onsdag 23. november 2011

- Tre uker siden jeg fikk kreftdommen, men lever i turbofart likevel



I dag er det 3 uker siden jeg fikk diagnosen kreft. Jeg lever på tå hev. Mye får meg på gråten. En svart katt som løper rett foran bilen, lekre julekjoler i butikkene og andre folks sommerferieplaner, vår vakre kattunge som er forsvunnet i mørke natten, et vennlig ord, en klem, en mail.
Men jeg biter tennene sammen.
Tenker hele tiden to dager fremover. I mellomtiden jobber jeg, trener, kjører barna til trening, spilling og teater, leter etter den forsvunne kattungen, tenker ny bok, noterer tanker, men er også intens, sikkert manisk, på å få solgt flest mulig bøker før jeg må legge inn årene. For jeg vet at når behandlingen setter inn, vil det tappe meg for krefter. Som jeg sier til barna: Det er nå jeg er syk, selv om jeg ser frisk ut. Senere når jeg er friskere og får behandling, det er da jeg vil se syk ut.
Denne uken er MR-skanning utsatt hele tre ganger fordi maskinen er ødelagt, og jeg kjenner frykten og uroen murre. Nå må jeg vente en hel uke til. Ventingen og utsettelsene er en belastning og står i kontrast til regjeringens glansbilde-fremstilling av kreftbehandlingen. Jeg tenker at det er rart at ikke flere kreftpasienter sier ifra, men det er trolig fordi folk er så slitne og har nok med sitt. Dette jeg nå opplever, kan det bli bok eller noe annet ut av, tenker jeg. På en eller annen måte. Derfor bruker jeg både penn, kamera og video nå. Og hvis det ikke er brukandes til noe, er det i det minste nyttig for meg, for min egen terapi.



Mens jeg venter på dommen fra sykehuset, kjører jeg eller løper innom bokhandlere for å se om de har boken min. Blant oss debutanter er det ulik stil og ulik holdning. Men jeg tror på synlighet. Hvis en bokhandel ikke har hørt om boken min, er det jobben min i hvert fall å la ham eller hun å få vite om meg. Og de siste dagene, ukene, har jeg oppdaget en ny side ved meg selv. Jeg er kremmer. Har alltid tenkt at jeg er for beskjeden til det. Når jeg tropper opp med et smil og forsiktig pågåenhet, ja, da funker det ofte.
Vi debutanter drukner i bokhandlene.
Men jeg er heldig, fordi jeg hele tiden har hatt noen bokhandlere som har satset på meg. Mye av dette handler om lokal tilhørighet. I mitt liv er det en akse på 3 steder. Oslo Vest/Bærum, Sørlandet og Gudbrandsdalen. I Sandvika, Tvedestrand og Ringebu har jeg hatt bokhandlere som har trodd på meg som forfatter, heiet meg frem og som har kjøpt inn mine bøker, hatt bokbad og boksigneringer.
I dag snakket jeg med en bokhandler. Han jobber i en av landets største bokhandlere. Jeg møtte ham i høst da jeg var innom bokhandelen hvor han jobbet. Der så jeg at de bare hadde en bok igjen. Hadde hørt et sted at det hadde vært en stor bunke. Jeg gikk bort til disken og sa. ”Det er bare en bok igjen av min bok, skal dere ikke kjøpe inn flere. ” han tittet opp, smilte og ble nysgjerrig.


Siden har denne bokhandleren kjøpt inn kasser med mine bøker, bunker i butikken er det blitt, først lå jeg på et bord langt inne i butikken, nå ligger boken min i stabler i front akkurat i det du kommer inn i bokhandelen, ved siden av Jo Nesbø.
”Hvis man ikke kjøper inn bunker av en bok, så selger den ikke, sier min blide bokhandler. Ikke rart jeg måtte skrive om mine lokale ambassadører i min faste gjestespalte i Budstikka denne uken.


Her er Ukestartartikkelem fra Budstikka:

