Dette er Christina Fiori Mørk!

Christina Fiori Mørk heter min krimheltinne. Tøffere enn toget, tøffere enn de fleste menn, men likevel sårbar. Sårbar og rå.
Nå er jeg godt i gang med bok nummer to, og der får hun enda større utfordringer enn hun fikk i den første, På direkten.
Eller er det mulig da? Ja, selvsagt!!
Mange av dere kjenner henne kanskje, enten gjennom boken min" På direkten" eller gjennom Facebook. Hun har en egen Facebook-profil. Du ser føttene hennes her.

Hver dag får hun venneforespørsler. Hun har mange felles venner med meg, men hun har mange bekjentskaper jeg ikke har. Mange kulturpersonligheter og politikere etc. Og mange menn vil gjerne bli kjent med henne. Det skyldes kanskje de røde skoene som er på profilbildet.
Røde sko liker hun å bruke, gjerne med høye hæler.Eller boots med ditto hæler.
Men aller best trives hun med nakne føtter. Om sommeren er  hun aller mest happy som barbeint, eller med kule, feminine sandaler.
Christina er en skikkelig sommerjente.

Hvem er hun? Er det egentlig meg? spør folk.
Ja, folk leter etter likhetstrekk.
Til det har jeg ingen kommentarer. Bare smil.
Men det er åpenbart at vi er svært forskjellig. Jeg er rødblond, hun er mørk, hun er singel og stadig på mannejakt, jeg har vært sammen med samme mann i 19 år og har 3 barn, bikkje og katter, jeg er journalist, hun er politikvinne.
Jeg er hva hun ville kalle ”knadd”. Overetablert.
Hun er en utemmet ungkarskvinne. Elsker friheten. Hun har angst for venninnenes trivielle bekymringer om tidsklemma og nattesøvn. Hun synes rosa,skrukkete babyer er alt annet enn sjarmerende.

Vi er begge såkalt vestkant-jenter og det hender det blir brukt mot oss.
Christina har langt ravnsvart hår og ser ut som en Ponchahontas. Hennes korsikanske aner gjør at hun føler seg litt annerledes i Norge. Litt utenfor. Hun kan ikke fordra den norske vinteren, hater jul og adventstid, mørket og nysnø, hun blir kvalm av norske frokoster og andre særnorske tradisjoner.
Hun savner lyset, frodigheten og livet ved Middelhavet. Derfor drar hun dit ned straks hun har anledning. Familien har vingård på Korsika og der tilbringer hun de fleste ferier og mange ovale weekender.
Når hun ikke er der ved Middelhavet, savner hun det latinske livet.
Mye savn i hennes liv. Sier ikke mer.

Hun snuser, kjører en gammel rød Porsche, går med høye hæler og en stygg gammel saueskinnsjakke. Når hun skal avhøre menn med makt kler hun seg deretter. Åpner gjerne en ekstra knapp i skjorten, tar på seg ekstra høye støvletter, men ler av det hele.
Hun trives like godt hengende i et taus i en fjellvegg som ute på cafeer eller med fiffen i Paris og på rivieraen.

Christina er full av paradokser. Selv om hun hater kulde og snø, bader hun hver morgen året rundt i sjøen nedenfor der hun bor. Hun går  alene ut i svarte natten og isbader selv om det er minus 18 og isen har lagt seg tykk på fjorden.  Det kan være grøssende kaldt og grøssende skummelt. Sier ikke mer.
Jo, da den observante leser har kanskje fått med seg at også jeg er isbader. Kall det research, kall det høne eller egget. Akkurat der er det et fellestrekk.
Jeg har og en greie med vann. Men hennes er mye mer komplisert og opprivende.

Hun er født i fiskens tegn, og er et skuddsårsbarn. Passer henne bra, fordi hun ikke er så glad i burstafeiring eller stort oppstuss rundt seg selv. Hun skyr media, men journalistene elsker å skrive om henne.
Selvfølgelig bruker vi forfattere oss selv, våre fantasier,  mareritt , lengsler og skrekk når vi skriver.ALt jeg skriver er jo sant, men det er min fantasi.  Kanskje ville jeg blitt som henne hadde jeg valgt å leve alene, eller forresten kanskje ikke. Ikke helt. Hvem vet.



.

Da jeg etablerte henne, het hun først bare Christina Mørk. Det var et effektivt og tydelig navn. Litt hardt og tøft kanskje. Så etterhvert slang jeg på et mellomnavn. Tenkte meg om; ville at det skulle ha en smak av Middelhavet, av Frankrike eller Korsika, siden hun er halvt eller kvart korsikansk, alt etter som man tenker. Jeg funderte og slo opp i korsikanske bøker ( korsikansk er et eget språk en blanding av italiensk og fransk) Jeg fant Fiori, og tenkte det ville gi henne en sårbarhet og mykhet opp i det hele. Fiori betyr blomst på korsikansk og italiensk.
Christina har verken alkohol eller pengeproblemer. Hun er vegetarianer, hun er storsnuser og hun har bruk og kast- forhold til menn. Hun er ikke en one-night-lady, hun må være forelsket for å innlede et forhold, men hun går lei etter en stund når den første lidenskapen har lagt seg. Hun kutter derfor gjerne ut mennene etter et år eller to.
Hun er altså seriemonogam.

Hun har opplevd stor kjærlighet en gang, men har brent seg og holder vel mye igjen. Har etableringsangst og synes  som sagt skrukkete rosa babyer og et A4-familieliv fortoner seg som grøssende kjedelig.
Hun må ha variasjon i livet og er avhengig av en jevn dose adrenalinkick.

Hun er vakker selv, og trenger ikke pynte seg med smellvakre menn. Hun har funnet ut at pene menn egentlig er ganske kjedelige. De er bortskjemte på oppmerksomhet og derfor både dårlige elskere og elendige kyssere. Hun liker mer styggpene menn, men de må være veltrente og sterke.
Hun elsker gjerne utendørs, og det kan av og til bli vel spennende.
I På direkten får Christina åndedrettsproblemer fordi hun faller for en mann som har alt, også utseende med seg, og hun skjønner fort at hun er ute på dypt vann. Spørsmålet er om hun greier å la være å hoppe til sengs med mister perfekt.

Jeg gir dere noen smakebiter av henne her.

Først fra starten av På direkten:

"Da så hun det. Klyngen med journalister stormet mot politibilen.
Christina pustet og dyttet bildøren opp. Flokken av reportere omringet henne straks hun satte føttene på den våte asfalten. En sverm med mikrofoner kretset rundt ansiktet hennes.
Hun holdt pusten og slapp den langsomt ut mellom leppene. Spørsmålene raste mot henne.
”Hvordan er tilstanden til Maria?”
”Mener dere at noe kriminelt har skjedd?”
Hun ante hvordan snøen la seg på ansiktet, på den lange hestehalen og kjente hvordan krystallene smeltet mot på kinnbena. Hun ville ikke dette, men satte uniformsluen på hodet, hentet styrken fra politirollen og løftet hendene fremfor seg."

Om menn og slikt.
Christina svingte til høyre, så i speilet og trykket gasspedalen mot gulvet. Porschen spant opp bakken ved Botanisk hage. Blodet pumpet ekstra hurtig gjennom kroppen når hun utfordret fartsgrensen. Motoren brummet og fristet. Men midt i byen var risikoen for å bli tatt stor.
Hun kastet et blikk inn i Botanisk hage, svingte og giret ned. Parken var dekket med hvit snø. Sist gang hadde området vært irrgrønn. En regnfull vårsøndag hadde hun og Magnus gått i den vakre, folketomme hagen. Raskt og heftig elsket de under et blomstrende magnoliatre. Hun husket hvordan regnet strømmet ned over ansiktet og hvordan hun åpnet munnen mot vanndråpene. Som politikvinne hadde det vært over streken. Hun smilte ved tanken og kjørte inn på parkeringsplassen mellom Munchmuseet og Botanisk hage. Ingenting var mer pirrende enn å elske utendørs.

Møte med en mann:

"Hun så bort og kjente hvordan øynene hans sveipet over henne. Hun dro en hårlokk bak øret og tenkte at hun måtte komme seg vekk.
De så på hverandre igjen. Ingen av dem sa noe. Hun tenkte at hvert øyeblikk som gikk uten at de snakket, var avslørende.
”Ja, takk for hjelpen. Nå må jeg gå,” smilte hun.
”Ja, interessant å støte på deg,” sa mannen og løftet hånden til hilsen.
Christina svaiet ryggen og merket blikket hans i nakken da hun gikk mot toalettet. Normalt ble hun ikke tiltrukket av vakre menn.
Men da hun la hånden rundt det blanke dørhåndtaket, tenkte hun at denne mannen kunne det vært interessant å spise frokost med."

Og senere:
"Hun skilte leppene og ønsket at fingeren hans skulle bli, skulle fortsette. Varmetapet da han trakk til seg hånden, kjentes som en fysisk smerte.
Nå stirret han på henne med et blikk fylt av noe som lignet villskap. Hun strakk hånden ut, men han vendte ansiktet bort. Uten varsel åpnet han bildøren og spratt ut. Før hun hadde løsnet sikkerhetsbeltet, var han rundt bilen og holdt døren oppe. Hun smøg seg ut og ble stående en armlengde fra ham.
”Sov godt og drøm ikke om drapssaken i natt,” sa han, sendte henne et hastig blikk og satte seg inn i bilen. Han løftet hånden til hilsen, blunket med lysene og rygget ut innkjørselen.
Hun sto der utenfor det mørke barndomshjemmet og følte savnet etter ham som en pressbølge.
Hun dro av seg klærne og løp naken ned mot sjøen.”



