En sommer med mening og mål

Før sommeren begynte satte jeg meg noen mål.
Det ene var å bruke sommeren til å padle igjen. Det andre var å skrive igjen. Og det tredje var noe mer privat...
Padle har jeg ikke gjort på mange år, selv om vi i familien har to kajakker. De siste somrene har kroppen ikke vært med meg. Sommeren før jeg fikk kreft hadde jeg en mystisk hevelse i det ene beinet og kunne nesten ikke bevege meg.  (Åtte leger på tre ulike sykehus undersøkte meg, og jeg ble utredet for mye uten at noen fant ut av det. I  ettertid tror jeg nok at den hevelsen var et signal fra kroppen om at kreften hadde tatt bolig i meg)
 De neste to somrene var jeg enten syk på grunn av kreft og behandling eller av bivirkninger og seneffekt av behandlingen. Elefantlegger og hovne ledd og ankler har vært en del av moroa de siste par årene.
Jeg har ikke vært like smidig som før, og har vært en krøkke i båt og på svaberg. Padling har vært utelukket.

Denne sommeren er den første på flere år kroppen begynner å lystre meg. Endelig har jeg fått kroppen min noenlunde tilbake. Hevelsene er nesten borte ( cellegiften taxol gjør at du får vann i kroppen,- og dermed et oppblåst utseende, cellegift og annen behandling gjør kroppen stiv) og anklene har fått nesten den gamle bevegeligheten tilbake. Hvis jeg passer på å være i bevegelse det meste av dagen, trene og være på farten, er jeg nesten som før.
Og så deilig det er!
Derfor har jeg denne sommeren blitt en padler.  Ritualet er :Først tur med bikkja og en dukkert om morgenen, en kaffe på brygga og deretter gjerne en tur med kajakken. De første gangene "tvang" jeg mannen min til å være med. Etterhvert tok jeg turene ut på havet alene, inn langs skjær og holmer og rundt øya vår og inn tilbake i viken ved Skjeggestø. Fantastisk!!
Dessuten er det beste trening for armer, skulder, rygg og mage.

Det andre målet satt litt lenger inne. Å skrive handler om konsentrasjon. Å skrive krim eller skjønnlitteratur handler om å la fantastien gro, blomstre, om å leve seg inn i personene dine og i handlingen. For å kunne skrive, for å kunne la fantasien blomstre må hodet være fritt for tanker og bekymringer.  Du må ha fullstendig fokus.  Og det har dessverre vært noen mørke skyer over tilværelsen min de siste månedene.  Når hodet er i ferd med å eksplodere av bekymringer, er det ikke god grobunn for gode skriveøkter.
Det har vært veldig tøffe tak rundt meg det siste halvåret, uten at jeg nå vil gå nærmere inn på det nå. Og denne gangen handler det ikke om meg og helsa mi, men om andre som jeg er glad i.  Det er egentlig ikke til å tro at så store utfordringer står slik i kø for noen familier.

Men en gang i sommer, løsnet det likevel for meg, til tross for alt det vanskelige. Dager i ro ved havet gjorde godt. Et par bokarrangementer jeg var invitert på som forfatter i regi av Kystkulturuka minnet meg på at jeg har utålmodige lesere som vil ha mer fra min hånd. Takk alle som i sommer har mast på når neste bok kommer!!   Etterhvert tok  jeg fatt på skriving igjen. Manuset har ligget brakk i mange måneder, helt siden i vinter. Storyen er ferdig, manusutkast er dissikert av en ekstern konsulent og av redaktøren min i Aschehoug. Nå er det opp til meg å gjøre manus bedre, luke bort klisjeer, redigere, fjerne unødvendige sidehistorier, øke spenning noen steder, ta bort unødvendig spenning andre steder slik at denne boken blir bedre enn den forrige.  Jo, det blir bok . Den er bare litt forsinket. Boken er forsinket fordi livet mitt har vært i det største laget en stund.


På  noen av mine padleturer er jeg også blitt inspirert. Tid for meg selv, jo da flyr tankene og nye ideer dukker opp. Så ja, det er nok noe padling i det nye manuset. Og selvsagt er det mye sjø, kaldt vann og isbading i dette manuset og. Det måtte bli det.
Som mange av dere vet er Christina Fiori Mørk isbader. Som meg. Og i neste bok må jeg ta dette med isbading helt ut. Starten er guffen og creepy. Langt unna den eventyrsommeren vi har hatt på Sørlandet.
Mål nummer 3 var selvsagt å nyte sommeren, leve langsomt og være med de jeg er glad i, og gjøre livet bedre for de som trenger meg. Håper og tror jeg har fått til det.
I  morgen begynner barna på skolen igjen.  Sommerferien er over. Men jeg håper følelsen av sommer sitter lenge i hodet.

Å vente på dommen

Min nye skrivehule!!! Bok 3 skal bli til der. Kanskje får dere se hvordan jeg har det der etterhvert.

For noen dager siden sendte jeg mitt omfangsrike manus fra meg til redaktøren min i Aschehoug.
114 405 ord.
Trolig for omfangsrik. Jeg må helt sikkert kutte. Og jeg er egentlig igang. Det er rart med det. Når du er ferdig, ser du på manuset ditt med nye sylskarpe øyne. Snåle greier.
Det er utkast 2 på manus.
Første utkast skrev jeg mens jeg var syk, og jeg leverte det fra meg før jeg begynte å jobbe i mai ifjor.
Etter en ukes tid hadde redaktøren min og jeg manusmøte, hvor vi i flere timer gikk gjennom manus.
Jeg fikk innspill, - som å kutte ut et par personer, utnytte potensiale i noen scener og å jobbe mer med siste halvdel av manus.
I juleferien og nå i vinterferien fikk jeg endelig fart på meg, jeg har knadd, kuttet og sydd tråder sammen til et mønster. Uups er det noen løse tråder igjen?
For ja, klart det var krevende å skrive på en ny roman mens jeg var syk.
Det ligger mye smerte, usikkerhet og store følelser i dette manuset.
Eller for å snu på det,det ligger mye vilje og livskraft i manus.
Venner som har lest manus sier likevel det er litt dystrere enn På direkten.
For man skriver ikke i vakuum.
Jeg kunne kanskje vanskelig skrive en hurra-meg-rundt humoristisk krim mens jeg var så syk som jeg var.
Og jeg var også i tvil om jeg kunne skrive krim, om jeg kunne leke med liv og død, mens jeg sloss for mitt eget liv.
Men så bestemte jeg meg for at skrivingen var en egen greie, skrivingen ga livet som kreftsyk innhold, det ga meg oppdrift og ikke minst glede.
Likevel.
Når du er under kreftbehandling er du litt ukonsentrert, og jeg merker fortsatt at hodet ikke er helt som før. Cellegiften preger meg litt fortsatt.
Men altså:
Skrivingen reddet meg, tenker jeg. Så fantastisk heldig jeg var, som hadde et skriveprosjekt mens jeg var syk.
Bok 2 har selvsagt Christina Fiori Mørk som hovedperson, med journalisten Runa Jæger som en viktig bifigur. Både Christina og Runa er utenfor sine vante miljøer.
Jeg har flyttet handlingen ut av Oslo-gryta, til et røft kystlandskap på Sørlandet.  Til et landskap og mennesker som jeg kjenner ganske så godt.
Christina er der fordi hun rømmer fra byen, hun er under etterforskning av Spesialenheten på grunn av en uheldig amorøs kontakt. Runa er på vinterferie med familien. Det blir ikke mye ferie for trebarnsmoren Runa . Christina kommer igjen i medias søkelys. Hun har det med å dumpe bort i vanskelige situasjoner.
Jeg er veldig fornøyd med starten. Der tar jeg Christina helt ut.
Men så er det alt det andre.
Å skrive bok er hardt arbeid. Intenst, puslespill.
Jeg kan fortelle mer om prosessen en annen gang.
Nå skal jeg innvie min nye skrivehule.
Frem til nå har jeg levd et omflakkende forfatterliv. Jeg har skrevet hvor som helst, når som helst. På kjøkkenet, i stuen, på fly, på tog, mye i svømmehaller mens barna har trent, jeg prøvde meg i sengen, men da sa mannen min stopp.
Men nå! Endelig har jeg hatt tid og skriverommet mitt i uthuset/låven på tunet er nesten slik jeg vil ha det.  En dagseng jeg kan sitte og skrive i. Er ikke skrivebord-menneske.  Bokhyller med bøker. Vakre glass, kunst og en kaffemaskin. Det er nymalt på gulv, vegger og tak.
Rommet var i gamle dager stallguttens værelse. Alt er nesten perfekt, jeg må bare ha et vindu til. Jeg må se ut på noe annet enn gårdplassen.
Et vindu på kortsiden på rommet gir meg utsikt til Oslofjorden, ut til Drøbaksundet. Jeg fortjener å få den utsikten, synes dere ikke?

Og jeg vet hvor bok 3 skal utspille seg.
Jeg vet hvem som dør.
Men vet jeg hvem gjerningsmannen er?
Nei. Jeg må skrive meg varm på mitt nye kontor,- som min mann sier. Jeg kaller det hule.
Og vet dere hva? I dag har Christina Fiori Mørk bursta.
Eller egentlig har hun ikke det. For hun er et skuddårsbarn med fødselsdag bare hvert 4. år.
God helg. Jeg skal skrive og kanskje gå på ski. Jo, mye på ski. Men det er en annen historie.
I mellomtiden venter jeg på dommen, og gjør mitt beste for å tenke ut plott til bok nummer 3 i min nye skrivehule.
Å vente på dommen fra redaktøren, er nok en ganske fæl periode i en forfatter-spires liv.
Men etter å ha vært gjennom et lite helvete, er jeg rustet til det meste i livet.
Dette er tross alt ikke blodig alvor. Det er en lek, det er en hobby og det går ikke på livet løs. Det er greit å ha perspektivet der mens man venter.

Manus og manusoversikt som jeg kaller det...

På krimfestival med etablerte forfattere

Til helgen er jeg invitert til å spise kirsebær med de store. Er det ikke det ordtaket sier? Føler meg ihvertfall slik.

Jeg er invitert til Tvedestrand for å snakke om  forfatterskapet mitt sammen med langt mer etablerte krimforfattere som Hans Olav Lahlum, Tom Egeland, Trude Teige og Chris Tvedt. Hvordan jeg har havnet i så flott selskap med min eneste ene utgitte krimbok, vet ikke jeg. Men jeg tar det som et stort kompliment! For forfatterskapet mitt er ikke stort sammenlignet med disse.
Jeg føler meg veldig heldig, priviligert rett og slett.  Det er ikke gitt at en ukjent forfatter som meg blir invitert på festivaler, men jeg har så langt hatt flaks og fått være med på flere i løpet av min korte forfatterkarriere.

