fredag 16. november 2012

Fra helvete til lykke,- igjen!

I solen i ettermiddag. Det går an å bli lykkelig igjen etter en kreftdiagnose


 I dag er det et år siden kirurgen med gullskoene så på meg med milde og alvorlige øyne og sa:
"Du har fått brystkreft. Den er 2,6 centimeter stor. Infiltrerende ductalt carciom.  HER2 negativ, østrogen og progesteron positiv kreft."

Jeg forsto ikke halvparten,  men nok til at diagnosen var alvorlig. Min verden gikk i svart. Jeg ble så grenseløs ulykkelig. Hullet jeg ramlet i var dypt og kølsvart.

Var så uendelig redd for å dø fra barna mine. Fryktet det verste, at jeg hadde fått spredning til skjelettet. Denne frykten skyldes at jeg ble utredet for reumatisme på Martina Hansen. Hele sommeren og  høsten hadde høyre bein vært så hovent og vondt. Oppsøkte åtte ulike leger. Var fortvilet over at ingen fant ut hva som feilte beinet mitt.
 Da jeg fikk den foreløpige diagnosen på Volvat den 3. november, fryktet jeg derfor at smertene i beinet slett ikke var  reumatisme, men endringer som skyldtes skyldtes spredning til skjelettet. Brystkreft sprer seg lett til skjelett, lever, lunger og hode, hvis den har fått herje uforstyrret i kroppen.. (Jeg hadde ikke reumatisme, hevelsen var trolig en effekt av at kroppen sa ifra at jeg hadde kreft. Kreft kan føre til reumatismelignende smerter)

Den 16. november ifjor, visste jeg fremdeles ikke om jeg hadde spredning, heller  ikke om jeg måtte fjerne hele brystet. Legen på sykehuset trodde ikke jeg hadde spredning, men kunne ikke si det eksakt, derfor ble jeg ikke rolig før mange uker senere da jeg fikk visshet om det.

Legen skrev ned kreften min, på et ark. Men noen måneder etterpå ble grad 2 oppjustert ti grad 3, den mest alvorlige kreftgraden.



Kreftdiagnosen på sykehuset gjorde at jeg fortalte flere enn mine nærmeste og sjefen om diagnosen. Først sendte jeg mail til kolleger og en rekke venner. Skjermet meg selv på den måten for andres reaksjoner.
Etter en tenkepause på noen dager, skrev jeg denne bloggposten.

Fra himmel til helvete


Denne grå novemberdagen ifjor fikk jeg diagnosen kreft. 


Først etter operasjonen ble jeg trygg på at kreften bare var lokal, at den ikke hadde spredd seg til lymfer og andre steder i kroppen.
Da følte jeg stor, grenseløs lykke.  Takknemlighet.  Jeg hadde hatt hell med meg, tross alt.

Første cellegiftkur i midten av januar. Redd, men ved mot.


Da jeg kom i behandling, etter operasjonen  og da jeg ble presentert for en behandlingsplan, fikk jeg en ny ro over meg, Jeg visste månedene ble jævlige, men det var en jobb jeg  måtte gjennom.  Ja, jeg så på kreftbehandlingen som en jobb. Jeg bet tenna sammen og gikk målbevisst til sykehuset hver gang, selv om jeg visste at både det å få cellegift på sykehuset var smertefullt ( mine blodårer skrek av smerte) og at dager i kvalmetåke ventet.
En skikkelig nedtur ble det selvsagt da jeg midtveis i FEC-kuren fikk vite at jeg måtte ha dobbelt så lang cellegiftkurtid som planlagt. Kreften min var svært aggressiv, viste det seg, og nær alle cellene i kreftsvulsten var i ferd med å dele seg.
Hvorfor de ikke oppdaget agressiviteten straks, forstår jeg enda ikke, men har ikke hatt krefter til å forfølge det. Kanskje jeg gjør det, og kanskje jeg også vil dele hvordan jeg fikk vite om den nye diagnosen. Ikke pen håndtering av en pasient det der.

AC denne uken. Nyter solen, og kjenner hvordan kreftene kommer tilbake for hver dag.


Likevel jeg kan ikke  klage : Jeg hadde så fantastisk flaks som oppdaget kulen selv. Vanlig mammografi ville aldri ha funnet den, fordi den satt så høyt opp, ovenfor det bløte i brystet. Det er rett og slett umulig å tenke på utfallet dersom jeg hadde oppdaget kreften noen måneder senere.
Jenter, ikke stol på mammografien!!

På tur i ettermiddag med datteren min. Lykkelig og takknemlig for livet. 



Jeg har i det siste lest at flere kjente kvinner sier at kreften har vært en velsignelse, at året har vært givende og verdifullt.
Jeg opplever det ikke slik. Dette har vært et år i helvete. Med smerter, kvalme, ubehag, håravfall, monsterkropp, vektøkning, hovne ledd, elefantføtter, vonde negler, masse fysiske smerter jeg ikke skal belemre dere med. Livet stoppet opp. Alt har vært på vent.

To ganger var jeg innlagt på sykehus underveis på grunn av bivirkningene.


Dette året har vært knalltøft.

Kreften og behandlingen tok fra meg det meste. Mitt aktive liv, utseendet mitt, kreftene mine, jobbidentiteten, reiselyst og evne, helsen min og så mye av det jeg liker aller best i livet.
 Men jeg har brukt tiden til å trene, gå turer, isbade, være mye med barna, skrive litt nesten hver dag og har prøvd å ta vare på meg selv ved å gå på Spa og hudpleie og slikt. Litt luksus opp i elendigheten.

Da behandlingen var ferdig i høst, fikk jeg først en utladning. Da kunne jeg slappe av, og kjente hvor umåtelig gjennomsliten jeg egentlig var. Jeg hadde bitt tenna så godt hardt sammen  underveis at jeg ikke hadde lyttet til hvor sliten kroppen min var.
10 måneder med operasjon, gift og stråling, det er ikke en nådig behandling mot kroppen.
Men bare slik ved nesten å ta liv av meg, fikk de has på kreften.
Og gradvis de siste ukene er formen på vei tilbake.

Nå er jeg etter alle solemerker kreftfri.
Jeg kan peke nese til kreften. Jeg sto den av. Jeg fikset alle cellegiftbehandlingene tross alt, strålingen likeså, medikamenter og all mulig skitt også.
Håret vokser. Det står rett opp som en børste, men nå er de første tegn kommet på at luggen er på vei nedover i pannen. Ikke mye pent foreløpig, men jeg lever!
Jeg har fortsatt bivirkninger av behandlingen, og det ene beinet volder meg store smerter ( bivirkning av cellegift) men for hver dag som går blir jeg mer meg selv.

Men livet blir selvsagt aldri helt som før. Jeg har fått en vekker, på hvor skjørt livet er, på at jeg skal dø en dag. Det skal vi alle. Men de fleste som er sånn midt i livet som meg, tenker ikke på det. Nå er jeg takknemlig for hver dag, for hver uke, hver måned som går uten at det er tegn på ny kreft.
Jeg er mer grådig på livet, på å få med meg opplevelser, rekke ting, realisere drømmer jeg har hatt.

Den siste uken har jeg vært på reise og levd i stillhet i et kloster.  Ladet batteriene og skrevet. Denne opplevelsen  var fantastisk og fortjener en egen bloggpost. Den kommer snart.
Snart skal jeg på helgetur med mellomste  barn og planlegger turer med de andre to og. Og snart er jeg i jobb igjen. Men det er et annet kapittel som er verdt noen linjer for seg selv.
Og snart, en gang i vinter, skal barna få den Afrika-turen jeg lovet dem før jeg ble syk. Før min sykdom kastet hele familien inn i et kaos.

Ja, det siste året har vært fra himmel til helvete.  Oktober bød livet meg på bokdebut. November på kreftdiagnose. Desember på operasjon. Januar på cellegift og ekstra sykehusopphold. Februar på cellegift og håravfall. Mars på cellegift og ny diagnose. April på ny cellegifttype. Mai på cellegift, Juni på cellegift og sykehusinnleggelse. Juli delvis behandlingsfri. Stråling. August stråling.  September ferdig med behandling. Bort med parykken. Håret kommer. Hevelsene forsvinner gradvis.
 Snart er jeg meg selv igjen.


Og til alle dere som har heiet meg frem, jeg husker alt, og er takknemlig for alt.  Omsorg og entusiasme fra dere har gjort jobben mot kreften lettere.


Hårløs, stygg og hoven i kropp og ansikt. Masse smerter. Som jeg led.

Dagen jeg fjernet håret og satte på meg parykken for første gang. 




Hvert år får rundt 3000 kvinner brystkreft. Rundt 88 prosent lever etter ti år.  Hvert år dør  omlag 270 kvinner av sykdommen.  Det gjelder å være på den riktige siden av statistikken.
 Det er en tøff kreftform og behandlingen er mer omfattende enn de fleste andre krefttyper. Omfatter flere tiltak. Store endringer i kroppen. Operasjon, cellegift, medikamenter og stråling. behandlingen er tøff for kropp og faktisk også for vårt hjerte.
Kreften kan gå på kvinneligheten løs og mange sliter med selvfølelsen etterpå.
Der har heldigvis ikke jeg vært så rammet.

Og til dere der ute som akkurat nå har fått en kreftdiagnose. Det er tøft, det er jævlig. Tillat deg å gråte og rase med en gang. Få gørra ut. Det gjør vondest den første tiden når livet er snudd på hodet, når uvissheten er størst og redselen hersker over alt. Men når du får endelig diagnose:  tørk tårene og se fremover. Da begynner jobben med å få kreften ut av kroppen.  Gå på den jobben med all entusiasme du har. Lev sunt, spis sunt, bruke tiden på gode opplevelser og på de menneskene som gir deg energi.