Og så litt skrekk
Vinterhimmelen virket mørk og grenene på trærne lignet armer bøyd til slag. Det var helt stille. Ingen andre var ute. Den smale veien utover øya var brøytet og hun sprang innover øya, innover i den mørke skogen. En stor fugl skvatt opp og flakset over trekronene.
Like etter hørte hun det. Bevegelse. Noe var rett bak henne. Et dyr, tenkte hun. Et rådyr som lette etter mat. Hun løp lengre innover øya, bort fra lysene. Eller kanskje det var en elg. Dyrene slet med den dype snøen.
Så merket hun det igjen. Tramping på veien. Det var ikke til å ta feil av.
Det var menneskeføtter. Noen løp bak henne.
Pusten hennes gikk støtvis. Hun tittet over skulderen og skimtet en mørk skikkelse et stykke bak seg. Vedkommende løp med hodelykt.
Hun tok til høyre i stedet for rett frem. Personen fulgte etter. Hun kjente pulsen banke i tinningen. Det var mørkt og hun myste mot veien foran seg. Hun snudde seg igjen. Prikken med lys var blitt større. Plutselig kjente hun seg utrygg. Ble hun forfulgt? Hun tenkte tilbake om hun hadde sett noen på veien. Bare kassebilen. En gren raspet henne opp på kinnet. Hun skottet over skulderen, løperen kom nærmere. Lommelykten lyste ikke lenger, men hun skimtet skikkelsen. Det var en mann og han var trent. Sprang fortere enn henne.
Nå oppdaget hun at hun hadde løpt feil. Uoppmerksomheten kostet. Fotfestet glapp på den isete stien. Hun snublet og stupte med hodet inn i en snøfonn. Falt på magen og kjente den kalde snøen skrape mot huden.
Hun sank ned i snøen. Kavet. Mistet den ene votten. Kom seg opp og snudde seg for å løpe. Plutselig var skikkelsen over henne. Han dyttet henne ned i snøen. Grepet satt som en jernklo rundt halsen. Hanskene hans var våte og kalde. Idet han tvang henne ned, kjente hun kald snø treffe rumpa. Buksen skled ned til der lårene startet. Så trakk han frem noe fra lommen. Det glimtet i mørket.
Et rødt sinne fylte henne. Ikke faen om hun skulle bli voldtatt, at hun skulle bli nedverdiget på det groveste. "

Hva som skjer videre?
Min munn er lukket..
Men anmelderne har sagt det er creepy scener i boken. jeg har også fått godord for min skildring av mellommenneskelige forhold.

I disse dager er jeg så heldig at boken kommer i nytt opplag.


Lyst til å finne ut av mer om Christina?
Da må dere selvsagt lese På direkten. Litt kjent blir dere med henne på Facebook og.

Hun fikk en omtale på en blogg som PR-byrået Burson Marsteller hadde nå.



Der sto det:
"Jeg har mange venner på Facebook, men en av dem er i særklasse: Christina Fiori Mørk, etterforsker ved Oslo politidistrikt – Seksjon for Volds- og seksualforbrytelser. Hun er blitt utnyttet i sosial markedsføring, men uten å protestere.
Facebook-profilen hennes viser at hun følges av 348 venner, på veggen ser du aktiviteter og oppdateringer fra hennes aktive liv, og slik beskriver hun seg selv:
”Kvart korsikansk, men oppvokst på Nesøya. Tilbrakte alle somre som barn på familiens vingård på Korsika. Hater den norske vinteren, men elsker ski. Har et hat og elsk-forhold til fart. Holder frykten nede ved å kjøre en eldre Porsche.”
Det spesielle med Christina er at hun i virkeligheten ikke eksisterer, annet enn som en fantasiperson.
Regissøren bak Christina er Anne Cecilie Remen, mangeårig sentral medarbeider i nyhetsredaksjonen i NRK TV, akkurat nå frontsjef, og aktuell med boken ”På direkten”. I denne boken er Christina Fiori Mørk hovedpersonen, en fargerik person som du får lyst til å bli bedre kjent med.
Her spinner Anne Cecilie historien videre, og lar Christina dukke opp både i bloggen sin, på Facebook og Twitter.
Anne Cecilie har med stor kløkt manøvrert seg gjennom bokhøsten, og vist hvordan sosiale medier kan brukes aktivt til å fortelle en historie og engasjere lesere. Salgstallene for boken viser at det virker. Hennes regi rundt boken og bokens hovedperson er et kreativt og interessant case for hvordan man kan skape et helt økosystem i de sosiale mediene rundt et produkt som en bok."

Skriver Ole Christian Lunde som jeg i mange år plaget som journalist da han var informasjonsdirektør i Orkla og jeg var den aldri hvilende reporteren i Dagsrevyen.

Christina lever videre på Facebook, hver dag får hun nye venner. Mest menn. Noen av dem er også interessert i hennes faglige attributter. Et par forfattere har latt seg lure av profilen. Selv om jeg aldri har skjult sporene til meg. En krimforfatter lurte til og med om han kunne få bruke henne som kilde fordi han ”syntes det så ut som hun hadde en spennende bakgrunn.” Først tok han ikke hintet heller om at hun var opptatt på annet hold.
Kanskje jeg en dag spør om jeg kan få bruke historien.

Fiksjon eller virkelighet?

Og PS for de som lurer skoene og bena på profilbildet hennes er mine. Det ene med skoen er tatt dagen da boken min kom ut, og jeg brukte det selv noen dager før Christina arvet det. I starten hadde hun den med benet ut av cabrioleten. Enda mer useriøst... Disse bildene sammen med hennes CV som politietterforsker, trodde jeg at skulle få folk til å skjønne lunten.
Men de gjorde ikke det, i starten ihvertfal.
Fikson eller virkelighet....

FIKK DU LYST TIL Å LESE MER? HER KAN DU KJØPE PÅ DIREKTEN:
http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=6259839&rom=MP

Lost in France! J`ai perdu la route...

"Tout va bien?" spør den hyggelige hotellvertinnen i det jeg løper ned trappen på vei ut til lunsj, rød i kinnene og med flere fregner enn i går.
Tenk at man nesten kan bli solbrent i januar i Frankrike!
Jo, da alt går bra smiler jeg. Kan ikke annet, blir lykkelig bare over å være i Frankrike, snakke språket, dra inn atmosfæren, maten, vinen, det latinske temperamentet.
Jo, da jeg innrømmer det glatt Je l` aime. Kanskje mer enn noen gang.
Slike turer skulle NAV spandere på kreftpasienter. Er sikker på at solen, klima og det frodige livet her har helbredende virkning.

Jeg smilte til hotell-vertinnen.
"Oui, très bien. Mais j` ai perdu la route à St Paul. Jeg gikk meg vill," fortalte jeg.


Etter frokost og marked i formiddag hadde jeg bestemt meg for å gå en god tur alene i det vakre solskinnet. Senere på dagen skulle jeg møte venner i Antibes, spise lunsj ved havet, jeg skulle bade og gå på Picassomuseet der.
Men jeg måtte ha trim først!

Jeg fikk instruksjoner om turen til den pittoreske, men akk så turistifisere nabobyen, St Paul de Vence. Turen skulle være veldig vakker og ville ta cirka 1 time og 20 minutter, sa hotellvertinen og ga meg instruksjoner om hvor jeg skulle gå. Bort hovedgaten, inn en stikkvei, forbi et kapell, ned en bakke, inn i skogen, langs en elv, en mølle, etc og vips så ville jeg være der.
Hadde jeg flaks ville jeg rekke et glass rose på terrassen til Colombre d`Or før jeg skulle bli hentet av mine franske venner.
"Men ikke ta den bratteste veien ned," sa hun. "Den er skummel."

PÅ nye joggesko, med sekk på ryggen løp jeg i gang. Passerte et vakkert kapell, så et stort krusifiks midt i et villaområde. Fant veien nedover. Forsto etter en stund at jeg hadde valgt den bratteste stien.
Raskt var jeg i skogen, helt alene.



Ikke en lyd, annet enn fugler. Grønt og frodig. Ikke et menneske. Stillhet. Rart å tenke på at jeg var bare 20 minutter fra den hektiske rivieraen. Jeg nøt lyset, solen, turen.
Stillheten.

Jo lengre ned i dalen jeg kom, dess mørkere ble det. Solen trengte knapt gjennom de høye,tette trærne. Plutselig hørte jeg lyder bak meg.
En gren knakk.
Snudde meg. Ingen.
Da tenkte jeg: Tenk om jeg møter en gærn voldelig fyr her? Jeg har ikke en sjanse. Ingen vil høre meg.Ingen vil savne meg heller, før det er gått noen timer.
Mine franske venner vil tro jeg har sviktet dem, og de der hjemme vil ikke savne meg før lenge, de vil ikke reagere på om de ikke får kontakt med meg i dag.
Så en lyd til. Jeg snudde meg fort. Boret øynene inn i skogen.
Jeg er pokker ikke redd, tenkte jeg, mens hjertet hamret. Jeg økte farten litt, la mobilen i lommen. Måtte være klar til å løpe. Så smilte jeg. Det er nettopp slike øyeblikk som er vidunderlige.
Kjenne på den bunnløse frykten. Menn forstår ikke slik. Hvordan vi kvinner kan bli overmannet av frykt, frykt for overfall, for overgrep. Jeg ble litt i følelsen, tenkte at dette kan jeg bruke. Christina skal oppleve flere gufne scener i den nye boken. For jeg har fått gode anmeldelser nettopp på at jeg kan skape gode actionscner, creepy stemning og lignende.
Jeg drømte meg bort i egen skrekk. Var uforsiktig. Skled. Tok meg for. Ramlet ikke.
Hørte et knekk til. Økte farten, og tenkte det var like før.
Men så tenkte jeg at jeg er sterk. Tar voksne menn i håndbak. Jeg husket den gangen jeg som ung overmannet tre menn som angrep meg og venninnen min i Spania, den gangen jeg guidet en gjeng med Blindernstudenter gjennom Paris aller verste strøk nattetid, noen av mennene snakker fremdeles om den skumle byturen de gangene vi treffes. Men jeg følte meg trygg fordi jeg kjente byen som min egen bukselomme. Dessuten hadde jeg lært at jeg ikke skulle vise frykt,
Ok, så er jeg mørkredd, litt, men jeg er ikke skuggredd! Tenker fremdeles at det som funker er å møte frykten. Slik som Christina Fiori gjør.
Derfor bestemte jeg meg der i skogen i dag. Snudde meg.

