seg med Harrry nå.

Jeg er stolt over å få utgi bøker på samme forlag som Jo Nesbø. Glad over at Aschehoug turde å satse på meg!!

Men tenk for en suksess Jo Nesbø har!
En ting er alle solgte bøkene, mange kan selge mye uten å få gode anmeldelser.

Tenk å få seks !
Jeg er kritisk til terninger, det er en enkel måte å vurdere kunst og litteratur på. Likevel må det være en drøm.
Selv har jeg opplevet å få flere femmere og en firer. Er kjempeglad og lykkelig for det.

Hvordan skal en skarve nybegynner tørre å komme med ny krim etter dette raset av overveldelse hallelujakor?

I dag blir den offisielt lansert. Jeg har tenkt meg på release-party på Rockefeller, hvis kreftene holder etter en kursdag.
Husker jeg var på Di Derres slippfest for deres første DVD på Smuget en gang tidlig på 90-tallet.
En kollega i Dagens Næringsliv hadde vært kjæreste med ham og dro flere av oss med på party.
Det var kjempegøy!
Men lite visste vi at megleren på scenen ville bli en av Norges største stjerner i årene som kom.


Og det er faktisk oppmuntrende å høre at Nesbø ikke var umenneskelig dyktig ved først utgivelse av krim. Flaggermusmannen solgte 5000 eksamplarer, rundt der salget av På direkten foreløpig ligger.
Fornøyd jeg og!!.


Og jeg skal lese boken nå. Håper bare den ikke er så vanvittig god at den dreper min skrivelyst, men at den i stedet inspirerer!!

Her er noen av anmeldelsene av Politi: ANMELDELSER AV POLITI

Og da er det bare å sette i gang å flikke og forbedre manus i godstolen min i de bløte lyse kveldene som nå er.
Bare ikke i kveld!

Legg til bildetekst

Tilbake til livet,- men blir jeg som før?

I år fikk jeg med meg Litteraturfestivalen på Lillehammer. I år som ifjor var jeg invitert. Forskjellen var at jeg ifjor ikke fikk lov å dra av legen min.
I år spurte jeg ikke.
Det er ikke nødvendig lenger.

Det var inspirerende, morsomme og intense dager.
Luksus.

Tenk hvor priviligert jeg er.
Jeg har fått et nytt ben å stå på profesjonelt. Jeg er ikke bare journalist lenger, jeg er også forfatter.
Forfatterskapet har holdt meg oppe det siste halvannet året.
Jeg tenker at mye hadde vært annerledes under kreftåret om jeg ikke hadde hatt oppturen bokdebuten og skrivingen på ny roman har representert.
Forfatterskapet har sørget for at jeg har fått brukt hodet mitt under sykmeldingsperioden. Tror jeg lett kunne ha tørnet uten.

Nå vender livet  gradvis tilbake.
Håret gror i ekspressfart. Jeg ser ut som en sau. Men jeg trives ikke med kort hår, derfor lar jeg det gro.
"Du ser gærn ut, mamma, sier barna. Håret krøller seg og gror rett oppover. Jeg dytter det ned med spenner, og gleder meg til det blir langt nok til at tyngekraften virker.
Men hår og et par ekstra cellegiftkilo er bare detaljer.
Jeg er kreftfri. Jeg er såkalt frisk. Såkalt.
Skulle ønske jeg hadde konsentrasjonen og fokus som før. Det er en del av bivirkningnene jeg sliter med.
Etter noen timer på jobb må jeg sove.

Likevel sier flere venninner at jeg har mer energi enn det de har uten at de har vært syke.
Men for en som meg som har gått på turbofart alltid, sikkert et ADH light-tilfelle, er det overgang å kjenne seg sliten. Hvile er no jeg aldri har gjort før. Nå må jeg pause iblant.
 Håper at en lang sommer dreper siste rest av cellegiftens effekt.
Jeg tenker at det er for mye halleluja med kreftbehandling. Vi som får cellegift er gjennom en forferdelig reise, og vi , ihvertfall jeg, skjønner først i ettertid hvor dårlig jeg har vært.
Helse er alfa og omega i livet.


Likevel har jeg greid å fullføre førsteutkast til ny roman mens jeg har vært syk. Hver formiddag et par timer med Mac-en på knærne. Det er jeg ganske stolt av.
Men bok 2 er likevel ikke helt i boks.

 Har sagt i fra meg lederjobb i NRK. Heretter vil jeg bare ha det gøy, være reporter, grave opp gode historier. Jeg vil heretter bare gjøre det jeg er best til, og det jeg trives best med.
Kreften har lært meg å ikke gå på akkord med meg selv.
Det er slutt på å slite meg ut på å spille andre kolleger gode.
Kreften har lært meg å tenke mer på meg selv.
Slik tenker jeg ihvertfall akkurat nå. Kan hende er alt annerledes om noen måneder.
Kan hende er jeg helt meg selv, kan hende må jeg ha flere utfordrinfer.
Men så gjenstår det å se om NRK virkelig er en inkluderende arbeidsplass...

Når en av oss dør av kreft

 Hver uke trener jeg yoga med en gjeng andre kvinner. Mange av oss ble kjent i høst på et kurs på Radiumhospitalet.
Vi hadde alle vært gjennom kreftbehandling, noen av oss sto fortsatt midt oppe i det, mens andre var ferdige.

Vi trente sammen, og vi gikk på kurs som skulle lære oss å håndtere livet etter kreften. "Raskere tilbake," heter det, og er et kjempeflott tilbud til kreftpasienter.

Felles hadde vi kvinner på kurset en trygghet, eller nesten-trygghet for at legene hadde fjernet kreften fra kroppene våre.  Og cellegiften og strålebehandlingen hadde tatt eventuelle kreftceller som hadde forvillet seg et annet sted i kroppen.

Vi var ikke kronisk kreftsyke. Vi skulle ikke dø av kreft nå.
Trodde vi. Håpet vi.
Vi var 12 kvinner med livet foran oss.

Likevel, vi var alle preget av den røffe behandlingen vi hadde gjennomlevd.
 Vi var skallete, noen hadde litt hår, noen gikk med parykk, noen hadde ødem, noen hadde stive ledd,  noen var blitt overvektige, noen en pupp, noen ingen pupp, noen begge puppene men med et lite arr, og noen hadde helt nye "kjøpe-pupper. Noen unge, noen voksne, noen eldre.
Vi var fra 32 til 60 år gamle.

I løpet av noen måneder  delte vi  erfaringer med hverandre.
Og vår felles skjebne gjorde at vi ble godt kjent, vi var åpne overfor hverandre om gleder, frykt, smerter og bivirkninger,  om familieforhold, om utsikter til jobb, sykmelding, arbeidsavklaringspenger, om sex og samliv, om barn og ansvar, vi lo sammen, masse galgenhumor, vi var triste og vedmodige sammen og vi kunne snakke om all verdens dumme kreftting som ikke så mange andre forstår.
I løpet av denne tiden ble vi veldig godt kjent. Og på en måte var det trygt. Vi så hverandre bare i en slik setting, og ikke ellers.


12 kvinner med samme sykdom. Men vi hadde alle ulike varianter av brystkreftsykdommen og hadde fått ulik behandling.
Noen hadde trippel negativ kreft, noen arvelig,  HER 2 negativ, noen Her 2 positiv, noen østrogenpositiv kreft, noen østrogen og progesteronpositiv kreft, noen med høy KI67, andre lav KI67.
12 kvinner preget av kreften og behandlingen. Men vi levde. Ingen av oss skulle dø!

Brystkreft er en farlig og dødelig sykdom, men til tross for at det er den vanligste dødsårsaken blant kvinner, overlever de fleste av oss  brystkreften. Prisen det har, er en annen sak...
Etter fem år  lever åtte av ti brystkreftpasienter i snitt, i følge Kreftforeningen. Lenger frem finnes ikke pålitelig statistikk, men flertallet lever i flere tiår etter en slik diagnose.  Men vi vet at mange får tilbakefall og spredning også etter dette. I følge Ullevål universitetssykehus blir 2/3 friske av sykdommen.


Tilbake til oss kvinner på kurset.
Vi var 12. Og stemmer statistikken slavisk ville cirka tre av oss få tilbakefall og spredning og ikke leve om fem år. Kalde fakta.
Men statistikken gjaldt ikke oss, var vi sikre på.
Selv om legene på kurset sa : "Trolig ser vi noen av dere her igjen."
Vi skottet på hverandre, knep hendene sammen og så ned i gulvet.
Ikke vi. Vi var kreftoverlevere!

