- Her er en smakebit av boken min igjen!

- Mamma ikke glem at du egentlig skrev om boken din da. Gå og slapp av nå, og hvil deg til bokopplegget i morgen, sa eldste sønn i dag.
Han syntes jeg burde være mer opptatt av boken min. Krimdebuten min. Grunnen til at jeg begynte å blogge.Samtidig er han bekymret for at jeg ikke sparer meg og kreftene mine til den viktige kampen fremover.
Jeg gjør det, men boken er samtidig min hobby, min måte å holde meg flytende på. tenke på noe annet enn sykdom, ny operasjon og cellegift. I dag var jeg avbildet og nevnt i to aviser. Dagsavisen hadde spandert en side på meg og mine tanker om å være liten ukjent debutant i den tøffe og kommersielle bokhandlerverden.

I morgen, på tirsdag den 6. desember skal jeg igjen på et bokbad, på en av disse fantastiske uavhengige bokhandlerne, den velrenommerte bokhandleren Gravdahl på Hamar. Slike som slipper til nye stemmer. Bokarrangementet kom til ved at jeg sendte en mail og spurte om bokhandleren hadde lyst på et besøk av meg. Tilbake fikk jeg kort tid etter et hyggelig svar med forslag om å stille på samme kveld som forfatterkollega Øystein Wiik.

Han er kjent operasanger med to fargerike og spennende krimbøker på samvittigheten. Jeg leser den siste, Slakteren, på harde livet nå, for å bli ferdig til i morgen. Må jo kjenne ham. Den kritikerroste debuten hans, "Dødelig applaus" hørte vi faktisk på i lydbok i fjor sommer. Barna elsket den, selv de minste. Men så er mine barn "preget" av meg, som alltid har lest for dem, og bibliotekaren på barneskolen har i flere år ment at min datter leser for avanserte bøker for hennes alder.
Å lytte til lydbøker begynte vi med i Frankrike, det året vi bodde der for at jeg skulle realisere bokdrømmen. Hver morgen og hver ettermiddag mens vi kjørte frem og tilbake til den eldstes internasjonale skole midt mellom Aix en Provence og Marseille lyttet vi til lydbøker.En spennende felles opplevelse for små og store.

Jeg ser flere likheter mellom Øystein Wiiks siste bok og min egen "På direkten." Hva det er, kan kan vente. I morgen entrer vi podiet hos Gravdahl på Hamar klokken 19. Forhåpentlig er den koselige bokhandleren full av interesserte krimelskere.



Wiik synger opera og forteller om boken sin. Jeg må dessverre innrømme at jeg synger som en kråke, men jeg skal både lese deler av boken og fortelle om veien frem fra ide til bok. Men jeg tror at de fleste tilhørerne kommer for å høre ham. Er jeg heldig blir det også litt omsetning av boken min.

På oppfordring fra min eldste sønn deler jeg starten av boken med dere. Nye blogglesere er kommet til den siste tiden. Folk som kanskje ikke en gang vet at jeg har skrevet en kriminalroman.Den heter altså På direkten og har fått masse positiv omtale av media.

PÅ DIREKTEN

Prolog

Fremdeles kan jeg huske dagen da livet ble snudd opp ned. Hver minste detalj står klart for meg som om det var i går.
Solen skinte etter en kraftig regnskur. Glad og våt syklet jeg hjem fra skolen. Jeg husker hvordan jeg dro inn luktene av syrin og våt jord, hvordan jeg gledet meg til rene, tørre klær, til nybakte boller og kakao.
Bakken hjemover var lang. Bena gikk som trommestikker, oppover, oppover.
Over bakketoppen dukket det store hvite huset opp, jeg slapp bena ned fra pedalene og lot sykkelen trille bortover alleen.
Etter noen sekunder forsto jeg at noe var galt.
En politibil sto ved inngangsdøren. Gårdsplassen myldret av fremmede menn med kameraer på magen.
De kom springende mot meg. Ropte. Tok bilder.
Hjertet dundret mot ribbena. Redd hoppet jeg av sykkelen, kastet den fra meg, løp inn, smalt døren igjen og ble stående andpusten innenfor.
”Mamma! Pappa! Hvor er dere?” Stemmen gjallet i den luftige hallen.
Ingen svar.
Jeg åpnet to dører og tittet inn på kjøkkenet. Mamma satt ved spisebordet iført rosa morgenkåpe. Ryggen ristet.
På bordet foran henne sto et brett med ustekte boller.
Jeg løp bort til mamma, la armene om skuldrene hennes, kinnet mot hennes. Huden var våt og kald. Hun sa ingenting, bare hikstet.
”Mamma, mamma,” sa jeg.
Hun bøyde seg over bordet, la hodet i hendene og strigråt. Tafatt ble jeg stående - håpet at det gikk over - at hun snart tok meg i armene og trøstet meg.
Radioen surret i rommet ved siden av. En monoton stemme messet frem dagens børskurser.” Kjøper Hydro, selger.”
Jeg forlot mamma og åpnet døren til TV-stuen. Gardinene var trukket for. Rommet luktet en blanding av våt ull, tobakk og etterbarberingsvannet Old Spice.
Bestefar tittet opp fra avisen og klappet på sofaen ved siden av seg..
”Er du hjemme allerede? Kom og sett deg her. Det er noe jeg må fortelle deg.”
”Er det noe med pappa?”
Den tykke, grå luggen falt ned i pannen hans. Bestefar tok av seg de sorte brillene. De klare blå øynene så nakne og redde ut.
”Ja, det er noe med faren din,” sa han. I munnviken hadde det samlet seg spytt. ”Men det er ikke alvorlig, Han har bare fått problemer med jobben.”
Bestefar strøk meg over håret. Kjærtegnet kjentes trygt og beroligende. Jeg trodde på ham.
”Men hvor er han? Og hva gjør alle mennene på tunet vårt?”
”Det er bare noen dumme journalister. Ikke bry deg om dem, de forsvinner snart.”
”Politibilen, da? Hjelper politiet oss mot journalistene?”
Han hevet de buskete øyenbrynene.”Faren din ordner opp i dette.”
Jeg reiste meg brått. Pappa.
Stormet innover i huset. Gjennom spisestuen, dagligstuen, videre inn i finstuen, til rommet innenfor. Kontoret, det aller helligste, hvor vi ikke fikk lov til å være.
Pappa sto med ryggen til ved skrivebordet. Det grå telefonrøret dekket det ene øret.
”Pappa, hva skjer her,” ropte jeg.
Han vendte seg om, høy og mager. La fingrene over munnen, som for å hysje. Ristet på hodet og pekte strengt mot døren. Skuldrene mine sank sammen. Jeg snudde meg tvert om.
På vei ut hørte jeg lyden da pappa trakk gardinene for vinduet.
Ned trappen fra annen etasje kom to menn i politiuniform. De bar på røde og blå mapper.

Neste dag skulle landets største avis ha bildet av pappa på førstesiden. Bildet hvor han trakk for gardinene var blåst opp under tittelen, ”Olsen har gått i dekning.”
Fotografene som denne ettermiddagen lusket rundt huset for å forevige dramaet, vendte tilbake hele sommeren. Avisene fortsatte å smøre bilder utover førstesidene. Pappa ble landets mest omtalte mann.
Jeg husker skammen som brant i kinnene. Sjokket. Skuffelsen over at pappa hadde mistet grep. Mammas fortvilte gråt, pappas bitterhet og sinne.
De flakkende blikkene til naboene. Det var slutt å handle på kreditt. Læreren behandlet meg plutselig forsiktig. Klassekameratene tisket og stengte meg ute. Pappa klandret journalistene for ulykken som fulgte familien. Uten journalistenes snoking ville alt ha blitt ryddet opp i firmaet, ingen ville ha mistet jobben og familien ville ha beholdt alt.
Fra den dagen blir jeg kvalm av duften av syriner.

KAPITTEL 1

Ullevål Hageby, natt til 1. desember.
Hun våkner og kjenner med hele kroppen at noe er fullstendig galt. Først etter noen sekunder forstår hun hvor uroen stammer fra.
Tankene plager henne døgnet rundt. Skal, skal ikke.
Uansett hva hun foretar seg, betyr det problemer. Det er som å befinne seg i en uendelig labyrint. Hun gnir seg i øynene og puster dypt ned i magen.
Hvis kollegene hadde vært mer rause, hadde hun sluppet å se seg over skulderen hele tiden. Så mye enklere livet hadde vært uten intriger og maktkamper.
Maria snur seg, famler etter en varm kropp, etter den eneste hun stoler på akkurat nå, men lakenet ved siden av henne er kaldt.
Hendene treffer i stedet en papirlapp. Skuffelsen brer seg i magen.
Han er gått uten å vekke henne.
Typisk. Hun slår hånden på dynen, ergerlig over at hun ikke fikk fortalt ham historien. Det ble ingen tid. Han kom sent, de elsket på kjøkkengulvet, dusjet, elsket igjen og sovnet tett inntil hverandre.
Hun smiler og myser mot lappen.
”Takk for herlige timer. Er så glad for at vi er sammen igjen. Snek meg ut, ville ikke vekke deg. Ringes. Din P.” Et smileansikt med en blomst ved siden av de runde bokstavene.
Hun synker ned i puten og titter opp i taket. Drømmer seg tilbake til kvelden før, blir varm og smiler. Fremdeles kjenner hun lukten av ham.
Sukker. Alt er ikke enkelt. Forholdet tynges av hemmelighold og problemer.
Nei, hun kan virkelig ikke. Det finnes ingen utgang på labyrinten. Ingen snarvei.
Hun griper etter mobilen og trykker på knottene, displayet viser 05.42.
Det betyr at hun kan sove et par timer, så en god frokost, senere kildemøter og kanskje et avgjørende intervju.
Hvis hun tør.
Hun går gjennom spørsmålene og de mulige utveiene. Men før hun finner en løsning, kommer trøttheten flytende. En behagelig muskelavslapning brer seg i kroppen, benet rykker og søvnen driver tankene av gårde.
Lyder trenger gjennom den lette, drømmeløse søvnen. Døren smeller opp med et brak, etterfulgt av raske trinn over tregulvet og en høy barnestemme.
”Mamma, mamma er du våken!?”
Aurora hopper opp i sengen. Maria kjenner vekten av datteren som en lett vibrering i madrassen. Den lille jentekroppen smyger seg under dynen og varme, små føtter gnir seg oppover leggene hennes. Datteren ler tannløst og planter et vått kyss på kinnet til Maria. Hun stryker Aurora under fotbladet. Ingenting er så mykt som små, nesten ubrukte barneføtter.
”Kom, du må stå opp,” sier Aurora og drar henne i hånden.
”Vi må åpne julekalenderen.”
Maria kysser datteren på håret og tenker at advent og jul er en eventyrlig tid. Det er så mye å se frem til, så mye glede og kos, nå i helgen skal de ut i skogen for å hogge juletre.
”Ja, snart,” sier Maria, snur hodet mot datteren og ler, ”hvis jeg får en kos til.”
Aurora legger de små armene om halsen hennes og kysser henne. Hun rusker datteren i håret. Hvis noe hadde tilstøtt Aurora, tenker hun, ville livet gått fullstendig i stå.
Selvsagt kan hun. Feighet har aldri vært hennes vei. Det må finnes en utgang.
Maria lukker øynene, drar den varme jentekroppen inntil seg og legger armen om magen til datteren. Huden lukter søtt, munnen en anelse surt.
Hun bestemmer seg. Hun må.