Og så rett på et dyr. En hjort.
Smilte til dyret som stirret på meg med stive, vidåpne brune øyne. Slik sto vi. Inntil den plutselig senket hodet.
Ikke angrip meg, tenkte jeg. Hva gjør jeg nå. Kan ihvertfall ikke løpe. Jeg tok i stedet to skritt mot dyret og sa "Hei, du!"
Dyret skalv og skvatt avgårde. Inn i den tette skogen.Inn til de ubestemmelige lydene.
Jeg fortsatte ned dalen og tenkte, søren hvorfor tok jeg ikke bilde av dyret i stedet for å rope. Så rundt meg. Tok ikke denne stien slutt snart?
Passerte fare-skilt, stien ble smalere og brattere. Plutselig forsto jeg. Jeg var på villspor, Hadde gått meg vill. Følte et sekund panikk. Hvor stor var denne skogen egentlig?
Men så tenkte jeg: 1 . denne panikkfølelsen skal jeg bruke i bok 2, og så tenkte jeg tanke 2: denne stien må jo føre et sted, i det minste må den ende i en landsby. Bare jeg treffer noen. Jeg kan jo språket.
Men jeg møtte ingen. Til slutt endte stien i en kløft.
En dyp kløft.

Virkelig, Jeg snudde meg. Jeg var fanget. Skulle jeg gå helt opp igjen.
Så tok jeg tak i et tre,
Jeg ville ikke rekke lunsjen.
Vennene mine fra Monaco ville bli sure, fornærmet. jeg hadde ikke lagt inn telefonummeret deres på den norske mobilen. Den franske lå idiotisk nok igjen på hotellet.




Grep fatt i en annen gren. Balanserte. Måtte ikke falle ned. Det knakk i den ene grenen.
Jeg falt og støttet meg opp med knærne.
Strevde og slet. Karret meg opp.
Til slutt kom jeg meg opp en bakke og inn i en hage. Løp oppover veien. Så ingen. Ingen å spørre. Alle hus her har høye gjerder og stengte porter. Som i Paris.
Ikke som i mitt provence rundt Aix.
Jeg tittet på klokken. Det hadde gått nesten to timer.
Til slutt møtte jeg en gammel dame på landeveien. Spurte etter St Paul. Hun himlet med øynene. Det var ikke her. Jeg var på vei ned til sjøen. St Paul lå langt opp. Jeg hadde tatt feil vei, gått alt for langt ned i lia.

Oppgitt stirret jeg oppover åsen.
Tenkte på den kalde Bandol-rosèen som ventet på terrassen på Colombe d`Or. Tenkte at det var bedre å svikte Christina Fiori enn å svikte virkelige gamle venner. Dessuten får hun nytt liv ved å bli forbannet på meg.


Veien opp igjen til Vence var lang. Tre timer var jeg ute på tur.
alle disse detaljene fortalte jeg selvsagt ikke hotellvertinnen.
Istedet smilte jeg til henne.

"Men det var en fantastisk tur, sa jeg. "Noe å fortelle mine venner.Noe å skrive om kanskje." Frykten i den store skogen.
"A ce soir." sa jeg og løp ut til solen igjen.

Til ventende venner.
Jeg rakk lunsjen, fikk badet kroppen i et friskt Middelhav, sett kunst og ...
Tenkt ut flere historier om Christina Fiori. Nå går det både i skumle, creepy scener og heftige kjærlighetshistorier. Et lite mareritt av en kjærlighetshistorie. For det finnes slikt og. Det kommer man på når man nesten går seg vill i skogene ved Vence.

Legen med gullskoene ringte med dårlige nyheter.

Så fikk jeg beskjeden jeg hadde håpet jeg ikke skulle få.
Mobilen ringte. Jeg gjenkjente telefonnummeret. Det var fra sykehuset.Jeg nølte litt for lenge. iPhonen min sviktet da jeg skulle åpne telefonen. Linjen var død. Og jeg måtte ringe opp igjen.Opptatt. Og så bipet telefonen, meldingen tikket inn på svareren.
Jeg lyttet.
Det var kirurgen med gullskoene.

Kvinnen som opererte meg for kreft for en måned siden. Patologer og onkologer har siden diskutert meg som krefttilfelle, kreftsvulsten er dyrket, resultatet er klart.

Jeg hørte på stemmen på svareren at hun kom med dårlige nyheter. Ringte henne umiddelbart opp igjen.
Forrige gang vi snakket sammen var det en 50-50 prosent sjanse for at jeg slapp den jævlige cellegiftrunden, at jeg "bare" skulle få stråling og medikamenter.

Jeg har ikke som før jul tenkt det verste, da det var snakk om at jeg kanskje måtte gjennom en operasjon til. I midten av desember kjørte jeg taktikken at jeg var forberedt på det verste, på at de måtte kjøre en operasjon til.
Tenkte den gang at det var så mye enklere å forberede meg, slik at jeg ikke ble skuffet.
Strategien funket. Jeg slapp. Brystet er intakt, og jeg har bare fått et pent arr, der hvor svulsten var.

Nå i julen har jeg håpet at 2012 ikke skulle bli så ille. At jeg skulle få slippe unna med kreftbehandling "light", at jeg skulle kunne jobbe fullt snart, at jeg skulle
kunne dra på bokarrangementer, at jeg skulle kunne reise på skiferie i alpene med familien.

"Patologen og onkologen er helt tydelige. Du må gjennom cellekur," sa legen med gullskoene på telefonen.
Magen gjorde kollbøtte. Tårene spratt. Selv om jeg på et vis var forberedt, var jeg det likevel ikke.
Kreften var større, mer aggressiv.

"Det trenger ikke bli så ille. Du er dårlig noen dager etter kurene, men så har du gode uker etterpå før neste kur," sa hun trøstende. "Ja, jeg vet det er verst med utseende, det å miste håret. Du er slank og sterk, likevel er det viktig at du må fortsette å trene, så du ikke blir pløsete. Dessuten tåler du behandlingen bedre hvis du trener, blir svett og sliter deg ut fysisk," sa hun.


Jeg var glad jeg var hjemme da hun ringte. Omgitt av barn som har fortsatt fri.

"Mamma, jeg var forberedt på dette jeg," sa datteren min veslevoksent.
Jeg smilte. Tenkte at hun egentlig er for liten til å trøste meg.
Men litt trøst trenger jeg, selv om alle sier at jeg er så beintøff. Er ikke det. Er kanskje bare sterk og ganske så selvstendig.

Nå vet jeg at det venter 15 uker med cellegift, håret ramler av, kroppen svekkes.
Jeg vil ha dager hvor jeg ikke orker noe, andre dager hvor jeg er i god form. Jeg kan ikke være med familien på utenlandsferier, kroppen tåler ikke fremmed bakteriflora.
Legen sier også at det er dumt å jobbe. 99 prosent er helt sykmeldt under cellegiftperioden. Jeg risikerer "fatigue", utmattelse-syndrom etterpå hvis jeg kjører full rulle, eller halv rulle.
Hva gjør jeg da? Kan ikke tenke meg dager uten jobb.

Tiden må fylles med annet innhold enn sykdom.

Jeg har bestemt meg for at jeg skal trene masse , isbade hver uke, gå på skøyter med datteren min.

Jeg skal gå og stå på ski med gutta, flere ganger i uken skal jeg svømme, gjøre kroppen sterkere enn kreften.
Jeg skal til og med få meg personlig trener, jeg skal være med i en treningsgruppe, jeg ta opp igjen ridningen, og jeg skal melde meg på italiensk kurs. Og jeg skal lære datteren min å strikke! Det har jeg nemlig aldri tatt meg tid til. Hun mener at hun er den eneste i klassen som ikke kan strikke.
Vi skal gå masse på kino sammen, le og gråte sammen.

Men jeg skal bruke mye av tiden på meg selv også, ikke bare på barna.

Jeg skal fortsatt være forfengelig. Gå til hudpleie, kjøpe kule klær, ha ulike paraykker til humør og anledninger. Blond og vimsete den ene dagen, mørk og mystisk den andre, kanskje rød og fyrrig også.
Disse månedene skal fylles med innhold. Og så skal jeg fortsette å skrive på bok nummer 2. Mellom cellekurene, pcen og notatblokken skal fortsatt være med i bagen min.
Opp i alt skal jeg fortsatt være AC, Cille, Rampa-Remen, turbomamma litt lavere gir kanskje, fortsatt være engasjert journalist og forfatter.


Og så er jeg så glad for at jeg ganske spontant kjøpte flybilletter i helgen.I morgen reiser jeg til Sør-Frankrike, mitt annet hjemland, helt alene. Egentlig skulle en venninne vært med, men hun kunne likevel ikke reise slik på sparket.
Men jeg trenger ikke være helt alene. Jeg har venner der nede og skal nok spise noen lunsjer med både franske og norske venner.
Men ellers skal jeg bo alene på hotell, kose meg med fransk frokost, trekke inn sollys i kroppen, gå lange turer i det provencalske landskap og bade i Middelhavet. Og ta i mot komplimenter fra franske menn ( de er nok litt flinkere til det enn norske menn) mens jeg ennå kan.