Andre kreftsykdommer er kurerbare med spredning. Det er dessverre ikke brystkreften. Dersom brystkreften sprer seg til andre organer  blir den kronisk, inoperabel. Håpet er at forskerne en dag om ikke for lenge finner en behandling som virker mot det som kalles fjernmetastaser.

Men dessverre så innhentet statistikken oss fortere enn hva vi hadde forestilt i våre verste mareritt.
Forleden skulle vi ut på byen, vi 12 kvinnene. Noen av oss sees fortsatt på trening, men noen av oss hadde ikke sett hverandre siden jul.
Det var gøy å se hverandre igjen.  Alle er gladere og penere enn sist.
Nå har alle kastet parykken og skjerfene.Alle er vi stolte over vår nye hårprakt og over våre mer normale ansikter og mindre hovne kropper.   Latteren satt løst og vi hadde masse å snakke om, masse å oppdatere hverandre om. Vi var mange rundt bordet, men ikke fulltallige, slik er det jo ofte. Vi skulle snart få vite årsaken til at ikke alle var der.
Etter den første oppdateringen og halvveis ned i det første glasset kom den sjokkerende nyheten.
En av de andre hadde truffet en av kvinnene fra kurset på Radiumhospitalet. Hun hadde fått ny kreft, og var nyoperert. Vi ble alle så triste, og vi kjente  på frykten for at styggedommen skulle ramme oss igjen.
Og da fikk vi den andre brutale nyheten.
En av oss fantes ikke lenger.
"Astrid er død," sa en av de andre med gråtkvalt stemme.
Astrid, den yngste av oss alle. Bare 32 år gammel, med hele livet foran seg, var død.
 Uvirkelig, vondt, urettferdig.
Hvordan var det mulig? Vi ble stille og triste, mistet matlysten.

Det er ikke mer enn to-tre uker siden jeg trente ved siden av Astrid. Hun hadde åpenbart vondt i kroppen, og det var noen øvelser hun ikke gjorde. Men hun ble med på vår standard kaffe og vaffelstund etterpå. Vi pratet om livet, jobbutsikter, familie og slik man snakker med folk man kjenner. Jeg spurte ikke om hun hadde vondt, ingen av oss spurte, og hun fortalte ikke noe som fikk oss bekymret.
Så sa vi ha det, og jeg husker siste bildet av Astrid der hun småløp ned bakken hvor det fortsatt lå is i veien, vinden var bitende kald, hun var tynnkledd og hadde bare converse av tøy på føttene.
"Sees neste uke," sa hun, knep øynene sammen og vinket. Jeg så etter henne og tenkte at jeg skulle spørre om hun ville sitte på, men hun forsvant før jeg kom så langt. Og så husket jeg at hun bodde på en annen kant av byen enn meg, startet bilen og kjørte min vei.
Neste gang på trening reagerte jeg ikke på at hun ikke var der, slik hender jo med flere av oss.
Denne kvelden som skulle være en fest, jo da ble vi sittende der triste og mimre. Likevel ble det en fin og nær kveld med flotte kvinner.
Vi kjente alle at vi skulle ønske vi hadde visst, kanskje at vi hadde spurt mere hvorfor hun hadde vondt, vi skulle ønske vi hadde gått i begravelsen.
Jeg tenkte kanskje hun fikk den dødelige lungebetennelsen den dagen hun løp tynnkledd fra trening?

Vi måtte gjøre noe denne kvelden på restauranten. En av de andre, også hun tidlig i trettiårene løp ut, kjøpte et kort. Sammen skrev vi et kort til Astrids familie, fortalte om våre minner om henne.
Ingen av oss vil glemme den kvelden. Ingen av oss vil glemme Astrid.

Hvil i fred, Astrid. Du var sterk, engasjert, tydelig og flott. Det er så urettferdig at du ikke fikk leve lenger.

Disse dagene har jeg også tenkt mye på  min tidligere kollega fra Dagens Næringsliv Janina som også gikk bort i vinter på grunn av brystkreft.
Så trist, så vondt. Her er bloggen jeg skrev da Janina døde.

HVIL I FRED, JANINA


Og for oss andre som er igjen, som er heldige. Vi må kunne tillate oss å kjenne på frykten for tilbakefall, være realistiske, men vi må prøve å leve her og nå, ikke la redsel få styre livet vårt.
Noen av oss er på den riktige siden av statistikken.
Og ett er sikkert:
 Ingen har noen garanti.
Det eneste sikre i livet er at vi skal dø en gang.

Derfor ble jeg ikke deppa

I dag hadde jeg besøk av et ukeblad som ville lage reportasje på meg. Reporteren hadde oppdaget meg via denne bloggen og lest noen reportasjer om meg tidligere i media.
Tema i dag var hvordan mestre sykdom, hvordan holde kropp og psyke i form. De ville at jeg skulle dele noen råd med leserne.
Igjen fikk jeg spørsmål om jeg hadde blitt deprimert da kreften rammet.
Men nei, jeg ble ikke det.
Jeg gråt de første ukene, var redd for å dø, men etter at jeg ble operert, har jeg ikke deppet eller grått. Selvfølgelig har jeg noen dager vært mer redd enn andre, men jeg har håndtert frykten.

Jeg er ingen ekspert på dette. Har bare vært ordentlig syk en gang i livet.
Og jeg håper ingen mener jeg er blitt besservisser på kreft og helse.
Vet mange kreftsyke følger bloggen og jeg har fått mange heiarop fordi jeg ikke har svartmalt situasjonen, og tilbakemelding om at andre finner inspirasjon i det. Det har inspirert meg til å fortsette bloggingen, selv om informasjonsbehovet overfor venner og kolleger ikke lenger er det samme.

 Når journalister  og andre spør hvordan jeg har holdt ut denne behandlingen og sykdommen uten å bli  deprimert, svarer jeg at jeg bestemte meg for ikke å deppe, ikke bli bitter og at jeg hver dag skulle fylle livet mitt med gode opplevelser.
Jo, jeg bestemte meg for å se det positive i elendigheten. Leve inderlig her og nå!
Jeg fikk kreft, og det var for jævlig, men jeg skulle ikke dø av den nå. Jeg hadde flaks som oppdaget den tidlig. Jeg hadde ikke spredning, og det fantes god og effektiv behandling for min type kreft. Det er ingen selvfølge. Dessuten  hadde jeg flaks som hadde god helse. Jeg var omsluttet av kjærlighet fra så mange.
Jeg hadde en fin familie, tre friske og ressurssterke barn, jobb i NRK og jeg var fersk, veldig fersk forfatter.
Midt i alt det vonde var jeg priviligert.
Det var umulig å bli bitter.
Jeg bestemte meg for å akseptere min skjebne, og å gjøre det beste ut av det, gjøre det beste ut av mitt liv.
For det er nettopp det; mitt liv, mitt eneste. Da kan man jo ikke fylle dagene med depresjon!

Men da jeg startet på cellegiftbehandlingen, begynte en ny tøff periode.
Med smerter og ubehag, for syk til det meste, måtte jeg mobilisere vilje for å skremme bort bitterhet. Jeg måtte finne noe jeg kunne beherske, noe jeg kunne fylle dagene med.

Kreften og behandlingen tok fra meg helsen min, utseendet mitt, kreftene, friheten og jobbidentiteten min for en periode.
Da er det viktig, tenker jeg, å finne noe som du behersker, noe du liker å gjøre som kan fylle dagene med innhold og mening.

Og jeg har selvfølgelig grunnet over det  mange ganger. Hvorfor ble jeg ikke deprimert?
Jeg hadde akkurat lyktes med mitt livs drøm, Å bli forfatter, få utgitt krimboken jeg hadde jobbet med flere år ved siden av full jobb og unger. En krim som attpåtil fikk gode anmeldelser.
Tidenes opptur etterfulgt av et sant mareritt. Det kunne være lett å bli veldig lei seg og bli bitter.

Jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle tenke at kreften var urettferdig, at jeg ikke skulle bli bitter.

Jeg bestemte meg for å mestre behandlingstiden.

Jeg tror mestringsfølelse er viktig for å beholde humøret.

Jeg bestemte meg for å se på behandlingen som en jobb. En jobb jeg skulle fikse, en jobb jeg bare måtte holde ut på de tøffeste dagene. At jeg måtte bite tennene sammen til jeg var ute av den lange og mørke tunnelen, for på den andre siden ventet livet.

For å holde ut tanken på å være satt ut av det ordentlige livet og av jobben, satte jeg meg noen mål for hvordan jeg skulle leve disse månedene.


For dere som har fulgt meg en tid vet hva målene mine var.

Hver dag skrive, hver dag gå på tur, hver dag spise bare sunn mat, fylle hver dag  med hjertegode opplevelser og samvær med folk som bryr seg om meg. Og hver søndag i vintersesongen isbade.


