Hvil i fred, Janina

Sist fredag døde Janina.
Flotte, vakre, sterke,sprudlende Janina ble bare 49 år.
Vi var kolleger i Dagens Næringsliv. Den gang var vi en håndfull unge kvinnelige reportere i en mannsdominert redaksjon.
Janina og jeg begynte i avisen omtrent samtidig, på begynnelsen av 1990-tallet en gang,
Kåre Valebrokk rustet opp avisen og ansatte mange nye og ferske journalister.
Det var en fantastisk tid med store oppgaver på jobb, lange arbeidsdager og et aktivt sosialt liv med kolleger.
 Janina og jeg var ikke nære venner, men vi tilbragte en god del fritid sammen, på ski, helgeturer og på fester.

Janina var faktisk med på fest til en venn av meg den kvelden da jeg møtte Dag Erik, mannen min, på ordentlig.
Slik husker man.

Som meg var Janina sporty og opptatt å holde seg i form.
Som meg hadde hun mye energi
Som meg fødte hun etterhvert tre barn.
Som meg var hun håpløst frankofil
Som meg hadde hun mye å leve for.

Som meg fikk hun brystkreft.

Jeg har et bilde på netthinnen av Janina på motorsykkel, med svart skinndress, hjelm på hodet og et stort og bredt glis i det hun svingte ut fra parkeringsplassen utenfor Dagens Næringsliv.
Jeg drømte om det også, og var i ferd med å ta motorsykkellappen da jeg ble gravid.

Våre veier skiltes etterhvert. Hun flyttet ut av byen med kjæresten og ble lærer.
Jeg begynte i NRK.
Vi hadde lite kontakt noen år, det ble bare noen tilfeldige møter.

Men kreften bragte oss sammen igjen.  Vi fikk begge konstatert brystkreft i 2011. Hun i januar, jeg i desember.
 Hun leste om meg og kreften i media  og tok kontakt.


Legene mener at  operasjon, cellegift og stråling har gjort meg kreftfri. Jeg er helbredet for kreft, bank i bordet.
Skjebnen ville det annerledes for Janina. I løpet av  den første cellegiftbehandlingen fikk hun beskjed om at kreften hadde spredd seg til andre steder på kroppen.

Hun ble satt på nytt behandlingsregime. Slapp mer cellegift da.
Var lykkelig og takknemlig for behandlingen som var annerledes og som tillot henne å være mor, reise til sitt Frankrike, jobbe litt, engasjere seg i lokalmiljø, drive med teater, følge gutta på fotball.
I et års tid så det ut til å gå bra, før hun fikk nye nedslående beskjeder om ny spredning.
.
Når brystkreft sprer seg, er den kronisk. Den er inoperabel. Lilkevel kan legene stanse utviklingen av kreften med ulike miksurer av cellegift, stråling og hormoner. Mange pasienter kan ha gode og smertefrie liv i veldig mange år.
Janina fikk ikke oppleve det
Det gikk så altfor fort med henne.

Janina gjennomgikk nye tøffe behandlinger, men hun var glad, stolt og sterk. Klaget ikke.
Hun sto frem i lokalavisen og fortalte om sin alvorlige diagnose. Hun fortalte om glede og gode dager oppe i tøffe behandlinger.
Utad virket hun verken bitter eller sint. Hørte aldri at hun nevnte at det var urettferdig.
Hun mente endatil at hun var heldig. Heldig fordi hun tålte cellegiftkurer og stråling bedre enn de fleste. Hun fikk ikke fæle bivirkninger som meg og andre.
Hun var offensiv, sterk og tydelig.
Hun aktet å leve lenge.
Hun mente at hennes krefthistorie ikke var trist. Hun så lyspunkter.
Hun engasjerte seg i denne bloggen. Ville at jeg skulle kutte å kalle kreftåret for mitt helvete.  Sa jeg med min åpenhet på blogg var en inspiratot for andre og derfor måtte veie mine ord. Mente jeg kunne skremme andre ferske kreftpasienter med å kalle året for et helvete..
Tenk, på dette tidspunkt hvor hun selv visste at det gikk feil vei for henne, tenkte hun på hvordan andre kreftpasienter hadde det.
Det kalles storsinn. Det kalles omsorg for andre,
Sist gang jeg kommuniserte med Janina var 11. januar. Ingen tegn da til at hun skulle gå så fort bort. Nyheten om hennes altfor tidlige bortgang har satt meg veldig ut. Jeg har de siste dagene tenkt mye på Janina og undrer meg hvordan en sykdom kan arte seg så forskjellig på to kropper.

Hennes dødsfall minner meg om hvilken jævlig sykdom kreften er hvis den får kontroll over kroppen din. Hennes dødsfall får meg til å fortvile over at hundrevis av millioner, sikkert milliarder, flerfoldige milliarder globalt, brukes på kreftforsking og likevel knekker de ikke kreftkoden!
De siste dagene har jeg fått beskjed om at flere som jeg kjenner godt, er blitt rammet av kreften, noen med spredning. Jeg krysser fingre og tær for dem. Og midt i det hele forstår jeg hvor heldig jeg har vært. Jeg kjenner en grenseløs takknemlighet over at jeg så langt har vært heldig.


Hvert år får rundt 3000 norske kvinner brystkreft. Hvert år dør rundt 600  norske kvinner av denne krefttypen.
Janina er blitt en del  av  den dystre statistikken.Brutalt er det.
 Janina etterlater seg mann, tre sønner og en stesønn. Den eldste gutten hennes er knappe 15 år.
Det er ikke til å fatte det tapet de føler, den sorgen de må leve med..
Janina begraves fredag.
Jeg tenkte først at jeg skulle gå i begravelsen, men er etter noen dagers overveielse kommet til at jeg ikke orker det.
Situasjonen hennes er for lik min. Jeg vil trolig bli svært beveget ved synet av hennes små og alt for unge barn ved båren.
Men jeg vil tenke  mye på deg denne første dagen i februar.
Jeg lyser fred over ditt minne, kjære Janina. Du var unik. Du vil bli husket.

 r

Det verste med kreftåret

Nå er det et år siden jeg startet med cellegift.
Det er noen datoer som er brent inn i bevisstheten.

For meg er 16 januar en slik dato.
Det var slik vær  den mandagen som nå.

Kaldt, snø på bakken da jeg gikk til sykehuset for å få min første cellegiftkur. Solen tittet frem mellom skyene. Det tegnet til å bli en vakker kald vinterdag

Jeg var spent, nervøs kanskje. For å være ærlig: Grudde meg noe så innihampen.

Nyoperert, 4 dager etter sykehusopphold. På vei til bokarrangement med debutboken min På direkten.Ennå visste jeg ikke hvor omfattende behandling jeg skulle gjennom.

 Jeg hadde spist kvalmereduserende piller på forhånd, som jeg hadde fått utlevert av onkologen min, kreftlegen, noen dager før.
Da jeg kom inn på sykehuset, gikk det slag i slag.
Blodprøver, før blodårene mine ble varmet opp av varmepose (de turkise på bildet), deretter  saltvann inn i årene, før jeg ble pumpet full av de tre giftene som tilsammen utgjør FEC cellegift.  Regnet for å være den tøffeste cellegiften som finnes.
Giften ble ført intravenøst inn gjennom blodårene i hånden eller armen.
Et stativ med stadig nye giftposer.

Den midterste giften er rød. Den tisser du rødt av i et døgn etterpå.  Den må du desinfisere WC-en av. Det tør jeg si nå.
Den er nemlig så jævlig giftig.

Mens jeg satt der i stolen kjente jeg at kroppen ble forgiftet.

Så bar det rett hjem. Rett i seng. Nye piller.

Utslått, svimmel, kvalm. Sov meg gjennom første døgnet.
Siden måtte jeg spise kvalmereduserende flere dager etterpå, flere piller tre ganger om dagen.
Piller som fikk meg til å tåle bedre giften, men piller som gradvis skulle endre utseendet mitt. Det visste jeg heldigvis ikke fra starten av.

Slik beskrev jeg mitt første møte med Chemo, min nye venn. Min livbøye.