Lykkelig og uvitende. Jeg to dager før jeg oppdaget kreften på bokarrangement i Tvedestrand

Festivalen heter Hans Olav Lahlums krimfestival og har program i tre hele dager,- fra fredag kveld til søndag. Om festvalen skriver arrangørene:   Norges mest spesielle krimfestival, med kriminalfilm, enkeltforedrag, krimgåter, samtaler og kriminelle påfunn. 
Les mer på Bokbyens hjemmeside:  bokbyen-skagerrak.no/hans-olav-lahlums-krimfestival/

Jeg skal delta på flere arrangementer for å snakke om forfatterskap, lese fra den nye boken, og jeg skal ogå lede an i et ambisiøst krimplott-opplegg lørdag formiddag i Tvedestrand sentrum.

Håper mange kjente og ukjente kommer!!

Festivalen har allerede fått mange oppslag i lokale media. Her fra Agderposten: Skal løse sørlandets krimgåte

Ja , Sørlandet og Tvedestrand har en spesiell plass i hjertet mitt. Vi har sommerhus der, og jeg har feriert på Sandøya og i Holmesund de siste 20 år. Og jeg er ofte på hytta, helt alene for å skrive. For det er når jeg er alene på en hytte i havgapet eller høyt til fjells på vidda at jeg skriver best de mest skumle scenene.

Og ja, jeg kan avsløre det nå siden det har stått i flere aviser. Den neste krimboken min har handling fra blant annet Sørlandet. Inspirasjon har jeg selvsagt funnet gjennom mine mange opphold der nede. Det blir mye røft vær, sprengkulde,  mye kaldt isvann, bølger, bløde konsonanter, nabokonflikter og familiehemmeligheter i den nye boken.

Bokblogger Geir Tangen har avslørt mer i denne bloggposten Et skremmende godt år.

Mulig jeg er vel åpenhjertig, i og med at jeg ennå ikke vet når boken kommer ut. Jeg håper på utgivelse til høsten, men i denne bransjen vet man aldri.

I sommer bokbadet jeg Jørn Lier Horst i Tvedestrand.

Og jeg har deltatt selv på flere bokarrangementer i byen. Den første hadde jeg to dager før jeg oppdaget kreften.

Så det er med litt andakt jeg drar ned dit nå for å fortelle om skriveprosjekt, ny bok,- om hvordan jeg utvikler plott og hvordan jeg jobber med skriving.

Dette skriver bokblogger Geir Tangen om meg.

 Jeg kommer med en oppfølger av På direkten, og håper på at den er klar til høsten. Boka har samme hovedpersoner i politietterforskeren Christina Fiori Mørk og journalisten Runa Jæger. Begge to befinner seg på et sted langs kysten , da Christina tilfeldig finner en drept person utenfor hytta si. Både Christina og Runa blir satt på store mentale og fysiske prøver i denne boken. Det er midtvinters, det er kaldt, det er mye isvann, snø og dårlig vær i et røft kystlandskap. Bok 2 har altså ikke handling i Oslo men i et øysamfunn . Jeg hadde lyst til å skape et nytt miljø rundt mine hovedpersoner, og handlingen dreier rundt  nabokonflikter , nedarvet fiendskap gjennom generasjoner , smålighet , farlige hemmeligheter og et mysterium fra krigens dager. Bok 2 har som «På direkten» også et fokus på dynamikken mellom media og politi. Planen min er å komme med i hvertfall to bøker til med Christina, og hver gang vil jeg ha handling fra nye miljøer. Jeg har skrevet manus mens jeg har vært kreftsyk, så det ligger mye vilje og smerte og livsglede i dette for meg, kan Remen fortelle.

Ja, boken ble skrevet mens jeg var syk.  Hver dag, med unntak av dager hvor jeg var for dårlig og svak, skrev jeg om formiddagen etter at barna var dratt på skolen. Manus og førsteutkast var klar før jeg begynte i jobb. Nå bruker jeg helger og fritid til å polere, kutte og forbedre. 
Til helgen blir kunsten å fortelle litt, pirre nysgjerrighet hos fremmøtte, uten å avsløre for mye.
Greier jeg det?

HER ER PROGRAMMET.

Hans Olav Lahlums krimfestival på Bokhotellet på Gjeving og i Tvedestrand, 17.-19. januar 2014 
Fredag 17. januar
Kl 1900 Bokhotellet: Hans Olav Lahlum åpner festivalen med foredraget. Hvem er de beste norske? Historiske krim og sjangere. Kr 100,- (50,- for boende gjester)
Kl 2000 Bokhotellet: Middag med mord. Trude Teige, Tom Egeland, Anne Cecilie Remen og Hans Olav Lahlum leser for aller første gang fra bøker som ennå ikke er kommet ut! Kr 425,-
Kl 2200 Bokhotellet: Chris Tvedt/Elisabeth Gulbrandsen: Det skrivende ekteparet, advokat- og politikrim. Kr 100,- (50,- for boende gjester)
Lørdag 18. januar
Kl 0830-1000 Bokhotellet: Kriminell frokost med forfatterne

Kl 1100-1230 Hvem drepte urmageren i Tvedestrand? Lesere blir invitert til å løse historiens største krimgåte i den yndige lille Sørlandsby. Anne Cecilie Remen leder an i plottet, med introduksjon i Terna Kafé. Kr 100,- som inkluderer verdikort kr 50,- for kjøp av krimbøker i bokhandlene.
Kl 1230-1400 Vandring langs krimbokhyllene i bokbyen med Hans Olav Lahlum, Anne Cecilie Remen, Trude Teige, Chris Tvedt, Elisabeth Gulbrandsen og Tom Egeland som vegvisere. Gratis.

Kl 1500 Bokhotellet: Tom Egeland: Jo Nesbø og meg – de lange historiske spenn. Spenningsforfatter eller krimforfatter? Kr 100,- (50,- for boende gjester)
Kl 1600 Bokhotellet: Anne Cecilie Remen letter på sløret. Kvinner i krim. De aller første smaksprøver på ny krim, der deler av handlinga foregår i Tvedestrand. Kr 100,- (50,- for boende gjester)
Kl 1700 Bokhotellet: Trude Teige: Dei sanne historiene bak bøkene. Kr 100,- (50,- for boende gjester)
(for alle tre foredraga Egeland, Remen, Teige kr 200,-)

Kl 1900-2230 Bokhotellet: Kriminell helaften med et blodig måltid. Hans Olav Lahlum med kontrapunkt-krimquiz, der alle seks forfatterne er med. Filmsnutter. Flere andre innslag. Kr 495,- 

I  sommer bokbadet jeg Jørn Lier Horst i Museumshaven i Tvedestrand

Personlige hilsner er hyggelig å forfatte når jeg signerer bøker!

Lykkelig og uvitende. Jeg to dager før jeg oppdaget kreften på bokarrangement i Tvedestrand

Dette er Christina Fiori Mørk!

Christina Fiori Mørk heter min krimheltinne. Tøffere enn toget, tøffere enn de fleste menn, men likevel sårbar. Sårbar og rå.
Nå er jeg godt i gang med bok nummer to, og der får hun enda større utfordringer enn hun fikk i den første, På direkten.
Eller er det mulig da? Ja, selvsagt!!
Mange av dere kjenner henne kanskje, enten gjennom boken min" På direkten" eller gjennom Facebook. Hun har en egen Facebook-profil. Du ser føttene hennes her.

Hver dag får hun venneforespørsler. Hun har mange felles venner med meg, men hun har mange bekjentskaper jeg ikke har. Mange kulturpersonligheter og politikere etc. Og mange menn vil gjerne bli kjent med henne. Det skyldes kanskje de røde skoene som er på profilbildet.
Røde sko liker hun å bruke, gjerne med høye hæler.Eller boots med ditto hæler.
Men aller best trives hun med nakne føtter. Om sommeren er  hun aller mest happy som barbeint, eller med kule, feminine sandaler.
Christina er en skikkelig sommerjente.

Hvem er hun? Er det egentlig meg? spør folk.
Ja, folk leter etter likhetstrekk.
Til det har jeg ingen kommentarer. Bare smil.
Men det er åpenbart at vi er svært forskjellig. Jeg er rødblond, hun er mørk, hun er singel og stadig på mannejakt, jeg har vært sammen med samme mann i 19 år og har 3 barn, bikkje og katter, jeg er journalist, hun er politikvinne.
Jeg er hva hun ville kalle ”knadd”. Overetablert.
Hun er en utemmet ungkarskvinne. Elsker friheten. Hun har angst for venninnenes trivielle bekymringer om tidsklemma og nattesøvn. Hun synes rosa,skrukkete babyer er alt annet enn sjarmerende.

Vi er begge såkalt vestkant-jenter og det hender det blir brukt mot oss.
Christina har langt ravnsvart hår og ser ut som en Ponchahontas. Hennes korsikanske aner gjør at hun føler seg litt annerledes i Norge. Litt utenfor. Hun kan ikke fordra den norske vinteren, hater jul og adventstid, mørket og nysnø, hun blir kvalm av norske frokoster og andre særnorske tradisjoner.
Hun savner lyset, frodigheten og livet ved Middelhavet. Derfor drar hun dit ned straks hun har anledning. Familien har vingård på Korsika og der tilbringer hun de fleste ferier og mange ovale weekender.
Når hun ikke er der ved Middelhavet, savner hun det latinske livet.
Mye savn i hennes liv. Sier ikke mer.

Hun snuser, kjører en gammel rød Porsche, går med høye hæler og en stygg gammel saueskinnsjakke. Når hun skal avhøre menn med makt kler hun seg deretter. Åpner gjerne en ekstra knapp i skjorten, tar på seg ekstra høye støvletter, men ler av det hele.
Hun trives like godt hengende i et taus i en fjellvegg som ute på cafeer eller med fiffen i Paris og på rivieraen.

Christina er full av paradokser. Selv om hun hater kulde og snø, bader hun hver morgen året rundt i sjøen nedenfor der hun bor. Hun går  alene ut i svarte natten og isbader selv om det er minus 18 og isen har lagt seg tykk på fjorden.  Det kan være grøssende kaldt og grøssende skummelt. Sier ikke mer.
Jo, da den observante leser har kanskje fått med seg at også jeg er isbader. Kall det research, kall det høne eller egget. Akkurat der er det et fellestrekk.
Jeg har og en greie med vann. Men hennes er mye mer komplisert og opprivende.

Hun er født i fiskens tegn, og er et skuddsårsbarn. Passer henne bra, fordi hun ikke er så glad i burstafeiring eller stort oppstuss rundt seg selv. Hun skyr media, men journalistene elsker å skrive om henne.
Selvfølgelig bruker vi forfattere oss selv, våre fantasier,  mareritt , lengsler og skrekk når vi skriver.ALt jeg skriver er jo sant, men det er min fantasi.  Kanskje ville jeg blitt som henne hadde jeg valgt å leve alene, eller forresten kanskje ikke. Ikke helt. Hvem vet.



