- Slik er det å debutere!

Tirsdag 11. oktober.
For en strålende kveld! Jeg suser fremdeles på en bølge av adrenalin og lykke.
Tirsdag, den 11.10.11, debuterte jeg som forfatter. Og selvfølgelig måtte jeg ha fest. Stor fest.
Jeg hadde bedt meg fri fra jobben, likevel hadde denne tirsdagen litt for få timer.
Mye som skulle fikses denne dagen.

Derfor; Litt for sent, bare en time før gjestene kom, seilte jeg inn i Store Studio. Eller rettere sagt vrengte bilen opp på fortauet utenfor inngangen. Der sto to sikkerhetsvakter, rød løper var lagt ut. I bilen hadde jeg med plakater, duker, servietter, kamera, videokamera, ekstra sko,- dersom de røde ble for vonde å gå i, blomster som jeg hentet på veien og meg selv...
Løp inn og oppdaget at strømpen hadde raknet, men begynte å jobbe.
"Gruer du deg?" spurte folk.
"Har ikke hatt tid til å tenke," svarte jeg.

Men da jeg kom inn i Store Studio, forsto jeg alvoret.

Der sto kassevis med bøker. Aschehougs folk stilte bøkene opp på rekke og rad. Min bok!

Og flere kasser sto på bakrommet. Aschehoug trodde det ikke var mulig å selge alle bøkene.

Nylonstrømpene mine raknet mer og mer, jeg kastet skoene og løp opp og ned, virret og ordnet tusen ting, mens jeg stadig sa høyt; "Må sette meg ned to minutter, hente pusten, tenke på hva jeg skal si i talen min."
Men fikk aldri tid. Alltid en detalj å fikse.

Viggo Johansen kom, musikerne kom, kokken var der, lydmannen var der, alle måtte jeg snakke to ord med.


Christina Fiori Mørk fulgte meg som en skygge, men hun hadde ikke ekstra strømpebukser å avse.
Og endelig kom en forfatterkollega med et ekstra par med sorte nylonstrømper. Jeg løp inn på dametoalettet og skiftet, satte på meg de røde skoene

og konverserte deretter om kveldens utfordringer med kokken. Jeg hadde bestilt mat til 150, men etterslengere gjorde at det nå så ut til å bli 200 gjester.

Bekymringsrynkene mine gikk loddrett i pannen.
Til slutt dro redaktøren min Mia meg nedpå to minutter for å gå gjennom kveldens kjøreplan.

Først: Jeg skulle åpne,tale og praktisk info, så hun overta, så musikk, så Viggo ( Johansen, programleder og god kollega) så musikk -, så bokbad med meg, så mer musikk med Julie og Olaf og finito... Mingling, mat og drikke og boksignering
Enkelt og greit.


Da jeg åpnet dørene til Store Studio, ble jeg overveldet.

Så mange hadde kommet for å dele boklanseringen med meg. Gamle klassevenninner, barndomsvenner, naboer fra jeg var liten, dagens naboer, bestevenner, sommervenner, forfatterkolleger, jobbvenner,

kolleger fra Dagsrevyen, fotografer, NRK-sjefer,TV2-kolleger, folk jeg har vært sjef for, Dagsrevy-venninner, veilederen min, studievenner

Dagsrevyens Lisbeth Skei var en av mange kolleger som var der. Hun er en av leserne og konsulentene jeg har brukt underveis. Den profilerte Økokrimetterforskeren Elisabeth Roscher var også der, både som venninne og nyttig kilde underveis i skrivingen. Søtrene Wiker var der, begge to har bidratt betydelig til boken og skriveprosessen.
I lokalet befant seg forlagsfolk, Aschehougssjefer, tannlegen min, gamlekjærester, ekssambo, frisøren, fysioterapeuten min, kilder, intervjuobjekter, folk med forfatterdrømmer, svigerforeldre,

egne foreldre, tremenninger, til og med en italiensk tremenning, svigerinne,ekssvigerinne, nieser, ja dere skjønner hele livet mitt var representert.