Opplevelsen av å bli forgiftet

Cellegift, hva visste jeg egentlig om det på forhånd?
Ingenting.  Annet enn fordommer formidlet gjennom media.
På forhånd grudde jeg meg mest til kvalmen og til å miste håret.
Jeg så for meg selv skallet og stygg, liggende  dagevis  i sengen med nedrullede gardiner mens jeg hele tiden løp til toalettet for å kaste opp. Dessuten regnet jeg med at jeg ville bli utmager og tynn som en halvveis levende.

Slik ble det ikke.

Her er bloggen hvor jeg fortalte om sjokket da kreften var et faktum.


Fra himmel til helvete

Med parykk!

Når jeg nå kan se tilbake på året i et fugleperspektiv, er jeg takknemlig først og fremst.

Slik ser jeg ut i dag et år etter at det hele startet. Gleder meg til sommeren, da når håret  meg kanskje  til skulderen og jeg er kvitt puddel-frisyren... Håret etter cellegift er foreløpig ikke pent,  håret mitt egner seg ikke til å være kort. Men det gror heldigvis fort!

. 

Takknemlig  for at vi har et helsevesen som priorterte å få meg frisk. Uten at jeg betalte for det. Det er ingen selvfølge i mange land.  I mange land er det bare rike med helseforsikring som har råd til å få slik kreftbehandling som jeg har vært gjennom.
Behandlingen av meg har kostet samfunnet rundt 1 million kroner, og da har jeg ikke tatt med sykepenger som NAV har betalt.
Takknemlig for alle de flotte legene og sykepleierne jeg møtte, alle de hvite englene som fikk meg frisk og som ga meg den beste behandling som var å oppdrive for min kreft.
Takknemlig fordi kreften min var mulig å bli kvitt.
Takknemlig for familien som støttet meg og holdt ut med meg, takknemlig for flotte venner, naboer og kolleger.  Året viste meg hvem som er perler rundt meg, og hvem som er gråstein.


Så var det det som ikke var så godt.
Det verste var  ikke å miste håret.
Med parykk, skjerf eller  lue skjulte jeg hårtapet. Fikk til og med komplimenter og blikk fra menn, hvis jeg gikk fort og det var halvmørkt... (Og nei, det er ikke så viktig, men er likevel helt allright!)

Her beskrev jeg hvordan hårtapet kjentes:
Slik kjentes det å miste håret

Her er jeg sliten etter 6 måneder på cellegift. Men litt mer øyesminke, et skjerf og smil hjelper, ihvertfall på den overfladiske lykkefølelse!

Det er så mange myter om kreft og cellegift.
Jo, jeg ble hemningsløst kvalm, men kastet aldri opp en dag. Jeg var slått ut noen dager etter kur, men var bare sengeliggende samme dag som jeg fikk kur. Jeg var kvalm, svimmel, uvel og hadde enorme hodesmerter.



 Noe av det verste med cellegiften FEC var selvsagt uvelfølelsen, det var som å kjøre karusell i dagevis, og at ingen mat smakte den første uken etter kur. Metallsmaken i munnen økte for hver kur.
Jeg spiste lett mat, mye grønnsaker, frukt, smoothie og sushi. Stekt mat  og fet mat ga meg vemmelser. Kanskje fordi jeg unngikk tungt fordøyelig mat, så kastet jeg ikke opp.

Etter cellegift nummer to, forsvant håret, og jeg så slik ut da jeg tok håret. Siden forsvant resten. Der og da kjentes det veldig dramatisk.

Familien hadde sommerferie, jeg kom på helgebesøk på hytta. Veldig veldig sliten var jeg..

Sakte men sikkert økte vekten min under kurene. Jeg , som alltid har vært slank, til tider for tynn,  har kunnet spise alt hva jeg har ønsket, ble småblubben. Cellegiften gjør noe med hormonene og stoffskifte.

Men det var også håndterlig.


For meg var det nesten alle verst å  tape  frihet. At jeg ikke lenger var herre over egen tid, over dagsform og krefter.
At jeg ikke kunne planlegge noe. At jeg aldri visste hvordan dagsformen var.


Den første tiden var jeg høy på livet, grådig på å få med meg mest mulig, overbevise meg selv og andre at det gikk an å være midt i livet selv om jeg var under kreftbehandling.