.

Da jeg etablerte henne, het hun først bare Christina Mørk. Det var et effektivt og tydelig navn. Litt hardt og tøft kanskje. Så etterhvert slang jeg på et mellomnavn. Tenkte meg om; ville at det skulle ha en smak av Middelhavet, av Frankrike eller Korsika, siden hun er halvt eller kvart korsikansk, alt etter som man tenker. Jeg funderte og slo opp i korsikanske bøker ( korsikansk er et eget språk en blanding av italiensk og fransk) Jeg fant Fiori, og tenkte det ville gi henne en sårbarhet og mykhet opp i det hele. Fiori betyr blomst på korsikansk og italiensk.
Christina har verken alkohol eller pengeproblemer. Hun er vegetarianer, hun er storsnuser og hun har bruk og kast- forhold til menn. Hun er ikke en one-night-lady, hun må være forelsket for å innlede et forhold, men hun går lei etter en stund når den første lidenskapen har lagt seg. Hun kutter derfor gjerne ut mennene etter et år eller to.
Hun er altså seriemonogam.

Hun har opplevd stor kjærlighet en gang, men har brent seg og holder vel mye igjen. Har etableringsangst og synes  som sagt skrukkete rosa babyer og et A4-familieliv fortoner seg som grøssende kjedelig.
Hun må ha variasjon i livet og er avhengig av en jevn dose adrenalinkick.

Hun er vakker selv, og trenger ikke pynte seg med smellvakre menn. Hun har funnet ut at pene menn egentlig er ganske kjedelige. De er bortskjemte på oppmerksomhet og derfor både dårlige elskere og elendige kyssere. Hun liker mer styggpene menn, men de må være veltrente og sterke.
Hun elsker gjerne utendørs, og det kan av og til bli vel spennende.
I På direkten får Christina åndedrettsproblemer fordi hun faller for en mann som har alt, også utseende med seg, og hun skjønner fort at hun er ute på dypt vann. Spørsmålet er om hun greier å la være å hoppe til sengs med mister perfekt.

Jeg gir dere noen smakebiter av henne her.

Først fra starten av På direkten:

"Da så hun det. Klyngen med journalister stormet mot politibilen.
Christina pustet og dyttet bildøren opp. Flokken av reportere omringet henne straks hun satte føttene på den våte asfalten. En sverm med mikrofoner kretset rundt ansiktet hennes.
Hun holdt pusten og slapp den langsomt ut mellom leppene. Spørsmålene raste mot henne.
”Hvordan er tilstanden til Maria?”
”Mener dere at noe kriminelt har skjedd?”
Hun ante hvordan snøen la seg på ansiktet, på den lange hestehalen og kjente hvordan krystallene smeltet mot på kinnbena. Hun ville ikke dette, men satte uniformsluen på hodet, hentet styrken fra politirollen og løftet hendene fremfor seg."

Om menn og slikt.
Christina svingte til høyre, så i speilet og trykket gasspedalen mot gulvet. Porschen spant opp bakken ved Botanisk hage. Blodet pumpet ekstra hurtig gjennom kroppen når hun utfordret fartsgrensen. Motoren brummet og fristet. Men midt i byen var risikoen for å bli tatt stor.
Hun kastet et blikk inn i Botanisk hage, svingte og giret ned. Parken var dekket med hvit snø. Sist gang hadde området vært irrgrønn. En regnfull vårsøndag hadde hun og Magnus gått i den vakre, folketomme hagen. Raskt og heftig elsket de under et blomstrende magnoliatre. Hun husket hvordan regnet strømmet ned over ansiktet og hvordan hun åpnet munnen mot vanndråpene. Som politikvinne hadde det vært over streken. Hun smilte ved tanken og kjørte inn på parkeringsplassen mellom Munchmuseet og Botanisk hage. Ingenting var mer pirrende enn å elske utendørs.

Møte med en mann:

"Hun så bort og kjente hvordan øynene hans sveipet over henne. Hun dro en hårlokk bak øret og tenkte at hun måtte komme seg vekk.
De så på hverandre igjen. Ingen av dem sa noe. Hun tenkte at hvert øyeblikk som gikk uten at de snakket, var avslørende.
”Ja, takk for hjelpen. Nå må jeg gå,” smilte hun.
”Ja, interessant å støte på deg,” sa mannen og løftet hånden til hilsen.
Christina svaiet ryggen og merket blikket hans i nakken da hun gikk mot toalettet. Normalt ble hun ikke tiltrukket av vakre menn.
Men da hun la hånden rundt det blanke dørhåndtaket, tenkte hun at denne mannen kunne det vært interessant å spise frokost med."

Og senere:
"Hun skilte leppene og ønsket at fingeren hans skulle bli, skulle fortsette. Varmetapet da han trakk til seg hånden, kjentes som en fysisk smerte.
Nå stirret han på henne med et blikk fylt av noe som lignet villskap. Hun strakk hånden ut, men han vendte ansiktet bort. Uten varsel åpnet han bildøren og spratt ut. Før hun hadde løsnet sikkerhetsbeltet, var han rundt bilen og holdt døren oppe. Hun smøg seg ut og ble stående en armlengde fra ham.
”Sov godt og drøm ikke om drapssaken i natt,” sa han, sendte henne et hastig blikk og satte seg inn i bilen. Han løftet hånden til hilsen, blunket med lysene og rygget ut innkjørselen.
Hun sto der utenfor det mørke barndomshjemmet og følte savnet etter ham som en pressbølge.
Hun dro av seg klærne og løp naken ned mot sjøen.”



Og så litt skrekk
Vinterhimmelen virket mørk og grenene på trærne lignet armer bøyd til slag. Det var helt stille. Ingen andre var ute. Den smale veien utover øya var brøytet og hun sprang innover øya, innover i den mørke skogen. En stor fugl skvatt opp og flakset over trekronene.
Like etter hørte hun det. Bevegelse. Noe var rett bak henne. Et dyr, tenkte hun. Et rådyr som lette etter mat. Hun løp lengre innover øya, bort fra lysene. Eller kanskje det var en elg. Dyrene slet med den dype snøen.
Så merket hun det igjen. Tramping på veien. Det var ikke til å ta feil av.
Det var menneskeføtter. Noen løp bak henne.
Pusten hennes gikk støtvis. Hun tittet over skulderen og skimtet en mørk skikkelse et stykke bak seg. Vedkommende løp med hodelykt.
Hun tok til høyre i stedet for rett frem. Personen fulgte etter. Hun kjente pulsen banke i tinningen. Det var mørkt og hun myste mot veien foran seg. Hun snudde seg igjen. Prikken med lys var blitt større. Plutselig kjente hun seg utrygg. Ble hun forfulgt? Hun tenkte tilbake om hun hadde sett noen på veien. Bare kassebilen. En gren raspet henne opp på kinnet. Hun skottet over skulderen, løperen kom nærmere. Lommelykten lyste ikke lenger, men hun skimtet skikkelsen. Det var en mann og han var trent. Sprang fortere enn henne.
Nå oppdaget hun at hun hadde løpt feil. Uoppmerksomheten kostet. Fotfestet glapp på den isete stien. Hun snublet og stupte med hodet inn i en snøfonn. Falt på magen og kjente den kalde snøen skrape mot huden.
Hun sank ned i snøen. Kavet. Mistet den ene votten. Kom seg opp og snudde seg for å løpe. Plutselig var skikkelsen over henne. Han dyttet henne ned i snøen. Grepet satt som en jernklo rundt halsen. Hanskene hans var våte og kalde. Idet han tvang henne ned, kjente hun kald snø treffe rumpa. Buksen skled ned til der lårene startet. Så trakk han frem noe fra lommen. Det glimtet i mørket.
Et rødt sinne fylte henne. Ikke faen om hun skulle bli voldtatt, at hun skulle bli nedverdiget på det groveste. "

Hva som skjer videre?
Min munn er lukket..
Men anmelderne har sagt det er creepy scener i boken. jeg har også fått godord for min skildring av mellommenneskelige forhold.

I disse dager er jeg så heldig at boken kommer i nytt opplag.


Lyst til å finne ut av mer om Christina?
Da må dere selvsagt lese På direkten. Litt kjent blir dere med henne på Facebook og.

Hun fikk en omtale på en blogg som PR-byrået Burson Marsteller hadde nå.



Der sto det:
"Jeg har mange venner på Facebook, men en av dem er i særklasse: Christina Fiori Mørk, etterforsker ved Oslo politidistrikt – Seksjon for Volds- og seksualforbrytelser. Hun er blitt utnyttet i sosial markedsføring, men uten å protestere.
Facebook-profilen hennes viser at hun følges av 348 venner, på veggen ser du aktiviteter og oppdateringer fra hennes aktive liv, og slik beskriver hun seg selv:
”Kvart korsikansk, men oppvokst på Nesøya. Tilbrakte alle somre som barn på familiens vingård på Korsika. Hater den norske vinteren, men elsker ski. Har et hat og elsk-forhold til fart. Holder frykten nede ved å kjøre en eldre Porsche.”
Det spesielle med Christina er at hun i virkeligheten ikke eksisterer, annet enn som en fantasiperson.
Regissøren bak Christina er Anne Cecilie Remen, mangeårig sentral medarbeider i nyhetsredaksjonen i NRK TV, akkurat nå frontsjef, og aktuell med boken ”På direkten”. I denne boken er Christina Fiori Mørk hovedpersonen, en fargerik person som du får lyst til å bli bedre kjent med.
Her spinner Anne Cecilie historien videre, og lar Christina dukke opp både i bloggen sin, på Facebook og Twitter.
Anne Cecilie har med stor kløkt manøvrert seg gjennom bokhøsten, og vist hvordan sosiale medier kan brukes aktivt til å fortelle en historie og engasjere lesere. Salgstallene for boken viser at det virker. Hennes regi rundt boken og bokens hovedperson er et kreativt og interessant case for hvordan man kan skape et helt økosystem i de sosiale mediene rundt et produkt som en bok."

Skriver Ole Christian Lunde som jeg i mange år plaget som journalist da han var informasjonsdirektør i Orkla og jeg var den aldri hvilende reporteren i Dagsrevyen.

Christina lever videre på Facebook, hver dag får hun nye venner. Mest menn. Noen av dem er også interessert i hennes faglige attributter. Et par forfattere har latt seg lure av profilen. Selv om jeg aldri har skjult sporene til meg. En krimforfatter lurte til og med om han kunne få bruke henne som kilde fordi han ”syntes det så ut som hun hadde en spennende bakgrunn.” Først tok han ikke hintet heller om at hun var opptatt på annet hold.
Kanskje jeg en dag spør om jeg kan få bruke historien.

