Mitt nye liv, nesten skallet!

I dag har jeg vært alt fra Kojak, til Julie Andrews til Kjetil Rekdal, - på håret.

Det begynte nesten før jeg sto opp.
"Du ser snart ut som Kojak," sa mannnen min da jeg kom ned til frokost i morges
Håret hadde falt i store fjoner i løpet av natten, det var tørt, livløst,som på en dødssyk 90-åring.
Jeg lo tilbake, hadde nesten glemt hvordan jeg så ut og jeg greier å se det komiske i alvoret. Det komiske i gravalvoret.

Det er løshår overalt, på PC-en,på kåpen ,på hodeputen og på badet.
For hver dag føler jeg at jeg blir blassere.

"Men du har mer sminke på øyene,fortsatte han "For mye kanskje?"
Nei, har ikke det, bare et lag med maskara,helt som normalt, men øynene synes bedre når håret blir tynnere. Og jeg kommer til å fortsette å sminke meg litt, selv om jeg føler meg aldri så gusten,stygg og grå.
Kanskje til og med sminke meg mer, hvis jeg føler for det. Har aldri vært heftig med sminke før,så hvorfor ikke nå?
Det er som om hårfargen min er blitt blassere, mer kommunefarget. Kanskje de blondeste hårstråene har falt av først. Cellegiften gjør at alt håret blir dødt og livløst.

På bildet over,fra bilen på vei hjem fra jobb forrige dagen,falt noen av de første hårstråene. Mer om det magiske som skjedde da snart.

I morges mente eldstesønn at jeg lignet Kjetil Rekldal på håret.
Tilbaketrukket. Tynt og blast, med andre ord.
Ikke et kompliment, selv fra en fotballspillende sønn.
Det har gått fort nedover.
For noen dager siden var sønnene mine enige om at håret minnet om noe annet.
"Du er pen med håret slik tilbakestrøket, kult som Madonna liksom," sa mellomste.
Vel,det var i overmåte pent sagt.
Siden er det blitt tynnere.
Nå i morges forsto jeg at det totale hårfallet var på tide.
Hårtapet ble mye verre det siste døgnet, etter cellegiftkur i går.
Selve kuren har jeg taklet bra. Jeg er mindre utslått enn forrige gang. Er mindre kvalm og har mindre vondt i hodet. Vet det kan endre seg. Det kan bli verre igjen allerede i morgen. Men håper ikke det, selvfølgelig.

"Stakkars deg," sa datteren min og strøk meg over kinnet før hun gikk til skolen.
Alt håp var ute for håret mitt. Fordi håret har sittet så lenge etter første kur har mange sagt at det ikke er sikkert jeg mister håret.
Men det gjør jeg av denne hestekuren. Det finnes i alt 50 ulike cellegiftkurer. Den jeg får, er noe av det sterkeste som finnes.
Alle som får FEC cellegift mister håret.
Noen har foreslått sånn kuldehette man har på hodet når man får cellegift. Det skal hindre håravfall. Noen sykehus bruker det. Men nei, jeg orker ikke lide mer enn nødvendig. Ha en pose med kuldegrader på hodet når jeg får cellegift, liksom. Nei, ikke aktuelt her.


Noen mister øyenbryn og øyevipper også. Men der er det foreløpig ikke noe tegn på og ikke sikkert at jeg gjør.Nå skal jeg jo bare ha to FEC kurer til! Før jeg begynner på en ny type kur, tror ikke den er like røff.

Det første hårfallet merket jeg for en uke siden. Jeg var på jobb, kvelden før hadde jeg vært på boklansering hos Hans Olav Lahlum. Var i slaget, med unntak av hevelsen i ansiktet følte jeg meg nesten som før. Og det beste var at håret satt bom-bom fast. Flere tullet med å dra i lokkene mine, men ikke et hårstrå falt.
Men da jeg neste dag sto og pratet med kollega Jarle Roheim Håkonsen på jobb, skjedde det noe.
Først småpratet vi, jeg fikk en klem og han fortalte om kona som var rammet av kreft for noen år siden. Mye hardere rammet enn meg. Hun er helt frisk nå.

Han fortalte også at han hadde lang erfaring med kreftpasienter. Hadde som ung i lengre tid jobbet som reiseleder for små kreftrammede barn. Unge som sto i sluttfasen av livet.
"Jeg har kjent 60 som er borte," sa han stille. " Men med deg går det bra! Se bare på kona mi."
Han ga meg en klem til og kommenterte den da nye hårlooken. Kortere enn vanlig. Syntes frisyren kledde meg,og trodde det var parykk.
"Nei, det er mitt," sa jeg. Det sitter bomfast bare prøv."
Så dro han i håret mitt, og fikk et litt flaut uttrykk i ansiktet. I hendene hans lå en stor floke av mitt hår.

Tror verken Jarle eller jeg noensinne vil glemme det øyeblikket. >Så magisk for meg, nært og nakent, midt i de travle redaksjonslokalene i NRK.
Da jeg kjørte hjem fra jobb den ettermiddagen falt en dust med hår på kåpeermet.
JA,da jeg har en uvane med å fikle meg i håret.

Dagene gikk. Håret satt fast. Men da helgen kom, økte hårfalleti i styrke. Men alle vennene mine og familien sa likevel at jeg var kul med den korte nye frisyren.

Nå skal det bort. Bort.
Og jeg er så heldig av at jeg er omgitt av vakre, snille mennesker. En av dem er Camilla hos Petite frisørene i Sandvika, Da jeg ringte til frisøren min i dag og lurte på om hun hadde en time for å kutte det bort, i dag eller i morgen, sa hun.
"Du vil vel ikke komme hit?"
"Jo,det går bra."
"Jeg kommer heller hjem til deg i ettermiddag. Må bare skaffe barnevakt."
"Ta dem med hit,sa jeg. "Huset er likevel fullt av unger, bikkjer og katter. Noen lekekamerater finner de sikkert."
Mens jeg ventet på det store hårfallet,gikk jeg ut i vintersolen med bikkja, og etterpå satte jeg meg ned ved PCen i sofaen. Skrev litt mer på boken om Christina Fiori Mørk. Hvis det ikke var for at Kjell Ola Dahl hadde tatt tittelen hadde jeg kalt den "Isbaderen". Christina bader i sjøen året rundt, hver morgen, både for sportens skyld,men også for å holde en skrekk på armlengdes avstand. Dette morgenritualet fører henne likevel ut i farlige situasjoner i løpet av kriminalromanen På direkten.
I neste bok får hun mer enn vannskrekk, vanskelige drap og en håpløs forelskelse å bakste med. Hun roter seg inn i noe skikkelig trøbbel, både i kjærlighetsliv og jobb. Flere drap skjer og. Jeg greier omsider å beskrive at folk dør.


Camilla klippet av meg de triste hårlokkene. Vemodig. Det blir mange måneder til jeg kan gre mitt eget hår.
Hun klippet meg en-to centimeter kort. Er advart mot å barbere hodet. Det kan bli betennelser i hårsekkene når alt håret faller av.For det gjør det.
Da Camilla var ferdig utbrøt hun: " Du ligner jo Julie Andrews i Sound of Music!"
Og ja, jeg så at det ikke var for ille.Er likevel ikke klar for å vise meg frem her. Det får holde overfor familie og nære venner.
Men kort hår så mindre ille ut enn jeg trodde. Jeg har ikke hatt kort hår siden jeg var 11 år .Men det er en annen historie.
Kanskje jeg vil trives likevel med det første korte håret som vokser ut.
Men det ble bedre da jeg trakk på meg parykken.
Vi justerte og lo litt før den satt på plass. Skillet er på omvendt side enn der jeg pleier å ha det oppdaget jeg nå.

Kanskje blir et svett og ubehagelig. For tidlig å vite.
Vil sikkert bruke cap,skjerf i ulike varianter, med kule stråhatter til våren og sommeren.
Foreløpig har jeg kjøpt en eneste parykk. En blond en som dere ser, tynnere, rettere og kortere enn jeg var. Det er vanskelig å finne gode parykker med fall og krøll i. De blir fort stygge, sier ekspertene.

