Tilbake hvor alt startet

Jeg er tilbake på eventyrøya mi.

I Christina Fioris rike. Her hvor jeg for flere somre siden en dag på stranden bestemte meg for å skrive bok.

Korsika. La Corse. Ile de beauté! 

Jo. det var nettopp her hvor mine bokdrømmer startet.

Det har betydd mye for meg å komme tilbake etter kreften.

Har ikke vært her siden før bokdebuten og siden før kreften.

Landsbyen vår sto på hodet da vi kom tilbake nå.  

Madammen på hotellet, ekteparet i butikken, landsbyens lokale Casanova, bakeren, presten, gubbene på benken ved postkontoret, alle kom de glade mot oss, kysset meg på begge kinn og viste at de er begeistret for å se oss igjen.

Det er 12 år siden vi besøkte øya for første gang, og vi kommer ofte tilbake. Øya har det beste Middelhavet kan by på. Og det fine er at det ikke er mange nordmenn rundt her. Mest franskmenn og italienere.
Har reist øya på kryss og tvers, men har funnet vårt sted her, i det vakreste av det vakre på skjønnhetens øy. Mare e monte.  (korsikansk språk ligner det italienske)

Fjell, Strand , klipper og krystallrent vann, nydelig mat, vin og fantastiske mennesker. 

Og her på stranden leser jeg manuset mitt til bok 2. Har printet ut de over 300 sidene og leser på stranden, mens jeg noterer endringer jeg ser må til.
Og det magiske er.

Her og nå  denne uken fikk jeg ideen til hvordan bok 3 skal starte.

 Christina Fiori er jo halvt korsikansk.  Ikke rart at jeg tenker på henne her. Bakgrunnen preger henne.

Hun har mye av det uvørne, stolte, det litt annerledes i seg.

Og for meg er det naturlig å bruke mye av mine kunnskaper om denne vakre øya, dette stolte, reserverte og kanskje litt skumle folk i en ny roman.

Det vidunderlige med å være forfatter, er at du egentlig kan jobbe hvor som helst. Også mens du ligger på en solfylt vakker strand mens barna svømmer, spiller ball og leker, mens du selv svømmer eller går på tur i de fantastiske fjellene her, eller mens du drikker morgenkaffen på den lokale baren i skyggen av et enormt platan-tre.

Jeg er heldig,  jeg kan fantasere og gjøre mine mareritt, følelser, gleder og tanker tusen ganger mer spennende, farlige i bokform. Forstørre, dramatisere, leke.

Føler meg som verdens mest heldigste menneske.

Ventetiden er det verste for kreftpasienter

Denne uken har ventetid for kreftpasienter igjen vært på dagsorden.
Det er mye fagre løfter. Igjen.
For to år siden lovet Jens Stoltenberg å korte ned ventetiden for kreftpasienter.
Lite er skjedd.
Det er valgtid.
Nå lover politikerne det igjen.

Denne uken ville kollegene i Dagsnytt ville ha meg med som gjest for å fortelle om mine erfaringer .
Jeg kunne ikke la være å stille opp. Dette er noe jeg brenner for.

Her kan dere høre hva jeg sa i intervjuet med Tone Nordahl.


Intervju medDagsnytt

Etter å ha tenkt meg om kunne jeg heller ikke la være å skrive noen tanker om dette, selv om jeg har sagt at jeg ikke skal skrive mer om kreften her på bloggen.

Det er nemlig på tide at politikerne gjør mer enn å love kreftpasientene kortere ventetid. Gjennom mitt nettverk i kreftverden hører jeg om så mange som må vente i ukesvis, månedsvis på undersøkelser og behandling. Det er langt unna politikernes valgprat og garantier.


Da jeg fikk mistanke om kreft for halvannet år siden, ringte jeg sporenstreks for å få mammografi. Fikk beskjed i det offentlige apparatet om at det var uker med ventetid, seks uker, såvidt jeg husker.
"Det har jeg ikke tid til," sa jeg og kjente på den harde kulen på brystkassen. Det var som kulen dunket mot fingrene mine.
Jeg var livredd, forsto at dette var helt, helt galt. Det er bare slik du forstår når du oppdager en kreftkul.
Ringte derfor Volvat, og fikk time to dager etterpå.
Å betale i underkant av to tusen kroner var for meg en billig forsikring, men for mange kan dette være en uhyggelig stor sum.  Det er forferdelig at økonomi skal avgjøre hvor raskt du som pasient får komme til behandling.
Legen på Volvat ga meg den nedslående beskjeden: Jeg hadde brystkreft.
Aldri om jeg noensinne vil glemme den følelsen der jeg lå på benken med bar overkropp mens legen førte ultralydapparat over mitt venstre bryst.  Det var kaldt. Det var uliderlig. Tårer spratt, tung klump i magen, og den enorme roterende frykten som herjet med meg. Frykt for å dø fra barna, ikke se dem vokse opp.
Umenneskelige tøffe tider

Dette skrev jeg da
Fra himmel til helvete

Papirer ble sendt til fastlegen og til sykehus. Der måtte jeg noen uker etter gjennom nøyaktig samme undersøkelse. Unødvendig, tenkte jeg da, kostnadskrevende, og så mye papirarbeid som ventet meg.
Så jeg ny ventetid.

Og det er ventetiden som er den aller verste å håndtere. Når du får den første mistanken om kreft eller den første diagnosen, er du i sjokk, du blir hevet ned i et mørkt, mørkt hull, livet blir snudd på hodet, og du er så livende redd. Du vet ingenting. Verken om omfanget av kreften, om behandlingen, om den nære fremtid og om du vil overleve sykdommen.
Det er tortur å vente.
Veldig mange blir sykmeldt  allerede da.
Når jeg tenker tilbake på november og desember 2011, forstår jeg ikke hvordan jeg hang sammen. Jeg bet tenna sammen, og gikk på jobb, men jeg sov dårlig, var på gråten mange ganger daglig, og var nok en elendig arbeidstaker og mamma denne tiden.
Som jeg sier i intervjuet er det ikke bare uverdig for pasientene å måtte vente i uker på behandling og riktig diagnose, det kan heller ikke være samfunnsøkonomisk lønnsomt at folk i sin beste alder går rundt i uvisse slik. Arbeidslivet lider under sykmeldinger og lite effektive medarbeidere i sjokk og redsel.
Dessuten; jo lengre kreften får herje i kroppen dess større sannsynlighet er det for senere tilbakefall eller spredning.  Det er dyrt å behandle en kreftpasient flere ganger. Rundt en million kroner kostet behandlingen meg, i itillegg kommer lønnsutgiftene NAV har på deg den perioden du er sykmeldt.


