søndag 26. august 2012

Slik har jeg overlevd krefthelvete




Jeg er ferdig med behandlingen!!
Nå kan jeg innrømme det.
Det har vært 10 grusomme måneder med frykt, smerte,uvelhet, kvalme, oppblåst kropp og ansikt, vektøkning, hårtap og masse bivirkninger man ikke deler med andre, ihvertfall ikke på en blogg.
Uker med uvisshet, operasjon, 16 cellegiftkurer og 25 strålinger. Det er heavy kost. Da jeg i februar fikk vite at jeg skulle få mer omfattende cellegiftkur enn først planlagt fordi kreften var mer aggressiv  ( skulle egentlig "bare" få 6 kurer) enn legene først trodde, bestemte jeg meg for at jeg rett og slett måtte ta en dag ad gangen, en behandling av gangen.

Det gjorde så vondt å få cellegift. Mine blodårer ble såre og slitne. Det var en utfordring.


 Ellers kunne jeg drukne i den overveldende følelsen av hvor omfattende behandling jeg skulle gjennom.
Likevel, selv om  det har vært et helvete på ti måneder, har det vært håndterbart. Jeg har levd i nået og jeg har visst at det jævlige måtte til for å bekjempe kreften.

Da jeg ble syk bestemte jeg meg også for at jeg skulle fylle hver dag med positive opplevelser, og at jeg hver dag skulle gå tur.

Isbade har jeg gjort i hele vinter. Dette er fra mars.


Endeløse turer, god og sunn mat,  lunsjer med  gode venner, Spa, hudbehandling, helgeturer, kino, isbading, ski, kos med barna, en god bok og skrive litt selv hver dag. Og selvsagt hvile, hvile!! Selv om jeg nok har e ADHD light har jeg også forstått og kjent at behandlingen krever hvile.
Slik har jeg holdt det gående. Levd her og nå. Ikke tenkt på morgendagen og ihvertfall ikke neste uke.
Jeg har fylt livet med fine mennesker som har gitt meg energi, alltid vært glad for besøk, aldri vært for syk til det, og  nesten aldri vært for syk til å prøve å dra i selskaper til venner ( ja, etter noen dager etter kur ihvertfall ) eller familieselskaper. Jeg har ikke vært noen partyløve denne perioden, men har prøvd å være ute blant folk og heller reist tidlig hjem.  Jeg har også hatt gjester selv, og vi har arrangert konfirmasjon for eget barn nå i sommer .
Jeg har ikke villet gjemme meg, leve isolert.
Jeg har selvsagt vært obs på smittefare, og jeg har minst en gang reist hjem da jeg har fortstått at vertskapet hadde syke barn i huset. Ellers har jeg latt være å klemme alle og enhver og heller ikke tatt hvermansen i hånden. En gang da jeg var som svakest, kjøpte jeg en ekstra kinobillett da jeg skulle på kino med barna, slik at jeg unngikk å sitte tett opp til en fremmed.
Selv om jeg har hatt verdier på de hvite blodlegemene helt nede på faretruende 0,3, har jeg ikke blitt syk. Ikke en dag! Mange kreftpasienter med så lave verdier ender på isolat på sykehus. Jeg slapp billig unna. Da jeg var svak, tok jeg hensyn til det hvilte mye, men aldri uten en tur først!

Tror kanskje jeg at jeg kan takke god grunnhelse, kosthold og et aktiv pasientliv for at jeg ikke ble syk.





Innimellom har jeg også vært på boksigneringer og opplesinger av krimboken min som jeg kom med 3 uker før kreften snudde livet mitt opp-ned. Det at jeg har hatt boken min og nytt skriveprosjekt har vært en velsignelse


.
 Jeg har vært for syk og nedkjørt i immunforsvar med mer til å jobbe i NRK, men har kunnet pusle med boken min når jeg har hatt overskudd til det.
Alt dette har vært med på å holde humøret oppe. For jeg har ikke falt ned i dype depresjoner som jeg hører andre kreftpasienter kan få. Men klart det har vært dager som har vært tyngre enn andre.