Jeg skottet bort på kokken, men fikk ikke blikkkontakt. Skjønte at det måtte være nesten 250 gjester i det verneverdige foajeen til Store Studio. Jeg tok runden og hilste på andre.
"Hvor er Christina Fiori Mørk," spurte flere som var blitt venn med henne og meg på Facebook. Mne jeg sa som sant var at jeg ikke visste hvor hun var.
Så hoppet jeg opp på et bord og holdt tale.

Og som jeg sa; de har alle inspirert på en eller annen måte. Om det er latteren, om det er de underlige treskoene, om det er den høyrøstede bergensstemmen, om det er den vakre, den smålige, han med stiv nakke, han eller hun som alltid må synes på TV, du finner universet av personligheter i boken min.
Enhver likhet med virkeligheten skyldes selvfølgelig helt og holdent tilfeldigheter.
Etter at jeg var ferdig med talen min, var det tid for produksjon Store Studio.

Vi fikk høre nydelig musikk av Julie og Olaf, både før og etter bokbad med meg og redaktøren. her pratet jeg mye og ganske ærlig om hvor tøft og smertefult det fakisk er å skrive bok.

Og før boklesing av Viggo Johansen hadde jeg bestilt "50 ways to leave your lover." fordi den har så fin symbolikk i forholdet til boken min, og kanskje av mange andre grunner.
Etter opplesingen skrøt Viggo spontant av boken, sa den var spennende, at han gledet seg til oppfølgeren og fremhevet spesielt den dampende sexen. Forsamlingen rødmet nesten.

Etter mer musikk, reiste jeg meg igjen og takket de alle.

Tenkte at nå skulle jeg endelig slappe av.

 Her er video fra lanseringen:

<iframe width="560" height="315" src="http://www.youtube.com/embed/ByEmomh_p1U" frameborder="0" allowfullscreen></iframe>


Men da sa Mia at det var boksignering.

Og folk stilte seg i kø. På rekke og rad. Kø!!

hilsner til alle, til redigere og Dagsrevy-fotografer jeg har jobbet tett med, alle fikk en personlig hilsen.

Jeg lo og smilte, skrev hilsner på bøker i timer. Folk var elleville. Mange kjøpte 5-6-7-8 bøker. Og jeg skulle signere alle. Lykkelig over at noen ville kjøpe min bok.

Jeg skrev hilsner til svigermødre, tante, kjærester og bestemødre til krampa tok meg. Folk lo og ertet meg med av jeg forfattet avhandlinger.
I ettertid har jeg forstått at det er vanskelig å tyde noe av skribleriene.

Folk sto i endeløs kø. Det virket som om alle gjestene skulle ha seg en bok eller syv denne kvelden.
Og mens nye folk ble kjent med gamle, praten gikk gemyttelig, ble det plutselig uorden i rekkene.
Folk flyttet seg.

Det var Ole Torp som passerte køen. "Jeg har hatt sending, og vil gjerne ha en bøk før jeg går hjem," sa han med avslepen Bergens-dialekt.
Det var sølvreven. Mannen med de store brillene.
Som bestilt.
Så tittet han ertent mot meg og ropte. "Jeg vet hvem morderen er!"
Etter en liten kunstpause, fortsatte han. "Det er Tore Tollersrud som er morderen."
Folk i køen ble urolige. Morderen avslørt?
Jeg himlet med øynene, smilte til Ole og føyset ham vekk etter å ha skrevet en hilsen i boken hans.
Olea fleip har jeg hørt før. Ole forsvant med boken under arnen og løp ut til de vindrikkende ute i foajeen.
Slapp av, fikk jeg lyst til å si til de foran meg. Tore er kollega og jeg var sjefen hans i 4 år. Men han er nok ikke skrevet inn i historien, Ole bare er slik, liker å erte.
Jeg løftet pennen og skrev neste hilsen. Flere og flere kom.