Og jeg bestemte meg for å tenke at det var flaks at kreften kom etter bokdebuten og ikke før. Da ville jeg ikke ha greid å fullføre.
Derfor er det mulig at På direkten ble redningen min.
 Boken og ny  skriving holdt meg oppe. Lansering av På direkten og møte med lesere, journalister og entusiastiske bokhandlere ga meg energi mellom operasjon, uvisshet, ventetid, dødsangt, cellegift og stråling. Jeg var høy på livet mens jeg ventet på resultater av kreftprøvene etter operasjonen. Mye av gleden jeg følte midt opp i alt det vonde kan helt sikkert tilskrives mestringsfølelsen som forfatterskapet ga.

De dagene jeg ikke hadde hode til å skrive, tok jeg bilder, lagde god mat til familien, gikk en ekstra lang tur, så en god film med barna eller rett og slett slanget meg på sofaen med en god bok.

Men selvfølgelig det aller viktigste for ikke å bli deprimert er å ha noen å være glad i, noen som er der for deg, noen som er glad i deg akkurat slik du er, på det mest stygge og svake øyeblikket når du sjangler deg ut fra sykehuset etter den ørtende cellegiftbehandlingen.

Og hvilket ukeblad som var hos meg i dag? Norsk Ukeblad. Reportasjen kommer en gang på forsommeren.

Gi ikke slipp på drømmene dine!

I vinter har jeg tatt opp en ny aktivitet.
 Ridning!!
Som ung jente  red jeg mye. I tenårene levde jeg i stallen og på hesteryggen. Elsket nærheten til de flotte dyrene.  Å ri i gallopp en flott sommerdag i marka, ri barback ( uten sal)  eller å ri dressur innendørs om vinteren. Jeg red inn unghester, jeg jobbet  for et ridesenter på hytta og jeg loppet mine foreldre med rideleire, ridehelger og faste ukedager på hesteryggen året gjennom.

Siden har jeg ridd i blant. Etter at jeg ble mamma har jeg introdusert barna for ridning og hester. Vi har ridd hver sommer på hytta, slik jeg startet å ri som liten og ung jente.
Så fikk jeg på et tidspunkt lyst til å ta ridning ordentlig opp igjen. Men jeg hadde jo aldri tid til å dyrke fritidsinteresser. Full jobb (og mere til) i NRK og tre barn krevde sin kvinne, og det ble ikke mer fritid etter at jeg begynte å skrive bok.

Men så fant jeg ut at jeg kunne begynne å ri sammen med barna også hjemme, ikke bare i sommerferien. Datteren min og jeg snakket om at vi skulle begynne å ri sammen da hun ble større.
Så kom kreften og mange planer ble lagt på is.
Blant annet ridningen. Det var ikke tidspunktet å ta det opp igjen. Skal man håndtere et stort dyr på over fem hundre kilo, bør man være sterk, både mentalt og fysisk.

Men jeg glemte ikke ride-drømmen.
Midt i cellegiftbehandlingen satte meg noen mål.
Jeg skulle begynne å ri igjen når jeg var ferdig-behandlet.
Jeg skulle opp på Galhøpiggen.

I mellomtiden hadde jeg delmål for å holde ut dagene underveis.
Hver dag ut  på tur og hver dag skrive litt på ny bok. Hver søndag treffe badeenglene til isbading.
Fylle hver dag med gode opplevelser.
For meg var målene viktige. De holdt meg oppreist.
Tur greide jeg å gjennomføre hver dag, men iblant var hodet mindre samarbeidsvillig enn kroppen.
Behandlingen tok fokus og hjernekraft, og ofte danset bare ordene forbi meg uten at jeg greide å fange dem. En lang periode skrev jeg ikke mye, men jeg prøvde likevel hver formiddag.
 Men tur og trening har jeg gjennomført hver eneste dag under det lange og tøffe  behandlingsløpet, unntatt en eneste dag, og det var dagen etter cellegift 3. Da orket jeg ikke tur. Flere detaljer trenger dere ikke.


Opprinnelig tenkte jeg at jeg skulle begynne å ri igjen allerede i høst. men det var for tidlig for min herjede slitne chemo-kropp.

Men nå, nå i vinter ble jeg klar.  Jeg har hatt privattimer i dressur. Jeg har stelt hest, renset hover, satt på sal og bissel. Prøvd å lære meg å bli  en ordentlig hestejente.
Det fntastiske er at mye sitter i kroppen. Jeg husker hvordan jeg opptrer i båsen, hvordan jeg steller hesten, hvordan jeg saler, hvordan jeg oppfører meg når jeg skal rense hover. Det eneste jeg syntes var utfordrende var å få satt på bissel.
Traven sitter, galloppen sitter.

Og nå tar jeg den videre. Nå skal jeg begynne å ri fast, en dag i uken.

Fordi det er en gammel drøm jeg hele tiden holdt på. og fordi jeg fortjener det!
Alle dere som kommer etter meg i kreftbehandling. Ikke gi opp drømmene deres. Jobb etter noen mål.
Livet venter rundt neste sving!
Galhøpiggen neste!
Og etterhvert kanskje en krim til...

AC som femtenåring på rideleir.

AC nå 

Alt for første gang

Livet går fremover.
Jeg feirer små og store suksesser.
Det er så mye jeg orker for første gang på over et år.
Det er så mye å være takknemlig for!!
Som at jeg orket å være på Krimfestival noen timer uten å bli møkksliten, som at jeg har vært på shopping to lørdager på rad i Oslo sentrum med barn,  som at jeg i helgen har hatt huset fullt av unger på burstaselskap uten å kollapse, som at jeg har vært på skiferie i Alpene og stått på slalom i hele 8 dager.

Det var kanskje den største seieren denne måneden.
Kroppen min tålte å være på 4000 meters høyde i 23 minusgrader, faktisk 25 minusgrader en dag.
Kroppen min tålte at jeg kjørte ski under slike forhold.





Jo da hjertet pumpet kanskje litt raskere. Men jeg kjørte fortere og bedre på ski enn de fleste damer over
30 pluss. ...
 Jo, jeg skryter nå. Men jeg er en røff skikjører som liker bratte heng med de tøffe gutta.
Det å kjøre slalom fra klokken 0930 til klokken 16 hver dag i åtte dager, det var en eventyrlig opplevelse etter det bratte året jeg har hatt.
Det er fantastisk å kjenne at formen er bra. Jeg kjører fortsatt sorte løyper og synger høyt for meg selv i bakken. Beina dirrer og jeg kjenner at jeg lever!!

Jeg har ikke kjørt slalom siden før kreften.
Enda det er noe av det herligste jeg vet om.

Som mannen min sa: "Vær glad og stolt av deg selv. For et år siden var dette helt urealistisk."
Ja, for et år siden var jeg hjemme mens familien var på vinterferie. Jeg fikk verken lov til å fly, være tett på andre mennesker og eller kjøre slalom på mange tuseners høyde.

Hele fjorårets vintersesong forsvant. Jeg var på langrenn noen ganger under cellegiftrus, men aldri på slalom. Jeg grøsser med tanke på det jeg har vært igjennom. Smertene, slitenheten, hevelsene, smaken av cellegiften, hårfallet, alt....
Jeg står fortsatt ved at jeg synes kreften og alt den innebar er noe dritt. Men det er håndterlig. Jeg kom meg gjennom tiden ved å tenke at det var en jobb som skulle gjøres.
Nå når jeg er på den andre siden er jeg så glad for at den perioden er over.
Jeg forstår ærlig talt ikke dem som sier at kreften har beriket deres liv.  For meg tok den fra meg alt.
Men nå tar jeg gradvis det ene området i livet etter det andre tilbake.

Jeg er en kreftoverlever. Kroppen er bygget opp igjen, selv om jeg fortsatt har dumme bivirkninger i kroppen etter cellegiften. Å sitte stille er noe kroppen min ikke liker. Da kommer smertene.
 For å holde bivirkningene unna må jeg trene og bevege meg mye hver dag.
Og endelig er jeg gått ned de siste par kiloene etter cellegiften. Til forskjell fra annen type cellegift, legger brystkreftpasienter ofte på seg av behandlingen.
Men trening og turer gir resultater.
 Nå passer alle klærne i størrelse 38 eller small til meg igjen.
Også det er en seier.  Selv om det kan virke overfladisk, er det viktig. Kreftceller trives i fett. Derfor er det viktig å være slank og trent.
Forskning viser dessuten at kvinner som har hatt brystkreft og som trener mye, reduserer mulighetene for tilbakefall.
Det liker vi!

Han er landets beste krimforfatter akkurat nå!

Jørn Lier  HORST fikk Riverton-prisen!

