Begivenhetsrike dager. Timen før jeg ble trillet inn på operasjonssalen, ble jeg intervjuet av Dagsavisen. På telefon, altså. Avisen har den siste tiden fokusert på hvor det ble av alle debutantene, oppslag med bilder av meg og flere av andre bok-debutanter fra denne høsten. Jeg har kanskje ikke fått de store oppslagene, men jeg er slett ikke misfornøyd med omtalen i media. Dobbeltside i VG, gode anmeldelser, det har blitt over 10-12 reportasjer og omtaler av På direkten i diverse riks- og lokalaviser. Men jeg tenker at det er i bokhandlerne det butter, de har ikke samme fokus på debutantene som forlag og media har. Dette hadde jeg lyst til å formidle journalisten i Dagsavisen. Hun ble glad for at jeg ringte, fordi hun hadde tenkt det samme som meg. Hvorfor satser ikke bokhandlerne mer på oss debutanter.
Vi pratet, men så måtte jeg legge på for kirurgen kom. Hun hadde med seg gode nyheter, hun ville bare fjerne svulsten, ikke mer. Jeg ble så lettet.
Operasjonen skulle starte om en time. Jeg fikk en pille, operasjonsklær i hånden og ringte journalisten tilbake for å avslutte intervjuet. Avisen ville komme for å ta bilde av meg,til intervjuet som kommer på trykk i morgen, lørdag. Men da sa jeg stopp. Fortalte at jeg lå på sykehuset og skulle bli operert for kreft.
Portøren kom for å hente meg, jeg sto fortsatt i telefonen, måtte be ham vente to minuter, mens jeg gikk og skiftet til operasjonsklær.
Fikk en pille som skulle få meg til å slappe av og ble trillet gjennom sykehuset og inn i en heis. Men da vi kom til operasjonssalen måtte jeg opp av sengen og gå bort til operasjonsbordet. Det ble litt voldsomt. Skulle helst ha blitt båret inn dit med lukkede øyne. For der inne ventet grelt lys, pleiere, anestesilege. Alvor. Frykten for å dø surret gjennom hodet. Jeg tittet opp i taket, på den enorme lampen, på det smale grønne operasjonsbordet og på alle instrumentene som lå der, klare til å skjære i meg.
Et sekund, et lite sekund, hadde jeg lyst til å snu.
Men la meg ned, fikk smertestillende gjennom blodårene i hånden, snakket med legen og lurte på hva han gjorde, mens jeg pratet kjente jeg tungen vokse, bena bli tunge, hodet bli full av bomull. Så ble alt mørkt.
Da jeg ble vekket etter operasjonen, trodde jeg at jeg fortsatt lå på operasjonssalen, at det bare hatt gått noen sekunder, men alt var over. Jeg var midt i en drøm om Twitter, aner ikke hva, men vitner vel om at jeg var i jobbmodus selv under en operasjon...
Jeg ble liggende lenge på overvåkingen etter operasjonen, hadde store smerter.Fikk oksygen gjennom nesen og kanyler i armen, diverse ting som var festet på kroppen min for å følge med puls og hjerte...
Men legen sa jeg var så sunn og sterk at jeg ikke trengte blodfortynnende...
I mellomtiden tittet jeg ut gjennom vinduet, så det ble mørkt, forsto at tiden gikk og at jeg ikke rakk å lese manus til Dagsavis-journalisten for sitat-sjekk og lurte på om mannen min ble engstelig for at jeg ikke kom tilbake.
Først etter noen timer ble jeg trillet opp på rom 804 hvor kjæresten min hadde ventet hele dagen. Jeg fikk mat, kos og siden bare sov jeg meg gjennom kvelden og natten.
PÅ morgenkvisten sendte jeg Dagsavisen noen bilder fra iPhonen tatt av meg den siste uken i forbindelse med boken og håpet det holdt. Det gjorde heldigvis det.
Fikk besøk av sykepleieren og siden av kirurgen for å avtale videre fremdrift og sjekke sår med mer.
Nå er jeg forhåpentlig fri for kreft. Sikker er jeg ikke ennå. Kirurgen har fjernet svulsten og en lymfeknute. Nå skal patologer sjekke om det er kreftceller i lymfeknuten. Finnes de der, må jeg inn igjen før jul og ta en ny operasjon. Sykehuset har allerede holdt av en operasjonssal til meg fredag den 16. desember.
Etter at jeg kom hjem har jeg gått en tur med bikkja, og skal nå sette meg ned med den siste boken til Øystein Wiik, Slakteren. Hvorfor akkurat den boken kommer jeg tilbake til senere.
I morgen skal jeg på min første boksignering som kreftfri, på Norli på Trekanten i Asker. Klokken 12. Legen sa det var helt ok. Bare fint å bruke armen forsiktig. Håper noen kommer.
Godt å være kvitt den bankende kreftsvulsten. Godt å være glad igjen.