Da siste bok var signert, var nesten alle gjestene gått. Og endelig fikk jeg smake litt av den nydelige maten til kokken Albert og smakt på vinen.

Mine gamle gode kolleger fra Dagens Næringslivstiden var blant de siste som forsvant med armene fulle av På direkten.

Og Aschehougs salgsansvarlige sa,"Aldri før har vi solgt så mange bøker på en lanseringsfest. " Hun senket stemmen litt. " Ikke en gang hos Jo Nesbø."

Da skjønnte jeg at jeg har gode venner, naboer, kolleger og familie som unner meg vel, som gjerne vil lese boken min og som også vil gi den bort til flere.
Med visshet om at jeg hadde tjent mine første titusner på gode venner, naboer og kolleger, pakket jeg sammen restene, sparket av meg de røde høyhelte, droppet planen om tur ut på byen, dro hjem og delte en champagne med mannen min, før jeg stupte i seng i en bomullsky og kanskje drømte om en... boksky...
Foreløpig er salgsuksess en fjern drøm, men jeg flyter fortsatt i en form for lykkerus. Tror den varer noen uker til.
Jeg er i mål!

Bare På direkten

h

Det kan bli litt mye Anne Cecilie og På Direkten nå for mine omgivelser. Forstår det. Men det nærmeste døgnet går jeg inn i en form for unntakstilstand.
Lanseringsfest i Store Studio, bokbad, boksignering og intervjuer.

En venn sendte meg dette bildet i dag.

Fra Ark i Sandvika.
Anne Cecilie alt sammen i et vindu.
Spennende for meg.
Skummelt for meg.
Men fremfor alt gøy.
Drømmen er realisert.
Dermed basta!
Yr av forventning drar jeg hjem fra jobben, henter barn og handler middag, før jeg går på tur med bikkja og legger lapper i naboenes postkasser om bokbadet i Sandvika senere denne uken.
Så drar jeg på shopping.
Jeg er på jakt etter røde sko. Jo mer knall dess bedre, til festen i Store Studio. Mannen min rynker på nesen. Han liker meg best i flagrende sommerkjoler og flate sko. Han synes det er doris med høye hæler.
Akkurat nå hører jeg ikke på ham. I morgen skal jeg ha røde, høye lakksko som matcher den sorte og røde silkekjolen.
Det er "once in a life time". Akkurat i morgen har jeg lov til både å synes og ruve litt. Har jeg ikke? Være litt "glam" for en kveld, likssom.
Etterpå blir det hardt arbeid igjen.
Og snart har jeg fått tilbake bakkekontakten min.

- Ikke terningkast to. Svimeslått av glede!

Jeg fikk ikke terningkast 2. Heller ikke 3. Jeg fikk terningkast 4, tenk fire! da landets største avis VG som den første anmeldte min debutbok På direkten.
4! Fire!
Jeg er yr av glede, så lettet, høy og glad. Fire det er bra det. Kjempebra! De siste dagene har jeg fryktet et mye verre resultat.

Spennende dager

For noen dager siden hadde jeg besøk av en reporter fra Rampelys-redaksjonen. Hun skulle lage en reportasje på meg og boken min. På hvordan jeg har jobbet bevisst for å lykkes, at jeg tok permisjon og flyttet til Frankrike for å fullføre drømmen min. Reportasjen ble grei og står på trykk i dagens VG. Men for noen dager siden fikk jeg beskjed av VG at omtalen av boken, kritikken altså, ville stå på trykk samme dag.
Siden har jeg grudd meg. Aschehoug har tidligere fortalt meg om skrekkeksempler hvor slakt har stått samtidig med koselige reportasjer.
Forfatteren ser dum ut, i slike tilfelle.