Det er så mye papirarbeid i helsevesenet. Da jeg for kort tid siden var på en ekstra-sjekk på Radiumhospitalet måtte jeg søren meg fylle ut nye skjemaer om det var noen andre i familien som hadde hatt brystkreft, og sykehuset vet det, de har tatt gentest av meg, jeg måtte skrive sist jeg var inne til mammografi, og hvorfor jeg var der nå samt flere detaljer. Alt dette har sykehuset i sine journaler på meg fra før. Jeg lurer på hvor mange som skal behandle mine papirer, om det er noen som bruker tid på å skrive min info inn i sykehusets dataanlegg igjen.
I løpet av min behandlingstid møtte jeg minst 10 leger og 25-30 ulike sykepleiere på min vei. Og så mange papirer jeg i løpet av denne tiden måtte skrive og undertegne fordi systemene ikke samsnakker.

Det er så mye papirarbeid som venter en kreftpasient, jeg tenker hvis alt dette hadde vært mer effektivt, så ville sikkert ventetider også kunne bli kortet ned.

Og hvis dere tror at ventetiden for nye undersøkelser er kort for en tidligere kreftpasient, må dere tro om igjen. Når vi er ferdigbehandlet har vi ingen rød telefonlinje inn til sykehuset. Jeg har ingen person å ringe dersom jeg plutselig oppdager noe nytt. Nei, jeg må først gå til fastlegen, som siden må sende en henvisning til sykehuset om nye undersøkelser. Dette tar tid!!
For meg gikk det seks uker fra jeg var hos legen og hun mente vi måtte sjekke noe til jeg kom inn på sykehuset igjen. Lang tid å vente for en pasient som er redd for tilbakefall.
Og mens jeg er i gang, en annen bløff forresten. Det er prat om kreftkoordinatorer også, og at vi skal ha samme personer å forholde oss til mens vi er under behandling.
Da jeg ble syk fikk jeg hilse på en kreftsykpleier som skulle være min guide  og støtte gjennom behandlingen. "Det var bare å ringe altså, bare å be om møte. " Jeg har sett denne personen en eneste gang, og det var da. Har ringt og prøvd å få henne i tle, men de gangene var hun ikke på jobb. Burde ikke en slik kreftkoordinator bare jobbe dagtid og ikke gå i turnus?

Jeg husker at jeg dagen før operasjonen, da jeg ennå ikke visste om jeg hadde lokal sprednng, skulle ta MR. Hvor var den hjelpende hånden da?  Livredd og veldig liten ble jeg sendt ut av avdelingen med beskjed om at MRen lå i underetasjen et sted. Ingen kunne følge meg, de hadde ikke tid på avdelingen. Jeg tok heisen ned, på gråten, livredd, lette meg gjennom ulike korridorer og rom før jeg endelig fant avdelingen for MR. Den undersøkelsen opplevdes veldig skremmende for meg, og det var kanskje den eneste gangen jeg kjente tilløp til panikk. Og jeg tenker at det skyldtes behandlingen jeg fikk. Lille- jeg på vandring i sykehusklær gjennom det enorme sykehuset, uten en hånd å holde i.  På veien gjennom sykehuset møtte jeg så mye elendighet og dødssyke personer, det gjorde ikke motet mitt bedre.
Hvorfor hadde ingen sykepleier  tid til å følge meg? Er det verdig behandling av en pasient som er i sitt livs krise?
Kanskje hvis de hadde hatt mindre papirarbeid, mer effektive datasystemer ville det vært frigjort menneskelige ressurser både til å ta unna papirarbeid og å ta pasientene på alvor.

Det er ventetid før behandling,men også nå etterpå.

Hadde det ikke vært fint om tidligere kreftpasienter også ble prioritert, slik at vår ventetid ble kortet ned dersom vi frykter tilbakefall?
Hadde det ikke vært fint om det fantes en person vi kunne ringe eller kontakte etterpå?
Hadde det ikke vært fint om det fantes en person som hadde ansvaret for nettopp deg i det store sykehus-monsteret?
Jeg bare spør!


Jeg er journalist. jeg er begynt som reporter igjen etter å ha vært leder, økonomiredaktør, vaktsjef og frontsjef de siste 11 år før kreften.
Det er gøy å være i manesjen igjen.
Gøy å prøve å sette dagsorden igjen.
Denne uken har jeg blant annet jobbet med sosiale media blant politikerne i forbindelse med valgkampen. Det er godt å jobbe, godt å treffe kolleger, intervjuobjekter, og å gjøre en samfunnsnyttig jobb.
Og jeg lurer på om oppdraget mitt over ferien, bør være å bruke mer av mine erfaringer som pasient til å tipse mine kolleger i NRK om saker og utfrodringer i helse-norge. Hvis jeg ikke gyver løs selv da.
Engasjert? Ja!
Fortsatt litt turbu?
Begynner å hjelpe!

Siste intervju om kreften

Forrige uke trykket Norsk Ukeblad et  fire siders  intervju med meg, om livet mitt etter kreften, og om hvordan jeg levde under den lange og røffe behandlingen.

Bildene er tatt for en tid siden og jeg skvetter når jeg ser gamle bilder av meg selv, som jeg gjør alltid nå. Gamle bilder som minner meg om sykdommen, om cellegiften, kvalmen, håravfall, hevelser og smerter i beina, om negler jeg mistet, følsom hud, prikkinger i føtter og hender, stive ledd, om øyevipper og bryn som forsvant.

Historie nå!

For hver uke som går får jeg mer overskudd, mer av mitt vanlige ansikt, lengre hår, neglene er tilbake, og jeg har bare noen bagateller av bivirkninger. Har bare litt mindre energi enn før, Og det er jo en straff.