KAPITTEL 2

TV24, Oslo sentrum, 1. desember.
”Jepp. Da er vi er i gang,” sier Petter Rollheim. Han reiser seg fra
stolen, øreklokkene over det blonde, krøllete håret. Øynene henger på monitoren mens den røde og grønne vignetten ruller over TV-skjermen. Han knytter hendene, flytter urolig på føttene.
Selv med mange års fartstid som vaktsjef, kiler det i magen når en direktesending går på luften. Så mange detaljer som skal stemme. Så mye som kan gå feil.
Adrenalinet fosser gjennom kroppen når de første bildene dundrer over TV-en. I kveld er det ekstra spennende. Ikke bare har kveldsteamet en toppsak alle medier vil misunne dem. Nesten like stort er det at Maria Bergstrøm sitter bak mikrofonen. Hun er tøff, sjarmerende, vakker og en helvetes god intervjuer. Sendingene dirrer under hennes programledelse. Gjennom intervjuene får hun ut nyheter og innrømmelser fra maktpersoner som ingen andre klarer.
Han har store forventninger til intervjuet med både Krekars advokat og med justisministeren.
Det er lenge siden de har jobbet sammen. Han simpelthen elsker det, like mye som han vet hun hater det. Likevel kan han ikke unngå å kjenne hvordan stoltheten sprenger i brystet. Han er stolt over å være hennes, stolt over å gjøre henne til kveldens gudinne.
Maria er først ut, deretter Tor Hagem. Programlederne leser annenhver headline som om ordene er stafettpinner. Bare stemmene høres, mens bildene ruller over skjermen.
Krekarutsending, NSB-korrupsjon, en gladsak om norsk filmsuksess i utlandet, ny uro i Midtøsten før sporten får siste headline. En velkomponert sending. God stoffmiks.
Men likevel hører Petter at noe er fundamentalt galt. Marias stemme skjelver under headlinebildene.
Da programlederparet kommer i bildet er det åpenbart at hun har problemer. Det vakre ansiktet er stivt, den fyldige munnen forvridd og de grønne øynene virrer. Maria som ellers har tydelig diksjon, spiser opp lydene.
Petter hiver etter pusten og reiser seg halvveis i stolen.
”Vi begynner med utvik…ling…en i Krekar-saken. TV24 kan i kveld avsløre at mulla Krekar er u-t-vist fra Norge,” stotrer Maria med blanke øyne og rosa hud.
Petter stryker seg over haken. Hånden dirrer.
Han er vant til å takle uforutsette ting. Feil innslag blir sendt på luften, teksting faller ut, mikrofoner svikter, programledere får hosterier, latteranfall eller stirrer inn i feil kamera.
Men aldri har han opplevd noe i nærheten av dette. Med mange hundre direktesendinger bak seg, har Maria steinkontroll. Alltid. Nå virker hun dopet, syk og fullstendig forvirret.
Han kaster et blikk på kjøreplanen, river av telefonrøret og taster inn nummeret til regien. En etasje under desken har producer kontroll over sendingen og kan se inn i studio gjennom en glassvegg.
Petter blir alt annet enn oppløftet av samtalen. Maria klaget over smerter sekunder før sendingen startet.
”Maria er sjuk,” sier producer. ”Hva gjør vi?”
Hånden rundt telefonrøret blir klam. Han flytter telefonen og tørker håndflaten på buksen.
”Gi beskjed til Tor om at han må være innstilt på å kjøre mye av sendingen alene,” stønner han. ”Hvis ikke dette blir bedre, må vi få Maria ut av studio.”
De blir enige om å kutte kamera som går tett på henne. Petter er redd sendingen blir katastrofal. Han frykter sjefenes reaksjoner.
Men fremfor alt er han redd for Maria.
Hun vil være sønderknust når sendingen er over. Bedre blir det ikke hvis media blåser opp hendelsen. Spekulasjoner vil florere. Kolleger vil godte seg.
Petter strammer kjevemusklene. Ti sekunder gjenstår av reportasjen. La henne være skjerpet og strålende, ber han.
Tre sekunder igjen. Han reiser seg. Ett.
Kamera 2 fanger Tor. Med oppsperrede øyne stirrer den mannlige programlederen inn i kamera, svetteperler glinser på overmunnen. Idet han begynner på introen, høres et dempet skrik og Marias hode faller fremover. Pannen smeller i studiobordet. Hun blir liggende halvveis inn i bildet med det blonde håret som en vifte rundt hodet. En hårlokk ligger over Tors fingre.
Petter blir fylt av panikk, bøyer seg over pulten og holder igjen skriket som tvinger seg frem gjennom strupen.
Tor Hagem stiller det første spørsmålet til advokaten som er med på link. ”Hvordan reagerte mulla Krekar på utsendelsen?”
Ved siden av Hagem løfter Maria hodet. Venstre del av ansiktet blir synlig, det er forvridd i krampetrekninger. En rallelyd kommer ut av munnen hennes.
Petter hører ikke hva advokaten svarer og tror neppe at seerne får det med seg heller.
Bildene som strømmer ut fra TV-studio overdøver alt annet.
Maria hoster. Brekker seg. Lager fremmede lyder. Tar seg til halsen. Løfter hodet. Hun ser ikke inn i kamera. Øynene ruller.
Han vil dra ut strømmen, kutte sendingen, men rekker ikke å tenke før alt blir så uendelig mye verre.
Maria nikker på hodet, mister balansen, ramler bakover og drar stolen med seg i fallet. Idet hun lander med hodet på studiogulvet, lyder et kraftig smell.
”Overta for meg,” roper han til Sofie. Påtroppende kveldsvaktsjef forflytter den uformelige, svartkledde kroppen over til vaktsjefplass. En svak svettelukt trenger gjennom den søte parfymen hennes.
Det eneste som står i hodet på Petter, er at Maria må reddes. Sendingen kjennes uviktig. Den er allerede spolert.
”Ring Krokan, sjekk med hovedkontrollen om vi kan kutte programmet,” roper han og løper gjennom redaksjonslokalet, ned den brede trappen, ned til hallen og gjennom et par dører. Han springer til regirommet, drar adgangskortet gjennom automaten og dytter opp døren. Så en dør til. Det smeller i metall når døren fyker igjen.
Fem-seks ansikter snur seg mot ham, spørrende. Like fort vender blikkene seg mot monitorene. Folket i regien styrer direktesendingen. De er kule TV-folk, de er vant til det meste, de elsker skandaler på lufta, men helst ikke fra kolleger.
Et par hoder dreier seg langsomt tilbake mot Petter. Panikken står skrevet i trekkene deres. Ingen sier noe. Men han vet de venter på hans avgjørelse. Han venter på nyhetssjefen. Hvor pokker blir Krokan av?
Svetten renner langs halsen, nedover kragebena. Petter stirrer på rekken av små og store tv-skjermer. Den største monitoren i midten viser Tor Hagem i intervju med advokat Meling. Maria synes ikke på skjermene, men gjennom glassveggen skimter han henne på gulvet. De lange bena ligger urørlig, den ene foten mangler sko.
Han biter seg i munnhulen. Kjøreplanen forteller at det er 50 sekunder igjen av intervjuet.
Det holder ikke. Han kan ikke vente mer.
”Avbryt intervjuet, kjør neste sak,” roper han til producer. ”Vi må ut av studio. Nå, sier jeg!”
Producer skotter på ham, knipser med fingrene og sier: ”Kamera 2.”
”NÅ!,” skriker han.
En reportasje om situasjonen i Gaza er neste post.
”Kjør VB,” sier producer og gir signal om at neste reportasje skal på luften.
Petter puster i lange, grunne hiv. Det kjennes som om brystet er fullt av stein.
Han prøver å tenke klart, dytte bort følelsene, handle rasjonelt. Maria må reddes når sendingen forlater studio.
Han snur seg mot PC-en. Kjøreplanen viser at han har ett minutt og 38 sekunder til rådighet. Tiden det tar å spille av reportasjen.
”Ring etter ambulanse!” roper han og stormer ut av regien. Den lydtette døren smeller igjen, han løper ned trappen og inn i studio. Ryggen er våt og munnhulen knusktørr.
Luften i studio er tett av fremmede lukter. Frykt, svette, oppkast og noe annet udefinerbart, en bitter, vemmelig lukt. Innspillingslederen og en fotograf bøyer seg over Maria og løfter den tynne, slappe kroppen.
De røde tallene over promten, som viser teksten programlederne leser, avslører at det er 58 sekunder til Tor skal på lufta. Et kort øyeblikk møter Petter det nakne blikket til kollegaen. Tor putter noe i munnen og drikker vann. En impuls får Petter til å løfte tommelen, så snur han seg og stormer etter kollegene. Døren går igjen og de er i lydkontrollen. Her er det dørgende stille. Blikket faller på Marias gapende munn. Hun lager ingen lyder lenger.
Som i sakte film ser han kollegene legge henne på skinnsofaen.
Huden er lyseblå. Leppene grå som metall. Øynene er lukket. Sikkel renner fra den åpne munnen. I pannen pipler blod fra et sår.
”Kommer en lege?” spør fotografen.
Petter kan ikke svare. Tør ikke tenke, kan ikke engang blunke. Det eneste han makter, er å løfte bena og komme seg bort til henne. Han bøyer seg og kjenner hvordan blodet suser i øregangene, hvordan svetten siler nedover magen, hvordan frykten setter seg fast i spinalnervene. Med klønete hender åpner han de øverste skjorteknappene hennes. Legger langfinger og pekefinger på halspulsåren.
Han trekker hånden til seg. Hun er iskald og våt, men pulsen banker lett. Redd lener han seg over Maria og legger munnen over hennes. Leppene er kjølige og slappe, ikke varme og søkende. Hun lukter vammelt av oppkast og blod. Han svelger og puster luft inn i henne, presser håndflatene ned på brystkassen og legger den andre hånden over.
Trykker. En gang, to ganger.
Alt skjer på autopilot.
Han gjør munn til munn på kvinnen han i går kveld elsket med. Han nøler og ser opp. Frykten blir et øyeblikk erstattet av vemod. Han stirrer på de buete øyevippene, på den sminkede huden og den myke, livløse munnen. Med en ny visshet om hva hun betyr for ham, bøyer han seg og fortsetter å blåse luft inn i munnen hennes.
Han har aldri sagt det til henne, men med de kalde leppene hennes mot sine forstår han det.
Han elsker Maria, for pokker, han elsker henne.

KAPITTEL 3

Bjørvika.
Vindusviskerne feide bort et florlett lag med snøkrystaller fra frontruten. Snø hadde ingen lyd og ingen lukt. Først når den smeltet, fremkalte den lukter, tenkte førstebetjent Christina Fiori Mørk.
Likevel minnet det første snøfallet henne om lukten av død og om bunnløs sorg. Disse frosne krystallene som skapte hysterisk julestemning hos andre, fikk henne til å føle seg uendelig ensom. Det var ingenting hun hatet mer enn adventstid, snø og jul.
Nysnøen lå foreløpig som en hvit kulisse i Bjørvika, men værmeldingen varslet kraftig snøfall i løpet av natten. Hun svingte inn på plassen foran det fire etasjer høye glassbygget mellom Operaen og Havnelageret. Fjorden lå mørk og ugjestmild mellom bygningene. En rød og grønn klode lyste opp glassveggen på TV-bygget.
Christina skuttet seg.
Hun var jourhavende politivakt denne kvelden og hadde fått tips fra ambulansepersonell på Ullevål om at programleder Maria Bergstrøm hvisket ”forgiftet” før hun falt i koma. Tilstanden var kritisk og ustabil.
Da Christina satte foten på bremsen, oppdaget hun bleke fantomansikter utenfor TV24.
”Slimålene er på plass,” sa politibetjent Olav Dynje fra passasjersetet og dunket den kraftige hånden mot dashbordet. Idet hun stanset bilen, åpnet han døren og løp ut. Uniformsryggen hans forsvant inn i TV-bygget.
Da så hun det. Klyngen med journalister stormet mot politibilen.
Christina pustet og dyttet bildøren opp. Flokken av reportere omringet henne straks hun satte føttene på den våte asfalten. En sverm med mikrofoner kretset rundt ansiktet hennes.
Hun holdt pusten og slapp den langsomt ut mellom leppene. Spørsmålene raste mot henne.
”Hvordan er tilstanden til Maria?”
”Mener dere at noe kriminelt har skjedd?”
Hun ante hvordan snøen la seg på ansiktet, på den lange hestehalen og kjente hvordan krystallene smeltet mot på kinnbena. Hun ville ikke dette, men satte uniformsluen på hodet, hentet styrken fra politirollen og løftet hendene fremfor seg.
”Vi kan ikke si noe for øyeblikket. La meg få komme frem.”
Journalistene rikket seg ikke. Nye mikrofoner pekte mot munnen hennes. Spørsmålene smalt gjennom luften. Hun presset leppene sammen og skubbet seg frem mellom journalistene.
Innenfor børstet hun av seg snøen og gikk bortover skifergulvet. I det fjerne hørtes høyrøstede stemmer. Hun viste ID til den kvinnelige resepsjonsvakten og ble sluppet inn gjennom sikkerhetssluser av glass. Etter noen få skritt inn i korridoren forsto hun hvor bråket stammet fra. Det så ut som Dynje hadde havnet i basketak.
Christina satte opp tempoet, passerte et titalls rader med posthyller, en kaffebar og noen automater. På veggene hang sorthvitt bilder av TV-kjendiser fra kanalens 20 år lange historie. Maria Bergstrøms klassiske ansikt strålte på flere. Hun var blond som Madonna og lignet Cameron Diaz.
Christina hørte bare én stemme. En brautende bergenser.
”Dere kan ikke ta dere til rette slik.” Mannen ropte i ansiktet på politibetjent Dynje og holdt ham i overarmen.
Dynje røsket til seg armen og sa.”Slapp av, vi må inn for å etterforske dette her.”
Christina gikk helt opp til mennene.
”Vi etterforsker et mistenkelig anfall hos deres kollega. Du må slippe oss inn,” sa hun og senket stemmen.
Den sinte, store skikkelsen snudde seg mot henne. Først nå kjente hun igjen Roar Krokan, profilert pressemann gjennom årtier.
Med sitt halvlange, mørkblonde hår, kraftige hakeparti og ubarberte kinn så han ut som en villmann. De dype øynene lynte. Han tok to skritt mot henne.
Hun knyttet hendene og trådte til siden.
”Vi skal på lufta hver time frem til midnatt,” sa han. ”Politiet kan ikke stoppe sendingen av nyheter. Det strider imot alle demokratiske spilleregler.”
Han ble stående kloss inntil henne med fremskutt brystkasse og trassig blikk.
”Vi skal foreta undersøkelser,” sa hun og krysset armene.
”Vi har grunn til å tro at det ligger noe kriminelt bak anfallet til Maria Bergstrøm.”
”Undersøke. Kødder du?” snøftet Krokan. ”Det er ikke noe å etterforske. Dama er ikke dau.”
Christina satte hendene på hoftene. ”Bergstrøm mener selv at noe kriminelt har tilstøtt henne.”
”Hu har sikkert fått et allergianfall eller noe sånt.”
”Overlat til oss i politiet å finne ut av det. Vi må inn i studio,” sa hun og merket at tålmodigheten snart tok slutt.
”Det har jeg forklart ham,” sa Dynje, matt i stemmen.
”Og da har jeg svart kollegaen din,” forklarte Krokan og stirret på henne, ”at et studio ikke er fiks ferdig med et knips.”
Krokan sto så nær at hun kjente ånden hans, en blanding av tobakk og kaffe og en svak, bitter duft. Nå oppdaget hun hvorfor øynene virket så ville. Det venstre øyet var blått, mens det høyre var splittet i to. Halvparten mørk brunt og halvparten blått.
”Nå samarbeider dere, ellers må jeg hente flere ressurser,” sa hun. ”Det kan bli alt annet enn trivelig.” Det kjentes befriende å si det, tenkte hun.
”Herregud, dere er hysteriske.” Krokan slo ut med hendene. ”Maria ble dårlig og svimet av, ikke sant. Sånt skjer. Det var bare uflaks at det skjedde under sending.”
”Uflaks?” Christina hevet øyebrynene.
”Ja, selvfølgelig er det jævla trist for Maria. Fy faen, hu kommer til å ta det tungt. Miste ansikt slik på lufta, det finnes ikke noe verre, men hu blir bra igjen og livet går videre. Sendt er bare noe så jævli glemt, heldigvis,” sa han med et skjevt smil.
”La oss komme forbi,” sa hun.
Krokan gikk tett opp til henne og det kjentes som om han spiddet henne med blikket. Nesen hans berørte bremmen på politiluen og hun trådte til siden.
”Dere går for faen meg ikke inn i studio,” sa han. ”Vi kan ikke gå i svart, da får jeg med sjefen og eierne å gjøre. Dessuten blir det seerstorm.”
x
Christina ventet i hallen mens Krokan konfererte på telefon. Hun kastet et blikk mot Dynje som sto ti meter bortenfor studiodøren. Han hadde dratt politiluen ned i pannen og kastet nysgjerrige blikk rundt seg.
Ingen av de to hadde vært innenfor det moderne TV-bygget før. TV24 var landets største kommersielle TV-stasjon og arbeidsplass for noen av landets mest kjente tv-kjendiser.
Hallen strakk seg over to etasjer og var av glass, stål og skifer. Innenfor de høye glassvinduene skimtet hun tv-folk sittende krumbøyd over flimrende dataskjermer. Et par steder sto folk i klynger.
Hun fisket opp snusboksen, gikk mot en sittegruppe i sort skinn og dumpet ned i sofaen.
I det samme vibrerte telefonen. Hun la telefonen til øret og blåste en hårlokk bort fra ansiktet.
Legen i den andre enden hadde dårlige nyheter.
Programleder Maria Bergstrøm døde uten å komme til bevissthet. Christina lente seg tilbake og merket hvordan følelsen av sorg sank inn i henne. Selv om hun jobbet med voldssaker, kjentes det meningsløst når unge mennesker døde. Denne kvinnen hadde vært kanalens mest populære programleder. Et menneske som kom hjem til deg gjennom TV-ruta. Stadig avbildet i aviser og ukeblader. Vakker og veltalende. Sporty og sunn.
Kvinner som henne døde ikke slik uten videre. Dødsfallet var mer enn mistenkelig.
Hun dyttet en snus i overmunnen, knep øynene sammen og nøt nikotinen. Krimsjef Ronny Rasmussen måtte gi klarsignal til å åpne etterforskning. Hun slo nummeret til sjefen og innviet ham i saken. Etter noen minutters samtale sank hun tilbake i sofaen. Hun lyttet til motforestillingene, argumenterte, protesterte og lurte på om hun trengte enda mer snus.
For sjefen ville ikke prioritere dette. Dama hadde trolig dødd av hjerteinfarkt, mente han. Ikke uvanlig blant journalister, de var usunne og stressa alle sammen. Politiets ressurser var knappe, overtidsbudsjettet var sprengt og dessuten var det snart jul.
Han ville ikke gi tillatelse til husransakelse av Marias hjem før de visste mer. Hun måtte skjønne hvordan media ville slå det opp, bjeffet han. All etterforskning skulle avblåses inntil hun fikk beskjed om det motsatte.
Christina stappet mobilen ned i vesken og forbannet mannlig ubesluttsomhet.
Utenfor panoramavinduene ramlet store snøfiller gjennom luften. Snøen hadde lagt seg som et hvitt heldekkende teppe på plassen utenfor mot Operaen.
Løsningen var enkel. Hun fikk sende Dynje tilbake på jobb og bli igjen selv. I tilfelle Rasmussen tok feil.
Det hadde hendt før.