Terningen ble 4

Men så får jeg altså terningkast 4 av den ganske så kritiske Sindre Hovdenakk i VG. Solid krimdebut fra erfaren journalist, skriver han, og vil gjerne at jeg skriver flere bøker. Er selv i utlandet i dag, men en venn ringte og leste opp kritikken av meg. Noen skjønnhetsfeil, har Hovdenakk funnet, skriver han. Jeg er dårlig kjent på østkanten, mener han og mine veivalg der er ikke alltid de mest naturlige, men dessto bedre kjent er På Oslo vest, Bærum og Frankrike. Det stemmer jo. Jeg er litt melodramatisk når det gjelder kjærlighetsforhold. Hm, kan hende det. Og en person skifter navn i løpet av historien Ja, jeg så da jeg lste boken mellom to permer at Hans-Olav et sted er blitt til Olav. Ergelig, og sløvt av meg. Og pressemenn får i overkant hard medfart, mener han. Men alt i alt, er jeg enig i det han skriver og er kjempefornøyd. Og så lettet. Hovdenakk mener jeg skriver godt, holder spenningen oppe, og vil ha flere bøker fra meg. Sier at jeg er en av få kvinnelige forfattere som evner å skrive gode actionscener.Hurra!

- Men jeg venter på dommen, spøker det.

Det er i grunnen ganske jævlig. Nå venter jeg bare på dommen. På at de beryktende litteraturanmelderne skal fortelle hva de mener om boken min.
For de fleste skal ha fått boken min allerede. "På direkten" er ferdig fra trykkeriet en uke før tiden og er på vei ut til landets bokhandlere og til landets kulturredaksjoner.
Jeg risikerer å bli rumpekjørt av kritikerne FØR lanseringsfesten. Det var ikke planen.
Lanseringsfesten skulle være full av sitrende forventninger. Dagen skulle være fri for negative tanker.
Slik blir det kanskje ikke. Trykkeriet jobbet raskere enn forlaget hadde beregnet.

Frivillig selvpisking.
- Det er selvvalgt, sier mannen min når jeg røper min bekymring. - Du trengte ikke utsette deg for dette, det er helt frivillig.
Ja, selvfølgelig, dette er noe jeg har ønsket å gjøre selv, ingen har presset meg. Det å skrive roman har vært min greie de siste årene. Jeg hsr vært en tøff og pågående reporter som har vært vant til å få både klager og injuresøksmål mot meg. Men dette, det er så annerledes enn alt annet jeg har vært med på.
Boken har vært livet mitt de siste årene. Boken har vært meg.

VG først ut.
Mens jeg venter ferierer vi noen dager i Spania. Eldstesønnen leser boken min hver ledig stund og bedyrer den er spennende. De to minste tror at mamman er en av verdens beste forfatter. Eller blant de nest beste
Akk...

VG er trolig den første avisen som har noe etter at boken er kommet ut. En hyggelig og bestemt reporter fra Rampelys var hjemme hos meg for å lage en reportasje på bokdebuten min for noen dager siden. Veldig gøy, selvsagt, at landets største avis er interessert i mitt prosjekt. Journalisten spurte og grov om boken og hovedpersonen, og var i tillegg interessert i om det spøkte i vårt gamle og innholdssrike hjem. Joda, det gjelder å skape myter, å utvikle en varemerke, selvsagt har vi spøkelser i huset.
Jeg fikk reportasjen til gjennomsyn i går kveld. Det ble en grei artikkel, med meg og alle dyrene og barna mine, samt om husspøkelset. I mailen opplyste reporter at reportasjen kom til å bli fulgt av en bokanmeldelse.
Jeg svelget tungt.
Siden har jeg grudd meg. Vet hvor røffe og tøffe bokanmeldere kan være. Hvor vilkårlig ontalen kan være, hvordan kritikken kan variere fra avis til avis. Jeg ser for meg både terningkast en og to. Lurer på hvordan jeg vil takle slakt, og undres hvordan "hjemme hos reportasjen" egentlig vil ta seg ut sammen med en katastrofal omtale. Riktig flaut, ganske kleint, er jeg redd for.
De nærmeste dagene har jeg avtale med et par andre aviser, og en bokblogger har allerede skrevet ferdig en reportasje.
Jeg tror jeg er rustet til å takle filleristing, men jeg vet ikke helt om jeg er klar til å møte folks reaksjon etterpå. Om jeg er klar for skuffelser i barnas øyne. Jeg forberede familien på at det kan bli alt annet enn hyggelige ord i avisen og sier høyt at "det gjør ikke noe."
Den beste kur mot rampelysnerver er å begynne på nytt. Leve meg inn i mitt nye bokprosjekt og stenge det gamle ute.
For det er jo en lek og helt selvvalgt, ikke sant?