Fiksjon eller virkelighet?

Og PS for de som lurer skoene og bena på profilbildet hennes er mine. Det ene med skoen er tatt dagen da boken min kom ut, og jeg brukte det selv noen dager før Christina arvet det. I starten hadde hun den med benet ut av cabrioleten. Enda mer useriøst... Disse bildene sammen med hennes CV som politietterforsker, trodde jeg at skulle få folk til å skjønne lunten.
Men de gjorde ikke det, i starten ihvertfal.
Fikson eller virkelighet....

FIKK DU LYST TIL Å LESE MER? HER KAN DU KJØPE PÅ DIREKTEN:
http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=6259839&rom=MP

- Her er en smakebit av boken min igjen!

- Mamma ikke glem at du egentlig skrev om boken din da. Gå og slapp av nå, og hvil deg til bokopplegget i morgen, sa eldste sønn i dag.
Han syntes jeg burde være mer opptatt av boken min. Krimdebuten min. Grunnen til at jeg begynte å blogge.Samtidig er han bekymret for at jeg ikke sparer meg og kreftene mine til den viktige kampen fremover.
Jeg gjør det, men boken er samtidig min hobby, min måte å holde meg flytende på. tenke på noe annet enn sykdom, ny operasjon og cellegift. I dag var jeg avbildet og nevnt i to aviser. Dagsavisen hadde spandert en side på meg og mine tanker om å være liten ukjent debutant i den tøffe og kommersielle bokhandlerverden.

I morgen, på tirsdag den 6. desember skal jeg igjen på et bokbad, på en av disse fantastiske uavhengige bokhandlerne, den velrenommerte bokhandleren Gravdahl på Hamar. Slike som slipper til nye stemmer. Bokarrangementet kom til ved at jeg sendte en mail og spurte om bokhandleren hadde lyst på et besøk av meg. Tilbake fikk jeg kort tid etter et hyggelig svar med forslag om å stille på samme kveld som forfatterkollega Øystein Wiik.

Han er kjent operasanger med to fargerike og spennende krimbøker på samvittigheten. Jeg leser den siste, Slakteren, på harde livet nå, for å bli ferdig til i morgen. Må jo kjenne ham. Den kritikerroste debuten hans, "Dødelig applaus" hørte vi faktisk på i lydbok i fjor sommer. Barna elsket den, selv de minste. Men så er mine barn "preget" av meg, som alltid har lest for dem, og bibliotekaren på barneskolen har i flere år ment at min datter leser for avanserte bøker for hennes alder.
Å lytte til lydbøker begynte vi med i Frankrike, det året vi bodde der for at jeg skulle realisere bokdrømmen. Hver morgen og hver ettermiddag mens vi kjørte frem og tilbake til den eldstes internasjonale skole midt mellom Aix en Provence og Marseille lyttet vi til lydbøker.En spennende felles opplevelse for små og store.

Jeg ser flere likheter mellom Øystein Wiiks siste bok og min egen "På direkten." Hva det er, kan kan vente. I morgen entrer vi podiet hos Gravdahl på Hamar klokken 19. Forhåpentlig er den koselige bokhandleren full av interesserte krimelskere.



Wiik synger opera og forteller om boken sin. Jeg må dessverre innrømme at jeg synger som en kråke, men jeg skal både lese deler av boken og fortelle om veien frem fra ide til bok. Men jeg tror at de fleste tilhørerne kommer for å høre ham. Er jeg heldig blir det også litt omsetning av boken min.

På oppfordring fra min eldste sønn deler jeg starten av boken med dere. Nye blogglesere er kommet til den siste tiden. Folk som kanskje ikke en gang vet at jeg har skrevet en kriminalroman.Den heter altså På direkten og har fått masse positiv omtale av media.

PÅ DIREKTEN

Prolog

Fremdeles kan jeg huske dagen da livet ble snudd opp ned. Hver minste detalj står klart for meg som om det var i går.
Solen skinte etter en kraftig regnskur. Glad og våt syklet jeg hjem fra skolen. Jeg husker hvordan jeg dro inn luktene av syrin og våt jord, hvordan jeg gledet meg til rene, tørre klær, til nybakte boller og kakao.
Bakken hjemover var lang. Bena gikk som trommestikker, oppover, oppover.
Over bakketoppen dukket det store hvite huset opp, jeg slapp bena ned fra pedalene og lot sykkelen trille bortover alleen.
Etter noen sekunder forsto jeg at noe var galt.
En politibil sto ved inngangsdøren. Gårdsplassen myldret av fremmede menn med kameraer på magen.
De kom springende mot meg. Ropte. Tok bilder.
Hjertet dundret mot ribbena. Redd hoppet jeg av sykkelen, kastet den fra meg, løp inn, smalt døren igjen og ble stående andpusten innenfor.
”Mamma! Pappa! Hvor er dere?” Stemmen gjallet i den luftige hallen.
Ingen svar.
Jeg åpnet to dører og tittet inn på kjøkkenet. Mamma satt ved spisebordet iført rosa morgenkåpe. Ryggen ristet.
På bordet foran henne sto et brett med ustekte boller.
Jeg løp bort til mamma, la armene om skuldrene hennes, kinnet mot hennes. Huden var våt og kald. Hun sa ingenting, bare hikstet.
”Mamma, mamma,” sa jeg.
Hun bøyde seg over bordet, la hodet i hendene og strigråt. Tafatt ble jeg stående - håpet at det gikk over - at hun snart tok meg i armene og trøstet meg.
Radioen surret i rommet ved siden av. En monoton stemme messet frem dagens børskurser.” Kjøper Hydro, selger.”
Jeg forlot mamma og åpnet døren til TV-stuen. Gardinene var trukket for. Rommet luktet en blanding av våt ull, tobakk og etterbarberingsvannet Old Spice.
Bestefar tittet opp fra avisen og klappet på sofaen ved siden av seg..
”Er du hjemme allerede? Kom og sett deg her. Det er noe jeg må fortelle deg.”
”Er det noe med pappa?”
Den tykke, grå luggen falt ned i pannen hans. Bestefar tok av seg de sorte brillene. De klare blå øynene så nakne og redde ut.
”Ja, det er noe med faren din,” sa han. I munnviken hadde det samlet seg spytt. ”Men det er ikke alvorlig, Han har bare fått problemer med jobben.”
Bestefar strøk meg over håret. Kjærtegnet kjentes trygt og beroligende. Jeg trodde på ham.
”Men hvor er han? Og hva gjør alle mennene på tunet vårt?”
”Det er bare noen dumme journalister. Ikke bry deg om dem, de forsvinner snart.”
”Politibilen, da? Hjelper politiet oss mot journalistene?”
Han hevet de buskete øyenbrynene.”Faren din ordner opp i dette.”
Jeg reiste meg brått. Pappa.
Stormet innover i huset. Gjennom spisestuen, dagligstuen, videre inn i finstuen, til rommet innenfor. Kontoret, det aller helligste, hvor vi ikke fikk lov til å være.
Pappa sto med ryggen til ved skrivebordet. Det grå telefonrøret dekket det ene øret.
”Pappa, hva skjer her,” ropte jeg.
Han vendte seg om, høy og mager. La fingrene over munnen, som for å hysje. Ristet på hodet og pekte strengt mot døren. Skuldrene mine sank sammen. Jeg snudde meg tvert om.
På vei ut hørte jeg lyden da pappa trakk gardinene for vinduet.
Ned trappen fra annen etasje kom to menn i politiuniform. De bar på røde og blå mapper.

Neste dag skulle landets største avis ha bildet av pappa på førstesiden. Bildet hvor han trakk for gardinene var blåst opp under tittelen, ”Olsen har gått i dekning.”
Fotografene som denne ettermiddagen lusket rundt huset for å forevige dramaet, vendte tilbake hele sommeren. Avisene fortsatte å smøre bilder utover førstesidene. Pappa ble landets mest omtalte mann.
Jeg husker skammen som brant i kinnene. Sjokket. Skuffelsen over at pappa hadde mistet grep. Mammas fortvilte gråt, pappas bitterhet og sinne.
De flakkende blikkene til naboene. Det var slutt å handle på kreditt. Læreren behandlet meg plutselig forsiktig. Klassekameratene tisket og stengte meg ute. Pappa klandret journalistene for ulykken som fulgte familien. Uten journalistenes snoking ville alt ha blitt ryddet opp i firmaet, ingen ville ha mistet jobben og familien ville ha beholdt alt.
Fra den dagen blir jeg kvalm av duften av syriner.

KAPITTEL 1

Ullevål Hageby, natt til 1. desember.
Hun våkner og kjenner med hele kroppen at noe er fullstendig galt. Først etter noen sekunder forstår hun hvor uroen stammer fra.
Tankene plager henne døgnet rundt. Skal, skal ikke.
Uansett hva hun foretar seg, betyr det problemer. Det er som å befinne seg i en uendelig labyrint. Hun gnir seg i øynene og puster dypt ned i magen.
Hvis kollegene hadde vært mer rause, hadde hun sluppet å se seg over skulderen hele tiden. Så mye enklere livet hadde vært uten intriger og maktkamper.
Maria snur seg, famler etter en varm kropp, etter den eneste hun stoler på akkurat nå, men lakenet ved siden av henne er kaldt.
Hendene treffer i stedet en papirlapp. Skuffelsen brer seg i magen.
Han er gått uten å vekke henne.
Typisk. Hun slår hånden på dynen, ergerlig over at hun ikke fikk fortalt ham historien. Det ble ingen tid. Han kom sent, de elsket på kjøkkengulvet, dusjet, elsket igjen og sovnet tett inntil hverandre.
Hun smiler og myser mot lappen.
”Takk for herlige timer. Er så glad for at vi er sammen igjen. Snek meg ut, ville ikke vekke deg. Ringes. Din P.” Et smileansikt med en blomst ved siden av de runde bokstavene.
Hun synker ned i puten og titter opp i taket. Drømmer seg tilbake til kvelden før, blir varm og smiler. Fremdeles kjenner hun lukten av ham.
Sukker. Alt er ikke enkelt. Forholdet tynges av hemmelighold og problemer.
Nei, hun kan virkelig ikke. Det finnes ingen utgang på labyrinten. Ingen snarvei.
Hun griper etter mobilen og trykker på knottene, displayet viser 05.42.
Det betyr at hun kan sove et par timer, så en god frokost, senere kildemøter og kanskje et avgjørende intervju.
Hvis hun tør.
Hun går gjennom spørsmålene og de mulige utveiene. Men før hun finner en løsning, kommer trøttheten flytende. En behagelig muskelavslapning brer seg i kroppen, benet rykker og søvnen driver tankene av gårde.
Lyder trenger gjennom den lette, drømmeløse søvnen. Døren smeller opp med et brak, etterfulgt av raske trinn over tregulvet og en høy barnestemme.
”Mamma, mamma er du våken!?”
Aurora hopper opp i sengen. Maria kjenner vekten av datteren som en lett vibrering i madrassen. Den lille jentekroppen smyger seg under dynen og varme, små føtter gnir seg oppover leggene hennes. Datteren ler tannløst og planter et vått kyss på kinnet til Maria. Hun stryker Aurora under fotbladet. Ingenting er så mykt som små, nesten ubrukte barneføtter.
”Kom, du må stå opp,” sier Aurora og drar henne i hånden.
”Vi må åpne julekalenderen.”
Maria kysser datteren på håret og tenker at advent og jul er en eventyrlig tid. Det er så mye å se frem til, så mye glede og kos, nå i helgen skal de ut i skogen for å hogge juletre.
”Ja, snart,” sier Maria, snur hodet mot datteren og ler, ”hvis jeg får en kos til.”
Aurora legger de små armene om halsen hennes og kysser henne. Hun rusker datteren i håret. Hvis noe hadde tilstøtt Aurora, tenker hun, ville livet gått fullstendig i stå.
Selvsagt kan hun. Feighet har aldri vært hennes vei. Det må finnes en utgang.
Maria lukker øynene, drar den varme jentekroppen inntil seg og legger armen om magen til datteren. Huden lukter søtt, munnen en anelse surt.
Hun bestemmer seg. Hun må.


