- Mamma ikke glem at du egentlig skrev om boken din da. Gå og slapp av nå, og hvil deg til bokopplegget i morgen, sa eldste sønn i dag.
Han syntes jeg burde være mer opptatt av boken min. Krimdebuten min. Grunnen til at jeg begynte å blogge.Samtidig er han bekymret for at jeg ikke sparer meg og kreftene mine til den viktige kampen fremover.
Jeg gjør det, men boken er samtidig min hobby, min måte å holde meg flytende på. tenke på noe annet enn sykdom, ny operasjon og cellegift. I dag var jeg avbildet og nevnt i to aviser. Dagsavisen hadde spandert en side på meg og mine tanker om å være liten ukjent debutant i den tøffe og kommersielle bokhandlerverden.
I morgen, på tirsdag den 6. desember skal jeg igjen på et bokbad, på en av disse fantastiske uavhengige bokhandlerne, den velrenommerte bokhandleren Gravdahl på Hamar. Slike som slipper til nye stemmer. Bokarrangementet kom til ved at jeg sendte en mail og spurte om bokhandleren hadde lyst på et besøk av meg. Tilbake fikk jeg kort tid etter et hyggelig svar med forslag om å stille på samme kveld som forfatterkollega Øystein Wiik.
Han er kjent operasanger med to fargerike og spennende krimbøker på samvittigheten. Jeg leser den siste, Slakteren, på harde livet nå, for å bli ferdig til i morgen. Må jo kjenne ham. Den kritikerroste debuten hans, "Dødelig applaus" hørte vi faktisk på i lydbok i fjor sommer. Barna elsket den, selv de minste. Men så er mine barn "preget" av meg, som alltid har lest for dem, og bibliotekaren på barneskolen har i flere år ment at min datter leser for avanserte bøker for hennes alder.
Å lytte til lydbøker begynte vi med i Frankrike, det året vi bodde der for at jeg skulle realisere bokdrømmen. Hver morgen og hver ettermiddag mens vi kjørte frem og tilbake til den eldstes internasjonale skole midt mellom Aix en Provence og Marseille lyttet vi til lydbøker.En spennende felles opplevelse for små og store.
Jeg ser flere likheter mellom Øystein Wiiks siste bok og min egen "På direkten." Hva det er, kan kan vente. I morgen entrer vi podiet hos Gravdahl på Hamar klokken 19. Forhåpentlig er den koselige bokhandleren full av interesserte krimelskere.
Wiik synger opera og forteller om boken sin. Jeg må dessverre innrømme at jeg synger som en kråke, men jeg skal både lese deler av boken og fortelle om veien frem fra ide til bok. Men jeg tror at de fleste tilhørerne kommer for å høre ham. Er jeg heldig blir det også litt omsetning av boken min.
På oppfordring fra min eldste sønn deler jeg starten av boken med dere. Nye blogglesere er kommet til den siste tiden. Folk som kanskje ikke en gang vet at jeg har skrevet en kriminalroman.Den heter altså På direkten og har fått masse positiv omtale av media.
PÅ DIREKTEN
Prolog
Fremdeles kan jeg huske dagen da livet ble snudd opp ned. Hver minste detalj står klart for meg som om det var i går.
Solen skinte etter en kraftig regnskur. Glad og våt syklet jeg hjem fra skolen. Jeg husker hvordan jeg dro inn luktene av syrin og våt jord, hvordan jeg gledet meg til rene, tørre klær, til nybakte boller og kakao.
Bakken hjemover var lang. Bena gikk som trommestikker, oppover, oppover.
Over bakketoppen dukket det store hvite huset opp, jeg slapp bena ned fra pedalene og lot sykkelen trille bortover alleen.
Etter noen sekunder forsto jeg at noe var galt.
En politibil sto ved inngangsdøren. Gårdsplassen myldret av fremmede menn med kameraer på magen.
De kom springende mot meg. Ropte. Tok bilder.
Hjertet dundret mot ribbena. Redd hoppet jeg av sykkelen, kastet den fra meg, løp inn, smalt døren igjen og ble stående andpusten innenfor.
”Mamma! Pappa! Hvor er dere?” Stemmen gjallet i den luftige hallen.
Ingen svar.
Jeg åpnet to dører og tittet inn på kjøkkenet. Mamma satt ved spisebordet iført rosa morgenkåpe. Ryggen ristet.
På bordet foran henne sto et brett med ustekte boller.
Jeg løp bort til mamma, la armene om skuldrene hennes, kinnet mot hennes. Huden var våt og kald. Hun sa ingenting, bare hikstet.
”Mamma, mamma,” sa jeg.
Hun bøyde seg over bordet, la hodet i hendene og strigråt. Tafatt ble jeg stående - håpet at det gikk over - at hun snart tok meg i armene og trøstet meg.
Radioen surret i rommet ved siden av. En monoton stemme messet frem dagens børskurser.” Kjøper Hydro, selger.”
Jeg forlot mamma og åpnet døren til TV-stuen. Gardinene var trukket for. Rommet luktet en blanding av våt ull, tobakk og etterbarberingsvannet Old Spice.
Bestefar tittet opp fra avisen og klappet på sofaen ved siden av seg..
”Er du hjemme allerede? Kom og sett deg her. Det er noe jeg må fortelle deg.”
”Er det noe med pappa?”
Den tykke, grå luggen falt ned i pannen hans. Bestefar tok av seg de sorte brillene. De klare blå øynene så nakne og redde ut.
”Ja, det er noe med faren din,” sa han. I munnviken hadde det samlet seg spytt. ”Men det er ikke alvorlig, Han har bare fått problemer med jobben.”