- Dette er starten på boken.

De aller første ordene, de første setningene og sidene i boken min kommer her. Det er en uke til boken min offisielt blir lansert.
Selv er jeg på ferie og leser for første gang "På direkten" mellom to omslag.
Det er spennende og skummelt. Annerledes enn å lese på et World-dokument på PCen. Alle ordene fremstår mye tydeligere.
Det er bare å lukke øynene og hoppe ut i det. Ikke mer jeg kan gjøre nå.
Og altså her kommer de første setningene.
De aller første setningene skrev jeg for tre år siden, rett frem, uten egentlig å nøle noe særlig. Ideen var der.
Slik begynner På direkten altså:


Prolog

Fremdeles kan jeg huske dagen da livet ble snudd opp ned. Hver minste detalj står klart for meg som om det var i går.
Solen skinte etter en kraftig regnskur. Glad og våt syklet jeg hjem fra skolen. Jeg husker hvordan jeg dro inn luktene av syrin og våt jord, hvordan jeg gledet meg til rene, tørre klær, til nybakte boller og kakao.
Bakken hjemover var lang. Bena gikk som trommestikker, oppover, oppover.
Over bakketoppen dukket det store hvite huset opp, jeg slapp bena ned fra pedalene og lot sykkelen trille bortover alleen.
Etter noen sekunder forsto jeg at noe var galt.
En politibil sto ved inngangsdøren. Gårdsplassen myldret av fremmede menn med kameraer på magen.
De kom springende mot meg. Ropte. Tok bilder.
Hjertet dundret mot ribbena. Redd hoppet jeg av sykkelen, kastet den fra meg, løp inn, smalt døren igjen og ble stående andpusten innenfor.
”Mamma! Pappa! Hvor er dere?” Stemmen gjallet i den luftige hallen.
Ingen svar.
Jeg åpnet to dører og tittet inn på kjøkkenet. Mamma satt ved spisebordet iført rosa morgenkåpe. Ryggen ristet.
På bordet foran henne sto et brett med ustekte boller.
Jeg løp bort til mamma, la armene om skuldrene hennes, kinnet mot hennes. Huden var våt og kald. Hun sa ingenting, bare hikstet.
”Mamma, mamma,” sa jeg.
Hun bøyde seg over bordet, la hodet i hendene og strigråt. Tafatt ble jeg stående - håpet at det gikk over - at hun snart tok meg i armene og trøstet meg.
Radioen surret i rommet ved siden av. En monoton stemme messet frem dagens børskurser.” Kjøper Hydro, selger.”
Jeg forlot mamma og åpnet døren til TV-stuen. Gardinene var trukket for. Rommet luktet en blanding av våt ull, tobakk og etterbarberingsvannet Old Spice.
Bestefar tittet opp fra avisen og klappet på sofaen ved siden av seg..
”Er du hjemme allerede? Kom og sett deg her. Det er noe jeg må fortelle deg.”
”Er det noe med pappa?”
Den tykke, grå luggen falt ned i pannen hans. Bestefar tok av seg de sorte brillene. De klare blå øynene så nakne og redde ut.
”Ja, det er noe med faren din,” sa han. I munnviken hadde det samlet seg spytt. ”Men det er ikke alvorlig, Han har bare fått problemer med jobben.”
Bestefar strøk meg over håret. Kjærtegnet kjentes trygt og beroligende.
Jeg trodde på ham.
”Men hvor er han? Og hva gjør alle mennene på tunet vårt?”
”Det er bare noen dumme journalister. Ikke bry deg om dem, de forsvinner snart.”
”Politibilen, da? Hjelper politiet oss mot journalistene?”
Han hevet de buskete øyenbrynene.”Faren din ordner opp i dette.”
Jeg reiste meg brått. Pappa.
Stormet innover i huset. Gjennom spisestuen, dagligstuen, videre inn i finstuen, til rommet innenfor. Kontoret, det aller helligste, hvor vi ikke fikk lov til å være.
Pappa sto med ryggen til ved skrivebordet. Det grå telefonrøret dekket det ene øret.
”Pappa, hva skjer her,” ropte jeg.
Han vendte seg om, høy og mager. La fingrene over munnen, som for å hysje. Ristet på hodet og pekte strengt mot døren. Skuldrene mine sank sammen. Jeg snudde meg tvert om.
På vei ut hørte jeg lyden da pappa trakk gardinene for vinduet.
Ned trappen fra annen etasje kom to menn i politiuniform. De bar på røde og blå mapper.

