Skrive bok,- jeg?

Her bruker jeg et par timer i skyggen på ferien på Zanzibar for å skrive mer på bok 2.

Forrige dagen snakket jeg med en kollega på jobben.
Vi har før diskutert bokdrøm og skriving sammen. Og han har fortalt at han går med en forfatter i magen.
Denne jdagen spurte jeg ham hvordan det gikk med skrivingen, med bokdrømmen.
Jeg har lånt bort en håndbok i skriving til ham, en slik hokus-pokus, how to write a crimemystery....
For noen år siden kjøpte jeg noen slike, for å få tips til det å komme igang.

Kollegaen min lente seg bakover i stolen, smilte til meg, men sa litt beskjemmet at det ikke gikk så bra med skrivingen..
"Jeg sliter med å motivere meg, med å se at det er viktigere å skrive enn å gjøre alt annet som livet byr på."
"Nettopp," sa jeg. "Det er det som avgjør om du blir forfatter ellere om det bare forblir en drøm.
Du må ville det, fremfor veldig mye annet i livet."

Og det er slik.
For sannheten er at det ikke er noe hokus-pokus.

Skriving er hardt arbeid. Skrivingen blir en livsstil.  For å få til et bokprosjekt må man forsake mye. Må bestemme seg for at skriving er viktigere enn mye annet.
Slik er ihvertfall hverdagen for de av oss som ikke er forfattere på heltid.
Første bok tok år av mitt liv. To og et halvt år minst. Jeg skrev før jobb, på turnusfrie dager, i helgene, alle ferier,  i svømmehaller mens barna trente, på tog, på fly. Overalt, bestandig.  I vesken hadde jeg alltid med en notatbok hvor jeg noterte flyveideer jeg fikk underveis, ting jeg hørte eller så, gode formuleringer eller uttrykk.
Jeg veiet sosiale aktiviteter opp mot skrivingen. Sa nei til mye. Prioriterte hardt, jobb, familie, eller famile, jobb, skriving og venner. I den rekkfølgen. Mange hytteturer ble prioritert ned,  kinoturer likeså, og jeg lot gjerne mannen min gå søndagturen med barna hvis jeg var veldig inspirert. Dro jeg på hytteturer eller jenteturer, stjal jeg skrivetid om morgenen, etter tur, før middag etc.

Ja, så skrivingen gjør deg nok mindre sosial, kanskje oppfattes du som sær!

Nå, det siste året mens jeg har vært syk har jeg også skrevet. Ikke hver dag, ikke når cellegiften herjet for mye med kroppen min, ikke i sommer og høst da jeg var på det mest slitne, men ellers har jeg prøvd å skrive hver dag.

Den vanskelige bok nummer 2

Det er både enklere og vanskeligere å skrive bok 2.
Enklere fordi du har gjort det før. Du har lært hva du ikke skal gjøre, er blitt mer bevisst og kjenner de største fallgruvene.

 Jeg har også et persongalleri jeg bygger videre på. Det er vanskeligere, fordi du ikke kan gjenta deg, du må finne på nye skumle scener, helt nytt plott, nye steder å sende hovedpersonene til, og dessuten tror jeg at både forlag og kritikere forventer mer av en forfatter som allerede er ute med en roman.
Debutantens begynnerfeil sees ikke  lenger gjennom fingrene med.
Det er kitt skummelt!

Som forrige gang fikk jeg en ide til starten og utviklet plott og manus derfra. Første gang i På direkten blir en programleder drept under et direktesendt  nyhetsprogram.
Ideen til denne fikk jeg etter egne erfaringer med å sitte som kommentar og ekspert i Dagsrevyens studio.

I bok 2 har jeg en ganske så oppsiktsvekkende, og veldig creepy start.  Tror leseren vil huske disse scenene etter at  de har lagt fra seg boken.
Ideen til dette kan jeg ikke tilbakeføre til en enkelt situasjon. Det er mer inspirert av ting jeg har observert i et visst miljø, sier ikke hvilket...

Med På direkten var jeg så utålmodig etter å komme i gang med manus, at jeg bare begynte på storyen. Jeg visste start og slutten, alt mellom var blankt og utviklet seg mens jeg skrev.

