En sommer med mening og mål

Før sommeren begynte satte jeg meg noen mål.
Det ene var å bruke sommeren til å padle igjen. Det andre var å skrive igjen. Og det tredje var noe mer privat...
Padle har jeg ikke gjort på mange år, selv om vi i familien har to kajakker. De siste somrene har kroppen ikke vært med meg. Sommeren før jeg fikk kreft hadde jeg en mystisk hevelse i det ene beinet og kunne nesten ikke bevege meg.  (Åtte leger på tre ulike sykehus undersøkte meg, og jeg ble utredet for mye uten at noen fant ut av det. I  ettertid tror jeg nok at den hevelsen var et signal fra kroppen om at kreften hadde tatt bolig i meg)
 De neste to somrene var jeg enten syk på grunn av kreft og behandling eller av bivirkninger og seneffekt av behandlingen. Elefantlegger og hovne ledd og ankler har vært en del av moroa de siste par årene.
Jeg har ikke vært like smidig som før, og har vært en krøkke i båt og på svaberg. Padling har vært utelukket.

Denne sommeren er den første på flere år kroppen begynner å lystre meg. Endelig har jeg fått kroppen min noenlunde tilbake. Hevelsene er nesten borte ( cellegiften taxol gjør at du får vann i kroppen,- og dermed et oppblåst utseende, cellegift og annen behandling gjør kroppen stiv) og anklene har fått nesten den gamle bevegeligheten tilbake. Hvis jeg passer på å være i bevegelse det meste av dagen, trene og være på farten, er jeg nesten som før.
Og så deilig det er!
Derfor har jeg denne sommeren blitt en padler.  Ritualet er :Først tur med bikkja og en dukkert om morgenen, en kaffe på brygga og deretter gjerne en tur med kajakken. De første gangene "tvang" jeg mannen min til å være med. Etterhvert tok jeg turene ut på havet alene, inn langs skjær og holmer og rundt øya vår og inn tilbake i viken ved Skjeggestø. Fantastisk!!
Dessuten er det beste trening for armer, skulder, rygg og mage.

Det andre målet satt litt lenger inne. Å skrive handler om konsentrasjon. Å skrive krim eller skjønnlitteratur handler om å la fantastien gro, blomstre, om å leve seg inn i personene dine og i handlingen. For å kunne skrive, for å kunne la fantasien blomstre må hodet være fritt for tanker og bekymringer.  Du må ha fullstendig fokus.  Og det har dessverre vært noen mørke skyer over tilværelsen min de siste månedene.  Når hodet er i ferd med å eksplodere av bekymringer, er det ikke god grobunn for gode skriveøkter.
Det har vært veldig tøffe tak rundt meg det siste halvåret, uten at jeg nå vil gå nærmere inn på det nå. Og denne gangen handler det ikke om meg og helsa mi, men om andre som jeg er glad i.  Det er egentlig ikke til å tro at så store utfordringer står slik i kø for noen familier.

Men en gang i sommer, løsnet det likevel for meg, til tross for alt det vanskelige. Dager i ro ved havet gjorde godt. Et par bokarrangementer jeg var invitert på som forfatter i regi av Kystkulturuka minnet meg på at jeg har utålmodige lesere som vil ha mer fra min hånd. Takk alle som i sommer har mast på når neste bok kommer!!   Etterhvert tok  jeg fatt på skriving igjen. Manuset har ligget brakk i mange måneder, helt siden i vinter. Storyen er ferdig, manusutkast er dissikert av en ekstern konsulent og av redaktøren min i Aschehoug. Nå er det opp til meg å gjøre manus bedre, luke bort klisjeer, redigere, fjerne unødvendige sidehistorier, øke spenning noen steder, ta bort unødvendig spenning andre steder slik at denne boken blir bedre enn den forrige.  Jo, det blir bok . Den er bare litt forsinket. Boken er forsinket fordi livet mitt har vært i det største laget en stund.