KAPITTEL 2

TV24, Oslo sentrum, 1. desember.
”Jepp. Da er vi er i gang,” sier Petter Rollheim. Han reiser seg fra
stolen, øreklokkene over det blonde, krøllete håret. Øynene henger på monitoren mens den røde og grønne vignetten ruller over TV-skjermen. Han knytter hendene, flytter urolig på føttene.
Selv med mange års fartstid som vaktsjef, kiler det i magen når en direktesending går på luften. Så mange detaljer som skal stemme. Så mye som kan gå feil.
Adrenalinet fosser gjennom kroppen når de første bildene dundrer over TV-en. I kveld er det ekstra spennende. Ikke bare har kveldsteamet en toppsak alle medier vil misunne dem. Nesten like stort er det at Maria Bergstrøm sitter bak mikrofonen. Hun er tøff, sjarmerende, vakker og en helvetes god intervjuer. Sendingene dirrer under hennes programledelse. Gjennom intervjuene får hun ut nyheter og innrømmelser fra maktpersoner som ingen andre klarer.
Han har store forventninger til intervjuet med både Krekars advokat og med justisministeren.
Det er lenge siden de har jobbet sammen. Han simpelthen elsker det, like mye som han vet hun hater det. Likevel kan han ikke unngå å kjenne hvordan stoltheten sprenger i brystet. Han er stolt over å være hennes, stolt over å gjøre henne til kveldens gudinne.
Maria er først ut, deretter Tor Hagem. Programlederne leser annenhver headline som om ordene er stafettpinner. Bare stemmene høres, mens bildene ruller over skjermen.
Krekarutsending, NSB-korrupsjon, en gladsak om norsk filmsuksess i utlandet, ny uro i Midtøsten før sporten får siste headline. En velkomponert sending. God stoffmiks.
Men likevel hører Petter at noe er fundamentalt galt. Marias stemme skjelver under headlinebildene.
Da programlederparet kommer i bildet er det åpenbart at hun har problemer. Det vakre ansiktet er stivt, den fyldige munnen forvridd og de grønne øynene virrer. Maria som ellers har tydelig diksjon, spiser opp lydene.
Petter hiver etter pusten og reiser seg halvveis i stolen.
”Vi begynner med utvik…ling…en i Krekar-saken. TV24 kan i kveld avsløre at mulla Krekar er u-t-vist fra Norge,” stotrer Maria med blanke øyne og rosa hud.
Petter stryker seg over haken. Hånden dirrer.
Han er vant til å takle uforutsette ting. Feil innslag blir sendt på luften, teksting faller ut, mikrofoner svikter, programledere får hosterier, latteranfall eller stirrer inn i feil kamera.
Men aldri har han opplevd noe i nærheten av dette. Med mange hundre direktesendinger bak seg, har Maria steinkontroll. Alltid. Nå virker hun dopet, syk og fullstendig forvirret.
Han kaster et blikk på kjøreplanen, river av telefonrøret og taster inn nummeret til regien. En etasje under desken har producer kontroll over sendingen og kan se inn i studio gjennom en glassvegg.
Petter blir alt annet enn oppløftet av samtalen. Maria klaget over smerter sekunder før sendingen startet.
”Maria er sjuk,” sier producer. ”Hva gjør vi?”
Hånden rundt telefonrøret blir klam. Han flytter telefonen og tørker håndflaten på buksen.
”Gi beskjed til Tor om at han må være innstilt på å kjøre mye av sendingen alene,” stønner han. ”Hvis ikke dette blir bedre, må vi få Maria ut av studio.”
De blir enige om å kutte kamera som går tett på henne. Petter er redd sendingen blir katastrofal. Han frykter sjefenes reaksjoner.
Men fremfor alt er han redd for Maria.
Hun vil være sønderknust når sendingen er over. Bedre blir det ikke hvis media blåser opp hendelsen. Spekulasjoner vil florere. Kolleger vil godte seg.
Petter strammer kjevemusklene. Ti sekunder gjenstår av reportasjen. La henne være skjerpet og strålende, ber han.
Tre sekunder igjen. Han reiser seg. Ett.
Kamera 2 fanger Tor. Med oppsperrede øyne stirrer den mannlige programlederen inn i kamera, svetteperler glinser på overmunnen. Idet han begynner på introen, høres et dempet skrik og Marias hode faller fremover. Pannen smeller i studiobordet. Hun blir liggende halvveis inn i bildet med det blonde håret som en vifte rundt hodet. En hårlokk ligger over Tors fingre.
Petter blir fylt av panikk, bøyer seg over pulten og holder igjen skriket som tvinger seg frem gjennom strupen.
Tor Hagem stiller det første spørsmålet til advokaten som er med på link. ”Hvordan reagerte mulla Krekar på utsendelsen?”
Ved siden av Hagem løfter Maria hodet. Venstre del av ansiktet blir synlig, det er forvridd i krampetrekninger. En rallelyd kommer ut av munnen hennes.
Petter hører ikke hva advokaten svarer og tror neppe at seerne får det med seg heller.
Bildene som strømmer ut fra TV-studio overdøver alt annet.
Maria hoster. Brekker seg. Lager fremmede lyder. Tar seg til halsen. Løfter hodet. Hun ser ikke inn i kamera. Øynene ruller.
Han vil dra ut strømmen, kutte sendingen, men rekker ikke å tenke før alt blir så uendelig mye verre.
Maria nikker på hodet, mister balansen, ramler bakover og drar stolen med seg i fallet. Idet hun lander med hodet på studiogulvet, lyder et kraftig smell.
”Overta for meg,” roper han til Sofie. Påtroppende kveldsvaktsjef forflytter den uformelige, svartkledde kroppen over til vaktsjefplass. En svak svettelukt trenger gjennom den søte parfymen hennes.
Det eneste som står i hodet på Petter, er at Maria må reddes. Sendingen kjennes uviktig. Den er allerede spolert.
”Ring Krokan, sjekk med hovedkontrollen om vi kan kutte programmet,” roper han og løper gjennom redaksjonslokalet, ned den brede trappen, ned til hallen og gjennom et par dører. Han springer til regirommet, drar adgangskortet gjennom automaten og dytter opp døren. Så en dør til. Det smeller i metall når døren fyker igjen.
Fem-seks ansikter snur seg mot ham, spørrende. Like fort vender blikkene seg mot monitorene. Folket i regien styrer direktesendingen. De er kule TV-folk, de er vant til det meste, de elsker skandaler på lufta, men helst ikke fra kolleger.
Et par hoder dreier seg langsomt tilbake mot Petter. Panikken står skrevet i trekkene deres. Ingen sier noe. Men han vet de venter på hans avgjørelse. Han venter på nyhetssjefen. Hvor pokker blir Krokan av?
Svetten renner langs halsen, nedover kragebena. Petter stirrer på rekken av små og store tv-skjermer. Den største monitoren i midten viser Tor Hagem i intervju med advokat Meling. Maria synes ikke på skjermene, men gjennom glassveggen skimter han henne på gulvet. De lange bena ligger urørlig, den ene foten mangler sko.
Han biter seg i munnhulen. Kjøreplanen forteller at det er 50 sekunder igjen av intervjuet.
Det holder ikke. Han kan ikke vente mer.
”Avbryt intervjuet, kjør neste sak,” roper han til producer. ”Vi må ut av studio. Nå, sier jeg!”
Producer skotter på ham, knipser med fingrene og sier: ”Kamera 2.”
”NÅ!,” skriker han.
En reportasje om situasjonen i Gaza er neste post.
”Kjør VB,” sier producer og gir signal om at neste reportasje skal på luften.
Petter puster i lange, grunne hiv. Det kjennes som om brystet er fullt av stein.
Han prøver å tenke klart, dytte bort følelsene, handle rasjonelt. Maria må reddes når sendingen forlater studio.
Han snur seg mot PC-en. Kjøreplanen viser at han har ett minutt og 38 sekunder til rådighet. Tiden det tar å spille av reportasjen.
”Ring etter ambulanse!” roper han og stormer ut av regien. Den lydtette døren smeller igjen, han løper ned trappen og inn i studio. Ryggen er våt og munnhulen knusktørr.
Luften i studio er tett av fremmede lukter. Frykt, svette, oppkast og noe annet udefinerbart, en bitter, vemmelig lukt. Innspillingslederen og en fotograf bøyer seg over Maria og løfter den tynne, slappe kroppen.
De røde tallene over promten, som viser teksten programlederne leser, avslører at det er 58 sekunder til Tor skal på lufta. Et kort øyeblikk møter Petter det nakne blikket til kollegaen. Tor putter noe i munnen og drikker vann. En impuls får Petter til å løfte tommelen, så snur han seg og stormer etter kollegene. Døren går igjen og de er i lydkontrollen. Her er det dørgende stille. Blikket faller på Marias gapende munn. Hun lager ingen lyder lenger.
Som i sakte film ser han kollegene legge henne på skinnsofaen.
Huden er lyseblå. Leppene grå som metall. Øynene er lukket. Sikkel renner fra den åpne munnen. I pannen pipler blod fra et sår.
”Kommer en lege?” spør fotografen.
Petter kan ikke svare. Tør ikke tenke, kan ikke engang blunke. Det eneste han makter, er å løfte bena og komme seg bort til henne. Han bøyer seg og kjenner hvordan blodet suser i øregangene, hvordan svetten siler nedover magen, hvordan frykten setter seg fast i spinalnervene. Med klønete hender åpner han de øverste skjorteknappene hennes. Legger langfinger og pekefinger på halspulsåren.
Han trekker hånden til seg. Hun er iskald og våt, men pulsen banker lett. Redd lener han seg over Maria og legger munnen over hennes. Leppene er kjølige og slappe, ikke varme og søkende. Hun lukter vammelt av oppkast og blod. Han svelger og puster luft inn i henne, presser håndflatene ned på brystkassen og legger den andre hånden over.
Trykker. En gang, to ganger.
Alt skjer på autopilot.
Han gjør munn til munn på kvinnen han i går kveld elsket med. Han nøler og ser opp. Frykten blir et øyeblikk erstattet av vemod. Han stirrer på de buete øyevippene, på den sminkede huden og den myke, livløse munnen. Med en ny visshet om hva hun betyr for ham, bøyer han seg og fortsetter å blåse luft inn i munnen hennes.
Han har aldri sagt det til henne, men med de kalde leppene hennes mot sine forstår han det.
Han elsker Maria, for pokker, han elsker henne.