Men jeg har sagt jeg skal ha flere parykker. Muligens vil jeg også få meg en lengre til fest, kanskje prøve en mørk en og. En sjanse i livet til å ha mørkt hår.
Jeg vet ikke hvordan det vil bli å løpe eller gå på ski med parykk. Kanskje det vil føles i veien. Kanskje jeg bare vil tre en lue over mitt bare hodet.
Når jeg svømmer, er det jo praktisk med bart hode. Men når og hvis jeg isbader igjen, må jeg nok gjøre det med en tykk, tykk lue.

Men jeg tviler på at jeg vil bevege meg skallet rundt omkring ute blant folk. Kanskje hiver jeg parykken til sommeren når det første håret vokser ut. Hvis jeg liker det.
Dette er en ny verden. Men også en detalj og parantes i livet.

En god nyhet og en ganske dårlig en

Da jeg gikk avgårde til sykehuset i dag, hadde jeg innstilt meg på at det ikke ble cellegiftkur på meg
Nye prøver måtte tas, siden immunforsvaret mitt var på bunn i går. Verdiene på de hvite blodlegemene var for lave til at de kunne pumpe inn giften.
Jeg dro en svart lue over mitt pistrete hår, følte meg så lite fin, og lurte på om jeg skulle ta frem saksen når jeg kom hjem, eller gå til frisøren .
For nå slipper håret. Den 22. dagen etter første kur. Disse livløse fjonene er ikke mye å spare på. Er nå heller klar for en snerten og blank parykk. Selv om det nok blir rart og kanskje vondt å kjenne på den bare issen.
Tror som sagt jeg ikke vil vise meg hårløs her eller i verden. Det måtte i så fall være hvis jeg trives med min egen bar skalle...Innbiller meg at forfengeligheten bremser. Synes jeg ikke akkurat kler slike trange kreftluer som jeg har på bildet her.

Etter de dårlige nyhetene i går, grublet jeg over sykehusets budskap.
"Det er fantastisk at du trener og holder deg i aktivitet, men du må hvile før hver aktivitet. Ellers bygger ikke immunforsvaret seg opp, sa kreftsykepleieren som ringte.
Hvile har jeg ikke gjort. Etter den første uken i cellegiftkoma har jeg gjort alt som normalt, høyt tempo, mange kveldsplaner, venninner, fester i helgene, kjøring av unger,trening, alt unntatt jobbet da. Veldig lett å få dagen til å rase avgårde slik.

Men om det kom naturlig eller om det var en reaksjon på sykebesøk,prøver,samtaler med andre mer kreftsyke, så var jeg pumpa i går! Jeg kjente i går kveld at batteriene var utladet, tenkte på telefonen fra sykehuset, la meg på sofaen ved peisen for en gangs skyld, flatet ut med en bok,sushi og et glassvin.Bestemte meg for å droppe familiefeiringen av datters bursta. Vi hadde om morgenen hatt tradisjonsrik oppvekking, sang, gaver og kos på sengene hennes.
Barn lever i nået,men jeg prøvde å forklare at behandlingstiden min ville bli lengre,jrg kunne komme på sykehus. Hun slo seg til ro med det. Derfor dro de andre på TGIF,Thanks god its friday. De minstes zpisested favoritt. Ikke mitt :)

Mens jeg ladet batteriene til cellegifthelvete hjemme..Fikk besøk av en skjønn nabo som hadde med blomster og som tilbø seg å følge meg opp og sjekke at jeg ikke fikk feber utover kvelden.

Barnas flotte lærer fra 1.klasse kom også innom med en gave til Ingerid. En bok hvor hun kunne skrive ned tankene sine,en dagbok. Slik jeg alltid har gjort.. Jeg blir rørt av slik!

Og På Aker brygge koste familien seg uten meg. Det er bra! Jeg hadde litt dårlig samvittighet,men i går kveld var jeg redd for at verdiene raste ned, at jeg ble syk og måtte på isolat.At jeg tapte tid i kreftbehandlingen.
Sårt er det å miste tid med barna,
Men jeg skal ta igjen det tapte med Ingerid og gutta..
En gang til helgen skal jeg bli med på en ekstra feiring, og så skal vi fødselsselskap for storfamilien på søndag.

I morges var alle glade.
Bare jeg gruet meg for dagen.

Opp de bratte bakkene til sykehuset igjen.

Jeg satt i godstolen med den vakre kose-kjolen som kollega Gunnhild har laget til meg i forbindelse med kreften. Myk og god,og fin fasong. Men kjolen ble full av lyse hårstrå.
Nå synes jeg det nesten ikke er hår igjen på hodet.
Mitt gyldne "løvehår" er det bare blasse fjoner igjen av.
Et forfall som viser cellegiftens herjinger.
Den blå posen på bildet er oppvarmingspise til armen min, slik at blodårene skal poppe frem og bli tydelige til sprøytespissen. Jeg er sliten og matt. Gruer meg mer. FEC-kuren består av tre ulike giftstoffer,som kommer i hver sin pose. Mellom hver gift og før kuren starter får jeg saltvann inn i armen. Blodårene blir kalde.

Jeg fikk mye av de kvalmereduserende pillene intravenøst i dag. Tror de virker bedre enn gi pilleform for meg. Får kanskje ikke så vondt i hodet eller blir så oppblåst i ansiktet. Akkurat nå, er det ikke som om jeg har kjørt berg- og dalbane nettopp, samtidig som jeg hadde drukket meg full på champagne og raver rundt på en dårlig ferge mellom Korsika og Sardinia i full storm.
Ikveld er jeg mer slapp og uggen, som om jeg kommer hjem fra fylletur i Barcelona..

På slutten av kuren idag, kom legen med fløyelsblikket inn på rommet. Han lurte på hvordan jeg hadde det.
Ikke mye å svare til det. Hadde vel følt meg mer pigg.
Forsto at han bragte med seg dårlige nyheter. Ekspertene på Radiumshospitalet mener kreften i svulsten er mer aggressiv enn analysene fra Drammen sykehus viste.
En helt nye type undersøkelse gjør at de finner faktorer ved kreft man ikke fant bare for få måneder siden.
I klartekst innebærer det endring av behandlingsopplegget mitt.
Det betyr at jeg ikke skal fullføre den forferdelige FEC-kuren lenger enn til omgang 4, hvor jeg da skal over til en ny gift: Taxol. Denne hjelper bedre mot hurtigvoksende kreftceller, men skal samtidig ikke være så tøff og nådeløs. Du blir ikke på samme måte slått ut av Taxol.
Ingen har sagt jeg har spredning. Jeg skal i utgangpunktet være kreftfri.
Dette er min livsforsikring.Skal gardere meg mot ny kreft i fremtiden.
Behandlingen blir litt lengre, men samtidig kan jeg få med meg mere av livet i vår og sommer.Jeg kan være opplagt når sønnen, Bror konfirmerer seg til sommeren,strålingen kommer ikke i veien for at jeg kan dra på Litteraturfestivalen på Lillehammer i slutten av mai.
Jeg rekker en tur til Frankrike på vårparten, en tur til Roma og flere på hytta på Sørlandet.

Håret er et katastrofeområdet.Familien synes jeg skal beholde det så lenge jeg har det.
Bror kom hjem fra trening i kveld, ga meg en kos og sa "Mamma du ser pen ut med håret dratt bakover slik og så ser det kut ut!
Jeg tar til meg komplimentene jeg får med et stort glis.
Koser meg også med at den mørke naboen ned i lia i går sa "You will be bold and beauty!"
Kan leve på det og nesten tro det, mens jeg jobber meg gjennom cellegiftens herjinger. Lar det være en motivasjon for å bli frisk og penere igjen.
Den sure smaken er på vei tilbake i kroppen min. Men foreløpig virker det som om jeg tar dette lettere enn sist gang. Krysser fingrene for det! Kanskje jeg kan skrive bok imorgen.

En overraskende nedtur

I morgen skal jeg til pers igjen, har jeg regnet med.
Cellegiftrunde nummer to.
Jeg har vært forberedt og ganske fysisk sterk, har jeg trodd ihvertfall.
I dag fikk jeg en vekker.

