Forrige uke trykket Norsk Ukeblad et fire siders intervju med meg, om livet mitt etter kreften, og om hvordan jeg levde under den lange og røffe behandlingen.
Bildene er tatt for en tid siden og jeg skvetter når jeg ser gamle bilder av meg selv, som jeg gjør alltid nå. Gamle bilder som minner meg om sykdommen, om cellegiften, kvalmen, håravfall, hevelser og smerter i beina, om negler jeg mistet, følsom hud, prikkinger i føtter og hender, stive ledd, om øyevipper og bryn som forsvant.
Historie nå!
For hver uke som går får jeg mer overskudd, mer av mitt vanlige ansikt, lengre hår, neglene er tilbake, og jeg har bare noen bagateller av bivirkninger. Har bare litt mindre energi enn før, Og det er jo en straff.
Jeg hadde aldri valgt en så åpen profil på kreften, hadde det ikke vært for at jeg debuterter som forfatter rett før. Hvis jeg ville selge bøker, kunne jeg ikke gjemme meg, jeg måtte være ute i verden.
Og det at jeg realiserte bokdrømmen og fikk kreft i løpet av en måned var selvsagt godt stoff for media.
Sist ut nå altså Norsk Ukeblad.
Etter intervjuet som dreide som om mine råd når du blir syk og om hvordan jeg levde under behandlingen, fikk jeg telefoner fra andre journalister.
Blant annet Se og Hør. Hallo!
De ville lage en reportasje på at jeg nå er tilbake i jobb i NRK.
Selvfølgelig er det hyggelig å bli spurt, men også litt skremmende.
Det er lett å bli smigret, og jeg gikk noen runder med meg selv.
Som journalist er det egentlig vanskelig å si nei til andre journalister.
Men det går en grense.
Konklusjonen min var, nei, jeg vil ikke stille opp.
På et tidspunkt må punktum settes. På et tidspunkt må jeg slutte å snakke om kreften, slutte å si ja til intervjuer om sykeperioden.
Både av hensyn til meg selv, men også av hensyn til barna.
De lei kreften, de er lei bloggen, de er lei av at alle andre spør meg om sykdommen.
Og jeg er jo frisk nå! Ja, ihvertfall frisk av kreften.
Jeg vil ikke bli husket som hun journalistdama med kreft.
Jeg vil ikke bli husket som hun journalistdama med kreft.
![]() |
Slik ser jeg ut akkurat i dag, etter besøk hos frisøren min som føner bort krøllene. |
Det er ikke noe annet å si nå enn at legene sier at jeg er kreftfri nå, men ingen garanti kan selvfølgelig gis for fremtiden.
Jeg må leve med frykten for tilbakefall, men jeg tenker at jo mer vanlig livet mitt blir, jo mer vanlig jeg ser ut etterhvert, dess fjernere blir bildet av sykdommen, operasjonen og cellegift og strålebehandling.
Når jeg ser på bilder bare fra i vinter, men enda mer fra i høst og vinter grøsser jeg.Husker hvor dårlig jeg var, hvor preget jeg var av behandlingen utseendemessig. Fy flate.
Her gjengir jeg intervjuet i Norsk Ukeblad i sin helhet. Bladet selges ikke lenger, intervjuet sto med meg forrige uke.
– Ikke gi slipp på drømmene. Jobb etter noen mål. Livet venter rundt neste sving. Dette er Anne Cecilie Remens råd til alle som blir rammet av alvorlig sykdom.
HØY PÅ LIVET: Her i sjøen ved
holmen i Asker har Anne Cecilie isbadet i hele vinter. Nå er hun
ferdigbehandlet og vil ha det gøy og nyte livet.
FØLGER DRØMMEN: Da Norsk
ukeblad var på besøk, hadde Anne Cecilie akkurat blitt sterk nok til å begynne
å ri igjen. Det var et av målene hun hadde.
UTSATTE FAMILIETUR:Kreft rammer hele familien. Her er Anne Cecilie og
familien på en etterlengtet ferie i Kenya i julen i fjor.
