Et møte med en mann som vil dø

Noen møter sitter i kroppen. Noen øyeblikk varer lenge. Noen møter med mennesker vibrerer i sjelen, sitter i bevisstheten lenge etter at de er over. Øyeblikkene setter avtrykk.
 En slik magisk stund opplevde jeg igår.
Jeg besøkte en gammel kollega fra Dagens Næringsliv på Hospice Stabek. Stedet for folk som skal dø av kreft.

Gregers. Han har hatt kreft siden jeg sluttet i avisen.
I alle år har han stått på, med en voldsom energi har han overlevd det ene tilbakeslaget etter det andre som sykdommen har gitt.
Men nå har kreften fått overtaket.

Det er i dyp respekt for et unikt menneske at jeg skriver denne bloggen.

Jeg visste møtet ville bli sterkt.
Derfor satt jeg i bilen noen minutter før jeg skrudde av motoren og krysset plenen for å gå inn i den lave mursteinsbygningen  i eplehagen. Solen skinte, sensommerdagen var så vakker at det kjentes unaturlig å skulle forholde seg til døden.
Jeg tok inn situasjonen.
Jeg visste jeg ville møte en merket mann. En mann midt i livet som har stoppet all behandling. Som til tross for lykke og livsglede har fått nok. 15 år med cellegift , stråling, medisiner og stamcellebehandling har kostet.
Nå er det stopp.

Han vil ikke ha mer gift og medikamenter i kroppen sin.

 Gregers vil dø.
Ikke noe mer livsforelengende behandling. Ikke en dråpe, ikke en pille.

Selv om jeg har vært gjennom tøffe tak  og er midt i livet har jeg aldri møtt døden.
Ingen rundt meg har dødd.

Døden er fjern og skremmende for de fleste av oss.
Døden er noe vi pakker bort, noe vi ikke snakker om.
Noe de færreste av oss har et reflektert syn på.

Jeg visste møtet ville minne meg om  min egen udødelighet. På den forbannete sykdommen som tok bolig i kroppen min. Jeg var ( knock wood ) heldig og slapp unna med skrekken og noen skrubbsår.
Ikke alle er like heldige.

Da jeg åpnet døren til Hospice Stabæk visste jeg at innenfor der bodde  kun mennesker som skulle dø. Her får de pleie, omsorg, smertestillende, ro og trygghet.


Jeg visste jeg kunne bli redd, jeg kunne komme til å tenke mer på mulighet for tilbakefall og spredning.
Jeg nølte, svelget, men fortsatte innover korridorene i huset.  Store dører merket med siffer. Stillhet. Lukter. En pleier fortalte meg hvor jeg fant Gregers. Og ja, jeg var ventet.
Og der endelig. Fant min gamle kollega bak en avis på Tv-rommet. Han reiste seg, smilte og vi klemte hverandre.

"Her skal jeg daue, " sa Gregers likefrem da han etter å ha vist meg hybelen sin,  siden strenet vi gjennom korridorer fordi han ville vise frem hele Hospicet,  til slutt endte vi på en lys dagligstue med vinduer fra tre kanter..
Som den naturligste ting i verden snakket vi om  sykdom, om felles kolleger, om gleden ved barn, om skriving,  om den varme sensommeren og ikke minst om døden.
Gregers er ikke redd for å dø. Han gleder seg faktisk til å dø, sier han.
Han er ikke sentimental. Han forteller om det likefremt, som den naturligste ting i livet.
Og døden er jo det.  En del av livet vårt. Det er det eneste vi vet om. En dag skal vi alle dø.

Gregers fikk sommeren på seg av legene.
Nå er sommeren på hell.  Gregers har fått drukket vann fra en fjellbekk i sommer, han har vært på tur i skogen, han har fått være mye sammen med familie og venner. Og han nyter å være giftfri, kroppen er ikke plaget av cellegift mer. Bare av kreften.

Han er så levende. Ufattelig å høre det han sier som en sannhet. "Jeg skal daue. Og det skjer ganske snart."

Han har stoppet all behandling fordi han ikke vil ha et dårlig liv med kreft. Han har hatt så mange gode.
Timingen er perfekt, mener han. Han er lykkelig, han har  et godt liv med kjæresten, han har to døtre, han er til og med  akkurat blitt bestefar.  Han har mange gode venner og kolleger. Livet hans er harmonisk.
Han har alt. Og mer enn alt.  Unntatt det vesentligste; en god helse.
Øynene hans stråler når han forteller om hvor lykkelig han er.  Selvfølgelig ville han helst ha levd til han ble en gammel mann. Men kreften lar seg ikke trylle bort. Den er der som en rammebetingelse.
"Når livet mitt er så bra som nå, da er det på mange måter riktig å forlate det,"sier han med styrke.


Han har akseptert skjebnen sin. Han er ikke bitter over kreften. Tvertimot mener han at årene som kreftsyk har vært gode, endatil lykkelige.
"Årene med kreft har kanskje vært de beste i mitt liv. Jeg har levd intenst og blitt mer bevisst hva som gjør meg lykkelig."
Det er en ro rundt Gregers. En tilstedeværelse og oppmerksomhet mange av oss friske kunne lære mye av.
Gregers fikk besøk av datter og søster mens jeg var der. Jeg så at han ble sliten. Spurte om jeg skulle gå.
Men nei, han ville at jeg skulle bli litt til.
Mer fin samtale. Så mye vi skulle snakke om.
Til slutt ble det tid for avskjed.


Jeg ble rørt da jeg gikk. Tårene kom. Men jeg følte meg på mange vis klokere, sterkere. Kanskje Gregers klokhet vil smitte, kanskje jeg til slutt heller ikke vil være redd for å dø?

For jeg fikk med meg Gregers helt ferske bok, Kreftens gleder. Hans personlige beretning om livet med kreft. Jeg har bladd i den, og det er så mange gullkorn å øse av, kjære Gregers. Håper mange pårørende, venner av kreftsyk og pasienter selv kjøper boken. Etter at Gregers fikk dødsdommen, satte han seg ned og skrev sin historie og sine beste råd som kreftpasient.  Ukuelig, energisk og optimistisk som alltid.
Og for den som lurer, jeg spurte Gregers før jeg gikk om jeg kunne skrive om besøket på bloggen.
"Selvsagt, " sa han. Åpenhet har vært hans linje alle de 15 årene med kreft.

 Hospice Stabek er et fredelig sted. Ikke så skremmende å besøke som jeg trodde før jeg gikk inn.

De som jobber her sier at de ikke jobber med døden, men med resten av livet. Vi gir dager til livet, har jeg lest i Dagens Medisin.
Det er vakkert og betryggende sagt.
Les om Hospicet her Et sted for døende og engler


Å tenke på døden rett som det er, vil gjøre livet ditt mer vitalt, sier Per Fugeli. Det faktum at livet er avgrenset, gir det mer potens.
Gregers er et levende eksempel på det.

 Et sted har jeg lest at vi dør som vi har levet. De som er urolige og usikre, blir det når de skal dø. De som er trygge, er det også trygge og tilfredse  i møtet med døden.
Gregers er like levende, glad og energisk nå som kreftsvekket og døende som da han var pågående og arbeidssom reporter  i Dagens Næringsliv.
Det er beundringsverdig. Mange har mye å lære av Gregers.
Leger som har spurt dødende om hva de angrer på i livet, forteller at døende sier at de ikke angrer på ting de har gjort. Det er det de aldri gjorde, de angrer på.
Tror Gregers har lite å angre på.

Gregers skriver hilsen i boken Kreftens gleder til meg.