- Et uventet besøk av en utenriksminister-sønn

To dager før de grusomme terrorhandlingene fikk vi besøk av en gutt vi ikke kjente på hytta. Guttungen i ti- elleve års-alderen kom sammen med venner som var invitert til lunsj hos oss.
Guttungen hoppet fra båten over på brygga, presenterte seg med fornavn, tok meg i hånden og var søt og liketil.
Han fortalte at han hadde hytte rett rundt odden. Først etter et par timer hørte jeg etternavnet hans. Noen hvisket at gutten var sønn av landets utenriksminister.
Da tenkte jeg: For et herlig land vi bor i! I hvilke andre land kommer sønnen til et regjeringsmedlem på uanmeldt besøk til en helt fremmed familie, uten at vi er sikkerhetsklarert, uten at det finnes noen livvakter i nærheten?

(ps:dette bildet er av mine barn)

Støre junior ble hos oss et par timer, spiste pølser, blåskjell og boller. Lekte med barna våre, løp opp og ned til sjøen, hilste på kattungene og spilte ball.

Gutten ble hentet av foreldrene sine og forsvant med et vink.

Det var en av disse deilige sommerdagene hvor alle barna løp bekymringsløst i solen, badet hele tiden og vi mammaer gikk barbeint i sommerkjoler og gledet oss over varmen.

Den eneste bekymringen som fantes akkurat da var om godværet skulle forsvinne til helgen.


To dager senere, da bomben smalt og alle barna ble drept på Utøya, husket jeg denne episoden og tenkte at et slikt besøk ville vi aldri oppleve igjen.
Norge ville bli et mer lukket, kaldt og redd samfunn, fryktet jeg.
Og de første timene etter terrorangrepet kunne det kanskje virke som om jeg ville få rett i mine bekymringer.

Vi fryktet alle at Norge ville bli et annerledes, mer lukket samfunn.
Men i stedet for å gjemme seg i sikre bunkere og hemmelige kontorer har både statsminister, ordførere, kongelige og utenriksminister vært ute blant folk. De har hilst på pårørende, på overlevende og med vanlige folk.
Mandag kveld så vi Stoltenberg på gaten i Oslo, i folkemengden, blant 250.000 mennesker i rosetog. Mens statsministeren ventet på kronprinsen ble han obervert snakkende med folk. Nær folket.
I Arendal gikk utenriksminster Jonas Gahr Støre først i fakkeltog, også han uten livvakter som forstyrrende element mellom seg og folk flest. De var der sikkert et sted, på avstand, men de ødela ikke for nærheten til sørlandsfolket.

Selv gikk vi i rosetog i nabobyen Tvedestrand.

Når jeg ser disse bildene av våre lands ledere i folkehavet og selv opplever den fantastiske stemningen av sitrende samhold, forstår jeg at Norge ikke vil bli et kaldere og mer fryktsomt samfunn etter 22.07.11.

Landet vårt er blitt det motsatte. Terroristen har åpnet øynene våre.
Landets ledere har geleidet oss ved bruk av kloke ord, ved å vise følelser og varme.
"Vi møter grusomheter med nærhet, sa landets kronprins mandag kveld.
"Vi må møte hver dag rustet til kamp for det frie og åpne samfunnet som vi er så glad i. I kveld er gatene fylt av kjærlighet, fortsatte han.
De grusomme ugjerningene har fått oss igjen til å forstå hvor heldige vi er som lever i et åpent og varmt samfunn. Vi viser omsorg for hverandre. Rosetog er blitt et nytt begrep for samhold og felleskap.

Jeg tror resultatet av 22.07 blir at vi vil hegne om verdiene vi er vant til. Tror vi til og med kan bli et varmere og mer tolerant samfunn.
Det motsatte av hva terroristen ønsket.
Utenfor hytta til utenriksministeren her på Sørlandet er det fortsatt ikke tegn til livvakter. Kanskje finnes de skjult der et sted, men de synes ihvertfall ikke for oss andre hyttefolk.