GRÅT: NRK-kjendisen hadde akkurat gitt ut egen krimroman da
hun fikk diagnosen brystkreft. Hun tørket tårene og tok det som en jobb. Her
fra sykehuset.
TRØST FRA DATTER: ” Mamma du ser
kanskje litt sliten ut, men du er veldig pen for det,.” trøstet datteren
Ingerid.
STØTTE FRA MANNEN: ”Vi så på min brystkreft som en jobb vi
skulle klare sammen, sier Anne Cecilie, her med advokatmannen Dag Erik.
DELMÅL: Tur og gode opplevelser hver dag, isbading hver
søndag. Slik kom Anne Cecilie gjennom kreftåret.
VIL SKRIVE MER: Anne Cecilie, her med katten Katja, skrev
ferdig krimroman nummer to mens hun var kreftsyk. Den kommer til vinteren.
Hun hadde akkurat gitt ut sin første krimbok,
På direkten, høsten 2011. Dagsrevyens
Anne Cecilie Remen, turbomamma med mer energi enn de fleste, var strålende
fornøyd og på topp i livet.
20 dager senere var livet brutalt snudd på
hodet.
”Halloween-kvelden forsto jeg at jeg var syk,” skriver hun i et innlegg i bloggen På direkten.
Datteren hennes hadde hatt hele klassen på
skrekk og gru-fest. Det var etter at hun hadde ryddet huset, satt seg ned med
et glass rødvin og en god bok, at hun kjente det. Kul på brystkassen. Der det
bare er hud og ribbein. Blodet frøs til is. To
dager etter fikk hun sin verste forutanelse bekreftet.
”Jeg – som
alltid har vært opptatt av helse og sunnhet, vært vegetarianer i mange år. Som
har tenkt jeg er udødelig. Usårlig.
Jeg som skal dø med latter i munnviken med
barn og barnebarn rundt meg i en alder av 97 år, har fått kreft. Jeg kan dø nå
midt i livet. Dø fra barna mine.”
Slik beskriver Anne Cecilie Remen selv
begynnelsen på det verste året i sitt liv. Kreftåret.
Etter å ha grått seg tom og tørket tårene
sammen med ektemannen, advokaten Dag
Erik Rasmussen, bestemte NRK-sjefen seg for at hun
skulle klare å komme igjennom den tøffe behandlingen som besto av operasjon,
tøffe cellegiftkurer og stråling. Kreften var mer aggressiv enn først antatt,
og det måtte sterke midler til for å stanse den.
Hun bestemte seg for å sette seg delmål. Ta
ting etappevis. Både hun og mannen så på kreften som en jobb de skulle mestre.
Når vi treffer Anne Cecilie nærmere halvannet
år senere, er hun ferdigbehandlet og frisk, om enn ikke friskmeldt og hun har akkurat
nådd ett av målene hun satte seg, nemlig å begynne å ri igjen.
Faktisk har hun utsatt intervjuet en dag for
å komme med på et ridekurs som hun bare for noen måneder siden ville vært for
svak til å klare å delta på. Hun vinker oss energisk inn i stuen i den gamle
prestegården i Bærum; Kom da, KOM! – unnskylder rotet og at hun ikke har bakt
men sier at det er sånne vertinneoppgaver hun ikke tar så høytidelig lenger.
”Alle
dere som kommer etter meg i kreftbehandling. Ikke gi opp drømmene deres. Jobb
etter noen mål. Livet venter rundt neste sving! ”Skriver hun optimistisk på bokbloggen som ble kreftblogg.
Da hun ble syk bestemte hun seg for at hun skulle fylle hver dag med positive og gode opplevelser. Hun sminket seg og kledde seg pent, deltok sosialt og unnet seg massasje, hud- og fotpeie.
Da hun ble syk bestemte hun seg for at hun skulle fylle hver dag med positive og gode opplevelser. Hun sminket seg og kledde seg pent, deltok sosialt og unnet seg massasje, hud- og fotpeie.
Hver dag ut på tur og hver dag skrive litt på ny bok. Hver
søndag treffe badeenglene til isbading.
For meg var målene viktige. De holdt meg
oppreist.