En svart bølge traff Petter. Han mistet pusten, det kjentes som om ribbena ble slått inn i brystkassens hulrom, han sank sammen over desken og la hendene beskyttende over hodet. Nei! Han ville skrike høyt, slå i bordet, forbanne livets urettferdighet. Men bare lav hvesing unnslapp ham. Smaken av lasagne og kokosbollen fra lunsjen timer før veltet opp i halsen.
Han hevet hodet, svelget og grep kaffekoppen.
Plutselig ble han vár en skygge. Han møtte blikket til Roar Krokan. Hjertet snørte seg sammen. Krokan var absolutt den siste han ønsket å se nå.
”Det gikk til helvete. Maria døde altså, dessverre,” sa Krokan. Ansiktet hans mørknet. I munnviken vippet en utent Teddy.
”Stakkars jente. Veit du om hu var sjuk?”
Uten å vente på svar fortsatte han.” Det er et jævla tap for TV24, men ærlig talt, vi kan ikke henge med huet for det. Vi må skuffe nyheten ut fort som faen.” Krokan klappet ham på ryggen.
Petter flyttet seg frem på stolen, ubekvem med berøringen. ”Har du snakket med familien?” spurte han.
Krokans ansiktsuttrykk forandret seg. Rynkene i pannen forsvant i loddrette, dype bølger.
”Hva mener du?”
Petter fylte munnhulen med kaffe, tenkte seg om og svelget. ”Men skal vi ikke vente litt? La familien fordøye budskapet før vi kjører det ut.”
La det synke inn hos oss, hos meg for svingende, la meg få ro til å sørge, til å fatte hva som har skjedd, tenkte han.
Krokan ristet på hodet. ”Familien var der da hun døde. Maria var vår, hun døde i tjeneste, for faen. Familien synes helt sikkert det er fint at vi er først på ballen.”
Sorgen veltet over Petter. I ørska hørte han Krokan snakke, men fant ikke et eneste motargument. Han var kraftløs i kroppen, tom i hodet.
I øyekroken registrerte han at scripten smøg seg forbi dem som et gjennomsiktig spøkelse. Hun sank ned på en stol. Skuldrene ristet i lydløs gråt.
”Det er en kjempegreie, en nasjonal begivenhet, for faen.” Nyhetssjefen dunket neven i bordet.
Petter skalv på hånden, lette etter en fluktmulighet. Måtte bort fra jobben.
”Alle ligger på saken,” sa Krokan og hevet stemmen. ”Hvis VG nett sprekker nyheten om at hu er dau, vil det være jævla pinlig for oss. Jævla pinlig!”
Et sekund tenkte Petter at slik ville han kanskje reagert, hvis en kollega i en annen TV-kanal døde på direkten. Vanligvis var han pågående og tabloid. Aldri hadde han skammet seg over det. Men Krokan toppet kynismetronen.
I denne situasjonen måtte de legge bort journalistrollen. Maria var tross alt en kollega. Men for ham så uendelig mye mer.
Krokan banket på armbåndsuret med pekefingeren.
”Vi sitter på gull og vi må få det med i sendinga om 20 minutter. Men legg det først ut på nettet, fort som faen, lag en skikkelig teaser, selg inn sendinga og legg opp til streaming på nettet. Folk vil sitte benket resten av kvelden. Vi må gi folket det de vil ha. Følelser!”
For å understreke entusiasmen, løftet Krokan hånden i et forsøk på high five-hilsen. Petter grep i stedet kaffekoppen.
Krokan lot hånden falle og tente sigaretten. ”Du får sette minst to reportere på saken,” sa han og blåste ut røyken. ”Faen at Tor ikke er her lenger. Det hadde vært jævlig bra å få kommentaren hans på lufta. Det finnes ikke noe bedre enn en A-kjendis som føler noe for en annen A-kjendis. Faen altså, at hu døde. Men herregud, vi må bare utnytte det, gi folket snørr og tårer, brød og sirkus.”
Petter hadde ikke krefter til å argumentere.
Krokan vandret frem og tilbake foran ham og den gråtende scripten.
”La meg se, har vi andre kjente tryner på jobb,” sa Krokan.
”Nei, bare oss dødelige.” Før Petter lukket munnen, angret han på ordvalget.
”Uflaks,” sa Krokan og pumpet grå røykringer ut mellom leppene. ”Hva med deg?” Sjefen pekte på ham. ”Seerne husker deg fortsatt som et tv-tryne.”
Ikke f… om han skulle. Petter ristet på hodet.
”Hvis jeg ikke finner noen annen, må du. Men få nå ræva i gir og legg stoffet ut på nettet. NÅ, sa jeg,” ropte Krokan.
Nyhetssjefen snudde seg mot scripten. Han hevet de kraftige øyenbrynene og lente seg over kvinnen. ”Og du,” sa han. ”Prøv å være proff. Vi er alle berørte av Marias jævla meningsløse død, men gråte, det kan vi gjøre hjemme.”
Scripten trakk pusten og begynte å bla i de lysegrønne bestillingsarkene til foto. Selv om alle bestillinger skjedde over telefon eller digitalt, fantes fortsatt oversikten over mannskapet på papir.
”Det er en ordre som gjelder alle her.” Krokan tittet olmt rundt seg. ”Vær profesjonelle, for faen, hvis dere vil ha en jobb i morgen. Det gjelder deg òg Petter.” Krokan hev sigaretten i kaffekoppen og forlot desken med trampende støvler.
Scripten snufset, men da døren gikk igjen, kastet hun fra seg papirene, lente seg over bordet og brast ut i gråt.
Petter ga henne et klapp på armen. Han orket ikke snakke akkurat nå, var redd for å avsløre seg. I stedet bøyde han seg over tastaturet. Det lå mange titalls nekrologer klare på en hemmelig kjøreplan, vakre ord om eldre politikere, skuespillere, kongeparet og samfunnsstøtter. Men selvfølgelig fantes ingen Maria-nekrolog. Med gråten fra scripten som bakgrunnsstøy forfattet han ordene som skulle bli hennes ettermæle. Balanserte og profesjonelle ord.
Han kopierte teksten og sendte den til nettdesken. Så klippet han sammen de peneste bildene til en billedreportasje på 45 sekunder, det som på tv-språk heter STK, forkorting for studiokommentar.
Mer rakk de ikke til første sending, men han visste at TV24 ville teppelegge resten av kveldsprogrammene med reportasjer om Maria. Han kunne ikke overlate billedredigeringen til andre. Maria måtte beskyttes mot skruppelløse kolleger. Bildene fra i kveld måtte ikke vises igjen. Han skulle sørge for at hun ble kveldens gudinne, også som død.


Extrabladet, Akersgaten.
Det var så stille i redaksjonslokalet til Extrabladet at journalist Runa Jæger hørte summingen av vannkjøleren fra den andre siden av rommet. De fem på desken satt bøyd over PC-ene i en ustanselig kamp for å rekke siste deadline.
Nå og da brøt knatting på tastaturene gjennom stillheten. Selv skrev hun på utsendelsen av mulla Krekar til papiravisen neste dag. Nettsaken var levert for en halv time siden. Endelig skjedde det noe i saken. Som hun misunte TV24 som hadde vært utenfor leiligheten da fyren ble hentet. Hun måtte nøye seg med byråbilder og sitater fra advokaten.
Ergerlig, tenkte hun og rev det røde papiret av en Dajmsjokolade. Hun var sulten. Det var umulig å få i seg ordentlig mat på disse vaktene.
Hastemeldingen poppet opp på skjermen. Runa Jæger knakk en bit sjokolade med tennene og myste over brilleglasset.
”Programleder og journalist Maria Bergstrøm (40) er død, melder TV24.no.”
Så det gikk slik. Stakkars dame, tenkte hun og slikket bort sjokoladerester av tommelen. Anfallet hadde sett forferdelig ut på TV. For en uverdig død for en tv-stjerne.
Ikke før Runa hadde fullført tanken, slo nyhetssjef Yngve Skrivermeister hånden i bordet så pappkoppene skvatt.
”Yes,” utbrøt han og lente seg over skulderen hennes.
”Vi må sale om. Hiv deg på hu Bergstrømdama,” sa han.
Runa snudde seg og møtte blikket hans. Mørkeblå øyne, et firskåret ansikt med kort, brunt skjegg, stor flat nese, smale lepper og blankpolert skalle. Det store hodet så gedigent ut på den lave, tette kroppen. Mindre pen, men veldig sjarmerende og energisk.
Det mest karakteristiske ved utseendet hans var venstre underarm. Den var borte. Etter en motorsykkelulykke hadde armen ligget igjen i veikanten. Men høyrehånden førte en prisbelønnet gullpenn. Skrivermeister var landets beste krimjournalist. Han hadde levd med politiradio på nattbordet i flere årtier og hadde verdens beste kildenett.
”Krekar-saken er viktigere enn et kjendisdødsfall,” sa hun.
”Nei. Krekar er kjørt. Fyren er ute av landet.” Skrivermeister lente seg over henne.
”Men utsendelsen kommer til å vekke debatt,” protesterte hun.
”Drit i det politisk korrekte. Tv-stjernas død blir oppslaget i morra. Daue kjendiser selger som hakka møkk. Og hu Bergstrøm-dama var ille bra. Hun hadde lissom en Greta Garbo-faktor over seg,” sa han drømmende. Fredrikstaddialekten ble tydelig når han ble ivrig.
”Herregud for en ille måte å krepere på. Vi må spa opp mest mulig om livet hennes. Finne tidligere elskere, klassekamerater, folk som kjente a, som elsket a, folk som kan komme med pikante detaljer, ting vi ikke vet om før. Slik var Maria!,” sa han og fektet med den friske armen.
Runa brakk av en ny sjokoladebit, puttet den i munnen, sugde og lukket øynene. Hun var kveldsreporter og satt på desken sammen med to redigerere, en annen nyhetsreporter, en sportsjournalist og nyhetssjefen. I løpet av den seks uker lange turnusen hadde hun fem slike vakter. Hun hatet kveldsvaktene. Hatet rutinearbeidet. Hatet å jobbe på kommando, gjøre det en humørsyk vaktsjef fant for godt. I dag var vaktsjefen syk og Skrivermeister steppet inn som vikar. Han var mer ambisiøs enn vaktsjefene og hadde pøst på med stadig nye arbeidsoppgaver. Enda en sak betydde overtid. Og enda mer belastning på musearmen hennes.
Alt hun ønsket seg var en god natts søvn. Barn og mann tok ikke hensyn til om hun jobbet til midnatt. Det var snarere slik at hun etter en kveldsvakt måtte stå opp, ta barna til barnehage og skole, mens Ola dro tidlig på jobb. Han mente det var rettferdig etter å ha ”passet” barna kvelden før.
Hun knakk krokanen med tennene og skottet bort på veggen bak desken. Der hang rekker med A5-ark, utskrifter som viste hvordan morgendagens papiravis ville se ut. Gammeldags i en digital verden, men Skrivermeister likte å få trykksverte på fingrene.
”Krekar er ute av Norge” lå akkurat an til å bli førstesiden neste dag. Hun stønnet og stakk resten av Dajmen i munnen. Slanke seg kunne hun gjøre i morgen.
Skrivermeister vagget bort til den oransje kortveggen med avissidene, rev et ark ned og ga redigereren beskjed om å tegne ut ny førsteside. Krekar fikk plass på side 7 inne i avisen og rett under toppen på førstesiden.
”Vedder på at det er noe muffens med dødsfallet. I morra er avisene fulle av spekulasjoner. Vi kan’ke la være.”
TV24-dramaet fikk førstesiden og side 4 og 5, og kanskje side 6. Det ble hennes jobb å fylle spaltene.
Hun gikk inn på mikrobloggen Twitter for å se hva kolleger meldte.
Anfallet til TV-kjendisen var allerede den store snakkisen på sosiale medier som Facebook og Twitter. Hun fant twitring om at sendingen var lagt ut på ”You Tube”. Stakkars dame. Ikke engang i døden fikk hun være i fred.
Fra Twittermeldingene virket det som om det ville være enkelt å få kolleger til å synse om dama. Men vanskeligere var det trolig å få informasjon om hva som faktisk hadde skjedd. Skrivermeister forventet at hun spadde opp nyheter.
Han var tøff, tabloid og utstyrt med en gudbenådet nyhetsteft. Sjefen krevde mye av medarbeiderne. Leverte du ikke varene, var du ute å kjøre.
Et liv i kulda passet ikke Runa.
”Ok,” sa hun. ”jeg vet hvem jeg skal ringe til. Men først må jeg se hva TV24 melder.”



