onsdag 25. mai 2011

Hjelp , jeg vil også være anonym!

Akkurat nå tenker jeg at jeg skulle fortsatt å skrive for meg selv enda lengre.
For det er skummelt å debutere.Skummelt å vise frem det jeg har skrevet. For en roman er uansett hvordan du snur og vender på det veldig personlig.

Tre år er gått siden de første ordene ble rablet ned.
Lenge bare skrev jeg. Helt alene i min fantasiverden, og jeg var lykkelig med det. Tusen ord om dagen forfattet jeg i et helt år, slik man blir rådet til i alle "slik skriver-du-roman"-bøker. Neste dag strøk jeg minst halvparten av gårsdagens tekst.
Jeg skrev til krampa tok meg. Uten at noen leste manus. Etter et år var historien ferdig, persongalleriet skapt. Da viste jeg det til et par venninner og til mannen min. Premien var ros, hyggelige tilbakemeldinger og gode råd.
Jeg ble kjempe-kjempe-glad. Og fikk mot.
En junidag for to år siden ga jeg manuset fra meg. Aschehoug fikk mine 250 sider.
Så kom det uvirkelige; Forlaget syntes manuset mitt var spennende.Jeg var overlykkelig.
Selv om tilbakemeldingene var krevende å leve opp til, var det gøy og spennende. Men fortsatt visste jeg ikke om drømmen gikk i oppfyllelse.
Vi gikk flere runder med teksten og så kom noen berg og dalbanemåneder med mye jobb med manus ved siden av full jobb. Så fulgte mer jobb i skriveboblen min. I fjor høst var jeg ferdig, manuset var oppe i 330 sider, men jeg turde ikke sende det fra meg. Forlaget maste og ville ha manus.
Skulle forlaget gi ut boken i år, ville de se manus før jul.
Jeg visste det var alvor. Hvis forlaget ikke likte det jeg hadde gjort, kunne jeg bli refusert.
Til slutt tok jeg motet til meg og trykket på sendknappen.
Uliderlig tid med venting fulgte.
Men endelig,til slutt kom den fanastiske usannsynlige nyheten om at Aschehoug hadde antatt manus.
Dagene og ukene etter nyheten svevet jeg høyt i en litterær, tilfreds gledesrus.
Drømmen var gått i oppfyllelse!

Gleden fortsatte lenge.
Men en maidag overtok bekymringene. Nå som siste deadline er rett rundt hjørnet og korrektur er neste, har dommedagsprofetiene slått meg overende.

Nå skjønner jeg at rosen ikke vil vare.
Boken min skal møte den tøffe og kyniske virkelighet.
Ordene,setningene,avsnittene og scenene mine skal vurderes og veies. Dissikeres og slaktes.
Hva om folk synes historien min er pyton og kjedelig og personene endimensjonale?
Hva om?
Det verste med å debutere er usikkerheten. Jeg aner ikke hva jeg har begitt meg ut på. Det er som å legge hodet på hoggestabben og la det ligge der hele sommeren i solsteiken.
Du blir ør i hodet av frykt og forventninger.

Jeg vet ikke om folk vil like boken min, om noen vil kjøpe den, om den får omtale overhodet eller om den blir slaktet.
Kanskje er slakt verre enn dørgende stillhet i avisene. Tenk å få terningkast 1 i Dagbladet og terningkast 2 i VG. Hvordan skal jeg møte det? Hvordan forbereder jeg meg på på helslakt. Er det overhodet mulig å forberede seg på slikt?
Nå kjenner jeg det hadde vært godt å kunne gjemme seg bak et pseudonym eller rett og slett hete Journalisten eller hvorfor ikke så enkelt som Anonym2?
Det hadde vært godt det. Slippe å møte kritikken og slakten med mitt sanne ansikt. Slippe å svare på ubehagelige spørsmål om den usympatiske tv-sjefene eller om journalister med sylspisse albuer. Kjenner jeg noen? Nei,selvsagt, overhodet ikke.
Kjenner nå at det hadde vært enklere å møte leserne og kritikerne om fem år,når boken er ute av kropp og sinn, når kritikken preller av.
Det hadde vært fristende å ta en Kagge rett og slett.
Hjelp,kan jeg også få være anonym, bare litt?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar