Om "case"-enes tyranni i media

I dag løp-gikk jeg en lang tur alene med bikkja. Kjente jeg var møkk sliten i hodet etter det siste døgnet.  Skulle egentlig reist på hytta og hadde gledet meg til duggfriske bad i havet, lange turer, sove til jeg våknet av meg selv og stillhet  Men jeg utsetter turen til Sørlandet.
I dag fikk jeg ikke ro.

I morges våknet jeg av at det lå meldinger fra Journalistens redaktør  (fagbladet til oss journalister) på telefonen.  Fagbladet ville gjerne legge ut bloggen min fra i går på nettstedet Journalisten.no.  Bloggen   om at det er sunt for journalister å oppleve selv å bli intervjuobjekter. Skrev den etter at jeg var  brettet ut over to sider i søndagens VG. Jeg visste selvsagt at  reportasjen kom, hadde blitt intervjuet tidlig juli en gang. Likevel fikk både det bærende bildet, ingress, og totalpakka  meg til å skvette.  Det var dette jeg formidlet på bloggen igår. Om medias makt. Noen tanker om at ikke alle, og ihvertfall ikke jeg selv, alltid er hundre prosent bevisst den enorme makten vi utøver, hvordan det vi skriver, vinklingen vår, hva vi utelater kan påvirke enkeltmennesker og deres pårørende.


Det kunne  ikke skade om Journalisten gjenga bloggen, tenkte jeg.  Uansett ville det bli en liten sak  langt ned på siden eller i sidespalten. Kanskje det ville bidra til at en eller to journalister til reflekterte over hvilken makt vi journalister egentlig besitter.

http://journalisten.no/node/38132

Og plutselig raste det  inn med støttemeldinger  på mail, sms, twitter og via Face.  For blogginnholdet mitt endte som toppsak på Journalisten.no.  Formuleringen min "Flere journalister skulle selv prøve å bli objekter.Da ville de kanskje bli litt mer ydmyke. "  ble  retweetet av mange på Twitter, og jeg fikk mange flere følgere. Mange mediefolk, redaktører.
Jeg fikk litt klump i halsen. Tenkte at dette også kunne oppleves voldsomt av VGs journalister. Min blogg blir lest av mange, i dag fikk den endatil nye lesere. Bloggen min kan oppleves urettferdig for reportasjeteamet.  Jeg har på den måten også litt makt som blogger,- jeg prøver å være bevisst den.

Før turen fant jeg frem gårsdagens VG som fortsatt lå i bilen,  bladde opp til sidene og så igjen på det fæle bildet av meg og på settingen, og grøsset. Det er ikke meg. Jeg er ikke dødssyk. Skal ikke dø av kreft, ihvertfall ikke nå midt i livet.
Mønstreet igjen bildet av meg med de tømmerstokk-bena. Kan ikke en gang huske at jeg noengang har sett så ille ut. Det er utrolig hva man holder ut, når man må, tenkte jeg. Og utrolig hvor fort man glemmer hvor fælt alt er. Hvor fæle bivirkningene av cellegiften er.
Et bilde av en kreftpasient er ferskvare. I sommer da bildet ble tatt  syntes jeg ikke at jeg så helt jævlig ut. Men det synes jeg nå.
Men det er jo mer enn bildet som ikke rimer. Tenkte på det mens jeg gikk tur. Hvorfor denne reportasjen var annerledes enn andre reportasjer hvor jeg før var intervjuet.
Det handlet om mer enn at kreften er personlig, og at jeg er redd for barnas reaksjon. .Alt det jeg var sitert på i reportasjen stemte. Problemet var alt rundt. Alt det dystre. Kreft dør man av, var hovedbudskapet til artikkelen.