Og jeg tror jammen at sjansen for å få et uventet besøk av utenriksministerens sønn fortsatt er mulig etter dette.
Kanskje kommer gutten neste sommer også.

- Når virkeligheten overgår våre verste mareritt

Dette er en dag hvor jeg skulle ønske jeg hadde skrevet alt annet enn en kriminalroman. Det forferdelige drama på Utøya og i hjertet av Oslo er verre enn noen kriminalforfatter kunne tenkt seg.
Det gjør meg flau over at jeg har diktet opp voldshandlinger, over å beskrive sorg og sjokk i en fantastiverden.
Hvorfor skal forfattere bidra til å skremme folk, tenker jeg i dag. Hvorfor skal vi underholde folk med redselsfulle scener når virkeligheten er så mye verre enn noen kriminalforfatter kunne tenke seg?

Kanskje naive spørsmål, men akkurat nå kjennes det slik for meg.

Den 22. juli vil for alltid være brent inn i vår bevissthet som en helvetes-dag.
Først sjokket over at vår trygge hovedstad Oslo er gjort om til en krigssone. Bilder av sårede mennesker på gaten, meldinger om døde i regjeringsbygget. Et par timer etter meldinger om skyting på den vakre øya i Tyrfjorden hvor unge AUFere er samlet til sommerleir. Sjokkert forstår vi at barn og unge er skutt og drept av en desperado. Ungdommens sommerparadis er gjort om til helvete på denne jord.
Det er ikke til å fatte. De lidelser og skrekk disse barn og unge må ha gjennomlevd.
Det er ikke til å holde ut.
Stakkars barn, stakkars foreldre, stakkars AUF, stakkars Norge.

Katastrofen er total, uendelig, nye skrekkhistorier kommer hvert minutt.
Antall drepte stiger og nærmer seg nå 100.
Selv kjenner jeg folk med savnede og berørte barn fra Utøya. Vår eldste har venner som var på øya.
Norge er et lite land. I dag virker det som om alle kjenner noen som på en eller annen måte er rammet.
Alle følger med på nyhetene hvor omfanget av det uvirkelige dramaet vokser for hver time. Hele Norge holder pusten, verdens øyne er rettet mot tragedien i det ellers fredelige Norge.
Jeg får mailer fra venner i utlandet som er bekymret.De lurer på om vi er trygge.

Rundt meg her på Sørlandet er det stille på sjøen og alle flaggene vaier på halv stang.
Akkurat nå kjenner jeg en form for tristhet over at jeg har diktet frem et drama, en kriminalroman hvor uskyldige dør.
Akkurat nå skulle jeg ønske jeg hadde skrevet en vakker kjærlighetsroman, noe folk ble varme i sjelen av og fant trøst i.
Jeg er faktisk litt flau over at Tvedestrandsposten i dag har bilde av meg på førstesiden og en dobbeltside i avisen. Det virker smakløst i dag å snakke om sine tanker om hva som får folk til å drepe.
Alle andre dager ville jeg kanskje vært stolt over oppslaget.
I dag er jeg flau over at jeg får to sider om min skarve kriminalroman.
Jeg kaster avisen bort i aviskurven og konsentrer meg om å følge med på nyhetene.
Akkurat nå vil jeg kjenne på gode følelser. Og jeg føler hvor stolt jeg er av landet vårt,over samholdet, over politikere, over NRK og andre media,over modige og kloke ungdommer, men fremfor alt kjenner jeg hvor stolt jeg er av å ha en statsminister som Jens Stoltenberg.
- Vi skal ta Utøya tilbake, sier Stoltenberg. - Vi skal ikke la oss skremme til taushet.

Stoltenberg, andre regjeringsmedlemmer og kongehuset har i dag oppsøkt de pårørende og overlevende på Sundvolden.
En gråtkvalt Stoltenberg fortalte media etterpå: – Jeg har forsøkt å formidle støtte og varme på vegne av hele nasjonen og hele verden.

