Derfor ble jeg ikke deppa

I dag hadde jeg besøk av et ukeblad som ville lage reportasje på meg. Reporteren hadde oppdaget meg via denne bloggen og lest noen reportasjer om meg tidligere i media.
Tema i dag var hvordan mestre sykdom, hvordan holde kropp og psyke i form. De ville at jeg skulle dele noen råd med leserne.
Igjen fikk jeg spørsmål om jeg hadde blitt deprimert da kreften rammet.
Men nei, jeg ble ikke det.
Jeg gråt de første ukene, var redd for å dø, men etter at jeg ble operert, har jeg ikke deppet eller grått. Selvfølgelig har jeg noen dager vært mer redd enn andre, men jeg har håndtert frykten.

Jeg er ingen ekspert på dette. Har bare vært ordentlig syk en gang i livet.
Og jeg håper ingen mener jeg er blitt besservisser på kreft og helse.
Vet mange kreftsyke følger bloggen og jeg har fått mange heiarop fordi jeg ikke har svartmalt situasjonen, og tilbakemelding om at andre finner inspirasjon i det. Det har inspirert meg til å fortsette bloggingen, selv om informasjonsbehovet overfor venner og kolleger ikke lenger er det samme.

 Når journalister  og andre spør hvordan jeg har holdt ut denne behandlingen og sykdommen uten å bli  deprimert, svarer jeg at jeg bestemte meg for ikke å deppe, ikke bli bitter og at jeg hver dag skulle fylle livet mitt med gode opplevelser.
Jo, jeg bestemte meg for å se det positive i elendigheten. Leve inderlig her og nå!
Jeg fikk kreft, og det var for jævlig, men jeg skulle ikke dø av den nå. Jeg hadde flaks som oppdaget den tidlig. Jeg hadde ikke spredning, og det fantes god og effektiv behandling for min type kreft. Det er ingen selvfølge. Dessuten  hadde jeg flaks som hadde god helse. Jeg var omsluttet av kjærlighet fra så mange.
Jeg hadde en fin familie, tre friske og ressurssterke barn, jobb i NRK og jeg var fersk, veldig fersk forfatter.
Midt i alt det vonde var jeg priviligert.
Det var umulig å bli bitter.
Jeg bestemte meg for å akseptere min skjebne, og å gjøre det beste ut av det, gjøre det beste ut av mitt liv.
For det er nettopp det; mitt liv, mitt eneste. Da kan man jo ikke fylle dagene med depresjon!

Men da jeg startet på cellegiftbehandlingen, begynte en ny tøff periode.
Med smerter og ubehag, for syk til det meste, måtte jeg mobilisere vilje for å skremme bort bitterhet. Jeg måtte finne noe jeg kunne beherske, noe jeg kunne fylle dagene med.

Kreften og behandlingen tok fra meg helsen min, utseendet mitt, kreftene, friheten og jobbidentiteten min for en periode.
Da er det viktig, tenker jeg, å finne noe som du behersker, noe du liker å gjøre som kan fylle dagene med innhold og mening.

Og jeg har selvfølgelig grunnet over det  mange ganger. Hvorfor ble jeg ikke deprimert?
Jeg hadde akkurat lyktes med mitt livs drøm, Å bli forfatter, få utgitt krimboken jeg hadde jobbet med flere år ved siden av full jobb og unger. En krim som attpåtil fikk gode anmeldelser.
Tidenes opptur etterfulgt av et sant mareritt. Det kunne være lett å bli veldig lei seg og bli bitter.

Jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle tenke at kreften var urettferdig, at jeg ikke skulle bli bitter.

Jeg bestemte meg for å mestre behandlingstiden.

Jeg tror mestringsfølelse er viktig for å beholde humøret.

Jeg bestemte meg for å se på behandlingen som en jobb. En jobb jeg skulle fikse, en jobb jeg bare måtte holde ut på de tøffeste dagene. At jeg måtte bite tennene sammen til jeg var ute av den lange og mørke tunnelen, for på den andre siden ventet livet.

For å holde ut tanken på å være satt ut av det ordentlige livet og av jobben, satte jeg meg noen mål for hvordan jeg skulle leve disse månedene.


For dere som har fulgt meg en tid vet hva målene mine var.

Hver dag skrive, hver dag gå på tur, hver dag spise bare sunn mat, fylle hver dag  med hjertegode opplevelser og samvær med folk som bryr seg om meg. Og hver søndag i vintersesongen isbade.


Og jeg bestemte meg for å tenke at det var flaks at kreften kom etter bokdebuten og ikke før. Da ville jeg ikke ha greid å fullføre.
Derfor er det mulig at På direkten ble redningen min.
 Boken og ny  skriving holdt meg oppe. Lansering av På direkten og møte med lesere, journalister og entusiastiske bokhandlere ga meg energi mellom operasjon, uvisshet, ventetid, dødsangt, cellegift og stråling. Jeg var høy på livet mens jeg ventet på resultater av kreftprøvene etter operasjonen. Mye av gleden jeg følte midt opp i alt det vonde kan helt sikkert tilskrives mestringsfølelsen som forfatterskapet ga.

De dagene jeg ikke hadde hode til å skrive, tok jeg bilder, lagde god mat til familien, gikk en ekstra lang tur, så en god film med barna eller rett og slett slanget meg på sofaen med en god bok.

Men selvfølgelig det aller viktigste for ikke å bli deprimert er å ha noen å være glad i, noen som er der for deg, noen som er glad i deg akkurat slik du er, på det mest stygge og svake øyeblikket når du sjangler deg ut fra sykehuset etter den ørtende cellegiftbehandlingen.

Og hvilket ukeblad som var hos meg i dag? Norsk Ukeblad. Reportasjen kommer en gang på forsommeren.

Alt for første gang

Livet går fremover.
Jeg feirer små og store suksesser.
Det er så mye jeg orker for første gang på over et år.
Det er så mye å være takknemlig for!!
Som at jeg orket å være på Krimfestival noen timer uten å bli møkksliten, som at jeg har vært på shopping to lørdager på rad i Oslo sentrum med barn,  som at jeg i helgen har hatt huset fullt av unger på burstaselskap uten å kollapse, som at jeg har vært på skiferie i Alpene og stått på slalom i hele 8 dager.

