Over på ny cellegift

Påskeferien er over. Flere bøker er lest(men ikke så mange som jeg trodde), masse turer er gått, masse god mat er spist, hver dag har vært fylt med lange, gode lunsjer og middager med venner og barn.
Legene ville kanskje si; for sosiale påskedager for en som går på cellegift. Men det er hyggelig og jeg har hatt masse krefter. Tror også at jeg får energi av å leve mest mulig normalt.

Jeg har "syndet", har spist både sjokolade og rødt kjøtt. Har til og med drukket vin hver dag.
Sukker og kjøtt har jeg stort sett holdt meg unna etter at jeg fikk kreftdiagnosen.
Kreftcellene trives med sukker og kjøtt.
Vin frister heller ikke så ofte, og uansett aldri uken etter cellegift.

Men nå i påsken spiste jeg det jeg fikk. Jeg føler det er viktig å være med på tradisjoner, spise lammestek i påsken, grille pølser og gomle påskemarsipan. Fint for barna å oppleve at det ikke er spesialgreier med moren deres hele tiden.

I påsken glemte jeg nesten at jeg var under behandling for kreft. Følte meg like pigg og opplagt som andre.Fikk fregner og røde roser i kinnene.


Men nå er jeg vendt tilbake til hovedstaden, til gråvær og alvor. Til hverdagen min akkurat nå.
Null sukker, null kjøtt, korken på vinflaskene.
Fokus på det jeg skal gjennom.
Onsdag begynner jeg på en helt ny type cellegift. Taxol.
En kur som skal ta de hurtigvoksende kreftcellene som patologene fant i kreftsvulsten min.
Jeg er spent. Hvordan vil kroppen min reagerer på selve cellegiftbehandlingen.
Hvor dårlig blir jeg?

Denne kuren kan skape sterke allergiske reaksjoner. Derfor har jeg for første gang i dag spist allergimedisin som legen foreskrev meg. Det samme må jeg gjøre i morgen tidlig før jeg går til sykehuset.

Jeg som aldri spiser medisiner, jeg tok ikke i mot smertestillende en gang da jeg fødte barna mine, har en boks full av medisiner som jeg må ta.

Dagene etter jeg får cellegift, spiser jeg piller til frokost, lunsj og kvelds. Jeg liker det ikke, men jeg følger opplegget. Tør ikke annet.
Når jeg er ferdig med dette, ferdig med cellegift-behandlingen har jeg lyst til å faste, få all dritten ut av kroppen min. Håper jeg har krefter til det.

Men først altså: Ny type cellegift i morgen.
Før jeg får cellegiften må jeg gjennom prøver for å se om kroppen min tåler cellegiften nå, eller om jeg må vente noen dager. Det har skjedd før.
Men regner med at alt er i orden.
På sykehuset vil jeg få allergidempende intravenøst sammen med kvalmereduserende før cellegifen Taxol pumpes inn gjennom blodårene mine.
Jeg er ferdig med den fæle FEC-kuren. På sykehuset sier de at Taxol vil oppleves mildere.

FEC er standard cellegift for brystkreftpasienter, men jeg må få mer cellegift enn standard er. Egentlig skulle jeg få cellegift bare en gang til, men i februar fant kreftlegene at jeg hadde en mer hissig krefttype enn de først trodde. Kreften min var ikke så "kjedelig" likevel, som kirurgen med gullskoene først sa. Har jeg forstått legespråket riktig, hadde jeg to ulike krefttyper i den svulsten de fjernet fra kroppen min i desember. En kjedelig type, og en mer aggressiv, hurtigvoksende.
Taxol cellegiften skal ta den mer avanserte krefttypen. Skal sørge for å drepe alle muligheter for at en slik kreftcelle skulle gjemme seg et sted i kroppen min.

Jeg går inn i en ny fase i behandlingen.. Kanskje vil jeg føle meg mer som en pasient nå. Fordi jeg skal få cellegiften hver uke.
I mange uker fremover. Har ikke orket å fortelle her hvor mange kurer jeg skal gjennom.
Prøver å tenke positivt om det. At jeg er heldig, at legene fant det proteinet KI 67 i kreftsvulsten min nå, og ikke at jeg ble behandlet feil og at det om en tid ble oppdaget mer kreft fordi de ikke hadde tatt alt med behandlingen.

Men jeg synes det er tøft.Kan ikke unnslå det. Hele 12 nye overføringer intravenøst med cellegift skal jeg få.
Kreften min var altså ikke så kjedelig likevel, som de først trodde. Den er mer avansert.
Men likevel står det fast: Jeg har ikke spredning... Jeg har vært så utrolig heldig, jeg oppdaget kreften før den hadde spredt seg til brystet, før den hadde spredd seg til lymfekjertlene.
Jeg blir frisk,men må bare gjennom noen måneder til med behandling.
Til sommeren er jeg ferdig. Har vel aldri gledet meg slik til en sommerferie som nå.
Til at jeg kan kaste parykken, til at jeg kan leve helt og fullt som normalt.

Men under skjer allerede nå: Håret mitt vokser, jeg klippet det forrige dagen, det er tynt, men det vokser!! Øyenbrynene er blitt litt tynnere, tror jeg, men jeg har mye å ta av, og det synes bare for de som kjenner meg godt, og øyenvippene henger fortsatt på: Jeg kan ikke klage. Jeg har heller ikke lagt på meg, slik mange brystkreftpasienter gjør.
Mange sier at de ikke ser at jeg er syk.
Og jeg er jo ikke syk. Jeg er bare under behandling.
Og det beste er, at jeg stort sett er glad.Fyller dagene mine med masse fint innhold, lange turer, trening, bøker, skriving, lunsjer og mye samvær med barna.

Men i morgen er jeg ikke glad. Tungsinnet er allerede over meg. Hater virkelig dagene jeg får cellegift. Jeg er i koma, det er som om jeg beveger meg i en tåkete bomullsverden.

Tilbake til livet etter cellegift

Dette er en blogg for de mer interesserte....De som bryr seg og lurer på hvorfor jeg har vært litt taus de siste dagene.


Kvalmen er årsaken.
Jeg sier bare:Kvalme, gå din vei!!

Selv om det ikke synes så godt på dette uskarpe bildet tatt lørdag morgen i Oslofjorden, har denne cellegiftrunden vært fæl. Og jeg har vært dårligere mye lengre.
Kvalmere, mer svimmel, mer smerter i hode og kropp.
Uutholdelige smerter, egentlig.
Smaken av cellegiften har liksom etset seg fast til munnen,halsen, magen. Som en blanding av eddik og eksos. En forferdelig uforglemmelig smak.
Det er ingen bønn, hvert sekund blir jeg gjennom smaken minnet om at jeg er kraftig forgiftet.
Gleder meg til at smaken forsvinner en dag til uken.

De tre første dagene etter denne kuren sov jeg, gikk noen turer og sov igjen.
Bare avbrutt av en utmattende tur til sykehus og lege for å få sprøyten som øker verdiene på de hvite blodlegemene.
Denne sprøyten som sykepleieren holder på bildet skal sørge for at benmargen min lager nok hvite blodlegemer at jeg tåler cellegiften. Sprøytens innhold, Neulasta, gir meg noen ganske merkbare smerter noen dager.

Vekten økte med fire kilo umiddelbart, fra et døgn til et annet. Kortisonet i arsenalet av kvalmereduserende piller pluss middelet i denne sprøyten binder vann i kroppen.
Bekymrer meg ikke, vet det forsvinner, men det er likevel underlig å se hvordan ansikt og mage, alt, blåses opp noen dager. Likevel tenker jeg litt på alt dette som kroppen min stappes full av nå. Hva er langtidseffekten? Vel blir jeg fri for kreft, men fører alle disse medisinene og ikke minst cellegiften til skader og bivirkninger senere i livet?

Vet at det ikke hadde vært mulig å overleve cellegiften uten disse pillene mot kvalmen.
Heldigvis hjelper søvn. Jeg sover meg bort fra ubehaget.

Fra fredag til lørdag sov jeg 16 timer sammenhengende.
Lørdag morgen våknet jeg til strålende solskinn og husket avtalen med badeenglene. Gjengen jeg har isbadet med hver søndag siden senhøst og gjennom vinter.
Orket jeg denne uken?
Var fortsatt slapp, mørbanket, svimmel.
Lett å si nei.
Men jeg tvang meg selv opp av sengen.

Mann og barn mente jeg var litt gal da jeg pakket ned håndkle, badedrakt og ullsokker,- klar for isbading.

Fra komatilstand til bading i sjøen i mars!

Litt svimmel og omtåket vasset jeg ut i den kalde sjøen. Som alltid når vi isbader, med ullsokker på føttene.
Det var 3 grader i sjøen og syv grader i luften. Is-slusjen lå fremdeles rundt oss og det var en så utrolig vakker morgen.
Til å bli glad, begeistret, forelsket i livet.
Ikke så vondt å bade som i vinter.
Deilig. Nesten ikke kaldt å komme opp av vannet.
Energikick!

Det var herlig igjen å kjenne at jeg levde etter min verste cellegiftrunde til nå.
En time eller så var alt ubehaget borte.
Før det kom tilbake som en boomerang.

Jeg måtte hvile lørdag ettermiddag.

En venn sa til meg nå i helgen."Hadde jeg fått slik kreftbehandling som deg, ville jeg tatt konsekvensen av det, og vært mest mulig hjemme."

Da vet jeg at jeg hadde blitt deppa.

Jeg ønsker fortsatt å få med meg mest mulig.
Men det betyr at jeg kanskje, jo helt sikkert overdriver, at jeg prøver og feiler.
PÅ lørdag kveld måtte jeg melde pass. Vi var i bursta-selskap til en venn, i Aschehoug-villaen faktisk, som jeg kjenner fra forlagsfester.
Men under middagen måtte jeg kaste inn håndkle. Med over 100 mennesker i høy feststemning, ble det for mye bråk for mitt plagede hode.Jeg dro midt under middagen, mens mannen min ble.
Ikke hyggelig å bryte opp, men jeg vet verten og burstabarnet satt pris på at jeg kom.

Jeg prøver mer enn jeg fikser.
Uken blir travel, og må kanskje spare kreftene.
Jeg skal på bokarrangement på Lillehammer, jeg skal intervjues av en avis om påskekrim, jeg skal være mamma, prøve å skrive litt, trene og bli sterk igjen. I morgen skal jeg til tannlegen også, vil ikke at cellegiften skal gi meg tanntrøbbel.
Kvalme gå din vei!

Overlevde denne cellegiften og

Slik er jeg nå!
Ute av cellegifttåken igjen. Nesten ikke mer kvalm. Hodepinen har sluppet taket.
Minus et par kilo. Litt blekere enn vanlig.
Begynner å venne meg til parykken, og har faktisk klippet den litt mer rufsete i luggen, for at det skal være mer meg.
Bortsett fra kvalmen, hodepinen og håravfallet på hodet har jeg heldigvis ikke mange plager. For det er så mange bivirkninger man kan få av cellegift. Jeg har verken tørre øyne eller tørr hals, tørr og flassete hud, ikke dårligere pust, ikke .... nei, kan ikke liste opp alle mulige bivirkningene her.
Uanseett:føler meg nesten som før.
Søvnen er dårligere, men jeg kan ikke klage.
Det eneste jeg kjenner er at jeg blir lettere sliten enn normalt.Prøver å lære meg opp til å ta bittesmå pauser på sofaen.

Etter lang tur i solen i dag, tok jeg på meg mer jobbaktig tøy og hang adgangskortet til NRK rundt halsen.

Dro til det hvite hus på Marienlyst, hentet ny iPhone(endelig online igjen) på det som kalles "hylla" i NRK, fikk mange klemmer og god bedringsønsker fra folket på nyhetsgulvet i Dagsrevyen og NRK.no.
Hadde ikke hjerte til å si at jeg egentlig ikke bør klemme alle....
Fine kolleger...
Er så glad jeg har en jobb som venter. Er så glad for fine kolleger.

Det er opptur å treffe kolleger. De sier jeg ser sunn ut og ikke syk. Ikke så rart. Jeg er jo egentlig ikke syk.
Det er bare cellegiften som får meg til å føle meg elendig noen dager.
Sprøyten som jeg fikk for å øke de hvite blodlegemene var heller ingen gratistur. Fikk smerter i ledd, og hovnet opp i kroppen de første dagene etterpå.
Som dere ser på dette bildet tatt to dager etter cellegift på jobb. (Ja, var innom en kort tur da også.) var ansiktet både hovent og rødt etter behandlingen.

Men nå har både cellegiften og kvalmedisinene sluppet taket. Hevelsen er borte. Rødmen og.
Nå har jeg to fine uker foran meg hvor jeg skal samle overskudd til den siste av FEC-kurene. Så glad jeg skal være når det er over.



I bilen på vei hjem ringte en av mine kjærester fra jeg var i 20-årene.... Han bor i utlandet og ville gjerne komme på besøk snart. Slik varmer. Han er en gammel-kjæreste som er blitt venn for livet.Også en familievenn.
Og da jeg akkurat hadde kommet hjem fra jobb,ringte et bud på døren. Vakre blomster fra Aschehoug.

Jeg føler meg ikke glemt, selv om jeg er litt ute av sirkulasjon.
Men nå oppsøker jeg ensomheten noen dager. Er på vei til Sørlandet, tar med meg bikkja og reiser til hytta vår.
Får nok besøk av Christina Fiori Mørk. Skal jobbe effektivt noen dager, sove og gå lange turer langs sjøen. Blir sikkert fristet til å bade i det kalde vannet. Men jeg bør vel kanskje ikke gjøre det alene. Jeg er tross alt ikke helt meg selv.
Om kvelden skal jeg lokke frem mørkredselen og skrive noen gufne, jeg lover skikkelig gufne scener på den nye boken.