I min iver etter å gjenfinne min styrke, har jeg kanskje overdrevet aktivitetsnivået de siste ukene.
Har gått lange turer, svømt, gått ski, spist sunn mat, trent, til og med isbadet, vært med barna og venner, vært på jobb to ganger, vært på flere bokarrangement, sitter i festkomitee etc. etc, vært på jentekvelder,fester,og nå arrangert hyttetur for 20 venner.
Vært med i livet,nesten som normalt.

Har vel ikke sittet ned på sofaen overhodet. Unntaket var de første dagene etter første kuren. Da slappet jeg mye av.



Mulig jeg rett og slett har vært for aktiv til å være på cellegift.
Ikke latt kroppen hvile.

Nå får jeg kanskje lide fordi jeg har vært så så hyper.
De ringte nemlig fra sykehuset i ettermiddag. Forsto med en gang at noe var galt.

Hadde vært der i formiddag, hos legen med fløyelsøynene. Tok prøver. Snakket om behandlingen fremover.Jeg hadde tusen spørsmål. Og fikk noen svar.

Nå er svarene på blodprøvene kommet.
Verdiene på de hvite blodlegemene mine er veldig lave. På grensen. Sykehuset vil ta nye prøver i morgen. De hvite blodlegemene beskytter meg mot sykdommer. Mitt immunforsvar er lavt.
Hvis verdiene er lavere i morgen, kan jeg ikke behandles.
Da blir cellegiftkuren utsatt.

Dette er min første nedtur som kreftpasient.
Og dette kom fullstendig overraskende på meg.
Trodde jeg var sterk som en okse. Det sier jo alle ellers at jeg er.
Men jeg er ikke som jeg er. Jeg går på heftige saker.
Cellegift.
Jeg må kanskje legge om stilen.

Har undervurdert kraften i cellegiften.
Giften som dreper alle hurtigvoksende celler i kroppen min.

Jeg har trodd at ved å leve sunt og aktiv ville jeg bli sterk. Jeg har trent og vært aktiv hver eneste dag. Men har glemt å hvile.

"Vi vil gjerne at pasientene skal komme seg opp av sofaen og ut. Du gjør mye riktig. Men du er nok i overkant aktiv. Kroppen trenger hvile," sa stemmen i telefonen fra sykehuset.

I forrige uke, etter portrettintervjuet med meg i Budstikka med en isbadende AC, sa den samme stemmen fra sykehuset:" Vi har aldri sett slik før, en kreftpasient som isbader."

Nå får jeg smake effekten over eget overmot.

Merker nå hvor ivrig jeg er etter å få dette overstått. 12 uker igjen, har jeg tenkt. Det må ikke bli lenger. Jeg har planlagt livet mitt, ukene,våren og sommeren etter denne cellegiftturnusen. 1 mai skal jeg være ferdig.

Tips til kjapp oppbygging av immunforsvar mottas med takk!
Håper en lang natt søvn hjelper...

Håret faller....

Nå er jeg i gang med den store fysiske endringen.
Håret er begynt å falle.
Fra det satt bomfast for få dager siden, har det rast av de siste dagene.
Jeg røyter. Skikkelig.

Mitt før "fløffige" hår er blitt pistrete i løpet av helgen. Jeg har fremdeles masse hår, men det begynner godt å synes at noe skjer med meg.

Kanskje fjellluften satte fortgang i det.

Vi var til fjells med masse venner og barn. Fine dager.

God mat, vin, mye latter og samtaler utover natten, aking og skiturer. Barn i alle aldre, fra 6 til 18 år, akte og spilte kort og spill sammen.
Peiskos, knitrende snø, blått kveldslys.

Fjellet er vakkert nå. Masse, masse nysnø. Stillhet. Ro.
Søndagens naturopplevelse var fire tiur som landet på toppen av bjørketrærne utenfor stuevinduet. Har aldri sett noe lignende.

Skiføret var perfekt.
Gikk på ski i minus 14-15 grader. Det kjentes riktig og godt.
Ble varm og svett i kulden.

Var bare bitt-litt redd for å bli syk, forkjølet eller så. Hvis jeg er syk, må de utsette cellegiften


Skal til legen for kontroll og prøver i morgen. Få vite hvordan kroppen min har taklet cellegiften, om det er noe som ikke er riktig.
Tror alt er på skinner.
Føler meg ganske pigg.

Gjorde mer enn å gå på ski og være sosial i helgen.
Måtte jobbe litt med bok nummer to på kammerset.
Og litt med debutboken min også.
For var innom den lokale butikken på Venabygdsfjellet, Lundes Turisthandel. Der selger de boken min På direkten. Jeg signerte bøker i butikken. Bunken med kriminalromanen min ligger godt synlig i lokalet, med en plakat med "lokal forfatter" på.

Greide i hele helgen å la være å tenke på uken som venter.

Men i bilen ned til storbyen sank virkeligheten inn i meg igjen.
Gruer meg til uken, men vet det ikke er noen vei utenom

Det på`n igjen på tirsdag.

Mindre skremmende enn første gang. Samtidig vet jeg hvor jævlig det blir noen dager etterpå. Vet hvor tøft mentalt det er å sitte rolig mens cellegiften pumpes intravenøst inn i blodårene.
Prøver å tenke at cellegiften er min venn...
Det er en real tøff tankeøvelse.


Det er spennende å se om jeg tirsdag går til cellegiftrunde nummer to med håret i behold, ja, en god del da, eller om det øker på i morgen og jeg gjør kort prosess.
Hvis håret blir veldig tynt og livløst, raker jeg det av.

Har mest lyst til å vente, hvis det ikke er for ille.
Mannen min tror fortsatt at jeg ikke mister hele håret.
Men jeg gjør nok det.
Datteren min har bursta i morgen, og jeg tror både hun og gutta synes det er mest stas med en AC med ekte hår når vi går ut på restaurant...
Dessuten vil jeg ikke at Ingerids dag skal forbindes med en så fundamental endring av mitt utseende. Denne dagen skal fokuset være på henne og ikke på min kreftbehandling.
Men cellegiften er nådeløs :Jeg lever på overtid med "the real thing."
Samtidig som jeg gruer meg, ser jeg fremover. Teller ned. Det er bare 12 uker igjen til jeg er ferdig med cellegiftkuren. Da vokser håret fort ut igjen!

Med parykken til fjells

Siste helg før ny cellegiftrunde. Tirsdag er det i gang igjen.
Egentlig er mandager min giftdag, men neste uke har jeg fått utsatt det med en dag.
Datteren min har bursta mandag den 6. februar. Det ville ikke blitt stor feiring med cellegift innabords.

Men nå fredag reiser jeg til fjells med familien og med venner.
Jeg pakker bager og sekker. Bikkja legger seg i hallen. Venter. Er redd for avskjed og kennel, slik hun må når vi reiser utenlands.

Men nei,Freia, du skal bli med. Selvsagt. Vi skal løpe på ski sammen som du elsker!

Vi blir 25 med smått og stort. Barn i alle aldre. Samt to hunder.
En tradisjon. Jønnhalt-turen gjør vi hvert år. Opp på mitt Venabygdsfjellet i Ringebu.
Der jeg har mine farsrøtter og fjellhytte.
Ungene elsker turen, det gjør vi voksne og.

De som har lest boken min, På direkten,vet at Christina Fioris nærmeste kollega og beundrer er Olaf Dynje. Han er politietterforsker, kommer fra en fjellgård i Ringebu, men elsker det urbane livet i hovedstaden. Drømmen hans er å bli skuespiller. Det gir ham visse utfordringer som ansatt i politiet. Han er oppkalt etter Dynjefjell som vi ser fra stuevinduene på hytta.
Når jeg først skrev en roman,måtte jo Ringebu være litt med i storyen.På samme vis som Briskeby i Oslo er det, som Frankrike og Korsika er det og Bærumsområdet er det...

Som Jan Kjærstad sa på et seminar jeg var på i går. En forfatter bruker 1/3 av ting som er selvopplevd, 1/3 del har han eller hun hørt eller observert med andre, og den siste 1/3 er fri fantasi.
Hva som er selvopplevd og hva som er fri fantasi, se det, jo det forblir en forfatters hemmelighet.


