Nei, jeg har ikke gjort kreft til en hobby!

Skvatt litt da jeg dukket opp på topp på Bergens Tidendes nett

I dag har Bergens Tidende spandert spalteplass i papiravisen og i nettutgaven på meg og mine tanker om åpenhet om kreft og sykdom.

Det er selvsagt hyggelig å få slike spørsmål, men av og til sier jeg nei til slikt.

I dag var det til en god sak.
Likevel skvatt jeg da de kjørte meg på topp i morgentimene.  Og selvfølgelig med det mest saftige sitatet i saken.

Det er verdens kreftdag i dag.
Å ta bort fordommer og skam rundt kreft er blitt en greie for meg.
Kreft rammer så mange. En tredel av oss får denne drittsykdommen en gang i livet.
Likevel vekker det fortsatt oppsikt når man er åpen og forteller om frykt og smerte som kreftpasient.

Jeg hadde aldri noen ambisjoner om å bli en offentlig stemme i kreftsaken.


Bloggingen min  hadde ingen edle hensikter om å hjelpe andre eller å fronte kreftsaken, som jeg skriver i Bergens Tidende.
Her kan dere lese hele kronikken signert meg:

Blogging ble egenterapi

Jeg brukte bloggen for å informere mine venner og kolleger  kjapt og effektivt om kreften.

"Jeg hadde ingen edle motiver, jeg tenkte ikke på å gi kreften et ansikt eller å hjelpe andre. Med bloggingen ville jeg dele informasjon om behandlingen og helsen til folk rundt meg.

- Jeg ventet med å vise mitt skallete hode til håret hadde begynt å gro igjen.

FOTO: PRIVAT

Å blogge var en effektiv og oversiktlig måte å holde folk orientert på og samtidig beskytte meg selv på. Det gjorde livet enklere. Ved å fortelle om kreften og behandlingen eide jeg sannheten om helsen min. Om kreften hadde sørget for at jeg mistet kontroll over det meste i livet, styrte jeg gjennom bloggen hva andre visste om sykdommen. Dessuten var det tidsbesparende. Jeg slapp å fortelle den samme historien 20 ganger om dagen. Kreften hadde tatt fra meg kreftene, og jeg var for syk til å dra på jobben. Men hodet mitt var ikke gått i stykker, noen linjer på Mac-en min i sofaen fikset jeg.

Mestring er viktig i livet, også for syke. Å skrive og å formidle er en viktig del av livet mitt. Jeg omskapte redselen for kreften til noe som ga meg skriveglede. Gjennom bloggen fikk leserne innblikk i uvisshet og ventetid før og etter operasjon, i smertene, i kvalme og bivirkninger av cellegift, i håravfall og parykkjøp, i møter med leger, med Nav og helsevesen, frustrasjoner over helsebyråkrati, kosthold, trening, nye bivirkninger, sykehusinnleggelse, prøver, turglede og hverdagslykke. Jeg skrev og tok «selfies» av meg selv og delte på bloggen, av og til hver dag, av og til bare noen dager i uken."

Men bloggen min vokste.

"Bloggen ble en slags helsedagbok. Jeg ga mye, men prøvde å balansere, ikke være for privat. Jeg var bevisst at jeg hadde tre barn i sårbar alder. Var jeg i tvil, spurte jeg barna til råds om tekst og bilder. Jeg viste meg aldri som styggest, som tristest, jeg delte ikke foto av arr eller operasjonssår, ikke nakne pupper, og jeg ventet med å vise mitt skallete hode til håret hadde begynt å gro igjen.

Og det var mange bivirkninger jeg ikke orket å formidle. Likevel traff jeg åpenbart noe med å fortelle om hvordan hverdagen til en kreftpasient kunne fortone seg. Bloggen min ble lest. Det mest leste blogginnlegget fikk over 20.000 klikk. Det sier seg selv at det ble flere enn venner og kolleger som søkte bloggen.

Etter hvert har jeg forstått at folk har brukt bloggen som en A-B-C i kreftbehandling. Andre kreftsyke og pårørende fant trøst i mine skriverier. Leger og sykepleiere leste den. Andre kreftpasienter tok kontakt som om jeg var ekspert, andre takket for at jeg formidlet tanker de også hadde, og mange var takknemlige for praktiske råd. Dette fylte meg med glede. Tenk, mine skriverier hjalp andre! Bloggingen utviklet seg og ga livet som pasient en ny dimensjon. Det kjentes meningsfullt å dele erfaringer."

Ja, det er meningsfullt at andre er takknemlige for mine tanker. De var ganske universelle tror jeg og har jeg forstått på alle tilbakemeldinger fra andre kreftpasienter.

Men å bli en halvoffentlig stemme i kreftsaken har også hatt sin pris.

Av og til blir jeg møtt med spørsmål om jeg har gjort kreft til en livstil. 

Nei, jeg har ikke det. Men livet blir aldri helt som før. Selv om jeg er kreftfri og har gode prognoser er livet mitt endret. Jeg har mindre energi, jeg har noen dumme bivrikninger og sist men ikke minst jeg har fått den lille frykten inne i meg som en svart liten flekk. Av og til blir den større. Når dere blir hoven på kjertlene i halsen, tenker dere at dere blir forkjølet. Jeg kjenner på usikkerhet og frykten blir litt større, det kan ikke være kreft da?

Dere som ikke har hatt kreft, vil aldri forstå denne fundamentale endringen vi får i vårt sinn.
Derfor sier dere at jeg må legge kreften bak meg.
Ja, jeg prøver etter beste evne.
Det blir bedre og bedre, men den lille svarte flekken ligger der på lur, erter meg, for så å forsvinne igjen.

Slik er det  bare.

Livskunsten nå blir å leve med slik usikkerhet, uten at den plager meg. Jeg må lære å gi blaffen samtidig som jeg er observant for kroppslige forandringer. 

Åpenhet har også ført til at noen tror jeg er grenseløs. Hva folk får seg til å spørre om.
Men nei, jeg svarer ikke på inntrengende spørsmål fra fremmede om jeg fjernet puppe, hvordan sexlivet mitt er, og hvordan barna taklet det.

Nei, det er hit men ikke lenger!!

Som jeg skrev:

" Det finnes ingen fasit for hvordan takle sykdom. Jeg vet at det eneste rette er å ha respekt for hverandres valg. Selvfølgelig er det ok å ikke være åpen. Og selv om man har valgt å være åpen er det helt greit å si. «Jeg har ikke lyst til å snakke om kreften akkurat nå.»

Ventetid over: frisk og kreftfri!

Aldri igjen om jeg skal til kreftundersøkelser rett før jul. Det har vært lenge og vondt å vente på svar.
Men nå er svaret kommet: Undersøkelser, mammografi og blodprøver med mer viser at jeg er kreftfri.
Kreftfri.
Jeg lar ordene synke inn.
Kreftfri!
Glede. Lettelse. Ellevill lykke!  Ja, dere skjønner vel...

Jeg skrev bloggen om ventetid før jul. Kanskje litt dumt, siden mange har spurt meg den siste tiden uten at jeg har kunnet gi gode svar. Jeg har ikke visst det selv,- og har undertrykket frykt og usikkerhet.

Her forteller jeg om ventetid på radio Dagsnytt. Fra Dagsnytt,- intervju med meg

Kunsten med å ha vært kreftsyk en gang, er å slutte å ta bekymringer på forskudd. Jeg må lære meg å leve med perioder med uvisshet. Slik ble mitt liv.

Men for hver måned som går nå, dessto mindre risiko er det for at jeg får tilbakefall eller ny kreft, eller kreft med spredning.
Kreften min var liten, men den var særs aggressiv. Den mest alvorlige graden. Likevel er min prognose god,  cirka 75 prosent overlevelse, sier legene. Det må jeg holde fast på. Jeg skal ikke bli blant de 25 prosentene som får drittsykdommen tilbake og som dør.
Dessuten er dette lek med tall.
 Den største lærdommen etter å ha vært alvorlig syk og svekket er at jeg har forstått at helse er alt i livet. Uten helse faller det meste annet sammen.
Ta vare på helsa deres!
Den andre lærdommen er at jeg setter pris på hver eneste dag i livet, på hver eneste øyeblikk jeg får med barna mine og de jeg er glad i. At det å være frisk og ha noen å være glad i er det aller viktigste i livet.   At jeg aldri mer vil  klage over dårlig vær, dårlig service, en forkjølelse, køer eller andre detaljer. Jeg har nok heller ikke så stor sympati med venner eller kolleger som syter over slike uvesentligheter.
Jeg har dessuten lært meg å tenke hvor fantastisk heldig jeg har vært i livet. Tre flotte barn, fantastiske år som journalist  i Aftenposten, Dagens Næringsliv og NRK, spennende år i utlandet og at jeg rakk å realisere bokdrømmen før jeg ble syk.

Og ikke minst har jeg lært at jeg ikke er udødelig.  Før trodde jeg nesten det. Trodde aldri at noe kunne ramme meg,- supersterk og sunn som jeg var.

Det var mye rart som skjedde sist jeg var på Radiumhospitalet rett før jul. Det var rot i systemet, det var ikke bestilt alle undersøkelser, og det var feil tidspunkt på andre i forhold til den innkallingen jeg hadde fått ... Men jeg lar det være. Det var ergelig der og da, men det er en detalj.
Det vesentlige er at jeg har kommet meg gjennom en jul og nyttårsfeiring med venting uten å gå fra konseptene.
Hovedsaken nå er at jeg er kreftfri og at jeg lever uten smerter og vondter, bare noen detaljer av bivirkninger.

Å kunne fortelle barna og de jeg er glad i at jeg er kreftfri er en stor gave. Den største jeg kan gi og deres lettelse og glede er den største gaven jeg kan få. En lettelse som forteller noe om den smerten min sykdom har voldt andre.


Nå kan jeg senke skuldrene, og fortsette på livet.
Livet etter kreften.

2014 skal bli mitt år. Jeg bare vet det!