Jeg hadde aldri valgt en så åpen profil på kreften, hadde det ikke vært for at jeg debuterter som forfatter rett før. Hvis jeg ville selge bøker, kunne jeg ikke gjemme meg, jeg måtte være ute i verden.

Og det at jeg realiserte bokdrømmen og fikk kreft i løpet av en måned var selvsagt godt stoff for media.

Sist ut nå altså Norsk Ukeblad.

Etter intervjuet som dreide som om mine råd når du blir syk og om hvordan jeg levde under behandlingen, fikk jeg telefoner fra andre journalister.

Blant annet Se og Hør. Hallo!

De ville lage en reportasje på at jeg nå er tilbake i jobb i NRK.

Selvfølgelig er det hyggelig å bli spurt, men også litt skremmende.

Det er lett å bli smigret, og jeg gikk noen runder med meg selv.

Som journalist er det egentlig vanskelig å si nei til andre journalister.

Men det går en grense.

Konklusjonen min var, nei, jeg vil ikke stille opp.

På et tidspunkt må punktum settes. På et tidspunkt må jeg slutte å snakke om kreften, slutte å si ja til intervjuer om sykeperioden.

Både av hensyn til meg selv, men også av hensyn til barna.

De lei kreften, de er lei bloggen, de er lei av at alle andre spør meg om sykdommen.

Og jeg er jo frisk nå! Ja, ihvertfall frisk av kreften.
Jeg vil ikke bli husket som hun journalistdama med kreft.

Slik ser jeg ut akkurat i dag, etter besøk hos frisøren min som føner bort krøllene.

Det er ikke noe annet å si nå enn at legene sier at jeg er kreftfri nå, men ingen garanti kan selvfølgelig gis for fremtiden.

Jeg må leve med frykten for tilbakefall, men jeg tenker at jo mer vanlig livet mitt blir, jo mer vanlig jeg ser ut etterhvert, dess fjernere blir bildet av sykdommen, operasjonen og cellegift og strålebehandling.

Når jeg ser på bilder bare fra i vinter, men enda mer fra i høst og vinter grøsser jeg.Husker hvor dårlig jeg var, hvor preget jeg var av behandlingen  utseendemessig. Fy flate.

Her gjengir jeg intervjuet i Norsk Ukeblad i sin helhet. Bladet selges ikke lenger, intervjuet sto med meg forrige uke.

– Ikke gi slipp på drømmene. Jobb etter noen mål. Livet venter rundt neste sving. Dette er Anne Cecilie Remens råd til alle som blir rammet av alvorlig sykdom.

Tekst: Tine Holm
Foto: Britt Krogsvold Andersen og private bilder

HØY PÅ LIVET: Her i sjøen ved holmen i Asker har Anne Cecilie isbadet i hele vinter. Nå er hun ferdigbehandlet og vil ha det gøy og nyte livet.

FØLGER DRØMMEN: Da Norsk ukeblad var på besøk, hadde Anne Cecilie akkurat blitt sterk nok til å begynne å ri igjen. Det var et av målene hun hadde.

UTSATTE FAMILIETUR:Kreft  rammer hele familien. Her er Anne Cecilie og familien på en etterlengtet ferie i Kenya i julen i fjor.

GRÅT: NRK-kjendisen hadde akkurat gitt ut egen krimroman da hun fikk diagnosen brystkreft. Hun tørket tårene og tok det som en jobb. Her fra sykehuset.

TRØST FRA DATTER: ” Mamma du ser kanskje litt sliten ut, men du er veldig pen for det,.” trøstet datteren Ingerid.

STØTTE FRA MANNEN: ”Vi så på min brystkreft som en jobb vi skulle klare sammen, sier Anne Cecilie, her med advokatmannen Dag Erik.

DELMÅL: Tur og gode opplevelser hver dag, isbading hver søndag. Slik kom Anne Cecilie gjennom kreftåret.

VIL SKRIVE MER: Anne Cecilie, her med katten Katja, skrev ferdig krimroman nummer to mens hun var kreftsyk. Den kommer til vinteren.

Hun hadde akkurat gitt ut sin første krimbok, På direkten, høsten 2011. Dagsrevyens Anne Cecilie Remen, turbomamma med mer energi enn de fleste, var strålende fornøyd og på topp i livet.

20 dager senere var livet brutalt snudd på hodet.

”Halloween-kvelden forsto jeg at jeg var syk,” skriver hun i et innlegg i bloggen På direkten.

Datteren hennes hadde hatt hele klassen på skrekk og gru-fest. Det var etter at hun hadde ryddet huset, satt seg ned med et glass rødvin og en god bok, at hun kjente det. Kul på brystkassen. Der det bare er hud og ribbein. Blodet frøs til is. To dager etter fikk hun sin verste forutanelse bekreftet.

”Jeg – som alltid har vært opptatt av helse og sunnhet, vært vegetarianer i mange år. Som har tenkt jeg er udødelig. Usårlig. Jeg som skal dø med latter i munnviken med barn og barnebarn rundt meg i en alder av 97 år, har fått kreft. Jeg kan dø nå midt i livet. Dø fra barna mine.”

Slik beskriver Anne Cecilie Remen selv begynnelsen på det verste året i sitt liv. Kreftåret.

Etter å ha grått seg tom og tørket tårene sammen med ektemannen, advokaten Dag Erik Rasmussen, bestemte NRK-sjefen seg for at hun skulle klare å komme igjennom den tøffe behandlingen som besto av operasjon, tøffe cellegiftkurer og stråling. Kreften var mer aggressiv enn først antatt, og det måtte sterke midler til for å stanse den.

Hun bestemte seg for å sette seg delmål. Ta ting etappevis. Både hun og mannen så på kreften som en jobb de skulle mestre.

Når vi treffer Anne Cecilie nærmere halvannet år senere, er hun ferdigbehandlet og frisk, om enn ikke friskmeldt og hun har akkurat nådd ett av målene hun satte seg, nemlig å begynne å ri igjen.

Faktisk har hun utsatt intervjuet en dag for å komme med på et ridekurs som hun bare for noen måneder siden ville vært for svak til å klare å delta på. Hun vinker oss energisk inn i stuen i den gamle prestegården i Bærum; Kom da, KOM! – unnskylder rotet og at hun ikke har bakt men sier at det er sånne vertinneoppgaver hun ikke tar så høytidelig lenger.