Politimannen og forfatteren skrev den beste norske krimromanen ifjor, Jakthundene ,ifølge Riverton-juryen.

Prisen er høyst fortjent. Han har vært nominert til den før.
Og jeg synes Jakthundene er en spennende, fortettet krim.
Jeg visste, eller gjettet, at han ville få prisen. Derfor var bloggen ferdigskrevet før klokken 12 i dag, men publiseres nå etter at prisen er delt ut på Litteraturhuset.



Rivertonprisen, Den gyldne revolver, deles  årlig ut av Rivertonklubben for det beste arbeid innen norsk krimlitteratur.

I år var det fjorårets 50 krimutgivelser som kunne vært aktuelle. Under Krimfestivalen i helgen ble de fem nominerte kjent.

juryen begrunner årets tildeling slik:

"Nok en gang overbeviser forfatteren med solid, troverdig politikrim. Denne gangen er William Wisting i sitt livs krise; han blir selv etterforsket, og må se sitt politiliv i nytt lys. Journalistdatteren Line spiller en viktig rolle i boken og gjør den til både en far-datter-skildring og en beskrivelse av forholdet mellom politi og media."

Jørn Lier Horst er tidligere blitt tildelt Bokhandlerprisen.


Jakthundene er den åttende boken om politimannen Wistling. Horst har det siste året også begynt å skrive krim for barn og unge.
Imponerende produktivitet, sier jeg.

 Juryen har lest alle  de 50 norske  krimutgivelsene for 2012 og nominerte fem titler til Rivertonprisen 2012: 

I år som i fjor er bare mannlige krimforfattere nominert..

Dette skrev jeg om i bloggen her.

Krim bare for menn?

 Dette skriver Rivertonklubben selv på sine nettsider om de nominerte


Jørgen Brekke: “Drømmeløs”

Den skjøre, men skarpe Trondheimspolitimannen Odd Singsaker har i denne andreboken fra Jørgen Brekke nok en kriminalgåte å bryne seg på som er sammenfiltret med tidligere historiske hendelser. En spinkel spilledåsemelodi knytter på en spennende  måte bro mellom to tilsynelatende uløselige kriminalsaker.

Frode Granhus: “Stormen”

Reine i Lofoten er åstedet for dette uhyggelige  krimdramaet hvor en kald sak får sin forløsning gjennom en gripende, ubehagelig og tragisk hendelse som utspiller seg i dette lille nærmiljøet.  Vi kommer på innsiden av skjebner som forteller om smerte, sårhet, ensomhet og ikke minst vonde hemmeligheter.

Espen Holm: “Kong Salomos Sverd”

Espen Holm mestrer med denne boken å komme under huden på en hemmelig agent i Israels sikkerhetsstyrker, og gjennom det gi oss et nært innblikk i den umulige konflikten i denne delen av verden. Med stort driv trekkes vi med i nærmest uløselige konflikter. Forfatterens bruk av gammel myte setter fortellingen i et ettertankens lys.

Jørn Lier Horst: “Jakthundene”

Nok en gang overbeviser forfatteren med solid, troverdig politikrim. Denne gangen er William Wisting i sitt livs krise; han blir selv etterforsket, og må se sitt politiliv i nytt lys. Journalistdatteren Line spiller en viktig rolle i boken og gjør den til både en far-datter-skildring og en beskrivelse av forholdet mellom politi og media.

Gard Erik Sandbakken: “Skarpskytteren”

Gard Erik Sandbakken skriver fengende om den tidligere spesialsoldaten og skarpskytteren Snorre Hartmann som deltok i Bosnia-krigen, og som nå utfører kriminelle tjenester i Oslos underverden. Det handler om politisk makt, om Norges rolle som en av verdens største våpenleverandører, om moral og dobbeltmoral. Det er brutalt og spennende.

Alle fem har fortjent nominasjonen.  Men det er forstemmende at Rivertonjuryen ikke har funnet en eneste norsk kvinne  god nok til å være med i det gode nominasjonsselskap. 

 (jeg roper ikke høytfor min syke mor, altså, På direkten var ute i 2011)

 Trude Teiges "Svik " burde vært blant de nominerte, mener jeg.

Rivertonprisener et samarbeid mellom Rivertonklubben, Den norske Forleggerforening og Bokhandlerforeningen.

Rivertonklubben ble startet i 1972, og hensikten var å fremme norsk krimlitteratur!

I fjor fikk Torkel Damhaug prisen  for 2011 for den psykologiske grøsserkrimmen Ildvitnet..

Her er oversikt over de som har fått den prestisjetunge prisen før.

2010 Chris Tvedt, Dødens sirkel

2009 Tom Egeland, Lucifers evangelium
2008 Vidar Sundstøl, Drømmenes land
2007 Jørgen Gunnerud, Høstjakt
2006 Tom Kristensen, Dødsriket
2005 Frode Grytten, Flytande bjørn
2004 Ulf Breistrand/Jarl Emsell Larsen, Svarte penger, hvite løgner (TV-serie)
2003 Kurt Aust, Hjemsøkt
2002 Gunnar Staalesen, Som i et speil
2001 Jon Michelet, Den frosne kvinnen
2000 Kjell Ola Dahl, En liten gyllen ring
1999 Unni Lindell, Drømmefangeren
1998 Jan Mehlum, Kalde hender
1997 Jo Nesbø, Flaggermusmannen
1996 Karin Fossum, Se deg ikke tilbake
1995 Kolbjørn Hauge, Død mann i boks
1994 Anne Holt, Salige er de som tørster
1993 Morten Harry Olsen, Begjærets pris
1992 Arild Rypdal, Orakel
1991 Audun Sjøstrand, Valsekongens fall
1990 Ingvar Ambjørnsen, Den mekaniske kvinnen
1989 Idar Lind, 13 takters blues
1988 Alf R.Jacobsen, Kharg
1987 Lars Saabye Christensen, Sneglene
1986 Edith Ranum, Ringer i mørkt vann (hørespillserie)
1985 Michael Grundt Spang, Spionen som lengtet hjem
1984 Ingen prisutdeling
1983 Kim Småge, Nattdykk
1982 Torolf Elster, Thomas Pihls annen lov
1981 Jon Michelet, Hvit som snø
1980 Fredrik Skagen, Kortslutning
1979 Helge Riisøen, Operasjon
1978 Jon Bing/Tor Åge Bringsværd, Blindpassasjer (TV-serie)
1977 Ingen prisutdeling
1976 Pio Larsen, Den hvite kineser
1975 Gunnar Staalesen, Rygg i rand, to i spann
1974 Anker Rogstad, Lansen
1973 David Torjussen (pseud.for Tor Edvin Dahl), Etterforskning pågår
1972 Sigrun Krokvik, Bortreist på ubestemt tid

Krim, bare for gubber?

I tre dager står krim på dagsorden i Oslo. Cappelen Damm arrangerer for andre år på rad Krimfestival.
Det er masse spennende på programmet. Men det er en manneverden som blir presentert.
Menn, menn , menn og mange gubber  sitter på podiet og diskuterer krimlitteratur.
Blant 50 inviterte forfattere er det bare 3 norske kvinnelige krimforfattere som får lov til å stå på scenen og presentere sine bøker for publikum.
Det er pinlig.
Forstemmende.
Gammeldags.
Og ikke representativt for utvalget av norske krimlitteratur..



Litt paradoksalt er det at utenlandske kvinnelige forfattere  er invitert, svenske, danske, islandske og britiske kvinnelige krimforfattere en en del av arrangemenet.
Det er selvfølgelig bra med internasjonale impulser, men det virker merkelig at arrangørene er mer opptatt av å løfte frem utenlandske kvinner enn de norske krimforfatterne.
Norsk krimbransje er åpenbart ikke opptatt av å  bygge norske kvinnelige krimstemmer.
Norsk Krimfestival er ikke representativ for norsk krimlitteratur.

Provoserende, rett og slett!!

Flere menn deltar i flere bolker alle tre dagene. Det er med andre ord ikke snakk om plass og tidspørsmål. Det er prioritering, rå prioritering.



På programmet i formiddag på kvinnedagen er det en bolk hvor tema er: Finnes det en kvinnelig krim. Gjett hvor mange norske kvinnelige forfattere festivalen har funnet verdig til å være med i panelet!! En eneste norsk krimforfatter. Nemlig Trude Teige! Heier på henne, og greier ikke å la være å overvære den seansen klokken 11.


 Når Rivertonklubben avslørte hvem som er nominert til Riverton-prisen i år, var det fem gubber som ble ropt opp.