---
Dette er ikke mer enn hva Aschehoug selv har latt lesere få innblikk i, på sine nettsider. De første 26 sidene av den 486 lange romanen min.
Det er Christina Fiori Mørk som er hovedpersonen min. Planen er å bygge flere bøker rundt henne.
Håper noen får lyst til å lese resten.
Nå må jeg lese ferdig Slakteren og etterpå forberede meg til morgenens dyst. Finne ut hva jeg skal lese.

Derfor ble bokblogg også en kreftblogg

Denne bloggen startet jeg med for over et halvt år siden. Manuset til ”På direkten” hadde Aschehoug antatt flere måneder før. Jeg var svimlende lykkelig over å få realisere bokdrømmen, og hadde lyst til å dele mine erfaringer med å skrive en bok. Det var så mange kolleger, venner og bekjente som spurte om hvordan jeg hadde jobbet, hvordan jeg hadde funnet tid, hvordan jeg hadde fått ideer og inspirasjon.
Så da begynte jeg å dele.

Hvis jeg kunne inspirere flere til å forsøke seg på bokskriving, så syntes jeg det ville vært gøy. ange mente nok jeg var vel åpenhjertig, viste mye tvil og usikkerhet foran debuten.

Kriminalromanen "På direkten" ble sluppet den 11. oktober. Jeg svevet, var sprudlende høy. Hadde et fantastisk lanseringsparty i Store Studio i NRK, som jeg skrev om her på bloggen.

"-Slik er det å debutere," var lenge det mest leste blogginnlegget.

Jeg hadde mine første bokbad og signeringer. Boken solgte ganske bra. Fikk gode anmeldelser og en god del mediedekning. Jeg formidlet lykkerusen flerfoldige ganger her på bloggen paadirekten.blogspot.com.

Nesten tre uker fullstendig i lykkerus over at jeg hadde nådd målet.
Så kom kreften. Verden ramlet sammen. Frykt. Angst. Kjente plutselig smerter i hele kroppen.
Mannen min, barna mine, foreldre, sjefen min og et noen få nære venner og to gode kolleger fikk vite det straks jeg kom fra legen. Men jeg holdt kreften ellers som en familiehemmelighet. Delte ikke noe her på bloggen.
Skrev i stedet masse andre innlegg om terninger og slakt av andres bøker, mens jeg ventet på den endelige diagnosen. Men bloggen var disse ukene egentlig ikke med meg. Det var staffasje. For alt jeg tenkte på var den bankende kreften. Jeg kjente den vokse. Lurte på om jeg skulle dø før våren kom og om jeg rett og slett skulle la bloggen slokne hen. I mellomtiden gikk jeg på jobb, kjørte ungene på trening, hadde boksigneringer i helgene, var på middager med venner og lot som ingen ting.
Gradvis fortalte jeg flere i familien, vennene, naboer og til slutt alle kollegene på jobben om kreften min. Tilbake fikk jeg så mye varme, omsorg og rørende ord. Men jeg ble også sliten av å fortelle samme historien så mange ganger. Sliten av å se andres sorg og sjokk.Sliten av å vite at nå, nå ødelegger jeg stemningen i kveld, hvis jeg forteller vennene mine om kreften under middagen.

En kveld bestemte jeg meg for å fortelle alt til alle en gang for alle på bloggen, omtrent det samme som jeg hadde formidlet kolleger på mail uken før. Så slapp jeg å formidle sykdommen min mer. Å bruke bloggen til dette kom naturlig som en forlengelse av åpenhet rundt boklanseringen.

Jeg skrev "Fra himmel til helvete" om den dramatiske vendingen i livet mitt. Blogginnlegget har knust rekorden til debutant-historien.
Siden har mange fortalt meg at de sjekker bloggen min regelmessig for å få siste nytt om kreften min. Trist og rørende, men også inspirerende.
Hadde jeg ikke skrevet om bokprosjektet mitt, hadde jeg heller aldri delt med så mange hva som skjer med meg og kroppen min nå. Facebook er ikke egnet til det. Heller ikke Twitter. Korte helsemeldinger kan virke både deprimerende og fryktelig selvopptatt.
Men hvorfor denne åpenheten, spør folk. Senest i dag diskuterte jeg det med venninner som jeg spiste en sen lunsj med på Litteraturhuset. Jeg forklarte at jeg ønsket å være åpen om sykdommen, hvis ikke er det vanskelig for meg å bevege meg ute i verden. Skal jeg skjule sykdommen, skaper det stress.

Jeg merket det før på søndagen da jeg var på svømmestevne med barna. Svømmeklubben arrangerte stevne, jeg tok i mot adgangspenger, delte ut program og solgte noen bøker til inntekt for klubben. Jeg ble sliten etter en time. Jeg fikk vondt i operasjonssårene av å bøye meg ned og gi folk blå plastbeskyttelse til føttene. Hadde lyst til å si: "Gjør det selv, jeg er akkurat kreftoperert, skjønner du." Men jeg røpet jo ikke dette til folk.

Det var selvfølgelig galskap å sitte der, bare tre dager etter kreftoperasjon og narkose.Plastret og med smerter. Jeg holdt ut i knappe to timer, så måtte jeg melde pass.
Lei meg for jeg vil så gjerne leve som normalt med kreften. Men jeg forstår at jeg må gire ned. At kirurgen som opererte meg var dønn alvorlig da hun, tross mine protester, sykmeldte meg.
Hun ba meg om å spare krefter slik at kroppen min makter den tøffe cellegift-behandlingen som venter over nyttår.
Men jeg ønsker å være her i livet, være nær og god mamma, være med venner, prøve å jobbe ihvertfall litt etterhvert, selv om jeg har kreft.

Det jeg prøver å si, er at når folk vet om kreften min, er det så lettere å bevege meg ute i verden. Lettere å leve nesten som normalt. Folk vil forstå hvorfor jeg virker sliten, hvorfor jeg etterhvert vil se dårlig ut.

Dessuten ønsker jeg gjennom åpenhet å ha kontroll over informasjonen. Så lenge jeg er nøkternt åpen, slipper jeg spekulasjoner om helsen min.
Nordmenn flest er redde for å snakke om sykdom. Kreft er litt tabubelagt fortsatt, selv om kjendiser som Wenche Foss og Wenche Myhre har hjulpet med sin åpenhet.

Jeg har selv erfart at folk er forsvunnet fra jobben, og etter en tid har jeg lurt på hvor den og den er blitt av, og fått noen svevende rykter om sykdom. ”Tror det er kreft.” En gang etter at jeg hadde hatt permisjon og bodd i Frankrike, lurte jeg etter en tid hvor en sentralborddame var blitt av. Hun var et slikt super-menneske som visste alt om NRK-systemet, som var interessert i barna mine, som hjalp til med praktisk hjelp uansett art. Flere ganger tenkte jeg på henne da jeg kom tilbake, undret hvor hun var, men kom aldri så langt at jeg spurte. Men en dag da jeg lånte en mobil-lalder på sentralbordet, spurte jeg en kollega av henne. ”Hvor er Ella forresten? Lenge siden jeg har sett henne.”
Kvinnen i resepsjonen sperret opp øynene.” Vet du ikke, ” sa hun mens tårene spratt ut. ”Ella er død”.
En sten ramlet ned i magen på meg. Jeg fikk sjokk, ble så lei meg. Jeg hadde ikke visst at hun hadde vært kreftsyk, at hun hadde sloss for livet. Jeg gikk rundt med en vond følelse i flere dager. Var så lei for at jeg aldri fikk sendt henne en SMS, en hilsen eller blomster.
Jeg aner ikke om Ella ikke ønsket åpenhet om kreften hennes. Men jeg kan aldri huske å ha sett noe informasjon om hennes sykdom eller død på mailer fra jobb.
Selv om jeg er åpen om sykdommen min, er det ikke alt jeg kommer til å fortelle her selvsagt. Dere vil IKKE få se bilder av kroppen min, av operasjonssår og arr, eller høre historier om kvalmetokter i forbindelse med cellegiften, eller få referater av samtaler med mine barn eller mann om livet vårt og fremtiden min. Er også usikker på om jeg vil dele bilder av ansiktet mitt som kreftherjet, av bar hodebunn, av øyne uten øyevipper. Jeg vil dele mye, men ikke alt. Hit, men ikke lenger.
Kan hende vil det være lange perioder hvor jeg vil være så sliten at jeg ikke orker å dele, ikke orker å skrive på tastaturet. Foreløpig har det bare vært bonus for meg å være åpen. Jeg slipper å fortelle alle den samme historien. Dere vet hvordan jeg har det,- sånn i grove trekk ihvertfall.
Og takk alle venner, naboer og kolleger for så mye vakre, rause ord som jeg har fått siden jeg fortalte om sykdommen. Dere har fått meg til å føle meg verdsatt og unik. Alle godordene har fått meg til å tenke at vi bør bli flinkere til å gi hverandre komplimenter mens vi er sunne og friske, ikke vente til vi blir redd for å miste.
Men jeg har ikke tenkt å slippe tak. Åpenhet gir meg styrke til den tøffe kampen jeg nå skal gjennom.
Skjønner dere?

- Operert og klar for boksignering

Jeg forbinder sykehus med sitrende glede. Med å få barn. Men den siste tiden har sykehus blitt ensbetydende med frykt og smerte.

Begivenhetsrike dager. Timen før jeg ble trillet inn på operasjonssalen, ble jeg intervjuet av Dagsavisen. På telefon, altså. Avisen har den siste tiden fokusert på hvor det ble av alle debutantene, oppslag med bilder av meg og flere av andre bok-debutanter fra denne høsten. Jeg har kanskje ikke fått de store oppslagene, men jeg er slett ikke misfornøyd med omtalen i media. Dobbeltside i VG, gode anmeldelser, det har blitt over 10-12 reportasjer og omtaler av På direkten i diverse riks- og lokalaviser. Men jeg tenker at det er i bokhandlerne det butter, de har ikke samme fokus på debutantene som forlag og media har. Dette hadde jeg lyst til å formidle journalisten i Dagsavisen. Hun ble glad for at jeg ringte, fordi hun hadde tenkt det samme som meg. Hvorfor satser ikke bokhandlerne mer på oss debutanter.
Vi pratet, men så måtte jeg legge på for kirurgen kom. Hun hadde med seg gode nyheter, hun ville bare fjerne svulsten, ikke mer. Jeg ble så lettet.
Operasjonen skulle starte om en time. Jeg fikk en pille, operasjonsklær i hånden og ringte journalisten tilbake for å avslutte intervjuet. Avisen ville komme for å ta bilde av meg,til intervjuet som kommer på trykk i morgen, lørdag. Men da sa jeg stopp. Fortalte at jeg lå på sykehuset og skulle bli operert for kreft.
Portøren kom for å hente meg, jeg sto fortsatt i telefonen, måtte be ham vente to minuter, mens jeg gikk og skiftet til operasjonsklær.

Fikk en pille som skulle få meg til å slappe av og ble trillet gjennom sykehuset og inn i en heis. Men da vi kom til operasjonssalen måtte jeg opp av sengen og gå bort til operasjonsbordet. Det ble litt voldsomt. Skulle helst ha blitt båret inn dit med lukkede øyne. For der inne ventet grelt lys, pleiere, anestesilege. Alvor. Frykten for å dø surret gjennom hodet. Jeg tittet opp i taket, på den enorme lampen, på det smale grønne operasjonsbordet og på alle instrumentene som lå der, klare til å skjære i meg.
Et sekund, et lite sekund, hadde jeg lyst til å snu.
Men la meg ned, fikk smertestillende gjennom blodårene i hånden, snakket med legen og lurte på hva han gjorde, mens jeg pratet kjente jeg tungen vokse, bena bli tunge, hodet bli full av bomull. Så ble alt mørkt.
Da jeg ble vekket etter operasjonen, trodde jeg at jeg fortsatt lå på operasjonssalen, at det bare hatt gått noen sekunder, men alt var over. Jeg var midt i en drøm om Twitter, aner ikke hva, men vitner vel om at jeg var i jobbmodus selv under en operasjon...

Jeg ble liggende lenge på overvåkingen etter operasjonen, hadde store smerter.Fikk oksygen gjennom nesen og kanyler i armen, diverse ting som var festet på kroppen min for å følge med puls og hjerte...
Men legen sa jeg var så sunn og sterk at jeg ikke trengte blodfortynnende...
I mellomtiden tittet jeg ut gjennom vinduet, så det ble mørkt, forsto at tiden gikk og at jeg ikke rakk å lese manus til Dagsavis-journalisten for sitat-sjekk og lurte på om mannen min ble engstelig for at jeg ikke kom tilbake.
Først etter noen timer ble jeg trillet opp på rom 804 hvor kjæresten min hadde ventet hele dagen. Jeg fikk mat, kos og siden bare sov jeg meg gjennom kvelden og natten.
PÅ morgenkvisten sendte jeg Dagsavisen noen bilder fra iPhonen tatt av meg den siste uken i forbindelse med boken og håpet det holdt. Det gjorde heldigvis det.
Fikk besøk av sykepleieren og siden av kirurgen for å avtale videre fremdrift og sjekke sår med mer.