Helvetesåret er over og og nå vil hun nyte livet og øyeblikkene, ha det gøy.

”Alle dere som kommer etter meg i kreftbehandling. Ikke gi opp drømmene deres. Jobb etter noen mål. Livet venter rundt neste sving! ”Skriver hun optimistisk på bokbloggen som ble kreftblogg.
Da hun ble syk bestemte hun seg for at hun skulle fylle hver dag med positive og gode opplevelser. Hun sminket seg og kledde seg pent, deltok sosialt og unnet seg massasje, hud- og fotpeie.

Hver dag ut  på tur og hver dag skrive litt på ny bok. Hver søndag treffe badeenglene til isbading. For meg var målene viktige. De holdt meg oppreist.
Målet om å gå opp til Kolsåstoppen nådde hun raskt. Galhøpiggen måtte vente. Det var bare en eneste dag hun var for medtatt til å gå tur. Det var etter cellegiftbehandling nummer tre. Alle de andre dagene gikk hun til fots på veier eller i skauen, uansett hvor kraftløs, svimmel og kvalm hun følte seg. Og hun inviterte folk med på tur.

– Har du en halvtimes lunsjpause? Da kan du møte meg på tur i Frognerparken, sa hun når venner ringte.

– Jeg har hele tiden vært tydelig på hva jeg vil, og det har sikkert irritert flere, ler hun og unnskylder det frodige krøllehåret. – Jeg har aldri hatt så kort hår før, nå skal det bli lengre, smiler hun.

Anne Cecilie var den første som fikk igjen håret etter de tøffe cellegiftkurene, blant de andre brytkreftkvinnene hun ble kjent med. Selv tror hun det skyldtes sunt kosthold og en sjampo som stimulerte til hårvekst. I dusjen vasket hun det hårløse hodet. Hun lot som hun hadde hår..

– Når vi skulle i selskap var det praktisk med parykk, og jeg slapp å bruke lang tid på å ordne håret, sier hun og ler.

Smilet er aldri langt unna. Men selv om hun er ferdigbehandlet med gode prognoser, tar hun ingenting for gitt lenger. Hun regner med å bli gammel, men kan likevel ikke være helt sikker på at hun får oppleve voksenlivet til de tre barna Ingerid (13), Bror (15) og Eirik (18),sier hun.

Datteren Ingerid var bare 11 da kreften rammet moren, og felte på den tiden tenner:  - Hvis de må ta puppen din, vokser den ut igjen da, spurte hun.

–  Det syntes jeg var søtt sagt, minnes Anne Cecilie.

Hun var heldig. Hun våknet fra narkosen, forberedt på at brystet var borte, men det var det ikke. Legen hadde foretatt en brystbevarende operasjon. Det eneste synlige merket er et lite arr.

Innvendig er hun fortsatt preget. Åpent forteller hun hvor dramatisk det var å miste både helse, utseende og jobbidentitet samtidig. Men det verste var at hun var for sliten til å være mor.

Det er middag, ropte mannen min og tittet inn .”Vil du ha?” Karusellen gikk fortere og fortere. Kvalm. Jeg orket ikke tanken på mat. Bare vann, te og frukt.
Drakk smoothie som barna lagde. Guttene mine kom og koste meg, spurte:"Er det fælt?"
"Litt så,men det går over."
Det kunne vært mye verre.
På kvelden fikk jeg besøk av datteren min i sengen.
Hun sa trøstende: "Mamma du ser kanskje litt sliten ut, men du er veldig pen for det."
Vet ikke hvorfor hun sa det , men jeg fortalte henne at nå er det viktigst å være sterk.

Senere sier datteren: "Det har vært hardt, mamma, også for oss."Hjertet mitt gråter.”

Nå vil ikke barna snakke mer om kreften. De vil at livet skal bli normalt igjen.

Familieturen til Afrika som var planlagt julen 2011 måtte utsettes et helt år. I julen 2012 i fjor dro de allikevel.

– Det var for tidlig for meg, men det var viktig for familien å gjennomføre dette, sier Anne Cecilie.

Neste mål er ny krimroman som er levert til forlaget og som er planlagt utgitt til vinteren. Deretter en bok til. Og Galhøpiggen. Dit skal hun bare. Og hun vil reise til New York med familien.

Når dette leses er Anne Cecilie også delvis tilbake  i NRK. Hun har sagt fra at hun ikke vil være sjef lenger og jobber derfor som reporter.

Og hun lever enda sunnere. Smågodt som hun elsket før er erstattet med urtete og tørkede bær, hun har kuttet ut kjøpebrød og rødt kjøtt og spiser mer frukt og grønt; brokkoli, hvitløk, kanel, kål, salat, bær og masse fisk. Dessuten trener hun mer enn før, helst hver dag.

– Jeg vil gjøre alt for å ikke bli syk igjen, sier hun.

Anne Cecilie  vil ikke fremstå som en som har oppskriften på hvordan en takler alvorlig sykdom. Men hun deler gjerne rådene med andre i håp om at det kan inspirere noen.

Ramme 1 Rådene hennes

Ras ut!

– Tillat deg å gråte og rase med en gang. Få gørra ut. Det gjør vondest den første tiden når livet er snudd på hodet, når uvissheten er størst og redselen hersker over alt. Men når du får endelig diagnose:  tørk tårene og se fremover. Da begynner jobben med å få kreften ut av kroppen.  Gå på den jobben med all entusiasme du har. Lev sunt, spis sunt, bruke tiden på gode opplevelser og på de menneskene som gir deg energi, råder Anne Cecilie Remen.

1. Vær åpen om sykdommen.
2. Få oversikt over egen helsesituasjon. Skaff deg oversikt og still forberedt til undersøkelsen. Stol på legene.
3. Kom deg ut av sofaen, gå på tur i fri natur. Skaff deg en treningsvenn. Trening motvirker sykdom og gjør deg i godt humør.
4. Ta grep og lag deg små mål og delmål for hver dag. Ett skritt av gangen.
5. Aksepter situasjonen:
6. Lev her og nå.
7. Gjør noe hyggelig hver dag.
8. Ikke få dårlig samvittighet over ting du ikke får til. Det er lov å snu.
9. Finn noe som gir mestringsfølelse. Alle kan finne noe de behersker selv når kreftene forlater deg.
10. Ikke gi opp drømmene.

