Over på ny cellegift

Påskeferien er over. Flere bøker er lest(men ikke så mange som jeg trodde), masse turer er gått, masse god mat er spist, hver dag har vært fylt med lange, gode lunsjer og middager med venner og barn.
Legene ville kanskje si; for sosiale påskedager for en som går på cellegift. Men det er hyggelig og jeg har hatt masse krefter. Tror også at jeg får energi av å leve mest mulig normalt.

Jeg har "syndet", har spist både sjokolade og rødt kjøtt. Har til og med drukket vin hver dag.
Sukker og kjøtt har jeg stort sett holdt meg unna etter at jeg fikk kreftdiagnosen.
Kreftcellene trives med sukker og kjøtt.
Vin frister heller ikke så ofte, og uansett aldri uken etter cellegift.

Men nå i påsken spiste jeg det jeg fikk. Jeg føler det er viktig å være med på tradisjoner, spise lammestek i påsken, grille pølser og gomle påskemarsipan. Fint for barna å oppleve at det ikke er spesialgreier med moren deres hele tiden.

I påsken glemte jeg nesten at jeg var under behandling for kreft. Følte meg like pigg og opplagt som andre.Fikk fregner og røde roser i kinnene.


Men nå er jeg vendt tilbake til hovedstaden, til gråvær og alvor. Til hverdagen min akkurat nå.
Null sukker, null kjøtt, korken på vinflaskene.
Fokus på det jeg skal gjennom.
Onsdag begynner jeg på en helt ny type cellegift. Taxol.
En kur som skal ta de hurtigvoksende kreftcellene som patologene fant i kreftsvulsten min.
Jeg er spent. Hvordan vil kroppen min reagerer på selve cellegiftbehandlingen.
Hvor dårlig blir jeg?

Denne kuren kan skape sterke allergiske reaksjoner. Derfor har jeg for første gang i dag spist allergimedisin som legen foreskrev meg. Det samme må jeg gjøre i morgen tidlig før jeg går til sykehuset.

Jeg som aldri spiser medisiner, jeg tok ikke i mot smertestillende en gang da jeg fødte barna mine, har en boks full av medisiner som jeg må ta.

Dagene etter jeg får cellegift, spiser jeg piller til frokost, lunsj og kvelds. Jeg liker det ikke, men jeg følger opplegget. Tør ikke annet.
Når jeg er ferdig med dette, ferdig med cellegift-behandlingen har jeg lyst til å faste, få all dritten ut av kroppen min. Håper jeg har krefter til det.

Men først altså: Ny type cellegift i morgen.
Før jeg får cellegiften må jeg gjennom prøver for å se om kroppen min tåler cellegiften nå, eller om jeg må vente noen dager. Det har skjedd før.
Men regner med at alt er i orden.
På sykehuset vil jeg få allergidempende intravenøst sammen med kvalmereduserende før cellegifen Taxol pumpes inn gjennom blodårene mine.
Jeg er ferdig med den fæle FEC-kuren. På sykehuset sier de at Taxol vil oppleves mildere.

FEC er standard cellegift for brystkreftpasienter, men jeg må få mer cellegift enn standard er. Egentlig skulle jeg få cellegift bare en gang til, men i februar fant kreftlegene at jeg hadde en mer hissig krefttype enn de først trodde. Kreften min var ikke så "kjedelig" likevel, som kirurgen med gullskoene først sa. Har jeg forstått legespråket riktig, hadde jeg to ulike krefttyper i den svulsten de fjernet fra kroppen min i desember. En kjedelig type, og en mer aggressiv, hurtigvoksende.
Taxol cellegiften skal ta den mer avanserte krefttypen. Skal sørge for å drepe alle muligheter for at en slik kreftcelle skulle gjemme seg et sted i kroppen min.

Jeg går inn i en ny fase i behandlingen.. Kanskje vil jeg føle meg mer som en pasient nå. Fordi jeg skal få cellegiften hver uke.
I mange uker fremover. Har ikke orket å fortelle her hvor mange kurer jeg skal gjennom.
Prøver å tenke positivt om det. At jeg er heldig, at legene fant det proteinet KI 67 i kreftsvulsten min nå, og ikke at jeg ble behandlet feil og at det om en tid ble oppdaget mer kreft fordi de ikke hadde tatt alt med behandlingen.

Men jeg synes det er tøft.Kan ikke unnslå det. Hele 12 nye overføringer intravenøst med cellegift skal jeg få.
Kreften min var altså ikke så kjedelig likevel, som de først trodde. Den er mer avansert.
Men likevel står det fast: Jeg har ikke spredning... Jeg har vært så utrolig heldig, jeg oppdaget kreften før den hadde spredt seg til brystet, før den hadde spredd seg til lymfekjertlene.
Jeg blir frisk,men må bare gjennom noen måneder til med behandling.
Til sommeren er jeg ferdig. Har vel aldri gledet meg slik til en sommerferie som nå.
Til at jeg kan kaste parykken, til at jeg kan leve helt og fullt som normalt.

Men under skjer allerede nå: Håret mitt vokser, jeg klippet det forrige dagen, det er tynt, men det vokser!! Øyenbrynene er blitt litt tynnere, tror jeg, men jeg har mye å ta av, og det synes bare for de som kjenner meg godt, og øyenvippene henger fortsatt på: Jeg kan ikke klage. Jeg har heller ikke lagt på meg, slik mange brystkreftpasienter gjør.
Mange sier at de ikke ser at jeg er syk.
Og jeg er jo ikke syk. Jeg er bare under behandling.
Og det beste er, at jeg stort sett er glad.Fyller dagene mine med masse fint innhold, lange turer, trening, bøker, skriving, lunsjer og mye samvær med barna.

Men i morgen er jeg ikke glad. Tungsinnet er allerede over meg. Hater virkelig dagene jeg får cellegift. Jeg er i koma, det er som om jeg beveger meg i en tåkete bomullsverden.