 Morgener etter cellegift hvor jeg har våknet til kvalme, smerter, til oppblåst ansikt og hovne bein. Følt meg fæl og har sett ut som et monster. Men så går det over, og humøret kommer tilbake. Galgenhumor har hjulpet meg på veien. Det er lov å le av seg selv! Og le av seg selv med andre.
Dessuten tror jeg at åpenheten har gitt meg styrke. Jeg har ikke skjult sykdommen og fått støtte av så mange mennesker.

Og jeg vil benytte sjansen til å takke dere alle venner, kolleger, naboer og lesere for at dere har heiet på meg og gitt meg oppmuntrende heiarop. Hadde jeg ikke vært åpen om sykdommen hadde jeg gått glipp av deres entusiastiske støtte. Takk, takk! Det har betydd mye for meg. og har gitt meg kraft underveis. Det er helt sant!!




Da jeg fikk kreftdiagnosen den 3. november ble jeg så fortvilet og redd. Trodde noen uker jeg skulle dø. Trodde jeg hadde spredning til sjelettet. Dette kommuniserte jeg jo ikke med omverden da jeg fortalte om kreften her på bloggen den 20. november.
Men jeg har formidlet mye her på bloggen. Mye, men samtidig er det mye jeg har holdt tilbake. Jeg har ikke vist dere bilder av operasjonssår, av kvalme-AC, men dere har etterhvert fått se min nakne skalle, mitt oppblåste ansikt og kropp.

Siden har åpenheten ballet på seg, og jeg har også flere ganger vært i media med kreften min. Det kommer et slikt intervju med meg nå til helgen i VG.
Ringen er sluttet.
Nå er jeg ferdig.
Jeg er en kreftoverlever. Nå skal jeg bygge opp kroppen igjen etter ti måneders råkjør. Jeg har holdt meg gående for å makte det tøffe kjøret. Nå ser jeg ikke bort fra at luften vil gå litt ut av ballongen og jeg har behov for litt hvile!!
Og vær så snill, ikke plag meg med spørsmål om når jeg skal begynne å jobbe igjen. Det er alt for tidlig å si. Har allerede fått mange spørsmål om det i helgen. Legene sier jeg må skyndte meg langsomt, ellers risikerer jeg fatigue, utmattelse som kan være vanskelig å bli kvitt.  Men ett er sikkert; jobbe skal jeg!
Og bloggen da?
Jeg kommer til å skrive et par kreftinnlegg til, har blant annet noe på hjertet som nok kan oppleves som kritikk av helsevesenet og noen flere råd på veien til andre kreftpasienter og deres pårørende.

. Men siden er det slutt. Bloggen må bli bokblogg igjen. Ellers dør bloggen hen.

7 kommentarer:

  1. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett
  2. Rørende. Du skriver så varmt og levende, åpent og ærlig. Du hjelper mange andre kreftpasienter til å nøste og sette ord på et mylder og et virvarr av forskjellige tanker følelser. Og du får oss som er friske til å sette pris på hver eneste dag. Takk!! Mia

    SvarSlett
  3. tusen takk for varme og oppmuntrende hilsen, Mia.

    SvarSlett
  4. hurra for deg:) og takk for at du deler ting som sikkert har vært helt forferdelige å gå gjennom. Deler deg på bloggen min, for synes enda fler burde ta turen innom siden din:) lykke til videre, ikke minst med boka! skal sjekke den ut og:) Mvh Renate

    SvarSlett
  5. Tusen takk for hyggelige heia-rop, Renate. Og veldig hyggelig om du vil lese boken min, På direkten. Jobber med en ny, en frittstående oppfølger, den kommer kanskje neste år..

    SvarSlett
  6. Jeg har akkurat lest på direkten. Når kommer neste?

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, holdt jeg på å si, det betyr vel at du likte På direkten. Neste kommer forhåpentlig etter jul en gang....

      Slett