Og så skal jeg pønske ut flere utfordringer for Christina Fiori Mørk, og når solen går ned skal jeg trekke meg inn på hotellet og fortette å skrive på bok 2.
Kanskje vil jeg gråte før jeg sovner. Kanskje ikke.
Disse månedene blir et parantes i livet mitt. Jeg skal sloss mot kreften og bekjempe den.

Jeg skal møte sommeren kort i luggen, da skal jeg seile i Kroatia, dra til mitt yndlingssted på Korsika og ha en lang sommer på Sørlandet. Og så skal jeg på Galhøpiggen igjen.

Til høsten er jeg "fit for fight" igjen.Sterkere, klokere og kortere på håret. Helt sikkert.

Et godt nytt år - og noen flere skriveråd.

Årets siste vinterbad er gjennomført med badeenglene.
I dag var det minus fem i luften og 4 grader i vannet. Med ullsokker på bena, noen med luer på hodet, og ymse badedrakter gikk vi forsiktig ut i det grøssende kalde vannet.
Jeg hadde pakket meg litt mer inn enn de andre. Må ikke bli syk nå, må ikke få infeksjon i operasjonssåret.
Svabergene er glatte av is.
Ishinnen har lagt seg i bukten ute ved vårt nye badested. Det er vakrere her og færre tilskuerer enn det var på Kalvøya.

Badingen gir meg energi, og er dessuten med på å¨sette meg i skrivemodus.
For foruten å isbade og trene meg opp etter operasjonen, bruker jeg tiden nå på bok 2.

På den nye historien om Christina Fiori Mørk. Lesere av På direkten vil forstå at jeg måtte skrive en ny bok om henne.
Jeg har med meg flere fra persongalleriet fra første bok, både Olav Dynje, Petter Rollheim og Runa Jæger er med, om enn på en annen måte.Men ellers er mye nytt, og en god del av handlingen vil foregå utenfor Oslo, og noe også utenfor landets grenser.

Mange spør meg, når kommer oppfølgeren? Folk som har likt å lese om den røffe, tøffe og sårbare Christina Fiori Mørk. Jeg håper oppfølgeren blir lett å skrive, og at den vil komme våren 2013.

En av badeenglene spurte i dag hvor jeg får inspirasjon fra og om jeg har hele historien klart for meg når jeg starter å skrive.
Nei, skrivingen blir til underveis, historien blir til av at fantasien får flukt mens jeg skriver.

Sannheten er at det ikke finnes noe som heter at inspirasjonen kommer flytende. Du må jobbe for det. Det må ihvertfall jeg. Bruke sanser, bruke fantasti, leve meg inn i historien.
Isbadingen hjelper meg. Der ute i det kalde vannet kjenner jeg på hvordan Christina har det hver morgen, hvordan kulden kryper inn i kroppen, inn i beina, hvordan kulden sitter i føttene og rompa langt utover dagen. Hvordan isbadingen gir energi,og hvor sterk fysisk opplevelse det er å svømme i det is-iskalde vannet.

Jeg startet såvidt på historien før debutboken På direkten var ute. Men så vet dere jo hva som skjedde.
Kreften kom, jeg ble for ukonsentrert til å skrive. I stedet har jeg gjort notater, snust inn inntrykk og følelser fra det virkelige liv.
Det å ha fått kreft, det å se døden i hvitøyet har gjort noe med meg. Jeg lever enda mer intenst og er enda mer tilstede i livet enn noen gang. Er glad, er nesten forelsket i selve livet, er redd, ser for meg livet fremover og vet ikke hvordan det blir.
Og så lurer jeg på hva kreften gjør med skrivingen? Får jeg større respekt for døden? Greier jeg å ta liv i den neste boken min?
Ja, da, men det blir kanskje mer psykologisk krim. Kanskje.
Siden jeg begynte på bok 2 før kreften kom, og hadde allerede tatt livet av en,- for at Christina skulle få et mysterium å rulle opp. Så, ja det blir en ny krim. Jeg har arbeidstitttelen klar, men den røper jeg ikke ennå.
Men det blir helt sikkert flere isbadescener i boken!

I det siste er jeg blitt godt hjulpet av kontakt med andre flittige forfattere, som jeg ser jobber struktert og bestemt med sine prosjekter. Når de jobber intenst, må jeg også gjøre det.
"Det er viktig at det ikke går for lang tid mellom hver bok," sa en forfatterkollega til meg nylig. "Ihvertfall er det viktig for oss krimforfattere at vi jevnlig kommer ut med bok;" fortsatte han.
jeg vet ikke om det blir lettere å skrive bok 2, men jeg tror det vil gå raskere. Jeg har jo lært noen knep. Jeg vil nok ikke gjøre de samme begynner-feilene. Jeg vil jobbe mer etter en plan. Vite at alt jeg skriver i en krim, egentlig har en mening for plottet.

"Hvordan kom du i gang med å skrive den første boken," spurte en NRK-kollega forleden.
"Jeg fikk en ide, og satte i gang, svarte jeg." Jeg visste hvordan boken skulle starte og hvordan den skulle slutte."

Det er slik det var. Jeg fikk en ide, basert på egne erfaringer gjennom journalistjobben.
Den nær- døden opplevelsen jeg har fått noen ganger når jeg har sittet som kommentator og ekspert i Dagsrevystudio, inspirerte meg til starten av boken. Hva hadde skjedd dersom jeg ikke fikk frem et ord, dersom jeg besvimte av skrekk under sending? tenkte jeg en dag da jeg gikk gjennom regien.
Da jeg kom opp til desken i Dagsrevyen den kvelden, hadde jeg bestemt meg. Dette må det bli bok av!


Så foredlet jeg ideen. Forstørret den og satte meg ned ved PCen.
En programleder måtte dø under sending. Hun måtte bli drept uten at sendingen ble brutt!

Jeg skrev lenge slik,etter innfallsmetoden. Lot personene og scenene leve.
Jeg vet at andre mye mer erfarne forfattere gjør det annerledes. Mange lager et nøye og detaljert synopsys før de starter. Disse forfatterne har altså hele handlingen til romanen klar før de begynner på skrivejobben.
Jeg gjorde det omvendt. Da jeg hadde skrevet historien, gikk jeg gjennom hele manus.Da lagde jeg min form for synopsys. Etterpå endret jeg rekkefølge på kapitler og stokket om.
Deretter gjorde jeg følgende.

Sceneoversikt
Jeg lagde en scene og kapitteloversikt. Her tegnet jeg opp hver enkelt scene. Nedtegnet hvor vi var, hvilke personer som var med, hvem som hadde synsvinkelen, det vesentligste som kom frem i scenene og noterte i egen kolonne hva som måtte følges opp. Så begynte jeg å flytte og stryke scener.
Dette skjema har siden blitt et viktig arbeidsvertøy for meg.
Jeg kaller det sceneoversikt.
I samme dokument noterer jeg inn nye ideer og løse tråder som dukker opp.

Notatboken min
Til uvurderlig hjelp er også den sorte moleskinboken min. Den har jeg med meg over alt. Der noterer jeg gode formuleringer, ideer, noe folk sier eller gjør som er enten dagligdags eller oppsiktsvekkende eller noe jeg leser i avisen eller på nettet. Totalt har jeg syv slike bøker. Den eldste er åtte år gammel.Så lenge har jeg tenkt på å skrive bok. De første tankene om dette skrev jeg en høstferie på stranden i Les Issambres på Côte D`Azur. Den gangen var jeg økonomiredaktør i NRK og hadde ikke et ledig sekund. Bokideen lå og murret i mange år.

Vit hvor du vil
Skulle jeg gjort ting om igjen, skulle jeg ha vært mindre utålmodig fra start. Lagt en plan før jeg begynte å skrive. Tror jeg hadde brukt mindre tid da. For jeg har strøket mye på min vei mot bokutgivelse. På den neste boken har jeg tenkt mer og planlagt litt mer av plottet og historien før jeg begynte selve skriveprosessen.
Hver dag i hele høst har jeg tenkt og jobbet med den nye boken, selv om jeg ikke har skrevet så mye.

Mine beste skriveråd er derfor:

- Skap hovedplottet først.
- Lag en plan som trekker opp hovedhandlingen.
- Tenk så ut sidesporene som er relevante for å skape fremdrift og spenning.
- Utvikle en biografi for alle viktige personer i boken. Det gjør det lettere for deg å leve deg inn i personene og gir et puff til fantasien. Det gir deg også bedre mulighet tiø å la personen gå gjennom en utvikling i løpet av handlingen.
- Bestem deg for hvem som skal ha synsvinkelen hvor. Hvem du ser historien gjennom er avgjørende. Jeg hadde først seks eller syv synsvinkler. Nå har jeg kuttet det ned til tre. Og jeg blander ikke flere synsvinkler i en scene.
- Kill your darlings. Jeg har hatt scener, avsnitt og formuleringer jeg har vært så fornøyd med. Kanskje jeg til og med har jobbet mye med akkurat dette. Men ser du selv ,eller en annen leser du bruker som konsulent, at den ikke, funker, STRYK!!!
- Legg gjerne det du stryker inn i et nytt dokument. Restbok kalte jeg mitt. Kanskje "darlingsene" kommer til nytte senere, eller i en annen bok.
-- Skaff deg en eller to gode lesere, folk du stoler på, venner som leser og som kan gi deg innspill underveis. Jeg hadde et par slike gode venninner, de var kjempenyttige.
- Skriv om det du kan best. Bruk deg selv og dine erfaringer. Driver du med kampsport, la en av personene drive med det, er du best kjent på vestkanten ( jada... er det) la minst en av personene bo der osv. Jeg bruker som dere skjønner mye av egne erfaringer i boken, isbading er en ting, men like mye medieverden, finansfolk, Frankrike og Korsika.
- Gjør god research på miljøer og ting du ikke kan. Troverdighet er viktig, Ikke vær redd for å ringe til folk du ikke kjenner, De fleste synes det er gøy å hjelpe en forfatterspire
Men gjør reserchen underveis mens du skriver, når du ser hva du trenger. Ikke start med å researche deg i hjel før du begynner å skrive.
Jeg tilbragte dager på Rettsmedisinsk institutt for å forstå en rettsmedisiners arbeid og for å kjenne de forferdelige luktene av død og forråtnelse. På samme vis tilbragte jeg tid hos Oslo Politihus, intervjuet politifolk for bedre å skildre Christinas arbeidsplass og rutiner, for å se kantinen, være på treningstudio i huset og på jentedoen.
- Ikke lever fra deg manus til forlag før du er helt fornøyd. Det er tøft å få et nei fra forlag.