Jeg jobbet litt, skrev på bok,  var på boksigneringer for å selge kriminalromanen min som akkurat var blitt lansert før kreften dukket opp, var på fester og hytteturer, gikk på ski og isbadet, arrangerte burstafester og  dro på venninnetreff.

Levde opp til myten om meg selv som  den turbudama uten stans.

Men turbomotoren streiket en gang i slutten av februar.

Fra kur 3 ble det påtagelig verre. Jeg måtte gå fra selskaper under forretten, jeg fikk ikke kur til fastsatt tid fordi jeg ikke hadde hvite blodlegemer, jeg ble mer sliten, jeg kollapset på shopping med ungene, jeg tålte ikke masse lyder, masse stemmer rundt meg.

Jeg måtte lære meg å si nei. Jeg måtte lære meg å ta hensyn til meg selv. Jeg måtte lære meg at å skuffe andre mennesker er en del av livet.



På denne tiden fikk jeg også beskjed om at kreften var mer aggressiv og nytt lengre behendlingsløp ble lagt.
Det var et kraftig tilbakeslag. En knekk. Uvirkelig vondt og det kunne være lett å bli redd og deppa.
For noe av det verste som rammer deg som kreftpasient er uvisshet og frykt for fremtiden. Mer aggressiv kreft, hva betød egentlig det?
Etter noen dagers fortvilelse bestemte jeg meg.
 Ville ikke fortvile. Ville tenke at jeg var heldig som hadde leger som hadde undersøkt kreften min enda en gang, som hadde målt den påny for verdien KI67, som det heter. At jeg var heldig som fikk ny og tøffere behandling nå, og ikke senere.
Jeg ristet fortvilelen av meg og deppet ikke.
Forsto at dette måtte til for å bli kreftfri.
Bestemte jeg meg for å stole på legene. De sa at jeg ville bli frisk, det tok bare litt lengre tid.
Realiteten var likevel at jeg ville være syk flere måneder lengre enn planlagt. Jeg ville slite med flere bivirkninger lengre etter at behandlingen var avsluttet.
 Jeg mistet  kontroll over enda lenger tid av livet mitt.

Noe av det verste var å miste kontroll.
Feilen jeg gjorde var nok å være for ambisiøs på egne vegne.Skulle fortsatt fikse det meste i livet, og ble skuffet og lei meg når jeg ikke fikk det til....

Det nesten aller verste var smertene som kom i kroppen etterhvert. Den nye type cellegiften som jeg fikk etter den tøffe FEC-en, Taxolen, som skulle ta den aggressive kreften, reagerte kroppen min veldig på. Jeg hovnet opp i hele kroppen, fikk masse vann overalt, la på meg i alt 8 kilo.  Jeg fikk vondt under føttene, som å gå på puter. Leddene ble stive, det prikket i negler... Smertene og stivheten jeg fikk, argh ... Det var pyton. Alle bivirkningene skal dere få slippe å lese om. Har en egen blogg for det for de spesielt interesserte.

Den finner dere her:.

Dette gjør cellegiften med meg


Og etterhvert mistet jeg øyebryn og vipper. Det var nesten verre enn hårtapet. Dette håret rundt øynene gir jo ansiktet karakter.
På den annen side mistet jeg alt kroppshår. Det har jo også noen sider, og noen fordeler!

Jeg skal ikke underslå at det kjentes fælt å miste utseendet ditt. For en som har vært vant til å se rimelig grei ut, som til og med levde av utseende som modell i 20-årene en periode, så var det rimelig tøft å møte et monsteransikt i speilet om morgenen. Å se ned på en oppblåst kropp, tykke overarmer, oppsvulne legger.  Forfallet kjentes brutalt.
Men jeg trøstet meg med at dette måtte til for å bli frisk, sminket meg litt ekstra, rullet skjerf rundt hodet og løp ut på tur,- med solbriller!!

Om jeg ble overbehandlet, er ikke godt å vite. Men jeg fikk alle typer behandling, operasjon, cellegift, stråling og medikamenter.