All ære til de utplukkede herrer, men ærlig talt var det ikke en eneste norsk kvinne som var god nok til å bli med i det gode selskap???
Dette er pinlig.
Det er hele 14 år siden en kvinne vant Riverton-prisen og de siste årene har ikke en eneste kvinne blitt nominert.
 "Sjangeren er voldsom, og kanskje er det en sjanger som er upassende for kvinner, sa lederen for Rivertonklubben til Dagsrevyen som et forsøk på å forklare fraværet av kvinnelige kandidater. Makan. Han slag på noe våsete om "for å si det humoristisk," på slutten, men det tok ikke bort budskapet til lederen for Rivertonklubben.

Jeg skrev om gubbepreget på Rivertonnominasjonene på Facebook-oppdateringen min i går og det førte til at jeg ble intervjuet om dette på NRK.no. Og jeg er heldigvis ikke alene om å mene dette.


Les mer her hva Unni Lindell og andre forfattere mener om gubbevelde.
Det handler alltid om menn

Dagsrevyen kjørte en story på fraværet av kvinnelige forfattere i går, og fikk med seg meg som publikummer

Etter oppfordring fra en svært kjent og anerkjent forfatterkollega søkte jeg i høst om medlemskap i Rivertonklubben. Tilbake fikk jeg et negativt svar. Jeg hadde ikke skrevet nok bøker.
Tror ikke jeg søker om medlemskap igjen.
Takke meg til.

Kanskje det er på tide at vi kvinnelige krimforfattere rotter oss sammen og danner vår egen forening? Kanskje en alternativ Krimfestival.
Det er tross alt ganske mange av oss, og vi selger godt med bøker...

Og vet dere hva,- arrangørene av Krimfestivalen vet nok om vår eksistens, vi såkalt "ukjente" kvinnelige krimforfattere. I fjor da jeg så at kvinneandelen også var lav på programmet for Krimfestivalen, sendte jeg en mail til han som leder festivalen. Jeg fortalte om meg og debutboken min, etterlyste flere kvinner og nevnte flere andre ferske kvinnelige krimforfattere jeg mente de burde vite om.
Tror dere jeg fikk svar?
Venter på det ennå..

Blomster på døren, fra en ukjent beundrer?

Jeg elsker blomster. Ute og inne. Hagen vår er full av blomster. Ikke noen prakthage, men en Astrid Lundgren-hage som noen naboer kaller den.
Jeg tar gjerne  blomster inn i huset fra hagen, og er jeg heldig så har jeg blomster helt til frosten kommer.
Da  sent på høsten, kanskje i november, begynner jeg å kjøpe blomster. Huset har alltid en bukett eller to. På kjøkkenet, i stuen, i hallen og ofte på gjestetoalettet nede.
Det hender jeg får blomster av mannen min og. Og selvsagt kjøper jeg blomster til ham.
I blant får jeg blomster av foreldrene mine, og svigerforeldre og. Av og til av helt fremmede, beundrere eller lesere eller seere,  eller kall det hva du vil.
Da jeg fikk kreftdiagnonsen lignet huset vårt noen måneder en blomsterbutikk.
Det var overveldende!
Ofte ringte det på døren og et bud sto der med blomster.
Eller en nabo med favnen full av blomster.
Det hender ikke så ofte nå. Jeg er kreftfri, behandlingen er over og jeg er på vei til å finne meg selv igjen.

Men i dag ringte det igjen på døren og et blomsterbud sto utenfor. Nysgjerrig rev jeg av emballasjen. Var der fra mannen min? Var det jobben ? Var det en venninne , eller var det noen av de jeg traff i vinterferien? Eller var det rett og slett en hemmelig beundrer ?
Det var en lubben bukett med fargerike tulipaner.
Jeg fant ikke kortet med en gang.
Men der, der på den andre siden hang det jo. Lite og smalt, ikke lett å få øye på.
"Takk for hjelpen, "  sto det.
Kortet avslørte at buketten var fra en av mine faste blogglesere, en som har gitt meg masse hyggelige tilbakemeldinger og bedt meg om å fortsetter å skrive. Hun, jeg sier ikke navn, ligger litt etter meg i løypa og har brukt bloggen som en " bibel", har hun sagt.
Takk , takk søte deg for oppmuntring og vakker blomsterbukett! Så glad jeg ble!
Og det er nettopp alle dere ukjente lesere som etterhvert har vært motivasjonen min for å fortsette med bloggen.
Folk, kreftpasienter,  pårørende, leger eller sykepleiere følger mine skriverier. Selv om jeg ikke skriver en linje på en uke, er det hver dag flere hundre innom bloggen. Mange sier de har brukt meg for å få håp.  De har brukt meg for å forberede seg på hva som skal skje med kroppen deres, for å få tips om mat, trening, hvordan det er å bli strålt, hvor ille er cellegiften, hvilke er de verste bivirkningene. Jeg ser hva dere har søkt på, men ikke hvem dere er, med mindre dere legger igjen beskjed eller sender meg private meldinger.
 Andre sier at de har gitt barn og mann adressen til bloggen min, for at de pårørende skal være mer forberedt og bedre forstå hva som skjer med en kreftpasient.

Mange kreftbloggere er kanskje mer preget av alvor.  Andre kreftbloggere har som oftest en mer dyster prognose.
Men jeg er en kreftoverlever! Jeg har gode prognoser. Jeg skal ikke dø av kreften , ihvertfall ikke i dette tiåret og heller ikke neste, eller neste. Og jeg er så glad for at andre lærer noe eller blir gladere av min blogg!
Det gjør at det blir vanskeligere å slutte med bloggingen da...
Takk for blomstene! De pynter opp kjøkkenbordet. Og de kom til rett tid. Huset hadde bare et par visne buketter etter vinterferiens fravær. Jeg skal stelle godt med dem!

Kjære Kåre, takk for følget!

Kåre Valebrokk, 1940-2013. Hvil i fred. Foto:VG

I dag bisettes Kåre Valebrokk.  En fremsynt redaktør, en usedvanlig pressemann og raus sjef er gått ut av tiden.
 Jeg er svært lei meg for at jeg ikke får vært der og tatt det siste farvel med den beste redaktøren jeg noensinne har hatt.
Jeg er på en lenge planlagt vinterferie med familien, og det er uaktuelt å reise hjem til Oslo.
Jeg tenker mye på Kåre i dag, og minnes alt det han har betydd for meg, for en hel generasjon journalister og for utviklingen av kritisk undersøkende journalistikk.

Ett er sikkert.
Jeg får aldri en sjef igjen som Kåre Valebrokk.
Det finnes ikke hans like i norsk medie-verden. Han var en bauta.

 Kåre har lært meg det meste jeg kan om journalistikk. Jeg føler stor takknemlighet for at jeg var så priviligert, men tenker samtidig at jeg underveis i alle disse  seks årene i Dagens Næringsliv kanskje ikke helt forsto hvor heldig jeg var.

Kåre var flink til å bygge en kultur rundt seg. Egen førsteside av DN er et av de håndfaste minner jeg har fra årene i DN.

Kvelden før Kåre døde,  tenkte jeg mye på ham. Jeg visste at han var kritisk syk og håpet at han sto den av.
 Men det var likevel noe som fikk meg til å mimre litt ekstra om den fabelaktige redaktøren denne kvelden. Den fredagskvelden var vi på vei til fjells, til hyttetur med en vennegjeng.  På vei til fjellet passerte vi en vakker  hvit trekirke i Venabygd.
Da vi rundet svingen ved kirken husket på en av de mange historier han hadde delt med meg.  Da Kåre hørte at jeg hadde hytte der oppe ved inngangen til Rondane fortalte han meg at han alltid stoppet ved kirken når han kjørte den fjellovergangen. Han fortalte meg ting om denne kirken som jeg ikke ante, enda jeg hadde passert fjellkirken hundrevis av ganger.  Kåre fortalte at denne enkle vakre trekirken var en av landets få åttekantede kirker, og at det på denne kirkegården fantes mange svært gamle og godt bevarte gravsteder. Kirkegården rommet også mange krigsgraver. Kåre var kunnskapsrik og han var veldig interessert i historie. Å vandre på kirkegårder og lese gamle gravstøtter var en av de tingene han likte å gjøre.
Noe annet han likte var å dele kunnskapen med yngre journalister.
Den helgen da Kåre døde samlet mange av de tidligere Dagens Næringslivs-journalistene seg på en bar i Oslo for å minnes ham. Det var helt i hans ånd.
Hver fredag kveld åpnet Kåre lommeboken og spanderte øl på journalistene i Dagens Næringsliv. En fin avslutning på en hektisk jobbuke og inngang til helgen. Mens vi jobbet der, tok vi vel nesten denne invitasjonen for gitt, tenkte kanskje ikke på hvor heldige vi var som jobbet med en redaktør som ikke bare var usedvanlig kunnskapsrik, inspirerende og karismatisk. Han var raus også.
Raus med lommeboken og raus med rosen.