Dette tenker jeg på mens jeg pakker sakene mine, forfølger den siste ideen litt lengre ut og åpner esken med parykken. Har ikke sett på mitt fremtidige kunstige hår siden jeg hentet det. Hvordan blir det egentlig å være nesten hårløs?
Vil jeg føle at det lyser kreft av hele meg?

Dette med kreften har fått venner til å lure på om jeg dropper fjellturen,

Blir Jønnhalt-turen noe av nå, har de spurt.


Selvsagt.
Er opptatt av at barna skal leve et mest mulig vanlig liv, til tross for alt.
De skal ikke oppleve at ting vi bruker å gjøre blir endret.
Tradisjoner er viktig i en slik tid.

Da jeg sendte ut invitasjonen til den årvisse turen i november, fortalte jeg om kreften til disse fem vennefamiliene som blir med. Og jeg skrev at ett var sikkert, jeg kom til å være hårløs og bruke parykk på turen.

Men håret sitter fortsatt. Et lite under. Da jeg snakket med sykehuset i går var de overrasket over at jeg ikke hadde mistet håret.
Venner fleiper med at det er isbadingens skyld. Det kalde vannet får porer og hårsekker til å lukke seg.
Men det er nok like rundt hjørnet.

Så derfor pakkes esken med parykken ned i bagen sammen med nye skistøvler, anorakk, koseklær og raggsokker.

Ikke ideelt å miste håret i helgen, hvor alt skal være moro og hygge.
Men skjer det, så skjer det. Lite jeg kan gjøre.
Jeg kan heller ikke gjemme meg for verden.

Jeg takknemlig for hver jeg har fått lov til å beholde hårlokkene mine. De skulle etter normen ha falt av for 8-9 dager siden, på den tiende dagen av kuren.
Det er to uker siden jeg kuttet det av.
At håret mitt sitter fast får meg til å føle meg som alle andre.
Glemmer nesten at jeg er under kreftbehandling. Lever intenst her og nå.
Jeg velger å tenke positivt.
Lyspunktet er jo også at det snart bare er 12 uker igjen av kuren.Det er ikke lenger 15 lange uker. De tre har jo rast av gårde.
Og nå er jeg i god form igjen. Det har vært merkbart stigende utover uken. Turene blir lengre og hardere. Apetitten er tilbake. Sulten som en villhest.
Hevelsen i ansiktet er gått ned de siste par dagene, sier folk.

Nå er det fire dager igjen å lade opp batteriene til neste runde. Det fantastiske er også at skriveformen er tilbake. Jeg fikk et lite kreativt gjennombrudd denne uken. Noen inspirerte meg rett og slett. Sa noe og gjorde noe som fikk meg til å tenke. Der jeg sto bomfast før, er det nå lekende lett. Vel,om ikke lett, så leker fantasien med meg. Og et slikt gjennombrudd fører med seg så mye mer. Så mange nye historier og situasjoner som da dukker opp i hodet mitt. Jeg skyndter meg å notere det ned.
Heldig er jeg.

Takk herlige NRK-kolleger!

Jeg har så mange flotte kolleger.
Det finnes til og med kreative design- og sy-piker blant mine journalistvenner i Dagsrevyen!



Omsider tok jeg mot til meg og dro til NRK.
Det var på tide, likssom.

De siste dagen har jeg vært mye sosial,- samtidig som jeg passer på helsen min.

Men i går kveld fulgte jeg ikke mine sunnhetsregler. Jeg var på boklanseringen til Hans Olav Lahlum. Et stjernespekket show med hovedpersonen selv i fokus,dandert med Øystein Wiiks vakre tenorsang og tale, Nils Nordbergs flotte radiostemme til opplesing av boken samt strålende kritikk av Tom Egeland i opptak med mer...
Det ble sent før jeg var hjemme.
Men det var så herlig å være ute blant nye folk, treffe forfatterkolleger, prate, tulle, le og rett og slett være litt usunn og grådig pizzaspiser bare for en kveld.


Sunn frokost i morges og god tur med bikkja kompenserte litt for det, håper jeg, før jeg altså tok fatt på dagens viktigste møte: kolleger på Marienlyst.


Har ikke vært på NRK de siste to-tre ukene, siden jeg fikk cellegift.

Grudde meg litt til å vise meg for kolleger.
Jeg ser jo annerledes ut. Selv om jeg vel ikke ser direkte syk ut.
Ansiktet mitt ,og særlig rundt øynene, er litt oppblåst av cellegift og kvalmetabletter.(Gleder meg til å endre medisin ved neste cellegift til uken, slik at den reaksjonen forsvinner.)
Håret kort.
Selvsagt detaljer og uviktig i den store sammenhengen, men likevel betyr slike ytre ting litt.

Men det var ikke noe å grue seg til.
Jeg dro på jobb for å oppdatere jobb- PCen, tømme posthyllen og kanskje ta en kaffe med kolleger.
Men dagen bød på så mye mer.

I dag møtte jeg en bølge av varme og omsorg fra fantastiske folk på jobb.
Det startet allerede på parkeringsplassen og varte hele dagen til jeg forlot det hvite hus på Marienlyst i ettermiddag. Folk stoppet på vei ut av huset, på vei inn i TV eller radiostudio eller redigeringsrom, på frontdesken, kolleger og sjefer tok seg tid til meg i en super-travel hverdag.

Det ble det noen timer med kos og klem.
Bjørnekoser og kyss på kinnet!
Kanskje ikke tilrådelig med så mye fysisk nærkontakt med så mange for en kreftpasient! Men om det er en liten risikosport ( med hensyn til å bli smittet av andre), så var det balsam for sjelen.
Herlig!
Jeg føler meg så heldig som har så mange varme kolleger. Rause på tid, oppmerksomhet og komplimenter.

Vakre og dyktige kollega Gunnhild Viken i Dagsrevyen syr kjole til meg. Tenk, hun har tegnet og klippet stoff til en kjole jeg skal bruke nå mens jeg er under kreftbehandling.
"En kjole du kan krype opp i sofaen med, en skikkelig kose-kjole," fortalte Gunnhild mens hun dro ut stoffet fra en pose.
Vi lo høyt og støyende mens jeg prøvde stoffbitene på jente-toalettet rett ved redigeringsburene og Dagsrevy-desken.
Vi fikk etterhvert selskap av flere.


Og hun hadde klippet rett størrelse til meg, bare ved å klippe ut fra husk og øyemål, og kjolen satt som støpt over skuldre og bryst. Hun ville måle før hun syr sammen stoff-bitene, og fant ut at hun ville sy den inn i livet og gjøre den kortere.
Da ville den sitte som et skudd.
Trollkvinne! Takk,søte snille Gunnhild!
Tenk å bruke slik av sin tid på meg.
Jeg blir så uendelig rørt av slik.

Dagen bød på masse flere klemmer, små,fine og nære samtaler med så mange.

Så en tur i kantinen med min gode kollega og kloke venninne siden Blindern, Lisbeth Skei. En fin samtale, som alltid.

(Bildet er noen uker gammelt, før jeg klippet håret, fra en boksignering i NRK noen få dager før julen)

Lisbeth og jeg ble stående ved trappen til kantinen og prate med Jarle Roheim Håkonsen.


Noe av den fantastiske effekten med det å være åpen om kreften,er at andre åpner seg for meg. Øser av sin livserfaring. Gir meg kraft og mot.
Jarle har mye å by på.

Dagsrevyens programleder har jobbet med kreftrammede barn som ung. Vært nær tragiske skjebner. Men i tillegg har han levd tett på kreften i nær familie en periode.
Håkons kjæreste og kone hadde også brystkreft da han var Brussel-korrespondent. Hun var hardere rammet enn meg, men er kommet seg gjennom det. Frisk og kreftfri. Stolt viste han bilder av sin vakre kvinne på mobilen. Vakker som hårløs.
Slikt gir meg mot og styrke.
Takk,Jarle!

Mens Jarle, Lisbeth og jeg pratet, skjedde noe magisk.
Virkelig magisk. Et øyeblikk jeg for alltid vil huske.
Men det uglemmelige sparer jeg til et annet blogginnlegg. Det som hendte der i den travle nyhetsredaksjonen fortjener en helt egen historie.

