onsdag 14. desember 2011

- Kirurgen med gullskoene


Nå er jeg lei av å vente. Lei av å ikke vite. Lei av å ikke være herre over egen tid.
Derfor tok jeg i dag mot til meg. Trakk pusten dypt og ringte sykehuset. Prøvene på kreftsvulsten burde være snart ferdige nå. Det er 12 dager siden jeg ble operert. En prøvelse for en utålmodig sjel.
Det ringte lenge. Så telefonsvarer. Kø. Ringing. Opptatt. Ikke svar. Så svar. En sykepleier skulle ringe meg opp igjen.
Men etter en time ringte kirurgen med gullskoene meg. Legen som opererte meg. Hun kunne ikke gi meg svar på prøvene. Men noe positivt hadde hun. Patologen mente vevet de hadde skåret av utenfor svulsten så friskt ut. Men sikre kunne de ikke være før de endelige prøvene forelå. Om det ligger begynnende kreftceller her.
"Og når vet de det," lurte jeg på.
"Nei, tidligst torsdag formiddag, kanskje ettermiddag."
Dagen før jeg eventuelt skal opereres på ny.
Mandag har jeg kontrolltime. To hele dager som jeg da må reservere til sykehus og kreft.
Frustrerende. Kunne det heller ikke plasseres på samme dag.
Legen med gullskoene forsto min frustrasjon. Hun synes jeg er en uvanlig aktiv til å være kreftsyk.
"Det er derfor jeg ringer deg selv. Det er ikke vanlig, skal du vite. Men jeg er opptatt av at du skal få god behandling."
Legen forstår jeg er en krevende pasient. Jeg liker henne. Selv om det var hun som ga meg den nedslående kreftdommen for noen uker siden. Jeg stoler på henne. Den gang da hun ga meg diagnosen og vi skulle avtale operasjon, allerede da kom hun meg i møte. For egentlig var det en annen lege som skulle operere meg, fortalte hun.
"Hvem da?" sa jeg og fortsatte. "En jeg ikke har møtt, det kommer ikke på tale. Det må bli deg.Jeg må vite hvem som skjærer i meg," sa jeg. "Det kan ikke hvem som helst gjøre."
For jeg vet såpass at kirurgen kommer inn i operasjonssalen etter at pasienten har falt i narkose, og forsvinner før man våkner opp igjen. Kirurgen, den ansvarlige, blir for pasienten en ukjent skikkelse.
Jeg var helt tydelig på at slik ville jeg ikke ha det.
Dermed endret hun vakt slik at hun kunne operere meg.
I dag ga jeg henne et kompliment. Det ser ut som om operasjonssårene blir "pene" arr. Vil nesten ikke synes, ser det ut som. Jeg kan gå med utringede kjoler og badedrakter også i fremtiden. Ikke det at det er det viktigste i livet, men det betyr tross alt bitte litt,

Mens jeg venter på dommen står jeg på hodet for å selge boken min.
Det kan bli AC på direkten i store doser.



I dag signerte jeg bøker på NRK, så hyggelig å møte varme kolleger igjen, og jeg merker hvordan jeg allerede nå savner jobben min. Hvor avhengig jeg er av jobbidentiteten.
Jeg er sykmeldt, men jobber hver dag litt med ny bok og med å selge På direkten. Legen sier det er ok.For meg gir boken min oppdrift.
I morgen skal jeg ha signering på en større arbeidsplass på Aker brygge. Da har jeg med meg en selger fra Aschehoug med bøker og betalingsterminal.
Flere skoler i nærområdet har også spurt om jeg kan fortelle om boken min før jul.Jeg har sagt ja til tre skoler, men har måtte avvise en videregående, fordi jeg ikke tør binde opp tiden min mer.
Jeg har flere planer og prosjekter på gang, men strever med at jeg faktisk ikke vet hvilken form jeg er i fremover. Hvis jeg må ned på operasjonsbordet igjen på fredag, igjen full narkose, er jeg da i stand til å dra i skogen på lørdag å finne juletre? Definitivt ikke til å hogge det, ihvertfall. Er jeg i stand til å møte storfamilien til den årvisse adventsmiddagen på søndag. Er jeg da i stand til å dra på boksignering i Gudbrandsdalen mandag og tirsdag neste uke?
Håper det. Skal mye til før jeg dropper inngåtte avtaler.
Legen med de klaprende treskoene kom meg i møte i dag. Hun flyttet kontrolltimen til fredag. Hvis jeg ikke opereres den dagen, skal jeg inn til sjekk da. Samt få fremdriftsplan over behandlingen. Som jeg gleder meg til det! Kunne begynne å planlegge litt av livet mitt igjen.
Og dermed har jeg fått ryddet mandag til På direkten og til bok nummer 2.Noen bokhandlere oppe i min Gudbrandsdal blir ihvertfall glade.


Jeg er glad jeg har boken. Den holder meg oppe. Uten den tror jeg at ventetiden hadde vært tøffere. Mulig jeg fremstår overivrig på Facebook og blogg.
Sannheten er at jeg vet at jeg har lite tid til rådighet. Når rundene med cellegift starter, er jeg enda mindre herre over min egen tid.
Kirurgen med de gulllakkerte treskoene sa hun forsto min utålmodighet. Neste gang hun ringer er det alvor. Da får jeg sannheten om det neste halvåret eller så.
Da vil jeg få et inntrykk av hvor krevende jobb nummer 1 blir. Kampen mot kreften.
I mellomtiden står jeg på hodet for boken min.

2 kommentarer:

  1. Fine, flotte vennen min!
    Herlig med kirurg med gullsko:) Det hadde jeg, dengang jeg var midt oppi i alt alvoret.
    Du er så strukturert, og virker som du har kontroll, det er så bra.
    Jeg tenker mye på deg, i dag, imorgen, overimorgen, overoverimorgen.

    SvarSlett
  2. Tusen takk for varme tanker. Må jo bare ta det som kommer. Ingen annen mulighet enn det : )

    SvarSlett