Og PS. Imorges mens jeg gikk i ventemodus etter burstafeiring for eldstemann på sengekanten i morges, rygget jeg rett inn i en flunk ny Audi som sto på tunet.  Forferdelig og unødvendig. En dum start på en dag som har inneholdt det meste,

Åpenheten har kostet

Sesongen for vinterbading er i gang. De kalde badene fyller meg med skrekk, glede og energi

I dag er det nøyaktig to år siden jeg fortalte omverden at jeg hadde fått kreft.
Beskjeden hadde jeg fått noen dager før.
Den gang følte jeg at jeg ikke hadde noe valg. Jeg måtte være åpen. Jeg kunne ikke gjemme meg.
Herregud,  eller som Christina Fiori sier, "mon dieu", jeg hadde akkurat realisert drømmen, jeg hadde debutert som forfatter!
Hvis jeg gikk i hi, kunne jeg jo ikke fortsette  å jobbe for at boken min skulle nå ut til nye lesere, jeg kunne ikke delta på bokarrangementer eller gi intervjuer.
Jeg valgte en åpen stil. Og jeg blogget.
Alle visste det samme. Jeg eide sannheten om min sykdom. Slik unngikk jeg spekulasjoner.

Denne bloggposten fortalte jeg om kreften: Fra himmel til helvete

Etterhvert fikk bloggingen sin egen dynamikk. Venner og kolleger fulgte meg. Andre kreftpasienter fant råd og trøst i bloggen.
Bloggen ble til og med lagt ut på VG.no, Budstikka, Aftenposten, Dagbladet,  Journalisten, NRK radios Ekko og mange andre omtalte bloggingen min.


Og ja, det ble mye AC, mye AC og kreft, mye AC og Christina Fiori Mørk, mye AC og bok.
Men selv om jeg var åpen, også i det offentlige rom, var det mye jeg aldri fortalte om.


Men mange ristet på hodet av meg. Jeg visste det.

Vi har valg, andre velger en annen stil.

Andre velger å gjemme seg. Isolere seg. Kanskje ikke fortelle om kreften, ihvertfall ikke om type kreft.
Jeg tok den helt ut, ville mange si.
Og muligens ble skrivingen også litt terapi for meg. Jeg fikk mye ut. Og de følelsene jeg ikke kunne dele på blogg gjorde jeg om til noe annet, større, verre eller bedre i det nye bokmanuset. For tenk, nesten hver dag i løpet av behandlingen skrev jeg litt. Ikke i de verste periodene, men ellers...


I går var jeg på tur med en god ny venninne. Ja, kreften har faktisk gitt meg nye venner. Vidunderlig er det. Vi tok bilde av oss selv der vi gikk på tur i solen og sendte det til legen som opererte oss begge. Kirurgen med gullskoene.
Fulle av latter, livsglede og latter ønsket vi å fortelle legen vår at vi var takknemlige og i god form
Etterpå snakket vi om hva kreften har gjort med oss. At vi selv om vi  prøver aldri helt blir som før.
At vi er glade som har hverandre. Fordi det er så mange andre som ikke forstår.


Da fortalte jeg henne hva jeg hadde hørt en venn hadde sagt om meg. "Er kreften blitt hobbyen hennes eller?" Noen har reagert på at jeg har blogget om kreften, noen mener jeg har vært for åpen, at  jeg ikke blir ferdig, at jeg ikke slutter helt å blogge om livet etterpå, at jeg svarer for mye når folk spør.
Min venninne sa. "Han tar feil, det er ikke hobbyen vår. Det er livet vårt."

Nettopp. Kreften er med oss selv om vi er friske. Tanken, frykten, smerten ligger der på lur, ikke alltid selvsagt. Men hver dag, noen ganger hyppigere enn andre, farer tankene og frykten gjennom oss.
Jeg som  før alltid tok god helse for gitt, vet at det er så langt fra sannheten.

Men jeg er lykkelig, enda mer lykkelig enn før,- bare litt trist av og til. Fordi sykdommen har gjort noe med meg og de jeg er glad i.

Å, jo, jeg har fått tilbake håret, mesteparten av energien, arret på puppen er vakkert og knapt synlig,  kroppen er min,  musklene er tilbake, neglene er vokst ut, øyevipper og øyenbryn likeså, hevelsene fra beina er borte, jeg lever, jeg jobber, jeg bader i kaldt vintervann,  løper, jeg er mamma og jeg skriver.
Men likevel. Jeg er endret.
Jeg har fått et mer alvor i livet. En mer intens tilstedeværelse.  En stor takknemlighet.
Jeg gir blaffen i trivialiteter og detaljer, og forstår  meg ikke på folk som klager over detaljer som forkjølelse, dårlig vær, dårlig service eller støv i krokene.
Jeg gleder meg over hvert sekund med barna, over reiser, over bading i kaldt vann, at kroppen min igjen er yogamyk, at kondisen er bra, at jeg har en jobb å gå til, at jeg har et nesten ferdig bokmanus, at alle rundt meg er friske, at jeg har gode venner og en flott familie, at jeg snart skal feire jul med de jeg er glad i.
Jeg lever og er uendelig glad for det!!
Likevel.
Å ha kjent på frykten, og ikke vite om jeg ville overleve noen uker, har gjort noe med meg.
Frykten ligger på lur. Den er bleknet, men den ligger der.
Og frykten og de vonde følelsene kjennes selvsagt ekstra sterke i tiden rundt nye undersøkelser. Tiden er der for meg nå,- snart.
Skrekken er tilbakefall. Skrekken er å få kreft på ny med spredning.
Jo, kreften var agressiv, men jeg har gode prognoser. Problemet er at legene ikke likevel helt vet. Noen av oss med gode prognoser får likevel tilbakefall.
Så mange sier. "Å, brystkreft, det er jo grei skuring. Legene er så flinke nå."
Det disse ikke vet er at behandlingen påvirker så mye i kroppen din, og at skulle vi få brystkreft igjen, brystkreft med spredning så er den uhelbredelig. Det finnes ingen effektiv kur mot metastaser. Brystkreftpasienter med fjernmetastaser dør.

Det er den vissheten og det alvoret som har tatt plass i meg og min  nye venninne. Som gir oss en intensitet, som gjør at tårene iblant kommer, men som også like mye kaller på latter


Jeg vet at mange ikke forstår. Folk er lei av kreft , lei av å høre om bivirkninger eller at livet er litt annerledes. Folk jeg trodde var venner er borte. Livet må gå videre, sier andre. Ja, livet går videre. Men det er et annet liv.
Jeg vil aldri få et like bekymringsløst liv igjen. Men kanskje det likevel er blitt et mer meningsfylt liv. Fordi jeg ikke tar noe for gitt lenger. Fordi jeg vet hvem som er venner, og fordi jeg vet hvem som er der uansett.
Og jeg vet med hånden på hjertet at jeg ikke kunne valgt en annen vei enn åpenhet.

Ut på tur med gode venner, det er terapi.

Naturopplevelser har alltid gitt meg mye.Men nå enda mer enn før!

Kroppen funker!

Et møte med en mann som vil dø

Noen møter sitter i kroppen. Noen øyeblikk varer lenge. Noen møter med mennesker vibrerer i sjelen, sitter i bevisstheten lenge etter at de er over. Øyeblikkene setter avtrykk.
 En slik magisk stund opplevde jeg igår.
Jeg besøkte en gammel kollega fra Dagens Næringsliv på Hospice Stabek. Stedet for folk som skal dø av kreft.

Gregers. Han har hatt kreft siden jeg sluttet i avisen.
I alle år har han stått på, med en voldsom energi har han overlevd det ene tilbakeslaget etter det andre som sykdommen har gitt.
Men nå har kreften fått overtaket.

Det er i dyp respekt for et unikt menneske at jeg skriver denne bloggen.

Jeg visste møtet ville bli sterkt.
Derfor satt jeg i bilen noen minutter før jeg skrudde av motoren og krysset plenen for å gå inn i den lave mursteinsbygningen  i eplehagen. Solen skinte, sensommerdagen var så vakker at det kjentes unaturlig å skulle forholde seg til døden.
Jeg tok inn situasjonen.
Jeg visste jeg ville møte en merket mann. En mann midt i livet som har stoppet all behandling. Som til tross for lykke og livsglede har fått nok. 15 år med cellegift , stråling, medisiner og stamcellebehandling har kostet.
Nå er det stopp.

Han vil ikke ha mer gift og medikamenter i kroppen sin.

 Gregers vil dø.
Ikke noe mer livsforelengende behandling. Ikke en dråpe, ikke en pille.

Selv om jeg har vært gjennom tøffe tak  og er midt i livet har jeg aldri møtt døden.
Ingen rundt meg har dødd.

Døden er fjern og skremmende for de fleste av oss.
Døden er noe vi pakker bort, noe vi ikke snakker om.
Noe de færreste av oss har et reflektert syn på.

Jeg visste møtet ville minne meg om  min egen udødelighet. På den forbannete sykdommen som tok bolig i kroppen min. Jeg var ( knock wood ) heldig og slapp unna med skrekken og noen skrubbsår.
Ikke alle er like heldige.

Da jeg åpnet døren til Hospice Stabæk visste jeg at innenfor der bodde  kun mennesker som skulle dø. Her får de pleie, omsorg, smertestillende, ro og trygghet.


Jeg visste jeg kunne bli redd, jeg kunne komme til å tenke mer på mulighet for tilbakefall og spredning.
Jeg nølte, svelget, men fortsatte innover korridorene i huset.  Store dører merket med siffer. Stillhet. Lukter. En pleier fortalte meg hvor jeg fant Gregers. Og ja, jeg var ventet.
Og der endelig. Fant min gamle kollega bak en avis på Tv-rommet. Han reiste seg, smilte og vi klemte hverandre.

"Her skal jeg daue, " sa Gregers likefrem da han etter å ha vist meg hybelen sin,  siden strenet vi gjennom korridorer fordi han ville vise frem hele Hospicet,  til slutt endte vi på en lys dagligstue med vinduer fra tre kanter..
Som den naturligste ting i verden snakket vi om  sykdom, om felles kolleger, om gleden ved barn, om skriving,  om den varme sensommeren og ikke minst om døden.
Gregers er ikke redd for å dø. Han gleder seg faktisk til å dø, sier han.
Han er ikke sentimental. Han forteller om det likefremt, som den naturligste ting i livet.
Og døden er jo det.  En del av livet vårt. Det er det eneste vi vet om. En dag skal vi alle dø.

