Derfor grøsser jeg av Halloween

For et år side var jeg svimlende lykkelig. To- tre uker før hadde jeg debutert som forfatter, og hadde fått fornøyde lesere og gode anmeldelser.
Helgen før Halloween for et år siden hadde jeg bokbad  i Tvedestrand, solgte masse bøker, og  jeg kjente meg priviligert, var en gjennomlykkelig bokdebutant, trebarnsmamma og journalist.

 Hadde planer om bok 2 klar, hadde til og med begynt på de første setningene.
Datteren min var med til Tvedestrand denne helgen, vi bodde på hytta, koste oss, badet i havet og jeg hadde ingen, absolutt ingen bekymring.
Jeg hadde realisert bokdrømmen og hadde fått en spennende ny verden å forholde meg til, i tillegg til alt det andre i livet som gjorde meg lykkelig. Livet smilte til meg.
Jeg svevde på en lykke-rus.

Men brått ble livet mitt snudd på hodet.
 Jeg  fikk livet midt i fleisen.

På Hollooween-kvelden  som ifjor falt på en mandag kjente jeg kulen. Datteren min hadde hatt hele huset fullt av 25 utkledde røvere, prinsesser, hekser, skurker og hva de nå var alle sammen. Mannen min var i USA, og da alle barna vr i seng og huset hadde falt til ro, satte jeg med ned i sofaen med en bok og et glass rødvin. Så strøk jeg meg selv sånn tilfeldig over huden på brystkassen innenfor skjorten, og hånden min stivnet. Hva var det? Søkte igjen til området rett over venstre bryst. Og kjente den harde kulen. Helt annerledes enn noe annet jeg hadde kjent før. En kvinnes bryst er jo full av kjertler og vev, og rett før mensen skifter brystet ofte karakter , blir hardere. Men dette var noe annet. Dette var ikke en hoven melkekjertel. Jeg forsto at dette var rivende ruskende galt.

Her kan du lese hva jeg noen uker senere skrev da jeg fortalte om kreften. :Fra himmel til helvete

Aldri om jeg noensinne vil få det samme gode forhold til denne syke  kommersielle Halloween- kvelden.
I alle år med barna har jeg stilt opp på dette sirkuset, har hatt Halloween-party hvert år faktisk, organisert knask og knep-runder med andre foreldre og har levd meg inn i barnas frydefulle, skremmende utkledningsverden.
Jeg elsker vanligvis slike ting, lage til barneselskaper, ha huset fullt av glade barn. Gjerne kle meg ut selv. Være det barna kaller Monstermamma.
Et år er gått.
Jeg har kommet meg helskinnet gjennom året. Ventetid, frykt, operasjon 1. desember, smerter, venting på resultater, cellegift, redsel, kvalme, smerter, nye resultater, utvidet behandling, ny cellegiftkur, stråling, smerter.  Så ferdig!  Litt utladning.  Sliten. Så: håret og helsen er på vei tilbake. Jeg har til og med hatt mitt første bokarranement uten parykk denne uken  med Kurt Hanssen hvor vi ble intervjuet av Nils Nordberg.

Jeg sto kreften av.
Jeg er i ferd med  å finne meg selv igjen.

Men jeg er forandret, livet er forandret. Takknemlight, sårbarhet og skjørhet er ord som har fått nytt innhold i livet mitt.
Jeg lever livet mer intenst enn før, akkurat her og nå.

Da jeg i dag kjøpte inn gresskar og noe Halloween-ting, fikk jeg tårer i øyene.
Halloween  vekker så mye grusomme minner. Mitt mareritt.


Vet ikke om jeg noengang greier å glemme den Halloween- kvelden ifjor. Den grenseløse smerten og opprivende frykten.Angsten for å dø fra barna mine.

Tror jeg rett og slett sier det så sterkt : Jeg er ikke så begeistret for Halloween lenger.. For meg vil den alltid forbindes med ekte frykt og dødsangt.  Det er vel lov til  å si det? Ihvertfall akkurat i år, på et års dagen for funnet....

Men PS:.  Barn: det er fortsatt lov å komme på døren vår, vi har både grøssete stemningen ved inngangspartiet og godtbollen klar.
Og når det kommer til egne barn, så er jeg forhåpentlig klar for Halloween-partyer neste år. Bare ikke i år. I år kan andre mammaer og pappaer ta den støyten...

men PS2 skrevet  senere på  selveste... Holloween-kvelden... Det ble ikke helt slik. To av husets tre barn er her i kveld på Halloween-kveld med sine venner, den tredje er ute på knask eller knep med venner.  Jeg liker det jo, å være omgitt av barn og unge... og det er godt å ikke være alene hjemme med minnene om ifjor.

og det har heldigvis ramlet inn utkledde barn her i dag med lange armer, spede stemmer og tiggete blikk.. Ringeklokken har gjallet ustanselig.  Vi iler ut med godtbollen. Eldstesønn skar ut gresskar i kveld og tente masse lys ute. Velkommen unger!