tirsdag 19. februar 2013

Kjære Kåre, takk for følget!

Kåre Valebrokk, 1940-2013. Hvil i fred. Foto:VG

I dag bisettes Kåre Valebrokk.  En fremsynt redaktør, en usedvanlig pressemann og raus sjef er gått ut av tiden.
 Jeg er svært lei meg for at jeg ikke får vært der og tatt det siste farvel med den beste redaktøren jeg noensinne har hatt.
Jeg er på en lenge planlagt vinterferie med familien, og det er uaktuelt å reise hjem til Oslo.
Jeg tenker mye på Kåre i dag, og minnes alt det han har betydd for meg, for en hel generasjon journalister og for utviklingen av kritisk undersøkende journalistikk.

Ett er sikkert.
Jeg får aldri en sjef igjen som Kåre Valebrokk.
Det finnes ikke hans like i norsk medie-verden. Han var en bauta.

 Kåre har lært meg det meste jeg kan om journalistikk. Jeg føler stor takknemlighet for at jeg var så priviligert, men tenker samtidig at jeg underveis i alle disse  seks årene i Dagens Næringsliv kanskje ikke helt forsto hvor heldig jeg var.

Kåre var flink til å bygge en kultur rundt seg. Egen førsteside av DN er et av de håndfaste minner jeg har fra årene i DN.


Kvelden før Kåre døde,  tenkte jeg mye på ham. Jeg visste at han var kritisk syk og håpet at han sto den av.
 Men det var likevel noe som fikk meg til å mimre litt ekstra om den fabelaktige redaktøren denne kvelden. Den fredagskvelden var vi på vei til fjells, til hyttetur med en vennegjeng.  På vei til fjellet passerte vi en vakker  hvit trekirke i Venabygd.
Da vi rundet svingen ved kirken husket på en av de mange historier han hadde delt med meg.  Da Kåre hørte at jeg hadde hytte der oppe ved inngangen til Rondane fortalte han meg at han alltid stoppet ved kirken når han kjørte den fjellovergangen. Han fortalte meg ting om denne kirken som jeg ikke ante, enda jeg hadde passert fjellkirken hundrevis av ganger.  Kåre fortalte at denne enkle vakre trekirken var en av landets få åttekantede kirker, og at det på denne kirkegården fantes mange svært gamle og godt bevarte gravsteder. Kirkegården rommet også mange krigsgraver. Kåre var kunnskapsrik og han var veldig interessert i historie. Å vandre på kirkegårder og lese gamle gravstøtter var en av de tingene han likte å gjøre.
Noe annet han likte var å dele kunnskapen med yngre journalister.
Den helgen da Kåre døde samlet mange av de tidligere Dagens Næringslivs-journalistene seg på en bar i Oslo for å minnes ham. Det var helt i hans ånd.
Hver fredag kveld åpnet Kåre lommeboken og spanderte øl på journalistene i Dagens Næringsliv. En fin avslutning på en hektisk jobbuke og inngang til helgen. Mens vi jobbet der, tok vi vel nesten denne invitasjonen for gitt, tenkte kanskje ikke på hvor heldige vi var som jobbet med en redaktør som ikke bare var usedvanlig kunnskapsrik, inspirerende og karismatisk. Han var raus også.
Raus med lommeboken og raus med rosen.

Da min eldste var et år, var jeg på et kurs i Brussel i en uke. Det var selvsagt tøft å være borte fra den lille så mange dager, og da det viste seg at Kåre skulle arrangere seminar i Amsterdam den påfølgende helgen, sa jeg at jeg ikke kunne være med.
Da Kåre hørte årsaken, fikk han booket fly og hotell til min lille familie. Mannen min kom ned med gutten vår og var der hele helgen.
Rause Kåre.
Slik var Eirik med på seminar og på restaurant og bar med Kåre allerede før han kunne gå.

Alle barna mine vet godt hvem Kåre er. De har møtt ham flere ganger når de har vært med meg på blant annet på kunstutstillinger . Sist gang i sommer, før Kåre visste om kreften. Og eldstemann har en bamse, fått av Kåre da han var baby.
Den heter selvfølgelig Kåre og er en bereist kar.

Bamsen Kåre har opplevd mye i sitt liv, men fortsatt henger sløyfen på.




Siden redaktøren vår døde, har jeg lest mange vakre minneord. Og jeg hadde ikke tenkt på å skrive noe om han her på bloggen . Det blir som å hoppe etter Wirkola. Men så har jeg tenkt så mye på ham disse dagene at jeg likevel ikke greier å la være. Disse linjene er mine minner om ham.