Gregers fikk sommeren på seg av legene.
Nå er sommeren på hell.  Gregers har fått drukket vann fra en fjellbekk i sommer, han har vært på tur i skogen, han har fått være mye sammen med familie og venner. Og han nyter å være giftfri, kroppen er ikke plaget av cellegift mer. Bare av kreften.

Han er så levende. Ufattelig å høre det han sier som en sannhet. "Jeg skal daue. Og det skjer ganske snart."

Han har stoppet all behandling fordi han ikke vil ha et dårlig liv med kreft. Han har hatt så mange gode.
Timingen er perfekt, mener han. Han er lykkelig, han har  et godt liv med kjæresten, han har to døtre, han er til og med  akkurat blitt bestefar.  Han har mange gode venner og kolleger. Livet hans er harmonisk.
Han har alt. Og mer enn alt.  Unntatt det vesentligste; en god helse.
Øynene hans stråler når han forteller om hvor lykkelig han er.  Selvfølgelig ville han helst ha levd til han ble en gammel mann. Men kreften lar seg ikke trylle bort. Den er der som en rammebetingelse.
"Når livet mitt er så bra som nå, da er det på mange måter riktig å forlate det,"sier han med styrke.


Han har akseptert skjebnen sin. Han er ikke bitter over kreften. Tvertimot mener han at årene som kreftsyk har vært gode, endatil lykkelige.
"Årene med kreft har kanskje vært de beste i mitt liv. Jeg har levd intenst og blitt mer bevisst hva som gjør meg lykkelig."
Det er en ro rundt Gregers. En tilstedeværelse og oppmerksomhet mange av oss friske kunne lære mye av.
Gregers fikk besøk av datter og søster mens jeg var der. Jeg så at han ble sliten. Spurte om jeg skulle gå.
Men nei, han ville at jeg skulle bli litt til.
Mer fin samtale. Så mye vi skulle snakke om.
Til slutt ble det tid for avskjed.


Jeg ble rørt da jeg gikk. Tårene kom. Men jeg følte meg på mange vis klokere, sterkere. Kanskje Gregers klokhet vil smitte, kanskje jeg til slutt heller ikke vil være redd for å dø?

For jeg fikk med meg Gregers helt ferske bok, Kreftens gleder. Hans personlige beretning om livet med kreft. Jeg har bladd i den, og det er så mange gullkorn å øse av, kjære Gregers. Håper mange pårørende, venner av kreftsyk og pasienter selv kjøper boken. Etter at Gregers fikk dødsdommen, satte han seg ned og skrev sin historie og sine beste råd som kreftpasient.  Ukuelig, energisk og optimistisk som alltid.
Og for den som lurer, jeg spurte Gregers før jeg gikk om jeg kunne skrive om besøket på bloggen.
"Selvsagt, " sa han. Åpenhet har vært hans linje alle de 15 årene med kreft.

 Hospice Stabek er et fredelig sted. Ikke så skremmende å besøke som jeg trodde før jeg gikk inn.

De som jobber her sier at de ikke jobber med døden, men med resten av livet. Vi gir dager til livet, har jeg lest i Dagens Medisin.
Det er vakkert og betryggende sagt.
Les om Hospicet her Et sted for døende og engler


Å tenke på døden rett som det er, vil gjøre livet ditt mer vitalt, sier Per Fugeli. Det faktum at livet er avgrenset, gir det mer potens.
Gregers er et levende eksempel på det.

 Et sted har jeg lest at vi dør som vi har levet. De som er urolige og usikre, blir det når de skal dø. De som er trygge, er det også trygge og tilfredse  i møtet med døden.
Gregers er like levende, glad og energisk nå som kreftsvekket og døende som da han var pågående og arbeidssom reporter  i Dagens Næringsliv.
Det er beundringsverdig. Mange har mye å lære av Gregers.
Leger som har spurt dødende om hva de angrer på i livet, forteller at døende sier at de ikke angrer på ting de har gjort. Det er det de aldri gjorde, de angrer på.
Tror Gregers har lite å angre på.

Gregers skriver hilsen i boken Kreftens gleder til meg. 

Når en av oss dør av kreft

 Hver uke trener jeg yoga med en gjeng andre kvinner. Mange av oss ble kjent i høst på et kurs på Radiumhospitalet.
Vi hadde alle vært gjennom kreftbehandling, noen av oss sto fortsatt midt oppe i det, mens andre var ferdige.

Vi trente sammen, og vi gikk på kurs som skulle lære oss å håndtere livet etter kreften. "Raskere tilbake," heter det, og er et kjempeflott tilbud til kreftpasienter.

Felles hadde vi kvinner på kurset en trygghet, eller nesten-trygghet for at legene hadde fjernet kreften fra kroppene våre.  Og cellegiften og strålebehandlingen hadde tatt eventuelle kreftceller som hadde forvillet seg et annet sted i kroppen.

Vi var ikke kronisk kreftsyke. Vi skulle ikke dø av kreft nå.
Trodde vi. Håpet vi.
Vi var 12 kvinner med livet foran oss.

Likevel, vi var alle preget av den røffe behandlingen vi hadde gjennomlevd.
 Vi var skallete, noen hadde litt hår, noen gikk med parykk, noen hadde ødem, noen hadde stive ledd,  noen var blitt overvektige, noen en pupp, noen ingen pupp, noen begge puppene men med et lite arr, og noen hadde helt nye "kjøpe-pupper. Noen unge, noen voksne, noen eldre.
Vi var fra 32 til 60 år gamle.

I løpet av noen måneder  delte vi  erfaringer med hverandre.
Og vår felles skjebne gjorde at vi ble godt kjent, vi var åpne overfor hverandre om gleder, frykt, smerter og bivirkninger,  om familieforhold, om utsikter til jobb, sykmelding, arbeidsavklaringspenger, om sex og samliv, om barn og ansvar, vi lo sammen, masse galgenhumor, vi var triste og vedmodige sammen og vi kunne snakke om all verdens dumme kreftting som ikke så mange andre forstår.
I løpet av denne tiden ble vi veldig godt kjent. Og på en måte var det trygt. Vi så hverandre bare i en slik setting, og ikke ellers.


12 kvinner med samme sykdom. Men vi hadde alle ulike varianter av brystkreftsykdommen og hadde fått ulik behandling.
Noen hadde trippel negativ kreft, noen arvelig,  HER 2 negativ, noen Her 2 positiv, noen østrogenpositiv kreft, noen østrogen og progesteronpositiv kreft, noen med høy KI67, andre lav KI67.
12 kvinner preget av kreften og behandlingen. Men vi levde. Ingen av oss skulle dø!

Brystkreft er en farlig og dødelig sykdom, men til tross for at det er den vanligste dødsårsaken blant kvinner, overlever de fleste av oss  brystkreften. Prisen det har, er en annen sak...
Etter fem år  lever åtte av ti brystkreftpasienter i snitt, i følge Kreftforeningen. Lenger frem finnes ikke pålitelig statistikk, men flertallet lever i flere tiår etter en slik diagnose.  Men vi vet at mange får tilbakefall og spredning også etter dette. I følge Ullevål universitetssykehus blir 2/3 friske av sykdommen.


Tilbake til oss kvinner på kurset.
Vi var 12. Og stemmer statistikken slavisk ville cirka tre av oss få tilbakefall og spredning og ikke leve om fem år. Kalde fakta.
Men statistikken gjaldt ikke oss, var vi sikre på.
Selv om legene på kurset sa : "Trolig ser vi noen av dere her igjen."
Vi skottet på hverandre, knep hendene sammen og så ned i gulvet.
Ikke vi. Vi var kreftoverlevere!

Andre kreftsykdommer er kurerbare med spredning. Det er dessverre ikke brystkreften. Dersom brystkreften sprer seg til andre organer  blir den kronisk, inoperabel. Håpet er at forskerne en dag om ikke for lenge finner en behandling som virker mot det som kalles fjernmetastaser.

Men dessverre så innhentet statistikken oss fortere enn hva vi hadde forestilt i våre verste mareritt.
Forleden skulle vi ut på byen, vi 12 kvinnene. Noen av oss sees fortsatt på trening, men noen av oss hadde ikke sett hverandre siden jul.
Det var gøy å se hverandre igjen.  Alle er gladere og penere enn sist.
Nå har alle kastet parykken og skjerfene.Alle er vi stolte over vår nye hårprakt og over våre mer normale ansikter og mindre hovne kropper.   Latteren satt løst og vi hadde masse å snakke om, masse å oppdatere hverandre om. Vi var mange rundt bordet, men ikke fulltallige, slik er det jo ofte. Vi skulle snart få vite årsaken til at ikke alle var der.
Etter den første oppdateringen og halvveis ned i det første glasset kom den sjokkerende nyheten.
En av de andre hadde truffet en av kvinnene fra kurset på Radiumhospitalet. Hun hadde fått ny kreft, og var nyoperert. Vi ble alle så triste, og vi kjente  på frykten for at styggedommen skulle ramme oss igjen.
Og da fikk vi den andre brutale nyheten.
En av oss fantes ikke lenger.
"Astrid er død," sa en av de andre med gråtkvalt stemme.
Astrid, den yngste av oss alle. Bare 32 år gammel, med hele livet foran seg, var død.
 Uvirkelig, vondt, urettferdig.
Hvordan var det mulig? Vi ble stille og triste, mistet matlysten.