Det var kanskje den største seieren denne måneden.
Kroppen min tålte å være på 4000 meters høyde i 23 minusgrader, faktisk 25 minusgrader en dag.
Kroppen min tålte at jeg kjørte ski under slike forhold.





Jo da hjertet pumpet kanskje litt raskere. Men jeg kjørte fortere og bedre på ski enn de fleste damer over
30 pluss. ...
 Jo, jeg skryter nå. Men jeg er en røff skikjører som liker bratte heng med de tøffe gutta.
Det å kjøre slalom fra klokken 0930 til klokken 16 hver dag i åtte dager, det var en eventyrlig opplevelse etter det bratte året jeg har hatt.
Det er fantastisk å kjenne at formen er bra. Jeg kjører fortsatt sorte løyper og synger høyt for meg selv i bakken. Beina dirrer og jeg kjenner at jeg lever!!

Jeg har ikke kjørt slalom siden før kreften.
Enda det er noe av det herligste jeg vet om.

Som mannen min sa: "Vær glad og stolt av deg selv. For et år siden var dette helt urealistisk."
Ja, for et år siden var jeg hjemme mens familien var på vinterferie. Jeg fikk verken lov til å fly, være tett på andre mennesker og eller kjøre slalom på mange tuseners høyde.

Hele fjorårets vintersesong forsvant. Jeg var på langrenn noen ganger under cellegiftrus, men aldri på slalom. Jeg grøsser med tanke på det jeg har vært igjennom. Smertene, slitenheten, hevelsene, smaken av cellegiften, hårfallet, alt....
Jeg står fortsatt ved at jeg synes kreften og alt den innebar er noe dritt. Men det er håndterlig. Jeg kom meg gjennom tiden ved å tenke at det var en jobb som skulle gjøres.
Nå når jeg er på den andre siden er jeg så glad for at den perioden er over.
Jeg forstår ærlig talt ikke dem som sier at kreften har beriket deres liv.  For meg tok den fra meg alt.
Men nå tar jeg gradvis det ene området i livet etter det andre tilbake.

Jeg er en kreftoverlever. Kroppen er bygget opp igjen, selv om jeg fortsatt har dumme bivirkninger i kroppen etter cellegiften. Å sitte stille er noe kroppen min ikke liker. Da kommer smertene.
 For å holde bivirkningene unna må jeg trene og bevege meg mye hver dag.
Og endelig er jeg gått ned de siste par kiloene etter cellegiften. Til forskjell fra annen type cellegift, legger brystkreftpasienter ofte på seg av behandlingen.
Men trening og turer gir resultater.
 Nå passer alle klærne i størrelse 38 eller small til meg igjen.
Også det er en seier.  Selv om det kan virke overfladisk, er det viktig. Kreftceller trives i fett. Derfor er det viktig å være slank og trent.
Forskning viser dessuten at kvinner som har hatt brystkreft og som trener mye, reduserer mulighetene for tilbakefall.
Det liker vi!

Mine råd til deg som får kreft

Å få kreft er et enormt sjokk. Du faller først ned i et dypt  mørkt hull og tror du skal dø.
Siden karrer du deg opp igjen. Noen fort, andre senere, noen få aldri.


Ingen kreftdiagnose er helt lik. Ingen krefthistorie er helt like.
Ingen kropp er lik.
Vi reagerer forskjellig på diagnosen, vi reagerer ulikt på behandlingen og vi blir friske igjen i ulikt tempo.

Noen blir aldri seg selv etter en kreftdiagnose.
Enda verre, - noen dør av kreften.

I denne bloggen fortalte jeg om  kreften min.

KREFTSYK JEG? FRA HIMMEL TIL HELVETE


Men det viktige er. De aller fleste av oss overlever kreften. To tredeler bekjemper kreften.

For brystkreft er overlevelse på 80-90 prosent.

Brystkreft er den vanligste kreftformen som rammer kvinner.

De aller fleste blir seg selv igjen. Med noen skrubbsår i sjelen, noen arr på kroppen og med nye tanker og erfaringer.

I høst akkurat ferdigbehandlet. Ut på tur hver dag!

Mandag er det verdens kreftdag.
Ikke en dag å feire eller å markere kanskje, men en unnskyldnig for meg til å dele litt av min erfaring.

For det er mange som søker info om kreft og behandling. Hver dag lander mange hundre lesere tilfeldig her på bloggen min fordi de googler kreft, cellegift, kreftblogg, miste håret, mat mot kreft. Søkeordene avslører det.

Omtrent en tredel av oss blir en eller annen gang i livet rammet av kreft. Enda flere opplever at noen som står dem nære blir kreftsyke.

Kreft,- og det å fikse en kreftdiagnose burde derfor angå de fleste av oss.

Da jeg fikk kreft trodde jeg først at jeg kom til å dø.
Da det første sjokket hadde lagt seg, søkte jeg informasjon, og fant fort ut at det ikke fantes en bok om brystkreft som ga meg alle svar, som kunne forberede meg på det jeg skulle gjennom, og som ga meg gode tips og råd.

Jeg fikk lyst til å skrive en bok for kreftpasienter som jeg selv hadde savnet.
Men det blir neppe noe av nå. Og det har sin egen historie.

Men før jeg avslutter å skrive om mitt kreftår her på bloggen, har jeg tenkt å dele av mitt overskudd,  av mine råd og tips her.

Først ut  noen overordnede råd.


OPPSØK LEGE VED DEN MINSTE MISTANKE.
ER DET KREFT ? Kjenner du en kul et sted på kroppen eller har store eller mystiske endringer et eller annet sted i kroppen. IKKE NØL! Ikke tenk at det går over. Oppsøk lege straks. Det er så viktig å oppdage kreften raskt. Overlevelseevnen er større dess tidligere kreften blir oppdaget.
Altså: ikke vær redd for å finne ut om du er syk. Ikke overse symptomer. Mas på legen eler sykehuset hvis du ikke får time fort.
Men prøv ikke å ta sorgene på forskudd.
Ventetiden er verst. Men ikke gjør den verre ved å frykte det aller verste.

Her er en av bloggene jeg skrev i ventetiden.


LEGEN MED GULLSKOENE RINGTE MED DÅRLIGE NYHETER

TILLAT DEG Å BLÅSE UT.
 Når du har fått kreftdiagnosen blir du møkk-redd.
Tillat deg å føle på frykten, å føle på hvor glad du er i livet.
Gråt, hyl, skrik, gråt. Få ut all redsel. Synk ned i kjelleren, ned i det mørkeste, kjenn på frykten.
Men etterpå puss nesen, kom deg opp av gørra, brett opp ermene, se fremover! Rust deg til kamp. Igjen, ikke tenk det verste.
Stol på legene.


SETT DEG INN I DIN KREFTDIAGNOSE.
Spør legen ut om alt du lurer på om din krefttype, Søk info hos Kreftforeningen om din krefttype. Det er lurt å sanke inn mest mulig info om kreften din. Be om utskrift av epikriser og journal. Bli trygg på hva din diagnose faktisk innebærer og hva du må forberede deg på av behandling. Men begrens googlingen din. Da er det lett å bli redd.

DETTE FIKSER DU
Ikke la redselen lamme deg. Visualiser kreften til det sted på kroppen den finnes, og si til deg selv at resten av kroppen din skal bekjempe kreftcellene. Du skal bli frisk!

IKKE SAMMENLIGNE DEG MED ANDRE.
Det finnes mange skrekkhistorier om kreft. Nettet flommer over av forferdelige sykeskjebner. Det finnes masse triste blogger som kreftsyke skriver.  Skjerm deg fra skrekkhistoriene.
Folk kan ha samme type kreft som deg, samme grad, mindre kul, men allikevel går det galt for dem. Det er lett å bli redd hvis man hele tiden sammenligner seg med andre. Hvis folk vil fortelle deg sin krefthistorie, er det lov å si, "Vær så snill jeg vil ikke høre, jeg har nok med mitt."

ÅPENHET.
Vær åpen. Fortell dine omgivelser, familie, barn, kolleger at du har fått kreft.  Men begrens detaljene. Folk trenger ikke å vite alt. Jeg sendte samle-mailer og SMS til de fleste. Etter et par uker begynte jeg å skrive om kreften på bloggen.
Åpenhet har flere fordeler. Alle vet du er syk, du slipper å forklare det hele tiden. Og det fører til at du blir løftet frem av andres omsorg og interesse.
Men selv om du er åpen, trenger du ikke snakke om kreft hele tiden. Det er helt greit å si "Jeg har ikke lyst til å snakke om sykdommen nå." Vær tydelig med hvor dine grenser for åpenhet går.

JOBB.
Jobb så lenge  du orker. Da får du annet å tenke på enn sykdom. Legen min ville sykmelde meg straks jeg fikk diagnosen. Jeg jobbet til noen dager etter operasjonen. Men jeg har hele tiden gjort små bokting, hatt boksigneringer og skrevet på ny bok.

TENK ET SKRITT AV GANGEN.
 Kreftbehandlinger er utmattende. Mye prøver, bilder, MR, CT, venting, operasjon, cellegift, stråling. Nye leger, nye sykepleiere til stadighet.
Brystkreftbehandlinger er vel blant de mest  langvarige kreftbehandlinger. Fra jeg fikk diagnosen til jeg var ferdig med siste stråling gikk det ti måneder.
 Jeg bestemte meg tidlig bare å forholde meg til den behandlingen jeg hadde akkurat nå, ellers kunne alt virke fullstendig overveldende.
Først 6 cellegiftkurer av type FEC, så 12 nye cellegiftkurer av type Taxol, så 25 strålinger, så medisinering.
I stedet tenkte jeg . Nå har jeg fått 2 FEC-kurer, nå er jeg halveis osv.... Når jeg var ferdig med det første cellegiftregime, tillot jeg meg å feire bittelitt på en god dag. Sa til meg selv at nå var en etappe over. Slik markerte jeg alle etappene..


DETTE GJØR CELLEGIFTEN MED DEG


FEST FOR LIVET
Jeg samlet alle venner før jeg begynte på cellegiftkurene mine, på samme vis samlet jeg venner, naboer og støttespillere da jeg var ferdig med behandlingen. Fest for å prise livet og for å dele øyeblikket med folk som har vært der for meg.  Tenker at slike ritualer kan være fint for flere enn meg. Det markerer at du forsvinner litt fra det vanlige liv, og når du er på vei tilbake.

MAT MOT KREFT

AKSEPTER AT DU HAR FÅTT KREFT.
Du har fått kreft, det er urettferdig, men det er livet ditt. Du får det mye bedre hvis du ikke blir bitter. Ingen av oss har noen garanti for hvor lenge vi skal leve. Det er en klisje, men det eneste sikre i livet er at vi skak dø en gang.

LEV HER OG NÅ
Ikke bekymre deg for mye for fremtiden og ikke tenk for mye på hvorfor akkurat du fikk kreft. Livet er urettferdig ja, men ikke bli bitter. Vær heller glad og takknemlig for at du bor i et land hvor du får behandling.

KLAR FOR NY CELLEGIFT


HVIL OG LÆR DEG AVSPENNINGSTEKNIKKER
Det er slitsomt å være på vakt hele tiden, og å være redd. Lær deg metoder for å slappe av. Lær deg yoga og meditasjon. Kan hende arrangerer sykehuset ditt kurs i dette også.
Og lær deg å hvile etter hver aktivitet. Gå tur, så hvile litt på sofaen, før du henter barn, før du lager middag eller lignende.

TREN!
En trent kropp tåler behandlingen bedre. Dessuten så blir du i godt humør.
Trening motvirker at musklene blir for slappe av cellegiften . Cellegiften tar muskelmasse.
Er du ikke trent fra før, er det kanskje tøft å løpe nå, men liten innsats hver dag hjelper.
Trening kan dessuten være med på p motvirke tilbakefall. Forskning viser det!
Jeg satte meg som mål at jeg ikke skulle bli i vesentlig dårligere form av behandlingen . Lyktes med det. Hvilepuls er 60 etter behandling . Det er bra !

IKKE VÆR ALENE.
Skaff deg en likesinnet. Jeg skrev blogg og delte erfaringer, men mine innerste tanker og frykt delte jeg ikke her og heller ikke til  mange i familie og venner. Jeg har vært heldig og har hatt et par-tre andre brystkreft-jenter som jeg har gått turer med , trent med, grått og ledd med. Det er mange plager, bekymringer og tanker som vi har felles og som det er godt å slippe å dele med andre venninner.
Fellesskapet har betydd mye, og har fått meg ihvertfall til å føle meg mer normal opp i galskapen.

