tirsdag 27. desember 2011

- Nesten gode nyheter fra legen



Jeg er lei av å leve på vent. Lei av å ikke være herre over egen tid.
Nå i romjulen bruker jeg ventetiden til å gå turer, danse på skøyter, være sammen med familie og venner, men jeg er ikke til stede hele tiden. Selv om jeg smiler og lever intenst her og nå, preger selvfølgelig usikkerheten meg.







Usikkerheten legger sin klamme hånd over livet mitt.
Jeg vet ikke hvordan neste år blir. Hvor mye jeg kan jobbe, om jeg får lov til å reise, om jeg kan stå på ski i alpene i vinter, om jeg kan kan reise til Frankrike eller på planlagte hytteturer, om jeg kan fortsette å isbade utover vinteren, om jeg vil orke nye piruetter på isen med datteren min og om jeg er i form til min sønns konfirmasjon til sommeren.




Fremdeles vet jeg ikke hvordan behandling jeg skal gjennom. Om jeg kan glemme hele neste år, eller om det er bare et par måneder som forsvinner.



Legen med gullskoene ringte meg lille julaften.
Tror det er spesialservice å få såpass tett oppfølging.





Men så er jeg nok en ganske krevende pasient, som forlanger svar på det meste. Her og nå.
Kirurgen ville oppdatere meg på siste nytt fra prøvene etter operasjonen. Hun hadde egentlig lovet meg svar før jul. Men litt beskjemmet sa hun at det tar lengre tid.
For alle prøver og bilder av kreften min er sendt til landets fremste brystkreftekspert på Radiumhospitalet. Mitt tilfelle ligger i grenseland, mellom ulike behandlingsformer.


Det er en 50-50 sjanse for at jeg slipper unna med den verste cellegiftbehandlingen, at jeg "bare" må gjennom stråling og medisinkur.
Jeg smilte stort da jeg fikk nyheten, men rynket samtidig pannen. Ga meg ikke selv lov til å glede meg noe på forskudd.

Skal ikke trette dere med medisinske finurligheter, men det handler om at det innenfor den svulsten på 3, 2 centimeter finnes flere bittesmå kreftceller. Hvis ekspertene mener at de ligger så tett på hverandre at de må betraktes som èn svulst, må jeg gjennom cellegift-helvete, hvis avstanden er større, og de betraktes som små separate kreftceller, - får jeg kanskje, kanskje, slippe cellegiftkurene.

Jeg tør ikke håpe, og tør egentlig ikke tenke på dette. Men kjører samme strategi som jeg gjorde etter operasjonen før i desember.

Jeg forbereder meg på det verste. Den gang rett før jul, pakket jeg bagen og var klar for en ny operasjon som legene sa jeg kanskje måtte gjennom. De hadde bare fjernet svulsten, og hadde kjørt en brystbevarende operasjon, men hadde forespeilet meg at det var en stor sjanse for at jeg måtte fjerne hele brystet. Operasjonssal var til og med reservert for meg.
Men så slapp jeg ny operasjon. Og ble så glad!

Nå tenker jeg likt. Jeg forbereder meg på tøft et år, eller ihvertfall et halvår.
Men usikkerheten gnager.
Denne julen har jeg lurt på om jeg skulle dele denne muligheten til lyspunkt med andre, og hvor mange eventuelt. Noen vet derfor noe. Etter tvil har jeg kommet til at jeg også deler her på bloggen. For dagene jeg går gjennom er typisk for en kreftpasient. Hverdag: Mye usikkerhet og mye venting.
Legene mener jeg deler for mye. At jeg blogger for mye. At jeg kanskje ikke har tatt det helt inn at jeg har fått kreft. At jeg behandler meg selv og sykdommen min litt utenfra,som en journalist. At jeg er for opptatt å være flink å dele.
Men jeg vet at dette er min måte å stå i det på.Jeg blogger, jeg skriver på ny bok og jeg har vært ute på flere boksigneringer før jul.
Alt med boken og skrivingen holder meg oppe. Jeg føler at jeg lever og at jeg ikke bare er blitt redusert til en svak kreftpasient.
Likevel kanskje har legene litt rett. Også jeg har behov for hvile, for helt private tanker.
De får dere ikke her.
Jeg var på radioen rett før jul og fortalte om bloggingen, kreften og hvor grensene mine går. For de av dere som er interessert kan dere finne det som podkast Ekko på P1 fra den 16. desember.
For meg ble det sterkt å høre det i etterkant, og jeg forstår at noen kanskje mener jeg er grenseløs åpen.
Men kreft er forbundet med så mye frykt, litt skam og tanker om død.
Hvis jeg kan hjelpe andre ved å stå åpent frem med min kreft, føler jeg at alt får litt større mening.