Målet om å gå opp til Kolsåstoppen nådde hun raskt. Galhøpiggen måtte vente. Det var bare en eneste dag hun var for medtatt til å gå tur. Det var etter cellegiftbehandling nummer tre. Alle de andre dagene gikk hun til fots på veier eller i skauen, uansett hvor kraftløs, svimmel og kvalm hun følte seg. Og hun inviterte folk med på tur.
Målet om å gå opp til Kolsåstoppen nådde hun raskt. Galhøpiggen måtte vente. Det var bare en eneste dag hun var for medtatt til å gå tur. Det var etter cellegiftbehandling nummer tre. Alle de andre dagene gikk hun til fots på veier eller i skauen, uansett hvor kraftløs, svimmel og kvalm hun følte seg. Og hun inviterte folk med på tur.
– Har du en halvtimes lunsjpause? Da kan du
møte meg på tur i Frognerparken, sa hun når venner ringte.
– Jeg har hele tiden vært tydelig på hva jeg
vil, og det har sikkert irritert flere, ler hun og unnskylder det frodige
krøllehåret. – Jeg har aldri hatt så kort hår før, nå skal det bli lengre,
smiler hun.
Anne Cecilie var den første som fikk igjen
håret etter de tøffe cellegiftkurene, blant de andre
brytkreftkvinnene hun ble kjent med. Selv tror hun det
skyldtes sunt kosthold og en sjampo som stimulerte til hårvekst. I dusjen vasket hun det hårløse hodet. Hun lot som hun hadde hår..
– Når vi skulle i selskap var det praktisk
med parykk, og jeg slapp å bruke lang tid på å ordne håret, sier hun og ler.
Smilet er aldri langt unna. Men selv om hun
er ferdigbehandlet med gode prognoser, tar hun ingenting for gitt lenger. Hun
regner med å bli gammel, men kan likevel ikke være helt sikker på at hun får oppleve voksenlivet til de tre
barna Ingerid (13), Bror (15) og Eirik (18),sier hun.
Datteren Ingerid var bare 11 da kreften
rammet moren, og felte på den tiden tenner: - Hvis de må ta puppen din, vokser den ut
igjen da, spurte hun.
– Det
syntes jeg var søtt sagt, minnes Anne Cecilie.
Hun var heldig. Hun våknet fra narkosen,
forberedt på at brystet var borte, men det var det ikke. Legen hadde foretatt
en brystbevarende operasjon. Det eneste synlige merket er et lite arr.
Innvendig er hun fortsatt preget. Åpent
forteller hun hvor dramatisk det var å miste både helse, utseende og
jobbidentitet samtidig. Men det verste var at hun var for sliten til å være
mor.
Det er middag, ropte mannen min og tittet inn .”Vil du ha?” Karusellen
gikk fortere og fortere. Kvalm. Jeg orket ikke tanken på mat. Bare vann, te og frukt.
Drakk smoothie som barna lagde. Guttene mine kom og koste meg, spurte:"Er det fælt?"
"Litt så,men det går over."
Det kunne vært mye verre.
På kvelden fikk jeg besøk av datteren min i sengen.
Hun sa trøstende: "Mamma du ser kanskje litt sliten ut, men du er veldig pen for det."
Vet ikke hvorfor hun sa det , men jeg fortalte henne at nå er det viktigst å være sterk.
Drakk smoothie som barna lagde. Guttene mine kom og koste meg, spurte:"Er det fælt?"
"Litt så,men det går over."
Det kunne vært mye verre.
På kvelden fikk jeg besøk av datteren min i sengen.
Hun sa trøstende: "Mamma du ser kanskje litt sliten ut, men du er veldig pen for det."
Vet ikke hvorfor hun sa det , men jeg fortalte henne at nå er det viktigst å være sterk.
Senere sier datteren: "Det har vært hardt, mamma, også for
oss."Hjertet mitt gråter.”
Nå vil ikke barna snakke mer om kreften. De
vil at livet skal bli normalt igjen.
Familieturen til Afrika som var planlagt
julen 2011 måtte utsettes et helt år. I julen 2012 i fjor dro de allikevel.
– Det var for tidlig for meg, men det var
viktig for familien å gjennomføre dette, sier Anne Cecilie.