Nå er jeg forhåpentlig fri for kreft. Sikker er jeg ikke ennå. Kirurgen har fjernet svulsten og en lymfeknute. Nå skal patologer sjekke om det er kreftceller i lymfeknuten. Finnes de der, må jeg inn igjen før jul og ta en ny operasjon. Sykehuset har allerede holdt av en operasjonssal til meg fredag den 16. desember.
Etter at jeg kom hjem har jeg gått en tur med bikkja, og skal nå sette meg ned med den siste boken til Øystein Wiik, Slakteren. Hvorfor akkurat den boken kommer jeg tilbake til senere.
I morgen skal jeg på min første boksignering som kreftfri, på Norli på Trekanten i Asker. Klokken 12. Legen sa det var helt ok. Bare fint å bruke armen forsiktig. Håper noen kommer.
Godt å være kvitt den bankende kreftsvulsten. Godt å være glad igjen.

- Et liv med kontraster

En ulykke kommer sjelden alene.
I forgårs kveld brakk yngste sønn foten på trening. Går kveld og natt ble tilbragt på legevakten.
Guttungen ble spjelket og gipset, går med krykker og er avhengig av transport for å komme seg på skolen.
Slikt skjer akkurat i det jeg selv skal legges inn på sykehus for kreft. Noen dager er ikke jeg i stand til å kjøre Bror på skolen.
Jeg vil være kilometer unna når han trenger hjelp.
I går  ble  jeg lagt inn for å bli operert. Rundt håndleddet fikk jeg slike sykehusbånd jeg kjenner fra mine tre fødsler.
Jeg gikk gjennom en haug med ubehagelige undersøkelser, fikk radioaktivt stoff sprøytet inn i kroppen,( for at de bedre skal kunne oppdage spredning på bilder) fikk nesten klaustrofobi da kroppen min og tilslutt hodet forsvant inn i MR-trommelen. Det var en svært ubehagelig opplevelse, har aldri noensinne kjent en slik panikk før. Jeg lå på magen med puppene mine nede i to hull. En spesiell MR-maskin for brystkreftpasienter. Jeg lå med hodet ned, så ingenting, kjente hvordan MR-maskinen lukket seg rundt kroppen min, og tenkte nå må de bare ikke finne mer kreft. Hjertet dunket som om det skulle forlate kroppen min.

Jeg lukket øyene og konsentrerte meg om å takle frykten.
Kjente meg liten, svak og forferdelig redd.
Spiste dårlig sykehusmat, tok flere blodprøver, flere bilder og ventet på svar fra prøvene på rom 804. Utenfor skinte vintersolen og den siste novemberdagen var ufattelig vakker.
Klokken 15.20 gikk døren til rommet opp og jeg forsto på øynene hennes at kirurgen kom med dårlige nyheter. Det stemte. Kreftsvulsten er mye større enn de først trodde. Jeg sank sammen på sengen. Tok det inn over meg. Redd for at jeg vil få enda flere dårlige nyheter i morgen.
Men så tenkte jeg: Dette er håndterbart.
Klokken 16 løp jeg ut av sykehuset. Fikk permisjon for å dra på debutantkveld på Litteraturhuset. Dro hjem for å vaske håret og skifte.

Et fullstendig sceneskifte.
På Litteraturhuset møtte jeg 20 andre av årets skjønnlitterære debutanter til god mat og vin før bokarrangement. Og tenkte at boken har gitt meg en hel ny verden med nye venner og bekjentskaper, den har gitt meg styrke og et nytt ben å stå på yrkesmessig. Dessuten gir boken og forfatterlivet meg adspredelse. Noe å glede seg over og være stolt av i disse tunge dager.
Det var absurd å stå foran publikum og lese fra boken min som en annen diva. PÅ begge håndleddene hadde jeg bånd som fortalte at jeg er sykehuspasient. Var redd for at jeg kunne begynne å gråte, men gjorde det ikke. I stedet smilte jeg av alle godordene den erfarne forfatteren Kjell Ola Dahl hadde kommet med da han presenterte boken min og meg. det var fantastisk å høre så mye flott fra en så dreven forfatter som jeg dessuten digger bøkene til.
Før han ga ordet til meg fortalte han at jeg kom rett fra sykehuset. Jeg visste at han ville si det. Men han lot meg fortelle om kreften. Ja, jeg fortalte ikke mye, men jeg sa at denne høsten har vært fylt av store kontraster: Sprudlende glede da romanen min På direkten kom ut, og den katastrofale nedturen og frykten som rammet meg tre uker senere.
Men nå er jeg over sjokk-fasen, nå skal jeg inn i gjøre-fasen. I morgen, eller det vil si i dag,  klokken 12 blir jeg operert. Vet ennå ikke hvor stort inngrepet blir. Det bestemmes i løpet av morgentimene.
Det er natt, jeg burde sove. Men har ikke ro.
Men nå legger jeg meg, klar for å kjempe den viktigste kampen i mitt liv. Må bare pakke inn noen adventskalendergaver først, er på hæla, men barna fortjener mer enn noengang en overraskelse om morgenen...

OG PS: Jeg makter ikke svare alle på hvordan jeg har det akkurat nå, men jeg setter umåtelig stor pris på alle hyggelige og støttende meldinger og mailer jeg får. Ikke stopp, selv om jeg ikke svarer.

- Mamma, du er så pen, og kul!

Lille jenta mi stryker meg over kinnet og sier. "Mamma, du er så pen."

Jeg smiler.
"Jeg mener det altså," sier hun bestemt.
"Mm... takk, snill du er," sier jeg og gjenkjenner kjærtegnet hun gir meg over kinnet. Samme håndbevegelse jeg alltid gjør for å trøste henne. Og tenker at jeg kanskje en gang for mye har sagt at jeg snart blir stygg.
At jeg mister håret, blir skrukkete og tynn. At jeg ikke vil orke alt jeg gjør nå i samme forrykende fart.

I dag tirsdag er siste dag på lenge, kanskje et år, jeg ikke er pasient.
I dag er siste dagen i mitt normale liv på en stund.
Denne grå tirsdagen skal jeg rekke over det meste. Jobb, barn, adventskalendergaver,telefoner og mailer.
I morgen blir jeg skrevet inn på sykehuset, skal ta
prøver, MR og finne ut om kreften har spredt seg til flere steder i brystet, til lymfekjertler under armen.

Etter undersøkelsene onsdag før operasjonen dagen etter har jeg bedt om å få permisjon noen timer for å dra på Litteraturhuset hvor høstens debutanter skal presenteres. Den anerkjente forfatteren Kjell Ola Dahl skal presentere meg, og jeg skal lese høyt fra boken min, hvis jeg orker.
Hvis jeg onsdag får vite at det er spredning og at jeg MÅ fjerne hele brystet, er det ikke sikkert at jeg makter å være suveren på en scene bare timer før.

Svulsten vokser høyt oppe der det bare er hud og bein. Over badedraktskanten, med andre ord. Foreløpig sier legene at de kan bedrive såkalt brystbevarende kirurgi, men flere undersøkelser i morgen avgjør altså det.

-Jeg gjør et pent snitt, men det blir jo et søkk uansett der kulen har vært," fortalte kirurgen forleden.
Slutt på utfordrende utringninger, med andre ord? Eller kanskje arr er helt greit. Vi får se.
- Du er uansett ferdigsjekket," sier mannen min med et skjevt smil. Jeg dunker bort i ham. Deilig med humør og fleip sammen med snørr og tårer.
På barns vis spurte datteren min forrige morgenen da vi begge kledde på oss på badet. "Mamma hvis du må fjerne puppen, vokser den ut igjen da?"
Jeg smilte og røsket henne i håret.
Et godt spørsmål fra en barnemunn. Tenner felles, nye tenner vokser frem. Brystkreftopererte kvinner sloss for å få ny pupp, uten å stå i årevis kø. Jeg er ingen tålmodig køståer, men orker ikke bekymre meg for det, akkurat nå.

Torsdag morgen skal jeg møte fastende på sykehuset. Selve operasjonen tar trolig halvannen til to timer. Jeg går på autopilot. Vet jeg må gjennom det.
Kan ikke annet gjøre enn å stupe ut i det med åpne øyne.
Men jeg vil ikke bare være pasient. Jeg vil fortsatt være mamma, jeg vil fortsatt være kjæreste, om litt redusert, og jeg vil fortsatt være journalist og forfatter.

Sønnene mine vil ikke snakke så mye om kreften nå, men foreslår at jeg skal bruke cap, synes det er kleint med parykk.
"Mamma, sier den ene sønnen min. "Du er uansett hår, den kuleste mamma`n i klassen."
Det kan jeg leve lenge på.



J

- Du må opereres nå.

Jeg skal ikke trette dere med avsløringer over hvor nervepirrende og jævlig disse ukene med uvisshet om kreftens omfang og aggressivitet har vært. Eller om hvor mange bøker jeg har solgt. Eller hvor mange sider jeg har skrevet på den nye boken min. Hvor mye jeg har jobbet i NRK eller hvor ofte jeg har isbadet den siste tiden.

Innrømmer det glatt. Det har vært et helvete. De verste ukene noengang. Livet mitt er like klisjéfylt som i en dårlig roman. Total lykke den ene dagen, og katastrofe den neste.
Jeg hadde realisert drømmen om å få utgitt roman på Aschehoug, fremtiden så strålende ut på alle områder, lykke i heimen og på jobb, ny bok på gang, og så PANG!- Jeg har kreft. Hvor syk er jeg egentlig? Kreften har tatt mye av tankekraften. Fokuset. Konsentrasjonen.
Men jeg har jobbet, hatt boksigneringer og levd i spagaten som trebarnsmor med alt for mye å gjøre.

Stadig nye utsettelse av undersøkelser har vært mer enn plagsomt. Jeg har virret 360 grader rundt. Fra jeg dør før knoppene springer på bjørken, på den ene siden, til at jeg greier å jobbe mens jeg blir behandlet for kreft, som det andre ytterpunktet.


For barna toppet katastrofen seg med at vår vakre kattunge forsvant i mørke natten. Rufus var borte i 4 dager. Jeg kjente på det jeg og. At hele verden raste.

Vi lette og gråt, og det lå så mye mer enn savnet etter den myke pelsen i letingen, i ropingen. At hans forsvinning var et forvarsel.


"Han er sikkert tatt av en rev, eller en større katt,” sa barna. Vi tenkte på lidelsene katten måtte gjennom.
En kveld ropte mannen min at det var et rådyr i hagen. Vi stormet til vinduene, til glassverandaen, men i stedet for å glede oss over synet, trodde vi at den hadde spist katten.
Men under skjer.
Torsdag kveld dukket Rufus opp like hel.

Han hadde blitt reddet fra en sint hund av en mann lenger opp i lia. Han tok dyret inn til seg og fant først etter noen dager lappen vi hadde hengt opp på Rimi. Familielykken var tilbake. Nesten. For jeg gikk rundt meg selv og grudde meg til neste dag. Fredag skulle jeg få dommen. Da var det klart for møte med kirurgen på sykehuset.
Jeg ville ikke dra. Ba mannen min om å reise alene, uten meg. Han kunne høre ordene først. Men selvfølgelig kunne han ikke det. Jeg pustet dypt, tok meg sammen, og vi dro til sykehuset. Solen skinte, men jeg enset bare min egen frykt. Så på mailen på iPhonen at sjefen lurte på hvordan det gikk, og om jeg visste mer om sykdommen, og svarte ham at nå visste jeg det snart.
På sykehuset ble vi ført inn til legen. En blond, vakker og myndig kvinne reiste seg og håndhilste.
Det første hun sa var: "Forstår du er nervøs."
Jeg nikket, holdt tårene tilbake, satte meg ned på en stol.
”Nei, sett deg her, jeg vil ha deg helt nær meg.”
Hjertet slo mot ribbena. Flyttet meg.
La merke til at legen hadde gullforgylte tresko på seg.
"Men det du skal vite er at dette er den verste tiden. I dag kan jeg fortelle deg at vi snakker ikke om livsforlengende, her er det snakk om helbredende behandling."
Hjertet banket saktere. Men jeg var fortsatt ikke beroliget.
"Men fortell. Hvor syk er jeg?"
"Du har fått en helt vanlig, kjedelig kreft. Det er i stadiet 2. Kreften har ligget og murret en stund, men så har svulsten vokst det siste året, og da den ble stor kjente du den."
Hun undersøkte meg mer. Fortsatte utlegningene. Svulsten var 2,6 centimeter stor. Forrige gang jeg var på sykehuset snakket de om 2 centimeter, men nye undersøkelser var mer presise. Hodet mitt surret, og jeg noterte etter beste evne. Foreløpig ingen tegn til spredning. Ikke aggressiv. Men først etter operasjonen med påfølgende prøver kan vi være helt, 100 prosent sikre. Kanskje de finner ut av svulsten er større da, kanskje har den fått utleggere som de ikke har sett på bildene.
Det sank inn i meg. Jeg skal ikke dø nå. Jeg vil oppleve våren og sommeren. Jeg vil fortsatt være mamma, jeg kan skrive flere bøker, jeg kan jobbe, jeg kan bade i sjøen, gå på ski, løpe.
"Du har fått tid for operasjon på torsdag," sa kirurgen.
Jeg svelget. Hadde innstilt meg på å vente lenger. For nå som jeg ikke skal dø, kan vel operasjonen vente. "Torsdag allerede... ehm, det passer litt dårlig. Da skal jeg på bokdager i Tvedestrand, og så er det debutanttreff og så er det signering på lørdag, og så..."
Jeg fant frem iPhone. "Vi kan ikke ta det..." Jeg bladde meg gjennom dagene... "Hva med mandag den 12?"
Legen stirret inn i PC-en, så gjennom kalendere. Ristet på hodet. "Nei, ingen operasjonssal er ledig. Men du kan få torsdag den 8."
"Det passer heller ikke så bra," sa jeg. Flere signeringer den uken. Mye på jobb før jul. Skal lage ny turnus for featurereporterne.Flere vanskelige reportasjer er ikke ferdige. Men jeg ville utsette det aller mest fordi jeg gruer meg. Hater tanken på narkose, at legene skal åpne og skjære i meg. At de skal finne mer kreft. Har hørt om folk som dør under kreftoperasjoner.
Jeg la frem meg iPhonen. Følte meg feig.
Da så hun på meg.
Jeg forsto. "Jeg er litt dum nå? Er jeg ikke..?"
"Ja, kreften vokser ikke på en uke, og det er medisinsk forsvarlig, men.. Det passer jo aldri å få kreft. Er det ikke best å bli kvitt svulsten så fort som mulig?"
Nikket. Selvfølgelig. Jeg må møte det som kommer. Jobb og bok kan vente. Barna får klare seg uten meg på det svømmestevne.
Tok sats. ”Ja, du har rett.”
Så derfor blir jeg operert torsdag denne uken.
Og går dermed glipp av flere bokarrangementer. Og lurer på om jeg kanskje må undertegne noen bøker før operasjonen i tilfelle de må fjerne lymfekjertler og det går ut over armen min. Lurer på om jeg rekker å lage ferdig den turnusen og hva som skjer med alle de uferdige featureprosjektene som jeg leder. Men lurer først og fremst på hvordan jeg skal håndtere denne travle førjulstiden som mamma. Juleavslutningene, adventskalenderen, oppfølging til tentamen og prøver, pepperkakehuset, teater..
”Jeg sykmelder deg selvfølgelig fra nå.”
”Men jeg kan ikke.”
Frem til nå har jeg levd i turbofart som vanlig. Sovet enda mindre enn før. Har ikke tatt de innsovingspillene fastlegen ga meg da kreftdiagnosen kom.