SPAR PÅ KREFTENE.
 Under behandlingen. Spar på kreftene. Behandlingsløpet er langt. Kreftene skal holde helt til mål. Jeg overdrev i starten, kjente meg ikke så sliten før etter kur 3.. Kreftene blir gradvis dårligere. Dette er et maratonløp,- og utholdenhet er viktig. Derfor er det viktig å hvile hver dag, før batteriene blir utladet.

BE OM HJELP
Ikke vær redd for å be venner og naboer om hjelp. Folk vil gjerne hjelpe, men glemmer ofte å spørre.


HA DET GØY.
Fyll hver dag med positive opplevelser. OK, det er ikke så lett å være glad og positiv den dagen du får cellegift eller dagene etterpå, men likevel, lur deg selv, fyll dagene med gode opplevelser.  Jeg gikk på turer hver dag.  Jeg leste gode bøker. Lyttet til musikk. Jeg omga meg med vakre ting. Drakk vann i mine yndlingsglass fra Biot i Sør-Frankrike. Var sammen med mennesker som ga meg energi. Lo, levde og elsket.
Hver søndag under cellegiftperioden møtte jeg en gjeng andre glade kvinner og badet, uansett vær og vind. Isbading ga meg kick!

Slik fortalte jeg om kreftåret mitt her på bloggen for en tid tilbake.

SLIK HAR JEG OVERLEVD KREFTÅRET


SETT DEG MÅL.
Jeg bestemte meg for flere ting. Og gjennomførte målene mine. Det ble min motor i sykeperioden.
Hver dag uansett form ut på tur, lange turer. Hver dag litt trening.
Hver dag sunn mat. Hver søndag om vinteren isbading.
Jeg bestemte meg også for å skrive på ny kriminalroman mens jeg var under behandling.

Mitt mål var å komme til Afrika med barna etter kreften. Å komme meg på Galhøpiggen til sommeren, og å begynne å ri igjen.

LÆR DEG Å SI NEI.
Prioriter hva du bruker kreftene dine på. Er du sliten, trenger du ikke treffe barndomsvenninnen som er hjemme fra USA eller gå på foreldremøte. Tenk på deg selv og gi mer blaff i hva andre tenker om deg.

IKKE BLI  SKUFFET
Du vil oppleve et ras av oppmerksomhet den første tiden når du har fått kreft. Ikke bli skuffet om den ene vennen etter den andre forsvinner ut i periferien. Noen synes kreft er vanskelig. Noen tenker at du har nok med ditt, og for andre blir din kreftdiagnose normal.


BRUK TID. Kroppene våre er kjørt ned i kjelleren. Kreftens herjinger, operasjon, cellegift og stråling tapper kroppen din helt for krefter, batteriene er utladet. Bruk tid på å bygge deg opp. Tren. Ikke la deg presse for tidlig tilbake til jobb. Ikke sammenligne deg med andre. Vi reagerer alle ulikt på behsndlingen, noen trenger lenger tid enn andre på å bli restituert. Aksepter at ting tar tid.  Det er tøft å gå på en smell etter kort tid på jobb.


VÆR GLAD, ikke depp for mye. Du blir ikke friskere av det.

PYNT DEG. Vær forfengelig selv om du er syk. Jeg sminket meg hver dag, tok på meg klær jeg trivdes i og sa til meg selv Du ser ikke så verst ut til å være på cellegift. Hver måned gikk jeg til hudpleie og SPA, selv om jeg visste at cellegiften ville bryte alt ned. Det fikk meg til å føle meg bedre og gjorde meg glad.


OG drikk masse vann underveis, hele tiden.  Det sørger for at kroppen kvitter seg raskere med slaggstoffer av cellegift og medisiner.

LYKKE LYKKE TIL. Å få kreft er et aldri så lite helvete, men det er håndterbart og du fikser dette.
For på den andre siden venter livet igjen.

LIVET ER VERDT Å SLOSS FOR.

SE PÅ KREFTBEHANDLINGEN SOM EN JOBB! og SE PÅ CELLEGIFTEN SOM DIN VENN, DIN LIVBØYE. DA BLIR DET LETTERE Å AKSEPTERE BIVIRKNINGENE.

Det verste med kreftåret

Nå er det et år siden jeg startet med cellegift.
Det er noen datoer som er brent inn i bevisstheten.

For meg er 16 januar en slik dato.
Det var slik vær  den mandagen som nå.

Kaldt, snø på bakken da jeg gikk til sykehuset for å få min første cellegiftkur. Solen tittet frem mellom skyene. Det tegnet til å bli en vakker kald vinterdag

Jeg var spent, nervøs kanskje. For å være ærlig: Grudde meg noe så innihampen.

Nyoperert, 4 dager etter sykehusopphold. På vei til bokarrangement med debutboken min På direkten.Ennå visste jeg ikke hvor omfattende behandling jeg skulle gjennom.

 Jeg hadde spist kvalmereduserende piller på forhånd, som jeg hadde fått utlevert av onkologen min, kreftlegen, noen dager før.
Da jeg kom inn på sykehuset, gikk det slag i slag.
Blodprøver, før blodårene mine ble varmet opp av varmepose (de turkise på bildet), deretter  saltvann inn i årene, før jeg ble pumpet full av de tre giftene som tilsammen utgjør FEC cellegift.  Regnet for å være den tøffeste cellegiften som finnes.
Giften ble ført intravenøst inn gjennom blodårene i hånden eller armen.
Et stativ med stadig nye giftposer.

Den midterste giften er rød. Den tisser du rødt av i et døgn etterpå.  Den må du desinfisere WC-en av. Det tør jeg si nå.
Den er nemlig så jævlig giftig.

Mens jeg satt der i stolen kjente jeg at kroppen ble forgiftet.

Så bar det rett hjem. Rett i seng. Nye piller.

Utslått, svimmel, kvalm. Sov meg gjennom første døgnet.
Siden måtte jeg spise kvalmereduserende flere dager etterpå, flere piller tre ganger om dagen.
Piller som fikk meg til å tåle bedre giften, men piller som gradvis skulle endre utseendet mitt. Det visste jeg heldigvis ikke fra starten av.

Slik beskrev jeg mitt første møte med Chemo, min nye venn. Min livbøye.

Opplevelsen av å bli forgiftet

Cellegift, hva visste jeg egentlig om det på forhånd?
Ingenting.  Annet enn fordommer formidlet gjennom media.
På forhånd grudde jeg meg mest til kvalmen og til å miste håret.
Jeg så for meg selv skallet og stygg, liggende  dagevis  i sengen med nedrullede gardiner mens jeg hele tiden løp til toalettet for å kaste opp. Dessuten regnet jeg med at jeg ville bli utmager og tynn som en halvveis levende.

Slik ble det ikke.

Her er bloggen hvor jeg fortalte om sjokket da kreften var et faktum.


Fra himmel til helvete

Med parykk!

Når jeg nå kan se tilbake på året i et fugleperspektiv, er jeg takknemlig først og fremst.

Slik ser jeg ut i dag et år etter at det hele startet. Gleder meg til sommeren, da når håret  meg kanskje  til skulderen og jeg er kvitt puddel-frisyren... Håret etter cellegift er foreløpig ikke pent,  håret mitt egner seg ikke til å være kort. Men det gror heldigvis fort!

. 

Takknemlig  for at vi har et helsevesen som priorterte å få meg frisk. Uten at jeg betalte for det. Det er ingen selvfølge i mange land.  I mange land er det bare rike med helseforsikring som har råd til å få slik kreftbehandling som jeg har vært gjennom.
Behandlingen av meg har kostet samfunnet rundt 1 million kroner, og da har jeg ikke tatt med sykepenger som NAV har betalt.
Takknemlig for alle de flotte legene og sykepleierne jeg møtte, alle de hvite englene som fikk meg frisk og som ga meg den beste behandling som var å oppdrive for min kreft.
Takknemlig fordi kreften min var mulig å bli kvitt.
Takknemlig for familien som støttet meg og holdt ut med meg, takknemlig for flotte venner, naboer og kolleger.  Året viste meg hvem som er perler rundt meg, og hvem som er gråstein.


Så var det det som ikke var så godt.
Det verste var  ikke å miste håret.
Med parykk, skjerf eller  lue skjulte jeg hårtapet. Fikk til og med komplimenter og blikk fra menn, hvis jeg gikk fort og det var halvmørkt... (Og nei, det er ikke så viktig, men er likevel helt allright!)

Her beskrev jeg hvordan hårtapet kjentes:
Slik kjentes det å miste håret

Her er jeg sliten etter 6 måneder på cellegift. Men litt mer øyesminke, et skjerf og smil hjelper, ihvertfall på den overfladiske lykkefølelse!

Det er så mange myter om kreft og cellegift.
Jo, jeg ble hemningsløst kvalm, men kastet aldri opp en dag. Jeg var slått ut noen dager etter kur, men var bare sengeliggende samme dag som jeg fikk kur. Jeg var kvalm, svimmel, uvel og hadde enorme hodesmerter.



 Noe av det verste med cellegiften FEC var selvsagt uvelfølelsen, det var som å kjøre karusell i dagevis, og at ingen mat smakte den første uken etter kur. Metallsmaken i munnen økte for hver kur.
Jeg spiste lett mat, mye grønnsaker, frukt, smoothie og sushi. Stekt mat  og fet mat ga meg vemmelser. Kanskje fordi jeg unngikk tungt fordøyelig mat, så kastet jeg ikke opp.

Etter cellegift nummer to, forsvant håret, og jeg så slik ut da jeg tok håret. Siden forsvant resten. Der og da kjentes det veldig dramatisk.

Familien hadde sommerferie, jeg kom på helgebesøk på hytta. Veldig veldig sliten var jeg..

Sakte men sikkert økte vekten min under kurene. Jeg , som alltid har vært slank, til tider for tynn,  har kunnet spise alt hva jeg har ønsket, ble småblubben. Cellegiften gjør noe med hormonene og stoffskifte.

Men det var også håndterlig.


For meg var det nesten alle verst å  tape  frihet. At jeg ikke lenger var herre over egen tid, over dagsform og krefter.
At jeg ikke kunne planlegge noe. At jeg aldri visste hvordan dagsformen var.


Den første tiden var jeg høy på livet, grådig på å få med meg mest mulig, overbevise meg selv og andre at det gikk an å være midt i livet selv om jeg var under kreftbehandling.

Jeg jobbet litt, skrev på bok,  var på boksigneringer for å selge kriminalromanen min som akkurat var blitt lansert før kreften dukket opp, var på fester og hytteturer, gikk på ski og isbadet, arrangerte burstafester og  dro på venninnetreff.

Levde opp til myten om meg selv som  den turbudama uten stans.

Men turbomotoren streiket en gang i slutten av februar.

Fra kur 3 ble det påtagelig verre. Jeg måtte gå fra selskaper under forretten, jeg fikk ikke kur til fastsatt tid fordi jeg ikke hadde hvite blodlegemer, jeg ble mer sliten, jeg kollapset på shopping med ungene, jeg tålte ikke masse lyder, masse stemmer rundt meg.

Jeg måtte lære meg å si nei. Jeg måtte lære meg å ta hensyn til meg selv. Jeg måtte lære meg at å skuffe andre mennesker er en del av livet.



På denne tiden fikk jeg også beskjed om at kreften var mer aggressiv og nytt lengre behendlingsløp ble lagt.
Det var et kraftig tilbakeslag. En knekk. Uvirkelig vondt og det kunne være lett å bli redd og deppa.
For noe av det verste som rammer deg som kreftpasient er uvisshet og frykt for fremtiden. Mer aggressiv kreft, hva betød egentlig det?
Etter noen dagers fortvilelse bestemte jeg meg.
 Ville ikke fortvile. Ville tenke at jeg var heldig som hadde leger som hadde undersøkt kreften min enda en gang, som hadde målt den påny for verdien KI67, som det heter. At jeg var heldig som fikk ny og tøffere behandling nå, og ikke senere.
Jeg ristet fortvilelen av meg og deppet ikke.
Forsto at dette måtte til for å bli kreftfri.
Bestemte jeg meg for å stole på legene. De sa at jeg ville bli frisk, det tok bare litt lengre tid.
Realiteten var likevel at jeg ville være syk flere måneder lengre enn planlagt. Jeg ville slite med flere bivirkninger lengre etter at behandlingen var avsluttet.
 Jeg mistet  kontroll over enda lenger tid av livet mitt.