Neste dag skulle landets største avis ha bildet av pappa på førstesiden. Bildet hvor han trakk for gardinene var blåst opp under tittelen, ”Olsen har gått i dekning.”
Fotografene som denne ettermiddagen lusket rundt huset for å forevige dramaet, vendte tilbake hele sommeren. Avisene fortsatte å smøre bilder utover førstesidene. Pappa ble landets mest omtalte mann.
Jeg husker skammen som brant i kinnene. Sjokket. Skuffelsen over at pappa hadde mistet grep. Mammas fortvilte gråt, pappas bitterhet og sinne.
De flakkende blikkene til naboene. Det var slutt å handle på kreditt. Læreren behandlet meg plutselig forsiktig. Klassekameratene tisket og stengte meg ute. Pappa klandret journalistene for ulykken som fulgte familien. Uten journalistenes snoking ville alt ha blitt ryddet opp i firmaet, ingen ville ha mistet jobben og familien ville ha beholdt alt.
Fra den dagen blir jeg kvalm av duften av syriner.
--

Dermed er boken i gang. Og vi blar over til kapittel en hvor dere møter journalist og programleder Maria Bergstrøm for første gang.

Slik er Petter i boken.

Jeg har tidligere fortalt om Christina Fiori Mørk, hovedpersonen i På direkten. Den vakre, litt ensomme og sårbare politikvinnen som får oppdraget med å etterforske journalistdrapet.

Den andre viktige personen i boken er Petter Rollheim. Han jobber som vaktsjef i TVselskapet TV24, landets største kommersielle TV-stasjon.

Petter Rollheim, er akkurat passert 40, han er rutinert vaktsjef i TVnyhetene i TV24. Han sitter midt i det i uvirkelige drama hvor programleder Maria Bergstrøm får et dødelig anfall på direktesendt TV.
Vi følger ham i kaoset som oppstår, de valgene han tar vil vise seg å bli skjebnesvangre.



Han bor i min barndoms gate; Eilert Sundts gate på Briskeby. I annen etasje i huset på bildet. Dette er faktisk mitt barndomshjem. Ikke legg noe mer symbolsk i det enn at jeg kjenner hver syrinbusk i gaten, hvert trappetrinn og kjøkkeninngang i huset.
Petter har ikke bil og sykler uansett vær.
Han er fraskilt, har to sønner og prøver å være en god far, men får det ofte ikke helt til. Han har et hemmelig kjærlighetsforhold som både kolleger og familie ville reagert på. Han gjør mange rare og lite kloke ting for å skjule dette forholdet.
Etterforskningen blir etterhvert en stor prøvelse for ham. Den tabloide vaktsjefen som ber reporterne om å være mer pågående og oppsøkende, får selv merke hvor tøft det er å bli jaktet på av pressekolleger.
Drapet, etterforskningen og pressejakten gjør at han gjennomgår en stor personlig krise.