Neste mål er ny krimroman som er levert til
forlaget og som er planlagt utgitt til vinteren. Deretter en bok til. Og Galhøpiggen. Dit skal hun bare. Og hun vil reise
til New York med familien.
Når dette leses er Anne Cecilie også delvis
tilbake i NRK. Hun har sagt fra at
hun ikke vil være sjef lenger og jobber derfor som reporter.
Og hun lever enda sunnere. Smågodt som hun
elsket før er erstattet med urtete og tørkede bær, hun har kuttet ut kjøpebrød
og rødt kjøtt og spiser mer frukt og grønt; brokkoli, hvitløk, kanel, kål,
salat, bær og masse fisk. Dessuten
trener hun mer enn før, helst hver dag.
– Jeg vil gjøre alt for å ikke bli syk igjen,
sier hun.
Anne Cecilie vil ikke fremstå som en som har oppskriften på
hvordan en takler alvorlig sykdom. Men hun deler gjerne rådene med andre i håp
om at det kan inspirere noen.
Ramme 1 Rådene hennes
Ras ut!
– Tillat
deg å gråte og rase med en gang. Få gørra ut. Det gjør vondest den første tiden
når livet er snudd på hodet, når uvissheten er størst og redselen hersker over
alt. Men når du får endelig diagnose: tørk tårene og se fremover. Da
begynner jobben med å få kreften ut av kroppen. Gå på den jobben med all entusiasme
du har. Lev sunt, spis sunt, bruke tiden på gode opplevelser og på de
menneskene som gir deg energi, råder Anne Cecilie Remen.
- Vær
åpen om sykdommen.
- Få
oversikt over egen helsesituasjon. Skaff deg oversikt og still forberedt
til undersøkelsen. Stol på legene.
- Kom
deg ut av sofaen, gå på tur i fri natur. Skaff deg en treningsvenn.
Trening motvirker sykdom og gjør deg i godt humør.
- Ta
grep og lag deg små mål og delmål for hver dag. Ett skritt av gangen.
- Aksepter
situasjonen:
- Lev
her og nå.
- Gjør
noe hyggelig hver dag.
- Ikke
få dårlig samvittighet over ting du ikke får til. Det er lov å snu.
- Finn
noe som gir mestringsfølelse. Alle kan finne noe de behersker selv når kreftene
forlater deg.
- Ikke
gi opp drømmene.
Ramme
2
Blåser i bagateller!
– Hvis året har hatt noe godt ved seg, så må det være at jeg er enda
mer bevisst hvordan jeg vil leve livet. Setter enda mer pris på nære ting, naturopplevelser,
samvær med de jeg er glad i , god mat, litteratur og musikkopplevelser.
Og aldri om jeg noensinne vil klage over livets små og store
trivialitete, som en forkjølelse, som en parkeringsbot eller en dårlig venn.
Jeg gidder ikke å bruke tiden på mennesker eller ting som ikke gir meg
gode opplevelser.
Anne Cecilie Remen – www.paadirekten.blogspot.no
Siste ord sagt om kreften og meg i media nå. Bank i bordet! Nåde kreft, aldri igjen skal du komme i min kropp.
Nå når livet vender gradvis tilbake vil også denne bloggen bære preg av bok, skriving og journalstikk slik den var i utgangspunktet. Jeg har et par ting til å formidle om kreftåret, men siden er det slutt.
Kanskje begynner jeg en helt ny blogg, kanskje en hjemmeside når bok 2 etterhvert kommer.
Siste ord sagt om kreften og meg i media nå. Bank i bordet! Nåde kreft, aldri igjen skal du komme i min kropp.
Nå når livet vender gradvis tilbake vil også denne bloggen bære preg av bok, skriving og journalstikk slik den var i utgangspunktet. Jeg har et par ting til å formidle om kreftåret, men siden er det slutt.
Kanskje begynner jeg en helt ny blogg, kanskje en hjemmeside når bok 2 etterhvert kommer.
Her er adressen til helsebloggen til journalist Tine Holm som intervjet meg for Norsk Ukeblad
http://helsetine.no
http://helsetine.no
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar