- For en karuselltur!

Første cellegiftrunde er unnagjort.
Skal ikke plage dere med for mange smertedetaljer.
Men så mye kan jeg si:Jeg merket at noe giftig ble pumpet inn i kroppen.
Vanskelig å si om det var verre eller bedre enn jeg hadde trodd.
Egentlig tror jeg det har gått bra, over all forventning.


I går: Jeg gikk til sykehuset, slik jeg har lovet meg selv å gjøre hver gang, for tenker at kroppen min trenger all den bevegelse den kan få. Hadde spist god frokost og var full av energi. Funderte på om jeg ville fryse eller bli varm under cellegiften, og tok med meg for sikkerhets skyld et sjal til å surre meg inn i.
Mannen min kom etter i bil. Jeg ville ikke møte cellegiften alene.
Igjen ble jeg overrasket over at jeg ble avkrevd 307 kroner i betaling på sykehuset, denne gang for cellegiftbehandlingen.

Vi ble vist inn i et lyst rom for oss selv i 8. etasje. Stativet og maskinen som skulle gi meg cellegift sto klar.
Hjertet dundret som besatt på ribbeina.
Jeg krøp om opp i en blå stol.
Hjertet banket i turbofart.
Jeg fikk piller mot kvalme og for å slappe av.
På bildet her, føler jeg meg ganske liten og redd. Det er før cellegiften. Tror ikke jeg er klar til å vise frem mer.

Først ble armen min varmet opp slik at de skulle finne blodåren som den intravenøse cellegiften skulle inn i. De stakk to ganger, før de fikk det til 3 gang. Det var smertefullt.

Jeg fikk masse info om hva som ventet meg etterpå, og underveis. Noterte ned på iPhone.
Visste dere at det fantes hele 50 forskjellige cellegifter? Mens årene mine ble varmet opp, mikset sykehusapoteket cellegiften for meg. Dette er ferskvare! Den cellegiften jeg får er spesiallaget nettopp for meg. Cellegiften består av tre væsker, en rød, den er mest giftig, og to gjennomsiktige. I tillegg fikk jeg saltvann som skylte gjennom blodårene mellom de ulike væskene.
Det kilte kaldt.
Jeg hadde med meg bok for å lese under behandlingen. Men jeg hadde ikke ro eller fokus til det.
Cellegiftbehandlingen gikk fort, unnagjort på to timer. Likevel jeg ble sulten underveis! Fikk to brødskiver. Heldigvis for det var nok det siste jeg spiste den dagen.
Etterpå følte meg svimmel,dizzy, som om jeg hadde vært med på en fest på danskebåten. Gikk likevel til apoteket og kjøpte alt det som jeg hadde fått på resept, og utstyr som jeg trenger fremover
Hjemme dusjet jeg i varmt-varmt vann, fant jeg frem yndlingspysjen og krøp til sengs.
Våknet etter hvert. Mer svimmel og mer kvalm. Meddundrende, dunkende hodepine.
Tok mer piller, som legen hadde foreskrevet.
”Det er middag”,ropte mannen min og tittet inn .”Vil du ha?”
Karusellen gikk fortere og fortere. Kvalm. Jeg orket ikke tanken på mat.
Bare vann,te og frukt.

Drakk smoothie som barna lagde. Guttene mine kom og koste meg, spurte:"Er det fælt?"
"Litt så,men det går over."
Det kunne vært mye verre.
På kvelden fikk jeg besøk av datteren min i sengen.
Hun sa trøstende: "Mamma du ser kanskje litt sliten ut, men du er veldig pen for det."
Vet ikke hvorfor hun sa det , men jeg fortalte henne at nå er det viktigst å være sterk.
Da dro hun frem en bok hun fant på mitt rikholdige nattbord. En av disse bøkene jeg har kjøpt men aldri lest.
Hun begynte å lese høyt for meg fra boken.Slik jeg alltid har gjort for henne og brødrene hennes.
Jeg la meg ned på puten og lyttet til den vakre stemmen hennes.