Ramme 2

Blåser i bagateller!

– Hvis året har hatt noe godt ved seg, så må det være at jeg er enda mer bevisst hvordan jeg vil leve livet. Setter enda mer pris på nære ting, naturopplevelser, samvær med de jeg er glad i , god mat, litteratur og musikkopplevelser.

Og aldri om jeg noensinne vil klage over livets små og store trivialitete, som en forkjølelse, som en parkeringsbot eller en dårlig venn. Jeg gidder ikke  å bruke tiden på mennesker eller ting som ikke gir meg gode opplevelser.

Anne Cecilie Remen – www.paadirekten.blogspot.no




Siste ord sagt om kreften og meg i media nå. Bank i bordet! Nåde kreft, aldri igjen skal du komme i min kropp.
Nå når livet vender gradvis tilbake vil også denne bloggen bære preg av bok, skriving og journalstikk slik den var i utgangspunktet. Jeg har et par ting til å formidle om kreftåret, men siden er det slutt. 
 Kanskje begynner jeg en helt ny blogg, kanskje en hjemmeside når bok 2 etterhvert kommer.

Her er adressen til helsebloggen til journalist Tine Holm som intervjet meg for Norsk Ukeblad
http://helsetine.no

Respekt, Jo Nesbø!

foto: Peter Knutson 

Jeg bøyer meg i respekt for Jo Nesbø.
For en krimforfatter!


Den tiende boken om Harry Hole gjør rent bord. Politi får strålende anmeldelser overalt.
Først ut var VG trillet en sekser. Det er ikke mange bøker, og ihvertfall ikke krimbøker som får det. Den forrige boken hans fikk stort sett femmere, og noen lunkne anmeldelser et par steder.
Dagbladet skriver at Nesbø er i en klasse for seg
Og også i NRK fikk han gode kritikker nå.
Det blir spennende å se hva Aftenposten skriver. Da Gjenferd kom skrev anmelderen at det var på tide Nesø ga seg med Harrry nå.

Jeg er stolt over å få utgi bøker på samme forlag som Jo Nesbø. Glad over at Aschehoug turde å satse på meg!!

Men tenk for en suksess Jo Nesbø har!
En ting er alle solgte bøkene, mange kan selge mye uten å få gode anmeldelser.

Tenk å få seks !
Jeg er kritisk til terninger, det er en enkel måte å vurdere kunst og litteratur på. Likevel må det være en drøm.
Selv har jeg opplevet å få flere femmere og en firer. Er kjempeglad og lykkelig for det.

Hvordan skal en skarve nybegynner tørre å komme med ny krim etter dette raset av overveldelse hallelujakor?

I dag blir den offisielt lansert. Jeg har tenkt meg på release-party på Rockefeller, hvis kreftene holder etter en kursdag.
Husker jeg var på Di Derres slippfest for deres første DVD på Smuget en gang tidlig på 90-tallet.
En kollega i Dagens Næringsliv hadde vært kjæreste med ham og dro flere av oss med på party.
Det var kjempegøy!
Men lite visste vi at megleren på scenen ville bli en av Norges største stjerner i årene som kom.


Og det er faktisk oppmuntrende å høre at Nesbø ikke var umenneskelig dyktig ved først utgivelse av krim. Flaggermusmannen solgte 5000 eksamplarer, rundt der salget av På direkten foreløpig ligger.
Fornøyd jeg og!!.


Og jeg skal lese boken nå. Håper bare den ikke er så vanvittig god at den dreper min skrivelyst, men at den i stedet inspirerer!!

Her er noen av anmeldelsene av Politi: ANMELDELSER AV POLITI

Og da er det bare å sette i gang å flikke og forbedre manus i godstolen min i de bløte lyse kveldene som nå er.
Bare ikke i kveld!

Legg til bildetekst

Tilbake til livet,- men blir jeg som før?

I år fikk jeg med meg Litteraturfestivalen på Lillehammer. I år som ifjor var jeg invitert. Forskjellen var at jeg ifjor ikke fikk lov å dra av legen min.
I år spurte jeg ikke.
Det er ikke nødvendig lenger.

Det var inspirerende, morsomme og intense dager.
Luksus.

Tenk hvor priviligert jeg er.
Jeg har fått et nytt ben å stå på profesjonelt. Jeg er ikke bare journalist lenger, jeg er også forfatter.
Forfatterskapet har holdt meg oppe det siste halvannet året.
Jeg tenker at mye hadde vært annerledes under kreftåret om jeg ikke hadde hatt oppturen bokdebuten og skrivingen på ny roman har representert.
Forfatterskapet har sørget for at jeg har fått brukt hodet mitt under sykmeldingsperioden. Tror jeg lett kunne ha tørnet uten.

Nå vender livet  gradvis tilbake.
Håret gror i ekspressfart. Jeg ser ut som en sau. Men jeg trives ikke med kort hår, derfor lar jeg det gro.
"Du ser gærn ut, mamma, sier barna. Håret krøller seg og gror rett oppover. Jeg dytter det ned med spenner, og gleder meg til det blir langt nok til at tyngekraften virker.
Men hår og et par ekstra cellegiftkilo er bare detaljer.
Jeg er kreftfri. Jeg er såkalt frisk. Såkalt.
Skulle ønske jeg hadde konsentrasjonen og fokus som før. Det er en del av bivirkningnene jeg sliter med.
Etter noen timer på jobb må jeg sove.

Likevel sier flere venninner at jeg har mer energi enn det de har uten at de har vært syke.
Men for en som meg som har gått på turbofart alltid, sikkert et ADH light-tilfelle, er det overgang å kjenne seg sliten. Hvile er no jeg aldri har gjort før. Nå må jeg pause iblant.
 Håper at en lang sommer dreper siste rest av cellegiftens effekt.
Jeg tenker at det er for mye halleluja med kreftbehandling. Vi som får cellegift er gjennom en forferdelig reise, og vi , ihvertfall jeg, skjønner først i ettertid hvor dårlig jeg har vært.
Helse er alfa og omega i livet.