Noe av det verste var å miste kontroll.
Feilen jeg gjorde var nok å være for ambisiøs på egne vegne.Skulle fortsatt fikse det meste i livet, og ble skuffet og lei meg når jeg ikke fikk det til....

Det nesten aller verste var smertene som kom i kroppen etterhvert. Den nye type cellegiften som jeg fikk etter den tøffe FEC-en, Taxolen, som skulle ta den aggressive kreften, reagerte kroppen min veldig på. Jeg hovnet opp i hele kroppen, fikk masse vann overalt, la på meg i alt 8 kilo.  Jeg fikk vondt under føttene, som å gå på puter. Leddene ble stive, det prikket i negler... Smertene og stivheten jeg fikk, argh ... Det var pyton. Alle bivirkningene skal dere få slippe å lese om. Har en egen blogg for det for de spesielt interesserte.

Den finner dere her:.

Dette gjør cellegiften med meg


Og etterhvert mistet jeg øyebryn og vipper. Det var nesten verre enn hårtapet. Dette håret rundt øynene gir jo ansiktet karakter.
På den annen side mistet jeg alt kroppshår. Det har jo også noen sider, og noen fordeler!

Jeg skal ikke underslå at det kjentes fælt å miste utseendet ditt. For en som har vært vant til å se rimelig grei ut, som til og med levde av utseende som modell i 20-årene en periode, så var det rimelig tøft å møte et monsteransikt i speilet om morgenen. Å se ned på en oppblåst kropp, tykke overarmer, oppsvulne legger.  Forfallet kjentes brutalt.
Men jeg trøstet meg med at dette måtte til for å bli frisk, sminket meg litt ekstra, rullet skjerf rundt hodet og løp ut på tur,- med solbriller!!

Om jeg ble overbehandlet, er ikke godt å vite. Men jeg fikk alle typer behandling, operasjon, cellegift, stråling og medikamenter.

En måned etter behandlingsslutt. Håret gror og jeg trives i solen i Hellas

Ille var det også å kjenne at kreftene ikke kom da behandlingen var over. Det var en nedtur.Alle trodde at da var jeg frisk. Men sannheten var at selv om jeg var kreftfri og ferdig med behandling, var jeg på det sykeste.
Paradoksalt nok følte jeg meg aldri syk mens jeg hadde kreft. Det var behandlingen som fikk meg til å se elendig ut og til å føle meg syk.

Her er beskrivelsen min dagen jeg var ferdigbehandlet.

Slik har jeg overlevd krefthelvete


Først nå  etter nyttår føler jeg at jeg har fått ansiktet mitt  og kroppen min tilbake.

 Måneansikt, hovne øyne alt det der er  omsider historie.
 Det måtte en Afrika-tur til! Litt fleip det, men tror kroppen min hadde godt av solstråler. I sommer tålte den det jo ikke, på grunn av cellegiften
Og siden desember har jeg gått ned tre-fire kilo og er nå nede omtrent der jeg var for et år siden. Boff, de åtte mer-kiloene er borte!
Seier!

Det er ikke bare forfengelighet. Det er god helse å være slank og trent etter en kreftbehandling.
Det er lett å legge på seg av brystkreftbehandlingen. Samtidig vet man at fett på kroppen øker sannsynligheten for brystkreft ( fordi det er mer østrogen i fettceller ) Det å holde seg slank og å trene er beste middel i kampen mot tilbakefall. Å trene bidrar i seg selv til å dempe østrogennivået i kroppen.
Nå skal match-vekt holdes. Trener hver dag. Løper. Push-ups. Yoga.  Er kommet i god form igjen. Har hvilepuls på 60 og maxpuls på 188-190.  Ikke verst etter et tøft cellegiftår. Kondisen kan sikkert fortsatt forbedres.
 For første gang siden jeg var ung mamma, er ambisjonen å gå på treningsstudio igjen.

Hver dag har jeg pisket meg selv ut på tur.

Livet vender  gradvis tilbake.

Kreftåret er snart en parantes. Selvfølgelig vil jeg alltid bære erfaringen med meg videre, men jeg håper den ikke preger meg for mye.

Jeg kaller året mitt helvete. Noen blogglesere har reagert på det. Men for meg har det vært det,  jeg mistet mye dette året. Jobbidentitet, håret mitt, kroppen min, helsen min, mitt sosiale liv.
Det handlet ikke lenger om å leve. Det handlet om å holde ut.

Du tolererer smerte, vondter og ubehag når du vet det er forbigående, at det har en god hensikt...
Samtidig som jeg vil understreke at det er helt håndterbart.  Og jeg hadde selvsagt lykkestunder, gode opplevelser, flotte turer hver dag, gode samtaler med noen få nære.

Jeg leser at noen kjendiser sier at kreft er det beste som har hendt dem.
For meg er det omvendt. Kreften er det verste som har hendt meg..
Men jeg har bestemt meg for at frykt for tilbakefall ikke skal få dominere livet mitt, heller ikke bitterhet eller følelse av å ha bli rammet av stor urettferdighet.
Det å leve i nået har hjulpet meg underveis. Det skal jeg fortsette med.
Jeg fikk kreft, basta. Kreft er noe dritt, basta. Men jeg håndterte det ganske bra, basta.
Nå er jeg kreftfri, basta. Og jeg skal forbli kreftfri, basta!
Skal leve frisk og sprek til jeg er 97,5 år gammel, dobbelt basta!

Fra boklanseringen, 3 uker før kreften ble oppdaget. Stort fall fra enorm lykke til bunnløs fortvilelse månedene etter.

I går snakket jeg med en nabo som også  har hatt kreft. Vi er begge enige om at vi ville vært erfaringen foruten.
"Dessuten er jeg ikke blitt noe klokere, " sa han og smilte. "Snarere dummere."
Det stemmer det.
Kreftpasienter blir dummere. Hvorfor er det ingen som skriver om det i media?
 Men det er forbigående.  Det kalles dizzie brain, på fagspråket, eller chemobrain...
Mentalt stress, kreftens herlinger, og cellegift og stråling går ut over intellektet.  Du blir distre, glemske  og svimete. Fakta. Det er litt som å være i ammetåka. Ammetåka pluss litt til..
Men vi finner veien ut igjen. Ikke sant?