Heldige meg, tenkte jeg. Som har omsorgsfulle barn rundt meg. Som har masse venner som tilbyr meg å hjelpe. Som har familie som er der for meg. Hørte akkurat om en studievenninne som har fått kreft med dødelig utgang. Hun er helt alene i livet. Det må være uliderlig beinhardt å stå i kreften helt alene. Ingen å dele frykt og tårer med.
Jeg er privilegert. Og dessuten blir jeg helt frisk. Er kreftfri. Dette legene gjør med kroppen min er en forsikring slik at jeg ikke får kreft senere i livet.
Basta! Selv om det blir tøffe tak, er dette håndterlig.
I dag føler jeg meg pigg.
Har gjort yoga i ro og mak.
Sen frokost med masse frukt,tran,te og til slutt sterk kaffe.
Nå skal jeg ut på tur med bikkja i et forrykende solskinnsvær.
Til lunsj blir det sushi.
Og så skal jeg lese portrettintervjuet som vil stå på lørdag med meg. Slik at det ikke er noen misforståelser.Journalisten forsikrer at bildet som ble tatt av meg svømmende i isvannet er flott.
Og nå er jeg inspirert til å fortsette på bok 2. Oppfølgeren til På direkten. Skrivingen har stått i stampe den siste tiden. Jeg er i gang, men er ikke drevet slikinn i det som jeg ønsker. Men der igår fikk rett og slett en god ide der under cellegiftbehandlingen. Noe forløsende skjedde.
Om 15 uker er jeg ferdig. Gleder meg til mai!

.

- AC går inn i gifttåken

>Mandag skal jeg få min første dose gift.
Jeg gruer meg. Vet ikke hvordan jeg vil reagere.
Det er skremmende.
Uvirkelig.
For første gang i mitt liv mister jeg kontrollen.
Klokken 13 får jeg cellegiften intravenøst inn i mine blodårer.

"Kommer du til å være syk med en gang?"spør barna.
"Jeg vet ikke," svarer jeg litt trist.


Jeg aner ikke hvordan jeg reagerer på cellegiften. Aner ikke hvordan livet mitt blir de neste 3-4 månedene.Om jeg er i stand til å være mamma som jeg pleier.
Livet blir på vent.

Men før jeg kryper inn i cellegift-tåken vil jeg takke dere alle:

Mine fantastiske venner,gode naboer og varme kolleger for all støtte og oppmuntring jeg har fått. For venninneprat, for sene middager,for turer, isbading, for smil og vennlige ord fra menn som vet jeg er syk, for klemmer, for dans, for alle de som har sagt de liker boken På direkten og for alle de vakre ordene og historiene jeg har fått etter at jeg fortalte om kreften.

Dere har fått meg til å føle meg frisk, bra, unik.
Hurra for dere,venner, naboer og kolleger!

Takk også til alle ukjente som på et eller annet vis har havnet på bloggen min, og som har sendt meg varme, oppmuntrende ord. Takk alle ukjente lesere av boken min, som har gitt meg hyggelige meldinger.Og takk alle de bokhandlerne som har satset på den ukjente forforfatteren og krimboken min. Stolt over å si at opplag nummer to er på vei ut til bokhandlerne.


Og takk til alle dere som sier at jeg ser bra ut, tross alt.
Men nå kan dere stoppe. Jeg tror ikke på komplimentene deres lenger. To måneder med lite søvn setter sine spor, selv hos et turbomenneske som meg! Ringene under øynene taler sitt tydelige språk.Barna mine er ærlige og forteller meg det.

Disse tre siste månedene har inneholdt både himmel og helvete for meg.

Pur himmelstormende glede og den dypeste fortvilelse.
Bokutgivelse og kreftsykdom i løpet av en måned.
Som en dårlig roman.

Men opp i alt har jeg følt meg så levende.

Og det har bare vært bonus for meg å være åpen om kreftsykdommen.

Nå lakker siste helg før cellegiften mot slutten.
Og det ble ingen rolig helg.
"Du er hyper. Du må roe deg ned." Alle sier det.
Så snart tror jeg på det.
Jeg har sikkert gjort for mye.
Samtidig har jeg gjort akkurat det jeg liker mest.
Vært sosial med venner og familie og vært ute, dratt inn lys,sol og overskudd!

Fredag:huset fullt med 50-60 venner,naboer og kolleger. En glad-i-livet-fest.

Ren og skjær egoisme. Jeg fylte huset med folk som har gjort ACs liv litt lysere disse ukene.

Folk kom fra helt Italia, Frankrike, Nesodden og Skien,og selvsagt fra nabolaget.


Hvis jeg ikke hadde hatt fest hadde jeg ikke rukket å treffe alle disse vakre menneskene i mitt liv. Stor fest!(og jeg har allerede lovet ny fest siste dag i august, når jeg er frisk!)

Lørdag; skitur,venninneprat, kino med barna, og hjemmekveld med familien. En roligere dag.

Søndag; Ny hyperdag.

Isbading med badeenglene. Denne gang til og med med en presse-fotograf på slep som håpet å ta et blinkskudd av tøffe AC i det kalde vannet.
Men i dag kjente jeg at de 20 svømmetakene i isvannet kostet. (Ok,ikke is,men en grad kaldt)I dag kjente jeg på frykten for det som venter. Men likevel:svømmingen er et adrenalinkick.Det gir meg et løft som varer hele dagen. (Nesten den samme følelsen jeg fikk etter å ha hoppet i fallskjerm...Rus,lykkefølelse, mestring.)
Du er gærn,sier mannen min. Du overdriver
Ja,jeg er grådig, vil ha med meg det meste livet byr på.

Derfor bød søndagen på skitur, gåtur, og til slutt familieselskap til ære for husets eldste barn. Min førstefødte.
I kveld skal jeg legge meg tidlig. Forberede meg på det uhyrlige som venter.
Den uhyrlige,skremmende cellegiften som skal sørge for at kreften holder seg borte fra kroppen min. For alltid.



Ja,jeg gjør det. Vet det. Overdriver. Har alltid vært slik.Full av energi. Intens.
Men nå blir jeg nok mer gjerrig, både på tid,smil og klemmer. Og kanskje aller mest på ord i det halvoffentlige rom.

Derfor gjentar jeg de samme ordene jeg gjorde for noen uker siden.


Nå når folk vet om kreften min, er det så lettere å bevege meg ute i verden. Lettere å leve nesten som normalt. Folk vil forstå hvorfor jeg virker sliten, hvorfor jeg etterhvert vil se dårlig ut.

Dessuten ønsker jeg gjennom åpenhet å ha kontroll over informasjonen. Så lenge jeg er nøkternt åpen, slipper jeg spekulasjoner om helsen min.
Selv om jeg er åpen om sykdommen min, er det ikke alt jeg kommer til å fortelle her selvsagt. Dere vil IKKE få se bilder av kroppen min, av operasjonssår og arr, eller høre historier om kvalmetokter i forbindelse med cellegiften, eller få referater av samtaler med mine barn eller mann om livet vårt og fremtiden min. Er også usikker på om jeg vil dele bilder av ansiktet mitt som kreftherjet, av bar hodebunn, av øyne uten øyevipper. Jeg vil dele mye, men ikke alt. Hit, men ikke lenger.
Kan hende vil det være lange perioder hvor jeg vil være så sliten at jeg ikke orker å dele, ikke orker å skrive på tastaturet. Foreløpig har det bare vært bonus for meg å være åpen. Jeg slipper å fortelle alle den samme historien. Dere vet hvordan jeg har det,- sånn i grove trekk ihvertfall.
Og takk alle venner, naboer og kolleger for så mye vakre, rause ord som jeg har fått siden jeg fortalte om sykdommen. Dere har fått meg til å føle meg verdsatt og unik. Alle godordene har fått meg til å tenke at vi bør bli flinkere til å gi hverandre komplimenter mens vi er sunne og friske, ikke vente til vi blir redd for å miste.
Men jeg har ikke tenkt å slippe tak. Åpenhet gir meg styrke til den tøffe kampen jeg nå skal gjennom.
Skjønner dere?

Vi snakkes etter den første cellegiften en gang.
Men PS venner og naboer:ikke slutt med å komme på uanmeldt besøk! Jeg digger å bli overrasket.>Men hver 3.mandag og tirsdag fremover,er jeg nok mindre sosial

Legen med gullskoene ringte med dårlige nyheter.

Så fikk jeg beskjeden jeg hadde håpet jeg ikke skulle få.
Mobilen ringte. Jeg gjenkjente telefonnummeret. Det var fra sykehuset.Jeg nølte litt for lenge. iPhonen min sviktet da jeg skulle åpne telefonen. Linjen var død. Og jeg måtte ringe opp igjen.Opptatt. Og så bipet telefonen, meldingen tikket inn på svareren.
Jeg lyttet.
Det var kirurgen med gullskoene.

Kvinnen som opererte meg for kreft for en måned siden. Patologer og onkologer har siden diskutert meg som krefttilfelle, kreftsvulsten er dyrket, resultatet er klart.

Jeg hørte på stemmen på svareren at hun kom med dårlige nyheter. Ringte henne umiddelbart opp igjen.
Forrige gang vi snakket sammen var det en 50-50 prosent sjanse for at jeg slapp den jævlige cellegiftrunden, at jeg "bare" skulle få stråling og medikamenter.

Jeg har ikke som før jul tenkt det verste, da det var snakk om at jeg kanskje måtte gjennom en operasjon til. I midten av desember kjørte jeg taktikken at jeg var forberedt på det verste, på at de måtte kjøre en operasjon til.
Tenkte den gang at det var så mye enklere å forberede meg, slik at jeg ikke ble skuffet.
Strategien funket. Jeg slapp. Brystet er intakt, og jeg har bare fått et pent arr, der hvor svulsten var.

Nå i julen har jeg håpet at 2012 ikke skulle bli så ille. At jeg skulle få slippe unna med kreftbehandling "light", at jeg skulle kunne jobbe fullt snart, at jeg skulle
kunne dra på bokarrangementer, at jeg skulle kunne reise på skiferie i alpene med familien.

