søndag 4. desember 2011

Derfor ble bokblogg også en kreftblogg




Denne bloggen startet jeg med for over et halvt år siden. Manuset til ”På direkten” hadde Aschehoug antatt flere måneder før. Jeg var svimlende lykkelig over å få realisere bokdrømmen, og hadde lyst til å dele mine erfaringer med å skrive en bok. Det var så mange kolleger, venner og bekjente som spurte om hvordan jeg hadde jobbet, hvordan jeg hadde funnet tid, hvordan jeg hadde fått ideer og inspirasjon.
Så da begynte jeg å dele.

Hvis jeg kunne inspirere flere til å forsøke seg på bokskriving, så syntes jeg det ville vært gøy. ange mente nok jeg var vel åpenhjertig, viste mye tvil og usikkerhet foran debuten.

Kriminalromanen "På direkten" ble sluppet den 11. oktober. Jeg svevet, var sprudlende høy. Hadde et fantastisk lanseringsparty i Store Studio i NRK, som jeg skrev om her på bloggen.




"-Slik er det å debutere," var lenge det mest leste blogginnlegget.



Jeg hadde mine første bokbad og signeringer. Boken solgte ganske bra. Fikk gode anmeldelser og en god del mediedekning. Jeg formidlet lykkerusen flerfoldige ganger her på bloggen paadirekten.blogspot.com.



Nesten tre uker fullstendig i lykkerus over at jeg hadde nådd målet.
Så kom kreften. Verden ramlet sammen. Frykt. Angst. Kjente plutselig smerter i hele kroppen.
Mannen min, barna mine, foreldre, sjefen min og et noen få nære venner og to gode kolleger fikk vite det straks jeg kom fra legen. Men jeg holdt kreften ellers som en familiehemmelighet. Delte ikke noe her på bloggen.
Skrev i stedet masse andre innlegg om terninger og slakt av andres bøker, mens jeg ventet på den endelige diagnosen. Men bloggen var disse ukene egentlig ikke med meg. Det var staffasje. For alt jeg tenkte på var den bankende kreften. Jeg kjente den vokse. Lurte på om jeg skulle dø før våren kom og om jeg rett og slett skulle la bloggen slokne hen. I mellomtiden gikk jeg på jobb, kjørte ungene på trening, hadde boksigneringer i helgene, var på middager med venner og lot som ingen ting.
Gradvis fortalte jeg flere i familien, vennene, naboer og til slutt alle kollegene på jobben om kreften min. Tilbake fikk jeg så mye varme, omsorg og rørende ord. Men jeg ble også sliten av å fortelle samme historien så mange ganger. Sliten av å se andres sorg og sjokk.Sliten av å vite at nå, nå ødelegger jeg stemningen i kveld, hvis jeg forteller vennene mine om kreften under middagen.

En kveld bestemte jeg meg for å fortelle alt til alle en gang for alle på bloggen, omtrent det samme som jeg hadde formidlet kolleger på mail uken før. Så slapp jeg å formidle sykdommen min mer. Å bruke bloggen til dette kom naturlig som en forlengelse av åpenhet rundt boklanseringen.

Jeg skrev "Fra himmel til helvete" om den dramatiske vendingen i livet mitt. Blogginnlegget har knust rekorden til debutant-historien.
Siden har mange fortalt meg at de sjekker bloggen min regelmessig for å få siste nytt om kreften min. Trist og rørende, men også inspirerende.
Hadde jeg ikke skrevet om bokprosjektet mitt, hadde jeg heller aldri delt med så mange hva som skjer med meg og kroppen min nå. Facebook er ikke egnet til det. Heller ikke Twitter. Korte helsemeldinger kan virke både deprimerende og fryktelig selvopptatt.
Men hvorfor denne åpenheten, spør folk. Senest i dag diskuterte jeg det med venninner som jeg spiste en sen lunsj med på Litteraturhuset. Jeg forklarte at jeg ønsket å være åpen om sykdommen, hvis ikke er det vanskelig for meg å bevege meg ute i verden. Skal jeg skjule sykdommen, skaper det stress.

Jeg merket det før på søndagen da jeg var på svømmestevne med barna. Svømmeklubben arrangerte stevne, jeg tok i mot adgangspenger, delte ut program og solgte noen bøker til inntekt for klubben. Jeg ble sliten etter en time. Jeg fikk vondt i operasjonssårene av å bøye meg ned og gi folk blå plastbeskyttelse til føttene. Hadde lyst til å si: "Gjør det selv, jeg er akkurat kreftoperert, skjønner du." Men jeg røpet jo ikke dette til folk.





Det var selvfølgelig galskap å sitte der, bare tre dager etter kreftoperasjon og narkose.Plastret og med smerter. Jeg holdt ut i knappe to timer, så måtte jeg melde pass.
Lei meg for jeg vil så gjerne leve som normalt med kreften. Men jeg forstår at jeg må gire ned. At kirurgen som opererte meg var dønn alvorlig da hun, tross mine protester, sykmeldte meg.
Hun ba meg om å spare krefter slik at kroppen min makter den tøffe cellegift-behandlingen som venter over nyttår.
Men jeg ønsker å være her i livet, være nær og god mamma, være med venner, prøve å jobbe ihvertfall litt etterhvert, selv om jeg har kreft.