Sist gang jeg møtte Kåre var i aviskiosken på Gardemoen rett før jul. Vi skulle begge ut å fly. Vi var begge kvitt kreften. Han smilte lykkelig og ga meg en klem. Jeg var kjempeglad på hans vegne.
I tillegg til at vi i mange år hadde jobbet sammen, hadde det siste året fått et nytt felleskap. Kreften.
En gang i august mens jeg småløp innover korridorene på Radiumhospitalet for å få min daglige behandling, møtte jeg tilfeldig Kåre.
Når du møter noen langt inne i Radiumhospitalets indre, er det fordi de enten er kreftpasient eller pårørende. Jeg forsto med en gang hvordan det var fått med ham.
Med litt spakere stemme enn ellers  fortalte Kåre at han hadde fått kreft.  Diagnosen var fersk, og han var på vei inn til flere undersøkelser. Han var blekere, tynnere og mer alvorlig enn han pleier. Vi holdt rundt hverandre og jeg ga ham en lang klem.
Men selv i  denne  situasjonen hadde han galgenhumor. "Det tok 50 år som storrøyker før jeg fikk kreft," sa han og smilte.
Jeg fortalte ingen om vårt møte den dagen. Kåre var intervjuet flere ganger i media ifjor sommer uten at kreften var et tema. Derfor tenkte jeg at han ikke ville at man skulle spre nyheten.
Men møtet  med ham i Radiumhospitalets indre gjorde stort inntrykk og satt i meg i flere dager.

Jeg har mye å takke Kåre Valebrokk for.
Kåre ansatte meg som fersk journalist.  Etter statsvitenskap og Frankrikeår  hadde jeg jobbet et par år som journalist, og hadde en fin reporterstilling i  Aftenposten.
Men en dag så jeg en annonse. Dagens Næringsliv skulle ansette journalister.
Jeg og 700 andre søkte.
Et intervju. Så nytt intervju med selveste Kåre Valebrokk.
Jeg glemmer aldri den telefonen jeg fikk tidlig en  4. juledag da jeg var på Hemsedalferie.  Kåre Valebrokk var i den andre enden av telefonen.
"Jobben er din,  hvis du vil ha den, " sa han.
Jeg ble selvfølgelig svimlende glad.
 Likevel sa jeg. "Men vi har ikke snakket lønn."
"Jo, det har vi, " sa han. " Du får det samme som du har i Aftenposten, pluss 10.000. "
Jeg hadde lest at det var ved jobbskifter man hadde sjansen til å gå opp i lønn.
"Nei," sa jeg, "vi har ikke diskutert lønn."
"Stiller du hardt mot hardt," sa han.
Klump i magen. Sommerfugler.
Jeg hadde akkurat kjøpt meg ny leilighet på Briskeby. Litt for dyr.
"Jeg vil jo gjerne begynne i Dagens Næringsliv, men jeg vil også gjerne tjene mer."
Kremmeren Kåre må ha likt dette. At jeg turde å være litt tøff. Resultatet var at jeg fikk 10.000 mer i lønn da jeg startet, og 40.000 til etter at prøvetiden var over.
Kåre elsket dette. Kontakten med oss journalister. Forhandlingene.
Siden ble det flere slike runder.
Hvert år måtte vi inn til Kåre, forhandle om lønnen vår. Jeg likte å sitte der i stolen med ham på den andre siden av sitt massive skrivebord, røykende på en av sine Teddyer, mens vi snakket om journalistikk, om samfunnsutviklingen, om hvordan jeg trivdes, om kunsten på veggene hans.  Men til slutt kom det jeg hatet. Å forhandle om lønn, snakke meg opp. Det var ikke helt meg.
Heldigvis var Kåre stort sett fornøyd med meg.
Han oppmuntret meg til å lese og dissikerere regnskap. Jeg ble etterhvert kalt "Brønnøysundekspressen" fordi jeg ble rå på å hente regnskap, bestille rolleutskrifter, finne skjulte hemmeligheter i sminkede årsrapporter. Slik blir det mye morsom journalistikk av. Slik blir det mange førstesider av,
De siste årene i Dagens Næringsliv jobbet jeg i featureredaksjonen som lager Lørdags-DN. Da fikk jeg jobbe i en uke eller to med større graveprosjekter og portretter. Når jeg nå ser tilbake var dette kanskje den mest utfordrende og spennende tiden jeg har hatt som journalist.
Før deadline satt jeg gjerne på jobb til klokken 04-05 om morgenen for å finpusse språket, gjøre reportasjen enda bedre. Jeg ønsket å gjøre Kåre og de andre sjefene fornøyde og ga alt. En eller to timer i seng før jeg dro på jobb igjen neste morgen.

Da jeg gikk inn til Kåre for å si opp i Dagens Næringsliv overrasket han meg igjen. Jeg grudde meg til å gi ham beskjed. Da Kåre fikk brevet i hånden,  la han det til side  på skrivebordet sitt, så på meg og spurte hva jeg tjente.
Jeg sa det. Som DN-journalist tjente jeg godt, lå midt i haugen, rundt snittet i redaksjonen.
"Du får 50.000 nå inn på konto, og 50.000 til hvis du blir."
Han fikk meg til å føle meg som en ønsket medarbeider. Han forsto ikke hvorfor jeg sluttet. Spurte Men det hjalp ikke. Jeg hadde bestemt meg for å prøve noe helt nytt.
Da siste dagen i DN var kommet holdt Kåre en gedigen fest for meg, og med meg fikk jeg godord, gaver og en attest som var så god at den fremdeles får meg til å rødme.