"Patologen og onkologen er helt tydelige. Du må gjennom cellekur," sa legen med gullskoene på telefonen.
Magen gjorde kollbøtte. Tårene spratt. Selv om jeg på et vis var forberedt, var jeg det likevel ikke.
Kreften var større, mer aggressiv.

"Det trenger ikke bli så ille. Du er dårlig noen dager etter kurene, men så har du gode uker etterpå før neste kur," sa hun trøstende. "Ja, jeg vet det er verst med utseende, det å miste håret. Du er slank og sterk, likevel er det viktig at du må fortsette å trene, så du ikke blir pløsete. Dessuten tåler du behandlingen bedre hvis du trener, blir svett og sliter deg ut fysisk," sa hun.


Jeg var glad jeg var hjemme da hun ringte. Omgitt av barn som har fortsatt fri.

"Mamma, jeg var forberedt på dette jeg," sa datteren min veslevoksent.
Jeg smilte. Tenkte at hun egentlig er for liten til å trøste meg.
Men litt trøst trenger jeg, selv om alle sier at jeg er så beintøff. Er ikke det. Er kanskje bare sterk og ganske så selvstendig.

Nå vet jeg at det venter 15 uker med cellegift, håret ramler av, kroppen svekkes.
Jeg vil ha dager hvor jeg ikke orker noe, andre dager hvor jeg er i god form. Jeg kan ikke være med familien på utenlandsferier, kroppen tåler ikke fremmed bakteriflora.
Legen sier også at det er dumt å jobbe. 99 prosent er helt sykmeldt under cellegiftperioden. Jeg risikerer "fatigue", utmattelse-syndrom etterpå hvis jeg kjører full rulle, eller halv rulle.
Hva gjør jeg da? Kan ikke tenke meg dager uten jobb.

Tiden må fylles med annet innhold enn sykdom.

Jeg har bestemt meg for at jeg skal trene masse , isbade hver uke, gå på skøyter med datteren min.

Jeg skal gå og stå på ski med gutta, flere ganger i uken skal jeg svømme, gjøre kroppen sterkere enn kreften.
Jeg skal til og med få meg personlig trener, jeg skal være med i en treningsgruppe, jeg ta opp igjen ridningen, og jeg skal melde meg på italiensk kurs. Og jeg skal lære datteren min å strikke! Det har jeg nemlig aldri tatt meg tid til. Hun mener at hun er den eneste i klassen som ikke kan strikke.
Vi skal gå masse på kino sammen, le og gråte sammen.

Men jeg skal bruke mye av tiden på meg selv også, ikke bare på barna.

Jeg skal fortsatt være forfengelig. Gå til hudpleie, kjøpe kule klær, ha ulike paraykker til humør og anledninger. Blond og vimsete den ene dagen, mørk og mystisk den andre, kanskje rød og fyrrig også.
Disse månedene skal fylles med innhold. Og så skal jeg fortsette å skrive på bok nummer 2. Mellom cellekurene, pcen og notatblokken skal fortsatt være med i bagen min.
Opp i alt skal jeg fortsatt være AC, Cille, Rampa-Remen, turbomamma litt lavere gir kanskje, fortsatt være engasjert journalist og forfatter.


Og så er jeg så glad for at jeg ganske spontant kjøpte flybilletter i helgen.I morgen reiser jeg til Sør-Frankrike, mitt annet hjemland, helt alene. Egentlig skulle en venninne vært med, men hun kunne likevel ikke reise slik på sparket.
Men jeg trenger ikke være helt alene. Jeg har venner der nede og skal nok spise noen lunsjer med både franske og norske venner.
Men ellers skal jeg bo alene på hotell, kose meg med fransk frokost, trekke inn sollys i kroppen, gå lange turer i det provencalske landskap og bade i Middelhavet. Og ta i mot komplimenter fra franske menn ( de er nok litt flinkere til det enn norske menn) mens jeg ennå kan.

Og så skal jeg pønske ut flere utfordringer for Christina Fiori Mørk, og når solen går ned skal jeg trekke meg inn på hotellet og fortette å skrive på bok 2.
Kanskje vil jeg gråte før jeg sovner. Kanskje ikke.
Disse månedene blir et parantes i livet mitt. Jeg skal sloss mot kreften og bekjempe den.

Jeg skal møte sommeren kort i luggen, da skal jeg seile i Kroatia, dra til mitt yndlingssted på Korsika og ha en lang sommer på Sørlandet. Og så skal jeg på Galhøpiggen igjen.

Til høsten er jeg "fit for fight" igjen.Sterkere, klokere og kortere på håret. Helt sikkert.