Denne gangen, med bok 2, tenkte jeg ut plottet før jeg begynte å skrive, også sidehistoriene. Men mye av handlingen utvikler seg selvsagt undreveis, mens jeg beskriver personene og scenen. Slik blir romanen til mens jeg skriver. Eller det er vel riktigere å si, slik blir manus til mens jeg skriver.


Denne gangen utspiller ikke hovedhandlingen seg i et mediemiljø, men i helt andre omgivelser. Likevel er journalisten Runa Jæger fortsatt med som en bærende person, mens etterforsker Christina Fiori Mørk er hovedpersonen.
Jeg har heldigvis fått mye ros for min hovedperson, Christina Fiori av bokanmeldere og lesere.
Det er jeg takknemlig for. Uten en spennende og kompleks hovedperson kan man aldri fange leseren, uansett hvor mange skumle scener du har, uansett hvor god fremdrift og action det er i boken.

SLIK ER CHRISTINA FIORI MØRK

Samspillet mellom media og politi i kriminalsaker er også viktig i  denne storyen.


Rutinen min nå mens har vært syk, er  at når barna har gått på skolen, har jeg benket med med stor kaffekopp og frokost og Mac-en.  Tente stearinlys på bordet. Logger meg av Facebook og mail.
Slik har jeg sittet i sofaen et par timer, uten mas eller stress, og skrevet og levd meg inn i Christinas verden.
Etter skriveøkten har jeg gått ut av huset. Trent, gått på tur eller gjort andre ting som gir meg energi.
Kanskje har jeg skrevet litt om kvelden også, når huset har falt til ro.

Ideelt for meg at jeg hadde skrivingen da jeg ble syk. Tror det har bidratt til å holde humøret mitt oppe.
Nå har jeg skrevet 260 sider eller så. Mange bekker små, litt hver dag, ja, da blir det til slutt en historie, et bokmanus.
Det krever arbeid, arbeid. Fokus, fokus.

Jeg tenker bok også når jeg ikke skriver. Jeg rapper rått og brutalt ting fra eget liv, fra andres liv, fra ting jeg leser og hører om. Jeg isbader fordi Christina gjør det. Jeg skriver ikke en scene fra et sted uten å ha vært der selv. Har jeg en scene fra obduksjonssalen eller fra glattcella, ber jeg om å få komme dit for bedre å forstå, for bere å beskrive.
Jeg bruker fantasien min, forstørrer og vrir på følelser og stemninger.
Når jeg er i god skrivemodus, er jeg i Christina Fiori Mørks hode eller i en drapsmanns ødelagte sinn.
Det er så gøy og så herlig når man er der, når stemningen i bokmanus gir deg energi og fremdrift til nye scener. Når stemningen i fortellingen klinger i deg, går skrivingen av seg selv. Da kommer den ene scenen etter den andre.
Men for å komme dit, må ihvertfall jeg være i siget, være godt i gang med å skrive.
Det verste er å begynne historien.


Jeg har før delt noen skriveråd her på bloggen. Ikke det at jeg er noen ekspert.

Noen skriveråd

Skriveråd fra en fersking


Selvsagt kjennes det overveldende å starte med blanke ark. Av og til er det kjempetung å skrive. Selv da tvinger jeg meg til å rable ned ord og setninger. Hvis jeg ikke er kreativ til å skrive nye scener, går jeg gjennom det jeg skrev dagen før, forrige uke, eller ser over starten.
Slik skrives et bokmanus om tusen ganger.  Språket polereres, setninger forkortes, forlenges, avsnitt flyttes. Nye personer dukker opp i hodet mitt..

Hardt arbeid. Og det nytter ikke å vente på at inspirasjonen kommer dalende som tryllestøv.
Inspirasjonen må man jobbe for!

Det beste rådet jeg kan gi er å skrive hver dag, uansett!
Det nest beste er å alltid lese bøker. Lære av andres feil, lære av andres storhet, bli glad over andres flotte formuleringer og bli redd av andres skrekkscener.
Skriv, skriv, les, les!
Så kjære kollega. Stå på. Ikke gi deg. Skriv hver dag, og les mye!