Det er ikke mer enn to-tre uker siden jeg trente ved siden av Astrid. Hun hadde åpenbart vondt i kroppen, og det var noen øvelser hun ikke gjorde. Men hun ble med på vår standard kaffe og vaffelstund etterpå. Vi pratet om livet, jobbutsikter, familie og slik man snakker med folk man kjenner. Jeg spurte ikke om hun hadde vondt, ingen av oss spurte, og hun fortalte ikke noe som fikk oss bekymret.
Så sa vi ha det, og jeg husker siste bildet av Astrid der hun småløp ned bakken hvor det fortsatt lå is i veien, vinden var bitende kald, hun var tynnkledd og hadde bare converse av tøy på føttene.
"Sees neste uke," sa hun, knep øynene sammen og vinket. Jeg så etter henne og tenkte at jeg skulle spørre om hun ville sitte på, men hun forsvant før jeg kom så langt. Og så husket jeg at hun bodde på en annen kant av byen enn meg, startet bilen og kjørte min vei.
Neste gang på trening reagerte jeg ikke på at hun ikke var der, slik hender jo med flere av oss.
Denne kvelden som skulle være en fest, jo da ble vi sittende der triste og mimre. Likevel ble det en fin og nær kveld med flotte kvinner.
Vi kjente alle at vi skulle ønske vi hadde visst, kanskje at vi hadde spurt mere hvorfor hun hadde vondt, vi skulle ønske vi hadde gått i begravelsen.
Jeg tenkte kanskje hun fikk den dødelige lungebetennelsen den dagen hun løp tynnkledd fra trening?

Vi måtte gjøre noe denne kvelden på restauranten. En av de andre, også hun tidlig i trettiårene løp ut, kjøpte et kort. Sammen skrev vi et kort til Astrids familie, fortalte om våre minner om henne.
Ingen av oss vil glemme den kvelden. Ingen av oss vil glemme Astrid.

Hvil i fred, Astrid. Du var sterk, engasjert, tydelig og flott. Det er så urettferdig at du ikke fikk leve lenger.

Disse dagene har jeg også tenkt mye på  min tidligere kollega fra Dagens Næringsliv Janina som også gikk bort i vinter på grunn av brystkreft.
Så trist, så vondt. Her er bloggen jeg skrev da Janina døde.

HVIL I FRED, JANINA


Og for oss andre som er igjen, som er heldige. Vi må kunne tillate oss å kjenne på frykten for tilbakefall, være realistiske, men vi må prøve å leve her og nå, ikke la redsel få styre livet vårt.
Noen av oss er på den riktige siden av statistikken.
Og ett er sikkert:
 Ingen har noen garanti.
Det eneste sikre i livet er at vi skal dø en gang.

Kjære Kåre, takk for følget!

Kåre Valebrokk, 1940-2013. Hvil i fred. Foto:VG

I dag bisettes Kåre Valebrokk.  En fremsynt redaktør, en usedvanlig pressemann og raus sjef er gått ut av tiden.
 Jeg er svært lei meg for at jeg ikke får vært der og tatt det siste farvel med den beste redaktøren jeg noensinne har hatt.
Jeg er på en lenge planlagt vinterferie med familien, og det er uaktuelt å reise hjem til Oslo.
Jeg tenker mye på Kåre i dag, og minnes alt det han har betydd for meg, for en hel generasjon journalister og for utviklingen av kritisk undersøkende journalistikk.

Ett er sikkert.
Jeg får aldri en sjef igjen som Kåre Valebrokk.
Det finnes ikke hans like i norsk medie-verden. Han var en bauta.

 Kåre har lært meg det meste jeg kan om journalistikk. Jeg føler stor takknemlighet for at jeg var så priviligert, men tenker samtidig at jeg underveis i alle disse  seks årene i Dagens Næringsliv kanskje ikke helt forsto hvor heldig jeg var.

Kåre var flink til å bygge en kultur rundt seg. Egen førsteside av DN er et av de håndfaste minner jeg har fra årene i DN.

Kvelden før Kåre døde,  tenkte jeg mye på ham. Jeg visste at han var kritisk syk og håpet at han sto den av.
 Men det var likevel noe som fikk meg til å mimre litt ekstra om den fabelaktige redaktøren denne kvelden. Den fredagskvelden var vi på vei til fjells, til hyttetur med en vennegjeng.  På vei til fjellet passerte vi en vakker  hvit trekirke i Venabygd.
Da vi rundet svingen ved kirken husket på en av de mange historier han hadde delt med meg.  Da Kåre hørte at jeg hadde hytte der oppe ved inngangen til Rondane fortalte han meg at han alltid stoppet ved kirken når han kjørte den fjellovergangen. Han fortalte meg ting om denne kirken som jeg ikke ante, enda jeg hadde passert fjellkirken hundrevis av ganger.  Kåre fortalte at denne enkle vakre trekirken var en av landets få åttekantede kirker, og at det på denne kirkegården fantes mange svært gamle og godt bevarte gravsteder. Kirkegården rommet også mange krigsgraver. Kåre var kunnskapsrik og han var veldig interessert i historie. Å vandre på kirkegårder og lese gamle gravstøtter var en av de tingene han likte å gjøre.
Noe annet han likte var å dele kunnskapen med yngre journalister.
Den helgen da Kåre døde samlet mange av de tidligere Dagens Næringslivs-journalistene seg på en bar i Oslo for å minnes ham. Det var helt i hans ånd.
Hver fredag kveld åpnet Kåre lommeboken og spanderte øl på journalistene i Dagens Næringsliv. En fin avslutning på en hektisk jobbuke og inngang til helgen. Mens vi jobbet der, tok vi vel nesten denne invitasjonen for gitt, tenkte kanskje ikke på hvor heldige vi var som jobbet med en redaktør som ikke bare var usedvanlig kunnskapsrik, inspirerende og karismatisk. Han var raus også.
Raus med lommeboken og raus med rosen.

Da min eldste var et år, var jeg på et kurs i Brussel i en uke. Det var selvsagt tøft å være borte fra den lille så mange dager, og da det viste seg at Kåre skulle arrangere seminar i Amsterdam den påfølgende helgen, sa jeg at jeg ikke kunne være med.
Da Kåre hørte årsaken, fikk han booket fly og hotell til min lille familie. Mannen min kom ned med gutten vår og var der hele helgen.
Rause Kåre.
Slik var Eirik med på seminar og på restaurant og bar med Kåre allerede før han kunne gå.

Alle barna mine vet godt hvem Kåre er. De har møtt ham flere ganger når de har vært med meg på blant annet på kunstutstillinger . Sist gang i sommer, før Kåre visste om kreften. Og eldstemann har en bamse, fått av Kåre da han var baby.
Den heter selvfølgelig Kåre og er en bereist kar.

Bamsen Kåre har opplevd mye i sitt liv, men fortsatt henger sløyfen på.

Siden redaktøren vår døde, har jeg lest mange vakre minneord. Og jeg hadde ikke tenkt på å skrive noe om han her på bloggen . Det blir som å hoppe etter Wirkola. Men så har jeg tenkt så mye på ham disse dagene at jeg likevel ikke greier å la være. Disse linjene er mine minner om ham.

Sist gang jeg møtte Kåre var i aviskiosken på Gardemoen rett før jul. Vi skulle begge ut å fly. Vi var begge kvitt kreften. Han smilte lykkelig og ga meg en klem. Jeg var kjempeglad på hans vegne.
I tillegg til at vi i mange år hadde jobbet sammen, hadde det siste året fått et nytt felleskap. Kreften.
En gang i august mens jeg småløp innover korridorene på Radiumhospitalet for å få min daglige behandling, møtte jeg tilfeldig Kåre.
Når du møter noen langt inne i Radiumhospitalets indre, er det fordi de enten er kreftpasient eller pårørende. Jeg forsto med en gang hvordan det var fått med ham.
Med litt spakere stemme enn ellers  fortalte Kåre at han hadde fått kreft.  Diagnosen var fersk, og han var på vei inn til flere undersøkelser. Han var blekere, tynnere og mer alvorlig enn han pleier. Vi holdt rundt hverandre og jeg ga ham en lang klem.
Men selv i  denne  situasjonen hadde han galgenhumor. "Det tok 50 år som storrøyker før jeg fikk kreft," sa han og smilte.
Jeg fortalte ingen om vårt møte den dagen. Kåre var intervjuet flere ganger i media ifjor sommer uten at kreften var et tema. Derfor tenkte jeg at han ikke ville at man skulle spre nyheten.
Men møtet  med ham i Radiumhospitalets indre gjorde stort inntrykk og satt i meg i flere dager.

Jeg har mye å takke Kåre Valebrokk for.
Kåre ansatte meg som fersk journalist.  Etter statsvitenskap og Frankrikeår  hadde jeg jobbet et par år som journalist, og hadde en fin reporterstilling i  Aftenposten.
Men en dag så jeg en annonse. Dagens Næringsliv skulle ansette journalister.
Jeg og 700 andre søkte.
Et intervju. Så nytt intervju med selveste Kåre Valebrokk.
Jeg glemmer aldri den telefonen jeg fikk tidlig en  4. juledag da jeg var på Hemsedalferie.  Kåre Valebrokk var i den andre enden av telefonen.
"Jobben er din,  hvis du vil ha den, " sa han.
Jeg ble selvfølgelig svimlende glad.
 Likevel sa jeg. "Men vi har ikke snakket lønn."
"Jo, det har vi, " sa han. " Du får det samme som du har i Aftenposten, pluss 10.000. "
Jeg hadde lest at det var ved jobbskifter man hadde sjansen til å gå opp i lønn.
"Nei," sa jeg, "vi har ikke diskutert lønn."
"Stiller du hardt mot hardt," sa han.
Klump i magen. Sommerfugler.
Jeg hadde akkurat kjøpt meg ny leilighet på Briskeby. Litt for dyr.
"Jeg vil jo gjerne begynne i Dagens Næringsliv, men jeg vil også gjerne tjene mer."
Kremmeren Kåre må ha likt dette. At jeg turde å være litt tøff. Resultatet var at jeg fikk 10.000 mer i lønn da jeg startet, og 40.000 til etter at prøvetiden var over.
Kåre elsket dette. Kontakten med oss journalister. Forhandlingene.
Siden ble det flere slike runder.
Hvert år måtte vi inn til Kåre, forhandle om lønnen vår. Jeg likte å sitte der i stolen med ham på den andre siden av sitt massive skrivebord, røykende på en av sine Teddyer, mens vi snakket om journalistikk, om samfunnsutviklingen, om hvordan jeg trivdes, om kunsten på veggene hans.  Men til slutt kom det jeg hatet. Å forhandle om lønn, snakke meg opp. Det var ikke helt meg.
Heldigvis var Kåre stort sett fornøyd med meg.
Han oppmuntret meg til å lese og dissikerere regnskap. Jeg ble etterhvert kalt "Brønnøysundekspressen" fordi jeg ble rå på å hente regnskap, bestille rolleutskrifter, finne skjulte hemmeligheter i sminkede årsrapporter. Slik blir det mye morsom journalistikk av. Slik blir det mange førstesider av,
De siste årene i Dagens Næringsliv jobbet jeg i featureredaksjonen som lager Lørdags-DN. Da fikk jeg jobbe i en uke eller to med større graveprosjekter og portretter. Når jeg nå ser tilbake var dette kanskje den mest utfordrende og spennende tiden jeg har hatt som journalist.
Før deadline satt jeg gjerne på jobb til klokken 04-05 om morgenen for å finpusse språket, gjøre reportasjen enda bedre. Jeg ønsket å gjøre Kåre og de andre sjefene fornøyde og ga alt. En eller to timer i seng før jeg dro på jobb igjen neste morgen.