En måned etter behandlingsslutt. Håret gror og jeg trives i solen i Hellas

Ille var det også å kjenne at kreftene ikke kom da behandlingen var over. Det var en nedtur.Alle trodde at da var jeg frisk. Men sannheten var at selv om jeg var kreftfri og ferdig med behandling, var jeg på det sykeste.
Paradoksalt nok følte jeg meg aldri syk mens jeg hadde kreft. Det var behandlingen som fikk meg til å se elendig ut og til å føle meg syk.

Her er beskrivelsen min dagen jeg var ferdigbehandlet.

Slik har jeg overlevd krefthelvete


Først nå  etter nyttår føler jeg at jeg har fått ansiktet mitt  og kroppen min tilbake.

 Måneansikt, hovne øyne alt det der er  omsider historie.
 Det måtte en Afrika-tur til! Litt fleip det, men tror kroppen min hadde godt av solstråler. I sommer tålte den det jo ikke, på grunn av cellegiften
Og siden desember har jeg gått ned tre-fire kilo og er nå nede omtrent der jeg var for et år siden. Boff, de åtte mer-kiloene er borte!
Seier!

Det er ikke bare forfengelighet. Det er god helse å være slank og trent etter en kreftbehandling.
Det er lett å legge på seg av brystkreftbehandlingen. Samtidig vet man at fett på kroppen øker sannsynligheten for brystkreft ( fordi det er mer østrogen i fettceller ) Det å holde seg slank og å trene er beste middel i kampen mot tilbakefall. Å trene bidrar i seg selv til å dempe østrogennivået i kroppen.
Nå skal match-vekt holdes. Trener hver dag. Løper. Push-ups. Yoga.  Er kommet i god form igjen. Har hvilepuls på 60 og maxpuls på 188-190.  Ikke verst etter et tøft cellegiftår. Kondisen kan sikkert fortsatt forbedres.
 For første gang siden jeg var ung mamma, er ambisjonen å gå på treningsstudio igjen.

Hver dag har jeg pisket meg selv ut på tur.

Livet vender  gradvis tilbake.

Kreftåret er snart en parantes. Selvfølgelig vil jeg alltid bære erfaringen med meg videre, men jeg håper den ikke preger meg for mye.

Jeg kaller året mitt helvete. Noen blogglesere har reagert på det. Men for meg har det vært det,  jeg mistet mye dette året. Jobbidentitet, håret mitt, kroppen min, helsen min, mitt sosiale liv.
Det handlet ikke lenger om å leve. Det handlet om å holde ut.

Du tolererer smerte, vondter og ubehag når du vet det er forbigående, at det har en god hensikt...
Samtidig som jeg vil understreke at det er helt håndterbart.  Og jeg hadde selvsagt lykkestunder, gode opplevelser, flotte turer hver dag, gode samtaler med noen få nære.

Jeg leser at noen kjendiser sier at kreft er det beste som har hendt dem.
For meg er det omvendt. Kreften er det verste som har hendt meg..
Men jeg har bestemt meg for at frykt for tilbakefall ikke skal få dominere livet mitt, heller ikke bitterhet eller følelse av å ha bli rammet av stor urettferdighet.
Det å leve i nået har hjulpet meg underveis. Det skal jeg fortsette med.
Jeg fikk kreft, basta. Kreft er noe dritt, basta. Men jeg håndterte det ganske bra, basta.
Nå er jeg kreftfri, basta. Og jeg skal forbli kreftfri, basta!
Skal leve frisk og sprek til jeg er 97,5 år gammel, dobbelt basta!

Fra boklanseringen, 3 uker før kreften ble oppdaget. Stort fall fra enorm lykke til bunnløs fortvilelse månedene etter.

I går snakket jeg med en nabo som også  har hatt kreft. Vi er begge enige om at vi ville vært erfaringen foruten.
"Dessuten er jeg ikke blitt noe klokere, " sa han og smilte. "Snarere dummere."
Det stemmer det.
Kreftpasienter blir dummere. Hvorfor er det ingen som skriver om det i media?
 Men det er forbigående.  Det kalles dizzie brain, på fagspråket, eller chemobrain...
Mentalt stress, kreftens herlinger, og cellegift og stråling går ut over intellektet.  Du blir distre, glemske  og svimete. Fakta. Det er litt som å være i ammetåka. Ammetåka pluss litt til..
Men vi finner veien ut igjen. Ikke sant?