Likevel, det aller verste med kreftåret har vært at jeg en periode ikke kunne være mamma på ordentlig. Var for sliten, hadde ikke immunforsvar.
Når en i familien får kreft, rammer det alle. Brutalt er det.
Det blir et år på vent. Tårer, frykt, smerte, opp og nedturer.
Resten av historien er privat.
Som datteren min sa forrige dagen. "Det har vært hardt, mamma, også for oss."
Hjertet mitt gråter.

<script type="text/javascript" src="http://blogglisten.no/c.js?id=46306"></script>

Mitt Afrika

Drømmer bør forfølges,- og ikke forbli i drømmeland.
For et drøyt år siden før kreften, da jeg debuterte som forfatter,  sa jeg til barna at vi skulle dra til Afrika for bokpengene.

Familien skulle få drømmeferie for overskudd av skrivingen min.Det var en fin premie for at de hadde holdt ut med med meg som dobbeltarbeidende journalist og forfattermamma noen år.

Afrika skulle oppleves. Safari og badeferie

Det ble ikke slik. Hele 2012 forsvant i behandling og sykdom. Jeg ble hjemme de gangene mannen min og barna dro på ferie til utlandet.
Legene la ned total reiseforbud. Jeg fikk i høyden reise på hytta og på noen boksigneringer utenbys så lenge jeg var  max en time unna et sykehus.
Å reise til utlandet var utelukket.

Drømmen om turen til Afrika var der hele tiden, men syntes lenge veldig, veldig urealistisk å få gjennomført.
Utover høsten ble jeg sterkere.
Da bestemte vi oss for å reise nå i desember og januar. Droppe julen og storfamilien.
I stedet for å stresse med gaver, julemiddager og brunsjer med storfamilie og venner, bestemte vi oss for å være egoistiske.
Bare være oss 5,-  langt borte.

Flere leger advarte meg mot farene for å reise. Kroppen er kjørt etter aggressiv kreftbehandling. Fremmed bakterieflora, masse livsfarlige sykdommer, malaria.  Jeg kunne bli syk og få problemer.
Men jeg trosset advarslene.

Fire dager før julaften satte vi oss på fly som skulle føre oss til Nairobi i Kenya.
All verdens vaksiner var tatt.
Reisen var lang og slitsom for meg,  24 timer på farta ble det med alle mellomlandingene, men overlevde det.

Jeg har mindre krefter enn før og måtte sove da de andre gikk ut for å spise den første kvelden. Men neste dag var jeg fit for fight da sjåføren og guiden vår  hentet oss på hotellet.
Eventyret startet. Slik så safaribilen vår ut.

Vi kjørte til områdene hvor vi skulle på safari.  I alt var vi i 3 naturreservater-

På landeveien fikk vi sett mye av Kenya, og opplevde et yrende og fargerikt folkeliv langs veiene. Her går mennesker, mengder, flokker av folk beveger seg ute i solen.På vei til jobb, til markedet, for å skaffe seg matvarer, for å selge noe, for å gjete dyrene, eller simpelhen for å flytte på seg.

Det er umulig å gjengi alle inntrykkene fra turen. Ferien var fabelaktig, - noe som bildene kanskje gir et bittlite inntrykk av.

Først altså Nairobi- hektisk millionby med trafikkkaos,  uendelige køer, forurensing, fargerikt bybilde, stolte vakre og glade mennesker tross mye fattigdom. Vi så ikke tiggere slik man opplever i andre storbyer.  Arbeidsledigheten er enorm i landet. Men i stedet for å tigge,  solgte  folk noe langs veiene. Bananer, mais, blader, søtpoteter, en høne eller hva de kunne tjene penger på.

 Vi besøkte  Karen Blixens farm som ligger rett utenfor byen.

Før, da Blixen levde, strakk kaffefarmen seg helt til Nairobi by. Hele området rundt hvor farmen ligger er oppkalt etter henne. Skoler, cafer, boligkompleks, sykehus etc. Hun må ha betydd mye for mange mennesker.
Farmen var et fantastisk sted.  Huset var mindre enn jeg trodde, men det var magisk å være der. Se klærne hennes, spisebordet, soverommet, arbeidsrommet med skrivemaskinen.
Jeg satte meg ned på terrassen hennes, så utover fjellene som hun så vakkert beskriver i boken Out Of Africa, lot ettermiddagssolen kjæle med huden min mens jeg lukket øynene, lyttet til de fremmedartete lydene og luktene av sterke og krydderlignende blomsterdufter
 Kanskje ble jeg litt inspirert... beveget, ikke vet jeg, jo, forresten det vet jeg.



Besøket gjorde inntrykk på meg. Jeg vil se filmen Out of Africa igjen, og barna vil det og. Overrasket ble jeg over å finne filmen i den første plateforretning jeg gikk inn i da vi kom hjem.

Fem dager på safari. En stor opplevelse. Flere magiske øyblikk.
Glemmer aldri de første sjiraffene vi så, spankulerende rett foran oss, eller løveflokken som hvilte seg under et tre, eller løvemammaen som hadde drept en sebra, den tillot at vi stoppet 7-8 meter fra henne og ungene. Heller ikke geparden med to unger som vi fikk lov til å studere en 20 minutters tid, inntil et annet safaribil kom og forstyrret idyllen. Da forsvant hun med ungene, snerrende og krypende. Vi ville ikke plage henne lenger, og så til vår forskrekkelse at den andre bilen forfulgte gepard-flokken.
Argh! Blir sint av slik, sint på uvettige hvite turister som ikke viser respekt for dyrene.
Hver dag sjelsettende opplevelser. Hver dag en påminnelse om hvor priviligerte vi er, Hvor heldig jeg er.

 Vår fantastiske guide kjente utmarken og dyrene. Han visste hvor alle dyrearter kunne gjemme seg. Vi opplevde " the big five" på nær hold, neshorn ( også det sjedne svarte) , elefant, flodhest, løve og gepard.
Vi så mengder med sjiraffer, hyener, aper, merkelige, fargerie fugler. Det er nesten umulig å oppsummere.
Men det var rart. Den første dagen gikk vi i fistel av synet av aper, sjiraffer og sebraer. Men etterhvert ble vi blaserte,- og leet nesten ikke på et øyelokk for sebraer eller aper langs veien. Det er like vanlig som sauer og kyr på landet i Norge...