På  noen av mine padleturer er jeg også blitt inspirert. Tid for meg selv, jo da flyr tankene og nye ideer dukker opp. Så ja, det er nok noe padling i det nye manuset. Og selvsagt er det mye sjø, kaldt vann og isbading i dette manuset og. Det måtte bli det.
Som mange av dere vet er Christina Fiori Mørk isbader. Som meg. Og i neste bok må jeg ta dette med isbading helt ut. Starten er guffen og creepy. Langt unna den eventyrsommeren vi har hatt på Sørlandet.
Mål nummer 3 var selvsagt å nyte sommeren, leve langsomt og være med de jeg er glad i, og gjøre livet bedre for de som trenger meg. Håper og tror jeg har fått til det.
I  morgen begynner barna på skolen igjen.  Sommerferien er over. Men jeg håper følelsen av sommer sitter lenge i hodet.

Ikke bli bitter!

Mange har lurt på hvorfor jeg ikke skriver mer på bloggen. Og jeg får stadig mail fra lesere som undrer.
Hva skjer?

Jeg har ikke et enkelt svar. Annet enn at livet har vært i største laget de siste månedene. Denne gang handler ikke livets skyggeside  om meg og min helse, men om andre, om andres liv og helse, litt om jobbsituasjon og noe mye verre, foreløpig lar jeg det ligge der.
Det har vært en tid hvor jeg ikke har ønsket å formidle så mye.
Når tiden er moden forteller jeg kanskje mer. Uansett har de siste månedene gitt meg rom til å tenke på livets forgjengelighet, at man ikke kan ta lykke og helse for gitt, at trygghet er en gave, at man ikke skal ta jobb for gitt, at det er en tid for alt.
 Livet handler om flaks og uflaks, kall det rettferdighet eller urettferdighet. Kall det å være på rett sted til rett tid, eller på feil sted til feil tid. Kall det livets lotto-spill.
 Uansett: tilværelsen har de siste to og et halvt årene vist meg at livet ikke er en rett og slagen landevei.
Livet  inneholder ikke en utholdelig letthet.
Livet er her og nå,- det er tøft og røft, det byr på smerter og redsel, frykt for å miste, redsel for det ukjente, redsel for den neste katastrofen som kan ramme.
 Det gjelder å nyte de gode dagene, ikke ta lykke for gitt, men være takknemlig over alt livet likevel gir.

Fordi livet har vært og fortsatt er krevende, mer enn krevende har jeg heller ikke hatt kapasitet til å skrive.
Manus har ligget brakk i mange måneder.  Etter å ha levert det til redaktør i Aschehoug i vinter, skjedde det mye rundt meg. Alt for mye. Den ene katastrofen etter den andre.
Det er en tid for alt.

Nå har det vært en tid for å gi av min tid og overskudd til andre.
Jeg fikk ikke skrivesperre. Det handler altså mer om mangel på tid og mangel på overskudd. Jeg bestemte meg for å ta en skrivepause. Bestemte meg også for ikke å ha dårlig samvittighet for det.
For hallo, jeg er ikke en maskin, men jeg må stå i det som raser rundt meg, stå i livet.
For å skrive må man ha både tid og rom mentalt. Kreativitet kommer ikke når hodet sprenges av bekymringer.

Slik sett er det rart at jeg faktisk har vært i stand til å forfatte en ny historie med det som redaktøren min tross alt mener har et spennende plott, gode miljøskildringer og fint persongalleri mens jeg selv har vært så syk og svak.
Det ligger mye smerte i det bokmanuset som skal bli bok 2,- og de som har lest manus mener nok at det også er litt dystrere enn debuten.

Nå jeg har tenkt å bruke sommerferien på manus, forbedre, stryke med mer, slik at det blir så godt at det holder Aschehoug-nivå. Hvem vet kanskje blir det enda mer dystert med de siste måneder som ballast. Eller kanskje er det slik at heretter må det bare gå oppover?