Det kjennes godt og trygt at vi har en statsminister som maner til omtanke og som understreker at vi ikke skal la 22. juli forandre samfunnet vårt.
Vi kan trekke pusten. Landet vårt gjennomgår et traume, men på den andre siden etter sjokket og den første sorgen, vil kanskje ikke Norge blir så annerledes likevel.

I ettermiddag ville barna bade. De ville ut i båt. For oss som ikke er direkte rammet av katastrofen er det nok viktig å la livet gå videre. Derfor har vi også bestemt oss for å ikke avlyse den planlagte middagen med venner i kveld.
Det er viktig å vise barna at det er sommer og lykkelig ferietid, tross alt. Og vi voksne trenger å møte venner og være nær hverandre disse dagene.

- Slår hjul og bader før hun skriver

Tvedestrandsposten har vært her. En sympatisk ung mann intervjuet meg om mangt og mye. Om bokprosjektet, om jobben i NRK, om rollen som journalist,om mediemakt og om tanker om hva som får folk til å drepe.
I morges sendte reporter meg hele reportasjen og bildene som skal brukes.
Her er en smakebit av intervjuet som vil stå på trykk i lørdagens Tvedestrandsposten. Avisen har gitt meg dobbeltside og det blir en billedrik reportasje.

"Bokaktuell: Anne Cecilie Remen står opp klokken 06.00 om morgenen, tar et morgenbad og slår hjul på plenen før hun setter seg ned for å skrive bok

Hver dag i tre år har Anne Cecilie Remen jobbet med debutromanen «På direkten» som kommer ut i høst. På Holmesund i Kilsund har hun funnet roen og inspirasjonen til å skrive mye av manuset.

- Naboene lurer vel på om jeg er gal, siden jeg har murt meg inne her så mye, sier Anne Cecilie med et smil.
Innerst i Holmesund i Kilsund ligger feriehuset til familien på fem fra Bærum.
I dette huset har Anne Cecilie brukt mangfoldige timer foran datamaskinen, med total innlevelse i en romantilværelse hun selv har skapt."

Mesteparten av boken er nok skrevet i feriene på Sandøya hvor vi i mange år leide et praktfullt sted, mens slike nyanser forsvinner på veien fra praten til reportasje.
Og det er jo også uvesentlig.
Det er uvant for en journalist å sitte på den andre siden av bordet. Samtidig vet vi journalister hva som fenger. Reportasjens fokus er blitt slik jeg trodde: At jeg har funnet inspirasjon og arbeidsro på Sørlandet. Har skrevet "Kilsund-inspirert roman er tittel på artikkelen."

Journalisten har gjengitt noe av bokens innhold, og noe om mine arbeidsrutiner, mitt forhold til Sørlandet og litt om neste bok.
Han tok mange bilder og ville ha meg til å slå hjul foran kamera.Jeg poserte villig på mange vis, men takket nei til akkurat det forslaget.
Klok av erfaring, vet jeg hvordan bilder senere kan brukes til å illustrere andre poeng ved en senere anledning.
Kanhende vil naboene på Sørlandet nå titte etter meg på morgenkvisten og håpe de ser meg slå hjul. Jeg får øve på teknikken til lørdag...

Mine sommerbøker

Huset vårt er fullt av bøker. Det skyldes at jeg lider av bokomani.
Jeg elsker å gå på oppdagelsesferd blant reolene hos bokhandlerne og bruker gjerne mer penger på gode titler enn på nye klær.
Dessverre er kjøpelysten større enn tilgjengelig boktid. Men denne helgen tar jeg sommerferie og akkurat nå virker det som om ferien er uendelig.
På stuebordet hjemme har jeg samlet noen av bøkene jeg tar med til Sørlandet. For første gang på tre år, skal jeg ikke skrive i ferien.
Denne sommeren skal jeg bare lese. Kose meg og bli underholdt av andre.