Likevel, det aller verste med kreftåret har vært at jeg en periode ikke kunne være mamma på ordentlig. Var for sliten, hadde ikke immunforsvar.
Når en i familien får kreft, rammer det alle. Brutalt er det.
Det blir et år på vent. Tårer, frykt, smerte, opp og nedturer.
Resten av historien er privat.
Som datteren min sa forrige dagen. "Det har vært hardt, mamma, også for oss."
Hjertet mitt gråter.

<script type="text/javascript" src="http://blogglisten.no/c.js?id=46306"></script>

Mitt Afrika

Drømmer bør forfølges,- og ikke forbli i drømmeland.
For et drøyt år siden før kreften, da jeg debuterte som forfatter,  sa jeg til barna at vi skulle dra til Afrika for bokpengene.

Familien skulle få drømmeferie for overskudd av skrivingen min.Det var en fin premie for at de hadde holdt ut med med meg som dobbeltarbeidende journalist og forfattermamma noen år.

Afrika skulle oppleves. Safari og badeferie

Det ble ikke slik. Hele 2012 forsvant i behandling og sykdom. Jeg ble hjemme de gangene mannen min og barna dro på ferie til utlandet.
Legene la ned total reiseforbud. Jeg fikk i høyden reise på hytta og på noen boksigneringer utenbys så lenge jeg var  max en time unna et sykehus.
Å reise til utlandet var utelukket.

Drømmen om turen til Afrika var der hele tiden, men syntes lenge veldig, veldig urealistisk å få gjennomført.
Utover høsten ble jeg sterkere.
Da bestemte vi oss for å reise nå i desember og januar. Droppe julen og storfamilien.
I stedet for å stresse med gaver, julemiddager og brunsjer med storfamilie og venner, bestemte vi oss for å være egoistiske.
Bare være oss 5,-  langt borte.

Flere leger advarte meg mot farene for å reise. Kroppen er kjørt etter aggressiv kreftbehandling. Fremmed bakterieflora, masse livsfarlige sykdommer, malaria.  Jeg kunne bli syk og få problemer.
Men jeg trosset advarslene.

Fire dager før julaften satte vi oss på fly som skulle føre oss til Nairobi i Kenya.
All verdens vaksiner var tatt.
Reisen var lang og slitsom for meg,  24 timer på farta ble det med alle mellomlandingene, men overlevde det.

Jeg har mindre krefter enn før og måtte sove da de andre gikk ut for å spise den første kvelden. Men neste dag var jeg fit for fight da sjåføren og guiden vår  hentet oss på hotellet.
Eventyret startet. Slik så safaribilen vår ut.

Vi kjørte til områdene hvor vi skulle på safari.  I alt var vi i 3 naturreservater-

På landeveien fikk vi sett mye av Kenya, og opplevde et yrende og fargerikt folkeliv langs veiene. Her går mennesker, mengder, flokker av folk beveger seg ute i solen.På vei til jobb, til markedet, for å skaffe seg matvarer, for å selge noe, for å gjete dyrene, eller simpelhen for å flytte på seg.

Det er umulig å gjengi alle inntrykkene fra turen. Ferien var fabelaktig, - noe som bildene kanskje gir et bittlite inntrykk av.

Først altså Nairobi- hektisk millionby med trafikkkaos,  uendelige køer, forurensing, fargerikt bybilde, stolte vakre og glade mennesker tross mye fattigdom. Vi så ikke tiggere slik man opplever i andre storbyer.  Arbeidsledigheten er enorm i landet. Men i stedet for å tigge,  solgte  folk noe langs veiene. Bananer, mais, blader, søtpoteter, en høne eller hva de kunne tjene penger på.

 Vi besøkte  Karen Blixens farm som ligger rett utenfor byen.

Før, da Blixen levde, strakk kaffefarmen seg helt til Nairobi by. Hele området rundt hvor farmen ligger er oppkalt etter henne. Skoler, cafer, boligkompleks, sykehus etc. Hun må ha betydd mye for mange mennesker.
Farmen var et fantastisk sted.  Huset var mindre enn jeg trodde, men det var magisk å være der. Se klærne hennes, spisebordet, soverommet, arbeidsrommet med skrivemaskinen.
Jeg satte meg ned på terrassen hennes, så utover fjellene som hun så vakkert beskriver i boken Out Of Africa, lot ettermiddagssolen kjæle med huden min mens jeg lukket øynene, lyttet til de fremmedartete lydene og luktene av sterke og krydderlignende blomsterdufter
 Kanskje ble jeg litt inspirert... beveget, ikke vet jeg, jo, forresten det vet jeg.