Siste uken jeg jobbet i DN, var jeg invitert med på seminar i Stockholm. Raus som han var, ba han meg om å holde en innledning om "hvordan kapre flere kvinnelige lesere."
Det er ingen hemmelighet at Kåre likte sene kvelder, god vin og cognac. På fester og seminarer var han senest i seng, men satt alltid fresh ved frokost-bordet neste morgen, før noen av oss andre hadde fått søvnen ut av øynene.
"Helt om natten, helt om morgenen," var en av hans motto.
Et annet han er blitt kjent for er "Alle journalister skal lukte øl etter lunsj."
Med det mente han selvsagt ikke bokstavlig. Men han ville ha oss ut av kontorene, bort fra telefonen. Nyhetene fant vi best ute i felten, ved å snakke med kilder og oppsøke miljøer.
Dette er noe jeg har sugd til mitt bryst, og selv har oppfordret nye kolleger til å gjøre.

Kåre var ingen fjern redaktør. Han likte kontakten med oss journalister. Om sommeren var han vikar da de andre sjefene var på ferie, og flere ganger opplevde jeg at han inviterte hele redaksjonen  eller noen av oss ut på lunsj i solen. Idedrodling og god mat, slik fikk han inspirerte folk rundt seg.
Jeg var ung og fryktløs da jeg begynte i DN.  Bølla-Remen var kallenavnet mitt i redaksjonen. Kåre gjorde meg til bølla. Ta makten, oppfordret han. Ikke ta noen sannheter for gitt. Aller minst de som kommer fra myndigheter og fra maktmennensker.
Jeg gjorde det.
Det hendte at han mente jeg tok litt for hardt i.
En gang dro han og jeg på tur til en profilert næringslivsleder utenbys som hadde truet meg med det ene og det andre etter noen kritiske artikler om hans finanser. Besøket var en spesiell opplevelse. Men Kåre backet meg. Og finansmannen sluttet å bråke med meg.
En gang ble avisen og Kåre saksøkt for syv millioner for en reportasjeserie jeg hadde laget. Siktelsen førte meg på førstesiden av Se og Hør og det ble omtalt i de store avisene.
Kåre spurte meg."Du er sikker på at alt du har skrevet er riktig?" Det var jeg. Siden ble det aldri noe mer spørsmål. Vi var i retten sammen i flere dager og Kåre støttet meg.
Jeg ble frikjent.

Jeg husker jeg dro på reportasjeturer landet rundt, Europa rundt. Frihet under ansvar.
Før mobilen var allemannseie, ( ja, tenk på tidlig 90-tall hadde ikke vi journalister mobiltelefon) fikk jeg med meg Kåre lille røde mobiltelefon da jeg dro på reportsjereiser. Rause Kåre.
Kåre ga oss alle muligheter. Utnyttet vi journalistene ikke de sjansene, fikk vi dem ikke igjen. Det visste vi.
Kåre var raus, han var streng. Han var krevende, han var spennende, han var karismatisk. Han hadde teft, han hadde en glitrende penn. Han gjorde oss stolte av å jobbe i Dagens Næringsliv. Han gjorde oss stolte over å jobbe for ham.
Han gjorde meg stolt av jobben jeg gjorde, han lærte meg å  være stolt over å være journalist.


Da vi reiste ned fra fjellet etter helgeturen, måtte jeg stoppe ved kirken i Venabygd. Det var faktisk den første gangen jeg har gjort det.
Dødsbudskapet hadde jeg fått lørdag formiddag. Jeg var trist og i en spesiell stemning resten av helgen.
Denne søndagskvelden følte jeg en nesten andektighet da jeg gikk ut og gjennom porten. De historiske gravstøttene var dekket med snø, men mens jeg sto der takket jeg Kåre for alt han har betydd for meg, for alt han har lært meg.
Kåre var den beste sjefen.
Takk for følge, Kåre!
I evig takknemlighet.
Hvil i fred, Kåre.


I

3 kommentarer:

  1. Så vakkert og rørende skrevet!

    SvarSlett
  2. Skulle finne kilden til Valebrokk-sitatet "En god journalist lukter pils etter lunsj. Det ligger ofte en god nyhet i en halvliter." Har eksamen i journalistikk på Høgskolen. Så kom jeg over denne bloggposten, svært inspirerende! Kåre Valebrokk var en stor mann og en stor journalist. Tusen takk.

    SvarSlett
    Svar
    1. Herlig. Så bra du ble inspirert!! Det var en opplevelse å jobbe med Kåre, du følte nesten at du var med på å skrive historie hver dag, at du jobbet i historien. Det er så trist at Kåre døde så altfor ung.

      Slett