Tror det ihvertfall.
Jeg har akkurat lagt fra meg Jo Nesbøs siste bok,Gjenferd.
Boken blir likevel med på ferien slik at mann og eldstesønn også får lest den. Selv om jeg synes Nesbøs drapsmetoder etterhvert er blitt svært groteske og kanskje en smule for fantasifulle, elsker jeg stilen hans. Språket er knallbra og historien spennende. Jeg møtte faktisk Nesbøs redaktør i Aschehoug i går og spurte om det ble en ny Hole-bok. Fikk ikke svar på det, dessverre. Bare et hemmelig smil.
-Sommer uten menn har jeg lagt til side for å kose meg med i sommer. Ikke for det tittelen er dekkende for eget liv, men fordi jeg liker Siri Hustvedts skrivestil, hennes gode betraktninger og beskrivelser av mellommenneskelige relasjoner.
- Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant er en annen bok jeg har spart til sommeren. Den svenske romanen skal være hysterisk morsom og gleder meg til å lese en ny stemme.
- Bli hvis du kan. Reis hvis du må. Helga Flatland. Fikk Tajei Vesaas debutantpris for boken i fjor og den har ligget på nattbordet lenge.
- Drømmefakultetet av svenske Sara Stridsberg skal jeg og lese. Hun fikk Nordisk Råds Litteraturpris for boken.
I dag fikk jeg tips om en biografi om Oluf Palme som høres spennende ut. Henrik Berggrens biografi heter "Underbara dagar framför oss. Dessuten har jeg lyst til å lese Eva Jolys. Mye kan sies om den norsk¨- franske juristen, men mot har hun.

Krim blir det også plass til.

Blant bøkene jeg allerede har kjøpt og som blir med på ferie er:
Metallmyk av Asle Skredderberget. Tidligere journalist som ble nominert til Rivertonprisen for sin debutroman. Boken har fått gode kritikker. Bevisst har jeg ikke lest andre journalisters kriminalbøker de siste par årene. Vet ikke helt hvorfor, men har ikke hatt lyst til det mens jeg har skrevet selv. Fordelen ved å vente er at jeg sparer penger ved å få kjøpt bøkene i paperbacks.
Dødelig sirkel av Chris Tvedt er annen paperback jeg skal ta med. Også denne har fått kjempegode krikker.
Jeg er en racer til å lese avisenes bokanmeldelser. Noterer meg bøker som får god omtale. I det siste har jeg også funnet gode bokblogger hvor jeg fanger opp tips om nye bøker.
I bagen til hytta vil jeg slenge med meg enda flere titler:
Paginikontrakten av Lars Kepler. Jeg elsket Hypnotisøren som det svenske paret som gjemmer seg bak Kepler også skrev.
Aksjonen av eks-kollega Rune Nøstvik, også denne krimmen fikk gode kritikker da den kom ut i ifjor.
Kvinnen i plast av Kjell Ola Dahl blir også med på ferie.

Leser bøker en gang til

På stuebordet har jeg også lagt frem noen godt leste bøker.
"The fountainhead" av Ayn Rand. Kildens utspring, heter boken på norsk. Jeg vet mange ikke liker forfatteren, her i landet forbindes hun med liberalistisk poltikk, med FrP-holdninger. Men jeg leste boken som ung jente og husker jeg ble bergtatt av de sterke scenene mellom mann og kvinne, om håpløse dilemmaer og stormende kjærlighet til faget ( her arkitektur) og mellom mann og kvinne, Dette har jeg lyst til å lese om igjen.
Av og til er det fint å lese bøker igjen. Triologien Kristin Lavransdatter har jeg lest tre ganger, første gang som tenåring, så rundt de tyve og sist som fersk mamma.
Edens have av Ernest Hemningsway har jeg også lyst til å lese igjen. Også dette en kjærlighetsroman. Ikke av hans mest kjente, og den ble utgitt etter hans død, men også i denne boken elsket jeg beskrivelsene, stemningen og språket.
En fantastisk erotisk kjærlighetsroman jeg har lest er "Les Vaisseaux du caeur" (Hjertets kår- i norsk oversettelse) av den franske forfatteren Benoite Groult. Kanskje den også er verdt å lese igjen, men denne gang på fransk.
Hvis jeg skal dele flere bøker som jeg har lest og som fortjener flere lesere så er Kjærlighetens historie en herlig, varm og trist bok skrevet av amerikanske Nicole Krauss. En annen enda nydeligere, og veldig spesiell historie er en roman med nesten samme tittel: Den vidunderlige kjærlighetens historie av svenske Carl Johan Vallgren, vinner av den mest prestisjefylte svenske litteraturprisen Augustprisen. Løp og kjøp! Eller lån...
En annen forfatter jeg er begeistret for er Torkil Damhaug med blant annet Se meg Medusa Og Døden ved vann. Han skriver psykologisk krim, med driv, gode personskildringer, creepy handling,- i det hele tatt en forfatter å se opp til. I høst kommer Damhaug med ny roman, og jeg gleder meg.
Skal jeg nevne en kriminalroman til som har brent seg fast er det Hendelser ved vann. Boken er mange år gammel, men en psykologisk høydare. Svenske Kerstin Ekman fikk Nordisk Råds litteraturpris for boken på 90-tallet.