KAPITTEL 3

Bjørvika.
Vindusviskerne feide bort et florlett lag med snøkrystaller fra frontruten. Snø hadde ingen lyd og ingen lukt. Først når den smeltet, fremkalte den lukter, tenkte førstebetjent Christina Fiori Mørk.
Likevel minnet det første snøfallet henne om lukten av død og om bunnløs sorg. Disse frosne krystallene som skapte hysterisk julestemning hos andre, fikk henne til å føle seg uendelig ensom. Det var ingenting hun hatet mer enn adventstid, snø og jul.
Nysnøen lå foreløpig som en hvit kulisse i Bjørvika, men værmeldingen varslet kraftig snøfall i løpet av natten. Hun svingte inn på plassen foran det fire etasjer høye glassbygget mellom Operaen og Havnelageret. Fjorden lå mørk og ugjestmild mellom bygningene. En rød og grønn klode lyste opp glassveggen på TV-bygget.
Christina skuttet seg.
Hun var jourhavende politivakt denne kvelden og hadde fått tips fra ambulansepersonell på Ullevål om at programleder Maria Bergstrøm hvisket ”forgiftet” før hun falt i koma. Tilstanden var kritisk og ustabil.
Da Christina satte foten på bremsen, oppdaget hun bleke fantomansikter utenfor TV24.
”Slimålene er på plass,” sa politibetjent Olav Dynje fra passasjersetet og dunket den kraftige hånden mot dashbordet. Idet hun stanset bilen, åpnet han døren og løp ut. Uniformsryggen hans forsvant inn i TV-bygget.
Da så hun det. Klyngen med journalister stormet mot politibilen.
Christina pustet og dyttet bildøren opp. Flokken av reportere omringet henne straks hun satte føttene på den våte asfalten. En sverm med mikrofoner kretset rundt ansiktet hennes.
Hun holdt pusten og slapp den langsomt ut mellom leppene. Spørsmålene raste mot henne.
”Hvordan er tilstanden til Maria?”
”Mener dere at noe kriminelt har skjedd?”
Hun ante hvordan snøen la seg på ansiktet, på den lange hestehalen og kjente hvordan krystallene smeltet mot på kinnbena. Hun ville ikke dette, men satte uniformsluen på hodet, hentet styrken fra politirollen og løftet hendene fremfor seg.
”Vi kan ikke si noe for øyeblikket. La meg få komme frem.”
Journalistene rikket seg ikke. Nye mikrofoner pekte mot munnen hennes. Spørsmålene smalt gjennom luften. Hun presset leppene sammen og skubbet seg frem mellom journalistene.
Innenfor børstet hun av seg snøen og gikk bortover skifergulvet. I det fjerne hørtes høyrøstede stemmer. Hun viste ID til den kvinnelige resepsjonsvakten og ble sluppet inn gjennom sikkerhetssluser av glass. Etter noen få skritt inn i korridoren forsto hun hvor bråket stammet fra. Det så ut som Dynje hadde havnet i basketak.
Christina satte opp tempoet, passerte et titalls rader med posthyller, en kaffebar og noen automater. På veggene hang sorthvitt bilder av TV-kjendiser fra kanalens 20 år lange historie. Maria Bergstrøms klassiske ansikt strålte på flere. Hun var blond som Madonna og lignet Cameron Diaz.
Christina hørte bare én stemme. En brautende bergenser.
”Dere kan ikke ta dere til rette slik.” Mannen ropte i ansiktet på politibetjent Dynje og holdt ham i overarmen.
Dynje røsket til seg armen og sa.”Slapp av, vi må inn for å etterforske dette her.”
Christina gikk helt opp til mennene.
”Vi etterforsker et mistenkelig anfall hos deres kollega. Du må slippe oss inn,” sa hun og senket stemmen.
Den sinte, store skikkelsen snudde seg mot henne. Først nå kjente hun igjen Roar Krokan, profilert pressemann gjennom årtier.
Med sitt halvlange, mørkblonde hår, kraftige hakeparti og ubarberte kinn så han ut som en villmann. De dype øynene lynte. Han tok to skritt mot henne.
Hun knyttet hendene og trådte til siden.
”Vi skal på lufta hver time frem til midnatt,” sa han. ”Politiet kan ikke stoppe sendingen av nyheter. Det strider imot alle demokratiske spilleregler.”
Han ble stående kloss inntil henne med fremskutt brystkasse og trassig blikk.
”Vi skal foreta undersøkelser,” sa hun og krysset armene.
”Vi har grunn til å tro at det ligger noe kriminelt bak anfallet til Maria Bergstrøm.”
”Undersøke. Kødder du?” snøftet Krokan. ”Det er ikke noe å etterforske. Dama er ikke dau.”
Christina satte hendene på hoftene. ”Bergstrøm mener selv at noe kriminelt har tilstøtt henne.”
”Hu har sikkert fått et allergianfall eller noe sånt.”
”Overlat til oss i politiet å finne ut av det. Vi må inn i studio,” sa hun og merket at tålmodigheten snart tok slutt.
”Det har jeg forklart ham,” sa Dynje, matt i stemmen.
”Og da har jeg svart kollegaen din,” forklarte Krokan og stirret på henne, ”at et studio ikke er fiks ferdig med et knips.”
Krokan sto så nær at hun kjente ånden hans, en blanding av tobakk og kaffe og en svak, bitter duft. Nå oppdaget hun hvorfor øynene virket så ville. Det venstre øyet var blått, mens det høyre var splittet i to. Halvparten mørk brunt og halvparten blått.
”Nå samarbeider dere, ellers må jeg hente flere ressurser,” sa hun. ”Det kan bli alt annet enn trivelig.” Det kjentes befriende å si det, tenkte hun.
”Herregud, dere er hysteriske.” Krokan slo ut med hendene. ”Maria ble dårlig og svimet av, ikke sant. Sånt skjer. Det var bare uflaks at det skjedde under sending.”
”Uflaks?” Christina hevet øyebrynene.
”Ja, selvfølgelig er det jævla trist for Maria. Fy faen, hu kommer til å ta det tungt. Miste ansikt slik på lufta, det finnes ikke noe verre, men hu blir bra igjen og livet går videre. Sendt er bare noe så jævli glemt, heldigvis,” sa han med et skjevt smil.
”La oss komme forbi,” sa hun.
Krokan gikk tett opp til henne og det kjentes som om han spiddet henne med blikket. Nesen hans berørte bremmen på politiluen og hun trådte til siden.
”Dere går for faen meg ikke inn i studio,” sa han. ”Vi kan ikke gå i svart, da får jeg med sjefen og eierne å gjøre. Dessuten blir det seerstorm.”
x
Christina ventet i hallen mens Krokan konfererte på telefon. Hun kastet et blikk mot Dynje som sto ti meter bortenfor studiodøren. Han hadde dratt politiluen ned i pannen og kastet nysgjerrige blikk rundt seg.
Ingen av de to hadde vært innenfor det moderne TV-bygget før. TV24 var landets største kommersielle TV-stasjon og arbeidsplass for noen av landets mest kjente tv-kjendiser.
Hallen strakk seg over to etasjer og var av glass, stål og skifer. Innenfor de høye glassvinduene skimtet hun tv-folk sittende krumbøyd over flimrende dataskjermer. Et par steder sto folk i klynger.
Hun fisket opp snusboksen, gikk mot en sittegruppe i sort skinn og dumpet ned i sofaen.
I det samme vibrerte telefonen. Hun la telefonen til øret og blåste en hårlokk bort fra ansiktet.
Legen i den andre enden hadde dårlige nyheter.
Programleder Maria Bergstrøm døde uten å komme til bevissthet. Christina lente seg tilbake og merket hvordan følelsen av sorg sank inn i henne. Selv om hun jobbet med voldssaker, kjentes det meningsløst når unge mennesker døde. Denne kvinnen hadde vært kanalens mest populære programleder. Et menneske som kom hjem til deg gjennom TV-ruta. Stadig avbildet i aviser og ukeblader. Vakker og veltalende. Sporty og sunn.
Kvinner som henne døde ikke slik uten videre. Dødsfallet var mer enn mistenkelig.
Hun dyttet en snus i overmunnen, knep øynene sammen og nøt nikotinen. Krimsjef Ronny Rasmussen måtte gi klarsignal til å åpne etterforskning. Hun slo nummeret til sjefen og innviet ham i saken. Etter noen minutters samtale sank hun tilbake i sofaen. Hun lyttet til motforestillingene, argumenterte, protesterte og lurte på om hun trengte enda mer snus.
For sjefen ville ikke prioritere dette. Dama hadde trolig dødd av hjerteinfarkt, mente han. Ikke uvanlig blant journalister, de var usunne og stressa alle sammen. Politiets ressurser var knappe, overtidsbudsjettet var sprengt og dessuten var det snart jul.
Han ville ikke gi tillatelse til husransakelse av Marias hjem før de visste mer. Hun måtte skjønne hvordan media ville slå det opp, bjeffet han. All etterforskning skulle avblåses inntil hun fikk beskjed om det motsatte.
Christina stappet mobilen ned i vesken og forbannet mannlig ubesluttsomhet.
Utenfor panoramavinduene ramlet store snøfiller gjennom luften. Snøen hadde lagt seg som et hvitt heldekkende teppe på plassen utenfor mot Operaen.
Løsningen var enkel. Hun fikk sende Dynje tilbake på jobb og bli igjen selv. I tilfelle Rasmussen tok feil.
Det hadde hendt før.