Her møter du ham i en scene i boken:

"Det ble stille rundt ham. Kollegene hadde strømmet til jobb etter at nyheten om Marias dødsfall sprakk. Alle var nysgjerrige. Selv de som hadde mislikt Marias suksess hadde kommet på jobb. Ikke overraskende ivret flere kolleger etter å dekke dødsfallet. De vaket rundt Petter for å få oppdrag. Jo større tragedien var, desto mer ønsket journalister å ta del i den. Det var det som skilte pressefolk fra vanlige mennesker, tenkte Petter. Tragedier og store katastrofer ga oss kick. Jo verre, dess mer tente journalistene, selv når det rammet en av deres egne.
Han var likedan. Bare ikke i dag."

Å synes, det er selve drivkraften

I boken blir vi kjent med mange av hans kolleger. Sensasjonslystne kolleger, krevende sjefer, vanskelige sjefer og reportere som er mer opptatt av å synes på TV enn å grave opp nyhetene selv. Vi møter kameratene hans, blant annet den usympatiske Kringle som jobber i Dagsrevyen.
Vi får også innblikk i hans vanskelige forhold til eksen, til de to sønnene og hans litt sjalusipregete forhold til lillebroren.


Petter roter seg bort i mange situasjoner fordi han skjuler forholdet han hadde til den drepte Maria Bergstrøm.

Her tenker han tilbake på Maria.

"De kjente luktene i entreen overveldet ham. Søt krydderaktig lukt. Noen sekunder hvilte han hodet mot veggen og følte nærværet av Maria gjennom hver eneste pore.
Minnene flimret hakkende forbi som i en gammeldags super8-film. Alle de ulike smilene hennes.
Det engasjerte rykket i munnviken når hun var på sporet av en god nyhet. Det profesjonelle strålende, men litt stive i studio. Det glade når de så hverandre igjen etter flere dagers fravær.
Det ertende smilet da hun i går hadde dyttet ham overende på kjøkkengulvet. Det sensuelle da hun hadde ligget oppå ham med gnistrende øyne.
Ertende dro Maria genseren hans opp. Varme og søkende lot hun fingrene løpe over magen hans.
”Gjett hva? Lyst… Lyst på deg,” sa hun. Begjæret traff ham som et søtt dolkestøt. Han rullet rundt med henne. Hun lo høyt og støyende, pusten hennes kilte ham i ørene.
De elsket der og da på de hvitmalte furuplankene. Etterpå lå de utmattet på gulvet, mens hun hvilte på albuen, med hodet støttende i hånden, og så uutgrunnelig på ham gjennom den viltre hårmanken.
”Det er dette jeg liker aller mest med deg. Spontaniteten og pågangsmotet ditt,” sa han.
Hun smilte og lente seg over ham: ”Hm, hva mener du?” sa hun lavt.
”Du slutter aldri å overraske meg. Selv om det koster meg, au, såre knær.”
Med en grimase reiste han seg opp, ryggen verket.
”Dette var en ny arena for meg, men kanskje ikke for deg.”
Hun lo og reiste seg i en flytende bevegelse.
”Kom, la oss ta en dusj,” hvisket hun.
Maria tok trappen i to trinn ad gangen. Leende snudde hun seg mot ham øverst i trappen. ”Kommer du, eller er du pudding?”
De hadde elsket igjen før de sovnet. "

Og her litt senere, skjuler han seg for en innbruddstyv.