Bøker mer for jenter

En annen forfatter verdt å få med seg er Linn Ullmann. Jeg hørte på radioen nå et program med henne, "På en øde øy," og ble minnet om et par gode bøker. Særlig vil jeg trekke frem Før du sovner og Et velsignet barn.Hun skriver så godt om såre følelser, om savn, søskenkjærlighet, kompliserte familieforhold og dårlig samvittighet og minner man egenlig ikke vil bære på. Hun ble nominert til Brageprisen for Et elsket barn.
Er du kvinne, vil du ha stor glede av Den lukkede bok av danske Jette Karsbøl. Jeg elsket den. Den handler om en gammel kvinne som ser bakover i livet sitt og de valgene hun tok og ikke hadde mot til. Det høres kanskje døll ut, men det er det absolutt ikke.
Døren er en annen sterk roman om kvinneskjebner.Bulgarske Magda Szabo er forfatter av boken som handler om to kvinner; en forfatter og hennes uselviske hushjelp. Veldig sterk bok jeg selv fikk av en venninne.
På listen over svært gode bøker kommer jeg ikke unna Balansekunst av indiske Rohinton Mystry. Han har en guddommelig fortellerevne. Boken viser en brutal, men også vakker virkelighet og handlingen er fra India gjennom flere tiår.
La meg synge deg stille sanger er en vakker bok om kjærlighet og å tore leve livet, om død, ensomhet og det å gå videre. Den boken har noen fantastiske scener. Ennå husker jeg en nydelig elskovsscene ute i sommerengen.
Og så har vi selvfølgelig den vidunderlige, lekne romanen Saman er ein mindre aleine av franske Anna Gavalda. På fransk heter den Ensemble c` est tout. Sammen,- det er alt. Romanen er oversatt til nydelig nynorsk og handler om fire spennende og helt ulike personer, om mye kjærlighet, om vennskap og familie. Og den er fra Paris og fra landsbygda en kort kjøretur unna den franske metropolen. Gavaldi har skrevet flere andre gode bøker også, men denne var hennes store gjennombrudd.
Mine år i Frankrike har preget meg på mange vis, også når det gjelder litteratur. Storm i juni av Irene Néminovsky er en perle av en bok. Tenk manus lå uoppdaget i flere tiår! Når man kjenner forfatterens tragiske skjebne, gir det en ekstra dimensjon til lesingen. Sjelens herre er en annen flott bok fra hennes penn, om jakten på penger, på anerkjennelse og kjærlighet,- fortatt like aktuell i dag.
Når jeg først er innen på franske forfattere er Boomerang en tankevekkende og spennende bok for de av oss som har levd litt og kjent på kjærlighet til barn, vanskelige følelser med brudd, fine beskrivelser om søskenkjærlighet og om fortrengte barndomsminner. Forfatter Tatiana de Rosnays har også skrevet den mer kjente Saras nøkkel. Boomerang er også en bok tøffe gutter med hell kan lese og tenke over...

Noe for gutta og.