En svart bølge traff Petter. Han mistet pusten, det kjentes som om ribbena ble slått inn i brystkassens hulrom, han sank sammen over desken og la hendene beskyttende over hodet. Nei! Han ville skrike høyt, slå i bordet, forbanne livets urettferdighet. Men bare lav hvesing unnslapp ham. Smaken av lasagne og kokosbollen fra lunsjen timer før veltet opp i halsen.
Han hevet hodet, svelget og grep kaffekoppen.
Plutselig ble han vár en skygge. Han møtte blikket til Roar Krokan. Hjertet snørte seg sammen. Krokan var absolutt den siste han ønsket å se nå.
”Det gikk til helvete. Maria døde altså, dessverre,” sa Krokan. Ansiktet hans mørknet. I munnviken vippet en utent Teddy.
”Stakkars jente. Veit du om hu var sjuk?”
Uten å vente på svar fortsatte han.” Det er et jævla tap for TV24, men ærlig talt, vi kan ikke henge med huet for det. Vi må skuffe nyheten ut fort som faen.” Krokan klappet ham på ryggen.
Petter flyttet seg frem på stolen, ubekvem med berøringen. ”Har du snakket med familien?” spurte han.
Krokans ansiktsuttrykk forandret seg. Rynkene i pannen forsvant i loddrette, dype bølger.
”Hva mener du?”
Petter fylte munnhulen med kaffe, tenkte seg om og svelget. ”Men skal vi ikke vente litt? La familien fordøye budskapet før vi kjører det ut.”
La det synke inn hos oss, hos meg for svingende, la meg få ro til å sørge, til å fatte hva som har skjedd, tenkte han.
Krokan ristet på hodet. ”Familien var der da hun døde. Maria var vår, hun døde i tjeneste, for faen. Familien synes helt sikkert det er fint at vi er først på ballen.”
Sorgen veltet over Petter. I ørska hørte han Krokan snakke, men fant ikke et eneste motargument. Han var kraftløs i kroppen, tom i hodet.
I øyekroken registrerte han at scripten smøg seg forbi dem som et gjennomsiktig spøkelse. Hun sank ned på en stol. Skuldrene ristet i lydløs gråt.
”Det er en kjempegreie, en nasjonal begivenhet, for faen.” Nyhetssjefen dunket neven i bordet.
Petter skalv på hånden, lette etter en fluktmulighet. Måtte bort fra jobben.
”Alle ligger på saken,” sa Krokan og hevet stemmen. ”Hvis VG nett sprekker nyheten om at hu er dau, vil det være jævla pinlig for oss. Jævla pinlig!”
Et sekund tenkte Petter at slik ville han kanskje reagert, hvis en kollega i en annen TV-kanal døde på direkten. Vanligvis var han pågående og tabloid. Aldri hadde han skammet seg over det. Men Krokan toppet kynismetronen.
I denne situasjonen måtte de legge bort journalistrollen. Maria var tross alt en kollega. Men for ham så uendelig mye mer.
Krokan banket på armbåndsuret med pekefingeren.
”Vi sitter på gull og vi må få det med i sendinga om 20 minutter. Men legg det først ut på nettet, fort som faen, lag en skikkelig teaser, selg inn sendinga og legg opp til streaming på nettet. Folk vil sitte benket resten av kvelden. Vi må gi folket det de vil ha. Følelser!”
For å understreke entusiasmen, løftet Krokan hånden i et forsøk på high five-hilsen. Petter grep i stedet kaffekoppen.
Krokan lot hånden falle og tente sigaretten. ”Du får sette minst to reportere på saken,” sa han og blåste ut røyken. ”Faen at Tor ikke er her lenger. Det hadde vært jævlig bra å få kommentaren hans på lufta. Det finnes ikke noe bedre enn en A-kjendis som føler noe for en annen A-kjendis. Faen altså, at hu døde. Men herregud, vi må bare utnytte det, gi folket snørr og tårer, brød og sirkus.”
Petter hadde ikke krefter til å argumentere.
Krokan vandret frem og tilbake foran ham og den gråtende scripten.
”La meg se, har vi andre kjente tryner på jobb,” sa Krokan.
”Nei, bare oss dødelige.” Før Petter lukket munnen, angret han på ordvalget.
”Uflaks,” sa Krokan og pumpet grå røykringer ut mellom leppene. ”Hva med deg?” Sjefen pekte på ham. ”Seerne husker deg fortsatt som et tv-tryne.”
Ikke f… om han skulle. Petter ristet på hodet.
”Hvis jeg ikke finner noen annen, må du. Men få nå ræva i gir og legg stoffet ut på nettet. NÅ, sa jeg,” ropte Krokan.
Nyhetssjefen snudde seg mot scripten. Han hevet de kraftige øyenbrynene og lente seg over kvinnen. ”Og du,” sa han. ”Prøv å være proff. Vi er alle berørte av Marias jævla meningsløse død, men gråte, det kan vi gjøre hjemme.”
Scripten trakk pusten og begynte å bla i de lysegrønne bestillingsarkene til foto. Selv om alle bestillinger skjedde over telefon eller digitalt, fantes fortsatt oversikten over mannskapet på papir.
”Det er en ordre som gjelder alle her.” Krokan tittet olmt rundt seg. ”Vær profesjonelle, for faen, hvis dere vil ha en jobb i morgen. Det gjelder deg òg Petter.” Krokan hev sigaretten i kaffekoppen og forlot desken med trampende støvler.
Scripten snufset, men da døren gikk igjen, kastet hun fra seg papirene, lente seg over bordet og brast ut i gråt.
Petter ga henne et klapp på armen. Han orket ikke snakke akkurat nå, var redd for å avsløre seg. I stedet bøyde han seg over tastaturet. Det lå mange titalls nekrologer klare på en hemmelig kjøreplan, vakre ord om eldre politikere, skuespillere, kongeparet og samfunnsstøtter. Men selvfølgelig fantes ingen Maria-nekrolog. Med gråten fra scripten som bakgrunnsstøy forfattet han ordene som skulle bli hennes ettermæle. Balanserte og profesjonelle ord.
Han kopierte teksten og sendte den til nettdesken. Så klippet han sammen de peneste bildene til en billedreportasje på 45 sekunder, det som på tv-språk heter STK, forkorting for studiokommentar.
Mer rakk de ikke til første sending, men han visste at TV24 ville teppelegge resten av kveldsprogrammene med reportasjer om Maria. Han kunne ikke overlate billedredigeringen til andre. Maria måtte beskyttes mot skruppelløse kolleger. Bildene fra i kveld måtte ikke vises igjen. Han skulle sørge for at hun ble kveldens gudinne, også som død.


Extrabladet, Akersgaten.
Det var så stille i redaksjonslokalet til Extrabladet at journalist Runa Jæger hørte summingen av vannkjøleren fra den andre siden av rommet. De fem på desken satt bøyd over PC-ene i en ustanselig kamp for å rekke siste deadline.
Nå og da brøt knatting på tastaturene gjennom stillheten. Selv skrev hun på utsendelsen av mulla Krekar til papiravisen neste dag. Nettsaken var levert for en halv time siden. Endelig skjedde det noe i saken. Som hun misunte TV24 som hadde vært utenfor leiligheten da fyren ble hentet. Hun måtte nøye seg med byråbilder og sitater fra advokaten.
Ergerlig, tenkte hun og rev det røde papiret av en Dajmsjokolade. Hun var sulten. Det var umulig å få i seg ordentlig mat på disse vaktene.
Hastemeldingen poppet opp på skjermen. Runa Jæger knakk en bit sjokolade med tennene og myste over brilleglasset.
”Programleder og journalist Maria Bergstrøm (40) er død, melder TV24.no.”
Så det gikk slik. Stakkars dame, tenkte hun og slikket bort sjokoladerester av tommelen. Anfallet hadde sett forferdelig ut på TV. For en uverdig død for en tv-stjerne.
Ikke før Runa hadde fullført tanken, slo nyhetssjef Yngve Skrivermeister hånden i bordet så pappkoppene skvatt.
”Yes,” utbrøt han og lente seg over skulderen hennes.
”Vi må sale om. Hiv deg på hu Bergstrømdama,” sa han.
Runa snudde seg og møtte blikket hans. Mørkeblå øyne, et firskåret ansikt med kort, brunt skjegg, stor flat nese, smale lepper og blankpolert skalle. Det store hodet så gedigent ut på den lave, tette kroppen. Mindre pen, men veldig sjarmerende og energisk.
Det mest karakteristiske ved utseendet hans var venstre underarm. Den var borte. Etter en motorsykkelulykke hadde armen ligget igjen i veikanten. Men høyrehånden førte en prisbelønnet gullpenn. Skrivermeister var landets beste krimjournalist. Han hadde levd med politiradio på nattbordet i flere årtier og hadde verdens beste kildenett.
”Krekar-saken er viktigere enn et kjendisdødsfall,” sa hun.
”Nei. Krekar er kjørt. Fyren er ute av landet.” Skrivermeister lente seg over henne.
”Men utsendelsen kommer til å vekke debatt,” protesterte hun.
”Drit i det politisk korrekte. Tv-stjernas død blir oppslaget i morra. Daue kjendiser selger som hakka møkk. Og hu Bergstrøm-dama var ille bra. Hun hadde lissom en Greta Garbo-faktor over seg,” sa han drømmende. Fredrikstaddialekten ble tydelig når han ble ivrig.
”Herregud for en ille måte å krepere på. Vi må spa opp mest mulig om livet hennes. Finne tidligere elskere, klassekamerater, folk som kjente a, som elsket a, folk som kan komme med pikante detaljer, ting vi ikke vet om før. Slik var Maria!,” sa han og fektet med den friske armen.
Runa brakk av en ny sjokoladebit, puttet den i munnen, sugde og lukket øynene. Hun var kveldsreporter og satt på desken sammen med to redigerere, en annen nyhetsreporter, en sportsjournalist og nyhetssjefen. I løpet av den seks uker lange turnusen hadde hun fem slike vakter. Hun hatet kveldsvaktene. Hatet rutinearbeidet. Hatet å jobbe på kommando, gjøre det en humørsyk vaktsjef fant for godt. I dag var vaktsjefen syk og Skrivermeister steppet inn som vikar. Han var mer ambisiøs enn vaktsjefene og hadde pøst på med stadig nye arbeidsoppgaver. Enda en sak betydde overtid. Og enda mer belastning på musearmen hennes.
Alt hun ønsket seg var en god natts søvn. Barn og mann tok ikke hensyn til om hun jobbet til midnatt. Det var snarere slik at hun etter en kveldsvakt måtte stå opp, ta barna til barnehage og skole, mens Ola dro tidlig på jobb. Han mente det var rettferdig etter å ha ”passet” barna kvelden før.
Hun knakk krokanen med tennene og skottet bort på veggen bak desken. Der hang rekker med A5-ark, utskrifter som viste hvordan morgendagens papiravis ville se ut. Gammeldags i en digital verden, men Skrivermeister likte å få trykksverte på fingrene.
”Krekar er ute av Norge” lå akkurat an til å bli førstesiden neste dag. Hun stønnet og stakk resten av Dajmen i munnen. Slanke seg kunne hun gjøre i morgen.
Skrivermeister vagget bort til den oransje kortveggen med avissidene, rev et ark ned og ga redigereren beskjed om å tegne ut ny førsteside. Krekar fikk plass på side 7 inne i avisen og rett under toppen på førstesiden.
”Vedder på at det er noe muffens med dødsfallet. I morra er avisene fulle av spekulasjoner. Vi kan’ke la være.”
TV24-dramaet fikk førstesiden og side 4 og 5, og kanskje side 6. Det ble hennes jobb å fylle spaltene.
Hun gikk inn på mikrobloggen Twitter for å se hva kolleger meldte.
Anfallet til TV-kjendisen var allerede den store snakkisen på sosiale medier som Facebook og Twitter. Hun fant twitring om at sendingen var lagt ut på ”You Tube”. Stakkars dame. Ikke engang i døden fikk hun være i fred.
Fra Twittermeldingene virket det som om det ville være enkelt å få kolleger til å synse om dama. Men vanskeligere var det trolig å få informasjon om hva som faktisk hadde skjedd. Skrivermeister forventet at hun spadde opp nyheter.
Han var tøff, tabloid og utstyrt med en gudbenådet nyhetsteft. Sjefen krevde mye av medarbeiderne. Leverte du ikke varene, var du ute å kjøre.
Et liv i kulda passet ikke Runa.
”Ok,” sa hun. ”jeg vet hvem jeg skal ringe til. Men først må jeg se hva TV24 melder.”