Bestefar strøk meg over håret. Kjærtegnet kjentes trygt og beroligende. Jeg trodde på ham.
”Men hvor er han? Og hva gjør alle mennene på tunet vårt?”
”Det er bare noen dumme journalister. Ikke bry deg om dem, de forsvinner snart.”
”Politibilen, da? Hjelper politiet oss mot journalistene?”
Han hevet de buskete øyenbrynene.”Faren din ordner opp i dette.”
Jeg reiste meg brått. Pappa.
Stormet innover i huset. Gjennom spisestuen, dagligstuen, videre inn i finstuen, til rommet innenfor. Kontoret, det aller helligste, hvor vi ikke fikk lov til å være.
Pappa sto med ryggen til ved skrivebordet. Det grå telefonrøret dekket det ene øret.
”Pappa, hva skjer her,” ropte jeg.
Han vendte seg om, høy og mager. La fingrene over munnen, som for å hysje. Ristet på hodet og pekte strengt mot døren. Skuldrene mine sank sammen. Jeg snudde meg tvert om.
På vei ut hørte jeg lyden da pappa trakk gardinene for vinduet.
Ned trappen fra annen etasje kom to menn i politiuniform. De bar på røde og blå mapper.
Neste dag skulle landets største avis ha bildet av pappa på førstesiden. Bildet hvor han trakk for gardinene var blåst opp under tittelen, ”Olsen har gått i dekning.”
Fotografene som denne ettermiddagen lusket rundt huset for å forevige dramaet, vendte tilbake hele sommeren. Avisene fortsatte å smøre bilder utover førstesidene. Pappa ble landets mest omtalte mann.
Jeg husker skammen som brant i kinnene. Sjokket. Skuffelsen over at pappa hadde mistet grep. Mammas fortvilte gråt, pappas bitterhet og sinne.
De flakkende blikkene til naboene. Det var slutt å handle på kreditt. Læreren behandlet meg plutselig forsiktig. Klassekameratene tisket og stengte meg ute. Pappa klandret journalistene for ulykken som fulgte familien. Uten journalistenes snoking ville alt ha blitt ryddet opp i firmaet, ingen ville ha mistet jobben og familien ville ha beholdt alt.
Fra den dagen blir jeg kvalm av duften av syriner.
KAPITTEL 1
Ullevål Hageby, natt til 1. desember.
Hun våkner og kjenner med hele kroppen at noe er fullstendig galt. Først etter noen sekunder forstår hun hvor uroen stammer fra.
Tankene plager henne døgnet rundt. Skal, skal ikke.
Uansett hva hun foretar seg, betyr det problemer. Det er som å befinne seg i en uendelig labyrint. Hun gnir seg i øynene og puster dypt ned i magen.
Hvis kollegene hadde vært mer rause, hadde hun sluppet å se seg over skulderen hele tiden. Så mye enklere livet hadde vært uten intriger og maktkamper.
Maria snur seg, famler etter en varm kropp, etter den eneste hun stoler på akkurat nå, men lakenet ved siden av henne er kaldt.
Hendene treffer i stedet en papirlapp. Skuffelsen brer seg i magen.
Han er gått uten å vekke henne.
Typisk. Hun slår hånden på dynen, ergerlig over at hun ikke fikk fortalt ham historien. Det ble ingen tid. Han kom sent, de elsket på kjøkkengulvet, dusjet, elsket igjen og sovnet tett inntil hverandre.
Hun smiler og myser mot lappen.
”Takk for herlige timer. Er så glad for at vi er sammen igjen. Snek meg ut, ville ikke vekke deg. Ringes. Din P.” Et smileansikt med en blomst ved siden av de runde bokstavene.
Hun synker ned i puten og titter opp i taket. Drømmer seg tilbake til kvelden før, blir varm og smiler. Fremdeles kjenner hun lukten av ham.
Sukker. Alt er ikke enkelt. Forholdet tynges av hemmelighold og problemer.
Nei, hun kan virkelig ikke. Det finnes ingen utgang på labyrinten. Ingen snarvei.
Hun griper etter mobilen og trykker på knottene, displayet viser 05.42.
Det betyr at hun kan sove et par timer, så en god frokost, senere kildemøter og kanskje et avgjørende intervju.
Hvis hun tør.
Hun går gjennom spørsmålene og de mulige utveiene. Men før hun finner en løsning, kommer trøttheten flytende. En behagelig muskelavslapning brer seg i kroppen, benet rykker og søvnen driver tankene av gårde.
Lyder trenger gjennom den lette, drømmeløse søvnen. Døren smeller opp med et brak, etterfulgt av raske trinn over tregulvet og en høy barnestemme.
”Mamma, mamma er du våken!?”
Aurora hopper opp i sengen. Maria kjenner vekten av datteren som en lett vibrering i madrassen. Den lille jentekroppen smyger seg under dynen og varme, små føtter gnir seg oppover leggene hennes. Datteren ler tannløst og planter et vått kyss på kinnet til Maria. Hun stryker Aurora under fotbladet. Ingenting er så mykt som små, nesten ubrukte barneføtter.
”Kom, du må stå opp,” sier Aurora og drar henne i hånden.
”Vi må åpne julekalenderen.”
Maria kysser datteren på håret og tenker at advent og jul er en eventyrlig tid. Det er så mye å se frem til, så mye glede og kos, nå i helgen skal de ut i skogen for å hogge juletre.
”Ja, snart,” sier Maria, snur hodet mot datteren og ler, ”hvis jeg får en kos til.”
Aurora legger de små armene om halsen hennes og kysser henne. Hun rusker datteren i håret. Hvis noe hadde tilstøtt Aurora, tenker hun, ville livet gått fullstendig i stå.
