torsdag 25. april 2013

Når en av oss dør av kreft


 Hver uke trener jeg yoga med en gjeng andre kvinner. Mange av oss ble kjent i høst på et kurs på Radiumhospitalet.
Vi hadde alle vært gjennom kreftbehandling, noen av oss sto fortsatt midt oppe i det, mens andre var ferdige.

Vi trente sammen, og vi gikk på kurs som skulle lære oss å håndtere livet etter kreften. "Raskere tilbake," heter det, og er et kjempeflott tilbud til kreftpasienter.

Felles hadde vi kvinner på kurset en trygghet, eller nesten-trygghet for at legene hadde fjernet kreften fra kroppene våre.  Og cellegiften og strålebehandlingen hadde tatt eventuelle kreftceller som hadde forvillet seg et annet sted i kroppen.

Vi var ikke kronisk kreftsyke. Vi skulle ikke dø av kreft nå.
Trodde vi. Håpet vi.
Vi var 12 kvinner med livet foran oss.

Likevel, vi var alle preget av den røffe behandlingen vi hadde gjennomlevd.
 Vi var skallete, noen hadde litt hår, noen gikk med parykk, noen hadde ødem, noen hadde stive ledd,  noen var blitt overvektige, noen en pupp, noen ingen pupp, noen begge puppene men med et lite arr, og noen hadde helt nye "kjøpe-pupper. Noen unge, noen voksne, noen eldre.
Vi var fra 32 til 60 år gamle.

I løpet av noen måneder  delte vi  erfaringer med hverandre.
Og vår felles skjebne gjorde at vi ble godt kjent, vi var åpne overfor hverandre om gleder, frykt, smerter og bivirkninger,  om familieforhold, om utsikter til jobb, sykmelding, arbeidsavklaringspenger, om sex og samliv, om barn og ansvar, vi lo sammen, masse galgenhumor, vi var triste og vedmodige sammen og vi kunne snakke om all verdens dumme kreftting som ikke så mange andre forstår.
I løpet av denne tiden ble vi veldig godt kjent. Og på en måte var det trygt. Vi så hverandre bare i en slik setting, og ikke ellers.


12 kvinner med samme sykdom. Men vi hadde alle ulike varianter av brystkreftsykdommen og hadde fått ulik behandling.
Noen hadde trippel negativ kreft, noen arvelig,  HER 2 negativ, noen Her 2 positiv, noen østrogenpositiv kreft, noen østrogen og progesteronpositiv kreft, noen med høy KI67, andre lav KI67.
12 kvinner preget av kreften og behandlingen. Men vi levde. Ingen av oss skulle dø!

Brystkreft er en farlig og dødelig sykdom, men til tross for at det er den vanligste dødsårsaken blant kvinner, overlever de fleste av oss  brystkreften. Prisen det har, er en annen sak...
Etter fem år  lever åtte av ti brystkreftpasienter i snitt, i følge Kreftforeningen. Lenger frem finnes ikke pålitelig statistikk, men flertallet lever i flere tiår etter en slik diagnose.  Men vi vet at mange får tilbakefall og spredning også etter dette. I følge Ullevål universitetssykehus blir 2/3 friske av sykdommen.


Tilbake til oss kvinner på kurset.
Vi var 12. Og stemmer statistikken slavisk ville cirka tre av oss få tilbakefall og spredning og ikke leve om fem år. Kalde fakta.
Men statistikken gjaldt ikke oss, var vi sikre på.
Selv om legene på kurset sa : "Trolig ser vi noen av dere her igjen."
Vi skottet på hverandre, knep hendene sammen og så ned i gulvet.
Ikke vi. Vi var kreftoverlevere!

Andre kreftsykdommer er kurerbare med spredning. Det er dessverre ikke brystkreften. Dersom brystkreften sprer seg til andre organer  blir den kronisk, inoperabel. Håpet er at forskerne en dag om ikke for lenge finner en behandling som virker mot det som kalles fjernmetastaser.

Men dessverre så innhentet statistikken oss fortere enn hva vi hadde forestilt i våre verste mareritt.
Forleden skulle vi ut på byen, vi 12 kvinnene. Noen av oss sees fortsatt på trening, men noen av oss hadde ikke sett hverandre siden jul.
Det var gøy å se hverandre igjen.  Alle er gladere og penere enn sist.
Nå har alle kastet parykken og skjerfene.Alle er vi stolte over vår nye hårprakt og over våre mer normale ansikter og mindre hovne kropper.   Latteren satt løst og vi hadde masse å snakke om, masse å oppdatere hverandre om. Vi var mange rundt bordet, men ikke fulltallige, slik er det jo ofte. Vi skulle snart få vite årsaken til at ikke alle var der.
Etter den første oppdateringen og halvveis ned i det første glasset kom den sjokkerende nyheten.
En av de andre hadde truffet en av kvinnene fra kurset på Radiumhospitalet. Hun hadde fått ny kreft, og var nyoperert. Vi ble alle så triste, og vi kjente  på frykten for at styggedommen skulle ramme oss igjen.
Og da fikk vi den andre brutale nyheten.
En av oss fantes ikke lenger.
"Astrid er død," sa en av de andre med gråtkvalt stemme.
Astrid, den yngste av oss alle. Bare 32 år gammel, med hele livet foran seg, var død.
 Uvirkelig, vondt, urettferdig.
Hvordan var det mulig? Vi ble stille og triste, mistet matlysten.