Da jeg gikk inn til Kåre for å si opp i Dagens Næringsliv overrasket han meg igjen. Jeg grudde meg til å gi ham beskjed. Da Kåre fikk brevet i hånden,  la han det til side  på skrivebordet sitt, så på meg og spurte hva jeg tjente.
Jeg sa det. Som DN-journalist tjente jeg godt, lå midt i haugen, rundt snittet i redaksjonen.
"Du får 50.000 nå inn på konto, og 50.000 til hvis du blir."
Han fikk meg til å føle meg som en ønsket medarbeider. Han forsto ikke hvorfor jeg sluttet. Spurte Men det hjalp ikke. Jeg hadde bestemt meg for å prøve noe helt nytt.
Da siste dagen i DN var kommet holdt Kåre en gedigen fest for meg, og med meg fikk jeg godord, gaver og en attest som var så god at den fremdeles får meg til å rødme.

Siste uken jeg jobbet i DN, var jeg invitert med på seminar i Stockholm. Raus som han var, ba han meg om å holde en innledning om "hvordan kapre flere kvinnelige lesere."
Det er ingen hemmelighet at Kåre likte sene kvelder, god vin og cognac. På fester og seminarer var han senest i seng, men satt alltid fresh ved frokost-bordet neste morgen, før noen av oss andre hadde fått søvnen ut av øynene.
"Helt om natten, helt om morgenen," var en av hans motto.
Et annet han er blitt kjent for er "Alle journalister skal lukte øl etter lunsj."
Med det mente han selvsagt ikke bokstavlig. Men han ville ha oss ut av kontorene, bort fra telefonen. Nyhetene fant vi best ute i felten, ved å snakke med kilder og oppsøke miljøer.
Dette er noe jeg har sugd til mitt bryst, og selv har oppfordret nye kolleger til å gjøre.

Kåre var ingen fjern redaktør. Han likte kontakten med oss journalister. Om sommeren var han vikar da de andre sjefene var på ferie, og flere ganger opplevde jeg at han inviterte hele redaksjonen  eller noen av oss ut på lunsj i solen. Idedrodling og god mat, slik fikk han inspirerte folk rundt seg.
Jeg var ung og fryktløs da jeg begynte i DN.  Bølla-Remen var kallenavnet mitt i redaksjonen. Kåre gjorde meg til bølla. Ta makten, oppfordret han. Ikke ta noen sannheter for gitt. Aller minst de som kommer fra myndigheter og fra maktmennensker.
Jeg gjorde det.
Det hendte at han mente jeg tok litt for hardt i.
En gang dro han og jeg på tur til en profilert næringslivsleder utenbys som hadde truet meg med det ene og det andre etter noen kritiske artikler om hans finanser. Besøket var en spesiell opplevelse. Men Kåre backet meg. Og finansmannen sluttet å bråke med meg.
En gang ble avisen og Kåre saksøkt for syv millioner for en reportasjeserie jeg hadde laget. Siktelsen førte meg på førstesiden av Se og Hør og det ble omtalt i de store avisene.
Kåre spurte meg."Du er sikker på at alt du har skrevet er riktig?" Det var jeg. Siden ble det aldri noe mer spørsmål. Vi var i retten sammen i flere dager og Kåre støttet meg.
Jeg ble frikjent.

Jeg husker jeg dro på reportasjeturer landet rundt, Europa rundt. Frihet under ansvar.
Før mobilen var allemannseie, ( ja, tenk på tidlig 90-tall hadde ikke vi journalister mobiltelefon) fikk jeg med meg Kåre lille røde mobiltelefon da jeg dro på reportsjereiser. Rause Kåre.
Kåre ga oss alle muligheter. Utnyttet vi journalistene ikke de sjansene, fikk vi dem ikke igjen. Det visste vi.
Kåre var raus, han var streng. Han var krevende, han var spennende, han var karismatisk. Han hadde teft, han hadde en glitrende penn. Han gjorde oss stolte av å jobbe i Dagens Næringsliv. Han gjorde oss stolte over å jobbe for ham.
Han gjorde meg stolt av jobben jeg gjorde, han lærte meg å  være stolt over å være journalist.


Da vi reiste ned fra fjellet etter helgeturen, måtte jeg stoppe ved kirken i Venabygd. Det var faktisk den første gangen jeg har gjort det.
Dødsbudskapet hadde jeg fått lørdag formiddag. Jeg var trist og i en spesiell stemning resten av helgen.
Denne søndagskvelden følte jeg en nesten andektighet da jeg gikk ut og gjennom porten. De historiske gravstøttene var dekket med snø, men mens jeg sto der takket jeg Kåre for alt han har betydd for meg, for alt han har lært meg.
Kåre var den beste sjefen.
Takk for følge, Kåre!
I evig takknemlighet.
Hvil i fred, Kåre.


I

Mine råd til deg som får kreft

Å få kreft er et enormt sjokk. Du faller først ned i et dypt  mørkt hull og tror du skal dø.
Siden karrer du deg opp igjen. Noen fort, andre senere, noen få aldri.


Ingen kreftdiagnose er helt lik. Ingen krefthistorie er helt like.
Ingen kropp er lik.
Vi reagerer forskjellig på diagnosen, vi reagerer ulikt på behandlingen og vi blir friske igjen i ulikt tempo.

Noen blir aldri seg selv etter en kreftdiagnose.
Enda verre, - noen dør av kreften.

I denne bloggen fortalte jeg om  kreften min.

KREFTSYK JEG? FRA HIMMEL TIL HELVETE


Men det viktige er. De aller fleste av oss overlever kreften. To tredeler bekjemper kreften.

For brystkreft er overlevelse på 80-90 prosent.

Brystkreft er den vanligste kreftformen som rammer kvinner.

De aller fleste blir seg selv igjen. Med noen skrubbsår i sjelen, noen arr på kroppen og med nye tanker og erfaringer.

I høst akkurat ferdigbehandlet. Ut på tur hver dag!

Mandag er det verdens kreftdag.
Ikke en dag å feire eller å markere kanskje, men en unnskyldnig for meg til å dele litt av min erfaring.

For det er mange som søker info om kreft og behandling. Hver dag lander mange hundre lesere tilfeldig her på bloggen min fordi de googler kreft, cellegift, kreftblogg, miste håret, mat mot kreft. Søkeordene avslører det.

Omtrent en tredel av oss blir en eller annen gang i livet rammet av kreft. Enda flere opplever at noen som står dem nære blir kreftsyke.

Kreft,- og det å fikse en kreftdiagnose burde derfor angå de fleste av oss.

Da jeg fikk kreft trodde jeg først at jeg kom til å dø.
Da det første sjokket hadde lagt seg, søkte jeg informasjon, og fant fort ut at det ikke fantes en bok om brystkreft som ga meg alle svar, som kunne forberede meg på det jeg skulle gjennom, og som ga meg gode tips og råd.

Jeg fikk lyst til å skrive en bok for kreftpasienter som jeg selv hadde savnet.
Men det blir neppe noe av nå. Og det har sin egen historie.

Men før jeg avslutter å skrive om mitt kreftår her på bloggen, har jeg tenkt å dele av mitt overskudd,  av mine råd og tips her.

Først ut  noen overordnede råd.


OPPSØK LEGE VED DEN MINSTE MISTANKE.
ER DET KREFT ? Kjenner du en kul et sted på kroppen eller har store eller mystiske endringer et eller annet sted i kroppen. IKKE NØL! Ikke tenk at det går over. Oppsøk lege straks. Det er så viktig å oppdage kreften raskt. Overlevelseevnen er større dess tidligere kreften blir oppdaget.
Altså: ikke vær redd for å finne ut om du er syk. Ikke overse symptomer. Mas på legen eler sykehuset hvis du ikke får time fort.
Men prøv ikke å ta sorgene på forskudd.
Ventetiden er verst. Men ikke gjør den verre ved å frykte det aller verste.

Her er en av bloggene jeg skrev i ventetiden.


LEGEN MED GULLSKOENE RINGTE MED DÅRLIGE NYHETER

TILLAT DEG Å BLÅSE UT.
 Når du har fått kreftdiagnosen blir du møkk-redd.
Tillat deg å føle på frykten, å føle på hvor glad du er i livet.
Gråt, hyl, skrik, gråt. Få ut all redsel. Synk ned i kjelleren, ned i det mørkeste, kjenn på frykten.
Men etterpå puss nesen, kom deg opp av gørra, brett opp ermene, se fremover! Rust deg til kamp. Igjen, ikke tenk det verste.
Stol på legene.


SETT DEG INN I DIN KREFTDIAGNOSE.
Spør legen ut om alt du lurer på om din krefttype, Søk info hos Kreftforeningen om din krefttype. Det er lurt å sanke inn mest mulig info om kreften din. Be om utskrift av epikriser og journal. Bli trygg på hva din diagnose faktisk innebærer og hva du må forberede deg på av behandling. Men begrens googlingen din. Da er det lett å bli redd.

DETTE FIKSER DU
Ikke la redselen lamme deg. Visualiser kreften til det sted på kroppen den finnes, og si til deg selv at resten av kroppen din skal bekjempe kreftcellene. Du skal bli frisk!