Selvsagt kan hun. Feighet har aldri vært hennes vei. Det må finnes en utgang.
Maria lukker øynene, drar den varme jentekroppen inntil seg og legger armen om magen til datteren. Huden lukter søtt, munnen en anelse surt.
Hun bestemmer seg. Hun må.
KAPITTEL 2
TV24, Oslo sentrum, 1. desember.
”Jepp. Da er vi er i gang,” sier Petter Rollheim. Han reiser seg fra
stolen, øreklokkene over det blonde, krøllete håret. Øynene henger på monitoren mens den røde og grønne vignetten ruller over TV-skjermen. Han knytter hendene, flytter urolig på føttene.
Selv med mange års fartstid som vaktsjef, kiler det i magen når en direktesending går på luften. Så mange detaljer som skal stemme. Så mye som kan gå feil.
Adrenalinet fosser gjennom kroppen når de første bildene dundrer over TV-en. I kveld er det ekstra spennende. Ikke bare har kveldsteamet en toppsak alle medier vil misunne dem. Nesten like stort er det at Maria Bergstrøm sitter bak mikrofonen. Hun er tøff, sjarmerende, vakker og en helvetes god intervjuer. Sendingene dirrer under hennes programledelse. Gjennom intervjuene får hun ut nyheter og innrømmelser fra maktpersoner som ingen andre klarer.
Han har store forventninger til intervjuet med både Krekars advokat og med justisministeren.
Det er lenge siden de har jobbet sammen. Han simpelthen elsker det, like mye som han vet hun hater det. Likevel kan han ikke unngå å kjenne hvordan stoltheten sprenger i brystet. Han er stolt over å være hennes, stolt over å gjøre henne til kveldens gudinne.
Maria er først ut, deretter Tor Hagem. Programlederne leser annenhver headline som om ordene er stafettpinner. Bare stemmene høres, mens bildene ruller over skjermen.
Krekarutsending, NSB-korrupsjon, en gladsak om norsk filmsuksess i utlandet, ny uro i Midtøsten før sporten får siste headline. En velkomponert sending. God stoffmiks.
Men likevel hører Petter at noe er fundamentalt galt. Marias stemme skjelver under headlinebildene.
Da programlederparet kommer i bildet er det åpenbart at hun har problemer. Det vakre ansiktet er stivt, den fyldige munnen forvridd og de grønne øynene virrer. Maria som ellers har tydelig diksjon, spiser opp lydene.
Petter hiver etter pusten og reiser seg halvveis i stolen.
”Vi begynner med utvik…ling…en i Krekar-saken. TV24 kan i kveld avsløre at mulla Krekar er u-t-vist fra Norge,” stotrer Maria med blanke øyne og rosa hud.
Petter stryker seg over haken. Hånden dirrer.
Han er vant til å takle uforutsette ting. Feil innslag blir sendt på luften, teksting faller ut, mikrofoner svikter, programledere får hosterier, latteranfall eller stirrer inn i feil kamera.
Men aldri har han opplevd noe i nærheten av dette. Med mange hundre direktesendinger bak seg, har Maria steinkontroll. Alltid. Nå virker hun dopet, syk og fullstendig forvirret.
Han kaster et blikk på kjøreplanen, river av telefonrøret og taster inn nummeret til regien. En etasje under desken har producer kontroll over sendingen og kan se inn i studio gjennom en glassvegg.
Petter blir alt annet enn oppløftet av samtalen. Maria klaget over smerter sekunder før sendingen startet.
”Maria er sjuk,” sier producer. ”Hva gjør vi?”
Hånden rundt telefonrøret blir klam. Han flytter telefonen og tørker håndflaten på buksen.
”Gi beskjed til Tor om at han må være innstilt på å kjøre mye av sendingen alene,” stønner han. ”Hvis ikke dette blir bedre, må vi få Maria ut av studio.”
De blir enige om å kutte kamera som går tett på henne. Petter er redd sendingen blir katastrofal. Han frykter sjefenes reaksjoner.
Men fremfor alt er han redd for Maria.
Hun vil være sønderknust når sendingen er over. Bedre blir det ikke hvis media blåser opp hendelsen. Spekulasjoner vil florere. Kolleger vil godte seg.
Petter strammer kjevemusklene. Ti sekunder gjenstår av reportasjen. La henne være skjerpet og strålende, ber han.
Tre sekunder igjen. Han reiser seg. Ett.
Kamera 2 fanger Tor. Med oppsperrede øyne stirrer den mannlige programlederen inn i kamera, svetteperler glinser på overmunnen. Idet han begynner på introen, høres et dempet skrik og Marias hode faller fremover. Pannen smeller i studiobordet. Hun blir liggende halvveis inn i bildet med det blonde håret som en vifte rundt hodet. En hårlokk ligger over Tors fingre.
Petter blir fylt av panikk, bøyer seg over pulten og holder igjen skriket som tvinger seg frem gjennom strupen.
Tor Hagem stiller det første spørsmålet til advokaten som er med på link. ”Hvordan reagerte mulla Krekar på utsendelsen?”
Ved siden av Hagem løfter Maria hodet. Venstre del av ansiktet blir synlig, det er forvridd i krampetrekninger. En rallelyd kommer ut av munnen hennes.
Petter hører ikke hva advokaten svarer og tror neppe at seerne får det med seg heller.
Bildene som strømmer ut fra TV-studio overdøver alt annet.
Maria hoster. Brekker seg. Lager fremmede lyder. Tar seg til halsen. Løfter hodet. Hun ser ikke inn i kamera. Øynene ruller.