"Kan jeg ikke jobbe fremover,” spør jeg.
"De fleste er sykmeldte allerede nå, og blir det under hele behandlingen,” sier hun.
Jeg snufser. Behandlingen kan vare et år.
Hører at hun sier at jeg ikke kan jobbe etter operasjonen og noen uker fremover uansett. Kroppen skal hente seg inn før den tøffe cellegift og strålebehandlingen. Hun kan ikke si hvordan jeg vil reagere på behandlingen. Men hun er streng. Jeg er alvorlig syk, må ta hensyn til det. Blir et tøft år.
”Men du kan vel skrive en ny bok," sa hun. "Sånn i ro og mak."
Hva med alle boksigneringer?
Hun nikker. Hvis det betyr at jeg bare skal sitte rolig og skrive i noen bøker, så går det. Men vet ennå ikke om venstrearmen min fungerer helt etter operasjonen. Vet ikke før onsdag ettermiddag hvor stort inngrepet blir. Hvor mye jeg må fjerne.

To tanker i hodet. Tre tanker. Fire tanker. Jobb, barn, bok og sykdom.
Følte meg litt gal da jeg kommuniserte med reportere og sjef på mail i bilen til og fra sykehuset. Og vi dro rett fra kirurgen og hentet den nye Rollupen jeg hadde bestilt. Så rett på jobb, og kvalitetssikre helgens levering av featurereportasjer.

Roll-upen kom i bruk allerede neste dag. For lørdag denne helgen hadde jeg boksignering på Bærums Verk. Og ja. Jeg solgte ikke verst. Dyttet vekk tankene på kreften, og ga jernet som det heter.

Stablene ble betraktelig mindre underveis, og rundt 20 bøker forsvant. For første gang på nesten en måned kjente jeg meg glad ute blant folk, smilte og fleipet, noen stoppet og snakket med meg også uten å kjøpe boken. Den siste boksigneringen før operasjonen.

Det er snart desember. Vanligvis elsker jeg advent og førjulstemning med kos og hygge. Nå blir det sykdom, operasjon og smerter.
Jeg blir lagt inn onsdag, men kan få permisjon om kvelden, hvis jeg er i form til det, til å være med på debutantdager på Litteraturhuset. Litt absurd situasjon, men jeg må gjøre det beste og meste ut av situasjonen.


Begynner å venne meg til tanken: Jeg har kreft, ja og skal gjennom operasjon og en helvetes til kur etterpå. Seks cellegiftkurer og 25 strålinger. Mister håret en gang i januar/februar når sommeren kommer er kroppen min sliten av alle behandlinger. Det blir tøffere for hver behandling. Blir stygg, skranten og sliten. Men om et år kan jeg forhåpentlig se på disse månedene som en vond parantes i livet mitt.
Disse månedene hvor jeg skulle være synlig og markedsføre boken min, vil jeg i stedet bli tvunget i seng, kanskje ikke ønske å se noen.

Jeg tenker, dess flere bøker jeg selger nå¨disse ukene før jul og før cellegiften, dess finere parykk kan jeg få. Ikke slik med kunstig hår som vi får dekket av det offentlig, men slik med ekte hår, som ser naturlig ut.
Så nå øver jeg meg på å bli høyrehendt.

- Tre uker siden jeg fikk kreftdommen, men lever i turbofart likevel

I dag er det 3 uker siden jeg fikk diagnosen kreft. Jeg lever på tå hev. Mye får meg på gråten. En svart katt som løper rett foran bilen, lekre julekjoler i butikkene og andre folks sommerferieplaner, vår vakre kattunge som er forsvunnet i mørke natten, et vennlig ord, en klem, en mail.
Men jeg biter tennene sammen.
Tenker hele tiden to dager fremover. I mellomtiden jobber jeg, trener, kjører barna til trening, spilling og teater, leter etter den forsvunne kattungen, tenker ny bok, noterer tanker, men er også intens, sikkert manisk, på å få solgt flest mulig bøker før jeg må legge inn årene. For jeg vet at når behandlingen setter inn, vil det tappe meg for krefter. Som jeg sier til barna: Det er nå jeg er syk, selv om jeg ser frisk ut. Senere når jeg er friskere og får behandling, det er da jeg vil se syk ut.
Denne uken er MR-skanning utsatt hele tre ganger fordi maskinen er ødelagt, og jeg kjenner frykten og uroen murre. Nå må jeg vente en hel uke til. Ventingen og utsettelsene er en belastning og står i kontrast til regjeringens glansbilde-fremstilling av kreftbehandlingen. Jeg tenker at det er rart at ikke flere kreftpasienter sier ifra, men det er trolig fordi folk er så slitne og har nok med sitt. Dette jeg nå opplever, kan det bli bok eller noe annet ut av, tenker jeg. På en eller annen måte. Derfor bruker jeg både penn, kamera og video nå. Og hvis det ikke er brukandes til noe, er det i det minste nyttig for meg, for min egen terapi.

Mens jeg venter på dommen fra sykehuset, kjører jeg eller løper innom bokhandlere for å se om de har boken min. Blant oss debutanter er det ulik stil og ulik holdning. Men jeg tror på synlighet. Hvis en bokhandel ikke har hørt om boken min, er det jobben min i hvert fall å la ham eller hun å få vite om meg. Og de siste dagene, ukene, har jeg oppdaget en ny side ved meg selv. Jeg er kremmer. Har alltid tenkt at jeg er for beskjeden til det. Når jeg tropper opp med et smil og forsiktig pågåenhet, ja, da funker det ofte.
Vi debutanter drukner i bokhandlene.
Men jeg er heldig, fordi jeg hele tiden har hatt noen bokhandlere som har satset på meg. Mye av dette handler om lokal tilhørighet. I mitt liv er det en akse på 3 steder. Oslo Vest/Bærum, Sørlandet og Gudbrandsdalen. I Sandvika, Tvedestrand og Ringebu har jeg hatt bokhandlere som har trodd på meg som forfatter, heiet meg frem og som har kjøpt inn mine bøker, hatt bokbad og boksigneringer.
I dag snakket jeg med en bokhandler. Han jobber i en av landets største bokhandlere. Jeg møtte ham i høst da jeg var innom bokhandelen hvor han jobbet. Der så jeg at de bare hadde en bok igjen. Hadde hørt et sted at det hadde vært en stor bunke. Jeg gikk bort til disken og sa. ”Det er bare en bok igjen av min bok, skal dere ikke kjøpe inn flere. ” han tittet opp, smilte og ble nysgjerrig.

Siden har denne bokhandleren kjøpt inn kasser med mine bøker, bunker i butikken er det blitt, først lå jeg på et bord langt inne i butikken, nå ligger boken min i stabler i front akkurat i det du kommer inn i bokhandelen, ved siden av Jo Nesbø.
”Hvis man ikke kjøper inn bunker av en bok, så selger den ikke, sier min blide bokhandler. Ikke rart jeg måtte skrive om mine lokale ambassadører i min faste gjestespalte i Budstikka denne uken.

Her er Ukestartartikkelem fra Budstikka:

"Heia lokalentusiasmen

Noen av Budstikkas lesere har kanskje fått med seg at denne gjesteskribenten nylig har debutert som forfatter. Først når boken er ute på markedet, forstår en debutant hvilken jungel hun har begitt seg ut i.
Vi er rundt 40 skjønnlitterære debutanter denne høsten. I alt kommer det ut flere hundre nye boktitler fra august til oktober/november. Det er lett for en fersk debutant å drukne i dette mylderet med Lindell, Nesbø, Ragde og Knausgård-bonanza.
Vi nordmenn er storlesere, og folk i distriktet her er blant de største bokelskerne. Bibliotekene i Asker og Bærum melder om rekordstore utlån og bokhandlerne bogner over av bøker, av salgsplakater på bestselgerne og bunker med fjorårets besteselgere på tilbud.
Få debutanter blir vanligvis satset på. Bokhandlerne tør ikke kjøpe inn bunker med bøker fra en ukjent forfatter. Selv leter jeg etter titlene fra mine ferske forfatterkolleger og finner kanskje et eller to eksemplarer bortgjemt i en krok.
I det siste har jeg tenkt at kanskje hadde jeg følt meg som en usynlig forfatter, dersom jeg var fra Oslo. Men jeg bor i Bærum og her dyrker naboer, Budstikka og butikkene sine folk.
Her finnes lokalpatriotisme i bøtter og spann. Og jeg tror faktisk at avisen du holder i hånden nå, har stor ære for nettopp dette. ”Asker og Bærums Budstikke er glad å dyrke våre lokale helter,” har nyhetsredaktør Erik Vigander ofte forklart undertegnede.
Min teori er at lokalavisen nettopp skaper en god gammeldags lagånd i våre to såkalte bygder. Avisen omtaler med entusiasme små og store sportshelter innen slalåm, langrenn, turn og friidrett, innbyggere med suksess innen næringsliv og det offentlige liv, fotballaget Stabæk dyrkes , og enhver seier og nederlag dekkes behørig, vi heier alle på svømmeren Alexander Dale Oens bragder i inn og utland. Lokale arrangementer får fyldig omtale og blir større enn seg selv. Det lokale initiativet Hjertefred er blitt godt kjent gjennom Budstikka og er etter hvert blitt en nasjonal begivenhet på Alle Helgens dag. På samme vis er rekker med lokale forfattere som Vigdis Hjorth, Unni Lindell, Kurt Hanssen og Cecilie Enger løftet frem i Budstikka.
Her i Asker og Bærum heier vi på våre egne.
Denne bølgen av lokalpatriotisme har jeg som fersk forfatter nytt godt av. Budstikka var først ute med intervju om kriminalromanen i sommer, lenge før hovedstadspressen oppdaget meg. Budstikka og Asker og Bærumsavisen har siden omtalt boken da den kom ut i oktober.
Takket være lokalt fokus og entusiastiske bokhandlere her i Asker og Bærum, og særlig i Sandvika føler jeg meg nesten som en etablert forfatter. Min lokale bokhandel Ark i gågaten i Sandvika åpnet dørene for at forfatter Gøril Wiker hadde bokbad med meg bare to dager etter lanseringen, de har i flere uker ryddet et vindu til boken min og har satset tungt på meg inne i butikklokalet. Denne entusiasmen har gitt resultater. I oktober var jeg den mestselgende forfatteren der. Naboer, barnas lærere, gamle kjente og andre nysgjerrige kjøpere har strømmet til den koselige bokhandelen midt i gågaten. Satsingen har vært såpass vellykket at bokhandleren vil ha meg igjen under julemarkedet. Takk til Ragnhild og til Åse for viljen til å satse på en ukjent og fersk forfatter som meg. Dere får meg til å føle meg synlig og verdsatt som forfatter!
Bokhandlere på Storsenteret og i Asker har vist samme mot.
En annen lokal debutant, Ellen Vahr surfer også på bølge av lokal entusiasme. Sammen har vi tatt runder til lokale bokhandlere. En av disse utfluktene endte på Bærums Verk hvor Mette i bokhandleren var interessert i oss begge ,nettopp fordi vi er fra distriktet og noe av handlingen er fra lokalmiljøet. Sporenstreks bestilte hun 30 av mine bøker og ditto av Vahr, og ville ha oss til å signere bøker når julegranen tennes i den idylliske handlegaten. Slik varmer.
Jeg er heldig som kan kalle meg bæring. Vet at flere debutanter i hovedstaden misunner meg akkurat dette. Heia lokalpatriotismen!”

Dermed var artikkelen i Budstikka skrevet, trykket og lest. Jeg måtte bare si det. Takke mine lokale ambassadører. I løpet av noen uker nå før jul skal jeg opereres for kreften, jeg har lovet meg bort til diverse bokbad og signeringer, jeg skal jobbe, være mamma, men fremfor alt skal jeg bli frisk.

- Fra himmel til helvete

Denne høsten har inneholdt alt. Nervøse debutantnerver, sitrende glede, adrenalinkick, redsel og den dypeste fortvilelse. I løpet av noen få høstuker har jeg vært gjennom den største opp- og nedturen jeg noengang har opplevd.
Unner ingen å være gjennom den samme nedturen.
Den 11. oktober debuterte jeg som forfatter. Jeg var høy på glede og lykke. Min drøm hadde gått i oppfyllelse. To et halvt år slit ved siden av full jobb og liv som aktiv 3-barnsmor hadde ikke vært forgjeves. Jeg hadde realisert drømmen. Boken min var ute, "På direkten" fikk gode anmeldelser.
Jeg svevde!
For første gang på lang tid kunne jeg nyte livet, jeg kunne dra på kino med ungene med god samvittighet, kunne ha jentefester uten å tenke på at jeg heller skulle ha skrevet på boken min, kunne ha gode samtaler med mannen min uten å kjenne rastløsheten rykke eller jeg kunne rett og slett bare sløve, eller nesten bare sløve, en hel søndag.
Jeg mer enn svevde, jeg surfet på en lykkefølelse.
Men kjente meg likevel litt sliten. Bare bittelitt. Skjøv den tanken bort. Selvfølgelig var jeg litt utmattet. Jeg hadde jo tross alt kommet med bok. Jeg hadde presset meg til det umenneskelige.
Akkurat 3 uker senere, på Halloween-kvelden forsto jeg at jeg var syk. Datteren min hadde hatt hele klassen på skrekk og gru-fest. Jeg var den gærne ressursmammaen som holdt fest alene, mens mannen var i USA. Ryddet huset, satte meg ned med et glass rødvin og en god bok. Og kjente det. Kul på brystkassen. Der det bare er hud og ribbein. Blodet frøs til is.
To dager etter fikk jeg min verste forutanelse bekreftet.
Volvat, fordi det var ukelange køer til undersøkelse i det offentlige helsevesen.

På bildet over skriver jeg ned info om meg selv. Så ventet undersøkelser. Noen av dem smertefulle. Klarte ikke holde tårene tilbake.
Legen så på meg over de firkantede stålinnfattede brillene.
"Dette er dessverre alvorlig," sa han.
Jeg forsto det. Gråt mer, gråt masse, frøs. skalv over hele kroppen, mens ordene sank inn i meg.
Jeg har kreft. Ondartet svulst.
Jeg. AC. Sunnheten selv. Turbodamen som orker alt. Som alltid har tusen baller i luften. Jobb, unger, bok, bikkje, katt og kattunger, mammafester, FAU, festkomiteer, gjestespaltist, hageentusiast, kaospilot. Som sover 5-6 timer i døgnet, hvis jeg er heldig.
Hallo. Det er ikke mulig. Ingen i min familie har kreft.Foreldre er aktive, ikke syke. Jeg- som alltid har vært opptatt av helse og sunnhet, vært vegetarianer i mange år. Som har tenkt jeg er udødelig. Usårlig.
Jeg som skal dø med latter i munnviken med barn og barnebarn rundt meg i en alder av 97 år, ....... har fått kreft.
Jeg kan dø nå midt i livet. Dø fra barna mine. Ikke se dem vokse opp.
Kreft!


Men jeg skal pokker ikke dø. Jeg skal sloss. Jeg skal bekjempe dritten, de onde kreftcellene skal ikke få spise opp kroppen min,
Men dette jeg gjør nå er vanskelig. Fortelle omverden om sykdommen.
Tre uker er snart gått siden sjokkbeskjeden. Barna fikk vite det, foreldre, søsken. noen utvalgte venner, noen gode naboer, barnas lærere og trenere, sjefen min i NRK og forlaget. Etterpå har jeg holdt masken. Har jobbet, har trent, hatt mammafester, vært på jobbseminar med kolleger, sprudlet på bokbad. Har grått i smug når jeg har hørt en vakker melodi, grått etter at jeg har kjørt barn på trening, når jeg kysser sovende barn. Har vært enda mer distre enn ellers.
Og håpet hele tiden at legen på Volvat tok feil.



I forrige uke. Alvor. Innkalt til sykehuset. Flere prøver. Mammografi, ultralyd, celleprøver, biopsy. Fikk konkret informasjon. Ikke mulig å rømme lenger. Dette er mitt liv. Jeg er syk. Kreften har regien over livet mitt. Vil ha det i mange måneder fremover.

Onsdag i forrige uke informerte jeg resten av mine beste venner og naboer om sykdommen. Torsdag morgen sendte jeg mail på jobben i NRK, ventet en time og dro så på jobben og møtte kolleger.
Siden er jeg blitt overveldet over alle vakre, varme og støttende mailer, smser, telefoner, blomster, gaver og besøk. Nesten så det blir for mye. Jeg makter ihvertfall ikke å svare alle med samme innlevelse. Har mistet oversikten over hvem jeg har svart. Hører dere: beklager.
Når jeg nå poster dette blogginnlegget vil mange andre få vite om min skjebne. Åpenhet er min stil. Men jeg kommer ikke til å dele alt med dere. Selv om jeg er utadvendt, er dette som har skjedd meg nå en tragedie først og fremst for meg og mine nærmeste. For dere andre er det en sjokkartet nyhet, jeg forstår det, men jeg makter ikke å møte alle reaksjonene.
Samtidig vil jeg at dere skal vite at alle mailene, sms-ene, telefonene og blomstene har rørt meg stort. Kjærlighet og omsorg som gir meg styrke.
For jeg akter ikke å dø. Jeg skal blir frisk. Og på den andre enden av den mørke tunnelen, tror jeg at det helt sikkert også kommer en bok.
I mellomtiden vil jeg at dere skal huske meg slik jeg var den 11. oktober. Omtrent slik.

Eller gjerne solbrun og glad, slik jeg var i sommer mens jeg leste korrektur og bare gledet meg til bokhøsten. Den eneste bekymringen jeg da hadde var om boken min ville bli slaktet.
På direkten har ikke fått slakt, men gode anmeldelser.

Men akkurat nå er ikke det viktig.
Det er kampen mot kreften som livet vil dreie seg rundt.

Om noen uker, i desember, er kulen, svulsten operert, i januar begynner cellegiftbehandlingen, jeg vil bli hårløs, stygg og skranten, men kampklar med parykk og penn.
Håper jeg greier å skrive på oppfølgeren mens jeg er under behandling.
Akkurat nå er jeg ikke sikker på om det blir om død og drap. Det føles veldig galt nå. Men det blir nok med Christina Fiori Mørk i hovedrollen. Skriving er god terapi.

- Min heltinne isbader, av og til på livet løs

Et stort Ps: Denne skrev jeg etter at jeg hadde fått kreftdiagnosen. Jeg gråt da jeg badet, men lo da jeg kom opp av vannet. Og karer, dette er ikke et bilde...for dere.




I morges badet jeg i sjøen med fem andre jenter. Det er fjerde søndag jeg gjør det i høst. Planen er å fortsette med det hele vinteren.

 Jeg i gang med ny bok om Christina Fiori Mørk og vil lage flere creepy scener med vann og is.
Fantasien får god drahjelp av egne opplevelser. Jeg har badet i påsken og jeg har tatt en dukkert i kalde fjellvann i høstfjellet, men jeg har aldri svømt i så kaldt vann som i dag. Fem blanke grader.
Men jeg har lyst til å gå enda mer inn i Christina Fiori Mørks verden. Slik sett har romanskrivingen påvirket meg til å gå nye veier, også personlig. Ved å leve meg inn i hennes følelser, tør jeg utfordre meg selv.

Galskap å bade mens gradestokken kryper nedover? Kanskje litt. Men herlig oppfriskende, et energikick av de sjeldne.
I dag var det ikke vanskelig å bade. Solen skinte, fjorden blinket vennlig og seks svaner svømte i sjøen mellom Kadettangen og Kalvøya. Høsten var på sitt vakreste nå ved inngangen til vinteren. Det er like før en ishinne legger seg på fjorden.

For meg handler denne badingen om glede, smerte og vilje. Om å sette meg mål og forfølge dem.

Akkurat det samme som det innebærer å skrive bok. For meg har det vært ren og skjær vilje å lande bok nummer 1.
I På direkten har jeg noen heftige isbadescener.

Her gir jeg dere en liten smakebit. I denne scenen møter leseren Christina første gang som isbader.

Kapittel 6

"En skingrende lyd brøt gjennom søvnen. Christina bråvåknet, lettet over å bli dratt ut av den vonde drømmen. Hun famlet med hendene og fant telefonen under hodeputen. Gned seg i øynene og kjente på de stive øyenvippene at hun hadde glemt å fjerne maskaraen kvelden før. Stemmen i telefonen tilhørte sjefen. Rasmussen snakket på ut- og innpust. Han hadde ombestemt seg.
Drømmen om endeløs leting slapp taket, hun plasserte fotbladene på det kalde gulvet, krøllet tærne og tenkte at det var like greit å hoppe ut i dagen. Sjefen ville etterforske dødsfallet likevel. Han ville at hun skulle lede arbeidet og ba henne om å kjappe seg på jobb. Hun kastet telefonen på sengen, strakte armene over hodet og gjespet. Hun så bort på den tomme hodeputen ved siden av seg og kjente et stikk av dårlig samvittighet.
Fort ristet hun av seg følelsen, forlot sengen, rev ned den røde badedrakten fra knaggen, trakk den på seg og dro den tykke morgenkåpen om kroppen, stakk føttene ned i ullsokkene og trakk ulluen over håret. Så gikk hun ned trappen i det gamle tømmerhuset, inn på kjøkkenet og satte på vannkoker, fant tørkede mynteblader i et norgesglass, dyttet dem ned i en termokopp og helte det varme vannet over. Frisk myntelukt bredte seg på kjøkkenet.
Det kriblet i magen. Etterforskningsleder.
Hun tok med seg den varme koppen, åpnet stuedøren og trædde på seg selstøvlene.
Den mørke vintermorgenen omfavnet henne. Et sekund ble hun stående på dørstokken. Heldigvis hadde det sluttet å snø, men det var blitt kaldere.
Lyset fra månen lå som penslet sølv på den hvite snøen. Vintermorgenen var stille, i det fjerne ante hun sus fra E18. Hun lukket døren bak seg, gikk ned trappen og ut i hagen. Støvlene sank ned i dypsnøen og hun kjente våt snø treffe de nakne leggene. De høye bjørkene kastet skygger over snøen og et sekund kjente hun på redselen som lurte i underbevisstheten. Men hun ristet av seg følelsen og tvang føttene fremover.
Nede ved bryggen børstet hun vekk snø fra steinbordet og satte fra seg koppen. Hun kastet morgenkåpen over trebenken og sparket av seg støvlene. Hutrende sto hun på den isete og snødekkede bryggen i badedrakt, raggsokker og lue. Hun tenkte at folk ville trodd hun var gal eller at hun var i ferd med å ta sitt eget liv, hvis de hadde fått øye på henne nå.
Men ingen kunne se hvordan hun utførte sitt morgenritual.
Isen hadde ennå ikke lagt seg ytterst i viken og hun slapp å bruke øksen.
Noen lys blinket på den andre siden av sundet, men folk flest hadde ennå ikke stått opp. Et sekunds nøling og så sank hun ut i sjøen. Det iskalde vannet omsluttet kroppen, det var som huden trakk seg sammen, kulden iset helt inn i skjelettet, hun gispet og kjente at hjertet slo raskere.
Fire svømmetak ut, aldri lenger, og seks inn. Hun fikk vann i munnen, spyttet det fort ut. Aldri hodet under om vinteren. Dukkerten fikk adrenalinet til å pumpe gjennom blodårene. Hjertet oppførte seg som om hun hadde løpt 200 meter hekkeløp.
Oppe av vannet ble den brennende kulden til en ildkule som spredte seg fra navlen, utover i kroppen og inn i skjelettet. Det prikket vondt overalt på huden, men snart kom varmen. Bena var fortsatt kalde. De skalv. Hun dro av seg de våte raggsokkene og dyttet tærne ned i støvlene, flerret av seg badedrakten og knyttet den tykke morgenkåpen om livet, grep koppen og vendte seg mot sjøen igjen. Føttene var verst. All kulden satte seg i bena. Hun grep koppen og varmet hendene. Med de nakne stivfrosne føttene mot pelsfôret ble hun stående å betrakte sjøen. Den var mørk og ugjestfri. Det måtte en lengre kuldeperiode til før isen kom. Saltvann frøs på minus to grader, vannet i sjøen holdt fire-fem grader. Hun blåste ned i urteteen, tok noen slurker og kjente hvordan varmen spredde seg nedover spiserøret og magen.
Med et dypt sukk snudde hun ryggen til vinterfjorden, trakk luen ned over det våte håret og ruslet opp til huset.
I dusjen prikket huden. Først kaldt vann, litt etter litt skrudde hun opp varmen. Mens det varme vannet strømmet over kroppen hennes, husket hun en ting om Maria Bergstrøm.
Hun skrudde av dusjen og frotterte det nyvaskede håret. Hvis hun dro nå, kom hun før køen og kunne suse inn på 20 minutter.
Hun fant frosne kaffebønner i fryseren, malte dem, satte på espressomaskinen og melkesteameren og hentet så avisene, syltetøyet og rundstykket. Pressedekningen var verre enn hun hadde fryktet. Media hadde gått ballistisk. Hun sank ned ved kjøkkenbordet og bannet. Dyppet brødet i den varme kaffen og smurte på syltetøy, mens hun undret seg over hvem tipseren var. Illojalitet var verre enn nysnø."

Is og vann går igjen i flere sentral scener i På direkten. Selv om Christina blir forfulgt og overfalt, fortsetter hun å gå ut i den mørke kalde vintermorgenen for å bade.
Christina bader alene. Det viser seg senere i boken å sette henne i livsfarlige situasjoner.
Christina vil nok fortsette med dette morgenritualet i neste bok. Litt dumt at boktittelen Isbaderen nå er tatt. For det heter Kjell Ola Dahls siste roman som kom ut nå i høst.

Jeg kunne ikke finne på å bade alene om vinteren. Jentefellesskapet gir meg mot. Jeg vet at andre like lekne jenter venter der nede på svabergene mot Kalvøya. Sammen med dem blir isbadingen en opplevelse. Mulig vi ikke kan kalle det isbading ennå, snøen er ikke kommet, isen har ikke lagt seg. Men det er like før.