Bok og skriving gir meg energi og kraft. Samme dag som legen ringte meg med gode, eller 50-50- gode nyheter, fikk jeg også hyggelig beskjed fra forlaget mitt. Aschehoug mener min aktive jobbing overfor bokhandlere virker. Nå gjenstår det bare 100 bøker før første-opplaget er utsolgt.
Mer positive løft fikk jeg til jul. På bitte-lillejulaften fikk jeg et supert oppslag i Gudbrandsdølen Dagningen.
Reportasjen var det 32. oppslaget jeg får i media om boken min; På direkten.


Neste morgen fikk jeg en SMS fra bokhandleren i Ringebu. Folk i den lille Gudbrandsdalsbygden hadde gått mann av huse, på en dag hadde Libris i Vålebru solgt 35 På direkten.


På julaften fikk jeg et supert oppslag i Tvedestrandsposten. På direkten toppet bokanbefalingene til lokalavisen!


Da er det lov å kjenne ekte materiell glede, selv om jeg er kreftsyk.

Jeg skvetter litt hver gang telefonen ringer. Kikker på displayet, for å se om det er legen med gullskoene. Neste gang hun ringer er det trolig med klar beskjed.
2012 blir meislet ut for meg.
I mellomtiden skriver jeg på ny bok, trener meg opp etter operasjonen, er sammen med barna og med venner.
Føler meg ganske priviligert, jeg. Tenk å ha et manus og en ferdig bok å pusle med, mens frykt og usikkerhet raser gjennom kroppen. Skrivingen gir meg lyspunkter.
Heldig er jeg.
Og i morgen tidlig skal jeg igjen isbade med badeenglene!



Og PS: Lov meg ikke å deppe, dersom jeg må gjennom cellegift. Husk det er stor sjanse for at det er nettopp den beskjeden jeg får. Og det er jeg som skal gjennom det, på linje med tusenvis av andre hvert år!!!

6 kommentarer:

  1. Herlige nyheter fra forlaget! Andre opplag rett rundt hjørnet da. Deilig!! <3

    SvarSlett
  2. Hei !
    Ville bare si at du helt sikkert med GLANS klarer deg igjennom en evnt cellegiftskur - om du nå skulle väre så uheldig å få beskjed om at det blir behandlingen. For meg opplevdes den som peanuts sammenlignet med den eksistensielle krisen jeg gikk igjennom. Man får så bra tillegsmedisin nå till dags at man ikke lengre er dödsjuk av behandlingen !
    Jeg har nå begynt kur - igjen - pga NY bc i andre brystet ( ikke spridning fra forrige bc - hvilket er positivt !) - og jeg velger å se det positivt - at jeg nå får en mulighet til til å kjempe med alle midler mot det som evnt skylle finnes av drittkreftceller i kroppen min. Skulle gjerne vært foruten - men sier JA TAKK ! - og du - jeg shoppet og gikk på café Direkt etter hver kur - og det skal jeg NU - i dag også !
    Håper selvsagt du får beskjed fra legen m gullskoene at det ikke blir cellegifter !
    Lykke til
    Ingrid

    SvarSlett
  3. Takk for oppmuntrende hilsner! Ja, det er en tøff periode, og som du sier Ingrid<; man går gjennom en form for eksistensiell krise. Det å se døden i hvitøyet, gjør noe med deg... Og jeg har ikke hatt kort hår siden jeg var 11 år, og må bare tenke at jeg kommer til å se cool ut med kort, sveisen lugg!
    Og Nadiyya: gøy med fremgang på bok. Uten romanen og uten skrivingen, ville jeg ha følt meg tom og virkesløs...

    SvarSlett
  4. Så fint skrevet av Ingrid, jeg håper på gode nyheter fra legen med GULLSKOENE! :-)
    Masse lykke til. Du er i mine tanker, veldig ofte.
    Vakre Anne, du blir nydelig med kort hår. Men jeg forstår deg, jeg har heller ikke hatt kort hår på mange år. Jeg fikk krøller jeg, da håret vokste ut.
    Nyttårsklem.

    SvarSlett
  5. takk for hilsen! og godt nytt år!! det med å se Ok ut blir kanskje heller ikke den største verdien i livet fremover!!

    SvarSlett
  6. Syns det er fint at du er åpen om diagnosen - det har også jeg vært på min blogg og fått mange fine tilbakemeldinger på det. Jeg tror det er viktig at vi som orker å være åpne om hvordan vi har det - er det. For meg er det også en måte å fortelle mine venner om hvordan livet mitt er akkurat nå - så slipper jeg å forklare ting så mange ganger - de som kjenner meg leser på bloggen og får dermed følgt med meg. Takk for at du deler.
    ps jeg liker å lese men har ikke lest en eneste krimbok i mitt liv....kanskje din blir den første.

    Styrkeklem

    SvarSlett