Før jeg logger av i dag skal dere bare vite:
TV-folk og journalister trenger ikke være slik jeg beskriver i kriminaboken min På direkten.
Ok, det er mye spisse albuer og ambisjoner i min bransje, slik må det også være dersom man vil noe som journalist. Hvis man vil være først og best. Avkle maktmisbruk og sette dagsorden.
Men helstøpt journalist blir man først når man også parrer ambisjonene med innlevelse,empati og engasjement. Slike finnes også i boken min, blant alle de andre kyniske, i figurene som journalistene Petter Rollheim og Runa Jæger.
Jeg har mange slike helstøpte kolleger.
På min arbeidsplass er det varme armkroker og myke kinn.
Verdens beste!
Jeg savner dere kollegene mine, savner jobbinnholdet,journalistikken, tenningen på en god sak, lede andre, spille andre journalister gode, savner ¨å være med på å sette dagsorden og ikke minst: jeg savner det sosiale livet.
Men jeg er snart tilbake.
Og jeg vet akkurat hvor jeg skal begynne å grave.

Og PS, Både Jarle,Lisbeth og Gunnhild er spurt før jeg la ut bilder og info om dem her.
Og PS2
Jeg vet bildene jeg stort sett bruker her, ikke er av topp kvalitet. iPhone-bilder. Mulig telefonen min har fått for mye harde møter med gulv og asfalt....

- Nytt opplag, ny AC-look, og så var det den vanskelige oppfølgeren

Forleden hentet jeg en kasse med med "På direkten" på posten. En kasse med glansende nye bøker.
Andre opplag!
Det kjentes herlig.
Nesten, bare nesten, som da jeg i oktober for første gang holdt boken min mellom hendene.
En stolt og litt ærbødig følelse.

Omslaget er nytt, har skrytetekster fra noen anmeldelser, både foran og bak.

"Knallgod krimdebut. Terningskast 5. En pageturner av dimensjoner..." står det blant annet på det nye bokomslaget.
Håper det får flere til å kjøpe boken min da!

Hver dag, jeg overdriver ikke med det, får jeg meldinger eller mailer fra lesere som har lest om Christina Fiori Mørk og som liker boken og vil ha mer.
Det kjennes veldig godt.
Etter portrettintervjuet med meg i Budstikka har jeg også fått meldinger fra folk som er blitt nysgjerrige og vil kjøpe På direkten.
Slikt varmer...

Jeg har ihvertfall vært så heldig å få bokinspirator Liv Gade med på min side. Hun er anerkjent i bokbransjen for sin smak og teft for bøker, Og På direkten og jeg er med i hennes bokforedrag som hun drar land og strand rundt med. Forlaget mener det er kjempeviktig for boken min. Og jeg er selvsagt glad og takknemlig for det.



Og så var det arbeid med bok nummer to. Må dessverre innrømme at jeg akkurat nå står litt i stampe. Jeg fokuserer på å være aktiv og ikke sitte så mye stille. Gå på turer,trene, svømme og være med barna og venner.
Men oppfølgeren ligger og murrer i bakhodet. Christina Fiori er med meg nesten hele tiden .Og jeg kommer til å utsette henne for store prøvelser i oppfølgeren. Jeg har skrevet starten og litt til, har plottet klart, også persongalleriet og mange sidespor.
Men forrige dagen fikk jeg en helt ny idee til hvordan åpningen skulle være.


Kreftbehandlingen? Jeg får fortsatt så mye sms og mailer. Det er kjempekos og en stor oppmuntring at så mange tenker på meg. Sorry hvis jeg er treg å svare. Det er fint å ha denne bloggen, vet mange av dere følger med her.
I dag er siste dag av fire døgn hvor jeg har hatt null motstandskraft. Har egentlig vært i god form disse dagene. Hadde kanskje en liten dupp i går.
Det er hodepinen som er verst. En effekt av cellegiften. Men den er der heldigvis ikke hver dag nå lenger.

I kveld skal vi på bursta-fest til en god venn. For tredje gang skal jeg bruke På direkten-kjolen, som jeg hadde på meg på lanseringsfesten. Kjolen gir meg gode vibber,energi og oppdrift.
Fordi jeg akkurat nå er redd for å bli smittet (hvis jeg blir syk, risikerer jeg sykehusopphold og at cellegiftkuren blir utsatt.), har jeg bedt verstskapet om å ikke få en småbarnspappa til bords... Så da blir det enten en jypling eller en gammel onkel kanskje.
Samme kan det være, jeg vil kose meg uansett.
Nå smaker både vin og mat.

Og håret? Jo, det sitter bom fast.Ikke noe tegn på at det snart faller av. Det er over en uke siden jeg klippet meg, og jeg synes faktisk det er vokst bittelitt. Eller så er bare jeg som er blitt vant til denne midlertidige frisyren.

Håravfallet skulle ha startet. Vanligvis skjer det på dag 10, er jeg blitt fortalt. Jeg er på dag 13 etter cellegiften.
Noen har ment at kanskje cellegiften ikke virker på meg.
Men det vet jeg at den gjør!
Nå kan jeg si det.Den første uken etter kuren var pyton. Likevel var det ikke krise,det var som forventet.
Men nå er formen bra og stigende.
Nå har jeg ni hele dager jeg kan nyte, være ute i livet og styrke meg til neste kur.
Da har jeg bare fire helveteskurer igjen. Kurer som sikrer meg mot kreft i fremtiden.
Nærmere målet.

- Puppemakt!

Plutselig endte jeg på topp i nyhetene.
En Dagblad-journalist ringte meg i går kveld da jeg sto på farten ut.
Ville ha min reaksjon på stengingen av puppesiden på Facebook til brystkraftaksjonen.
På denne siden har 10 brystopererte kvinner hvor det ene eller begge brystene er fjernet, lagt ut bilder av sine opererte kropper. Dette er ikke vakre modell-bilder, men avslørende foto av hvordan kvinnekroppen kan se ut etter en brystkreftoperasjon.

Det er harry av Facebook-ledelsen å ikke se forskjell på opererte kvinner og på pornografi, sa jeg blant annet til Dagblad-journalisten.
Som journalist selv visste jeg det satt.
Likevel skvatt jeg da jeg fikk en SMS fra en venninne om at jeg lå på topp på SOL.no og på Dagbladet.no
Her sto det blant annet.

" - Det er harry og lite nyansert av Facebook å stenge siden. Dette er jo opererte kvinner og ikke pornografi. Dette er veldig synd, og jeg er lei meg på aksjonens vegne at gruppa er stengt, sier NRK-journalist Anne Cecilie Remen til Dagbladet."


Avisen hadde selvsagt valgt de styggeste bildene de hadde av meg. Med slitent ansiktsuttrykk i kaldt vinterlys. Slitenhet sto jo bra til tema, og jeg tåler det. Jeg registrerer det og tenker påny hvor utrolig sunt det er for oss journalister å være på den andre siden av bordet...Hvor mye makt media og den enkelte journalist egentlig besitter.

Men det som ikke kom frem av artikkelen er at jeg er full av beundring for disse kvinnene som tør stå frem med sine sår og nakne, bare brystkasse.
Hvilket mot!
Selv har jeg sagt at det blir hit, men ikke lenger for meg. Jeg viser ikke frem mitt operasjonssår og nakne bryster. Jeg har heller ikke lyst til å vise mitt nakne hode, når håret faller av etterhvert.
Det er min private sfære. Det blir for sårbart og nakent for meg.
Selv om jeg deler mange tanker om det å ha kreft, er de fleste av disse tankene og bekymringene universelle og til å kjenne seg igjen i for andre kreftpasienter.
Min kropp er helt og fullt bare min.
Mitt arr synes nesten heller ikke. Det er ikke et brystkreftarr å skryte av. Jeg blir omtrent som før. Kan fortsatt gå med utringede kjoler og bikini på stranden til sommeren
Men for mange tusen brystopererte er kreften en større katastrofe enn måneder i sjokk, smerte og fortvilelse under cellegiftbehandlingen.