Det er ikke mer enn to-tre uker siden jeg trente ved siden av Astrid. Hun hadde åpenbart vondt i kroppen, og det var noen øvelser hun ikke gjorde. Men hun ble med på vår standard kaffe og vaffelstund etterpå. Vi pratet om livet, jobbutsikter, familie og slik man snakker med folk man kjenner. Jeg spurte ikke om hun hadde vondt, ingen av oss spurte, og hun fortalte ikke noe som fikk oss bekymret.
Så sa vi ha det, og jeg husker siste bildet av Astrid der hun småløp ned bakken hvor det fortsatt lå is i veien, vinden var bitende kald, hun var tynnkledd og hadde bare converse av tøy på føttene.
"Sees neste uke," sa hun, knep øynene sammen og vinket. Jeg så etter henne og tenkte at jeg skulle spørre om hun ville sitte på, men hun forsvant før jeg kom så langt. Og så husket jeg at hun bodde på en annen kant av byen enn meg, startet bilen og kjørte min vei.
Neste gang på trening reagerte jeg ikke på at hun ikke var der, slik hender jo med flere av oss.
Denne kvelden som skulle være en fest, jo da ble vi sittende der triste og mimre. Likevel ble det en fin og nær kveld med flotte kvinner.
Vi kjente alle at vi skulle ønske vi hadde visst, kanskje at vi hadde spurt mere hvorfor hun hadde vondt, vi skulle ønske vi hadde gått i begravelsen.
Jeg tenkte kanskje hun fikk den dødelige lungebetennelsen den dagen hun løp tynnkledd fra trening?

Vi måtte gjøre noe denne kvelden på restauranten. En av de andre, også hun tidlig i trettiårene løp ut, kjøpte et kort. Sammen skrev vi et kort til Astrids familie, fortalte om våre minner om henne.
Ingen av oss vil glemme den kvelden. Ingen av oss vil glemme Astrid.

Hvil i fred, Astrid. Du var sterk, engasjert, tydelig og flott. Det er så urettferdig at du ikke fikk leve lenger.

Disse dagene har jeg også tenkt mye på  min tidligere kollega fra Dagens Næringsliv Janina som også gikk bort i vinter på grunn av brystkreft.
Så trist, så vondt. Her er bloggen jeg skrev da Janina døde.

HVIL I FRED, JANINA


Og for oss andre som er igjen, som er heldige. Vi må kunne tillate oss å kjenne på frykten for tilbakefall, være realistiske, men vi må prøve å leve her og nå, ikke la redsel få styre livet vårt.
Noen av oss er på den riktige siden av statistikken.
Og ett er sikkert:
 Ingen har noen garanti.
Det eneste sikre i livet er at vi skal dø en gang.


















6 kommentarer:

  1. Så hjertevarm og klar lesing, vennen♥
    Så urettferdig livet er.
    Tenker på dere :'(

    SvarSlett
  2. Livet er urettferdig! Hver gang en av oss dør, blir jeg så redd. Redd for at det faktisk er kreften som er tilbake og ikke nerveskaden som verker. Nydelig skrevet!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for godord. Lykke til, vi må ikke la frykt og usikkerhet prege livene våre for mye... Men livet blir aldri helt som før.

      Slett
  3. Nydelig skrevet og en trist og likevel god historie. Tørker en tåre eller to og vet akkurat hvordan du føler det. Har hatt brystkreft, er og en overlever, brca1 genfeilen ble tidlig påvist og derfor hadde jeg tettere oppfølging enn normalt. Dette reddet meg! Jeg fjernet etterhvert livmor og eggstokker og det høyre brystet også, og sorgen var tung å leve med, sorgen over de mistede delene av meg som kvinne. Jeg har etter hvert fått ordnet opp så jeg har to bryst, om enn med vann inni og uten brystvorter, men det går greit. Skal opereres på nytt om en eller to måneder, har da ventet over to år på å ordne noe som ble litt feil sist. Jeg nekter også å la frykten lenke meg ned, men av og til får jeg det mitt i fleisen som da mitt unge søskenbarn døde bare 39 år gammel. Hun hadde da gjort alt det samme som meg, og fikk heller ikke mere oppfølging,når hun maste og fikk time var det for sent. Jeg tenker stort sett ikke på kreft nå, men av og til, som nå når jeg må på en ct kommer det jo litt tanker. JEG ER FRISK, kommer det noe, så skal jeg i alle fall sloss. Du og skal glede deg over hver eneste dag vi får , ingen er gitt morgendagen enten de har hatt kreft eller ikke. Lev livet lykkelig lenge <3 <3
    <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for at du deler din historie, anonym! Lykke til med operasjon! Så bra at du har tatt dine forholdsregler og at du har fått nye bryst!! Og ja, vi er friske, tror det er viktig å tenke. Ser ikke på meg selv som pasient lenger. Lev livet lykkelig lenge, er et viktig og godt "slagord". Det sksl vi!!

      Slett