Han vil dra ut strømmen, kutte sendingen, men rekker ikke å tenke før alt blir så uendelig mye verre.
Maria nikker på hodet, mister balansen, ramler bakover og drar stolen med seg i fallet. Idet hun lander med hodet på studiogulvet, lyder et kraftig smell.
”Overta for meg,” roper han til Sofie. Påtroppende kveldsvaktsjef forflytter den uformelige, svartkledde kroppen over til vaktsjefplass. En svak svettelukt trenger gjennom den søte parfymen hennes.
Det eneste som står i hodet på Petter, er at Maria må reddes. Sendingen kjennes uviktig. Den er allerede spolert.
”Ring Krokan, sjekk med hovedkontrollen om vi kan kutte programmet,” roper han og løper gjennom redaksjonslokalet, ned den brede trappen, ned til hallen og gjennom et par dører. Han springer til regirommet, drar adgangskortet gjennom automaten og dytter opp døren. Så en dør til. Det smeller i metall når døren fyker igjen.
Fem-seks ansikter snur seg mot ham, spørrende. Like fort vender blikkene seg mot monitorene. Folket i regien styrer direktesendingen. De er kule TV-folk, de er vant til det meste, de elsker skandaler på lufta, men helst ikke fra kolleger.
Et par hoder dreier seg langsomt tilbake mot Petter. Panikken står skrevet i trekkene deres. Ingen sier noe. Men han vet de venter på hans avgjørelse. Han venter på nyhetssjefen. Hvor pokker blir Krokan av?
Svetten renner langs halsen, nedover kragebena. Petter stirrer på rekken av små og store tv-skjermer. Den største monitoren i midten viser Tor Hagem i intervju med advokat Meling. Maria synes ikke på skjermene, men gjennom glassveggen skimter han henne på gulvet. De lange bena ligger urørlig, den ene foten mangler sko.
Han biter seg i munnhulen. Kjøreplanen forteller at det er 50 sekunder igjen av intervjuet.
Det holder ikke. Han kan ikke vente mer.
”Avbryt intervjuet, kjør neste sak,” roper han til producer. ”Vi må ut av studio. Nå, sier jeg!”
Producer skotter på ham, knipser med fingrene og sier: ”Kamera 2.”
”NÅ!,” skriker han.
En reportasje om situasjonen i Gaza er neste post.
”Kjør VB,” sier producer og gir signal om at neste reportasje skal på luften.
Petter puster i lange, grunne hiv. Det kjennes som om brystet er fullt av stein.
Han prøver å tenke klart, dytte bort følelsene, handle rasjonelt. Maria må reddes når sendingen forlater studio.
Han snur seg mot PC-en. Kjøreplanen viser at han har ett minutt og 38 sekunder til rådighet. Tiden det tar å spille av reportasjen.
”Ring etter ambulanse!” roper han og stormer ut av regien. Den lydtette døren smeller igjen, han løper ned trappen og inn i studio. Ryggen er våt og munnhulen knusktørr.
Luften i studio er tett av fremmede lukter. Frykt, svette, oppkast og noe annet udefinerbart, en bitter, vemmelig lukt. Innspillingslederen og en fotograf bøyer seg over Maria og løfter den tynne, slappe kroppen.
De røde tallene over promten, som viser teksten programlederne leser, avslører at det er 58 sekunder til Tor skal på lufta. Et kort øyeblikk møter Petter det nakne blikket til kollegaen. Tor putter noe i munnen og drikker vann. En impuls får Petter til å løfte tommelen, så snur han seg og stormer etter kollegene. Døren går igjen og de er i lydkontrollen. Her er det dørgende stille. Blikket faller på Marias gapende munn. Hun lager ingen lyder lenger.
Som i sakte film ser han kollegene legge henne på skinnsofaen.
Huden er lyseblå. Leppene grå som metall. Øynene er lukket. Sikkel renner fra den åpne munnen. I pannen pipler blod fra et sår.
”Kommer en lege?” spør fotografen.
Petter kan ikke svare. Tør ikke tenke, kan ikke engang blunke. Det eneste han makter, er å løfte bena og komme seg bort til henne. Han bøyer seg og kjenner hvordan blodet suser i øregangene, hvordan svetten siler nedover magen, hvordan frykten setter seg fast i spinalnervene. Med klønete hender åpner han de øverste skjorteknappene hennes. Legger langfinger og pekefinger på halspulsåren.
Han trekker hånden til seg. Hun er iskald og våt, men pulsen banker lett. Redd lener han seg over Maria og legger munnen over hennes. Leppene er kjølige og slappe, ikke varme og søkende. Hun lukter vammelt av oppkast og blod. Han svelger og puster luft inn i henne, presser håndflatene ned på brystkassen og legger den andre hånden over.
Trykker. En gang, to ganger.
Alt skjer på autopilot.
Han gjør munn til munn på kvinnen han i går kveld elsket med. Han nøler og ser opp. Frykten blir et øyeblikk erstattet av vemod. Han stirrer på de buete øyevippene, på den sminkede huden og den myke, livløse munnen. Med en ny visshet om hva hun betyr for ham, bøyer han seg og fortsetter å blåse luft inn i munnen hennes.
Han har aldri sagt det til henne, men med de kalde leppene hennes mot sine forstår han det.
Han elsker Maria, for pokker, han elsker henne.
KAPITTEL 3
Bjørvika.
Vindusviskerne feide bort et florlett lag med snøkrystaller fra frontruten. Snø hadde ingen lyd og ingen lukt. Først når den smeltet, fremkalte den lukter, tenkte førstebetjent Christina Fiori Mørk.
Likevel minnet det første snøfallet henne om lukten av død og om bunnløs sorg. Disse frosne krystallene som skapte hysterisk julestemning hos andre, fikk henne til å føle seg uendelig ensom. Det var ingenting hun hatet mer enn adventstid, snø og jul.
Nysnøen lå foreløpig som en hvit kulisse i Bjørvika, men værmeldingen varslet kraftig snøfall i løpet av natten. Hun svingte inn på plassen foran det fire etasjer høye glassbygget mellom Operaen og Havnelageret. Fjorden lå mørk og ugjestmild mellom bygningene. En rød og grønn klode lyste opp glassveggen på TV-bygget.
Christina skuttet seg.
Hun var jourhavende politivakt denne kvelden og hadde fått tips fra ambulansepersonell på Ullevål om at programleder Maria Bergstrøm hvisket ”forgiftet” før hun falt i koma. Tilstanden var kritisk og ustabil.
Da Christina satte foten på bremsen, oppdaget hun bleke fantomansikter utenfor TV24.
”Slimålene er på plass,” sa politibetjent Olav Dynje fra passasjersetet og dunket den kraftige hånden mot dashbordet. Idet hun stanset bilen, åpnet han døren og løp ut. Uniformsryggen hans forsvant inn i TV-bygget.
Da så hun det. Klyngen med journalister stormet mot politibilen.
Christina pustet og dyttet bildøren opp. Flokken av reportere omringet henne straks hun satte føttene på den våte asfalten. En sverm med mikrofoner kretset rundt ansiktet hennes.
Hun holdt pusten og slapp den langsomt ut mellom leppene. Spørsmålene raste mot henne.
”Hvordan er tilstanden til Maria?”
”Mener dere at noe kriminelt har skjedd?”
Hun ante hvordan snøen la seg på ansiktet, på den lange hestehalen og kjente hvordan krystallene smeltet mot på kinnbena. Hun ville ikke dette, men satte uniformsluen på hodet, hentet styrken fra politirollen og løftet hendene fremfor seg.
”Vi kan ikke si noe for øyeblikket. La meg få komme frem.”
Journalistene rikket seg ikke. Nye mikrofoner pekte mot munnen hennes. Spørsmålene smalt gjennom luften. Hun presset leppene sammen og skubbet seg frem mellom journalistene.
Innenfor børstet hun av seg snøen og gikk bortover skifergulvet. I det fjerne hørtes høyrøstede stemmer. Hun viste ID til den kvinnelige resepsjonsvakten og ble sluppet inn gjennom sikkerhetssluser av glass. Etter noen få skritt inn i korridoren forsto hun hvor bråket stammet fra. Det så ut som Dynje hadde havnet i basketak.
Christina satte opp tempoet, passerte et titalls rader med posthyller, en kaffebar og noen automater. På veggene hang sorthvitt bilder av TV-kjendiser fra kanalens 20 år lange historie. Maria Bergstrøms klassiske ansikt strålte på flere. Hun var blond som Madonna og lignet Cameron Diaz.
Christina hørte bare én stemme. En brautende bergenser.
”Dere kan ikke ta dere til rette slik.” Mannen ropte i ansiktet på politibetjent Dynje og holdt ham i overarmen.
Dynje røsket til seg armen og sa.”Slapp av, vi må inn for å etterforske dette her.”
Christina gikk helt opp til mennene.
”Vi etterforsker et mistenkelig anfall hos deres kollega. Du må slippe oss inn,” sa hun og senket stemmen.
Den sinte, store skikkelsen snudde seg mot henne. Først nå kjente hun igjen Roar Krokan, profilert pressemann gjennom årtier.
Med sitt halvlange, mørkblonde hår, kraftige hakeparti og ubarberte kinn så han ut som en villmann. De dype øynene lynte. Han tok to skritt mot henne.
Hun knyttet hendene og trådte til siden.
”Vi skal på lufta hver time frem til midnatt,” sa han. ”Politiet kan ikke stoppe sendingen av nyheter. Det strider imot alle demokratiske spilleregler.”
Han ble stående kloss inntil henne med fremskutt brystkasse og trassig blikk.
”Vi skal foreta undersøkelser,” sa hun og krysset armene.
”Vi har grunn til å tro at det ligger noe kriminelt bak anfallet til Maria Bergstrøm.”
”Undersøke. Kødder du?” snøftet Krokan. ”Det er ikke noe å etterforske. Dama er ikke dau.”
Christina satte hendene på hoftene. ”Bergstrøm mener selv at noe kriminelt har tilstøtt henne.”
”Hu har sikkert fått et allergianfall eller noe sånt.”
”Overlat til oss i politiet å finne ut av det. Vi må inn i studio,” sa hun og merket at tålmodigheten snart tok slutt.
”Det har jeg forklart ham,” sa Dynje, matt i stemmen.
”Og da har jeg svart kollegaen din,” forklarte Krokan og stirret på henne, ”at et studio ikke er fiks ferdig med et knips.”
Krokan sto så nær at hun kjente ånden hans, en blanding av tobakk og kaffe og en svak, bitter duft. Nå oppdaget hun hvorfor øynene virket så ville. Det venstre øyet var blått, mens det høyre var splittet i to. Halvparten mørk brunt og halvparten blått.
”Nå samarbeider dere, ellers må jeg hente flere ressurser,” sa hun. ”Det kan bli alt annet enn trivelig.” Det kjentes befriende å si det, tenkte hun.
”Herregud, dere er hysteriske.” Krokan slo ut med hendene. ”Maria ble dårlig og svimet av, ikke sant. Sånt skjer. Det var bare uflaks at det skjedde under sending.”
”Uflaks?” Christina hevet øyebrynene.
”Ja, selvfølgelig er det jævla trist for Maria. Fy faen, hu kommer til å ta det tungt. Miste ansikt slik på lufta, det finnes ikke noe verre, men hu blir bra igjen og livet går videre. Sendt er bare noe så jævli glemt, heldigvis,” sa han med et skjevt smil.
”La oss komme forbi,” sa hun.
Krokan gikk tett opp til henne og det kjentes som om han spiddet henne med blikket. Nesen hans berørte bremmen på politiluen og hun trådte til siden.
”Dere går for faen meg ikke inn i studio,” sa han. ”Vi kan ikke gå i svart, da får jeg med sjefen og eierne å gjøre. Dessuten blir det seerstorm.”
x
Christina ventet i hallen mens Krokan konfererte på telefon. Hun kastet et blikk mot Dynje som sto ti meter bortenfor studiodøren. Han hadde dratt politiluen ned i pannen og kastet nysgjerrige blikk rundt seg.
Ingen av de to hadde vært innenfor det moderne TV-bygget før. TV24 var landets største kommersielle TV-stasjon og arbeidsplass for noen av landets mest kjente tv-kjendiser.
Hallen strakk seg over to etasjer og var av glass, stål og skifer. Innenfor de høye glassvinduene skimtet hun tv-folk sittende krumbøyd over flimrende dataskjermer. Et par steder sto folk i klynger.
Hun fisket opp snusboksen, gikk mot en sittegruppe i sort skinn og dumpet ned i sofaen.
I det samme vibrerte telefonen. Hun la telefonen til øret og blåste en hårlokk bort fra ansiktet.
Legen i den andre enden hadde dårlige nyheter.
Programleder Maria Bergstrøm døde uten å komme til bevissthet. Christina lente seg tilbake og merket hvordan følelsen av sorg sank inn i henne. Selv om hun jobbet med voldssaker, kjentes det meningsløst når unge mennesker døde. Denne kvinnen hadde vært kanalens mest populære programleder. Et menneske som kom hjem til deg gjennom TV-ruta. Stadig avbildet i aviser og ukeblader. Vakker og veltalende. Sporty og sunn.
Kvinner som henne døde ikke slik uten videre. Dødsfallet var mer enn mistenkelig.
Hun dyttet en snus i overmunnen, knep øynene sammen og nøt nikotinen. Krimsjef Ronny Rasmussen måtte gi klarsignal til å åpne etterforskning. Hun slo nummeret til sjefen og innviet ham i saken. Etter noen minutters samtale sank hun tilbake i sofaen. Hun lyttet til motforestillingene, argumenterte, protesterte og lurte på om hun trengte enda mer snus.
For sjefen ville ikke prioritere dette. Dama hadde trolig dødd av hjerteinfarkt, mente han. Ikke uvanlig blant journalister, de var usunne og stressa alle sammen. Politiets ressurser var knappe, overtidsbudsjettet var sprengt og dessuten var det snart jul.
Han ville ikke gi tillatelse til husransakelse av Marias hjem før de visste mer. Hun måtte skjønne hvordan media ville slå det opp, bjeffet han. All etterforskning skulle avblåses inntil hun fikk beskjed om det motsatte.
Christina stappet mobilen ned i vesken og forbannet mannlig ubesluttsomhet.
Utenfor panoramavinduene ramlet store snøfiller gjennom luften. Snøen hadde lagt seg som et hvitt heldekkende teppe på plassen utenfor mot Operaen.
Løsningen var enkel. Hun fikk sende Dynje tilbake på jobb og bli igjen selv. I tilfelle Rasmussen tok feil.
Det hadde hendt før.
En svart bølge traff Petter. Han mistet pusten, det kjentes som om ribbena ble slått inn i brystkassens hulrom, han sank sammen over desken og la hendene beskyttende over hodet. Nei! Han ville skrike høyt, slå i bordet, forbanne livets urettferdighet. Men bare lav hvesing unnslapp ham. Smaken av lasagne og kokosbollen fra lunsjen timer før veltet opp i halsen.
Han hevet hodet, svelget og grep kaffekoppen.
Plutselig ble han vár en skygge. Han møtte blikket til Roar Krokan. Hjertet snørte seg sammen. Krokan var absolutt den siste han ønsket å se nå.
”Det gikk til helvete. Maria døde altså, dessverre,” sa Krokan. Ansiktet hans mørknet. I munnviken vippet en utent Teddy.
”Stakkars jente. Veit du om hu var sjuk?”
Uten å vente på svar fortsatte han.” Det er et jævla tap for TV24, men ærlig talt, vi kan ikke henge med huet for det. Vi må skuffe nyheten ut fort som faen.” Krokan klappet ham på ryggen.
Petter flyttet seg frem på stolen, ubekvem med berøringen. ”Har du snakket med familien?” spurte han.
Krokans ansiktsuttrykk forandret seg. Rynkene i pannen forsvant i loddrette, dype bølger.
”Hva mener du?”
Petter fylte munnhulen med kaffe, tenkte seg om og svelget. ”Men skal vi ikke vente litt? La familien fordøye budskapet før vi kjører det ut.”
La det synke inn hos oss, hos meg for svingende, la meg få ro til å sørge, til å fatte hva som har skjedd, tenkte han.
Krokan ristet på hodet. ”Familien var der da hun døde. Maria var vår, hun døde i tjeneste, for faen. Familien synes helt sikkert det er fint at vi er først på ballen.”
Sorgen veltet over Petter. I ørska hørte han Krokan snakke, men fant ikke et eneste motargument. Han var kraftløs i kroppen, tom i hodet.
I øyekroken registrerte han at scripten smøg seg forbi dem som et gjennomsiktig spøkelse. Hun sank ned på en stol. Skuldrene ristet i lydløs gråt.
”Det er en kjempegreie, en nasjonal begivenhet, for faen.” Nyhetssjefen dunket neven i bordet.
Petter skalv på hånden, lette etter en fluktmulighet. Måtte bort fra jobben.
”Alle ligger på saken,” sa Krokan og hevet stemmen. ”Hvis VG nett sprekker nyheten om at hu er dau, vil det være jævla pinlig for oss. Jævla pinlig!”
Et sekund tenkte Petter at slik ville han kanskje reagert, hvis en kollega i en annen TV-kanal døde på direkten. Vanligvis var han pågående og tabloid. Aldri hadde han skammet seg over det. Men Krokan toppet kynismetronen.
I denne situasjonen måtte de legge bort journalistrollen. Maria var tross alt en kollega. Men for ham så uendelig mye mer.
Krokan banket på armbåndsuret med pekefingeren.
”Vi sitter på gull og vi må få det med i sendinga om 20 minutter. Men legg det først ut på nettet, fort som faen, lag en skikkelig teaser, selg inn sendinga og legg opp til streaming på nettet. Folk vil sitte benket resten av kvelden. Vi må gi folket det de vil ha. Følelser!”
For å understreke entusiasmen, løftet Krokan hånden i et forsøk på high five-hilsen. Petter grep i stedet kaffekoppen.
Krokan lot hånden falle og tente sigaretten. ”Du får sette minst to reportere på saken,” sa han og blåste ut røyken. ”Faen at Tor ikke er her lenger. Det hadde vært jævlig bra å få kommentaren hans på lufta. Det finnes ikke noe bedre enn en A-kjendis som føler noe for en annen A-kjendis. Faen altså, at hu døde. Men herregud, vi må bare utnytte det, gi folket snørr og tårer, brød og sirkus.”
Petter hadde ikke krefter til å argumentere.
Krokan vandret frem og tilbake foran ham og den gråtende scripten.
”La meg se, har vi andre kjente tryner på jobb,” sa Krokan.
”Nei, bare oss dødelige.” Før Petter lukket munnen, angret han på ordvalget.
”Uflaks,” sa Krokan og pumpet grå røykringer ut mellom leppene. ”Hva med deg?” Sjefen pekte på ham. ”Seerne husker deg fortsatt som et tv-tryne.”
Ikke f… om han skulle. Petter ristet på hodet.
”Hvis jeg ikke finner noen annen, må du. Men få nå ræva i gir og legg stoffet ut på nettet. NÅ, sa jeg,” ropte Krokan.
Nyhetssjefen snudde seg mot scripten. Han hevet de kraftige øyenbrynene og lente seg over kvinnen. ”Og du,” sa han. ”Prøv å være proff. Vi er alle berørte av Marias jævla meningsløse død, men gråte, det kan vi gjøre hjemme.”
Scripten trakk pusten og begynte å bla i de lysegrønne bestillingsarkene til foto. Selv om alle bestillinger skjedde over telefon eller digitalt, fantes fortsatt oversikten over mannskapet på papir.
”Det er en ordre som gjelder alle her.” Krokan tittet olmt rundt seg. ”Vær profesjonelle, for faen, hvis dere vil ha en jobb i morgen. Det gjelder deg òg Petter.” Krokan hev sigaretten i kaffekoppen og forlot desken med trampende støvler.
Scripten snufset, men da døren gikk igjen, kastet hun fra seg papirene, lente seg over bordet og brast ut i gråt.
Petter ga henne et klapp på armen. Han orket ikke snakke akkurat nå, var redd for å avsløre seg. I stedet bøyde han seg over tastaturet. Det lå mange titalls nekrologer klare på en hemmelig kjøreplan, vakre ord om eldre politikere, skuespillere, kongeparet og samfunnsstøtter. Men selvfølgelig fantes ingen Maria-nekrolog. Med gråten fra scripten som bakgrunnsstøy forfattet han ordene som skulle bli hennes ettermæle. Balanserte og profesjonelle ord.
Han kopierte teksten og sendte den til nettdesken. Så klippet han sammen de peneste bildene til en billedreportasje på 45 sekunder, det som på tv-språk heter STK, forkorting for studiokommentar.
Mer rakk de ikke til første sending, men han visste at TV24 ville teppelegge resten av kveldsprogrammene med reportasjer om Maria. Han kunne ikke overlate billedredigeringen til andre. Maria måtte beskyttes mot skruppelløse kolleger. Bildene fra i kveld måtte ikke vises igjen. Han skulle sørge for at hun ble kveldens gudinne, også som død.
Extrabladet, Akersgaten.
Det var så stille i redaksjonslokalet til Extrabladet at journalist Runa Jæger hørte summingen av vannkjøleren fra den andre siden av rommet. De fem på desken satt bøyd over PC-ene i en ustanselig kamp for å rekke siste deadline.
Nå og da brøt knatting på tastaturene gjennom stillheten. Selv skrev hun på utsendelsen av mulla Krekar til papiravisen neste dag. Nettsaken var levert for en halv time siden. Endelig skjedde det noe i saken. Som hun misunte TV24 som hadde vært utenfor leiligheten da fyren ble hentet. Hun måtte nøye seg med byråbilder og sitater fra advokaten.
Ergerlig, tenkte hun og rev det røde papiret av en Dajmsjokolade. Hun var sulten. Det var umulig å få i seg ordentlig mat på disse vaktene.
Hastemeldingen poppet opp på skjermen. Runa Jæger knakk en bit sjokolade med tennene og myste over brilleglasset.
”Programleder og journalist Maria Bergstrøm (40) er død, melder TV24.no.”
Så det gikk slik. Stakkars dame, tenkte hun og slikket bort sjokoladerester av tommelen. Anfallet hadde sett forferdelig ut på TV. For en uverdig død for en tv-stjerne.
Ikke før Runa hadde fullført tanken, slo nyhetssjef Yngve Skrivermeister hånden i bordet så pappkoppene skvatt.
”Yes,” utbrøt han og lente seg over skulderen hennes.
”Vi må sale om. Hiv deg på hu Bergstrømdama,” sa han.
Runa snudde seg og møtte blikket hans. Mørkeblå øyne, et firskåret ansikt med kort, brunt skjegg, stor flat nese, smale lepper og blankpolert skalle. Det store hodet så gedigent ut på den lave, tette kroppen. Mindre pen, men veldig sjarmerende og energisk.
Det mest karakteristiske ved utseendet hans var venstre underarm. Den var borte. Etter en motorsykkelulykke hadde armen ligget igjen i veikanten. Men høyrehånden førte en prisbelønnet gullpenn. Skrivermeister var landets beste krimjournalist. Han hadde levd med politiradio på nattbordet i flere årtier og hadde verdens beste kildenett.
”Krekar-saken er viktigere enn et kjendisdødsfall,” sa hun.
”Nei. Krekar er kjørt. Fyren er ute av landet.” Skrivermeister lente seg over henne.
”Men utsendelsen kommer til å vekke debatt,” protesterte hun.
”Drit i det politisk korrekte. Tv-stjernas død blir oppslaget i morra. Daue kjendiser selger som hakka møkk. Og hu Bergstrøm-dama var ille bra. Hun hadde lissom en Greta Garbo-faktor over seg,” sa han drømmende. Fredrikstaddialekten ble tydelig når han ble ivrig.
”Herregud for en ille måte å krepere på. Vi må spa opp mest mulig om livet hennes. Finne tidligere elskere, klassekamerater, folk som kjente a, som elsket a, folk som kan komme med pikante detaljer, ting vi ikke vet om før. Slik var Maria!,” sa han og fektet med den friske armen.
Runa brakk av en ny sjokoladebit, puttet den i munnen, sugde og lukket øynene. Hun var kveldsreporter og satt på desken sammen med to redigerere, en annen nyhetsreporter, en sportsjournalist og nyhetssjefen. I løpet av den seks uker lange turnusen hadde hun fem slike vakter. Hun hatet kveldsvaktene. Hatet rutinearbeidet. Hatet å jobbe på kommando, gjøre det en humørsyk vaktsjef fant for godt. I dag var vaktsjefen syk og Skrivermeister steppet inn som vikar. Han var mer ambisiøs enn vaktsjefene og hadde pøst på med stadig nye arbeidsoppgaver. Enda en sak betydde overtid. Og enda mer belastning på musearmen hennes.
Alt hun ønsket seg var en god natts søvn. Barn og mann tok ikke hensyn til om hun jobbet til midnatt. Det var snarere slik at hun etter en kveldsvakt måtte stå opp, ta barna til barnehage og skole, mens Ola dro tidlig på jobb. Han mente det var rettferdig etter å ha ”passet” barna kvelden før.
Hun knakk krokanen med tennene og skottet bort på veggen bak desken. Der hang rekker med A5-ark, utskrifter som viste hvordan morgendagens papiravis ville se ut. Gammeldags i en digital verden, men Skrivermeister likte å få trykksverte på fingrene.
”Krekar er ute av Norge” lå akkurat an til å bli førstesiden neste dag. Hun stønnet og stakk resten av Dajmen i munnen. Slanke seg kunne hun gjøre i morgen.
Skrivermeister vagget bort til den oransje kortveggen med avissidene, rev et ark ned og ga redigereren beskjed om å tegne ut ny førsteside. Krekar fikk plass på side 7 inne i avisen og rett under toppen på førstesiden.
”Vedder på at det er noe muffens med dødsfallet. I morra er avisene fulle av spekulasjoner. Vi kan’ke la være.”
TV24-dramaet fikk førstesiden og side 4 og 5, og kanskje side 6. Det ble hennes jobb å fylle spaltene.
Hun gikk inn på mikrobloggen Twitter for å se hva kolleger meldte.
Anfallet til TV-kjendisen var allerede den store snakkisen på sosiale medier som Facebook og Twitter. Hun fant twitring om at sendingen var lagt ut på ”You Tube”. Stakkars dame. Ikke engang i døden fikk hun være i fred.
Fra Twittermeldingene virket det som om det ville være enkelt å få kolleger til å synse om dama. Men vanskeligere var det trolig å få informasjon om hva som faktisk hadde skjedd. Skrivermeister forventet at hun spadde opp nyheter.
Han var tøff, tabloid og utstyrt med en gudbenådet nyhetsteft. Sjefen krevde mye av medarbeiderne. Leverte du ikke varene, var du ute å kjøre.
Et liv i kulda passet ikke Runa.
”Ok,” sa hun. ”jeg vet hvem jeg skal ringe til. Men først må jeg se hva TV24 melder.”
---
Dette er ikke mer enn hva Aschehoug selv har latt lesere få innblikk i, på sine nettsider. De første 26 sidene av den 486 lange romanen min.
Det er Christina Fiori Mørk som er hovedpersonen min. Planen er å bygge flere bøker rundt henne.
Håper noen får lyst til å lese resten.
Nå må jeg lese ferdig Slakteren og etterpå forberede meg til morgenens dyst. Finne ut hva jeg skal lese.