Besøket gjorde inntrykk på meg. Jeg vil se filmen Out of Africa igjen, og barna vil det og. Overrasket ble jeg over å finne filmen i den første plateforretning jeg gikk inn i da vi kom hjem.

Fem dager på safari. En stor opplevelse. Flere magiske øyblikk.
Glemmer aldri de første sjiraffene vi så, spankulerende rett foran oss, eller løveflokken som hvilte seg under et tre, eller løvemammaen som hadde drept en sebra, den tillot at vi stoppet 7-8 meter fra henne og ungene. Heller ikke geparden med to unger som vi fikk lov til å studere en 20 minutters tid, inntil et annet safaribil kom og forstyrret idyllen. Da forsvant hun med ungene, snerrende og krypende. Vi ville ikke plage henne lenger, og så til vår forskrekkelse at den andre bilen forfulgte gepard-flokken.
Argh! Blir sint av slik, sint på uvettige hvite turister som ikke viser respekt for dyrene.
Hver dag sjelsettende opplevelser. Hver dag en påminnelse om hvor priviligerte vi er, Hvor heldig jeg er.

 Vår fantastiske guide kjente utmarken og dyrene. Han visste hvor alle dyrearter kunne gjemme seg. Vi opplevde " the big five" på nær hold, neshorn ( også det sjedne svarte) , elefant, flodhest, løve og gepard.
Vi så mengder med sjiraffer, hyener, aper, merkelige, fargerie fugler. Det er nesten umulig å oppsummere.
Men det var rart. Den første dagen gikk vi i fistel av synet av aper, sjiraffer og sebraer. Men etterhvert ble vi blaserte,- og leet nesten ikke på et øyelokk for sebraer eller aper langs veien. Det er like vanlig som sauer og kyr på landet i Norge...

Vår camp, eller det var et hotell, som var laget som en Masai-landsby, lå midt i den enorme nasjonalparken Masai Mara. Området er en enormt, en sjettedel av Norge.
Om kvelden sovnet vi til løvebrøl, helt utrolig, og om morgenen våknet vi til den fantastiske symfoni av fuglesang.
Liten hvile var det disse dagene. Opp klokken 05.30 til frokost og ut med soloppgang for å finne dyrene som var ute på jakt.
Vakkert landskap, endeløse sletter.

Aldri om jeg vil glemme lydene og luktene i Masai Mara.


Så sceneskifte. Late soldager på fantastiske Zanzibar. Vi var heldige og hadde funnet rom /hytter på et nydelig sted på sørspissen langt unna turistmaskinene lenger nord. Vårt hotell lå i utkanten av  en landsby.  Avslappende og ujålete sted ,  helt i min stil...

Vi levde slik at vi kom tett på samfunnet. Vi opplevde barna som badet på stranden om ettermiddagen etter den muslimske skolen, kvinnene som gikk ut for å sanke siv og hente fisk når det var lavvann, fiskerne som kom inn med sine båter.

 Lyder, lukter, lys. Alt så fremmedartet.

Vi svømte med delfiner. Magisk.
Men vi likte ikke at de lokale båtguidene jaget delifinene med båtene sine på delfinsafari... fy!

Vi svettet i varmen, de første dagene. Zanzibar er en tropisk øy med høy luftfuktighet og varme
 For meg var det umulig å ligge i varmen. Fant skyggen under en parasoll av bast, leste og skrev litt også selv...

Tom Kristiansens KORBÆREREN var med på tur, og ble lest av meg, mannen min og eldste barn.

Dette bildet er tatt ved 17-tiden en dag.Tenker at vi har alt for korte dager, for lite sol om vinteren i Norge.