Derfor beundrer jeg Lise Askvik og andre i aksjonsgruppen som virkelig tør blottstille seg slik. Vise seg frem fra sin mest sårbare side for å få oppmerksomhet rundt kampen om å få brystene sine tilbake.
Få kroppen tilbake.
Kvinner må vente i mange år på å få nye bryst. Det er opp til syv års ventetid, noen steder ti år, for å få rekonstruert bryster.
Det er uholdbart.
Facebook stengte aksjonsiden i går. Her lå det godt stoff for tabloide journalister. Amerikansk storselskap overkjører svake norske kvinner, attpåtil med "skamferte" kropper. Brystkreft er jo stigmatisert, sa den mannlige reporteren til meg
Ja, mange menn er nok skremt av kvinner med brystkreft. Som om vi mister vår kvinnelighet.
Og det er nok det som er tungt for alle disse kvinnene. Uten to hele bryst føler mange at de mister sin kvinnelighet.

Slik har jeg vært heldig. Kroppen min ser utvendig ut omtrent som før. Det er bare inni meg jeg er forandret.

Kanskje jeg en dag er klar til å vise frem brystet, for å vise andre kvinner at en brystkreftoperasjon ikke nødvendigvis er et stort og synlig inngrep. For å avmystifisere brystkreft. Man kan ha "pene pupper " etter en operasjon.Men jeg er ikke der nå.
jeg er ikke like modig som disse kvinnene i aksjonsgruppen.

Det må være en fantastisk følelse av seier for kvinnene bak aksjonen når Faceook gjør retrett og åpner siden igjen. `Dette er girl-power!!! Puppemakt.
I mellomtiden har hele Norge fått øynene opp for deres kampsak.
Kanskje regjeringen også finner penger i budsjettet slik at tiden i puppe-kø blir kortere?

- Slik er jeg akkurat nå

En uke og en dag etter cellegiftstart.

Status er ganske bra. Ikke mer kvalm. Føler meg nesten som meg selv.

Minus tre kilo og 20-25 centimeter hår kortere eller mer.
Slik ser jeg ut med min nye frisyre. Flere har mast om at jeg skulle legge ut bilder med nytt hår.
Jeg har drøyet. Synes ikke det er noe stas.



Så mye av min identitet ligger i å ha langt hår. Langt rufsete som jeg varierer i forskjellige frisyrer.

Nå er det én eneste look.


Frisøren min klippet det kort overalt. Slik oppleves det kommende håravfallet minst mulig dramatisk.
Forrige fredag flettet frisør Camilla håret mitt først, siden klippet hun fletten rett av.
Så klippet hun det i en frisyre.
Jeg fikk overtalt henne til å beholde mest mulig lugg.

Uansett er frisyren en mellomstasjon. Snart er håret borte.
Og uansett er håret en detalj. Det er kampen mot kreften som gjelder.
Kampen for å få livet mitt tilbake.

Det er ikke akkurat skjønnshetskur jeg går gjennom. Det synes godt på ansiktet at jeg er gjennom en voldsom kur. Det er kortison i en av de kvalmetablettene som trolig gjør det.
Samme pille som gir meg hodepine.
Sykehuset har lovet meg ny type tabletter til neste kur.

Jeg sover masse. Minst 12 timer hver dag. Det er mye for en som til vanlig bare trenger 5-6 timer.

Spiser nesten bare frukt og grønnsaker, musli og surmelk. Og masse nøtter.

Til frokost flere boller med dette:

Så drikker jeg bøttevis med vann.

Verken kaffe eller vin smaker akkurat nå.
Unntaket er hvitvin som ikke er for tørr ( vanligvis liker jeg tørre best).

I forrige uke greide jeg ikke lukten av stekt mat. Når barna stekte vafler eller lagde seg ostesmørbrød etter skolen, vrengte det seg i magen min.
Nå tåler jeg det. Men jeg har fortsatt ikke så veldig lyst på varm mat.
Det er cellegiften som får all mat til å smake rart. Surt.

Faktisk anbefaler legene at du holder deg unna favorittmaten akkurat nå. Fordi kreftpasienter ofte ikke orker smaken eller lukten av yndlingsmat og drikke etter cellegiftkuren.
Men jeg tror neppe at jeg noensinne mister lyst på frukt og grønt.

Jeg holder meg unna sukker og godteri, som jeg vanligvis spiser hver dag. Likeså potetgull og annen usunn mat. Tenker at jeg skal gjøre alt for at kroppen skal bli sterkest mulig.


Jeg har spist sushi til middag flere dager. Men da jeg snakket med sykehuset i går, sa de at det er en av rettene de fraråder. Sushi og rakfisk. På grunn av fare for bakterier i maten.


Nå er jeg på vei inn i perioden med hvor mye er skummelt. Mitt immunforsvar er på vei ned i null. Fra den 9- 12.dagen er du som kreftpasient veldig utsatt for smitte.
Fra og med i morgen til lørdag må jeg være spesielt bevisst.

Jrg må holde meg unna folk som kan være syke, eller har syke barn hjemme, store forsamlinger etc.
Hvis jeg får 38 i feber, må jeg rett inn på sykehus.

Men fra helgen går det bare oppover igjen. En flott uke håper jeg at det blir før neste cellegiftkur.

Foreløpig er det ikke noe tegn til at håret faller av. Prøver å la være å tenke på det. Men det er rart å vaske det korte håret. Det går i en fei å vaske og tørke det.
Uvant.
Praktisk.

Dagene brukes til turer med bikkja, litt trening, lesing, litt skriving selv, og så hjelper jeg barna mine med lekser. Matte, fransk, samfunnsfag og norsk. Fint å være til hjelp.
Og så er det kos.

Jeg nyter at jeg kan være der med barna, for dem i større grad enn det var mulig i forrige uke.
I dag satt jeg og hørte på datteren min synge i bandet D5. Trakk inn hver strofe. Tok bilder. Jeg vet at det er ingen selvfølge lenger å få følge med på barnas liv.

Bare 14 uker igjen før siste cellegift, og jeg kan få forhåpentlig få livet mitt tilbake.

Og ps:skjønner at jeg er blitt kjent som brystkreft-pasient når Dagbladet i kveld ringer og vil ha min kommentar på stengingen av Facebooksiden for puppeaksjonen.Stakkars alle de brystkreftrammede som har det så mye verre enn meg. Som i tillegg til alt føler de har en halv kvinnekropp. Men tror journalisten ble litt mindre interessert i min mening når han skjønnte at jeg fortsatt har begge bryst i behold, og bare et bittelite og pent arr... Jeg er tross alt veldig heldig.

Om å by på meg selv

Denne bloggen har fått uventet mange lesere.
De doblet seg med kreften
Kreft fenger åpenbart mer enn et bokprosjekt.


Først var altså bloggen paadirekten.blogspot.com noen skriblerier om veien frem til kriminalromanen "På direkten". Usikkerhet og tanker før boken kom ut. Så ble "På direkten" lansert. I noen korte høstuker fremsto det som en gladblogg.
En sprudlende, kanskje overfladisk lykkeblogg. En naiv og forventningsfull bokdebutant.



Jeg legger ved dette bildet igjen fordi det fanger alt jeg følte den kvelden boken min ble lansert i Store Studio: Kriblende glede,sprudlende overskudd, ingen sorger, bare en gedigen fantastisk opptur.
Det var umulig å se den kvelden at jeg var syk.
Men jeg var dessverre kjempesyk. Over venstre bryst vokste en kreftsvulst.
Så snikende skummel er denne sykdommen.

Alt endret seg.
Den 31. oktober kjente jeg kulen selv.
Den 3. november fikk jeg kreftbeskjeden.
Etter noen uker bestemte jeg meg for å bruke bokbloggen til å fortelle verden om min sykdom.
Innlegget "Fra himmel til helvete" ble postet her.
Datoen var 20 november 2011.
Min sykdom var ute i det offentlige rom.
Den 1.desember ble jeg operert.

Siden har det blitt litt om min første bok "På direkten", men aller mest kreft her på Paadirekten.blogspot.com.

