Når en av oss dør av kreft

 Hver uke trener jeg yoga med en gjeng andre kvinner. Mange av oss ble kjent i høst på et kurs på Radiumhospitalet.
Vi hadde alle vært gjennom kreftbehandling, noen av oss sto fortsatt midt oppe i det, mens andre var ferdige.

Vi trente sammen, og vi gikk på kurs som skulle lære oss å håndtere livet etter kreften. "Raskere tilbake," heter det, og er et kjempeflott tilbud til kreftpasienter.

Felles hadde vi kvinner på kurset en trygghet, eller nesten-trygghet for at legene hadde fjernet kreften fra kroppene våre.  Og cellegiften og strålebehandlingen hadde tatt eventuelle kreftceller som hadde forvillet seg et annet sted i kroppen.

Vi var ikke kronisk kreftsyke. Vi skulle ikke dø av kreft nå.
Trodde vi. Håpet vi.
Vi var 12 kvinner med livet foran oss.

Likevel, vi var alle preget av den røffe behandlingen vi hadde gjennomlevd.
 Vi var skallete, noen hadde litt hår, noen gikk med parykk, noen hadde ødem, noen hadde stive ledd,  noen var blitt overvektige, noen en pupp, noen ingen pupp, noen begge puppene men med et lite arr, og noen hadde helt nye "kjøpe-pupper. Noen unge, noen voksne, noen eldre.
Vi var fra 32 til 60 år gamle.

I løpet av noen måneder  delte vi  erfaringer med hverandre.
Og vår felles skjebne gjorde at vi ble godt kjent, vi var åpne overfor hverandre om gleder, frykt, smerter og bivirkninger,  om familieforhold, om utsikter til jobb, sykmelding, arbeidsavklaringspenger, om sex og samliv, om barn og ansvar, vi lo sammen, masse galgenhumor, vi var triste og vedmodige sammen og vi kunne snakke om all verdens dumme kreftting som ikke så mange andre forstår.
I løpet av denne tiden ble vi veldig godt kjent. Og på en måte var det trygt. Vi så hverandre bare i en slik setting, og ikke ellers.


12 kvinner med samme sykdom. Men vi hadde alle ulike varianter av brystkreftsykdommen og hadde fått ulik behandling.
Noen hadde trippel negativ kreft, noen arvelig,  HER 2 negativ, noen Her 2 positiv, noen østrogenpositiv kreft, noen østrogen og progesteronpositiv kreft, noen med høy KI67, andre lav KI67.
12 kvinner preget av kreften og behandlingen. Men vi levde. Ingen av oss skulle dø!

Brystkreft er en farlig og dødelig sykdom, men til tross for at det er den vanligste dødsårsaken blant kvinner, overlever de fleste av oss  brystkreften. Prisen det har, er en annen sak...
Etter fem år  lever åtte av ti brystkreftpasienter i snitt, i følge Kreftforeningen. Lenger frem finnes ikke pålitelig statistikk, men flertallet lever i flere tiår etter en slik diagnose.  Men vi vet at mange får tilbakefall og spredning også etter dette. I følge Ullevål universitetssykehus blir 2/3 friske av sykdommen.


Tilbake til oss kvinner på kurset.
Vi var 12. Og stemmer statistikken slavisk ville cirka tre av oss få tilbakefall og spredning og ikke leve om fem år. Kalde fakta.
Men statistikken gjaldt ikke oss, var vi sikre på.
Selv om legene på kurset sa : "Trolig ser vi noen av dere her igjen."
Vi skottet på hverandre, knep hendene sammen og så ned i gulvet.
Ikke vi. Vi var kreftoverlevere!

Andre kreftsykdommer er kurerbare med spredning. Det er dessverre ikke brystkreften. Dersom brystkreften sprer seg til andre organer  blir den kronisk, inoperabel. Håpet er at forskerne en dag om ikke for lenge finner en behandling som virker mot det som kalles fjernmetastaser.

Men dessverre så innhentet statistikken oss fortere enn hva vi hadde forestilt i våre verste mareritt.
Forleden skulle vi ut på byen, vi 12 kvinnene. Noen av oss sees fortsatt på trening, men noen av oss hadde ikke sett hverandre siden jul.
Det var gøy å se hverandre igjen.  Alle er gladere og penere enn sist.
Nå har alle kastet parykken og skjerfene.Alle er vi stolte over vår nye hårprakt og over våre mer normale ansikter og mindre hovne kropper.   Latteren satt løst og vi hadde masse å snakke om, masse å oppdatere hverandre om. Vi var mange rundt bordet, men ikke fulltallige, slik er det jo ofte. Vi skulle snart få vite årsaken til at ikke alle var der.
Etter den første oppdateringen og halvveis ned i det første glasset kom den sjokkerende nyheten.
En av de andre hadde truffet en av kvinnene fra kurset på Radiumhospitalet. Hun hadde fått ny kreft, og var nyoperert. Vi ble alle så triste, og vi kjente  på frykten for at styggedommen skulle ramme oss igjen.
Og da fikk vi den andre brutale nyheten.
En av oss fantes ikke lenger.
"Astrid er død," sa en av de andre med gråtkvalt stemme.
Astrid, den yngste av oss alle. Bare 32 år gammel, med hele livet foran seg, var død.
 Uvirkelig, vondt, urettferdig.
Hvordan var det mulig? Vi ble stille og triste, mistet matlysten.

Det er ikke mer enn to-tre uker siden jeg trente ved siden av Astrid. Hun hadde åpenbart vondt i kroppen, og det var noen øvelser hun ikke gjorde. Men hun ble med på vår standard kaffe og vaffelstund etterpå. Vi pratet om livet, jobbutsikter, familie og slik man snakker med folk man kjenner. Jeg spurte ikke om hun hadde vondt, ingen av oss spurte, og hun fortalte ikke noe som fikk oss bekymret.
Så sa vi ha det, og jeg husker siste bildet av Astrid der hun småløp ned bakken hvor det fortsatt lå is i veien, vinden var bitende kald, hun var tynnkledd og hadde bare converse av tøy på føttene.
"Sees neste uke," sa hun, knep øynene sammen og vinket. Jeg så etter henne og tenkte at jeg skulle spørre om hun ville sitte på, men hun forsvant før jeg kom så langt. Og så husket jeg at hun bodde på en annen kant av byen enn meg, startet bilen og kjørte min vei.
Neste gang på trening reagerte jeg ikke på at hun ikke var der, slik hender jo med flere av oss.
Denne kvelden som skulle være en fest, jo da ble vi sittende der triste og mimre. Likevel ble det en fin og nær kveld med flotte kvinner.
Vi kjente alle at vi skulle ønske vi hadde visst, kanskje at vi hadde spurt mere hvorfor hun hadde vondt, vi skulle ønske vi hadde gått i begravelsen.
Jeg tenkte kanskje hun fikk den dødelige lungebetennelsen den dagen hun løp tynnkledd fra trening?

Vi måtte gjøre noe denne kvelden på restauranten. En av de andre, også hun tidlig i trettiårene løp ut, kjøpte et kort. Sammen skrev vi et kort til Astrids familie, fortalte om våre minner om henne.
Ingen av oss vil glemme den kvelden. Ingen av oss vil glemme Astrid.

Hvil i fred, Astrid. Du var sterk, engasjert, tydelig og flott. Det er så urettferdig at du ikke fikk leve lenger.

Disse dagene har jeg også tenkt mye på  min tidligere kollega fra Dagens Næringsliv Janina som også gikk bort i vinter på grunn av brystkreft.
Så trist, så vondt. Her er bloggen jeg skrev da Janina døde.

HVIL I FRED, JANINA


Og for oss andre som er igjen, som er heldige. Vi må kunne tillate oss å kjenne på frykten for tilbakefall, være realistiske, men vi må prøve å leve her og nå, ikke la redsel få styre livet vårt.
Noen av oss er på den riktige siden av statistikken.
Og ett er sikkert:
 Ingen har noen garanti.
Det eneste sikre i livet er at vi skal dø en gang.

Hvil i fred, Janina

Sist fredag døde Janina.
Flotte, vakre, sterke,sprudlende Janina ble bare 49 år.
Vi var kolleger i Dagens Næringsliv. Den gang var vi en håndfull unge kvinnelige reportere i en mannsdominert redaksjon.
Janina og jeg begynte i avisen omtrent samtidig, på begynnelsen av 1990-tallet en gang,
Kåre Valebrokk rustet opp avisen og ansatte mange nye og ferske journalister.
Det var en fantastisk tid med store oppgaver på jobb, lange arbeidsdager og et aktivt sosialt liv med kolleger.
 Janina og jeg var ikke nære venner, men vi tilbragte en god del fritid sammen, på ski, helgeturer og på fester.

Janina var faktisk med på fest til en venn av meg den kvelden da jeg møtte Dag Erik, mannen min, på ordentlig.
Slik husker man.

Som meg var Janina sporty og opptatt å holde seg i form.
Som meg hadde hun mye energi
Som meg fødte hun etterhvert tre barn.
Som meg var hun håpløst frankofil
Som meg hadde hun mye å leve for.

Som meg fikk hun brystkreft.

Jeg har et bilde på netthinnen av Janina på motorsykkel, med svart skinndress, hjelm på hodet og et stort og bredt glis i det hun svingte ut fra parkeringsplassen utenfor Dagens Næringsliv.
Jeg drømte om det også, og var i ferd med å ta motorsykkellappen da jeg ble gravid.

Våre veier skiltes etterhvert. Hun flyttet ut av byen med kjæresten og ble lærer.
Jeg begynte i NRK.
Vi hadde lite kontakt noen år, det ble bare noen tilfeldige møter.

Men kreften bragte oss sammen igjen.  Vi fikk begge konstatert brystkreft i 2011. Hun i januar, jeg i desember.
 Hun leste om meg og kreften i media  og tok kontakt.


Legene mener at  operasjon, cellegift og stråling har gjort meg kreftfri. Jeg er helbredet for kreft, bank i bordet.
Skjebnen ville det annerledes for Janina. I løpet av  den første cellegiftbehandlingen fikk hun beskjed om at kreften hadde spredd seg til andre steder på kroppen.

Hun ble satt på nytt behandlingsregime. Slapp mer cellegift da.
Var lykkelig og takknemlig for behandlingen som var annerledes og som tillot henne å være mor, reise til sitt Frankrike, jobbe litt, engasjere seg i lokalmiljø, drive med teater, følge gutta på fotball.
I et års tid så det ut til å gå bra, før hun fikk nye nedslående beskjeder om ny spredning.
.
Når brystkreft sprer seg, er den kronisk. Den er inoperabel. Lilkevel kan legene stanse utviklingen av kreften med ulike miksurer av cellegift, stråling og hormoner. Mange pasienter kan ha gode og smertefrie liv i veldig mange år.
Janina fikk ikke oppleve det
Det gikk så altfor fort med henne.

Janina gjennomgikk nye tøffe behandlinger, men hun var glad, stolt og sterk. Klaget ikke.
Hun sto frem i lokalavisen og fortalte om sin alvorlige diagnose. Hun fortalte om glede og gode dager oppe i tøffe behandlinger.
Utad virket hun verken bitter eller sint. Hørte aldri at hun nevnte at det var urettferdig.
Hun mente endatil at hun var heldig. Heldig fordi hun tålte cellegiftkurer og stråling bedre enn de fleste. Hun fikk ikke fæle bivirkninger som meg og andre.
Hun var offensiv, sterk og tydelig.
Hun aktet å leve lenge.
Hun mente at hennes krefthistorie ikke var trist. Hun så lyspunkter.
Hun engasjerte seg i denne bloggen. Ville at jeg skulle kutte å kalle kreftåret for mitt helvete.  Sa jeg med min åpenhet på blogg var en inspiratot for andre og derfor måtte veie mine ord. Mente jeg kunne skremme andre ferske kreftpasienter med å kalle året for et helvete..
Tenk, på dette tidspunkt hvor hun selv visste at det gikk feil vei for henne, tenkte hun på hvordan andre kreftpasienter hadde det.
Det kalles storsinn. Det kalles omsorg for andre,
Sist gang jeg kommuniserte med Janina var 11. januar. Ingen tegn da til at hun skulle gå så fort bort. Nyheten om hennes altfor tidlige bortgang har satt meg veldig ut. Jeg har de siste dagene tenkt mye på Janina og undrer meg hvordan en sykdom kan arte seg så forskjellig på to kropper.

Hennes dødsfall minner meg om hvilken jævlig sykdom kreften er hvis den får kontroll over kroppen din. Hennes dødsfall får meg til å fortvile over at hundrevis av millioner, sikkert milliarder, flerfoldige milliarder globalt, brukes på kreftforsking og likevel knekker de ikke kreftkoden!
De siste dagene har jeg fått beskjed om at flere som jeg kjenner godt, er blitt rammet av kreften, noen med spredning. Jeg krysser fingre og tær for dem. Og midt i det hele forstår jeg hvor heldig jeg har vært. Jeg kjenner en grenseløs takknemlighet over at jeg så langt har vært heldig.


Hvert år får rundt 3000 norske kvinner brystkreft. Hvert år dør rundt 600  norske kvinner av denne krefttypen.
Janina er blitt en del  av  den dystre statistikken.Brutalt er det.
 Janina etterlater seg mann, tre sønner og en stesønn. Den eldste gutten hennes er knappe 15 år.
Det er ikke til å fatte det tapet de føler, den sorgen de må leve med..
Janina begraves fredag.
Jeg tenkte først at jeg skulle gå i begravelsen, men er etter noen dagers overveielse kommet til at jeg ikke orker det.
Situasjonen hennes er for lik min. Jeg vil trolig bli svært beveget ved synet av hennes små og alt for unge barn ved båren.
Men jeg vil tenke  mye på deg denne første dagen i februar.
Jeg lyser fred over ditt minne, kjære Janina. Du var unik. Du vil bli husket.

 r