mandag 8. oktober 2012

Statsministeren, statsbudsjettet og meg




Som fersk korthåret er jeg vant til at folk ikke kjenner meg igjen på gaten.
Ja, for  jeg har jo alltid hatt langt hår med fall/krøller i.
Nå er det kort og stritt, enn så lenge.
I dag dro jeg en tur til Oslo sentrum. Til min hemmelige hudpleier som jeg har unnet meg under hele kreftbehandlingen.  Hadde ikke akkurat dollet meg opp til besøket. Det handler jo om å ligge på en benk og bli herjet med. Hadde ikke planlagt å møte kjentfolk på veien fra bilen til salongen, og var derfor sminkeløs, iført jeans, gamle sko og stor genser.
Men på veien dit møtte jeg flere. Først en en gammel kollega, Elisabeth.  Det var jeg som kjente henne igjen og stoppet. Vi ble stående å prate utenfor en kaffesjappe i Akersgaten. Hun gjør som jeg har gjort for noen år siden, forfølger sine drømmer og flytter til utlandet med mann og barn. Mens jeg bare flyttet til Sør-Frankrike med barna, tar denne familien spranget helt ut og flytter også til et helt annet kontinent, til Afrika. Vi filosoferte litt om å tørre, tenke annerledes, gjøre det man har mest lyst til, ikke følge den konforme vei, da jeg plutselig så et kjent ansikt i en gruppe med mennesker på den andre siden av gaten. Det var vår statminister  på vei fra Stortinget, hvor finansministeren hadde lagt frem neste års statsbudsjett. Stoltenberg travet tilbake til SMKs midlertidige lokaler sammen med rådgivere og livvakter.
Jeg løftet hånden til hilsen og statsministeren smilte og hilste tilbake fra den andre siden av Akersgaten, som dere ser her på bildet. Regnet ikke med at han gjenkjente den kortklipte som NRK-journalist.



 Jeg sa noe om at det er herlig å bo i et land hvor politikere vandrer slik på gaten og fortsatte samtalen med Elisabeth..
Men plutselig sto han der, landets statsminister, rett ved siden av meg.




 Jens Stoltenberg hadde krysset gaten og gått noen meter tilbake for å si hei. Til meg. Statsministeren smilte bredt, var åpenbart i godt humør, tok meg i hånden og småpratet. Jo, han hadde kjent meg igjen, sa han og ville hilse. Litt forundret ble jeg jo. Og like forundret virket de to livvaktene som kom etter over gaten. De vurderte meg, kom først tett på, men flyttet seg diskret en armlengde eller to unna.
Da gjentok jeg  at det er herlig at vi har et land hvor vi kan risikerer å støte på landets statsminister, finansminister eller skoleminister slik midt i folkerike gater, uten synlig sikkerhetstiltak.
Jeg synes det er herlig befriende, særlig etter at vi som samfunn har lagt 22. juli bak oss.
Hvorfor krysset Stoltenberg gaten og kom for å si hei?
 Si det.
Tror ikke ikke at han gjenkjente meg under den korte luggen.
Tror det heller var en politiker på frierføtter overfor velgere.
Stoltenberg oppfordret Elisabeth som jeg sto sammen med til å ta bilde av oss to sammen der på gaten. Nå burde jeg hatt lipgloss på meg, tenkte jeg blå og frossen som jeg var etter å ha kjent sol noen dager.
Men forfengelighet hører ikke hjemme her.
Etter den lille fotosession  sørget jeg for å fortelle statsministeren at han bare kunne vente at jeg ville plage ham og helseministeren når jeg kommer tilbake til jobb. Med nyervet kunnskap om helse-Norge, om sykehusene, kreftbehandling og NAV er det nok å gripe fatt.

Så hvorfor krysset han gaten og stoppet for å si hei?
En politiker på jobb, selvsagt.
For meg var det uansett en fin opplevelse. Jeg har møtt mange politikere gjennom journalistjobben, noen av dem er så arrogante at det halve er utålelig.  Andre er anonyme. Mange mangler energi.  Noen har ikke utstråling.
Men Stoltenberg har noe. Det er lett å skjønne at personligheten har bidratt til å føre ham dit han er, uansett hva man tenker om politikken.  Han har engasjement, utstråling og folkelighet i møte med mennesker. Selv om det nå virker lenge siden, husker vi alle hvordan han opptrådte dagene etter 22. juli. Den gang vi alle fryktet at samfunnet ville endre seg.
I dag tenkte jeg på bloggene jeg skrev ifjor dagene etter terrorangrepet hvor jeg og mange andre fryktet at landet vårt ville bli så endret.
Her er to av bloggene.

http://paadirekten.blogspot.no/2011/07/nar-virkeligheten-overgar-vare-verste.html

Et uventet besøk av utenriksministerens sønn

Jeg håper vi i fremtiden også kan oppleve å møte våre politikere slik uten horder av bevæpnede vak,-ter slik som er vanlig i andre land.

Stoltenberg er en politiker som virker sympatisk i møte med vanlige folk.
Og i dag på gaten så annerledes, så mye mer levende enn den litt statiske pratemaskinen vi senere så på TV i diverse nyhetssendinger om statsbudsjettet.
Hent mer av deg selv i møte med media, tenker jeg, men det er ikke min rolle å gi statministeren råd.
Hvorfor kom han over? Godt humør etter Statsbudsjettet kanskje?
Fordi han ga brystkreftopererte 100 millioner ekstra til rekonstruering av tapte bryst?
Neppe.
Ikke godt å vite hvorfor en toppolitiker gidder å snakke med vanlige folk på gaten.  Om det er noe å hente på det annet enn at han gir inntrykk av at vi har et varmt og åpent samfunn.

 Er ikke sikker på om han  først husket hvem jeg var, selv om han uoppfordret sa det, og selv om jeg har intervjuet ham noen ganger som journalist, selv om jeg har slått av en prat med ham  i mer uformelle fora som i kø til Sushi-bordet  under årsmiddagen til NHO eller på desken og i korridorene i NRK.  Tror kanskje hans informasjonssjef oppfordret ham til å hilse, ja ikke vet jeg.

Men litt politikk og velgerfrieri var det nok.

To kvinner på gaten, ja det kunne være to stemmer til neste år.
Og  jeg er nok ganske sikker på at Stoltenberg visste at bidet av han og meg ville havne på Facebook i dag.
Og nå kom det også her på bloggen,-  til enda flere lesere.
Slik lar jeg meg kanskje bruke. Men skitt au. Jeg er ikke mer blasert enn at jeg syntes det var gøy.
Tror Stoltenberg har fått en aksje eller to hos mine barn og.
"Kult a mamma," sa mellomste da  han fikk se bildet.

Og det var flere som fikk foto med seg og statsministeren i dag.
For etterpå  måtte jeg ta et av av Elisabeth og ham. Og da Stoltenberg var på vei til  å gå ned mot Akershus,  kom en kvinne ut av en butikk med mobilen i utstrakte hender og som ba om å  få  bilde med seg selv og statsministeren.
Tre kvinner og en statsminister.
Det er ikke rart han blir kalt pikenes Jens.





2 kommentarer:

  1. Klart Jens stopper for deg. Han liker vakre kvinner. Godt skrevet blogg!

    SvarSlett