Jeg har venner over hele verden som leser bloggen, folk på jobben holder seg orientert på denne måten, og nabovenner, barnas lærere og selvsagt egne venner.
Det er for disse jeg først og fremst skriver. For folk som bryr seg om meg. Det gjør livet enklere for meg. Jeg eier informasjonen om meg selv og jeg slipper å snakke sykdom når jeg møter venner og naboer.
Jeg kan rett og slett bare være meg selv. Her og nå. Av og til sprudlende, av og til mer tenksom.
Men denne bloggen har etterhvert fått nye lesere. Folk som er kreftrammet selv eller folk som har dumpet tilfeldigvis over den.jeg får meldinger, mailer og telefoner fra folk jeg ikke kjenner, men som bryr seg.
Nå har jeg også lesere fra hele verden, ser jeg på statistikken. Hver dag er sånn cirka 700 lesere innom bloggen.
Jeg kan ikke se hvem som leser bloggen min, men jeg kan se hvilket land de er i,om trafikken kommer fra andre blogger, fra andre nettsteder fra Faceook eller fra Tweeter,hvilken nettleser de bruker etc.

Selv om jeg har fått nye følgere, har jeg likevel ikke lagt om stilen. Jeg skriver denne bloggen først og fremst til folk som bryr seg, som kjenner meg.
Tror jeg fortsetter slik.

Foreløpig har det at jeg har vært åpen om kreften bare vært positivt,- for meg. Tilbake har jeg fått en bølge av varme og omsorg.
Det er overveldende faktisk.

Samtidig prøver jeg å verne om meg selv, min egen integritet og stolthet.Ikke fortelle ting jeg vil angre på siden, ikke være for privat, ikke vise for utleverende bilder, ikke utlevere andre.
Men det er en vanskelig balansegang. Jeg er litt redd for å bli blind i min egen åpenhet.


Nå som jeg er midt i den verste kreftbehandlingen er det lett å bli sugd inn i det. Miste fotfestet. Rett og slett gå seg vill i krefttåken. Derfor vil jeg heretter kanskje ikke skrive like ofte "på direkten". Heller ha et par dager pause til å tenke meg om.

I dag føler jeg meg helt pigg. Kjempesterk faktisk. Klar for det meste. Jeg har huset helt for meg selv (alle de andre er på svømmestevne i Trondheim) og har en åpen dag jeg kan fylle med alt jeg orker. Akkurat nå kjenner jeg at dagen kan bli innholdsrik. Skitur, isbading, kanskje SPA, ja,hvis noen hadde bedt meg på middag i Paris hadde jeg sagt ja til det. Jeg føler at jeg sprudler av overskudd. Hvor det er deilig etter dager med mye søvn, kvalme og hodepine.

Og hurra!, jeg er kommet helskinnet gjennom første runde med cellegift. I går kveld var jeg på hyggelig sushikveld hos verdens beste nabovenner.For første gang på fem dager smakte mat!

I dag er jeg brettet ut over hele 3 sider i Budstikka. Siste siden ser dere her,de to første i toppen av bloggen.

Her forteller jeg om boken, jobben, kreften, min vann-greie og om ting jeg ikke har fortalt offentlig før, som har vært dramatisk før meg.(Ja,for jeg er jo blitt intervjuet med jevne mellomrom de siste 20 år, mer nå de siste månedene riktignok).
Mye AC, men ikke for grensesprengende privat,håper jeg. Jeg er jo journalist og vet både hvor grensene går og hvordan ting kan brukes mot meg senere.
Likevel forteller jeg noe her fra barndommen, om det å flytte fra trygge og kreative skolemiljø på Uranienborg i Oslo til konforme og snobbete Bærum, og hva det gjorde med meg å føle meg annerledes. Dette gjør jeg helt bevisst. Vet at jeg sikkert tråkker folk på tærne .
Men jeg sier til mine egne barn, og til andres, også når jeg har vært på skolebesøk med boken min: Hvis lærern din sier at du har for mye fantasi, ikke hør på ham eller henne. Bruk i stedet fantasien og dine kreative krefter, tør være annerledes og finn din vei.

Siden jeg våget å fortelle verden at jeg har kreft,har jeg fått så mye åpenhet tilbake. Så mange mennesker har delt sine tanker om liv og død med meg, så mange tøffe karer har fortalt om sine ulike møter med kreften.
Jeg får også mange positive tilbakemeldinger fra andre kreftrammede kvinner, som heier på meg fordi jeg tør å være åpen om sykdommen i det offentlige rom. Det varmer ekstra.

Alt dette gjør at jeg kjenner at min åpenhet har en funksjon. Andre åpner seg også!
Og nå opplevde jeg noe vidunderlig. Jeg var på vei inn i dusjen da det ringte på. Utenfor sto et eldre nabopar. Under armen bar de en stor pakke. De hadde lest Budstikka og ville gi meg et maleri. Hun er kunstner,han er professor, de er hagemennesker som meg, og hver vår skryter jeg av det utrolig vakre magnoliatreet de har.
Nå fikk jeg maleriet av treet som gave slik at jeg skulle ha noe pent å se på hver dag.
Jeg blir rørt av slik. Dette hadde jeg ikke opplevd hvis jeg holdt sykdommen hemmelig.



Min åpenhet har ført til to sider i Dagbladet og en halvtime radiointervju på NRKs program Ekko samt tre sider i dagens Budstikka. Det kjennes litt rart. At åpenhet omkring kreft fremdeles vekker oppsikt. Jeg snakker om det i Budstikka,undrer meg over denne skammen og tabuene i forbindelse med kreften. Hallo, jeg har jo bare vært uheldig, en dag var det en celle som delte seg feil. legene har forsikret meg om at den krefttypen jeg har fått ikke er livsstilsbetinget.
Journalisten lurte på om jeg synes det er urettferdig. Jeg orker ikke tenke slik. Da blir jeg sprø. Jeg er rammet av livets Lotto rett og slett. Noen blir påkjørt i fotgjengerfeltet. Jeg fikk kreft. Det er noe dritt, men slik er livet.


Og ja, så har jeg klippet av meg håret. Jeg er Meg Ryan-kort Litt kortere, men det var en som kalte det så. Mer om det en annen dag.
Og ja, folk synes jeg er fin. "Typete" "Kul", "Fresh" og mange andre vakre ord har jeg fått om min nye sveis.Kanskje sier folk det for å være snille, ikke vet jeg.Det er uansett ikke så farlig. Frisyren er en mellomstasjon.Håret skal av og jeg skal bli helt dugg-frisk!
Dette er en parantes i mitt liv.

I morgen forsvinner håret

Fjerde dag.


Status er bra! Overraskende bra.
Ok, jeg har følt meg groggy, kvalm, som om jeg er med på en svimlende evig karuselltur. Det verste har vært hodepinen. Dunk, dunk.

Men jeg har sovet det bort.
For jeg har sovet og sovet. Rekorden var 18 timer sammenhengende mellom dag 2 og 3.
Og så har jeg gått på tur hver dag. Gradvis lengre.
I dag var det nydelig vær og jeg gikk en lang tur med bikkja og mannen min.
Skal ut på en tur i kveld også. Målet er å gå to timer hver dag.

I morgen er jeg sterk nok til skitur.

Og i morgen har jeg tenkt å klippe av meg håret. Vil ta regi selv. Slippe å vente på at det lange håret faller av.

På dette bildet som mannen min tok i dag,ser håret mitt mer rødlig enn det er i den lave vintersolen. Det ser ganske levende ut fremdeles. Men jeg kjenner at det er mindre"fluffy" enn det det pleier.
Det er på tide at det går nå. Det kjennes riktig. Orker ikke å se at det sakte blir glansløst og livløst.

Ja,jeg tar ikke alt, beholder litt, men likevel ikke mer enn at det oppleves mindre smertefullt og mindre dramatisk når det først faller.
Jeg orker ikke finne lange lokker på hodeputen om morgenen.

Datteren min dro meg i håret i dag tidlig.

"Er det løst,mamma?"
"Nei," smilte jeg, "Det er ikke det ennå."

Da fikk jeg en ide. Kanskje frisøren kan lage løsflette av håret mitt? Som jeg kan bruke når det vokser ut til sommeren?