---
Dette er ikke mer enn hva Aschehoug selv har latt lesere få innblikk i, på sine nettsider. De første 26 sidene av den 486 lange romanen min.
Det er Christina Fiori Mørk som er hovedpersonen min. Planen er å bygge flere bøker rundt henne.
Håper noen får lyst til å lese resten.
Nå må jeg lese ferdig Slakteren og etterpå forberede meg til morgenens dyst. Finne ut hva jeg skal lese.

- Min heltinne isbader, av og til på livet løs

Et stort Ps: Denne skrev jeg etter at jeg hadde fått kreftdiagnosen. Jeg gråt da jeg badet, men lo da jeg kom opp av vannet. Og karer, dette er ikke et bilde...for dere.




I morges badet jeg i sjøen med fem andre jenter. Det er fjerde søndag jeg gjør det i høst. Planen er å fortsette med det hele vinteren.

 Jeg i gang med ny bok om Christina Fiori Mørk og vil lage flere creepy scener med vann og is.
Fantasien får god drahjelp av egne opplevelser. Jeg har badet i påsken og jeg har tatt en dukkert i kalde fjellvann i høstfjellet, men jeg har aldri svømt i så kaldt vann som i dag. Fem blanke grader.
Men jeg har lyst til å gå enda mer inn i Christina Fiori Mørks verden. Slik sett har romanskrivingen påvirket meg til å gå nye veier, også personlig. Ved å leve meg inn i hennes følelser, tør jeg utfordre meg selv.

Galskap å bade mens gradestokken kryper nedover? Kanskje litt. Men herlig oppfriskende, et energikick av de sjeldne.
I dag var det ikke vanskelig å bade. Solen skinte, fjorden blinket vennlig og seks svaner svømte i sjøen mellom Kadettangen og Kalvøya. Høsten var på sitt vakreste nå ved inngangen til vinteren. Det er like før en ishinne legger seg på fjorden.

For meg handler denne badingen om glede, smerte og vilje. Om å sette meg mål og forfølge dem.

Akkurat det samme som det innebærer å skrive bok. For meg har det vært ren og skjær vilje å lande bok nummer 1.
I På direkten har jeg noen heftige isbadescener.

Her gir jeg dere en liten smakebit. I denne scenen møter leseren Christina første gang som isbader.

Kapittel 6

"En skingrende lyd brøt gjennom søvnen. Christina bråvåknet, lettet over å bli dratt ut av den vonde drømmen. Hun famlet med hendene og fant telefonen under hodeputen. Gned seg i øynene og kjente på de stive øyenvippene at hun hadde glemt å fjerne maskaraen kvelden før. Stemmen i telefonen tilhørte sjefen. Rasmussen snakket på ut- og innpust. Han hadde ombestemt seg.
Drømmen om endeløs leting slapp taket, hun plasserte fotbladene på det kalde gulvet, krøllet tærne og tenkte at det var like greit å hoppe ut i dagen. Sjefen ville etterforske dødsfallet likevel. Han ville at hun skulle lede arbeidet og ba henne om å kjappe seg på jobb. Hun kastet telefonen på sengen, strakte armene over hodet og gjespet. Hun så bort på den tomme hodeputen ved siden av seg og kjente et stikk av dårlig samvittighet.
Fort ristet hun av seg følelsen, forlot sengen, rev ned den røde badedrakten fra knaggen, trakk den på seg og dro den tykke morgenkåpen om kroppen, stakk føttene ned i ullsokkene og trakk ulluen over håret. Så gikk hun ned trappen i det gamle tømmerhuset, inn på kjøkkenet og satte på vannkoker, fant tørkede mynteblader i et norgesglass, dyttet dem ned i en termokopp og helte det varme vannet over. Frisk myntelukt bredte seg på kjøkkenet.
Det kriblet i magen. Etterforskningsleder.
Hun tok med seg den varme koppen, åpnet stuedøren og trædde på seg selstøvlene.
Den mørke vintermorgenen omfavnet henne. Et sekund ble hun stående på dørstokken. Heldigvis hadde det sluttet å snø, men det var blitt kaldere.
Lyset fra månen lå som penslet sølv på den hvite snøen. Vintermorgenen var stille, i det fjerne ante hun sus fra E18. Hun lukket døren bak seg, gikk ned trappen og ut i hagen. Støvlene sank ned i dypsnøen og hun kjente våt snø treffe de nakne leggene. De høye bjørkene kastet skygger over snøen og et sekund kjente hun på redselen som lurte i underbevisstheten. Men hun ristet av seg følelsen og tvang føttene fremover.
Nede ved bryggen børstet hun vekk snø fra steinbordet og satte fra seg koppen. Hun kastet morgenkåpen over trebenken og sparket av seg støvlene. Hutrende sto hun på den isete og snødekkede bryggen i badedrakt, raggsokker og lue. Hun tenkte at folk ville trodd hun var gal eller at hun var i ferd med å ta sitt eget liv, hvis de hadde fått øye på henne nå.
Men ingen kunne se hvordan hun utførte sitt morgenritual.
Isen hadde ennå ikke lagt seg ytterst i viken og hun slapp å bruke øksen.
Noen lys blinket på den andre siden av sundet, men folk flest hadde ennå ikke stått opp. Et sekunds nøling og så sank hun ut i sjøen. Det iskalde vannet omsluttet kroppen, det var som huden trakk seg sammen, kulden iset helt inn i skjelettet, hun gispet og kjente at hjertet slo raskere.
Fire svømmetak ut, aldri lenger, og seks inn. Hun fikk vann i munnen, spyttet det fort ut. Aldri hodet under om vinteren. Dukkerten fikk adrenalinet til å pumpe gjennom blodårene. Hjertet oppførte seg som om hun hadde løpt 200 meter hekkeløp.
Oppe av vannet ble den brennende kulden til en ildkule som spredte seg fra navlen, utover i kroppen og inn i skjelettet. Det prikket vondt overalt på huden, men snart kom varmen. Bena var fortsatt kalde. De skalv. Hun dro av seg de våte raggsokkene og dyttet tærne ned i støvlene, flerret av seg badedrakten og knyttet den tykke morgenkåpen om livet, grep koppen og vendte seg mot sjøen igjen. Føttene var verst. All kulden satte seg i bena. Hun grep koppen og varmet hendene. Med de nakne stivfrosne føttene mot pelsfôret ble hun stående å betrakte sjøen. Den var mørk og ugjestfri. Det måtte en lengre kuldeperiode til før isen kom. Saltvann frøs på minus to grader, vannet i sjøen holdt fire-fem grader. Hun blåste ned i urteteen, tok noen slurker og kjente hvordan varmen spredde seg nedover spiserøret og magen.
Med et dypt sukk snudde hun ryggen til vinterfjorden, trakk luen ned over det våte håret og ruslet opp til huset.
I dusjen prikket huden. Først kaldt vann, litt etter litt skrudde hun opp varmen. Mens det varme vannet strømmet over kroppen hennes, husket hun en ting om Maria Bergstrøm.
Hun skrudde av dusjen og frotterte det nyvaskede håret. Hvis hun dro nå, kom hun før køen og kunne suse inn på 20 minutter.
Hun fant frosne kaffebønner i fryseren, malte dem, satte på espressomaskinen og melkesteameren og hentet så avisene, syltetøyet og rundstykket. Pressedekningen var verre enn hun hadde fryktet. Media hadde gått ballistisk. Hun sank ned ved kjøkkenbordet og bannet. Dyppet brødet i den varme kaffen og smurte på syltetøy, mens hun undret seg over hvem tipseren var. Illojalitet var verre enn nysnø."

Is og vann går igjen i flere sentral scener i På direkten. Selv om Christina blir forfulgt og overfalt, fortsetter hun å gå ut i den mørke kalde vintermorgenen for å bade.
Christina bader alene. Det viser seg senere i boken å sette henne i livsfarlige situasjoner.
Christina vil nok fortsette med dette morgenritualet i neste bok. Litt dumt at boktittelen Isbaderen nå er tatt. For det heter Kjell Ola Dahls siste roman som kom ut nå i høst.

Jeg kunne ikke finne på å bade alene om vinteren. Jentefellesskapet gir meg mot. Jeg vet at andre like lekne jenter venter der nede på svabergene mot Kalvøya. Sammen med dem blir isbadingen en opplevelse. Mulig vi ikke kan kalle det isbading ennå, snøen er ikke kommet, isen har ikke lagt seg. Men det er like før.

Forleden fikk jeg influensevaksine hos bedriftslegen i NRK. Da jeg fortalte ham om min isbading, så han bekymret på meg og utbrøt.
"Du må ikke finne på å hopppe rett ut i. Det kan være farlig for hjertet. Du må gradvis venne kroppen til det kalde vannet."
Ja, litt seigpining må til. Til glede for forbipasserende over broen til Kalvøya.
Heldigvis har jeg funnet en glad jentegjeng som vil utforske isbading. Det er mye positiv energi der på svaberget, både før og etter badingen!
Vinteren kan bare starte.