Det jeg prøver å si, er at når folk vet om kreften min, er det så lettere å bevege meg ute i verden. Lettere å leve nesten som normalt. Folk vil forstå hvorfor jeg virker sliten, hvorfor jeg etterhvert vil se dårlig ut.

Dessuten ønsker jeg gjennom åpenhet å ha kontroll over informasjonen. Så lenge jeg er nøkternt åpen, slipper jeg spekulasjoner om helsen min.
Nordmenn flest er redde for å snakke om sykdom. Kreft er litt tabubelagt fortsatt, selv om kjendiser som Wenche Foss og Wenche Myhre har hjulpet med sin åpenhet.

Jeg har selv erfart at folk er forsvunnet fra jobben, og etter en tid har jeg lurt på hvor den og den er blitt av, og fått noen svevende rykter om sykdom. ”Tror det er kreft.” En gang etter at jeg hadde hatt permisjon og bodd i Frankrike, lurte jeg etter en tid hvor en sentralborddame var blitt av. Hun var et slikt super-menneske som visste alt om NRK-systemet, som var interessert i barna mine, som hjalp til med praktisk hjelp uansett art. Flere ganger tenkte jeg på henne da jeg kom tilbake, undret hvor hun var, men kom aldri så langt at jeg spurte. Men en dag da jeg lånte en mobil-lalder på sentralbordet, spurte jeg en kollega av henne. ”Hvor er Ella forresten? Lenge siden jeg har sett henne.”
Kvinnen i resepsjonen sperret opp øynene.” Vet du ikke, ” sa hun mens tårene spratt ut. ”Ella er død”.
En sten ramlet ned i magen på meg. Jeg fikk sjokk, ble så lei meg. Jeg hadde ikke visst at hun hadde vært kreftsyk, at hun hadde sloss for livet. Jeg gikk rundt med en vond følelse i flere dager. Var så lei for at jeg aldri fikk sendt henne en SMS, en hilsen eller blomster.
Jeg aner ikke om Ella ikke ønsket åpenhet om kreften hennes. Men jeg kan aldri huske å ha sett noe informasjon om hennes sykdom eller død på mailer fra jobb.
Selv om jeg er åpen om sykdommen min, er det ikke alt jeg kommer til å fortelle her selvsagt. Dere vil IKKE få se bilder av kroppen min, av operasjonssår og arr, eller høre historier om kvalmetokter i forbindelse med cellegiften, eller få referater av samtaler med mine barn eller mann om livet vårt og fremtiden min. Er også usikker på om jeg vil dele bilder av ansiktet mitt som kreftherjet, av bar hodebunn, av øyne uten øyevipper. Jeg vil dele mye, men ikke alt. Hit, men ikke lenger.
Kan hende vil det være lange perioder hvor jeg vil være så sliten at jeg ikke orker å dele, ikke orker å skrive på tastaturet. Foreløpig har det bare vært bonus for meg å være åpen. Jeg slipper å fortelle alle den samme historien. Dere vet hvordan jeg har det,- sånn i grove trekk ihvertfall.
Og takk alle venner, naboer og kolleger for så mye vakre, rause ord som jeg har fått siden jeg fortalte om sykdommen. Dere har fått meg til å føle meg verdsatt og unik. Alle godordene har fått meg til å tenke at vi bør bli flinkere til å gi hverandre komplimenter mens vi er sunne og friske, ikke vente til vi blir redd for å miste.
Men jeg har ikke tenkt å slippe tak. Åpenhet gir meg styrke til den tøffe kampen jeg nå skal gjennom.
Skjønner dere?

6 kommentarer:

  1. Hei du flotte. Håper det gir deg noe positivt å dele, samtidig som du skal vite at det gir OSS så mye å få komme "inn" i din opplevelse...
    Bare husk at det å hvile mellom slagene ikke er å slippe tak! Klemmer, Gunn Marit.

    SvarSlett
  2. Takk! Ja, må nok lære meg å kule den ned. Skal gjøre det i morgen. ta sykmeldingen på alvor. ligge på sofaen og lese ut boken jeg holder på¨med, gå tur med bikkja og kanskje tenke litt mer på neste bok. Kanskje...

    SvarSlett
  3. Så rørende fint å lese. Du er bare så nydelig!
    Ta vare på deg selv, du er verdifull.
    Klem Anne

    SvarSlett
  4. Unni Strand-Hansenmandag, 05 desember, 2011

    Ble helt satt ut først. Hadde akkurat bestilt boken din på nett og Anne Verdich anbefalte bloggen din. Fantastisk gjort og jeg tenker at det er utrolig hvor vi kan hente krefter fra i en livskrise. Humøret og troen er en viktig bestanddel i den kampen du nå kjemper. Å si til seg selv at dette skal ikke knekke meg, har jeg tro på.
    Ønsker deg og dine at dette skal gå bra. Og for all del, ikke press deg selv til mer enn kroppen tåler.

    SvarSlett
  5. Tusen takk for støttende og oppmuntrende ord. Og hils Anne, så hyggelig at hun anbefaler boken min og bloggen min til andre : )

    SvarSlett