Forleden sa datteren min:"Mamma, jeg lurer på om jeg også skal klippe meg kort?"
Da ristet jeg på hodet og sa:"Det er pent av deg å tenke slik, men du er så vakker med det flotte håret,så det vil jeg ikke at du skal gjøre."

Jeg vil heller ikke at hun, brødrene eller mannen min skal barbere hodebunnen min, hvis det blir nødvendig.
Det skal jeg fikse selv, eller kjøpe meg hjelp.

For håret faller av,det er sikkert. Men kan hende går det flere uker til. Legen med fløyelsøyne antydet 3-4 uker.
Men jeg vil ikke gå i åndeløs spenning. Bedre å gjøre kort prosess.
Ok, halvkort da.


Det er fjerde dag, og jeg er i prinsippet giftfri i kroppen.
Det er som om jeg kjenner at tåken letter.
Men fremdeles må jeg spise piller.
Jeg hater piller. Tror jeg får vondt i hodet av disse kvalmedempende som jeg må dytte ned i hopetall.
Ringte sykehuset i dag for å høre om jeg kunne slippe å ta flere. Er jo ikke kvalm lenger. Men nei, det er langtidseffekten.Fikk beskjed om å spise to paracet sammen med de herskens pillene for å ta bort hodepinen. Sykehuset bekreftet at noen får vondt i hodet av de kvalmedempende pillene.
Jeg skal få ny type medisin neste gang, lovet de.

Så er jeg er på rensern. Drikker vann og te i bøttevis.

Jeg spiser nesten bare frukt og grønt.Masse smoothie som barna lager til meg. Gomler appelsiner i lange baner. Til frokost,lunsj, middag og kvelds.
Det er som de gangene jeg var gravid. Spiste appelsiner i kassevis. Da fleipet mannen min med at vi måtte skrelle babyene når de kom ut.

Varm middag har jeg ikke orket.Lukten av varm,stekt mat byr meg foreløpig i mot. I kveld var jeg invitert ut på restaurant i byen. Men etter en liten betenkning takket jeg nei.
Barna har bestilt taco til middag i dag. Det frister mer. Jeg får heller hoppe over kjøttet.

Og ja, jeg skriver også litt på oppfølgeren til På direkten. Ikke mye. Men litt hver dag. Jeg får hver eneste dag positive mailer eller smser fra fornøyde lesere av På direkten. Det er så deilig opp i alt det vonde!

På lørdag er jeg ferdig med pillene i denne omgang. På lørdag skal jeg også på fest. Gleder meg til å være litt ute i verden igjen. Ja, jeg er vel ikke natterangler denne helgen da! Og så har jeg to hele uker til å bygge meg opp til neste karuselltur.
Slik går dagene..

- For en karuselltur!

Første cellegiftrunde er unnagjort.
Skal ikke plage dere med for mange smertedetaljer.
Men så mye kan jeg si:Jeg merket at noe giftig ble pumpet inn i kroppen.
Vanskelig å si om det var verre eller bedre enn jeg hadde trodd.
Egentlig tror jeg det har gått bra, over all forventning.


I går: Jeg gikk til sykehuset, slik jeg har lovet meg selv å gjøre hver gang, for tenker at kroppen min trenger all den bevegelse den kan få. Hadde spist god frokost og var full av energi. Funderte på om jeg ville fryse eller bli varm under cellegiften, og tok med meg for sikkerhets skyld et sjal til å surre meg inn i.
Mannen min kom etter i bil. Jeg ville ikke møte cellegiften alene.
Igjen ble jeg overrasket over at jeg ble avkrevd 307 kroner i betaling på sykehuset, denne gang for cellegiftbehandlingen.

Vi ble vist inn i et lyst rom for oss selv i 8. etasje. Stativet og maskinen som skulle gi meg cellegift sto klar.
Hjertet dundret som besatt på ribbeina.
Jeg krøp om opp i en blå stol.
Hjertet banket i turbofart.
Jeg fikk piller mot kvalme og for å slappe av.
På bildet her, føler jeg meg ganske liten og redd. Det er før cellegiften. Tror ikke jeg er klar til å vise frem mer.

Først ble armen min varmet opp slik at de skulle finne blodåren som den intravenøse cellegiften skulle inn i. De stakk to ganger, før de fikk det til 3 gang. Det var smertefullt.

Jeg fikk masse info om hva som ventet meg etterpå, og underveis. Noterte ned på iPhone.
Visste dere at det fantes hele 50 forskjellige cellegifter? Mens årene mine ble varmet opp, mikset sykehusapoteket cellegiften for meg. Dette er ferskvare! Den cellegiften jeg får er spesiallaget nettopp for meg. Cellegiften består av tre væsker, en rød, den er mest giftig, og to gjennomsiktige. I tillegg fikk jeg saltvann som skylte gjennom blodårene mellom de ulike væskene.
Det kilte kaldt.
Jeg hadde med meg bok for å lese under behandlingen. Men jeg hadde ikke ro eller fokus til det.
Cellegiftbehandlingen gikk fort, unnagjort på to timer. Likevel jeg ble sulten underveis! Fikk to brødskiver. Heldigvis for det var nok det siste jeg spiste den dagen.
Etterpå følte meg svimmel,dizzy, som om jeg hadde vært med på en fest på danskebåten. Gikk likevel til apoteket og kjøpte alt det som jeg hadde fått på resept, og utstyr som jeg trenger fremover
Hjemme dusjet jeg i varmt-varmt vann, fant jeg frem yndlingspysjen og krøp til sengs.
Våknet etter hvert. Mer svimmel og mer kvalm. Meddundrende, dunkende hodepine.
Tok mer piller, som legen hadde foreskrevet.
”Det er middag”,ropte mannen min og tittet inn .”Vil du ha?”
Karusellen gikk fortere og fortere. Kvalm. Jeg orket ikke tanken på mat.
Bare vann,te og frukt.

Drakk smoothie som barna lagde. Guttene mine kom og koste meg, spurte:"Er det fælt?"
"Litt så,men det går over."
Det kunne vært mye verre.
På kvelden fikk jeg besøk av datteren min i sengen.
Hun sa trøstende: "Mamma du ser kanskje litt sliten ut, men du er veldig pen for det."
Vet ikke hvorfor hun sa det , men jeg fortalte henne at nå er det viktigst å være sterk.
Da dro hun frem en bok hun fant på mitt rikholdige nattbord. En av disse bøkene jeg har kjøpt men aldri lest.
Hun begynte å lese høyt for meg fra boken.Slik jeg alltid har gjort for henne og brødrene hennes.
Jeg la meg ned på puten og lyttet til den vakre stemmen hennes.

Heldige meg, tenkte jeg. Som har omsorgsfulle barn rundt meg. Som har masse venner som tilbyr meg å hjelpe. Som har familie som er der for meg. Hørte akkurat om en studievenninne som har fått kreft med dødelig utgang. Hun er helt alene i livet. Det må være uliderlig beinhardt å stå i kreften helt alene. Ingen å dele frykt og tårer med.
Jeg er privilegert. Og dessuten blir jeg helt frisk. Er kreftfri. Dette legene gjør med kroppen min er en forsikring slik at jeg ikke får kreft senere i livet.
Basta! Selv om det blir tøffe tak, er dette håndterlig.
I dag føler jeg meg pigg.
Har gjort yoga i ro og mak.
Sen frokost med masse frukt,tran,te og til slutt sterk kaffe.
Nå skal jeg ut på tur med bikkja i et forrykende solskinnsvær.
Til lunsj blir det sushi.
Og så skal jeg lese portrettintervjuet som vil stå på lørdag med meg. Slik at det ikke er noen misforståelser.Journalisten forsikrer at bildet som ble tatt av meg svømmende i isvannet er flott.
Og nå er jeg inspirert til å fortsette på bok 2. Oppfølgeren til På direkten. Skrivingen har stått i stampe den siste tiden. Jeg er i gang, men er ikke drevet slikinn i det som jeg ønsker. Men der igår fikk rett og slett en god ide der under cellegiftbehandlingen. Noe forløsende skjedde.
Om 15 uker er jeg ferdig. Gleder meg til mai!

.