Likevel har jeg greid å fullføre førsteutkast til ny roman mens jeg har vært syk. Hver formiddag et par timer med Mac-en på knærne. Det er jeg ganske stolt av.
Men bok 2 er likevel ikke helt i boks.

 Har sagt i fra meg lederjobb i NRK. Heretter vil jeg bare ha det gøy, være reporter, grave opp gode historier. Jeg vil heretter bare gjøre det jeg er best til, og det jeg trives best med.
Kreften har lært meg å ikke gå på akkord med meg selv.
Det er slutt på å slite meg ut på å spille andre kolleger gode.
Kreften har lært meg å tenke mer på meg selv.
Slik tenker jeg ihvertfall akkurat nå. Kan hende er alt annerledes om noen måneder.
Kan hende er jeg helt meg selv, kan hende må jeg ha flere utfordrinfer.
Men så gjenstår det å se om NRK virkelig er en inkluderende arbeidsplass...

Når en av oss dør av kreft

 Hver uke trener jeg yoga med en gjeng andre kvinner. Mange av oss ble kjent i høst på et kurs på Radiumhospitalet.
Vi hadde alle vært gjennom kreftbehandling, noen av oss sto fortsatt midt oppe i det, mens andre var ferdige.

Vi trente sammen, og vi gikk på kurs som skulle lære oss å håndtere livet etter kreften. "Raskere tilbake," heter det, og er et kjempeflott tilbud til kreftpasienter.

Felles hadde vi kvinner på kurset en trygghet, eller nesten-trygghet for at legene hadde fjernet kreften fra kroppene våre.  Og cellegiften og strålebehandlingen hadde tatt eventuelle kreftceller som hadde forvillet seg et annet sted i kroppen.

Vi var ikke kronisk kreftsyke. Vi skulle ikke dø av kreft nå.
Trodde vi. Håpet vi.
Vi var 12 kvinner med livet foran oss.

Likevel, vi var alle preget av den røffe behandlingen vi hadde gjennomlevd.
 Vi var skallete, noen hadde litt hår, noen gikk med parykk, noen hadde ødem, noen hadde stive ledd,  noen var blitt overvektige, noen en pupp, noen ingen pupp, noen begge puppene men med et lite arr, og noen hadde helt nye "kjøpe-pupper. Noen unge, noen voksne, noen eldre.
Vi var fra 32 til 60 år gamle.

I løpet av noen måneder  delte vi  erfaringer med hverandre.
Og vår felles skjebne gjorde at vi ble godt kjent, vi var åpne overfor hverandre om gleder, frykt, smerter og bivirkninger,  om familieforhold, om utsikter til jobb, sykmelding, arbeidsavklaringspenger, om sex og samliv, om barn og ansvar, vi lo sammen, masse galgenhumor, vi var triste og vedmodige sammen og vi kunne snakke om all verdens dumme kreftting som ikke så mange andre forstår.
I løpet av denne tiden ble vi veldig godt kjent. Og på en måte var det trygt. Vi så hverandre bare i en slik setting, og ikke ellers.


12 kvinner med samme sykdom. Men vi hadde alle ulike varianter av brystkreftsykdommen og hadde fått ulik behandling.
Noen hadde trippel negativ kreft, noen arvelig,  HER 2 negativ, noen Her 2 positiv, noen østrogenpositiv kreft, noen østrogen og progesteronpositiv kreft, noen med høy KI67, andre lav KI67.
12 kvinner preget av kreften og behandlingen. Men vi levde. Ingen av oss skulle dø!

Brystkreft er en farlig og dødelig sykdom, men til tross for at det er den vanligste dødsårsaken blant kvinner, overlever de fleste av oss  brystkreften. Prisen det har, er en annen sak...
Etter fem år  lever åtte av ti brystkreftpasienter i snitt, i følge Kreftforeningen. Lenger frem finnes ikke pålitelig statistikk, men flertallet lever i flere tiår etter en slik diagnose.  Men vi vet at mange får tilbakefall og spredning også etter dette. I følge Ullevål universitetssykehus blir 2/3 friske av sykdommen.


Tilbake til oss kvinner på kurset.
Vi var 12. Og stemmer statistikken slavisk ville cirka tre av oss få tilbakefall og spredning og ikke leve om fem år. Kalde fakta.
Men statistikken gjaldt ikke oss, var vi sikre på.
Selv om legene på kurset sa : "Trolig ser vi noen av dere her igjen."
Vi skottet på hverandre, knep hendene sammen og så ned i gulvet.
Ikke vi. Vi var kreftoverlevere!

Andre kreftsykdommer er kurerbare med spredning. Det er dessverre ikke brystkreften. Dersom brystkreften sprer seg til andre organer  blir den kronisk, inoperabel. Håpet er at forskerne en dag om ikke for lenge finner en behandling som virker mot det som kalles fjernmetastaser.

Men dessverre så innhentet statistikken oss fortere enn hva vi hadde forestilt i våre verste mareritt.
Forleden skulle vi ut på byen, vi 12 kvinnene. Noen av oss sees fortsatt på trening, men noen av oss hadde ikke sett hverandre siden jul.
Det var gøy å se hverandre igjen.  Alle er gladere og penere enn sist.
Nå har alle kastet parykken og skjerfene.Alle er vi stolte over vår nye hårprakt og over våre mer normale ansikter og mindre hovne kropper.   Latteren satt løst og vi hadde masse å snakke om, masse å oppdatere hverandre om. Vi var mange rundt bordet, men ikke fulltallige, slik er det jo ofte. Vi skulle snart få vite årsaken til at ikke alle var der.
Etter den første oppdateringen og halvveis ned i det første glasset kom den sjokkerende nyheten.
En av de andre hadde truffet en av kvinnene fra kurset på Radiumhospitalet. Hun hadde fått ny kreft, og var nyoperert. Vi ble alle så triste, og vi kjente  på frykten for at styggedommen skulle ramme oss igjen.
Og da fikk vi den andre brutale nyheten.
En av oss fantes ikke lenger.
"Astrid er død," sa en av de andre med gråtkvalt stemme.
Astrid, den yngste av oss alle. Bare 32 år gammel, med hele livet foran seg, var død.
 Uvirkelig, vondt, urettferdig.
Hvordan var det mulig? Vi ble stille og triste, mistet matlysten.