Jeg sier ikke med dette at det finnes gutteromanener og kvinneromaner, men det er ingen tvil om at vi kvinner leser mer og vi kanskje også kan lese mer stillegående, "dype" og krevende romaner...
En forfatter jeg liker er japanske Haruki Murakami . Kafka på stranden er kanskje hans mest kjente i tillegg til Norwgian Wood. Dette er kanskje ikke bøker du leser i solsengen, men heller leser en regnfull dag foran peisen.
Og nå litt mer action igjen.
Drageløperen har kanskje de fleste fått med seg. den var en schlager for noen år siden. Hvis du ikke har lest den, gjør det i sommer. Boken er fra Afhganistan og er ikke for sarte sjeler, men den er fantastisk. SpanskeVindens skygge er en annen bok man må ha fått meg seg, det samme er Vinter i Madrid. Det samme med Boktyven

Så har vi Shantaram. jeg hørte forfatteren i Operaen på bokdagene for et par år siden. En forrykende forteller, en skikkelig røverroman.
Svenske Kjersti Alvteigen skriver spennende og psykolgisk krim. Islandske Arnaldur Indridasons bøker er også vedt å få med seg.
Håkan Nesser skriver kjempebra. Han har mange gode titler, men en bok som passer bra nå i ferien er sommergrøsseren En helt annen historie, denne er i Baraboritti-serien som jeg liker mer enn de andre bøkenen hans.
Og så har vi selvfølgelig alle Mankell-bøkene og Nesbøs første. Italienske sko av Mankell er veldig annerledes enn krimbøkene hans.
Nå har dere kanskje fått noen tips dere kan bruke?


Sommer er lesetid

Jeg har mange bøker å lese i sommer.Godt mulig at jeg ikke når gjennom alle. Og godt mulig at bunken med lesestoff blir høyere etter en runde eller to til bokhandlerne i Tvedestrand, Arendal eller Risør. På hytta bygger en lokal snekker flere bokhyller, men vi burde sikkert få flere.
Men det er selvsagt mye annet å gjøre i sommer enn å grave nesen ned i en bok. Bade, kjøre båt, gå på turer, fiske, sykle, leke med ungene, spille ball, besøke venner, ha middager i den lyse sommernatten. Leve og tenke.
Idéen til en ny bok murrer i bakhodet. Jeg vet allerede hvordan den skal starte. Også dette blir en kriminal, også her blir det mye om forbudt, vanskelig kjærlighet og umulige dilemmaer.
Bok nummer to blir en oppfølger av "På direkten" med samme hovedperson. Christina Fiori Mørk. Debutboken min er en kriminal, men handler mye om hemmelige kjærlighetsforhold og ja; også litt erotikk.
Hermed er dere advart.
God sommer!

Jeg googlet,og fant omtale av boken på engelsk

Av og til googler jeg meg selv. Ja, det er ikke hverdagskost altså. Men det hender. Som journalist er jeg vel litt rocka. Vet at det er en verden der ute som lagrer alt om folk, inkludert meg selv.
Derfor nå altså, fredag kveld. Jeg hadde vært på kino og på Peppes med de to minste barna og min kjære, vi kom hjem, gikk på tur med bikkja og åpnet en rødvin. I godstolen ved vinduet med utsikt mot skjærgården gjorde jeg noe så kjedelig som å ta opp Pcen, sjekket nettavisene og selvfølgelig spesielt NRK.no som jeg er sjef for når sjefen min er på ferie, gikk så på Facebook og Twitter før jeg avsluttet med et lite søk på meg selv.
Og der lå jeg ute i engelsk omtale. Aschehoug Agency.
Creepy.
"Live Broadcast: The popular news anchor of TV24, Maria Bergstrøm, is killed during a live broadcast. Police inspector, Christina Mørk, is put in charge of the investigation, and quickly starts to suspect journalist collegues. Maria Bergstrøm was a high profile TV-star that many people envied, and some even feared."
Skikkelig creepy.
Jeg tok en slurk av rødvinen og leste videre.
"Anne Cecilie Remen is a journalist, who has reported on national television, and in large papers such as Aftenposten and Dagens Næringsliv. She has a degree in Political Science, and has co-authored a book on foreign policy."
Og der på siden lå også omslaget på boken min, i grønt og rødt. På direkten.
En slurk til. Ikke rart jeg blir svett.
Men snart er det ferie. Da skal jeg ikke skrive, bare lese, svømme, gå lange turer og ikke tenke på alt det skumle som skjer til høsten.