Da min eldste var et år, var jeg på et kurs i Brussel i en uke. Det var selvsagt tøft å være borte fra den lille så mange dager, og da det viste seg at Kåre skulle arrangere seminar i Amsterdam den påfølgende helgen, sa jeg at jeg ikke kunne være med.
Da Kåre hørte årsaken, fikk han booket fly og hotell til min lille familie. Mannen min kom ned med gutten vår og var der hele helgen.
Rause Kåre.
Slik var Eirik med på seminar og på restaurant og bar med Kåre allerede før han kunne gå.

Alle barna mine vet godt hvem Kåre er. De har møtt ham flere ganger når de har vært med meg på blant annet på kunstutstillinger . Sist gang i sommer, før Kåre visste om kreften. Og eldstemann har en bamse, fått av Kåre da han var baby.
Den heter selvfølgelig Kåre og er en bereist kar.

Bamsen Kåre har opplevd mye i sitt liv, men fortsatt henger sløyfen på.

Siden redaktøren vår døde, har jeg lest mange vakre minneord. Og jeg hadde ikke tenkt på å skrive noe om han her på bloggen . Det blir som å hoppe etter Wirkola. Men så har jeg tenkt så mye på ham disse dagene at jeg likevel ikke greier å la være. Disse linjene er mine minner om ham.

Sist gang jeg møtte Kåre var i aviskiosken på Gardemoen rett før jul. Vi skulle begge ut å fly. Vi var begge kvitt kreften. Han smilte lykkelig og ga meg en klem. Jeg var kjempeglad på hans vegne.
I tillegg til at vi i mange år hadde jobbet sammen, hadde det siste året fått et nytt felleskap. Kreften.
En gang i august mens jeg småløp innover korridorene på Radiumhospitalet for å få min daglige behandling, møtte jeg tilfeldig Kåre.
Når du møter noen langt inne i Radiumhospitalets indre, er det fordi de enten er kreftpasient eller pårørende. Jeg forsto med en gang hvordan det var fått med ham.
Med litt spakere stemme enn ellers  fortalte Kåre at han hadde fått kreft.  Diagnosen var fersk, og han var på vei inn til flere undersøkelser. Han var blekere, tynnere og mer alvorlig enn han pleier. Vi holdt rundt hverandre og jeg ga ham en lang klem.
Men selv i  denne  situasjonen hadde han galgenhumor. "Det tok 50 år som storrøyker før jeg fikk kreft," sa han og smilte.
Jeg fortalte ingen om vårt møte den dagen. Kåre var intervjuet flere ganger i media ifjor sommer uten at kreften var et tema. Derfor tenkte jeg at han ikke ville at man skulle spre nyheten.
Men møtet  med ham i Radiumhospitalets indre gjorde stort inntrykk og satt i meg i flere dager.

Jeg har mye å takke Kåre Valebrokk for.
Kåre ansatte meg som fersk journalist.  Etter statsvitenskap og Frankrikeår  hadde jeg jobbet et par år som journalist, og hadde en fin reporterstilling i  Aftenposten.
Men en dag så jeg en annonse. Dagens Næringsliv skulle ansette journalister.
Jeg og 700 andre søkte.
Et intervju. Så nytt intervju med selveste Kåre Valebrokk.
Jeg glemmer aldri den telefonen jeg fikk tidlig en  4. juledag da jeg var på Hemsedalferie.  Kåre Valebrokk var i den andre enden av telefonen.
"Jobben er din,  hvis du vil ha den, " sa han.
Jeg ble selvfølgelig svimlende glad.
 Likevel sa jeg. "Men vi har ikke snakket lønn."
"Jo, det har vi, " sa han. " Du får det samme som du har i Aftenposten, pluss 10.000. "
Jeg hadde lest at det var ved jobbskifter man hadde sjansen til å gå opp i lønn.
"Nei," sa jeg, "vi har ikke diskutert lønn."
"Stiller du hardt mot hardt," sa han.
Klump i magen. Sommerfugler.
Jeg hadde akkurat kjøpt meg ny leilighet på Briskeby. Litt for dyr.
"Jeg vil jo gjerne begynne i Dagens Næringsliv, men jeg vil også gjerne tjene mer."
Kremmeren Kåre må ha likt dette. At jeg turde å være litt tøff. Resultatet var at jeg fikk 10.000 mer i lønn da jeg startet, og 40.000 til etter at prøvetiden var over.
Kåre elsket dette. Kontakten med oss journalister. Forhandlingene.
Siden ble det flere slike runder.
Hvert år måtte vi inn til Kåre, forhandle om lønnen vår. Jeg likte å sitte der i stolen med ham på den andre siden av sitt massive skrivebord, røykende på en av sine Teddyer, mens vi snakket om journalistikk, om samfunnsutviklingen, om hvordan jeg trivdes, om kunsten på veggene hans.  Men til slutt kom det jeg hatet. Å forhandle om lønn, snakke meg opp. Det var ikke helt meg.
Heldigvis var Kåre stort sett fornøyd med meg.
Han oppmuntret meg til å lese og dissikerere regnskap. Jeg ble etterhvert kalt "Brønnøysundekspressen" fordi jeg ble rå på å hente regnskap, bestille rolleutskrifter, finne skjulte hemmeligheter i sminkede årsrapporter. Slik blir det mye morsom journalistikk av. Slik blir det mange førstesider av,
De siste årene i Dagens Næringsliv jobbet jeg i featureredaksjonen som lager Lørdags-DN. Da fikk jeg jobbe i en uke eller to med større graveprosjekter og portretter. Når jeg nå ser tilbake var dette kanskje den mest utfordrende og spennende tiden jeg har hatt som journalist.
Før deadline satt jeg gjerne på jobb til klokken 04-05 om morgenen for å finpusse språket, gjøre reportasjen enda bedre. Jeg ønsket å gjøre Kåre og de andre sjefene fornøyde og ga alt. En eller to timer i seng før jeg dro på jobb igjen neste morgen.

Da jeg gikk inn til Kåre for å si opp i Dagens Næringsliv overrasket han meg igjen. Jeg grudde meg til å gi ham beskjed. Da Kåre fikk brevet i hånden,  la han det til side  på skrivebordet sitt, så på meg og spurte hva jeg tjente.
Jeg sa det. Som DN-journalist tjente jeg godt, lå midt i haugen, rundt snittet i redaksjonen.
"Du får 50.000 nå inn på konto, og 50.000 til hvis du blir."
Han fikk meg til å føle meg som en ønsket medarbeider. Han forsto ikke hvorfor jeg sluttet. Spurte Men det hjalp ikke. Jeg hadde bestemt meg for å prøve noe helt nytt.
Da siste dagen i DN var kommet holdt Kåre en gedigen fest for meg, og med meg fikk jeg godord, gaver og en attest som var så god at den fremdeles får meg til å rødme.

Siste uken jeg jobbet i DN, var jeg invitert med på seminar i Stockholm. Raus som han var, ba han meg om å holde en innledning om "hvordan kapre flere kvinnelige lesere."
Det er ingen hemmelighet at Kåre likte sene kvelder, god vin og cognac. På fester og seminarer var han senest i seng, men satt alltid fresh ved frokost-bordet neste morgen, før noen av oss andre hadde fått søvnen ut av øynene.
"Helt om natten, helt om morgenen," var en av hans motto.
Et annet han er blitt kjent for er "Alle journalister skal lukte øl etter lunsj."
Med det mente han selvsagt ikke bokstavlig. Men han ville ha oss ut av kontorene, bort fra telefonen. Nyhetene fant vi best ute i felten, ved å snakke med kilder og oppsøke miljøer.
Dette er noe jeg har sugd til mitt bryst, og selv har oppfordret nye kolleger til å gjøre.

Kåre var ingen fjern redaktør. Han likte kontakten med oss journalister. Om sommeren var han vikar da de andre sjefene var på ferie, og flere ganger opplevde jeg at han inviterte hele redaksjonen  eller noen av oss ut på lunsj i solen. Idedrodling og god mat, slik fikk han inspirerte folk rundt seg.
Jeg var ung og fryktløs da jeg begynte i DN.  Bølla-Remen var kallenavnet mitt i redaksjonen. Kåre gjorde meg til bølla. Ta makten, oppfordret han. Ikke ta noen sannheter for gitt. Aller minst de som kommer fra myndigheter og fra maktmennensker.
Jeg gjorde det.
Det hendte at han mente jeg tok litt for hardt i.
En gang dro han og jeg på tur til en profilert næringslivsleder utenbys som hadde truet meg med det ene og det andre etter noen kritiske artikler om hans finanser. Besøket var en spesiell opplevelse. Men Kåre backet meg. Og finansmannen sluttet å bråke med meg.
En gang ble avisen og Kåre saksøkt for syv millioner for en reportasjeserie jeg hadde laget. Siktelsen førte meg på førstesiden av Se og Hør og det ble omtalt i de store avisene.
Kåre spurte meg."Du er sikker på at alt du har skrevet er riktig?" Det var jeg. Siden ble det aldri noe mer spørsmål. Vi var i retten sammen i flere dager og Kåre støttet meg.
Jeg ble frikjent.