"Heia lokalentusiasmen

Noen av Budstikkas lesere har kanskje fått med seg at denne gjesteskribenten nylig har debutert som forfatter. Først når boken er ute på markedet, forstår en debutant hvilken jungel hun har begitt seg ut i.
Vi er rundt 40 skjønnlitterære debutanter denne høsten. I alt kommer det ut flere hundre nye boktitler fra august til oktober/november. Det er lett for en fersk debutant å drukne i dette mylderet med Lindell, Nesbø, Ragde og Knausgård-bonanza.
Vi nordmenn er storlesere, og folk i distriktet her er blant de største bokelskerne. Bibliotekene i Asker og Bærum melder om rekordstore utlån og bokhandlerne bogner over av bøker, av salgsplakater på bestselgerne og bunker med fjorårets besteselgere på tilbud.
Få debutanter blir vanligvis satset på. Bokhandlerne tør ikke kjøpe inn bunker med bøker fra en ukjent forfatter. Selv leter jeg etter titlene fra mine ferske forfatterkolleger og finner kanskje et eller to eksemplarer bortgjemt i en krok.
I det siste har jeg tenkt at kanskje hadde jeg følt meg som en usynlig forfatter, dersom jeg var fra Oslo. Men jeg bor i Bærum og her dyrker naboer, Budstikka og butikkene sine folk.
Her finnes lokalpatriotisme i bøtter og spann. Og jeg tror faktisk at avisen du holder i hånden nå, har stor ære for nettopp dette. ”Asker og Bærums Budstikke er glad å dyrke våre lokale helter,” har nyhetsredaktør Erik Vigander ofte forklart undertegnede.
Min teori er at lokalavisen nettopp skaper en god gammeldags lagånd i våre to såkalte bygder. Avisen omtaler med entusiasme små og store sportshelter innen slalåm, langrenn, turn og friidrett, innbyggere med suksess innen næringsliv og det offentlige liv, fotballaget Stabæk dyrkes , og enhver seier og nederlag dekkes behørig, vi heier alle på svømmeren Alexander Dale Oens bragder i inn og utland. Lokale arrangementer får fyldig omtale og blir større enn seg selv. Det lokale initiativet Hjertefred er blitt godt kjent gjennom Budstikka og er etter hvert blitt en nasjonal begivenhet på Alle Helgens dag. På samme vis er rekker med lokale forfattere som Vigdis Hjorth, Unni Lindell, Kurt Hanssen og Cecilie Enger løftet frem i Budstikka.
Her i Asker og Bærum heier vi på våre egne.
Denne bølgen av lokalpatriotisme har jeg som fersk forfatter nytt godt av. Budstikka var først ute med intervju om kriminalromanen i sommer, lenge før hovedstadspressen oppdaget meg. Budstikka og Asker og Bærumsavisen har siden omtalt boken da den kom ut i oktober.
Takket være lokalt fokus og entusiastiske bokhandlere her i Asker og Bærum, og særlig i Sandvika føler jeg meg nesten som en etablert forfatter. Min lokale bokhandel Ark i gågaten i Sandvika åpnet dørene for at forfatter Gøril Wiker hadde bokbad med meg bare to dager etter lanseringen, de har i flere uker ryddet et vindu til boken min og har satset tungt på meg inne i butikklokalet. Denne entusiasmen har gitt resultater. I oktober var jeg den mestselgende forfatteren der. Naboer, barnas lærere, gamle kjente og andre nysgjerrige kjøpere har strømmet til den koselige bokhandelen midt i gågaten. Satsingen har vært såpass vellykket at bokhandleren vil ha meg igjen under julemarkedet. Takk til Ragnhild og til Åse for viljen til å satse på en ukjent og fersk forfatter som meg. Dere får meg til å føle meg synlig og verdsatt som forfatter!
Bokhandlere på Storsenteret og i Asker har vist samme mot.
En annen lokal debutant, Ellen Vahr surfer også på bølge av lokal entusiasme. Sammen har vi tatt runder til lokale bokhandlere. En av disse utfluktene endte på Bærums Verk hvor Mette i bokhandleren var interessert i oss begge ,nettopp fordi vi er fra distriktet og noe av handlingen er fra lokalmiljøet. Sporenstreks bestilte hun 30 av mine bøker og ditto av Vahr, og ville ha oss til å signere bøker når julegranen tennes i den idylliske handlegaten. Slik varmer.
Jeg er heldig som kan kalle meg bæring. Vet at flere debutanter i hovedstaden misunner meg akkurat dette. Heia lokalpatriotismen!”

Dermed var artikkelen i Budstikka skrevet, trykket og lest. Jeg måtte bare si det. Takke mine lokale ambassadører. I løpet av noen uker nå før jul skal jeg opereres for kreften, jeg har lovet meg bort til diverse bokbad og signeringer, jeg skal jobbe, være mamma, men fremfor alt skal jeg bli frisk.

3 kommentarer:

  1. Klikket meg inn på bloggen din nå i kveld, for å fortelle at jeg leste ferdig "På direkten" for en liten time siden. Nå ser jeg at akkurat det ikke har så stor betydning. Tøft å lese om de siste ukene dine. Og tøft av deg å fortelle.

    Ville bare si at jeg likte boka di kjempegodt! Og ikke minst, etter det jeg har lest i de siste to innleggene dine her nå: lykke til i dagene og ukene som kommer, Anne Cecilie! Du er ei tøff dame med ei tøff innstilling! Dette går veien! :-)

    SvarSlett
  2. Hei Anne Cecilie!
    Har fulgt med litt på bloggen din og har tenkt på deg. Ønsker deg masse lykke til med alt, og som jeg har kjent deg fra jeg var liten av er du en utrolig sunn og sterk kvinne. Du vil klare dette! Sender deg mine tanker og ønsker deg alt bra frem over.
    Hilsen Andrea Barfod :-) (tenker å lese boken din snart, ettersom mor kjøpte inn en stabel med de)

    SvarSlett
  3. Takk søte, Andrea, for vakre og oppmuntrende ord. Din og min familie har fulgt hverandre i mange år. Jeg har på netthinnen bilde av deg og Eirik, liggende på teppet hjemme hos dere, små babyer... så søte... Var på sykehuset idag og har fått dag for operasjon allerede til uken. mer om det senere. Hils dine. Dere er en flott familie! Og håper du liker boken min. alle mine 3 har faktisk lest den :) også Ingerid.

    SvarSlett