For første gang var barna i et så strengt relgiøst samfunn,  hvor alle kvinner går tildekket med sjal eller burka. Smågutta passet på meg og søsteren deres, at vi gikk med lange nok kjoler og dekket til skuldrene da vi var utenfor hotellet..

Vi besøkte en landsby utenfor allfarvei hvor noen norske venner støtter et prosjekt for å få kvinner til å leve av landbruk i stedet for den helseskadelige tørking av sjøgress.

Jeg blir berørt og inspirert  av å møte mennesker som lever så enkelt, så fattig, men som har slik verdighet og glede.
.

De siste to dagene på øya bodde vi i Stone Town. Vi feiret nyttåraften der. Nok en eventyr magisk opplevelse. På forhånd hadde vi ingen forventninger. Men hotellet vi bodde på hadde noen gamle ruiner i hagen hvor det blant annet var Spa-anlegg og yogarom. I stedet for t vi spiste i restauranten under bambustak, hadde de flyttet alt ut til ruinene. Under åpen himmel, bare opplyst av stjerner og stearinlys spiste vi nyttårsmiddag, mens vi ble bææret av nydelig sang fra et kor som sto gjemt ulike steder i ruinene. Det var rett og slett grøssende vakkert! Umulig å beskrive..

Takket være venner og litt flaks ble vi invitert inn i afrikanske hjem. Vi kom tett på fattigdom, kampen for tilværelsen.

Vi traff stolte, glade mennesker.

Den høyere utdannede Masaien John som hadde flyttet hjem fra storbyen for å leve tradisjonelt som en Masai, i et lite jordhus hvor oppholdsrom er på noen få kvadratmeter, hvor de bor i samme hus som husdyrene, hvor kjøkkenet er et pent ildsted, hvor gulvet er hardtråkket jord, hvor mannen bor i den ene enden av rommet i den største sengen, mens kona og barna deler den minste sengeplassen.

 John jobbet som lærer på den lokal skolen og var stolt av sine røtter og sin stamme. Masaiene er en av 42 stammer i Kenya. De er høye, vakre mennesker, lever i pakt med naturen, dreper ikke villdyr, annet enn når de må forsvare seg. I storbyen brukes masaiene mye som vakter, fordi de er utholdende, tåler lite søvn fordi de i generasjoner har lært seg å sove lett, fordi de alltid må være på vakt for dyr som kn angripe. Noen uker før besøket hadde en løve kommet seg inn  gjennom et av hullene i gjerdet rundt landsbyen. Heldigvis gikk det bra. Villdyret var ikke agressiv mot menneskene og slapp også med skrekken.

Glemmer aldri dette besøket.

Aller størst inntrykk gjorde nok besøket på det lille barnehjemmet for 40 gatebarn. Noen ildsjeler driver det private hjemmet. Vi hadde med to bager hjemmefra fulle av pent brukte barneklær og noe nytt, samt fotballer, kortstokker og andre spill.

Det gjorde inntrykk langt inn i et mammahjerte når barna dine ga bort sine yndlingsklær, når ene sønn ga en av guttene sin fotballdrakt, når vi så småjentene løpe rundt i Ingerids avlagte sommerkjoler.
Heretter sender vi brukte klær dit i stedet for til Fretex.
Barna sang for oss. Vi ble oppfordret til å synge for dem og. Like vakkert lød ikke det!

Selvsagt levde vi i stor kontrast til alle de innfødte vi traff.  Kvalm stor kontrast.
I Nairobi bodde vi på mange stjerners luksushotell med sikkerhetsvakter overalt, (også utenfor rommene)  på savannene og Zanzibar bodde vi i bohem-camper og hotell med svømmebasseng, gourmetmat ,spa og ansatte på enhver finger. Den dårlige samvittigheten for dette ble bøtet ved at jeg tenkte at vi som turister er med på å gi mange familier levebrød... Og vi var nok vel generøse med driksen.
En annen gang reiser vi nok enklere. For det blir en annen gang.

Vi var borte i 15 dager, men det kjentes som 15 uker. Vi opplevde så mye.
Afrika vi kommer tilbake!
Afrika var en eventyrlig drømmeferie.

Og det er ikke utenkelig om det vil finnes spor av Afrika i en fremtidig bok. Kanskje i 3-eren.

Qui vivra, verra!