Nå teller jeg ned til dagene hvor jeg skal på sykehuset igjen.  To dager i desember er plottet inn på Radiumhospitalet.  Da får jeg beskjed om hvordan kroppen min har fikset å være uten cellegift. Hvis jeg er litt distre og alvorlig fremover, er det fordi jeg gruer meg sanseløst til dommen, gruer meg til nye vonde undersøkelser, til nye dager i uvisshet.
 Nåde dere kreftceller,- dere finner ikke på noe mer tull nå.... Hold dere i total ro.
Anne Cecilie vil ikke se noe mer til dere!

OG PS

Hvis året har hatt noe godt ved seg, så må det være at jeg er enda mer bevisst hvordan jeg vil leve livet. Setter enda mer pris på nære ting, naturopplevelser, samvær med de jeg er glad i , god mat, litteratur og musikkopplevelser.
Og aldri om jeg noensinne vil klage over livets små og store trivialiteter, som en forkjølelse, som en parkeringsbot eller en dårlig venn. Jeg gidder ikke  å bruke tiden på mennesker eller ting som ikke gir meg gode opplevelser.







7 kommentarer:

  1. Hei Anne Cecilie, jeg gleder meg over at du nå er kreftfri. Skjønner eksakt din angst for kontrollen. Slik er det. Jeg gruer meg også til kontroll i des. 2 årskontroll. Det vi (noen av oss) mener når vi sier at kreften har tilført oss noe positivt... er: ikke kreften som sådan, men en rekke erkjennelser over hva som er viktig i livet. Vi har viktig kunnskap om oss selv og andre som ikke alle har. Vent ett år...så kanskje du forstår det for jeg ligger ett år foran deg i løypa. Vet jeg aldri blir kvitt bekymringen, men jeg har klart å snu den til en slags "venn". For ett år siden sa jeg akkurat det samme som deg. Hjertens enig med deg i at vi må leve ut våre drømmer og ikke gidde bruke tiden på mennesker og ting som ikke gir gode opplevelser. Viktig erkjennelse som kreften har gitt meg ;-)Ønsker deg så masse lykke til videre. Klem fra Helene (den samme Helene som har kommentert her litt før)

    SvarSlett
  2. Du skriver så jeg kjenner meg igjen!! Ligger litt før deg. Lykke til!! Det går bra!

    SvarSlett
  3. Skjønner ikke helt hvorfor dere er så redd for ett årskontrollen. De gjør jo ikke annet enn å ta mamografi av gjenværende pup og kjenner på arret. Spredning oppdager de vel ikke før den evt. er symptomgivende. Har nettopp vært på ett årskontroll og det var alt som ble gjort. Legen klarte å skremme vettet av meg etter mamografien da hun alvorlig ba meg komme inn på kontoret - bare for å si at bildene var ok - Kreft en velsignelse, bullshit!!!!! en livserfaring jeg så gjerne skulle vært foruten. For ti år siden fjernet jeg en ondartet føflekk. Har enda ikke oppdaget noe positivt ved det utenom at jeg takket for at det ikke var den som hadde spredt seg til brystet.

    SvarSlett
  4. Hei. Ja, vi reagerer alle ulikt, ananym. jeg gruer meg til kontrollen. og ja, det er mange ukloke leger. Helene, jeg forstår det med et annet perspektiv på livet, har nok fått det,og en sårbarhet som ikke var der før. Krysser fingre og tær for at vi er på den riktige siden av statistikken!!

    SvarSlett
  5. Fint innlegg, og veldig beskrivende. Vi fikk diagnosen omtrent på likt, og jeg var ferdig behandlet 4 sept iår. Jeg har hatt mammografi og ct denne uken (1/2 årskontroll), neste uke kommer dommen fra legen. Surrer rundt i min egen tankeverden. Satser på at neste helg blir en fest=:0) Lykke til med din!!

    SvarSlett
  6. Atter en gang klarte du å gi meg ny gnist. Det har du gjort mange ganger, uten at du kanskje vet om det. Det er sikkert ikke bare jeg som har følt at du hjelper, med dine skriverier om felles skjebne.Hver gang jeg synes at det blir litt slitsomt og tøfft med alle kurene, da stikker jeg innom bloggen din og får nytt pågangsmot. Dette vil jeg gjerne takke deg for,du aner ikke hvor mye det hjelper å lese det du skriver. Lykke til med kontrollen i desember, det går nok bra skal du se. Jeg sender deg en superklem selv om du ikke kjenner meg, fordi du fortjener det. Jeg håper du får en fin jul. Klem fra Tante Maggi

    SvarSlett
  7. Tusen takk for hjertevarm hilsen , tante Maggi! Du aner ikke hvor glad jeg blir over å få høre at mine skriverier hjelpre andre!! Tusen takk!!!! Og lykke til, hvor du enn er i behandlingløpet!! Ønsker deg en god jul du og. Vi reiser bort i julen, vil gi barna en opplevelse for livet,- og selv slippe å slite meg ut for stor-familien...

    SvarSlett