Det er ikke mer enn to-tre uker siden jeg trente ved siden av Astrid. Hun hadde åpenbart vondt i kroppen, og det var noen øvelser hun ikke gjorde. Men hun ble med på vår standard kaffe og vaffelstund etterpå. Vi pratet om livet, jobbutsikter, familie og slik man snakker med folk man kjenner. Jeg spurte ikke om hun hadde vondt, ingen av oss spurte, og hun fortalte ikke noe som fikk oss bekymret.
Så sa vi ha det, og jeg husker siste bildet av Astrid der hun småløp ned bakken hvor det fortsatt lå is i veien, vinden var bitende kald, hun var tynnkledd og hadde bare converse av tøy på føttene.
"Sees neste uke," sa hun, knep øynene sammen og vinket. Jeg så etter henne og tenkte at jeg skulle spørre om hun ville sitte på, men hun forsvant før jeg kom så langt. Og så husket jeg at hun bodde på en annen kant av byen enn meg, startet bilen og kjørte min vei.
Neste gang på trening reagerte jeg ikke på at hun ikke var der, slik hender jo med flere av oss.
Denne kvelden som skulle være en fest, jo da ble vi sittende der triste og mimre. Likevel ble det en fin og nær kveld med flotte kvinner.
Vi kjente alle at vi skulle ønske vi hadde visst, kanskje at vi hadde spurt mere hvorfor hun hadde vondt, vi skulle ønske vi hadde gått i begravelsen.
Jeg tenkte kanskje hun fikk den dødelige lungebetennelsen den dagen hun løp tynnkledd fra trening?

Vi måtte gjøre noe denne kvelden på restauranten. En av de andre, også hun tidlig i trettiårene løp ut, kjøpte et kort. Sammen skrev vi et kort til Astrids familie, fortalte om våre minner om henne.
Ingen av oss vil glemme den kvelden. Ingen av oss vil glemme Astrid.

Hvil i fred, Astrid. Du var sterk, engasjert, tydelig og flott. Det er så urettferdig at du ikke fikk leve lenger.

Disse dagene har jeg også tenkt mye på  min tidligere kollega fra Dagens Næringsliv Janina som også gikk bort i vinter på grunn av brystkreft.
Så trist, så vondt. Her er bloggen jeg skrev da Janina døde.

HVIL I FRED, JANINA


Og for oss andre som er igjen, som er heldige. Vi må kunne tillate oss å kjenne på frykten for tilbakefall, være realistiske, men vi må prøve å leve her og nå, ikke la redsel få styre livet vårt.
Noen av oss er på den riktige siden av statistikken.
Og ett er sikkert:
 Ingen har noen garanti.
Det eneste sikre i livet er at vi skal dø en gang.

Derfor ble jeg ikke deppa

I dag hadde jeg besøk av et ukeblad som ville lage reportasje på meg. Reporteren hadde oppdaget meg via denne bloggen og lest noen reportasjer om meg tidligere i media.
Tema i dag var hvordan mestre sykdom, hvordan holde kropp og psyke i form. De ville at jeg skulle dele noen råd med leserne.
Igjen fikk jeg spørsmål om jeg hadde blitt deprimert da kreften rammet.
Men nei, jeg ble ikke det.
Jeg gråt de første ukene, var redd for å dø, men etter at jeg ble operert, har jeg ikke deppet eller grått. Selvfølgelig har jeg noen dager vært mer redd enn andre, men jeg har håndtert frykten.

Jeg er ingen ekspert på dette. Har bare vært ordentlig syk en gang i livet.
Og jeg håper ingen mener jeg er blitt besservisser på kreft og helse.
Vet mange kreftsyke følger bloggen og jeg har fått mange heiarop fordi jeg ikke har svartmalt situasjonen, og tilbakemelding om at andre finner inspirasjon i det. Det har inspirert meg til å fortsette bloggingen, selv om informasjonsbehovet overfor venner og kolleger ikke lenger er det samme.

 Når journalister  og andre spør hvordan jeg har holdt ut denne behandlingen og sykdommen uten å bli  deprimert, svarer jeg at jeg bestemte meg for ikke å deppe, ikke bli bitter og at jeg hver dag skulle fylle livet mitt med gode opplevelser.
Jo, jeg bestemte meg for å se det positive i elendigheten. Leve inderlig her og nå!
Jeg fikk kreft, og det var for jævlig, men jeg skulle ikke dø av den nå. Jeg hadde flaks som oppdaget den tidlig. Jeg hadde ikke spredning, og det fantes god og effektiv behandling for min type kreft. Det er ingen selvfølge. Dessuten  hadde jeg flaks som hadde god helse. Jeg var omsluttet av kjærlighet fra så mange.
Jeg hadde en fin familie, tre friske og ressurssterke barn, jobb i NRK og jeg var fersk, veldig fersk forfatter.
Midt i alt det vonde var jeg priviligert.
Det var umulig å bli bitter.
Jeg bestemte meg for å akseptere min skjebne, og å gjøre det beste ut av det, gjøre det beste ut av mitt liv.
For det er nettopp det; mitt liv, mitt eneste. Da kan man jo ikke fylle dagene med depresjon!

Men da jeg startet på cellegiftbehandlingen, begynte en ny tøff periode.
Med smerter og ubehag, for syk til det meste, måtte jeg mobilisere vilje for å skremme bort bitterhet. Jeg måtte finne noe jeg kunne beherske, noe jeg kunne fylle dagene med.

Kreften og behandlingen tok fra meg helsen min, utseendet mitt, kreftene, friheten og jobbidentiteten min for en periode.
Da er det viktig, tenker jeg, å finne noe som du behersker, noe du liker å gjøre som kan fylle dagene med innhold og mening.

Og jeg har selvfølgelig grunnet over det  mange ganger. Hvorfor ble jeg ikke deprimert?
Jeg hadde akkurat lyktes med mitt livs drøm, Å bli forfatter, få utgitt krimboken jeg hadde jobbet med flere år ved siden av full jobb og unger. En krim som attpåtil fikk gode anmeldelser.
Tidenes opptur etterfulgt av et sant mareritt. Det kunne være lett å bli veldig lei seg og bli bitter.

Jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle tenke at kreften var urettferdig, at jeg ikke skulle bli bitter.

Jeg bestemte meg for å mestre behandlingstiden.

Jeg tror mestringsfølelse er viktig for å beholde humøret.

Jeg bestemte meg for å se på behandlingen som en jobb. En jobb jeg skulle fikse, en jobb jeg bare måtte holde ut på de tøffeste dagene. At jeg måtte bite tennene sammen til jeg var ute av den lange og mørke tunnelen, for på den andre siden ventet livet.

For å holde ut tanken på å være satt ut av det ordentlige livet og av jobben, satte jeg meg noen mål for hvordan jeg skulle leve disse månedene.


For dere som har fulgt meg en tid vet hva målene mine var.

Hver dag skrive, hver dag gå på tur, hver dag spise bare sunn mat, fylle hver dag  med hjertegode opplevelser og samvær med folk som bryr seg om meg. Og hver søndag i vintersesongen isbade.


Og jeg bestemte meg for å tenke at det var flaks at kreften kom etter bokdebuten og ikke før. Da ville jeg ikke ha greid å fullføre.
Derfor er det mulig at På direkten ble redningen min.
 Boken og ny  skriving holdt meg oppe. Lansering av På direkten og møte med lesere, journalister og entusiastiske bokhandlere ga meg energi mellom operasjon, uvisshet, ventetid, dødsangt, cellegift og stråling. Jeg var høy på livet mens jeg ventet på resultater av kreftprøvene etter operasjonen. Mye av gleden jeg følte midt opp i alt det vonde kan helt sikkert tilskrives mestringsfølelsen som forfatterskapet ga.

De dagene jeg ikke hadde hode til å skrive, tok jeg bilder, lagde god mat til familien, gikk en ekstra lang tur, så en god film med barna eller rett og slett slanget meg på sofaen med en god bok.

Men selvfølgelig det aller viktigste for ikke å bli deprimert er å ha noen å være glad i, noen som er der for deg, noen som er glad i deg akkurat slik du er, på det mest stygge og svake øyeblikket når du sjangler deg ut fra sykehuset etter den ørtende cellegiftbehandlingen.

Og hvilket ukeblad som var hos meg i dag? Norsk Ukeblad. Reportasjen kommer en gang på forsommeren.

Gi ikke slipp på drømmene dine!

I vinter har jeg tatt opp en ny aktivitet.
 Ridning!!
Som ung jente  red jeg mye. I tenårene levde jeg i stallen og på hesteryggen. Elsket nærheten til de flotte dyrene.  Å ri i gallopp en flott sommerdag i marka, ri barback ( uten sal)  eller å ri dressur innendørs om vinteren. Jeg red inn unghester, jeg jobbet  for et ridesenter på hytta og jeg loppet mine foreldre med rideleire, ridehelger og faste ukedager på hesteryggen året gjennom.

Siden har jeg ridd i blant. Etter at jeg ble mamma har jeg introdusert barna for ridning og hester. Vi har ridd hver sommer på hytta, slik jeg startet å ri som liten og ung jente.
Så fikk jeg på et tidspunkt lyst til å ta ridning ordentlig opp igjen. Men jeg hadde jo aldri tid til å dyrke fritidsinteresser. Full jobb (og mere til) i NRK og tre barn krevde sin kvinne, og det ble ikke mer fritid etter at jeg begynte å skrive bok.

Men så fant jeg ut at jeg kunne begynne å ri sammen med barna også hjemme, ikke bare i sommerferien. Datteren min og jeg snakket om at vi skulle begynne å ri sammen da hun ble større.
Så kom kreften og mange planer ble lagt på is.
Blant annet ridningen. Det var ikke tidspunktet å ta det opp igjen. Skal man håndtere et stort dyr på over fem hundre kilo, bør man være sterk, både mentalt og fysisk.

Men jeg glemte ikke ride-drømmen.
Midt i cellegiftbehandlingen satte meg noen mål.
Jeg skulle begynne å ri igjen når jeg var ferdig-behandlet.
Jeg skulle opp på Galhøpiggen.

I mellomtiden hadde jeg delmål for å holde ut dagene underveis.
Hver dag ut  på tur og hver dag skrive litt på ny bok. Hver søndag treffe badeenglene til isbading.
Fylle hver dag med gode opplevelser.
For meg var målene viktige. De holdt meg oppreist.
Tur greide jeg å gjennomføre hver dag, men iblant var hodet mindre samarbeidsvillig enn kroppen.
Behandlingen tok fokus og hjernekraft, og ofte danset bare ordene forbi meg uten at jeg greide å fange dem. En lang periode skrev jeg ikke mye, men jeg prøvde likevel hver formiddag.
 Men tur og trening har jeg gjennomført hver eneste dag under det lange og tøffe  behandlingsløpet, unntatt en eneste dag, og det var dagen etter cellegift 3. Da orket jeg ikke tur. Flere detaljer trenger dere ikke.


Opprinnelig tenkte jeg at jeg skulle begynne å ri igjen allerede i høst. men det var for tidlig for min herjede slitne chemo-kropp.

Men nå, nå i vinter ble jeg klar.  Jeg har hatt privattimer i dressur. Jeg har stelt hest, renset hover, satt på sal og bissel. Prøvd å lære meg å bli  en ordentlig hestejente.
Det fntastiske er at mye sitter i kroppen. Jeg husker hvordan jeg opptrer i båsen, hvordan jeg steller hesten, hvordan jeg saler, hvordan jeg oppfører meg når jeg skal rense hover. Det eneste jeg syntes var utfordrende var å få satt på bissel.
Traven sitter, galloppen sitter.

Og nå tar jeg den videre. Nå skal jeg begynne å ri fast, en dag i uken.

Fordi det er en gammel drøm jeg hele tiden holdt på. og fordi jeg fortjener det!
Alle dere som kommer etter meg i kreftbehandling. Ikke gi opp drømmene deres. Jobb etter noen mål.
Livet venter rundt neste sving!
Galhøpiggen neste!
Og etterhvert kanskje en krim til...

AC som femtenåring på rideleir.

AC nå