Jeg husker jeg dro på reportasjeturer landet rundt, Europa rundt. Frihet under ansvar.
Før mobilen var allemannseie, ( ja, tenk på tidlig 90-tall hadde ikke vi journalister mobiltelefon) fikk jeg med meg Kåre lille røde mobiltelefon da jeg dro på reportsjereiser. Rause Kåre.
Kåre ga oss alle muligheter. Utnyttet vi journalistene ikke de sjansene, fikk vi dem ikke igjen. Det visste vi.
Kåre var raus, han var streng. Han var krevende, han var spennende, han var karismatisk. Han hadde teft, han hadde en glitrende penn. Han gjorde oss stolte av å jobbe i Dagens Næringsliv. Han gjorde oss stolte over å jobbe for ham.
Han gjorde meg stolt av jobben jeg gjorde, han lærte meg å  være stolt over å være journalist.


Da vi reiste ned fra fjellet etter helgeturen, måtte jeg stoppe ved kirken i Venabygd. Det var faktisk den første gangen jeg har gjort det.
Dødsbudskapet hadde jeg fått lørdag formiddag. Jeg var trist og i en spesiell stemning resten av helgen.
Denne søndagskvelden følte jeg en nesten andektighet da jeg gikk ut og gjennom porten. De historiske gravstøttene var dekket med snø, men mens jeg sto der takket jeg Kåre for alt han har betydd for meg, for alt han har lært meg.
Kåre var den beste sjefen.
Takk for følge, Kåre!
I evig takknemlighet.
Hvil i fred, Kåre.


I

Har ikke lagt ned bloggen helt!!

Jo da jeg lever, trener masse, skriver slutten av bok 2 og har vært på jobb denne uken.
Har ikke lagt ned bloggen.
Men den siste uken har så mange jeg kjenner dødd av kreft, så jeg er litt satt ut.
Jeg blir minnet om den forferdelige sykdommen jeg var så uheldig å få inn i min kropp.

Veldig stort inntrykk gjorde det at Kåre Valebrokk døde. Uvirkelig at den vitale, kunnskapsrike og karismatiske Kåre ikke finnes mer.  Han var min sjef i 6 år i Dagens Næringsliv, ansatte meg,  og prøvde å holde meg tilbake da jeg ville slutte for å gå til NRK.

 Vi møttes i sommer på Radiumhospitalet. Det var et veldig sterkt møte. Noe jeg aldri kommer til å glemme. Jeg har lyst til å vie en bloggpost til Kåre, men tenker at det blir som å hoppe etter Wirkola. Det er skrevet så utrolig mye vakkert om ham den siste uken. Så jeg vet ikke om jeg tør.
Nå i morgen, eller i dag, fredag reiser vi til Italia på skiferie. Første gang i alpene siden kreften. Det er mye for første gang for tiden.
Jeg er veldig lei for at jeg ikke får gått i begravelsen hans. Den er tirsdag i neste uke. Jeg må prioritere å være sammen med barna mine på skifere, kan ikke reise hjem for å få den med meg, dessverre.

Mine råd til deg som får kreft

Å få kreft er et enormt sjokk. Du faller først ned i et dypt  mørkt hull og tror du skal dø.
Siden karrer du deg opp igjen. Noen fort, andre senere, noen få aldri.


Ingen kreftdiagnose er helt lik. Ingen krefthistorie er helt like.
Ingen kropp er lik.
Vi reagerer forskjellig på diagnosen, vi reagerer ulikt på behandlingen og vi blir friske igjen i ulikt tempo.

Noen blir aldri seg selv etter en kreftdiagnose.
Enda verre, - noen dør av kreften.

I denne bloggen fortalte jeg om  kreften min.

KREFTSYK JEG? FRA HIMMEL TIL HELVETE


Men det viktige er. De aller fleste av oss overlever kreften. To tredeler bekjemper kreften.

For brystkreft er overlevelse på 80-90 prosent.

Brystkreft er den vanligste kreftformen som rammer kvinner.

De aller fleste blir seg selv igjen. Med noen skrubbsår i sjelen, noen arr på kroppen og med nye tanker og erfaringer.

I høst akkurat ferdigbehandlet. Ut på tur hver dag!

Mandag er det verdens kreftdag.
Ikke en dag å feire eller å markere kanskje, men en unnskyldnig for meg til å dele litt av min erfaring.

For det er mange som søker info om kreft og behandling. Hver dag lander mange hundre lesere tilfeldig her på bloggen min fordi de googler kreft, cellegift, kreftblogg, miste håret, mat mot kreft. Søkeordene avslører det.

Omtrent en tredel av oss blir en eller annen gang i livet rammet av kreft. Enda flere opplever at noen som står dem nære blir kreftsyke.

Kreft,- og det å fikse en kreftdiagnose burde derfor angå de fleste av oss.

Da jeg fikk kreft trodde jeg først at jeg kom til å dø.
Da det første sjokket hadde lagt seg, søkte jeg informasjon, og fant fort ut at det ikke fantes en bok om brystkreft som ga meg alle svar, som kunne forberede meg på det jeg skulle gjennom, og som ga meg gode tips og råd.

Jeg fikk lyst til å skrive en bok for kreftpasienter som jeg selv hadde savnet.
Men det blir neppe noe av nå. Og det har sin egen historie.

Men før jeg avslutter å skrive om mitt kreftår her på bloggen, har jeg tenkt å dele av mitt overskudd,  av mine råd og tips her.

Først ut  noen overordnede råd.


OPPSØK LEGE VED DEN MINSTE MISTANKE.
ER DET KREFT ? Kjenner du en kul et sted på kroppen eller har store eller mystiske endringer et eller annet sted i kroppen. IKKE NØL! Ikke tenk at det går over. Oppsøk lege straks. Det er så viktig å oppdage kreften raskt. Overlevelseevnen er større dess tidligere kreften blir oppdaget.
Altså: ikke vær redd for å finne ut om du er syk. Ikke overse symptomer. Mas på legen eler sykehuset hvis du ikke får time fort.
Men prøv ikke å ta sorgene på forskudd.
Ventetiden er verst. Men ikke gjør den verre ved å frykte det aller verste.

Her er en av bloggene jeg skrev i ventetiden.


LEGEN MED GULLSKOENE RINGTE MED DÅRLIGE NYHETER

TILLAT DEG Å BLÅSE UT.
 Når du har fått kreftdiagnosen blir du møkk-redd.
Tillat deg å føle på frykten, å føle på hvor glad du er i livet.
Gråt, hyl, skrik, gråt. Få ut all redsel. Synk ned i kjelleren, ned i det mørkeste, kjenn på frykten.
Men etterpå puss nesen, kom deg opp av gørra, brett opp ermene, se fremover! Rust deg til kamp. Igjen, ikke tenk det verste.
Stol på legene.


SETT DEG INN I DIN KREFTDIAGNOSE.
Spør legen ut om alt du lurer på om din krefttype, Søk info hos Kreftforeningen om din krefttype. Det er lurt å sanke inn mest mulig info om kreften din. Be om utskrift av epikriser og journal. Bli trygg på hva din diagnose faktisk innebærer og hva du må forberede deg på av behandling. Men begrens googlingen din. Da er det lett å bli redd.

DETTE FIKSER DU
Ikke la redselen lamme deg. Visualiser kreften til det sted på kroppen den finnes, og si til deg selv at resten av kroppen din skal bekjempe kreftcellene. Du skal bli frisk!

IKKE SAMMENLIGNE DEG MED ANDRE.
Det finnes mange skrekkhistorier om kreft. Nettet flommer over av forferdelige sykeskjebner. Det finnes masse triste blogger som kreftsyke skriver.  Skjerm deg fra skrekkhistoriene.
Folk kan ha samme type kreft som deg, samme grad, mindre kul, men allikevel går det galt for dem. Det er lett å bli redd hvis man hele tiden sammenligner seg med andre. Hvis folk vil fortelle deg sin krefthistorie, er det lov å si, "Vær så snill jeg vil ikke høre, jeg har nok med mitt."