Si ja til sommerintervju eller ei?

Nå har denne bloggen fått over 2000 klikk, eller sidehenvisninger i løpet av noen uker.
Jippi, sier jeg, selv om det i den store bloggverden ikke er mye å skryte av.
Registerer med et smil at det er innlegget om rykter,løgn og fantasi som har fått flest klikk.

Dreper interessen med blogg Noen sier til meg at det ikke er lurt å blogge før boken kommer. Jeg kan risikere å kvele folk med informasjon, i stedet for å gjøre potensielle lesere nysgjerrige.
Andre sier at det er fint med denne bloggen. At det skaper interesse.
Så hva er riktig? Finnes det noen fasit?
Hvor mye skal man fortelle om en utgivelse før romanen faktisk er å finne i bokhandlerne? Hvor tidlig?
Jeg tenker selv at det er ok å fortelle om prosessen, forventningene og lignende, men ikke røpe mer om romanens innhold.

Rykter sprer seg Men nyheten om boken min har spredt seg. En ting er at Aftenposten har omtalt boken PÅ direkten blant høstens debutanter. Flere aviser har vist interesse. Budstikka vil ha intervju, Aftenposten skal gjøre noe mer på høstens debutanter, men det er først i august.

I går tok Tvedestrandsposten kontakt. Sørlandsavisen har funnet ut at jeg har hytte i Holmesund, at jeg er frontsjef i NRK og at jeg snart kommer med bok. Avisen ønsker å lage et sommerintervju med meg.

Luksusproblem Dilemma er det samme som med bloggen. Er det lurt å stille i sommerintervju, brenner jeg kruttet for tidlig? Skal jeg vente på Aschehougs presseopplegg? Vente til nærmere utgivelsen i oktober slik at folk ikke glemmer boken min? Eller risikerer jeg i høst å drukne i det som er ventet å bli tidenes bøkhøst?
Mens jeg funderer skriver jeg nok et innlegg på denne bloggen. Pirrer dermed nysgjerrigheten til noen, men skremmer kanskje andre bort.
Uansett er jeg heldig. Vasser i luksusproblem om dagen. Snart er det sommerferie, og jeg skal for første gang på mange år bare late meg i en ferie! Gleder meg vilt!!

- Se i kamera!

- Flørt med kamera, sier Tor.
Vi er i studio. Han er fotograf og jeg er modell, eller det vil si objektet som skal fotograferes.
Det er tid for å ta bilder til omslaget på boken. Forlaget vil også ha foto de kan sende til presse.
Jeg snurrer rundt og titter inn i linsen, smiler og beveger meg. Må ikke være stiv. Ler og tenker på de søte kattungene hjemme.

En ulempe med å komme med bok er at du må selge deg selv. Skal jeg ha håp om noe som helst oppslag, må jeg stå frem, vise meg frem som fersk debutant, fortelle om boken min andre steder enn på denne bloggen.
Slik oppmerksomhet liker jeg paradoksalt nok ikke.
Allerede nå har forlaget bedt meg å holde av noen datoer til høsten, til debutantintervjuer etc.
Men først må designet på omslaget bli ferdig, bilder tas, korrektur bli ferdig og godkjent.
Jeg rister på håret og titter til høyre for kamera.
Snart går boken i trykken og jeg må bare vente.
Innen det skjer, må vi velge hvilke av de utallige fotoene som skal brukes. Hvordan ser egentlig en kriminalforfatter ut?
Skal vi ta et smilende eller et mer alvorlig?
- Hodet litt mindre på skakke og se inn i kamera, sier fotograf Tor.