- Mamma, du er så pen, og kul!

Lille jenta mi stryker meg over kinnet og sier. "Mamma, du er så pen."

Jeg smiler.
"Jeg mener det altså," sier hun bestemt.
"Mm... takk, snill du er," sier jeg og gjenkjenner kjærtegnet hun gir meg over kinnet. Samme håndbevegelse jeg alltid gjør for å trøste henne. Og tenker at jeg kanskje en gang for mye har sagt at jeg snart blir stygg.
At jeg mister håret, blir skrukkete og tynn. At jeg ikke vil orke alt jeg gjør nå i samme forrykende fart.

I dag tirsdag er siste dag på lenge, kanskje et år, jeg ikke er pasient.
I dag er siste dagen i mitt normale liv på en stund.
Denne grå tirsdagen skal jeg rekke over det meste. Jobb, barn, adventskalendergaver,telefoner og mailer.
I morgen blir jeg skrevet inn på sykehuset, skal ta
prøver, MR og finne ut om kreften har spredt seg til flere steder i brystet, til lymfekjertler under armen.

Etter undersøkelsene onsdag før operasjonen dagen etter har jeg bedt om å få permisjon noen timer for å dra på Litteraturhuset hvor høstens debutanter skal presenteres. Den anerkjente forfatteren Kjell Ola Dahl skal presentere meg, og jeg skal lese høyt fra boken min, hvis jeg orker.
Hvis jeg onsdag får vite at det er spredning og at jeg MÅ fjerne hele brystet, er det ikke sikkert at jeg makter å være suveren på en scene bare timer før.

Svulsten vokser høyt oppe der det bare er hud og bein. Over badedraktskanten, med andre ord. Foreløpig sier legene at de kan bedrive såkalt brystbevarende kirurgi, men flere undersøkelser i morgen avgjør altså det.

-Jeg gjør et pent snitt, men det blir jo et søkk uansett der kulen har vært," fortalte kirurgen forleden.
Slutt på utfordrende utringninger, med andre ord? Eller kanskje arr er helt greit. Vi får se.
- Du er uansett ferdigsjekket," sier mannen min med et skjevt smil. Jeg dunker bort i ham. Deilig med humør og fleip sammen med snørr og tårer.
På barns vis spurte datteren min forrige morgenen da vi begge kledde på oss på badet. "Mamma hvis du må fjerne puppen, vokser den ut igjen da?"
Jeg smilte og røsket henne i håret.
Et godt spørsmål fra en barnemunn. Tenner felles, nye tenner vokser frem. Brystkreftopererte kvinner sloss for å få ny pupp, uten å stå i årevis kø. Jeg er ingen tålmodig køståer, men orker ikke bekymre meg for det, akkurat nå.

Torsdag morgen skal jeg møte fastende på sykehuset. Selve operasjonen tar trolig halvannen til to timer. Jeg går på autopilot. Vet jeg må gjennom det.
Kan ikke annet gjøre enn å stupe ut i det med åpne øyne.
Men jeg vil ikke bare være pasient. Jeg vil fortsatt være mamma, jeg vil fortsatt være kjæreste, om litt redusert, og jeg vil fortsatt være journalist og forfatter.

Sønnene mine vil ikke snakke så mye om kreften nå, men foreslår at jeg skal bruke cap, synes det er kleint med parykk.
"Mamma, sier den ene sønnen min. "Du er uansett hår, den kuleste mamma`n i klassen."
Det kan jeg leve lenge på.



J