Hagefest igjen , og så....

Var der i år igjen,  på hagefesten. Ja, nettopp den hagefesten. Aschehougs.  Ifjor surfet jeg frem mellom bordene, glassene, mennene, folket i hagen til Aschehougvillaen. I rød kjole, med langt blondt flagrende hår.  Ok, litt usikker, men mest verdensvant, suveren, - hallo hadde jo realisert bokdrømmen. Den gang var jeg full av sitrende forventning om hva bokhøsten ville by på. Tenk., jeg var debutant, tenk jeg hadde realisert bokdrømmen. Den gang, et halvt liv siden kjente jeg jo en god del av fiffen, kjendisene, kultureliten, politikerne, næringslivslederne eller de skarve journalistene som befant seg i den et par-tre mål hagen på Skillebekk.
Den gang visste jeg ikke hvor fantastisk gøy det var å komme ut med bok, møte lesere og journalister.

Den gang visste jeg heller ikke om kreften som banket i brystkassen min.
Er det ikke bra vi ikke vet alt hva livet byr på?

I dag var første gang jeg var ute i åpent landskap med mitt ultrakorte hår. Første gang ble helt fremmede mennesker.  Frem til i dag har jeg vist meg uten parykken til familie, venner, naboer og folk som jeg møter på butikken eller når jeg løper en tur med bikkja. Forrige dagen, nesten som en prøveklut,  snek  jeg meg en tur til byen med bart hode.
Idag var det også første gang siden april/mai siden mine føtter tålte å bli kjørt ned i høyhælte trange sko.
Dobbelt seier!

Synes jeg hørte at det var 1200 inviterte til Aschehougs hagefest. Her under utdelingen av ærespris til Ragnar Hovland. Jeg seestil høyre langt fremme i bildet....

I dag møtte jeg masse folk slik jeg nå er. Fortsatt blubbete av cellegiften, kort på håret, klokere og klar for livet. Som Signy Fardal , på bildet over, vi jobbet i mange år sammen som journalister i Dagens Næringsliv.
Litt utenfor meg selv minglet jeg og pratet med hundrevis av kjente, halvkjente og nye mennesker.
Mange visste jeg at jeg har vært syk.
"Du kler kort hår, " sa mange.
"Kul, litt annen image med det korte," sa andre.
"Du har pen hodefasong", sa noen.
Andre igjen noe så rart som: :"Du har pene ører".
Hallo, jeg er kreftoverlever, og kan ikke være opptatt av overfladiske verdier som utseende. Eller er det lov?
Jo, jeg er litt forfengelig oppe i det hele. Jeg tenker at det må være lov.
Uansett.  Jeg hadde det gøy i kveld. Nå er jeg frisk! I fjor var jeg det ikke, uten å vite om det.
 I år surfet jeg ikke. Jeg duvet rundt. Om jeg ifjor kjente mange., så kjente jeg enda flere nå.  Så mange som jeg er blitt kjent med det siste året.

En av jeg traff er Gunnhild Corwin, en gammel bekjent fra barndommen. Vi var naboer og jeg var barnevakt for hennes barn. Hun er forfatter av blant annet den nydelige "Idas dans" om hennes kreftsyke datters siste måneder.  Gunnhild var den som påvirket meg til å reise til Paris etter videregående. Så mye som det året har påvirket hele livet mitt!

Aschehougs hagefest er en institusjon. Se og bli sett-faktoren er stor.  Jeg blir også litt flau på min stand, journaliststanden, når jeg ser blitsene  eksplodere når noen unge babes poserer ved inngangen.  Aner ikke hva disse jentene har gjort for noe annet enn at de er unge, pene, og av og til sees i magasiner og tv. Underlig å se.
Ellers var de jo alle der. Eks-statsministre, nåværende statsråder, eksstatsråder, fallerte politikere, matmilliardærer, eks oljesjefer, stjerneforfattere som Jo Nesbø, Unni Lindell og Tom Egeland. Sangere, skuespillere...

I år ble jeg ikke med på nachspielet. Det sparer jeg til neste år.

- Jeg vil ha 50 eksemplarer av boken din!

I disse dager skal forlaget bestemme seg for hvor stort opplaget på boken min "På direkten" blir. Uansett blir det ikke stort. Jeg regner ikke med å tjene penger på dette. Jeg får neppe betalt for permisjonen jeg hadde i Frankrike og for alle de tusener av kveldstimer og tidlige morgener jeg har brukt foran PCen.
Belønningen er at manuset er antatt og at boken kommer ut.
Men når jeg beveger meg blant venner er det lett å la seg begeistre av andres entusiasme og nysgjerrighet.

I helgen var vi i stort party i København. Der møtte jeg over 100 mennesker. Venner og venners venner. Overraskelsen var stor over at nesten alle visste om bokprosjektet mitt. Veldig mange var nysgjerrige og ville vite det meste. Hva boken handlet om, hvordan jeg fikk ideen og når jeg hadde hatt tid til å skrive boken.
Jeg svarte etter beste evne.
Mest overrasket og glad ble jeg over at svært mange sa de ville kjøpe kriminalromanen min. Selv folk jeg ikke kjenner lovet å kjøpe "På direkten."
En av gjestene, en fremgangsrik næringslivstopp, bestilte sporenstreks 50 eksemplarer. Han skulle gi boken bort til forretningsforbindelser. Da jeg traff ham på sykkeltur etter festen, gjentok han kjøpsønske.
Hyggelig selvsagt, men det er lenge til høsten.

Jeg summerer. Hvis alle jeg kjenner kjøper et eksemplar hver og gir en bok til en venn eller bestemor til jul, ja da blir det noen hundre solgte bøker. Men selv jeg forstår at venner og naboer ikke kan gi meg de store salgsvolumene.
Men alle monner drar.

Nå er Jo Nesbøs bok ute. Som jeg spådde i et blogginnlegg for en ukes tid siden, fikk forfatteren megamye oppmerksomhet. Og han ble helt riktig gjest i Lørdagsrevyen på NRK. "Gjenferd" har stort sett fått strålende kritikker. Bare Aftenposten mente Harry Hole gikk på tomgang. Boken hans trykkes i over 100.000 eksemplarer. Ny norsk rekord.

Her er Gjenferd i hus. Foreløpig ligger den på kjøkkenbordet. Jeg vurderer å lese den neste helg. Men så tenker at jeg kanskje blir deppa. Det er ikke lett å måle seg mot en mester. Kanskje det er best å vente til boken min er gått i trykken?

Opplaget mitt blir uansett bare på noen tusen. Er jeg heldig og flere enn venner, venners venner, kollegaer og naboer kjøper boken, blir "På direkten" kanskje trykket opp i andre opplag.
Barna mine håper på kjempesalg. For jeg har lovet dem en tur på safari i Afrika for bokpengene. Kanskje må jeg spe på med sparepenger for å få råd til turen.