Seminarmat for forfattere

Men altså: i går var jeg på Aschehougs sommerseminar for forfattere. Hyggelig, nyttig og  skikkelig påfyll. Godt å treffe forfatterkolleger igjen.

Blant  foredragsholderne var Aschehoug-forfatter Jan Kjærstad.

Han delte sine tanker, råd og boktips med oss forfattere som er så heldige å få utgitt bøker på Achehoug.

Hans hovedpoeng var;  Ikke bli bitter.  Vi kan ikke alle bli Jo Nesbø, vi kan ikke alle forvente at vi slår gjennom etter 20 år som Cecilie Enger eller få Nordisk råds litteraturpris en gang. Vær fornøyd med at vi  lykkes med å få utgitt bøkene , det er ingen selvfølge, vær glade og stolte over at vi har lesere.
Det han ikke sa var at vi ikke alle kan ha slik suksess som han har hatt, og at han også er blant vinnerne av den gjeve Nordisk råds litteraturpris.

"Det er påfallende ofte tungt å ikke være Jo Nesbø. Vi vil jo alle være Jo Nesbø, men vi kommer ikke til å bli det. Men av og til holder det at noen få leser boka og blir betatt, " sa han.

Ikke bli bitter fordi om boken eller bøkene dine ikke selger i mengder. Vær takknemlig for skriveglede, for skriveglede, tenker jeg, for at vi er så heldige at vi har en redaktør med tro på oss og et forlag som tar sjansen på å selge bøkene våre.

Jeg tenker at det med bitterhet gjelder på andre områder i livet også. Det er ikke alltid at ting blir som man har drømt om eller planlagt, men man bør ikke la nederlag eller problemer forsure livet. Det å ha evne til å gå videre, til å lukke døren eller boken og å starte på nytt,- ja det er en evne som virker mot bitterhet.

Det å gå videre hjelper også helt sikkert mot skrivesperre.

Her er direkte sitat fra foredraget til Jan Kjærstad, kopiert fra kronikken hans på Forfatterforeningens sider.

" Bli ikke bitre. Ikke sløs bort energien på å være sjalu eller klage over de begredelige forholdene i bransjen. Det er ikke Jo Nesbø som er fienden. Fienden er bitterheten, lammelsen, det at vi glemmer hvilket privilegium det er å kunne skrive, faktisk få antatt bøker. Og det går an å få oppmerksomhet, nå ut, selv om vi ikke skriver Min Kamp 1–6 eller vinner Nordisk råds litteraturpris. Vi glemmer at bøker kan bety noe, at bøker til og med kan skape betydelige ringvirkninger, selv om de ikke blir nevnt av Mette-Marit eller ikke selger i bøtter og spann.

Av og til holder det at noen få leser boka og blir betatt, og så formidler sin fascinasjon videre til andre. Det oppstår et rykte, en slags kult, og stadig nye, til og med nye generasjoner, finner frem til denne boka, så å si i det skjulte."

Skjeve perler i norsk prosa er tittelen.

I foredraget listet Jan Kjærstad opp ti bøker som har betydd mye for ham som forfatter. Bøker som ikke nødvendigvis er blitt storselgere, men som forlag har satset på og utgitt og som  hatt sine lesere og som har betydd mye for ham og hans utvikling som forfatter.
Eller for å bruke hans ord: Ti bøker til almenn oppbygging.

1. For synsvinkelskiftene. Kjell Askildsen, ikke novellene, men en roman fra 1969 : Omgivelser. Fire mennesker på en øy – en øy med et fyrtårn, bør jeg kanskje legge til. Jeg leste denne boka omtrent da jeg begynte å skrive selv, og jeg har siden alltid tenkt at få litterære grep er mer virkningsfulle enn å skifte synsvinkler.