Jeg tenkte på alle de gangen jeg er intervjuet. Om jobbskifter, om kontroversielle saker, om omtale av millionsøksmål mot journalisten Anne Cecilie, ( ble frifunnet) om drapstrusler jeg har fått som journalist, om det å skrive bok, til og med om kreften, om puppekø, om bokhandlerenes makt, om stenging av Facebook for brystaksjonen.
Jeg har vært intervjuet på radio om drapstrusler, vært i alle store aviser med boken min og med kreften og jeg er blitt vekket av en Se og Hør reporter en lørdag morgen en gang om en sak hvor en kjendis hadde sterke oppfatninger om meg og min journalistikk.
Alle disse sakene har handlet om kalde eller myke fakta, noe med meg har vært fokus for artikkelen eller innslaget..

Plutselig  midt i en bakketopp i skogen forsto jeg hvorfor det denne gangen  var annerledes. Det handlet om mer enn at artikkelen var personlig, om liv og død.

Alle de andre gangene jeg før er blitt intervjuet har jeg vært en ressursperson, en aktør,  journalist, leder, forfatter, forfatter som fikk livet snudd på hodet av kreft. Den store forskjellen denne gangen var at jeg i søndagens VG var det vi på journalistspråk kaller et "case".  Et skarve case. Et eksempel avisen brukte for å illustrere og fortelle om en trend.   En som passer inn i historien, og ikke en person historien handler om.  Vi bruker case til helsestoff, til forbrukerstoff, til økonomisaker, you name it. Case skaper nærhet og identifikasjon, gjør artikkelen mer forståelig for leseren.

Jeg kjenner meg igjen, både som reporter og som leder. Har du et godt case, er saken reddet. Uten case, ingen sak.
I NRK bruker mange reportere som kanskje ikke har stort kontaktnett fellesmailen på huset til å spørre kolleger etter case til ditt og datt.(Akkurat det er veldig irriterende, og jeg lurer på om journalister ikke har nettverk)  Journalister bruker som regel vanlige folk som caser. Folk som ofte ikke kan mediespillet. Det er det enkleste.
For VGs journalister var jeg et case, men de visste jo at jeg var erfaren journalist og kunne spillet.
Men jeg var likevel litt amatør her, fordi jeg ikke forsto rekkevidden av det jeg stilte opp på.
Problemet med mitt case var at jeg egentlig ikke sto til sakens fokus. Jeg overlevde kreften, mens artikkelen påsto at  kreft er en sykdom vi kommer til å dø av.  Jeg var anti-historien i reportasjen. Ellre lyspunktet i den dystre reportasjen, om du vil. I Tv er det aldri en god måte å lage reportasje på,  Å komme med et negativt case, det blir forvirrende.
.
Det er derfor også at det oppleves så skremmende. Bilde av ugjenkjennelige oppblåste jeg i en reportasje som handler om hvilke sykdommer vi skal dø av. Jeg vil ikke og skal ikke dø av kreft nå ihvertfall, ikke før om minst 40 år!

Journalist møter seg selv i døren

I dag skvatt jeg skikkelig. Visste at reportasjen kom i VG denne søndag. Men jeg skvatt av flere ting. Først av det gamle bildet, tatt for nesten to måneder siden, rett etter seks måneder på cellegift., før strålingen og før jeg fikk hår. Med parykk og blubbete, oppblåst kropp ( masse vann av cellegift) går jeg  i landets største avis langs stranden i Sandvika.
Reportasjen skulle egentlig stå på trykk i juli, men ble utsatt. Slikt skjer.
Men jeg og mine omgivelser kan se at bildet er gammelt, mens jeg ennå var syltet skikkelig på cellegift og alle medisinene jeg måtte spise for å tåle giften. Jeg er ganske ugjenkjennelig og ser ut som en kjempe.  Jeg tilbød avisen denne uken å få tatt et nytt bilde av meg. Jeg ser jo ganske annerledes ut nå enn jeg gjorde tidlig i sommer. Men de ville ikke det, eller trengte ikke det.

I dag ser jeg litt sunnere ut, håper jeg, selv om jeg ikke er der jeg var for ti måneder siden. Jeg er fortsatt preget av cellegiften, men jeg er slankere og ser vel nesten normal ut, med unntak av håret da.

Jeg skvatt også av vinklingen på artikkelen. Jeg trodde fokuset mer var "Før døde man av kreft, nå overlever de fleste. " I stedet var altså fokus: "Stadig flere dør av kreft , men Anne Cecilie var heldig."
Avisen tok kontakt med meg tidlig i sommer og jeg forsto altså at de ønsket å lage noe på hvordan det var å overleve en sykdom som før var dødelig, i tillegg til endring i sykdomsmønster i befolkningen. Jo da, de sa at de også ville skrive at mange dør av kreft.
 Har ikke turt å vise artikkelen til mine tre barn enda. Frykter deres reaksjoner. De er ikke lenger så redde for kreften. De vet jeg har bekjempet dritten.  Men det er voldsomt å se sin egen mor over to sider i avisen, med fokus på sykdom og død. Vil ikke at de skal bli urolige igjen for fremtiden.


Jeg fikk en varsel på mail om artikkelen fra Retriever i morges på telefonen ( forlaget Aschehoug abonnerer på en slik tjeneste for alle forfatterne sine) og jeg dro bort til nærmeste bensinstasjon for å kjøpe VG og Dagbladet. Jeg leste artikkelen  i bilen og gjemte avisen.
Som barn av sin tid leser også mine unger mest nettaviser heldigvis, og artikkelen finnes bare på papir. Kanskje naivt, men jeg håper de slipper å se oppslaget.

For jeg skal ikke dø nå, jeg skal ikke dø av kreft. Og det står også i artikkelen. Det er bare at hovedinntrykket til artikkelen sier at man dør av kreft før ellers siden.
Jeg leste selvsagt sitatene mine på forhånd. Kan ikke klandre journalisten.  Men jeg ante jo ikke tittel , fokus og at man kjørte meg opp i ingress.Det har jeg heller ikke krav på å vite. Bare sammenhengen jeg brukes i.
Ja, ja.
Og igjen ser jeg hvor godt det er å bli minnet på hvor stor makt man har som journalist. Jeg har vært det i hele mitt yrkesarktive liv, men har nok ikke hele tiden vært så bevisst det.  Jeg har hatt fantastisk spennende jobber i landets største redaksjoner.  Aftenposten, Dagens Næringsliv,  NRK og Dagsrevyen før jeg ble frontsjef for NRK.no. Bølla-Remen kalte gutta meg i Dagens Næringsliv hvor jeg jobbet i mange år, fordi jeg var så tøff og pågående som journalist, med massevis av førstesideoppslag.  Av og til har jeg møtt folk i private sammenhenger som er blitt intervjuet av meg og som husker det godt og da får jeg ofte høre hvor nervøse de var for intervjuet, for mine motiver og for vinklingen.
Noen av dem med god grunn.
Flere journalister skulle selv prøve å bli objekter, Da ville de kanskje bli litt mere ydmyke for makten vi besitter.(  Parantes bemerket : Dette beskrev jeg jo i krimboken min, På direkten. Hva skjer med journalister som selv blir forfulgt av pressekolleger, som kommer på topp i TV-sendinger og på førstesiden i avisene?  I min bokverden ble det drap av slikt)
Jeg har opp gjennom årene blitt intervjuet mange ganger.  Gjennom jobben som journalist flere ganger, og særlig årene da jeg var  økonomiredaktør i NRK. Og selvfølgelig mye med bokdebuten min i fjor før kreften, men de gangene var det bare gøy,  en lek. .Det er først nå med kreften at det blir så personlig. Jeg har valgt å være åpen også i media. Målet mitt har hele tiden vært å ufarliggjøre kreften. På tross av at VG skriver noe annet, så overlever de fleste av oss kreften.  Kreftbehandlingen blir bedre og mer målrettet.. Såvidt jeg husker ligger overlevelsesprosenten på  hele 70-80 prosent for kreft generelt, og på nærmere 90 prosent på brystkreft.

Ellers fryder jeg meg over at håret gror, og kjente , til tross for VG-oppslaget, på lykkefølelsen i dag da jeg kjørte min gamle Saab  cabriolet og merket hvordan vinden tok tak i håret. Formen svinger, humøret likeså.  Det er lett å overdrive i iver etter å leve normalt.  Hver dag blir jeg slik sett en erfaring rikere.


Og PS mandag formiddag: Journalisten har nå gjengitt bloggen min. Jeg ønsket ikke å ta journalisten bak reportasjen. Hun var søt og hyggelig. Men dette handler om at vi journalister ikke alltid ser hvordan nyansene kan virke store for de som blir intervjuet, og ikke minst deres pårørende. Flere venner skvatt også da de så bildet i gårsdagens VG.
Dessuten; det var akkurat dette som var budskapet mitt i kriminalromanen På direkten. Jeg ønsket å skrive om hva som skjer når journalister selv blir jaktet på, selv ender på førstesidene og på topp i Tv-nyhetene. Slikt blir det mord av, i min boks verden!


Og PS2. . Her er jeg omtrent samtidig, en uke før, men etter siste cellegiftkur i samme tunika som  bildet først her fra VG..Jeg så ikke ut på samme måte som et et oppblåst mumietroll. Fotografens bruk av vidvinkel og måten det er tatt nedenfra og opp gjorde meg til et unødvendig monster...

En sidespalte i Aftenposten

Nå er det ingen vei tilbake.
Aschehoug er gått ut med listen over høstens debutanter.
Blant de fire navnene lyset mitt og bokens tittel.
Anne Cecilie Remen: På direkten.
Jeg skvetter ved synet.

Det er sant. Jeg er på høstlisten.
Selv om boken har vært halve livet mitt i over tre år,er det noe urealistisk å se navnet mitt blant rekken av andre håpefulle forfatterspirer.
Alvoret synker inn fordi navnene står på trykk i en avis.
Aftenposten har en dobbelt side på høstens debutanter. Tre debutanter fra Juritzens forlag får fokus. Det lille Juritzens forlag har vist seg å ha teft for nye stemmer og utenlandske forfatternavn. En av fjorårets debutanter "Tysteren" er blant de mest solgte bøkene og har fått Bokhandlerprisen. Juritzen er blitt en kommersiell suksess.
Nå har forlaget solgt inn sin første story om bokhøsten til Aftenposten. Juritzen skal satse på debutanter og har ansatt en ung mann til å finne og utvikle de nye pennene. De tre lykkelige debutantene krysser et fotgjengerfelt på rekke og rad, slik Beatles i sin tid gjorde.
Det lyser suksess og forventninger av reportasjen.
Listen over alle bokhøstens debutanter finnes på samme dobbeltside. Mitt og andre ferske forfattere fra de store etablerte forlagene.

Det var VGs sjefredaktør Torry Pedersen som gjorde meg oppmerksom på oppslaget. Jeg traff ham på jobb.Han leser åpenbart morgenavisene bedre enn meg.
"Skal du komme med bok i høst," sa han.
"Ja," smilte jeg og ga ham en mikrofon. "Hvordan vet du det?"
Det var så uvirkelig å høre det. Høre det fra en som ikke hadde fått nyheten fra meg, men som faktisk hadde lest om boken min i avisen. Jeg tror jeg ble like glad som ekskollega Sonja Holterman og de to andre debutaantene i Juritzen for at noen hadde lest om lille meg og mitt gryende forfatterskap.
Etterhvert har mange fanget opp av jeg faktisk kommer med bok. Men frem til nå har det vært min skyld. Jeg har fortalt det til venner og kolleger og jeg har skrevet på denne bloggen. Mange leser den åpenbart. Nå er jeg oppe i 1370 sidenhenvisninger i løpet av noen uker.
Faren min hadde også lest Aftenposten og besøkte barna etter skolen. Med seg hadde han artikkelen og hadde skrevet NB ved siden av mitt navn.
Nå skal jeg klippe ut artikkelen. Den er som sagt bittliten og egentlig ikke noe å spare på.
Men for meg er det historisk.
Er jeg heldig får jeg et par notiser til. Et slikt oppslag som Juritzen skaffet sine, kan jeg bare drømme om.