Vår camp, eller det var et hotell, som var laget som en Masai-landsby, lå midt i den enorme nasjonalparken Masai Mara. Området er en enormt, en sjettedel av Norge.
Om kvelden sovnet vi til løvebrøl, helt utrolig, og om morgenen våknet vi til den fantastiske symfoni av fuglesang.
Liten hvile var det disse dagene. Opp klokken 05.30 til frokost og ut med soloppgang for å finne dyrene som var ute på jakt.
Vakkert landskap, endeløse sletter.

Aldri om jeg vil glemme lydene og luktene i Masai Mara.


Så sceneskifte. Late soldager på fantastiske Zanzibar. Vi var heldige og hadde funnet rom /hytter på et nydelig sted på sørspissen langt unna turistmaskinene lenger nord. Vårt hotell lå i utkanten av  en landsby.  Avslappende og ujålete sted ,  helt i min stil...

Vi levde slik at vi kom tett på samfunnet. Vi opplevde barna som badet på stranden om ettermiddagen etter den muslimske skolen, kvinnene som gikk ut for å sanke siv og hente fisk når det var lavvann, fiskerne som kom inn med sine båter.

 Lyder, lukter, lys. Alt så fremmedartet.

Vi svømte med delfiner. Magisk.
Men vi likte ikke at de lokale båtguidene jaget delifinene med båtene sine på delfinsafari... fy!

Vi svettet i varmen, de første dagene. Zanzibar er en tropisk øy med høy luftfuktighet og varme
 For meg var det umulig å ligge i varmen. Fant skyggen under en parasoll av bast, leste og skrev litt også selv...

Tom Kristiansens KORBÆREREN var med på tur, og ble lest av meg, mannen min og eldste barn.

Dette bildet er tatt ved 17-tiden en dag.Tenker at vi har alt for korte dager, for lite sol om vinteren i Norge.

For første gang var barna i et så strengt relgiøst samfunn,  hvor alle kvinner går tildekket med sjal eller burka. Smågutta passet på meg og søsteren deres, at vi gikk med lange nok kjoler og dekket til skuldrene da vi var utenfor hotellet..

Vi besøkte en landsby utenfor allfarvei hvor noen norske venner støtter et prosjekt for å få kvinner til å leve av landbruk i stedet for den helseskadelige tørking av sjøgress.

Jeg blir berørt og inspirert  av å møte mennesker som lever så enkelt, så fattig, men som har slik verdighet og glede.
.

De siste to dagene på øya bodde vi i Stone Town. Vi feiret nyttåraften der. Nok en eventyr magisk opplevelse. På forhånd hadde vi ingen forventninger. Men hotellet vi bodde på hadde noen gamle ruiner i hagen hvor det blant annet var Spa-anlegg og yogarom. I stedet for t vi spiste i restauranten under bambustak, hadde de flyttet alt ut til ruinene. Under åpen himmel, bare opplyst av stjerner og stearinlys spiste vi nyttårsmiddag, mens vi ble bææret av nydelig sang fra et kor som sto gjemt ulike steder i ruinene. Det var rett og slett grøssende vakkert! Umulig å beskrive..

Takket være venner og litt flaks ble vi invitert inn i afrikanske hjem. Vi kom tett på fattigdom, kampen for tilværelsen.

Vi traff stolte, glade mennesker.

Den høyere utdannede Masaien John som hadde flyttet hjem fra storbyen for å leve tradisjonelt som en Masai, i et lite jordhus hvor oppholdsrom er på noen få kvadratmeter, hvor de bor i samme hus som husdyrene, hvor kjøkkenet er et pent ildsted, hvor gulvet er hardtråkket jord, hvor mannen bor i den ene enden av rommet i den største sengen, mens kona og barna deler den minste sengeplassen.

 John jobbet som lærer på den lokal skolen og var stolt av sine røtter og sin stamme. Masaiene er en av 42 stammer i Kenya. De er høye, vakre mennesker, lever i pakt med naturen, dreper ikke villdyr, annet enn når de må forsvare seg. I storbyen brukes masaiene mye som vakter, fordi de er utholdende, tåler lite søvn fordi de i generasjoner har lært seg å sove lett, fordi de alltid må være på vakt for dyr som kn angripe. Noen uker før besøket hadde en løve kommet seg inn  gjennom et av hullene i gjerdet rundt landsbyen. Heldigvis gikk det bra. Villdyret var ikke agressiv mot menneskene og slapp også med skrekken.

Glemmer aldri dette besøket.

Aller størst inntrykk gjorde nok besøket på det lille barnehjemmet for 40 gatebarn. Noen ildsjeler driver det private hjemmet. Vi hadde med to bager hjemmefra fulle av pent brukte barneklær og noe nytt, samt fotballer, kortstokker og andre spill.

Det gjorde inntrykk langt inn i et mammahjerte når barna dine ga bort sine yndlingsklær, når ene sønn ga en av guttene sin fotballdrakt, når vi så småjentene løpe rundt i Ingerids avlagte sommerkjoler.
Heretter sender vi brukte klær dit i stedet for til Fretex.
Barna sang for oss. Vi ble oppfordret til å synge for dem og. Like vakkert lød ikke det!

Selvsagt levde vi i stor kontrast til alle de innfødte vi traff.  Kvalm stor kontrast.
I Nairobi bodde vi på mange stjerners luksushotell med sikkerhetsvakter overalt, (også utenfor rommene)  på savannene og Zanzibar bodde vi i bohem-camper og hotell med svømmebasseng, gourmetmat ,spa og ansatte på enhver finger. Den dårlige samvittigheten for dette ble bøtet ved at jeg tenkte at vi som turister er med på å gi mange familier levebrød... Og vi var nok vel generøse med driksen.
En annen gang reiser vi nok enklere. For det blir en annen gang.

Vi var borte i 15 dager, men det kjentes som 15 uker. Vi opplevde så mye.
Afrika vi kommer tilbake!
Afrika var en eventyrlig drømmeferie.

Og det er ikke utenkelig om det vil finnes spor av Afrika i en fremtidig bok. Kanskje i 3-eren.

Qui vivra, verra!