2. For sin sjangerblanding. Cecilie Løveids debutbok Most, 1972. Om Veslemøy og Marit og den upålitelige John Wesley, om kjærlighet og natur og øya Most. Most er den første av Løveids fire punktromaner, eller lyriske kortromaner, som når et toppunkt med Sug. Løveid skriver med noe jeg vil kalle et språklig begjær eller kanskje bedre: begjær etter språk. Hun beveger seg i grenselandet mellom poesi og prosa, mellom drøm og virkelighet, mellom det folkloristiske og det episke, mellom logiske sammenhenger og frie assosiasjoner.

3. For hva den gjør med rom. Finn Carling: Piken og fuglen, 1952. En miniatyrroman med en ukonvensjonell behandling av rommet, en av de fiksjonsvariablene det eksperimenteres minst med. Romanen foregår i et tidløst landskap og er preget av en slags kulisser, men allikevel gjør Carling noe spennende, han lar personene gå inn i ”umulige” rom, hvis dere skjønner hva jeg mener. Det stemmer ikke hvis man forsøker å tegne det opp, og det er ikke så enkelt som at det dreier seg om parallelle universer. Det er mer rom i rom. Det er sikkert ikke tilfeldig at Carlings selvbiografi heter I et rom i et hus i en have.

4. For å våge noe allegorisk. Solveig Christov, Torso, også den fra 1952. 1952 var et godt år for norsk litteratur, det var også da Trygve Åslund ble født. Torso viser at det finnes alternativer til den psykologisk-realistiske fremstilling. Menneskene i romanen bor på en hylle i fjellveggen og lever i spennet mellom lengselen mot høyden og frykten for avgrunnen, og bare denne korte antydningen røper at Christov lar en symbolsk og allegorisk skrivemåte prege romanen. Boka ble naturligvis kritisert for å være ”for tørr”. Selv blir jeg fylt av safter når jeg møter en slik vilje til å skrive annerledes.

5. For sitt språk. Geir Pollens roman Hutchinsons Eftf, 1998. Jeg nyter det litt arkaiske, litt omstendelige språket, eller den stemmen som skapes når Pollen skriver om en antikvariatbokhandlers nysgjerrighet på en stamfar som var forfatter av pionerverket Fluefiskeriets Anvendelse i Norge, og om den selvsamme antikvariatbokhandlers pasjon for en kvinne som forsker på dronning Mauds selskapskjoler.

6. For på snaue 90 sider å skape forbausende mye undertekst. Mette Karlsvik: Flytårn, 2007. Historien om Flygelederen som sitter i flytårnet og har utsikt og oversikt. Samtidig et riss av Norges historie, fra steinalderen til i dag, fra tidlig innvandring til sen utvandring. Flygelederen har ikke fullt så god oversikt over følgene av å sitte i flytårnet, strålingen, eller over sine nærmeste etter at han innleder et kjærlighetsforhold til Nora. "Flyveleiaren snur seg mot Nora. Hestehalen hennar er eit mørkt, mjukt og tjukt spørsmålsteikn." En på samme tid enkel og dyp bok om samferdsel og kommunikasjon på mange plan.

7. For motet. Johan Borgen: Jeg, 1959. Jeg er full av beundring for en forfatter som etter en suksess som Lillelord-trilogien, og etter at folk roper mer, mer, skriver en tynn, utradisjonell roman som gjør at han mister ¾ av Lillelord-leserne. De fleste lesere falt antakelig av alt på første side der jeg-personen deler seg i to og jeg står ved huset og samtidig ser seg selv stå i skogkanten og gå innover stien. Men som Hans Herbjørnsrud skrev i Samtiden kort tid etter utgivelsen – og det viser hvilken betydning nettopp slike skjeve bøker kan ha: ”Vi unge har innlemmet Borgens metafysiske roman ”Jeg” blant våre hellige bøker...”

8. For sin sjeldne, tidlige prosamodernisme. Rolf Stenersen, Stakkars Napoleon, 1934. I denne boka finnes elementer som trekker tanken både til ekspresjonisme og surrealisme, i tillegg rommer den impulser fra psykoanalysen i form av stoff fra det underbevisste. Stakkars Napoleon er et av de første forsøkene i Norge på stream of consciousness. En rekke løsrevne innfall er bundet sammen av assosiasjoner og omkved, kanskje med døden som et slags sentrum. Boka fikk bare dårlige kritikker. Til og med Sigurd Hoel syntes romanen var så besynderlig og utilgjengelig at han først refuserte den. Stenersen sa for øvrig at han ville skrive som Ludvig Karsten malte, en påstand jeg finner meget ansporende.

9. For sin insistering på forskjellen mellom menn og kvinner. Kari Bøge, Vivian, hvit, 1974. En kvessende og sanselig og originalt vinklet feminisme, og dét midt i den dogmatiske sosialrealismens glansperiode. Rett og slett et betimelig kvinnelitterært avvik, preget av en kroppslig, språkkritisk fortellemåte. Mye av handlingen, som dreier seg om frigjøring, foregår på det indre plan. For øvrig er også de typografiske løsningene i denne boka spennende.

10. For sine lange, melodiske setninger. Morten Claussen: Laura, 2003. Handlingen, eller ikke-handlingen, er lagt til rikmannssønnen Benjamins overdådige barndomshjem der han gjør alt for å ikke gjøre noe som helst, iallfall ikke dra tilbake til studier i London og til kjæresten Laura. Et særdeles vellykket eksempel på senmodernisme, og med et slags proustaktig språk som nav. Hvert av de 36 kapitlene, alle på 2-4 sider, består av én eneste setning. Som om hvert kapittel er fortalt i ett langt pust.

For å avslutte: Burde vi ikke starte en offensiv for de skjeve perlene? Jeg ser for meg at vi i de neste ukene snakker, blogger, tvitrer, skriver på facebook, skriver artikler om disse bøkene. Jeg ser for meg at vi får bokhandlene til å stille ut slike bøker, at vi får bibliotekene til å plassere dem ved utlånsskranken, at vi får forlagene til å gjenutgi disse sjeldne bøkene i noe de kaller Kultserien. Jeg ser i det hele tatt for meg at det bare blir skjeve bøker i sommerferien."

Sommertid er lesetid for mange. Sommertid er både lesetid og skrivetid for meg.  Jeg skal ihvertfall få med meg et par av Kjærstads perler i sommer. Håper noen av dere også gjør. Eller at dere selv finner en perle utenom sjokkselgerne.
God boksommer!
 Og husk at uansett hva livet og sommeren bringer, så er det faktisk lurt å ta Kjærstads ord til seg. Ikke bli bitter. Lær heller av egne erfaringer og gjør det beste ut av situasjonen. Når det går hardt nedoverbakke i livet, må oppturen snart komme igjen.
God sommer!!

Aschehougvillaen som arena for seminar og ikke bare fest

Hudløs og sminkeløs, men med hår igjen- når livet blir i største laget. Snapchat-bilde til en av mine 

Hagefest igjen , og så....

Var der i år igjen,  på hagefesten. Ja, nettopp den hagefesten. Aschehougs.  Ifjor surfet jeg frem mellom bordene, glassene, mennene, folket i hagen til Aschehougvillaen. I rød kjole, med langt blondt flagrende hår.  Ok, litt usikker, men mest verdensvant, suveren, - hallo hadde jo realisert bokdrømmen. Den gang var jeg full av sitrende forventning om hva bokhøsten ville by på. Tenk., jeg var debutant, tenk jeg hadde realisert bokdrømmen. Den gang, et halvt liv siden kjente jeg jo en god del av fiffen, kjendisene, kultureliten, politikerne, næringslivslederne eller de skarve journalistene som befant seg i den et par-tre mål hagen på Skillebekk.
Den gang visste jeg ikke hvor fantastisk gøy det var å komme ut med bok, møte lesere og journalister.

Den gang visste jeg heller ikke om kreften som banket i brystkassen min.
Er det ikke bra vi ikke vet alt hva livet byr på?

I dag var første gang jeg var ute i åpent landskap med mitt ultrakorte hår. Første gang ble helt fremmede mennesker.  Frem til i dag har jeg vist meg uten parykken til familie, venner, naboer og folk som jeg møter på butikken eller når jeg løper en tur med bikkja. Forrige dagen, nesten som en prøveklut,  snek  jeg meg en tur til byen med bart hode.
Idag var det også første gang siden april/mai siden mine føtter tålte å bli kjørt ned i høyhælte trange sko.
Dobbelt seier!

Synes jeg hørte at det var 1200 inviterte til Aschehougs hagefest. Her under utdelingen av ærespris til Ragnar Hovland. Jeg seestil høyre langt fremme i bildet....

I dag møtte jeg masse folk slik jeg nå er. Fortsatt blubbete av cellegiften, kort på håret, klokere og klar for livet. Som Signy Fardal , på bildet over, vi jobbet i mange år sammen som journalister i Dagens Næringsliv.
Litt utenfor meg selv minglet jeg og pratet med hundrevis av kjente, halvkjente og nye mennesker.
Mange visste jeg at jeg har vært syk.
"Du kler kort hår, " sa mange.
"Kul, litt annen image med det korte," sa andre.
"Du har pen hodefasong", sa noen.
Andre igjen noe så rart som: :"Du har pene ører".
Hallo, jeg er kreftoverlever, og kan ikke være opptatt av overfladiske verdier som utseende. Eller er det lov?
Jo, jeg er litt forfengelig oppe i det hele. Jeg tenker at det må være lov.
Uansett.  Jeg hadde det gøy i kveld. Nå er jeg frisk! I fjor var jeg det ikke, uten å vite om det.
 I år surfet jeg ikke. Jeg duvet rundt. Om jeg ifjor kjente mange., så kjente jeg enda flere nå.  Så mange som jeg er blitt kjent med det siste året.

En av jeg traff er Gunnhild Corwin, en gammel bekjent fra barndommen. Vi var naboer og jeg var barnevakt for hennes barn. Hun er forfatter av blant annet den nydelige "Idas dans" om hennes kreftsyke datters siste måneder.  Gunnhild var den som påvirket meg til å reise til Paris etter videregående. Så mye som det året har påvirket hele livet mitt!

Aschehougs hagefest er en institusjon. Se og bli sett-faktoren er stor.  Jeg blir også litt flau på min stand, journaliststanden, når jeg ser blitsene  eksplodere når noen unge babes poserer ved inngangen.  Aner ikke hva disse jentene har gjort for noe annet enn at de er unge, pene, og av og til sees i magasiner og tv. Underlig å se.
Ellers var de jo alle der. Eks-statsministre, nåværende statsråder, eksstatsråder, fallerte politikere, matmilliardærer, eks oljesjefer, stjerneforfattere som Jo Nesbø, Unni Lindell og Tom Egeland. Sangere, skuespillere...

I år ble jeg ikke med på nachspielet. Det sparer jeg til neste år.

- Aldri stole på en journalist?

Det er helg og en begivenhetsrik uke ligger bak meg. Avisintervjuer, sjampis, lykkefølelse og glede.
På pressekonferansen til Aschehoug fikk jeg presentert romanen min og omslaget ble for første gang vist frem.
På bildet over her ser dere omslaget. Noen små justeringer igjen, for å få motivet enda tydeligere. En død kvinne, kamera og studio.
Men fortsatt kan jeg ikke hvile.
Denne weekenden blir ikke fylt med lange turer, fest og moro. Hardt arbeid venter. Det aller siste arbeidet med boken må jeg nemlig gjøre disse to dagene.

Heretter alltid sitatsjekk!

Når jeg sitter her med papirarbeid foran meg dveler jeg likevel over uken som har gått. Den har lært meg et par ting. Aldri stol på at journalisten gjengir det du forteller. Det som kommer på trykk er ikke alltid riktig.
Litt trist å oppleve. Desillusjonerende, rett og slett.

På pressekonferansen på Aschehoug denne uken møtte vi debutanter et stort pressekorps. Noen ville snakke med meg etterpå. Jeg tenkte jeg skulle være "large" og avslappet. Skulle ikke bli hysterisk og be om sitatsjekk. Gjorde derfor ikke det. Konsekvensen var at jeg fikk både feil navn i en avis og jeg ble ikke sitert riktig på noe annet. Ikke alvorlig riktignok, men likevel irriterende. Særlig i våre google-tider, hvor alt kan søkes opp i ettertid.
Tittelen på storyen dere ser over her, er heller ikke så dekkende for boken min. Selv om På direkten er en krim hvor drap blir begått, er handlingen ikke blodig. Drapsmetoden er for avansert til det og jeg er ikke begeistret for voldelige scener.

Klok av skade
I går ble jeg intervjuet igjen. Da ba jeg om å få lese intervjuet. Og på mail i dag fikk jeg lese alt. Denne gangen hadde journalisten stavet navnet mitt riktig og han hadde laget en fin historie. LIkevel var det et par småting jeg ville ha endret på. For det er nyanser som kan være riktig og viktig.
Til uken kommer intervjuet i fagbladet Journalisten, og en av dagene har Aftenposten også en utbrett og samlereportasje på høstens debutanter. Også her fikk jeg sitatsjekk.

Men nå har jeg ikke tid til å dvele ved andres skrivestil og presisjonsnivå. Denne helgen venter beinhardt arbeid. Et bud fra Aschehoug kom til NRK i ettermiddag med en stor pakke. I esken ligger alle arkene til boken min. Over 400 sider. Det er tid for siste korrektur. Siste sjanse til å stryke en setning, kontrollere at alle kapitlene stemmer og alle ord er riktig stavet.
Om en time skal jeg hente de to minste barna som har vært borte på svømmeleir en hel uke. Gleder meg så til å se dem, men jeg får dessverre ikke tilbragt så mye tid med dem i helgen.
På bordet foran meg ligger pakken med alle arkene.
Det er ikke akkurat drømmehelg som ligger foran meg.

- Jeg vil ha 50 eksemplarer av boken din!

I disse dager skal forlaget bestemme seg for hvor stort opplaget på boken min "På direkten" blir. Uansett blir det ikke stort. Jeg regner ikke med å tjene penger på dette. Jeg får neppe betalt for permisjonen jeg hadde i Frankrike og for alle de tusener av kveldstimer og tidlige morgener jeg har brukt foran PCen.
Belønningen er at manuset er antatt og at boken kommer ut.
Men når jeg beveger meg blant venner er det lett å la seg begeistre av andres entusiasme og nysgjerrighet.

I helgen var vi i stort party i København. Der møtte jeg over 100 mennesker. Venner og venners venner. Overraskelsen var stor over at nesten alle visste om bokprosjektet mitt. Veldig mange var nysgjerrige og ville vite det meste. Hva boken handlet om, hvordan jeg fikk ideen og når jeg hadde hatt tid til å skrive boken.
Jeg svarte etter beste evne.
Mest overrasket og glad ble jeg over at svært mange sa de ville kjøpe kriminalromanen min. Selv folk jeg ikke kjenner lovet å kjøpe "På direkten."
En av gjestene, en fremgangsrik næringslivstopp, bestilte sporenstreks 50 eksemplarer. Han skulle gi boken bort til forretningsforbindelser. Da jeg traff ham på sykkeltur etter festen, gjentok han kjøpsønske.
Hyggelig selvsagt, men det er lenge til høsten.

Jeg summerer. Hvis alle jeg kjenner kjøper et eksemplar hver og gir en bok til en venn eller bestemor til jul, ja da blir det noen hundre solgte bøker. Men selv jeg forstår at venner og naboer ikke kan gi meg de store salgsvolumene.
Men alle monner drar.