IKKE SAMMENLIGNE DEG MED ANDRE.
Det finnes mange skrekkhistorier om kreft. Nettet flommer over av forferdelige sykeskjebner. Det finnes masse triste blogger som kreftsyke skriver.  Skjerm deg fra skrekkhistoriene.
Folk kan ha samme type kreft som deg, samme grad, mindre kul, men allikevel går det galt for dem. Det er lett å bli redd hvis man hele tiden sammenligner seg med andre. Hvis folk vil fortelle deg sin krefthistorie, er det lov å si, "Vær så snill jeg vil ikke høre, jeg har nok med mitt."

ÅPENHET.
Vær åpen. Fortell dine omgivelser, familie, barn, kolleger at du har fått kreft.  Men begrens detaljene. Folk trenger ikke å vite alt. Jeg sendte samle-mailer og SMS til de fleste. Etter et par uker begynte jeg å skrive om kreften på bloggen.
Åpenhet har flere fordeler. Alle vet du er syk, du slipper å forklare det hele tiden. Og det fører til at du blir løftet frem av andres omsorg og interesse.
Men selv om du er åpen, trenger du ikke snakke om kreft hele tiden. Det er helt greit å si "Jeg har ikke lyst til å snakke om sykdommen nå." Vær tydelig med hvor dine grenser for åpenhet går.

JOBB.
Jobb så lenge  du orker. Da får du annet å tenke på enn sykdom. Legen min ville sykmelde meg straks jeg fikk diagnosen. Jeg jobbet til noen dager etter operasjonen. Men jeg har hele tiden gjort små bokting, hatt boksigneringer og skrevet på ny bok.

TENK ET SKRITT AV GANGEN.
 Kreftbehandlinger er utmattende. Mye prøver, bilder, MR, CT, venting, operasjon, cellegift, stråling. Nye leger, nye sykepleiere til stadighet.
Brystkreftbehandlinger er vel blant de mest  langvarige kreftbehandlinger. Fra jeg fikk diagnosen til jeg var ferdig med siste stråling gikk det ti måneder.
 Jeg bestemte meg tidlig bare å forholde meg til den behandlingen jeg hadde akkurat nå, ellers kunne alt virke fullstendig overveldende.
Først 6 cellegiftkurer av type FEC, så 12 nye cellegiftkurer av type Taxol, så 25 strålinger, så medisinering.
I stedet tenkte jeg . Nå har jeg fått 2 FEC-kurer, nå er jeg halveis osv.... Når jeg var ferdig med det første cellegiftregime, tillot jeg meg å feire bittelitt på en god dag. Sa til meg selv at nå var en etappe over. Slik markerte jeg alle etappene..


DETTE GJØR CELLEGIFTEN MED DEG


FEST FOR LIVET
Jeg samlet alle venner før jeg begynte på cellegiftkurene mine, på samme vis samlet jeg venner, naboer og støttespillere da jeg var ferdig med behandlingen. Fest for å prise livet og for å dele øyeblikket med folk som har vært der for meg.  Tenker at slike ritualer kan være fint for flere enn meg. Det markerer at du forsvinner litt fra det vanlige liv, og når du er på vei tilbake.

MAT MOT KREFT

AKSEPTER AT DU HAR FÅTT KREFT.
Du har fått kreft, det er urettferdig, men det er livet ditt. Du får det mye bedre hvis du ikke blir bitter. Ingen av oss har noen garanti for hvor lenge vi skal leve. Det er en klisje, men det eneste sikre i livet er at vi skak dø en gang.

LEV HER OG NÅ
Ikke bekymre deg for mye for fremtiden og ikke tenk for mye på hvorfor akkurat du fikk kreft. Livet er urettferdig ja, men ikke bli bitter. Vær heller glad og takknemlig for at du bor i et land hvor du får behandling.

KLAR FOR NY CELLEGIFT


HVIL OG LÆR DEG AVSPENNINGSTEKNIKKER
Det er slitsomt å være på vakt hele tiden, og å være redd. Lær deg metoder for å slappe av. Lær deg yoga og meditasjon. Kan hende arrangerer sykehuset ditt kurs i dette også.
Og lær deg å hvile etter hver aktivitet. Gå tur, så hvile litt på sofaen, før du henter barn, før du lager middag eller lignende.

TREN!
En trent kropp tåler behandlingen bedre. Dessuten så blir du i godt humør.
Trening motvirker at musklene blir for slappe av cellegiften . Cellegiften tar muskelmasse.
Er du ikke trent fra før, er det kanskje tøft å løpe nå, men liten innsats hver dag hjelper.
Trening kan dessuten være med på p motvirke tilbakefall. Forskning viser det!
Jeg satte meg som mål at jeg ikke skulle bli i vesentlig dårligere form av behandlingen . Lyktes med det. Hvilepuls er 60 etter behandling . Det er bra !

IKKE VÆR ALENE.
Skaff deg en likesinnet. Jeg skrev blogg og delte erfaringer, men mine innerste tanker og frykt delte jeg ikke her og heller ikke til  mange i familie og venner. Jeg har vært heldig og har hatt et par-tre andre brystkreft-jenter som jeg har gått turer med , trent med, grått og ledd med. Det er mange plager, bekymringer og tanker som vi har felles og som det er godt å slippe å dele med andre venninner.
Fellesskapet har betydd mye, og har fått meg ihvertfall til å føle meg mer normal opp i galskapen.

SPAR PÅ KREFTENE.
 Under behandlingen. Spar på kreftene. Behandlingsløpet er langt. Kreftene skal holde helt til mål. Jeg overdrev i starten, kjente meg ikke så sliten før etter kur 3.. Kreftene blir gradvis dårligere. Dette er et maratonløp,- og utholdenhet er viktig. Derfor er det viktig å hvile hver dag, før batteriene blir utladet.

BE OM HJELP
Ikke vær redd for å be venner og naboer om hjelp. Folk vil gjerne hjelpe, men glemmer ofte å spørre.


HA DET GØY.
Fyll hver dag med positive opplevelser. OK, det er ikke så lett å være glad og positiv den dagen du får cellegift eller dagene etterpå, men likevel, lur deg selv, fyll dagene med gode opplevelser.  Jeg gikk på turer hver dag.  Jeg leste gode bøker. Lyttet til musikk. Jeg omga meg med vakre ting. Drakk vann i mine yndlingsglass fra Biot i Sør-Frankrike. Var sammen med mennesker som ga meg energi. Lo, levde og elsket.
Hver søndag under cellegiftperioden møtte jeg en gjeng andre glade kvinner og badet, uansett vær og vind. Isbading ga meg kick!

Slik fortalte jeg om kreftåret mitt her på bloggen for en tid tilbake.

SLIK HAR JEG OVERLEVD KREFTÅRET


SETT DEG MÅL.
Jeg bestemte meg for flere ting. Og gjennomførte målene mine. Det ble min motor i sykeperioden.
Hver dag uansett form ut på tur, lange turer. Hver dag litt trening.
Hver dag sunn mat. Hver søndag om vinteren isbading.
Jeg bestemte meg også for å skrive på ny kriminalroman mens jeg var under behandling.

Mitt mål var å komme til Afrika med barna etter kreften. Å komme meg på Galhøpiggen til sommeren, og å begynne å ri igjen.

LÆR DEG Å SI NEI.
Prioriter hva du bruker kreftene dine på. Er du sliten, trenger du ikke treffe barndomsvenninnen som er hjemme fra USA eller gå på foreldremøte. Tenk på deg selv og gi mer blaff i hva andre tenker om deg.

IKKE BLI  SKUFFET
Du vil oppleve et ras av oppmerksomhet den første tiden når du har fått kreft. Ikke bli skuffet om den ene vennen etter den andre forsvinner ut i periferien. Noen synes kreft er vanskelig. Noen tenker at du har nok med ditt, og for andre blir din kreftdiagnose normal.


BRUK TID. Kroppene våre er kjørt ned i kjelleren. Kreftens herjinger, operasjon, cellegift og stråling tapper kroppen din helt for krefter, batteriene er utladet. Bruk tid på å bygge deg opp. Tren. Ikke la deg presse for tidlig tilbake til jobb. Ikke sammenligne deg med andre. Vi reagerer alle ulikt på behsndlingen, noen trenger lenger tid enn andre på å bli restituert. Aksepter at ting tar tid.  Det er tøft å gå på en smell etter kort tid på jobb.


VÆR GLAD, ikke depp for mye. Du blir ikke friskere av det.

PYNT DEG. Vær forfengelig selv om du er syk. Jeg sminket meg hver dag, tok på meg klær jeg trivdes i og sa til meg selv Du ser ikke så verst ut til å være på cellegift. Hver måned gikk jeg til hudpleie og SPA, selv om jeg visste at cellegiften ville bryte alt ned. Det fikk meg til å føle meg bedre og gjorde meg glad.


OG drikk masse vann underveis, hele tiden.  Det sørger for at kroppen kvitter seg raskere med slaggstoffer av cellegift og medisiner.

LYKKE LYKKE TIL. Å få kreft er et aldri så lite helvete, men det er håndterbart og du fikser dette.
For på den andre siden venter livet igjen.

LIVET ER VERDT Å SLOSS FOR.

SE PÅ KREFTBEHANDLINGEN SOM EN JOBB! og SE PÅ CELLEGIFTEN SOM DIN VENN, DIN LIVBØYE. DA BLIR DET LETTERE Å AKSEPTERE BIVIRKNINGENE.

Hvil i fred, Janina

Sist fredag døde Janina.
Flotte, vakre, sterke,sprudlende Janina ble bare 49 år.
Vi var kolleger i Dagens Næringsliv. Den gang var vi en håndfull unge kvinnelige reportere i en mannsdominert redaksjon.
Janina og jeg begynte i avisen omtrent samtidig, på begynnelsen av 1990-tallet en gang,
Kåre Valebrokk rustet opp avisen og ansatte mange nye og ferske journalister.
Det var en fantastisk tid med store oppgaver på jobb, lange arbeidsdager og et aktivt sosialt liv med kolleger.
 Janina og jeg var ikke nære venner, men vi tilbragte en god del fritid sammen, på ski, helgeturer og på fester.