Tips på veien
Forleden fant jeg en nyttig blogg for forfatterspirer. Lenke følger her:

http://www.guardian.co.uk/books/2010/feb/20/ten-rules-for-writing-fiction-part-one

Det finnes også en haug med bokblogger,med kritikker og omtale av bøker. Les dem og les omtaler av bøker i avisene. Det handler om å bli bevisst.

Lær av andre-
Vi som skal skrive bok for første gang, ønsker å finne vår egen skrivestil. Men vi trenger ikke finne opp alt kruttet selv! Det er greit å bli oppmerksom på de verste fallgruvene.
Derfor: Skal du skrive bok,kjøp deg eller lån noen håndbøker først. Jeg har hatt stor glede av flere. Her følger navnet på noen.
- Plot & structure - James Bell
- How to write a damn good novel - James Frey
- Att skriva børjar hâr - Maria Kuchen.
- Skriv på - Elisabeth George
- Skriveboka- Merete Morken Andersen
I disse bøkene får du mange gode tips om fortellerperspektiv, hvordan utvikle plot,spenning, utvikle karakterer og så videre og så videre.

Dessuten har Langeland og NRKs Brenner kommet med skrivebøker i høst, men disse har jeg ikke lest ennå.

Det finnes også skrivekurs som Norsk forfattersentrum arrangerer og flere forfattere har egne kurs. Verdt å få med seg, hvis du trenger starthjelp.

Les til øynene blir tørre, hver dag!
Men aller viktigst; les mye.

Bli bevisst hva som funker og ikke funker. og utvikle din stil.
Jeg leser hver dag. Selv om jeg har skrevet en kriminalroman, leser jeg helst mye annet. I det siste har jeg lest Siri Hustvedt siste bøker, dikt og Ernest Hemningway.
Men jeg innrømmer gjerne at jeg har pløyet meg gjennom mye kriminal tidligere. Mye bra, og noe ikke like velskrevet.
Det aller viktigste rådet er likevel; skriv hver dag, selv om det er kjedelig, selv om du er uinspirert, selv om du nesten ikke har tid.Øving gjør mester.
Den store inspirasjonen kommer ikke til deg. Du må jobbe for den!

Vær realistisk. Det tar tid å skrive bok. Sabla mye tid. Du må være villig til å ofre mye for å få det til. Men setter du deg et mål, får du det til en dag. Du må være forberedt på nedturer, og kanskje nei fra flere forlag, men gi deg ikke. Vet du at du har en god historie på PC-en, lykkes du en dag.
Kanskje du skal bruke 2012 til å skrive den boken som lurer i magen din?
Det skal jeg.
Godt nytt år, nytt skriveår!!

Dette er den første blogginnlegget jeg skrev, - i mai

Siden jeg var 12 år har jeg skrevet dagbok. Hver kveld har jeg skriblet ned noen ord om dagen som er gått, hva jeg er opptatt av, hva som har fått meg sint, glad eller lei. Som alle andre unge jenter var det mye om kjærlighet og gutter. Så ble det om fantastiske og engasjerte Blindernår og siden om den første tiden som fersk journalist i Aftenposten og Dagens Næringsliv. Så kom barna. Og alt ble så vidunderlig annerledes.
Men det siste par-tre årene har jeg ved siden av hverdagslykke, tidsklemma og spennende og krevende jobb i NRK funnet plass til noen ord om skrivingen min. Men disse tankene, slitet, opp- og nedturer har vært min helt private terapi.For det er ikke akkurat strake-veien frem å skrive en roman. Det har det ihvertfall ikke vært for meg. Bildet dere ser her, er tatt siste dagen i Aix før vi skulle reise hjem etter året vi bodde der nede. Det året jeg hadde planlagt til å bruke til å skrive en bok,

Men det var ikke lett å komme i gang med skrivingen. Livet i Provence var alt for spennende til å tilbringes bak en PC. Dessuten var det tusen ting å ordne for å komme i stand der nede. Hverdagslivets trivialiteter er det største hinderet for å skrive, men kan samtidig også være blant de største inspirasjonener til å komme i gang med skrivingen.

Nå vil jeg dele noen av erfaringene med flere. Denne bloggen skal bli min dagbok om skrivingen og om veien frem til å debutere.
For det er virkelig sant! Aschehoug vil gi ut boken min. Kriminalromanen kommer ut høsten 2011. Antatt-meldingen poppet inn på mail i vinter da jeg satt på jobb. Lykkefølelsen var sprudlende og boblende. Jeg greide ikke sitte stille,  gikk frem og tilbake i redaksjonen og hvisket "Herregud, herregud," tusen ganger, usikker på om jeg kunne dele nyheten.
Det kunne jeg!
Alt slitet hadde ikke vært forgjeves.
For det har vært en lang vei frem. Det å skrive bok er en ensom greie. Før Frankrike begynte jeg så smått. Jeg husker jeg satte meg ned med PCen på kjøkkenet første gang og begynte å skrive.  Barna var på skolen og jeg skulle på kveldsvakt som utenriksreporter i Dagsrevyen. Noen timer helt for meg selv. Jeg hadde en idé, noe som hadde skjedd meg en gang i forbindelse med jobb som jeg tenkte kunne være et godt plot for en kriminalroman.  I løpet av noen uker skrev jeg 50-60 sider.
Starten var oppsiktsvekkende og god, syntes jeg. Ingen andre enn familien visste om mitt lille skriveprosjekt.
Men så skjedde noe dramatisk og vondt. Virkeligheten ble for lik det jeg hadde skrevet om.
Jeg fikk vondt i magen.


Uten å nøle slettet jeg alt. Hvert ord, hvert avsnitt forsvant i den digitale søppelkassen.
Jeg følte meg slem fordi jeg hadde diktet frem en tragedie som lignet det virkelige liv. Boken jeg drømte om å skrive kunne ikke starte slik jeg hadde tenkt.
Bokideen var ikke død, men jeg orket ikke skrive mer.

Et halvt år senere reiste jeg til Provence med barna.  Prisen var høy for familien. Tre barn ble med meg til Sør-Frankrike: De to minste gikk på lokalskole, kunne minimalt med fransk og gråt hver morgen før skolen. Eldstemann hadde det bedre, han gikk på internasjonal ungdomsskole. Jeg var alene-mamma, mens mann og bikkje var igjen i Norge. Til tross for tårer, ble oppholdet en stor opplevelse og et eventyr for oss alle.Jeg gikk på universitetet i Aix og var reiseleder for alle våre besøkende i helgene. Men vi nøt livet og den milde vinteren i Provence. Og etterhvert da vi var blitt husvarme, kriblet det i fingerne etter å begynne å skrive. Med livet på lavere gir, blant vinstokker og gyllen sol  grep jeg fatt i skrivingen. Gamle dagbøker og notater var med som inspirasjon.
Et nytt plott tok form.
En vårdag i alpene brakk jeg beinet.Ikke på ski, men da jeg løp ned en bratt og veldig glatt bakke i mørke.
Lenket til sofaen, til et stillesittende liv i hele 6 uker, hadde jeg ikke noe valg. Jeg skrev som bare det. Ble sugd inn i den begynnende historien.
Det jeg hele tiden hadde klart for meg var at boken skulle hete PÅ DIREKTEN.  Jeg var i gang.
Resultatet forelå nå i høst, etter to og et halvt års skriving.

- Nesten gode nyheter fra legen

Jeg er lei av å leve på vent. Lei av å ikke være herre over egen tid.
Nå i romjulen bruker jeg ventetiden til å gå turer, danse på skøyter, være sammen med familie og venner, men jeg er ikke til stede hele tiden. Selv om jeg smiler og lever intenst her og nå, preger selvfølgelig usikkerheten meg.

Usikkerheten legger sin klamme hånd over livet mitt.
Jeg vet ikke hvordan neste år blir. Hvor mye jeg kan jobbe, om jeg får lov til å reise, om jeg kan stå på ski i alpene i vinter, om jeg kan kan reise til Frankrike eller på planlagte hytteturer, om jeg kan fortsette å isbade utover vinteren, om jeg vil orke nye piruetter på isen med datteren min og om jeg er i form til min sønns konfirmasjon til sommeren.

Fremdeles vet jeg ikke hvordan behandling jeg skal gjennom. Om jeg kan glemme hele neste år, eller om det er bare et par måneder som forsvinner.



Legen med gullskoene ringte meg lille julaften.
Tror det er spesialservice å få såpass tett oppfølging.

Men så er jeg nok en ganske krevende pasient, som forlanger svar på det meste. Her og nå.
Kirurgen ville oppdatere meg på siste nytt fra prøvene etter operasjonen. Hun hadde egentlig lovet meg svar før jul. Men litt beskjemmet sa hun at det tar lengre tid.
For alle prøver og bilder av kreften min er sendt til landets fremste brystkreftekspert på Radiumhospitalet. Mitt tilfelle ligger i grenseland, mellom ulike behandlingsformer.


Det er en 50-50 sjanse for at jeg slipper unna med den verste cellegiftbehandlingen, at jeg "bare" må gjennom stråling og medisinkur.
Jeg smilte stort da jeg fikk nyheten, men rynket samtidig pannen. Ga meg ikke selv lov til å glede meg noe på forskudd.