"Petter krøp sammen i fosterstilling. Pulsen dunket i øregangene. Svetten rant nedover pannen, ned langs neseroten til overleppen.
Døren knirket og gikk opp. Tydelige åndedrag hørtes fra døråpningen, som den andre nettopp hadde løpt.
Pusten til Petter stoppet og lungene kjentes for trange. Svettedråper rant ned på overleppen og han kjente den salte smaken i munnen. Når han hørte den andres pust, kunne sikkert den andre oppfatte hans. Han lukket munnen, pustet gjennom nesen og kjente panikken stige.
Så hørte han skritt over gulvet. Treplankene vibrerte under vekten.
En skarp lyd skar gjennom rommet, gardinene ble trukket for, hender famlet i mørket og en lampe ble tent.
Et sekund lukket Petter øynene, som for å sperre virkeligheten ute, men så åpnet han dem igjen. Han måtte følge med.
Personen romsterte og bladde i papirer. Skuffer ble åpnet og smalt igjen. Petter lukket munnen. Ville ikke tenke på hvem som kunne være i rommet. Det kunne være hvem som helst, en nabo, en i familien, en kollega, men vedkommende var neppe invitert av Maria.
Sto Marias telefon på lydløs? Hånden hans for til baklommen.
Tenk om noen ringte eller sendte en SMS, Maria abonnerte på nyhetstjenester fra NTB, TV24.no og NRK, nyhetsmeldinger som kom hele døgnet.
Han trakk mobilen forsiktig oppover i lommen, men telefonen gnisset mot stoffet. Han stoppet og lyttet. Det var musestille.
Petter lå urørlig med hånden i baklommen.
Sengeteppet skjulte delvis utsikten, men han skimtet mørke støvler og mørkgrønne bukser.
Plutselig vandret eieren av støvlene rundt i rommet, som om personen lette etter noe, eller noen. Var han avslørt?
Den andre stoppet. Vedkommende hev etter pusten. Petter lukket munnen. Livredd for at åndedrettet skulle avsløre ham.
Døren til kottet ble åpnet og hender klappet på hyllene. Noe ramlet på gulvet. Petter kjente fallet som en vibrasjon mot kinnet.
”Shit,” sa mannen.
Stemmen lød kjent. Mørk, litt hes som om han var storrøyker. Petter lukket munnen, livredd for å røpe seg. Støvet kilte i neseborene. Under sengen lå lodotter og en mørk bh.
Støvlene skiftet retning, noen sekunder sto føttene stille før de gikk mot Petter og stoppet ved ham.
Tenk om den fremmede ante hans nærvær, kjente lukten hans, hørte pusten hans. Han hadde lest at sterk frykt fikk kroppslukten til å bli sterkere. Når som helst kunne den fremmede bøye seg, titte under sengen og dra ham frem med makt. Han lukket øynene, angsten bruste gjennom ørene.
Det var stille et sekund før nattbordskuffen ble dratt ut, perler og mynter klirret, innholdet ble endevendt, en lås ble åpnet og skuffen smalt igjen. Rasling med papir.
Det knirket over hodet hans. Mannen satte seg på sengen.
Varmen, tenkte Petter og ble samtidig iskald.
Tenk hvis det fremdeles var varmt etter ham i sengen og mannen kjente det. Hvis…, han orket ikke forfølge tanken."




Petter er klønete, gjør dumme valg for å skjule sannheten. Dette gjør ham raskt til mistenkt.

Her er det av de første møtene med etterforskningsleder Christina Fiori Mørk:

"Petter snudde hodet bort og lot blikket vandre mot politikvinnen.
Hun rynket pannen og fiklet med opptakeren. Hendene var kraftige, med blodårer på håndbaken. Uniformen var byttet ut med sorte bukser og åpen, hvit skjorte. Flott ansikt, fyldig munn, klar elfenbenshvit hud, rett nese, høye kinnben, markerte øyebryn, usminket, ravnsvart langt hår med kobberøde tråder. Hun så ut som en voksen utgave av Poncahontas.
Politikvinnen beveget leppene. ”Avhør med vitnet Petter Rollheim, klokken 11.02.”
Hun startet med formalia og vurderte ham med intense, blå øyne.
Han lyttet og svarte, svettet i håndflatene, pulsen banket i tinningen og mobilen brant mot låret. Hvordan skulle han fortelle om telefonen uten å dumme seg ut? Han flyttet hendene og så at bordplaten ble flekket av svette."



Petter Rollheim liker ikke Christina Fiori Mørk og blir frustrert over at en slik vakker kvinne er en pågående politikvinne som skaper problemer for ham.
Han er svak. Hun er sterk.