Janina var faktisk med på fest til en venn av meg den kvelden da jeg møtte Dag Erik, mannen min, på ordentlig.
Slik husker man.

Som meg var Janina sporty og opptatt å holde seg i form.
Som meg hadde hun mye energi
Som meg fødte hun etterhvert tre barn.
Som meg var hun håpløst frankofil
Som meg hadde hun mye å leve for.

Som meg fikk hun brystkreft.

Jeg har et bilde på netthinnen av Janina på motorsykkel, med svart skinndress, hjelm på hodet og et stort og bredt glis i det hun svingte ut fra parkeringsplassen utenfor Dagens Næringsliv.
Jeg drømte om det også, og var i ferd med å ta motorsykkellappen da jeg ble gravid.

Våre veier skiltes etterhvert. Hun flyttet ut av byen med kjæresten og ble lærer.
Jeg begynte i NRK.
Vi hadde lite kontakt noen år, det ble bare noen tilfeldige møter.

Men kreften bragte oss sammen igjen.  Vi fikk begge konstatert brystkreft i 2011. Hun i januar, jeg i desember.
 Hun leste om meg og kreften i media  og tok kontakt.


Legene mener at  operasjon, cellegift og stråling har gjort meg kreftfri. Jeg er helbredet for kreft, bank i bordet.
Skjebnen ville det annerledes for Janina. I løpet av  den første cellegiftbehandlingen fikk hun beskjed om at kreften hadde spredd seg til andre steder på kroppen.

Hun ble satt på nytt behandlingsregime. Slapp mer cellegift da.
Var lykkelig og takknemlig for behandlingen som var annerledes og som tillot henne å være mor, reise til sitt Frankrike, jobbe litt, engasjere seg i lokalmiljø, drive med teater, følge gutta på fotball.
I et års tid så det ut til å gå bra, før hun fikk nye nedslående beskjeder om ny spredning.
.
Når brystkreft sprer seg, er den kronisk. Den er inoperabel. Lilkevel kan legene stanse utviklingen av kreften med ulike miksurer av cellegift, stråling og hormoner. Mange pasienter kan ha gode og smertefrie liv i veldig mange år.
Janina fikk ikke oppleve det
Det gikk så altfor fort med henne.

Janina gjennomgikk nye tøffe behandlinger, men hun var glad, stolt og sterk. Klaget ikke.
Hun sto frem i lokalavisen og fortalte om sin alvorlige diagnose. Hun fortalte om glede og gode dager oppe i tøffe behandlinger.
Utad virket hun verken bitter eller sint. Hørte aldri at hun nevnte at det var urettferdig.
Hun mente endatil at hun var heldig. Heldig fordi hun tålte cellegiftkurer og stråling bedre enn de fleste. Hun fikk ikke fæle bivirkninger som meg og andre.
Hun var offensiv, sterk og tydelig.
Hun aktet å leve lenge.
Hun mente at hennes krefthistorie ikke var trist. Hun så lyspunkter.
Hun engasjerte seg i denne bloggen. Ville at jeg skulle kutte å kalle kreftåret for mitt helvete.  Sa jeg med min åpenhet på blogg var en inspiratot for andre og derfor måtte veie mine ord. Mente jeg kunne skremme andre ferske kreftpasienter med å kalle året for et helvete..
Tenk, på dette tidspunkt hvor hun selv visste at det gikk feil vei for henne, tenkte hun på hvordan andre kreftpasienter hadde det.
Det kalles storsinn. Det kalles omsorg for andre,
Sist gang jeg kommuniserte med Janina var 11. januar. Ingen tegn da til at hun skulle gå så fort bort. Nyheten om hennes altfor tidlige bortgang har satt meg veldig ut. Jeg har de siste dagene tenkt mye på Janina og undrer meg hvordan en sykdom kan arte seg så forskjellig på to kropper.

Hennes dødsfall minner meg om hvilken jævlig sykdom kreften er hvis den får kontroll over kroppen din. Hennes dødsfall får meg til å fortvile over at hundrevis av millioner, sikkert milliarder, flerfoldige milliarder globalt, brukes på kreftforsking og likevel knekker de ikke kreftkoden!
De siste dagene har jeg fått beskjed om at flere som jeg kjenner godt, er blitt rammet av kreften, noen med spredning. Jeg krysser fingre og tær for dem. Og midt i det hele forstår jeg hvor heldig jeg har vært. Jeg kjenner en grenseløs takknemlighet over at jeg så langt har vært heldig.


Hvert år får rundt 3000 norske kvinner brystkreft. Hvert år dør rundt 600  norske kvinner av denne krefttypen.
Janina er blitt en del  av  den dystre statistikken.Brutalt er det.
 Janina etterlater seg mann, tre sønner og en stesønn. Den eldste gutten hennes er knappe 15 år.
Det er ikke til å fatte det tapet de føler, den sorgen de må leve med..
Janina begraves fredag.
Jeg tenkte først at jeg skulle gå i begravelsen, men er etter noen dagers overveielse kommet til at jeg ikke orker det.
Situasjonen hennes er for lik min. Jeg vil trolig bli svært beveget ved synet av hennes små og alt for unge barn ved båren.
Men jeg vil tenke  mye på deg denne første dagen i februar.
Jeg lyser fred over ditt minne, kjære Janina. Du var unik. Du vil bli husket.

 r

Det verste med kreftåret

Nå er det et år siden jeg startet med cellegift.
Det er noen datoer som er brent inn i bevisstheten.

For meg er 16 januar en slik dato.
Det var slik vær  den mandagen som nå.

Kaldt, snø på bakken da jeg gikk til sykehuset for å få min første cellegiftkur. Solen tittet frem mellom skyene. Det tegnet til å bli en vakker kald vinterdag

Jeg var spent, nervøs kanskje. For å være ærlig: Grudde meg noe så innihampen.

Nyoperert, 4 dager etter sykehusopphold. På vei til bokarrangement med debutboken min På direkten.Ennå visste jeg ikke hvor omfattende behandling jeg skulle gjennom.

 Jeg hadde spist kvalmereduserende piller på forhånd, som jeg hadde fått utlevert av onkologen min, kreftlegen, noen dager før.
Da jeg kom inn på sykehuset, gikk det slag i slag.
Blodprøver, før blodårene mine ble varmet opp av varmepose (de turkise på bildet), deretter  saltvann inn i årene, før jeg ble pumpet full av de tre giftene som tilsammen utgjør FEC cellegift.  Regnet for å være den tøffeste cellegiften som finnes.
Giften ble ført intravenøst inn gjennom blodårene i hånden eller armen.
Et stativ med stadig nye giftposer.

Den midterste giften er rød. Den tisser du rødt av i et døgn etterpå.  Den må du desinfisere WC-en av. Det tør jeg si nå.
Den er nemlig så jævlig giftig.

Mens jeg satt der i stolen kjente jeg at kroppen ble forgiftet.

Så bar det rett hjem. Rett i seng. Nye piller.

Utslått, svimmel, kvalm. Sov meg gjennom første døgnet.
Siden måtte jeg spise kvalmereduserende flere dager etterpå, flere piller tre ganger om dagen.
Piller som fikk meg til å tåle bedre giften, men piller som gradvis skulle endre utseendet mitt. Det visste jeg heldigvis ikke fra starten av.

Slik beskrev jeg mitt første møte med Chemo, min nye venn. Min livbøye.

Opplevelsen av å bli forgiftet

Cellegift, hva visste jeg egentlig om det på forhånd?
Ingenting.  Annet enn fordommer formidlet gjennom media.
På forhånd grudde jeg meg mest til kvalmen og til å miste håret.
Jeg så for meg selv skallet og stygg, liggende  dagevis  i sengen med nedrullede gardiner mens jeg hele tiden løp til toalettet for å kaste opp. Dessuten regnet jeg med at jeg ville bli utmager og tynn som en halvveis levende.

Slik ble det ikke.

Her er bloggen hvor jeg fortalte om sjokket da kreften var et faktum.


Fra himmel til helvete

Med parykk!

Når jeg nå kan se tilbake på året i et fugleperspektiv, er jeg takknemlig først og fremst.

Slik ser jeg ut i dag et år etter at det hele startet. Gleder meg til sommeren, da når håret  meg kanskje  til skulderen og jeg er kvitt puddel-frisyren... Håret etter cellegift er foreløpig ikke pent,  håret mitt egner seg ikke til å være kort. Men det gror heldigvis fort!

. 

Takknemlig  for at vi har et helsevesen som priorterte å få meg frisk. Uten at jeg betalte for det. Det er ingen selvfølge i mange land.  I mange land er det bare rike med helseforsikring som har råd til å få slik kreftbehandling som jeg har vært gjennom.
Behandlingen av meg har kostet samfunnet rundt 1 million kroner, og da har jeg ikke tatt med sykepenger som NAV har betalt.
Takknemlig for alle de flotte legene og sykepleierne jeg møtte, alle de hvite englene som fikk meg frisk og som ga meg den beste behandling som var å oppdrive for min kreft.
Takknemlig fordi kreften min var mulig å bli kvitt.
Takknemlig for familien som støttet meg og holdt ut med meg, takknemlig for flotte venner, naboer og kolleger.  Året viste meg hvem som er perler rundt meg, og hvem som er gråstein.


Så var det det som ikke var så godt.
Det verste var  ikke å miste håret.
Med parykk, skjerf eller  lue skjulte jeg hårtapet. Fikk til og med komplimenter og blikk fra menn, hvis jeg gikk fort og det var halvmørkt... (Og nei, det er ikke så viktig, men er likevel helt allright!)

Her beskrev jeg hvordan hårtapet kjentes:
Slik kjentes det å miste håret

Her er jeg sliten etter 6 måneder på cellegift. Men litt mer øyesminke, et skjerf og smil hjelper, ihvertfall på den overfladiske lykkefølelse!

Det er så mange myter om kreft og cellegift.
Jo, jeg ble hemningsløst kvalm, men kastet aldri opp en dag. Jeg var slått ut noen dager etter kur, men var bare sengeliggende samme dag som jeg fikk kur. Jeg var kvalm, svimmel, uvel og hadde enorme hodesmerter.



 Noe av det verste med cellegiften FEC var selvsagt uvelfølelsen, det var som å kjøre karusell i dagevis, og at ingen mat smakte den første uken etter kur. Metallsmaken i munnen økte for hver kur.
Jeg spiste lett mat, mye grønnsaker, frukt, smoothie og sushi. Stekt mat  og fet mat ga meg vemmelser. Kanskje fordi jeg unngikk tungt fordøyelig mat, så kastet jeg ikke opp.

Etter cellegift nummer to, forsvant håret, og jeg så slik ut da jeg tok håret. Siden forsvant resten. Der og da kjentes det veldig dramatisk.

Familien hadde sommerferie, jeg kom på helgebesøk på hytta. Veldig veldig sliten var jeg..

Sakte men sikkert økte vekten min under kurene. Jeg , som alltid har vært slank, til tider for tynn,  har kunnet spise alt hva jeg har ønsket, ble småblubben. Cellegiften gjør noe med hormonene og stoffskifte.

Men det var også håndterlig.


For meg var det nesten alle verst å  tape  frihet. At jeg ikke lenger var herre over egen tid, over dagsform og krefter.
At jeg ikke kunne planlegge noe. At jeg aldri visste hvordan dagsformen var.


Den første tiden var jeg høy på livet, grådig på å få med meg mest mulig, overbevise meg selv og andre at det gikk an å være midt i livet selv om jeg var under kreftbehandling.

Jeg jobbet litt, skrev på bok,  var på boksigneringer for å selge kriminalromanen min som akkurat var blitt lansert før kreften dukket opp, var på fester og hytteturer, gikk på ski og isbadet, arrangerte burstafester og  dro på venninnetreff.

Levde opp til myten om meg selv som  den turbudama uten stans.

Men turbomotoren streiket en gang i slutten av februar.

Fra kur 3 ble det påtagelig verre. Jeg måtte gå fra selskaper under forretten, jeg fikk ikke kur til fastsatt tid fordi jeg ikke hadde hvite blodlegemer, jeg ble mer sliten, jeg kollapset på shopping med ungene, jeg tålte ikke masse lyder, masse stemmer rundt meg.

Jeg måtte lære meg å si nei. Jeg måtte lære meg å ta hensyn til meg selv. Jeg måtte lære meg at å skuffe andre mennesker er en del av livet.



På denne tiden fikk jeg også beskjed om at kreften var mer aggressiv og nytt lengre behendlingsløp ble lagt.
Det var et kraftig tilbakeslag. En knekk. Uvirkelig vondt og det kunne være lett å bli redd og deppa.
For noe av det verste som rammer deg som kreftpasient er uvisshet og frykt for fremtiden. Mer aggressiv kreft, hva betød egentlig det?
Etter noen dagers fortvilelse bestemte jeg meg.
 Ville ikke fortvile. Ville tenke at jeg var heldig som hadde leger som hadde undersøkt kreften min enda en gang, som hadde målt den påny for verdien KI67, som det heter. At jeg var heldig som fikk ny og tøffere behandling nå, og ikke senere.
Jeg ristet fortvilelen av meg og deppet ikke.
Forsto at dette måtte til for å bli kreftfri.
Bestemte jeg meg for å stole på legene. De sa at jeg ville bli frisk, det tok bare litt lengre tid.
Realiteten var likevel at jeg ville være syk flere måneder lengre enn planlagt. Jeg ville slite med flere bivirkninger lengre etter at behandlingen var avsluttet.
 Jeg mistet  kontroll over enda lenger tid av livet mitt.

Noe av det verste var å miste kontroll.
Feilen jeg gjorde var nok å være for ambisiøs på egne vegne.Skulle fortsatt fikse det meste i livet, og ble skuffet og lei meg når jeg ikke fikk det til....

Det nesten aller verste var smertene som kom i kroppen etterhvert. Den nye type cellegiften som jeg fikk etter den tøffe FEC-en, Taxolen, som skulle ta den aggressive kreften, reagerte kroppen min veldig på. Jeg hovnet opp i hele kroppen, fikk masse vann overalt, la på meg i alt 8 kilo.  Jeg fikk vondt under føttene, som å gå på puter. Leddene ble stive, det prikket i negler... Smertene og stivheten jeg fikk, argh ... Det var pyton. Alle bivirkningene skal dere få slippe å lese om. Har en egen blogg for det for de spesielt interesserte.

Den finner dere her:.

Dette gjør cellegiften med meg


Og etterhvert mistet jeg øyebryn og vipper. Det var nesten verre enn hårtapet. Dette håret rundt øynene gir jo ansiktet karakter.
På den annen side mistet jeg alt kroppshår. Det har jo også noen sider, og noen fordeler!

Jeg skal ikke underslå at det kjentes fælt å miste utseendet ditt. For en som har vært vant til å se rimelig grei ut, som til og med levde av utseende som modell i 20-årene en periode, så var det rimelig tøft å møte et monsteransikt i speilet om morgenen. Å se ned på en oppblåst kropp, tykke overarmer, oppsvulne legger.  Forfallet kjentes brutalt.
Men jeg trøstet meg med at dette måtte til for å bli frisk, sminket meg litt ekstra, rullet skjerf rundt hodet og løp ut på tur,- med solbriller!!

Om jeg ble overbehandlet, er ikke godt å vite. Men jeg fikk alle typer behandling, operasjon, cellegift, stråling og medikamenter.

En måned etter behandlingsslutt. Håret gror og jeg trives i solen i Hellas

Ille var det også å kjenne at kreftene ikke kom da behandlingen var over. Det var en nedtur.Alle trodde at da var jeg frisk. Men sannheten var at selv om jeg var kreftfri og ferdig med behandling, var jeg på det sykeste.
Paradoksalt nok følte jeg meg aldri syk mens jeg hadde kreft. Det var behandlingen som fikk meg til å se elendig ut og til å føle meg syk.

Her er beskrivelsen min dagen jeg var ferdigbehandlet.

Slik har jeg overlevd krefthelvete


Først nå  etter nyttår føler jeg at jeg har fått ansiktet mitt  og kroppen min tilbake.

 Måneansikt, hovne øyne alt det der er  omsider historie.
 Det måtte en Afrika-tur til! Litt fleip det, men tror kroppen min hadde godt av solstråler. I sommer tålte den det jo ikke, på grunn av cellegiften
Og siden desember har jeg gått ned tre-fire kilo og er nå nede omtrent der jeg var for et år siden. Boff, de åtte mer-kiloene er borte!
Seier!

Det er ikke bare forfengelighet. Det er god helse å være slank og trent etter en kreftbehandling.
Det er lett å legge på seg av brystkreftbehandlingen. Samtidig vet man at fett på kroppen øker sannsynligheten for brystkreft ( fordi det er mer østrogen i fettceller ) Det å holde seg slank og å trene er beste middel i kampen mot tilbakefall. Å trene bidrar i seg selv til å dempe østrogennivået i kroppen.
Nå skal match-vekt holdes. Trener hver dag. Løper. Push-ups. Yoga.  Er kommet i god form igjen. Har hvilepuls på 60 og maxpuls på 188-190.  Ikke verst etter et tøft cellegiftår. Kondisen kan sikkert fortsatt forbedres.
 For første gang siden jeg var ung mamma, er ambisjonen å gå på treningsstudio igjen.

Hver dag har jeg pisket meg selv ut på tur.

Livet vender  gradvis tilbake.

Kreftåret er snart en parantes. Selvfølgelig vil jeg alltid bære erfaringen med meg videre, men jeg håper den ikke preger meg for mye.

Jeg kaller året mitt helvete. Noen blogglesere har reagert på det. Men for meg har det vært det,  jeg mistet mye dette året. Jobbidentitet, håret mitt, kroppen min, helsen min, mitt sosiale liv.
Det handlet ikke lenger om å leve. Det handlet om å holde ut.

Du tolererer smerte, vondter og ubehag når du vet det er forbigående, at det har en god hensikt...
Samtidig som jeg vil understreke at det er helt håndterbart.  Og jeg hadde selvsagt lykkestunder, gode opplevelser, flotte turer hver dag, gode samtaler med noen få nære.

Jeg leser at noen kjendiser sier at kreft er det beste som har hendt dem.
For meg er det omvendt. Kreften er det verste som har hendt meg..
Men jeg har bestemt meg for at frykt for tilbakefall ikke skal få dominere livet mitt, heller ikke bitterhet eller følelse av å ha bli rammet av stor urettferdighet.
Det å leve i nået har hjulpet meg underveis. Det skal jeg fortsette med.
Jeg fikk kreft, basta. Kreft er noe dritt, basta. Men jeg håndterte det ganske bra, basta.
Nå er jeg kreftfri, basta. Og jeg skal forbli kreftfri, basta!
Skal leve frisk og sprek til jeg er 97,5 år gammel, dobbelt basta!

Fra boklanseringen, 3 uker før kreften ble oppdaget. Stort fall fra enorm lykke til bunnløs fortvilelse månedene etter.

I går snakket jeg med en nabo som også  har hatt kreft. Vi er begge enige om at vi ville vært erfaringen foruten.
"Dessuten er jeg ikke blitt noe klokere, " sa han og smilte. "Snarere dummere."
Det stemmer det.
Kreftpasienter blir dummere. Hvorfor er det ingen som skriver om det i media?
 Men det er forbigående.  Det kalles dizzie brain, på fagspråket, eller chemobrain...
Mentalt stress, kreftens herlinger, og cellegift og stråling går ut over intellektet.  Du blir distre, glemske  og svimete. Fakta. Det er litt som å være i ammetåka. Ammetåka pluss litt til..
Men vi finner veien ut igjen. Ikke sant?

Likevel, det aller verste med kreftåret har vært at jeg en periode ikke kunne være mamma på ordentlig. Var for sliten, hadde ikke immunforsvar.
Når en i familien får kreft, rammer det alle. Brutalt er det.
Det blir et år på vent. Tårer, frykt, smerte, opp og nedturer.
Resten av historien er privat.
Som datteren min sa forrige dagen. "Det har vært hardt, mamma, også for oss."
Hjertet mitt gråter.

<script type="text/javascript" src="http://blogglisten.no/c.js?id=46306"></script>