ÅPENHET.
Vær åpen. Fortell dine omgivelser, familie, barn, kolleger at du har fått kreft.  Men begrens detaljene. Folk trenger ikke å vite alt. Jeg sendte samle-mailer og SMS til de fleste. Etter et par uker begynte jeg å skrive om kreften på bloggen.
Åpenhet har flere fordeler. Alle vet du er syk, du slipper å forklare det hele tiden. Og det fører til at du blir løftet frem av andres omsorg og interesse.
Men selv om du er åpen, trenger du ikke snakke om kreft hele tiden. Det er helt greit å si "Jeg har ikke lyst til å snakke om sykdommen nå." Vær tydelig med hvor dine grenser for åpenhet går.

JOBB.
Jobb så lenge  du orker. Da får du annet å tenke på enn sykdom. Legen min ville sykmelde meg straks jeg fikk diagnosen. Jeg jobbet til noen dager etter operasjonen. Men jeg har hele tiden gjort små bokting, hatt boksigneringer og skrevet på ny bok.

TENK ET SKRITT AV GANGEN.
 Kreftbehandlinger er utmattende. Mye prøver, bilder, MR, CT, venting, operasjon, cellegift, stråling. Nye leger, nye sykepleiere til stadighet.
Brystkreftbehandlinger er vel blant de mest  langvarige kreftbehandlinger. Fra jeg fikk diagnosen til jeg var ferdig med siste stråling gikk det ti måneder.
 Jeg bestemte meg tidlig bare å forholde meg til den behandlingen jeg hadde akkurat nå, ellers kunne alt virke fullstendig overveldende.
Først 6 cellegiftkurer av type FEC, så 12 nye cellegiftkurer av type Taxol, så 25 strålinger, så medisinering.
I stedet tenkte jeg . Nå har jeg fått 2 FEC-kurer, nå er jeg halveis osv.... Når jeg var ferdig med det første cellegiftregime, tillot jeg meg å feire bittelitt på en god dag. Sa til meg selv at nå var en etappe over. Slik markerte jeg alle etappene..


DETTE GJØR CELLEGIFTEN MED DEG


FEST FOR LIVET
Jeg samlet alle venner før jeg begynte på cellegiftkurene mine, på samme vis samlet jeg venner, naboer og støttespillere da jeg var ferdig med behandlingen. Fest for å prise livet og for å dele øyeblikket med folk som har vært der for meg.  Tenker at slike ritualer kan være fint for flere enn meg. Det markerer at du forsvinner litt fra det vanlige liv, og når du er på vei tilbake.

MAT MOT KREFT

AKSEPTER AT DU HAR FÅTT KREFT.
Du har fått kreft, det er urettferdig, men det er livet ditt. Du får det mye bedre hvis du ikke blir bitter. Ingen av oss har noen garanti for hvor lenge vi skal leve. Det er en klisje, men det eneste sikre i livet er at vi skak dø en gang.

LEV HER OG NÅ
Ikke bekymre deg for mye for fremtiden og ikke tenk for mye på hvorfor akkurat du fikk kreft. Livet er urettferdig ja, men ikke bli bitter. Vær heller glad og takknemlig for at du bor i et land hvor du får behandling.

KLAR FOR NY CELLEGIFT


HVIL OG LÆR DEG AVSPENNINGSTEKNIKKER
Det er slitsomt å være på vakt hele tiden, og å være redd. Lær deg metoder for å slappe av. Lær deg yoga og meditasjon. Kan hende arrangerer sykehuset ditt kurs i dette også.
Og lær deg å hvile etter hver aktivitet. Gå tur, så hvile litt på sofaen, før du henter barn, før du lager middag eller lignende.

TREN!
En trent kropp tåler behandlingen bedre. Dessuten så blir du i godt humør.
Trening motvirker at musklene blir for slappe av cellegiften . Cellegiften tar muskelmasse.
Er du ikke trent fra før, er det kanskje tøft å løpe nå, men liten innsats hver dag hjelper.
Trening kan dessuten være med på p motvirke tilbakefall. Forskning viser det!
Jeg satte meg som mål at jeg ikke skulle bli i vesentlig dårligere form av behandlingen . Lyktes med det. Hvilepuls er 60 etter behandling . Det er bra !

IKKE VÆR ALENE.
Skaff deg en likesinnet. Jeg skrev blogg og delte erfaringer, men mine innerste tanker og frykt delte jeg ikke her og heller ikke til  mange i familie og venner. Jeg har vært heldig og har hatt et par-tre andre brystkreft-jenter som jeg har gått turer med , trent med, grått og ledd med. Det er mange plager, bekymringer og tanker som vi har felles og som det er godt å slippe å dele med andre venninner.
Fellesskapet har betydd mye, og har fått meg ihvertfall til å føle meg mer normal opp i galskapen.

SPAR PÅ KREFTENE.
 Under behandlingen. Spar på kreftene. Behandlingsløpet er langt. Kreftene skal holde helt til mål. Jeg overdrev i starten, kjente meg ikke så sliten før etter kur 3.. Kreftene blir gradvis dårligere. Dette er et maratonløp,- og utholdenhet er viktig. Derfor er det viktig å hvile hver dag, før batteriene blir utladet.

BE OM HJELP
Ikke vær redd for å be venner og naboer om hjelp. Folk vil gjerne hjelpe, men glemmer ofte å spørre.


HA DET GØY.
Fyll hver dag med positive opplevelser. OK, det er ikke så lett å være glad og positiv den dagen du får cellegift eller dagene etterpå, men likevel, lur deg selv, fyll dagene med gode opplevelser.  Jeg gikk på turer hver dag.  Jeg leste gode bøker. Lyttet til musikk. Jeg omga meg med vakre ting. Drakk vann i mine yndlingsglass fra Biot i Sør-Frankrike. Var sammen med mennesker som ga meg energi. Lo, levde og elsket.
Hver søndag under cellegiftperioden møtte jeg en gjeng andre glade kvinner og badet, uansett vær og vind. Isbading ga meg kick!

Slik fortalte jeg om kreftåret mitt her på bloggen for en tid tilbake.

SLIK HAR JEG OVERLEVD KREFTÅRET


SETT DEG MÅL.
Jeg bestemte meg for flere ting. Og gjennomførte målene mine. Det ble min motor i sykeperioden.
Hver dag uansett form ut på tur, lange turer. Hver dag litt trening.
Hver dag sunn mat. Hver søndag om vinteren isbading.
Jeg bestemte meg også for å skrive på ny kriminalroman mens jeg var under behandling.

Mitt mål var å komme til Afrika med barna etter kreften. Å komme meg på Galhøpiggen til sommeren, og å begynne å ri igjen.

LÆR DEG Å SI NEI.
Prioriter hva du bruker kreftene dine på. Er du sliten, trenger du ikke treffe barndomsvenninnen som er hjemme fra USA eller gå på foreldremøte. Tenk på deg selv og gi mer blaff i hva andre tenker om deg.

IKKE BLI  SKUFFET
Du vil oppleve et ras av oppmerksomhet den første tiden når du har fått kreft. Ikke bli skuffet om den ene vennen etter den andre forsvinner ut i periferien. Noen synes kreft er vanskelig. Noen tenker at du har nok med ditt, og for andre blir din kreftdiagnose normal.


BRUK TID. Kroppene våre er kjørt ned i kjelleren. Kreftens herjinger, operasjon, cellegift og stråling tapper kroppen din helt for krefter, batteriene er utladet. Bruk tid på å bygge deg opp. Tren. Ikke la deg presse for tidlig tilbake til jobb. Ikke sammenligne deg med andre. Vi reagerer alle ulikt på behsndlingen, noen trenger lenger tid enn andre på å bli restituert. Aksepter at ting tar tid.  Det er tøft å gå på en smell etter kort tid på jobb.


VÆR GLAD, ikke depp for mye. Du blir ikke friskere av det.

PYNT DEG. Vær forfengelig selv om du er syk. Jeg sminket meg hver dag, tok på meg klær jeg trivdes i og sa til meg selv Du ser ikke så verst ut til å være på cellegift. Hver måned gikk jeg til hudpleie og SPA, selv om jeg visste at cellegiften ville bryte alt ned. Det fikk meg til å føle meg bedre og gjorde meg glad.


OG drikk masse vann underveis, hele tiden.  Det sørger for at kroppen kvitter seg raskere med slaggstoffer av cellegift og medisiner.

LYKKE LYKKE TIL. Å få kreft er et aldri så lite helvete, men det er håndterbart og du fikser dette.
For på den andre siden venter livet igjen.

LIVET ER VERDT Å SLOSS FOR.

SE PÅ KREFTBEHANDLINGEN SOM EN JOBB! og SE PÅ CELLEGIFTEN SOM DIN VENN, DIN LIVBØYE. DA BLIR DET LETTERE Å AKSEPTERE BIVIRKNINGENE.