Og på fredag skal jeg til Aschehoug igjen med en helt annen bokide jeg har.
Slik går ukene. Snart er jeg ferdig med den verste behandlingen.

I morgen forsvinner håret

Fjerde dag.


Status er bra! Overraskende bra.
Ok, jeg har følt meg groggy, kvalm, som om jeg er med på en svimlende evig karuselltur. Det verste har vært hodepinen. Dunk, dunk.

Men jeg har sovet det bort.
For jeg har sovet og sovet. Rekorden var 18 timer sammenhengende mellom dag 2 og 3.
Og så har jeg gått på tur hver dag. Gradvis lengre.
I dag var det nydelig vær og jeg gikk en lang tur med bikkja og mannen min.
Skal ut på en tur i kveld også. Målet er å gå to timer hver dag.

I morgen er jeg sterk nok til skitur.

Og i morgen har jeg tenkt å klippe av meg håret. Vil ta regi selv. Slippe å vente på at det lange håret faller av.

På dette bildet som mannen min tok i dag,ser håret mitt mer rødlig enn det er i den lave vintersolen. Det ser ganske levende ut fremdeles. Men jeg kjenner at det er mindre"fluffy" enn det det pleier.
Det er på tide at det går nå. Det kjennes riktig. Orker ikke å se at det sakte blir glansløst og livløst.

Ja,jeg tar ikke alt, beholder litt, men likevel ikke mer enn at det oppleves mindre smertefullt og mindre dramatisk når det først faller.
Jeg orker ikke finne lange lokker på hodeputen om morgenen.

Datteren min dro meg i håret i dag tidlig.

"Er det løst,mamma?"
"Nei," smilte jeg, "Det er ikke det ennå."

Da fikk jeg en ide. Kanskje frisøren kan lage løsflette av håret mitt? Som jeg kan bruke når det vokser ut til sommeren?

Forleden sa datteren min:"Mamma, jeg lurer på om jeg også skal klippe meg kort?"
Da ristet jeg på hodet og sa:"Det er pent av deg å tenke slik, men du er så vakker med det flotte håret,så det vil jeg ikke at du skal gjøre."

Jeg vil heller ikke at hun, brødrene eller mannen min skal barbere hodebunnen min, hvis det blir nødvendig.
Det skal jeg fikse selv, eller kjøpe meg hjelp.

For håret faller av,det er sikkert. Men kan hende går det flere uker til. Legen med fløyelsøyne antydet 3-4 uker.
Men jeg vil ikke gå i åndeløs spenning. Bedre å gjøre kort prosess.
Ok, halvkort da.


Det er fjerde dag, og jeg er i prinsippet giftfri i kroppen.
Det er som om jeg kjenner at tåken letter.
Men fremdeles må jeg spise piller.
Jeg hater piller. Tror jeg får vondt i hodet av disse kvalmedempende som jeg må dytte ned i hopetall.
Ringte sykehuset i dag for å høre om jeg kunne slippe å ta flere. Er jo ikke kvalm lenger. Men nei, det er langtidseffekten.Fikk beskjed om å spise to paracet sammen med de herskens pillene for å ta bort hodepinen. Sykehuset bekreftet at noen får vondt i hodet av de kvalmedempende pillene.
Jeg skal få ny type medisin neste gang, lovet de.

Så er jeg er på rensern. Drikker vann og te i bøttevis.

Jeg spiser nesten bare frukt og grønt.Masse smoothie som barna lager til meg. Gomler appelsiner i lange baner. Til frokost,lunsj, middag og kvelds.
Det er som de gangene jeg var gravid. Spiste appelsiner i kassevis. Da fleipet mannen min med at vi måtte skrelle babyene når de kom ut.

Varm middag har jeg ikke orket.Lukten av varm,stekt mat byr meg foreløpig i mot. I kveld var jeg invitert ut på restaurant i byen. Men etter en liten betenkning takket jeg nei.
Barna har bestilt taco til middag i dag. Det frister mer. Jeg får heller hoppe over kjøttet.

Og ja, jeg skriver også litt på oppfølgeren til På direkten. Ikke mye. Men litt hver dag. Jeg får hver eneste dag positive mailer eller smser fra fornøyde lesere av På direkten. Det er så deilig opp i alt det vonde!

På lørdag er jeg ferdig med pillene i denne omgang. På lørdag skal jeg også på fest. Gleder meg til å være litt ute i verden igjen. Ja, jeg er vel ikke natterangler denne helgen da! Og så har jeg to hele uker til å bygge meg opp til neste karuselltur.
Slik går dagene..