Skal ikke trette dere med medisinske finurligheter, men det handler om at det innenfor den svulsten på 3, 2 centimeter finnes flere bittesmå kreftceller. Hvis ekspertene mener at de ligger så tett på hverandre at de må betraktes som èn svulst, må jeg gjennom cellegift-helvete, hvis avstanden er større, og de betraktes som små separate kreftceller, - får jeg kanskje, kanskje, slippe cellegiftkurene.

Jeg tør ikke håpe, og tør egentlig ikke tenke på dette. Men kjører samme strategi som jeg gjorde etter operasjonen før i desember.

Jeg forbereder meg på det verste. Den gang rett før jul, pakket jeg bagen og var klar for en ny operasjon som legene sa jeg kanskje måtte gjennom. De hadde bare fjernet svulsten, og hadde kjørt en brystbevarende operasjon, men hadde forespeilet meg at det var en stor sjanse for at jeg måtte fjerne hele brystet. Operasjonssal var til og med reservert for meg.
Men så slapp jeg ny operasjon. Og ble så glad!

Nå tenker jeg likt. Jeg forbereder meg på tøft et år, eller ihvertfall et halvår.
Men usikkerheten gnager.
Denne julen har jeg lurt på om jeg skulle dele denne muligheten til lyspunkt med andre, og hvor mange eventuelt. Noen vet derfor noe. Etter tvil har jeg kommet til at jeg også deler her på bloggen. For dagene jeg går gjennom er typisk for en kreftpasient. Hverdag: Mye usikkerhet og mye venting.
Legene mener jeg deler for mye. At jeg blogger for mye. At jeg kanskje ikke har tatt det helt inn at jeg har fått kreft. At jeg behandler meg selv og sykdommen min litt utenfra,som en journalist. At jeg er for opptatt å være flink å dele.
Men jeg vet at dette er min måte å stå i det på.Jeg blogger, jeg skriver på ny bok og jeg har vært ute på flere boksigneringer før jul.
Alt med boken og skrivingen holder meg oppe. Jeg føler at jeg lever og at jeg ikke bare er blitt redusert til en svak kreftpasient.
Likevel kanskje har legene litt rett. Også jeg har behov for hvile, for helt private tanker.
De får dere ikke her.
Jeg var på radioen rett før jul og fortalte om bloggingen, kreften og hvor grensene mine går. For de av dere som er interessert kan dere finne det som podkast Ekko på P1 fra den 16. desember.
For meg ble det sterkt å høre det i etterkant, og jeg forstår at noen kanskje mener jeg er grenseløs åpen.
Men kreft er forbundet med så mye frykt, litt skam og tanker om død.
Hvis jeg kan hjelpe andre ved å stå åpent frem med min kreft, føler jeg at alt får litt større mening.

Bok og skriving gir meg energi og kraft. Samme dag som legen ringte meg med gode, eller 50-50- gode nyheter, fikk jeg også hyggelig beskjed fra forlaget mitt. Aschehoug mener min aktive jobbing overfor bokhandlere virker. Nå gjenstår det bare 100 bøker før første-opplaget er utsolgt.
Mer positive løft fikk jeg til jul. På bitte-lillejulaften fikk jeg et supert oppslag i Gudbrandsdølen Dagningen.
Reportasjen var det 32. oppslaget jeg får i media om boken min; På direkten.

Neste morgen fikk jeg en SMS fra bokhandleren i Ringebu. Folk i den lille Gudbrandsdalsbygden hadde gått mann av huse, på en dag hadde Libris i Vålebru solgt 35 På direkten.


På julaften fikk jeg et supert oppslag i Tvedestrandsposten. På direkten toppet bokanbefalingene til lokalavisen!

Da er det lov å kjenne ekte materiell glede, selv om jeg er kreftsyk.

Jeg skvetter litt hver gang telefonen ringer. Kikker på displayet, for å se om det er legen med gullskoene. Neste gang hun ringer er det trolig med klar beskjed.
2012 blir meislet ut for meg.
I mellomtiden skriver jeg på ny bok, trener meg opp etter operasjonen, er sammen med barna og med venner.
Føler meg ganske priviligert, jeg. Tenk å ha et manus og en ferdig bok å pusle med, mens frykt og usikkerhet raser gjennom kroppen. Skrivingen gir meg lyspunkter.
Heldig er jeg.
Og i morgen tidlig skal jeg igjen isbade med badeenglene!



Og PS: Lov meg ikke å deppe, dersom jeg må gjennom cellegift. Husk det er stor sjanse for at det er nettopp den beskjeden jeg får. Og det er jeg som skal gjennom det, på linje med tusenvis av andre hvert år!!!

- To måneder; poff!

Det er drøye to måneder siden boken min På direkten kom, og poff, så er bokhøsten over. Det var det, liksom: Høsten jeg debuterte. Nå er den over,

Nå er det jul og tiden for storsalg av bøker nærmer seg slutten.
I dag fikk jeg mail fra redaktøren min om at salget av boken min nær er utsolgt. Det er rundt 100 bøker igjen hos forlagssentralen.
Som dere vet, har denne høsten inneholdt både himmel og helvete for meg. Lykkelig boklansering den ene uken og rett etter; kreftdiagnose.
Tre uker i total uvisshet, uker hvor jeg var overbevist om at jeg hadde spredning og at jeg kom til å dø før neste vår.
Fortvilelsen var stor, men jeg jobbet hver dag i NRK og puslet med bokting. Det var en tid, da jeg tenkte at jeg gjorde alt for siste gang. Det gjør noe med deg, ihvertfall med meg. Jeg føler ihvertfall at jeg lever enda mer nå og enda mer intenst. Livet er bare her og nå-

Nå er jeg operert og mye klokere, mye roligere. Jeg vet jeg står den av. Jeg har fått kreft, men den er borte, Ja, nesten da, en kommer tilbake hvis jeg ikke behandles. Men det skal jeg selvsagt. Ok, det er en tøff tunnel jeg skal inn i. Men likefullt, og det viktigste: jeg skal overhodet ikke dø nå.
Jeg skal leve, jeg skal følge barna mine, jeg skal tilbake i full jobb og jeg skal skal skrive flere bøker. Og så skal jeg hver dag leve som om hver dag var den siste.Jeg har fått et nytt alvor, ny intensitet, ny tilstedeværelse i livet.

Jeg har levd intenst med boken min. Boka mi, som barna fleiper på nordlandsk. Jeg har sikkert tatt av,vært for overivrig. Men samtidig tror jeg det har vært redningen min. Hvis jeg ikke hadde hatt romanen min, bokdebuten å forvalte, hadde jeg gått i frø. Da hadde jeg kanskje blitt innadvendt og bare tenkt sykdom og død.
I stedet har dimensjonen med himmel og helvete gitt livet et innhold.

Oppsummert: Denne høsten: Bokbad og boksigneringer i Oslo, Tvedestrand, Sandvika hele 4 ganger. Oslo igjen, Bærums verk, Asker, Hamar, Bekkestua,Hamar,Ringebu og Vinstra.
Og Lillehammer. Torsdag signerte jeg flere nye bøker på Nye Norli på Sandvika storsenter, og det ligger fortsatt signerte ex av boken min hos Norli i Asker,Ark i gamle Sandvika Ringebu Libris og på Vinstra Libris og i Tvedestrand bokhandel.
Det var fantastisk å være på tur med boken min. Treffe lesere, flinke og dedikerte bokhandlere, møte andre dyktige og sjarmerende forfattere.
Jeg har vært heldig. I alt har jeg fått 27 oppslag i media, masse gode anmeldelser.

Men det har ikke vært gratis.
Jeg har gitt alt for boken min. Tenkt i blant at dette er den eneste og siste boken jeg rakk å skrive. Men nå vet jeg bedre. Jeg blir frisk. Jeg skal skrive flere bøker, hvis jeg vil.
Jeg kan ikke skylde på kreften om jeg ikke får det til.

Røde sko, glitter og juleengler

Jeg innrømmer det glatt. Jeg er mer begeistret for stemningen i adventstiden og julen enn selve arbeidet. Jeg elsker alle forventningene, alle de hyggelige selskapene, nabotreffene, juleavslutningene, Lucia og julefrokoster. Spente barn og ditto stressa foreldre.
Røde sko, rød julekjole. Bunad. Lukten av pinnekjøtt og hjemmelaget marsipan.

Jeg arrangerer gjerne det meste. Senest i dag julefrokost for klassen til mellomste barn.
Bonusen er julestemning for meg selv.
Men mindre glad er jeg å sitte ned og pusle med juleting. Lage julepynt og småkaker det er ikke meg.
Derimot skriver, tegner og limer jeg hvert år hundrevis av julekort til venner og familie.
I år har jeg ikke skrevet et ord. Ikke et eneste julekort.
Jeg har ikke prioritert det. Tiden min har ikke strukket til. Boken og kreften har tatt kreftene mine.
Det er snart tre uker siden jeg ble operert for kreft. Først nå er smertene borte, såret er grodd og jeg kan gjøre flere ting på en dag uten å kjenne meg tappet for krefter.
Opp i sykdom har jeg prioritert å dra på noen boksigneringer. Boken min gir meg overskudd og er god terapi. Jeg er så glad jeg har hatt noe annet enn kreft og sykdom å tenke på disse ukene.
Det ferske forfatterskapet er livgivende, og møter med lesere er reneste vitamininnsprøyting for meg.
Tre dager til jul. Mye jeg burde ha gjort.
Men tror ikke jeg vil bruke det stigende overskuddet til å stå over grytene å lage masse julemat.
Foretrekker heller å gjøre koselige juleting med barna.
Vi har laget pepperkakehus. Det forventer barna. Ikke jul uten et pepperkakehus som aldri blir spist, men som blir knust på eldstemanns bursta i januar. I går skoldet jeg mandler. I kveld skal vi lage marsipan, fordi barna vil.


Vi skal ha mange gjester her i julen. Som alltid. Jeg har vært opptatt av at vi gjør som normalt, selv om jeg har fått kreft.
Derfor er jeg heldig som har noen hjelpere. Noen som bringer tradisjonell julekost til huset.
Familie som stiller opp. Dessuten har jeg kromkakeengelen.
Hun ringte forleden, bestyrtet fordi hun hadde lest intervjuet med meg i Dagbladet om kreften. Hun er blant de som ikke sto på noen maillister, som ikke leser blogger eller er på Facebook og osm derfor ikke har fått beskjed.
Da jeg la på telefonen husket jeg kronikken jeg skrev om henne for et par år siden i Budstikka. Om julestemning og det å gjøre noe for andre.
Jeg gjengir gjestespalten fra den gang i sin helhet her., etter avtale med Budstikka.

Engelen med kromkakene


Ingen måned rommer så store kontraster som desember. Kjøpefest og kirkebesøk. Ensomhet og familietreff. Lykke og sorg. Presanger og tom konto. Forventinger og skuffelse over julen som kom og brått forsvant.

- Hvorfor får vi egentlig sånn julestemning, spurte mellomstemann her en dag.
- Fordi vi ser på Blåfjell og leser den Magiske Julekalenderen, sa minstejenta.
- Fordi vi får kalendergaver og har stearinlys på frokostbordet, mente 14åringen.
- Julestemningen kommer jeg når vi kan spise kromkaker hele tiden! sa 11-åringen som først utfordret søsknene med fenomenet julestemning.
Kromkaker har en egen klang i huset vårt. Ikke fordi jeg er noen 7-sorters. Men fordi vi har vår egen bake-engel som sjenerøst tryller frem stappfulle kakebokser jul etter jul.
Engelen gir med hele hjertet. Den eldre Bærumskvinnen er en hverdagssliter. I mange år jobbet hun som sydame og siden som hjemmehjelp i kommunen. I dag er hun 80 år og minstepensjonist. Hun klager aldri over dårlig råd, men gir så det monner til sine omgivelser. Hver jul baker hun gammeldags’ julekaker til familien vår. Kromkaker, kokosmakroner og markpostei legger hun varsomt i røde kakebokser før hun høytidelig overleverer oss årets bakst.
Vi takker for den sjenerøse gaven. Finere julepresang finnes ikke. Vår venninne gir det som betyr aller mest; hun gir tid og omtanke. Hun gir av seg selv. Det varmer i sjelen og slik blir det skikkelig julestemning av.
.
Ofte hører vi voksne klage ” Jeg har ikke julestemning i år” eller ” Det blir ikke julestemning uten snø”. Som voksen forventer vi at julestemningen skal ramle ned i hodet, slik den gjorde da vi var barn. Som voksen må vi nok skape den selv.
Men for mange er førjulstiden ensbetydende med stress.

Vi har ikke tid til å få med oss de små nære ting som barna ser. Det som skaper gratis og ekte juleglede. Derfor er det blitt et marked for julestemning. Og etter som vi ser, er det god business. Asker og Bærum er i likhet med hovedstaden full av julestemnings-aktiviteter. Det er bare å velge og vrake, men det er verdt å sjekke lommeboken først. Utgåtte popartister tjener seg rike på kirkekonserter, bønder tilbyr urbane familier selvhogst av juletre med nogo attåt. Når Sølvguttene synger julen inn på Kulturhuset i Sandvika er ethvert sete utsolgt.
Folk valfarter til gamle Sandvika hvor gågaten lokker med gammeldags Julemarked. Gågaten myldrer av folk, lukter og blide selgere . Det er gratis å trekke inn lukten av gløgg, svele og julebakst.
Kanskje kommer ikke den ekte julestemningen av fine, dyre gaver, julekonserter eller snøkledde boder i gatene. Kanskje daler ikke den gode følelsen ned i skjul i hektiske timer på Sandvika Storsenter, CC Vest eller Trekanten på jakt etter ”noe” til gamle onkler eller kusiner.
Kanskje kommer den gode følelsen først når du stopper opp og tenker gjennom hva som er viktigst i livet. Hva som skaper det gode liv . Om det er viktigere å besøke din gamle tante eller om det er bedre å loppe seg til fant på dyre gaver til en fjern slektning eller venn. Kanskje den nyskilte vennen setter mer pris på en kveld sammen med deg enn å få stukket en julegave i hånden.
Kanskje det er viktigere å snakke med den arbeidsledige naboen om fremtidsutsiktene og livet enn å gi ham et intetsigende julekort.
Det er mange som nettopp denne adventen trenger andres tid og omtanke.
For høsten har båret bud om nye tider. Gløggtreffene med venner har fått et nytt alvor over seg. Alle snakker om finanskrisen og frykter det verste. Men de fleste snakker i generelle termer og berører ikke egne erfaringer eller usikkerhet. Det er mest ufarlig slik. Arbeidsledighet og dårlig råd er blant vår tids tabuer. Vi spør ikke folk i kriser om hvordan ting egentlig går, fordi vi frykter å såre eller fordi vi ikke vet hvordan vi skal begynne.
Kanskje kommer den gode julestemningen når vi gir av oss selv, når vi gjør andre glade. Når vi tar oss tid til å tenke gjennom hva som gjør oss lykkelige og takknemlige.

I går ringte den 80 år gamle kvinnen og lurte på om vi hadde tid til å besøke henne før jul. Hun hadde tenkt på oss, og hun hvisket blygt at hun hadde ferske kromkaker på lur.
Selvfølgelig har vi tid til magiske juleengler. Besøket hos den elskverdige damen hører til juletradisjonene våre. De vi helst ikke vil være foruten.
Om engelen har et navn? Engelen vår heter Dordi."

Dordi vil gjerne ha besøk av oss. Selvsagt! Det er en av våre juletradisjoner å besøke henne lille julaften. Vi kommer med blomster, kanskje en vin eller en god bok. Tilbake får vi fylte kakebokser. Barna og jeg drikker julebrus og kaffe og spiser av fatene, mens vi underholder om siste nytt. "Same procedyre every year." Slike tradisjoner er med på å skape god julestemning.
Når julen er over, får jeg vite hvilken behandling jeg skal få, for å kvitte meg med alle fremtidige kreftceller. Landets fremste ekspert på brystkreft på Radiumhospitalet har fått alle undersøkelser, bilder og data. Han avgjør hvor tøff behandlingen min vil bli.
Det hjelper å ha en god og avslappende jul bak seg.
.

- Her er anmeldelsene av På direkten

http://www.aschehoug.no/litteratur/krim/katalog?productId=55662754

Hvis du får lyst til å kjøpe boken, kan du klikke her:
http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=6259839&rom=MP

Allerede før den forelå i bokhandlerne ut, sto de første anmeldelsene på trykk. Jeg fikk dobbeltside i VG blant annet. Jeg kan se på google-søk her på siden at mange søker på anmeldelser etter boken. Siden de færreste anmeldelser i avisene også kommer på nett, er de ikke søkbare. Derfor har jeg samlet et knippe  utdrag av noen anmeldelser.

 Den 11. oktober kom På direkten ut.  På lanseringsfesten solgte jeg rekordmye bøker. I følge forlaget solgte jeg mer enn Jo Nesbø gjorde på sin lansering,- uten sammenligning forøvrig. Men storsalget som venner, naboer og kolleger sto for, ja meg en god start. 200 bøker var solgt før På Direkten var til salgs i kommet til bokhandlerne

Men først:
Slik omtaler forlaget Aschehoug kriminalromanen min; På direkten.


"Den populære nyhetsankerkvinnen i TV24, Maria Bergstrøm, blir drept under en direktesending på TV. Førstebetjent Christina Fiori Mørk får ansvaret for etterforskningen, og mistanken faller raskt på journalistkolleger. Maria Bergstrøm var en profilert TV-stjerne som mange misunte og noen fryktet.
Christina Fiori Mørk støter på uventede utfordringer, ikke minst da det viser seg at Maria Bergstrøm var på sporet av et kunstmysterium med Edvard Munch i sentrum.

"På direkten" er en krimroman fra journalistmiljøet i Oslo. Den skildrer et miljø stint av intriger, hensynsløse maktkamper og hemmelige kjærlighetsforhold. Men finnes det virkelig folk med så store ambisjoner at de er i stand til å utrette hva som helst for å sette seg selv i front - selv drap?"

Jeg har vært så heldig å få bokinspirator Liv Gade begeistret. Hun anbefaler boken min overfor bokhandlere og bokinteresserte på sine litteratur-turneer.
Gade sier om boken min."En strålende leseopplevelse.
Gled deg!Les sakte.En intens, velskrevet og spennende bok"

Gull verdt for meg!