Forleden fikk jeg influensevaksine hos bedriftslegen i NRK. Da jeg fortalte ham om min isbading, så han bekymret på meg og utbrøt.
"Du må ikke finne på å hopppe rett ut i. Det kan være farlig for hjertet. Du må gradvis venne kroppen til det kalde vannet."
Ja, litt seigpining må til. Til glede for forbipasserende over broen til Kalvøya.
Heldigvis har jeg funnet en glad jentegjeng som vil utforske isbading. Det er mye positiv energi der på svaberget, både før og etter badingen!
Vinteren kan bare starte.

Bort med terningene!

Jeg har lest aviser. Jeg har grublet og jeg har funnet ut at dette med terninger blir så feil. Det er en ganske lettvint vurdering av 250-350 siders arbeid.
Terningkast 1 og ingen begrunnelse.
Terningkast 2 og ditto liten begrunnelse.



OK, du kan si, terninger er en oversiktlig og enkel måte for lesere og bokkjøpere å få oversikt over høstens nye bøker, på samme måte som Se og Hør hyller og slakter kjendiskvinner kjoler, på samme måte som kinofilmer får sine terningkast.
Kjapt og effektivt i vår overfladiske verden.
OK, den boken er ikke verdt å lese.

To ganger i høst er jeg blitt lynforbannet over avisenes trilling av terningen. Første gangen var da Ulrik Høisæter fikk ternningkast 2 i VG fulgt opp med:"Norsk krim trenger flere nye stemmer, bare ikke denne." Stygg anmeldelse av en ung og ivrig debutant. Men fyren selger som bare det.
En måned senere. Igjen VG. Denne gang terningkast 1, en altså, bånn i bøtta for Stein Morten Liers "Bunnen av himmelen."

Denne ammeldelsen ble overhodet ikke begrunnet og underbygget. Det var terningkast 1 og dermed basta. Null analyse, anmelderen gadd ikke lese mer, gadd ikke skrive mer om boken i landets største avis.
Tenk hvis vi journalister skrev slik om andre ting,vi gidder ikke skrive mer om Røkke fordi vi ikke liker ham, vi gidder ikke omtale Siv Jensen fordi vi ikke liker hennes parti.

Anmeldelsen i VG står til stryk. Og har skapt mye presseoppslag. Men skytset er ikke rettet mot anmelderen eller mot avisens ledelse.
Egentlig er det oppsiktsvekkende at media ikke har gått tøffere på VG og litteraturanmeldelsene. I stedet er tema blitt: Det gis ut for mye dårlig krim.
I høst har jeg også sett at mange av anmeldelsene spriker. En forfatter kan være genial i en avis og elendig i en annen. For ukjente debutanter kan dette være fatalt hvis de ikke treffer planken og får bare en anmeldelse i en avis hvor anmelderen ikke liker boken.
Bokanmeldelsene er synsing fra en litteraturkritiker. Dette er synsing som gir seg ut for å være en objektiv dom.
Jeg har vært heldig og fått mye positiv omtale, for spenstig avslutning, creepy scener og gode actionscener, men flere av anmelderne har ment at kjærlighetsscenene er melodramatiske, enkle eller klisjeaktige. Derfor er det så pussig å oppleve at lesere, særs oppegående bokvenner og kolleger nettopp liker dette ved boken, rå, spennende tiltrekning og vanskelig kjærlighet.
Jeg opplever at anmelderne ikke er på nett med smaken til særs kritiske boklesere.

På radio, tv og i aviser får man inntrykk at alle får utgi bøker. Selv om alle vet at nåløyet er smalt. Hps Aschehoug får de rundt 2000 innsendte manus hvert år, mens de i år hadde 5 skjønnlitterære debutanter.
Og det å utgi bok er sannelig ingen lettvint greie. Selv brukte jeg år på boken min ( ved siden av full jobb) og det var flere runder med konsulentrapporter og redaktørmøter før jeg endelig ble antatt. Det er ingen lettvint vei til forfatterskapet.


Jeg er overbevist.Terningkastingen er en alt for enkel, overfladisk og brutal måte å vurdere et forfatterskap på. Bort med terningene!!

Og PS:  Jeg er ikke ute etter noen vendetta. Jeg har stort sett fått terningskast 5 i alle anmeldelsene som har slik. Flere andre viktige anmeldere uten terningkast har gitt boken min På direkten strålende anmeldelser og terningkast 5.

-Sex & crime

Sex og kjærlighet passer det i en krimbok eller blir det bare utenpåklistret?
Eller simpelthen; hvordan er det med kjærlighetens kår i krimbøker?
Går de to sjangerne an å kombineres?
Jeg lurer på om vi kvinner og dere menn ser annerledes på kjærligheten i litteraturen, og kanskje spesielt i krimbøker.

Slik har jeg tenkt de siste par ukene. For det begynner å danne seg et mønster. Kvinner som leser boken min liker kjærlighetsscenene, mange simpelthen er begeistret for dem. Menn synes det blir utenpåklistret og rart, enkelt, klisjefylt og så videre.
I morges møtte jeg en av disse jentene som likte boken min. Vi badet i sjøen utenfor Sandvika. Ja, da du leser riktig. I god Christina Fiori Mørk sstil badet vi i Oslofjorden, i åtte grader kaldt, iført raggsokker og rød badedrakt.
"Jeg digger boken din, sa Margrete entusiastisk. "Og de kjærlighetsscenene er bare rå, fortsatte hun. "For det er slik som du skriver, en så enorm skuffelse å treffe den mannen, men så kysser han elendig. Ja, kan ikke en mann kline, er det bare ikke noe vits i å fortsette."
Jeg smilte. Akkurat slik ja.

Jeg ønsket å lage en krim som samtidig var en kjærlighetsroman. Som viste den vanskelige kjærligheten mellom mann og kvinne, farlig kjærlighet, hemmelig kjærlighet, som beskrev kompliserte og vakre mor og datter-forhold og som viste hvor vanskelig ting blir ved å blande jobb og sex, jobb og kjærlighet.
Samtidig er På direkten en kjærlighetserklæring til verdens mest spennende yrke, journalistikken, selv om boken inneholder pressekritikk.

Bokbadet i Tvedestrand forrige helg inspirerte bibliotekaren der til å lese boken min, og det avstedkom igjen et innlegg på Bibliotektets hjemmeside. Han liker boken min. Her er et avsnitt
"... et ganske kritisk blikk på journalistisk praksis og metode. Det er fint, når det kommer fra en journalist. Og så er det hovedhelten, politiets etterforsker Christina Fiori Mørk. – som er et hyggelig bekjentskap, med fartsbøter, sunn livsstil, store plager og nok utviklingsmuligheter til nye bøker, skulle jeg tro. Ikke kommer hun til å drikke seg i hjel heller.
Jeg synes altså rett og slett Remen har skrevet en god kriminalroman. Det er det hun også bør fortsette med. Hun bør i alle fall ikke slå seg på kjærlighetsromaner. Det som er av tilløp til den slags, er nokså pinlig og floskelbehengt."
Skryt for driv og action også her, men floskelbehengt kjærlighet altså. Jeg syntes jo selv at mange av de scenene var ganske OK, men forstår at det ikke faller i smak hos flere anmeldere.
Også VGs litteraturanmelder Sindre Hovednakk skrev noe slikt. Han mente jeg var god på actionscener og oppfordret meg til å forfatte mer krim, men skrev at når det gjaldt erotikk og forholdet mann/kvinne blir Remen tidvis enkel og melodramatisk.

I sterk kontrast altså til manges venner og bekjentes reaksjoner.
"Jeg kjenner meg så igjen... Det er så kult at det er mye om kjærlighet i boken, sier mange.
Hanne skrev på Facebook:
"For en som ikke er vant til å lese krim er det ekstrabonus med litt "love" innimellom. Christina er jo en heltinne og synes disse beskrivelsene er gode og realistiske. imponert over innlevelsesevnen her....."
Eller Mona: "Jeg likte kombinasjonen kjærlighet og krim"
Kollega Viggo Johansen sier at leserne kan se frem til "dampende sexscener"
og kollega Sidsel Wold skriver på Facebook : "Hva skal jeg gjøre nå når jeg ikke kan lese mer om Vidar, Christina, Petter og Runa? En pageturner, treffende og underholdende karakteristikker av journalistbransjen, kjente meg i gjen i Runa og tidsklemma."
Krimtimens Liv Rønneberg sa hun likte kjærligheten i boken:

og den kjente bokbloggeren Bokelskerinnen Tvitret meg i går at hun likte boken min kjempegodt, også kjærlighetsscenene. "– Jeg klarte ikke å legge fra meg boken – og kjærlighetsscenene er magiske, med en sitrende spenning som gir en blanding av ro og uro. "

Men jeg må vel ta disse signalene fra menn og fra mannlige anmeldere på alvor. For det er selvsagt forskjell på hva kritiske avisanmeldere mener og hva alminnelige og mer ukritiske leser mener om bøker.
I neste bok, bør jeg kanskje tenke som en mann for at kjærlighet og sexscenene skal fenge menn? Eller er det slik at vi kvinner liker det som menn kaller klisjeer i kjærlighet i bøker?
Eller må jeg rett og slett bli bedre til å beskrive kjærlighet på en mer likefrem eller varsom måte, at den ikke virker utenpåklistret.
Tror jeg skal lese noen gode kjærligetsbøker fremover, for å bli inspirert og lære.
Noen her som har tips?
Eller hva?

- Om terninger, slakt eller hyllest

Denne uken ble en forfatterkollega regelrett slaktet i VG.
"Finnes det overhodet ingen grense for hva slags vrøvl norske forlag kan finne på å utgi." skrev anmelder og forfatter Ingvar Ambjørnsen om Aschehoug-forfatter Stein Morten Liers "Bunnen av himmelen:"
En grusom henrettelse, terningkast 1 slo landets største avis fast. Heldigvis er Lier en etablert forfatter med flere suksesser bak seg.

Jeg syntes hele anmeldelsen var useriøs, fordi den ikke begrunnet kritikken. Jeg kunne ikke dy meg for å melde det og kommenterte dette på VG netts sider. Så at flere var enige med meg. Den voldsomme kritikken har etterpå bidratt til flere medieoppslag. Forfatteren har selv holdt klokelig kjeft.

Nådeløs verden

For dette er slik forfattere, skuespiller og andre kunstnere kan oppleve. Du stiller jobben din til skue, og blir sablet ned. En annen av høstens debutanter Ulrik Høisæter fikk også sitt pass påskrevet av VG: "Norsk krim trenger nye stemmer, bare ikke denne." Terningkast 2.
Men kjøperne blåser åpenbart i kritikken. Debutboken "Pokerfjes" selger som bare det, og Ulrik er i gang med ny bok.
Slik står det respekt av. Og det viser at selv om anmelderne har mye makt, kan forfattere selge bøker hvis forlaget og bokhandlerne, til tross for dårlige kritikker, satser og dytter forfatterne frem. Men dette er to viktige hvis*er.

Før min bok kom, fikk jeg ganske mange oppslag i media. Kjempeheldig var jeg med dette.
Lievel grudde jeg meg til de første anmeldelsene. Visste at forlaget også var spent. Men det har gått ganske bra. Jeg er ihvertfall fornøyd.


Navlebeskuende og personlig
Mulig denne bloggen kan oppleves som navlebeskuende.
En ny bekjent, en forfatterkollega sa forrige dagen: "Du er veldig privat i bloggen din da."
Ja, kanskje det. Mulig noen opplever meg både privat og navlebeskuende,men målet mitt har vært å dele erfaringer om det å skrive og det å debutere. Det er så mange som drømmer om det å skrive bok. Hvis jeg kan få andre i gang, blir jeg fornøyd.
Navlebeskuende?


Kanskje blir man slik når man viser verden noe man har jobbet med helt for seg selv så lenge.
Jeg er spent på lesernes reaksjoner, spent på bokanmeldernes reaksjoner.
Jeg må innstille meg på at ikke alle liker det jeg har skrevet.
VG var først ut med anmeldelsen, også hos meg.

Jeg er så glad for at jeg ikke fikk slakt. Ja, ja, jeg kan fortsatt få slakt selvsagt, men tenker at med fire bra omtaler bak meg tåler jeg det meste.
Forlat bloggen hvis dere ikke orker mer. For her følger omtalen, På direkten så langt har fått.


Her er noen stikkord fra anmeldelsene
VG: Solid krimdebut. Godt driv og sug i historien.Remen er en av ytterst få kvinnelige forfattere som skriver gode actionscener. Mer av det! Terningkast 4,
Dagbladet: Urtradisjonell krimdebut hvor det meste er riktig. Underholdende krim. Creepy, friske actionscener og en spenstig avslutning.
Krimtimen; P1: Spennende historie, en pageturner. Remen drar leseren inn i et inferno.
Tvedestrandsposten: Knalldebut. Det er godt driv fra første til siste side. Godt og sikkert språk.

Etter så mye godord, ja, selvfølgelig noen kritiske bemerkninger også da, er jeg rustet til å takle rumperisting, særlig fordi jeg har fått så mange positive tilbakemeldinger, både på Facebook, i SMS og muntlig av venner og mange kolleger. Akkurat det med kolleger,varmer meg spesielt.

Nå venter jeg på Aftenposten. Ja, det er jo ikke sikkert jeg får kritikk i Aftenposten, men er det kontinuitet i kulturdekningen deres, anmelder min gamle avis alle debutantene de skrev om i sommer. Den gangen vi alle boblet av sitrende forventing i den sterke sommersolen. Dessuten kan min andre tidligere arbeidsgiver, Dagens Næringsliv fortsatt komme med en anmeldelse, skjønt jeg tviler på det. Den rosa avisen liker å være først ute med siste nytt.
Så har vi alle regional og lokalavisene, for ikke å glemme bokbloggerne.
I fjor tok det flere måneder før avisene skrev om alle debutantene.

I det hele tatt: Jeg kan fortsatt ikke slappe av. Plutselig kjennes det lenge siden jeg sto på Operataket og boblet av sitrende forventing sammen med de 23 andre debutantene.