Nå er Jo Nesbøs bok ute. Som jeg spådde i et blogginnlegg for en ukes tid siden, fikk forfatteren megamye oppmerksomhet. Og han ble helt riktig gjest i Lørdagsrevyen på NRK. "Gjenferd" har stort sett fått strålende kritikker. Bare Aftenposten mente Harry Hole gikk på tomgang. Boken hans trykkes i over 100.000 eksemplarer. Ny norsk rekord.

Her er Gjenferd i hus. Foreløpig ligger den på kjøkkenbordet. Jeg vurderer å lese den neste helg. Men så tenker at jeg kanskje blir deppa. Det er ikke lett å måle seg mot en mester. Kanskje det er best å vente til boken min er gått i trykken?

Opplaget mitt blir uansett bare på noen tusen. Er jeg heldig og flere enn venner, venners venner, kollegaer og naboer kjøper boken, blir "På direkten" kanskje trykket opp i andre opplag.
Barna mine håper på kjempesalg. For jeg har lovet dem en tur på safari i Afrika for bokpengene. Kanskje må jeg spe på med sparepenger for å få råd til turen.

Etter Jo Nesbø venter bokhøsten

Denne uken kommer Jo Nesbø med ny kriminalroman. Harry Hole vil igjen være på alles lepper. Forlaget,media og bokhandlerne forbereder seg til årets lansering. I bokhandelen har de mest utålmodige kunnet få en prøvesmak på den nye boken. Forlaget har trykket opp det første kapittelet i et PR-hefte.
Alle er sikre på en ting: Nesbøs "Gjenferd " blir en kassasuksess.
Like overbevist er jeg om at forfatteren Jo Nesbø kommer til å opptre i alle aviser og TV-kanaler. Nesbø blir garantert lørdagsportrett flere steder, kanskje til og med i Dagsrevyen.
Og nå en uke senere kan jeg konstatere at jeg fikk rett. Dagsrevyen var med Nesbø på tur i Lørdagsrevyen. Se innslaget her:


Og det er ikke underlig. Nesbø er landets ubestridte krimkonge. Han har kjempeapell, han er et multitalent, han er superkjendis og er i ferd med å bli en internasjonal stjerne.
Det er nesten til å miste pusten av.

Vi har samme forlag; Aschehoug. Men der stopper likheten.

Forlaget har advart meg mot å lansere kriminalromamen min i høst. Det er spesielt tøft å debutere på denne tiden av året.
Bokhøsten byr på mange utgivelser og så mange spennende forfattere. Debutantene står i kø.
Som debutant risikerer jeg å drukne. Det er vanskelig å få omtale i media, boken min vil forsvinne i hyllene hos bokhandlerne og kanskje får jeg ikke en eneste litteraturanmeldelse.
I år regner de med at det blir enda tøffere enn normalt.
Advarselen handler om Nesbø-effekten. Det er vanskelig å debutere samtidig som ny Harry Hole-roman foreligger. Boken er ventet å støvsuge markedet.Spenningslystne nordmenn vil kjøpe boken til seg selv og den blir garantert årets julegave.
Ingen kan si at jeg ikke ble advart.Forlaget ville at jeg skulle vente til neste år, til neste januar med å debutere. Da er det færre bokutgivelser og det er lettere å få god eksponering i bokhandelen og i avisspaltene. Men jeg syntes det var fryktelig lenge å vente nesten et år. Siden boken min forlengst var ferdig. Et år!
Etter et par runder ombestemte Aschehougs seg og plasserte "På direkten" på høstlisten sin.
Denne uken vil jeg kanskje undres om utålmodigheten min var så lur. Men nå er det for sent å angre. Løpet er kjørt.

I mellomtiden får jeg døyve nervene med "Gjenferd" og trøste meg med at vennene mine vil kjøpe boken min til høsten. Ihvertfall noen av dem.