Media har skrevet:

"Solid krimdebut fra en erfaren journalist. Godt driv og sug i historien ... Jeg håper oppriktig talt at Remen skriver flere bøker. Ikke minst fordi hun er blant de ytterst få kvinnelige krimforfattere som kan skrive gode actionscener. Mer av det!"
Sindre Hovdenakk, VG


"Remen har gjort det meste riktig i denne tradisjonelle "gjette-morderen" boka, med sterke kvinner og svake menn. Den er passe creepy. ... underholdende ... friske actionscener ... spenstig avslutning."
Cathrine Krøger, Dagbladet


"Spenningen skapes mye på grunnlag av de mellommenneskelige relasjoner og reaksjoner. I tillegg til å gi en drivende godt fortalt krimhistorie tegner også romanen et bilde av pressemonsteret, slik det er på sitt verste, jagende etter enkeltmennesker."
Guri Hjulstad, Trønder-Avisa ( Terningkast 5)

"Knallgod krimdebut ... Tempoet er høyt og det er vanskelig å legge fra seg romanen før siste side. Vi ser frem til nye romaner fra Anne Cecilie Remen."
Sven Gjeruldsen, Tvedestrandsposten (terningkast 5)


"Remen skal ha toppkarakter for både en innsiktsfull og fortettet krimhistorie og PR-grepet med å la hovedpersonen Christina Fiori Mørk leve videre på Facebook. Det bærer bud om oppfølgere med Christina Fiori Mørk."
Magne Otterdal i Oslo Business Memo. (terningkast 5)

"Remen drar leseren inn i et inferno. En pageturner, spennende som en film, vanskelig å legge fra seg boken. Kjærlighetsscenene er magiske, med en sitrende spenning som gir en blanding av ro og uro.
Jeg leser og blir jaget gjennom snøen i et morderisk tempo, blir drevet under isen, dypt ned i iskaldt vann. Ja, jeg kjenner hele atmosfæren innenfor vinduene, med snøen som gnistrer i mørket, og en blanding av ro og uro fordi jeg er på feil sted, og ingen kan finne meg.
Jeg er forført og redd, og jeg kjenner varmen, langt inne i stillheten bak skogen der ingen kan hjelpe. "
Liv Rønneberg, Krimtimen, NRK


"Anne Cecilie Remen skriver fengende og er flink til å bygge opp spenningen Alt i alt en leserverdig krim."
Torstein Buer, Telemarksavisa. (terningkast 5)



"Remen debuterer med en forrykende krim som holder deg fast til siste side. Utrolig spennende, godt oppbygd historie. ... Mange gode actionscener - som skapt for filmatisering!"
Liv Lysaker, NJF Magasinet

"Ho får leseren til å kose seg med tankar som "Jaha. Det er slik det er bak kulissene. Innhaldet har det meste av det ein forventar av ein moderne thriller, utan at det blir for maskinmessig. Underhaldande bok. Godt skriven."
Olav J. Bøthun, Hallingdølen

"Hun skriver fengende og er flink til å bygge opp spenningen. Alt i alt en leserverdig krim!"
Telemarksavisen.

Noen bokbloggere har gitt den god omtale

Bokelskerinnen.
"Direkte bra!Anne Cecilie Remen har skrevet en gjennomarbeidet og meget god kriminalroman fra journalistmiljøet.
Gåten er gjennomarbeidet og god, og det hele virker også sannsynlig. Det er vanskelig å same tråder og geleide leseren gjennom en krimroman på nesten 500 sider, men Remen klarer denne oppgaven med glans.
På direkten er blitt en veldig god krimroman som gjør meg svært spent på hva Remen kan komme opp med neste gang...  Jeg tror at hun har stor sjanse for å skrive seg godt opp på bestselgerlistene etter hvert som hun fortsetter på dette viset. ( Ternigkast 5)

Bokblogger Karinleser:
"På direkten er spennende, rå og en bok det er umulig å legge fra seg...Under lesingen av På direkten får man inntrykket av at Remen er en dreven krimforfatter. På direkten er faktisk hennes debutroman, en veldig stødig debutroman med andre ord."
Bokblogger Karinleser.


Anette Bokboble: "Knallgod bok. Spennende og bra plot. Navn og hendelser fra den virkelige verden er med i bokwn, og det gjør person og miljøskildringene mer troverdig. Det er en overraskende og dramatisk slutt. Språket er bra.  Gode skildringer- et par av scenene er virkelig creepy."

BOKBLOGGEIR:

Anne Cecilie Remen gir oss noe helt annet i «På direkten». Vi møter faktisk en ærlig, pågående, ekte og menneskelig etterforsker i Christina Fiori Mørch. I tillegg er hun KVINNE. Det finnes mange av dem, men svært få av dem har et anslag av femininitet ved seg. Kvinnelige krimhelter har som oftest et maskulint uttrykk. De er gjerne kickboksende røffe motorsykkelkjørere med en fortid som skarpskyttere og idrettsutøvere. Tomboys … Deres eneste svakhet er deres femininitet. Christina derimot er vakker, forførende, sårbar, intelligent, oppofrende og sensuell. Hun har (som kvinner flest) evnen til å bruke to hjernehalvdeler samtidig, og hun framstår som en ekte kvinne på godt og vondt. Hennes svakhet er ikke hennes femininitet, det er hennes menneskelighet. Hangen til å tenke, gjøre og handle som et menneske.

Les hele anmeldelsen her.http://bokbloggeir.com/2013/07/26/en-ny-frisk-krimstemme/. 

Boverdami skriver:
"Strålende godt fortalt. Til å leve seg inn i. Nervepirranda og engasjerande.Boka er fengande heilt i fra byrjinga til siste side."

Det har vært hektiske uker med boksigneringer og med bokbad. Jeg har stått på for å selge boken min.Gøy har det vært.

Per dags dato er det blitt 25 oppslag i aviser og tre i radio.
Masse, masse hyggelig omtale og reportasjer om AC debutanten. Jeg kjenner meg ikke igjen i at vi debutanter har vært mer usynlige enn ellers. Men jeg ser at noen media har vært mindre "på" å dekke oss debutanter enn før.
Mer om det siden.

Nå håper jeg selvfølgelig at flest mulig kjøper og leser boken min. Jeg er stolt over å ha fått utgitt en bok på Aschehoug. I 2013 håper jeg ny bok om Christina Fiori Mørk foreligger.

- Jeg har gode nyheter

Alle barna og mann var ute av huset, freden kunne senke seg. Som jeg koste meg!
Stearinlys brant på bordet, katten malte. Jeg satt med PC på fanget. Espressomaskinen putret.
Jeg var inspirert.
Da brøt telefonen inn i morgenidyllen.
Jeg så på displayet at det var fra sykehuset.
I den andre enden av telefonen. Kirurgen. Legen med gullskoen.
Jeg grep telefonen og tviholdt rundt tekoppen med den andre hånden.
Var klar for å reise på sykehuset. Bagen sto ferdigpakket i hallen.
Bet meg i leppen. Stålsatte meg.
"Jeg har gode nyheter," sa hun.
Jeg svelget.
"Du slipper operasjon."
Jeg lo. Hun var også glad i stemmen.
De hadde analysert kreftsvulsten og mener at det ikke er mer kreft igjen i kroppen min. Ikke spredning.
Jeg slipper en ny operasjon, jeg slipper narkose, slipper flere operasjonssår, mer vondt. Mer uro.
For en fantastisk lettelse! Jeg har vel nesten aldri kjent meg så oppløftet som akkurat da.
Men så våknet skepsisen igjen. Har jo lest skrekkhistorier.
"Og dere er sikre.Ikke mer kreft igjen der i brystet?" spurte jeg,
"Ja, når har patologen stått på og vi har undersøkt det så godt. Vi er sikre."
Jeg kunne ikke sitte stille. Spratt opp av godstolen. Danset over gulvet. Forsto nesten ikke at jeg kunne være så heldig.
Og så glad jeg ble over egne valg, over at kirurgen med gullskoene og jeg to uker før haddde blitt enige om en operasjon som kalles brystbevarende.

For to uker siden mente to andre leger på sykehuset at svulsten var så stor at det mest forsvarlige trolig var å fjerne hele brystet, men sikre kunne de ikke være før svulsten var undersøkt. Legene ga meg dermed muligheten til å bestemme selv. Hvis de ikke fant mer kreft ville resultatet bli like bra medisinsk hvis vi gikk for brystbevarende og stråling i tillegg. Dersom jeg valgte å fjerne hele brystet ville jeg slippe den belastende strålingen, trolig, og bare gå gjennom cellegiftbehandling. Dagen før operasjonen fikk jeg altså valget. Ta bort hele puppen eller bare svulsten. Hvis jeg valgte det siste, måtte jeg være forberedt på å ta ny operasjon etter to uker. Hvis prøvene viste at det var mer i brystet. Alt dette forklarte kirurgen med gullskoene meg dagen før operasjonen.
Hun ga meg muligheten til å bestemme. Jeg fikk permisjon for å være med på debutantdager på Litteraturhuset. I bilen dit bestemte jeg meg." Jeg fjerner hele brystet"
Jeg ville ikke ta noen sjanser.

Men så overtalte kirurgen meg neste morgen til å gå for en annen løsning.
Hun mente jeg burde prøve brystbevarende, som det heter, og ta sjansen på at det var tilstrekkelig.
"Hvis du tror du orker en ny operasjon om to uker, etter prøvene, råder jeg deg til det."
Jeg hørte på henne. Bare svulsten og en lymfekjertel ble operert ut.

Jeg er så glad for at turde ta sjansen! Lykkelig over at jeg sa at jeg ville være sterk nok til enda en operasjon, at jeg ikke er redd for det, sa ja til å skulle gå gjennom to store operasjoner i løpet av to uker. Operasjonssalen var reservert for meg denne fredagen,
Nå får en annen kvinne min plass.
Hvis jeg ikke hadde sjanset og ventet på resultatene av kreftsvulsten, ville jeg i dag vært uten bryst på venstre side, med alt det ville innebære at utfordringer fremover.
Nå ser kroppen min like hel ut som før, ok, et par arr blir det kanskje, selv om jeg i hodet er gjennom en karuselltur av følelser.
I stedet for å opereres, skal jeg fredag gjennom en kontroll og få inforamasjon om behandlingen fremover. Men enda er ikke alle resultatene klare,de er ikke 100 prosent sikre på krefttypen og dermed heller ikke helt i detalj hvordan behandling som venter.
Jeg forstår at den service jeg nå har fått ikke er standardvare.
Jeg har stått på for meg selv og får super behandling fra sykehuset.
Hurra for norsk helsevesen!

Jeg skal gjennom en helveteskur. Men det fikser jeg. Kreften har ikke tatt kontroll over meg. Denne står jeg av.