Så kom kreften kom tilbake

 

Så kom kreften  tilbake. Bildet over er fra 10. mars i år mens jeg venter på cellegiftkur. Nå er måned etter er håret borte.

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å vekke til live denne bloggen. Blogging kjennes litt gammeldags i 2025, litt 2010-tallet-aktig liksom, og dessuten hadde jeg ikke lyst til å skremme folk ved å fortelle at jeg har fått tilbakefall etter så mange år. Det er tross alt veldig sjelden.

 Men etter at Budstikka tok kontakt og hadde en reportasje om at jeg fikk brystkreft igjen etter 13 år, kjentes det litt rart å være taus her.  Det blir nesten som å holde tilbake informasjon.  For jeg vet at bloggen fortsatt leses etter så mange år.

Artikkelen kan du lese her.  https://www.budstikka.no/det-er-ingen-som-sier-at-jeg-ikke-skal-bli-frisk-na-men-det-er-et-annet-alvor/s/5-55-1949350

Så derfor kommer en liten oppdatering.  

Det skjedde i høst, etter år med lave skuldre. Tanken på kreft og tilbakefall slo meg ikke lenger som en mulighet.  Det var mange år etter kreftbehandlingen,  det var slutt på halvårlige og årlige kontroller,  jeg var  blitt en del av det vanlige mammografiprogrammet.

Jeg innbilte meg at risikoen for ny kreft var forsvinnende liten. 

Jeg utsatte til og med avtalen med mammografien noen uker, fordi den oppsatte timen i slutten av september kolliderte med en planlagt tur til Frankrike.

Da jeg fikk ny time noen uker etter, i slutten av oktober, grudde jeg meg ikke som ved tidligere kontroller.

Søndagen før da jeg sjekket kalenderen for kommende uke var det mer : "Å, ja, det stemmer, jeg må dra på sykehuset før jobb i morgen tidlig."

Jeg hadde time før kveldsvakt som reporter i NRK, gikk til sykehuset i flott høstvær og tok mammografien uten frykt eller nerver.  Tenkte ikke mer over det. Så fortsatte livet. Med jobb, jentekvelder, familiemiddager, Spaniatur,  svømming, yoga og fjellturer. 

  Men 10 dager etter sjekken, duret det i telefonen da jeg satt på redaksjonsmøtet på jobben i NRK. 

SMS-en fortalte at jeg hadde fått ny time til Brystdiagnostisk senter. De ville ta mer prøver av meg.

Budskapet slo meg ut. Jeg fryktet det verste, men håpet på det beste.

Likevel var jeg fullstendig uforberedt da legen ti dager senere kom inn i undersøkelsesrommet der jeg lå med brystene bare, klar til ultralydundersøkelse. 

"Det er dessverre kreft i det venstre brystet ditt," sa den kvinnelige legen.

I samme bryst hvor jeg før hadde hatt kreft. 

"Å, nei, det er ikke sant." Jeg gråter ikke ofte, men da gråt jeg. Tanker på alt jeg ikke ville miste, på de tre barna mine, alle jeg var glad i raste forbi.

Legen tok ultralyd av brystene, jeg ville ikke se på skjermen, hun stakk nåler i brystet mitt og tok kreftprøver, såkalt biopsi. Jeg lukket øynene.

Kreftsvulsten var 11 millimeter stor. Svulsten hadde utviklet seg ved operasjonsarret i brystet, det var et såkalt tilbakefall.  En godt skjult kreftcelle hadde rett og slett ligget og ventet, hvilt seg i alle disse årene og slått til en dag hvor immunforsvaret mitt var nede. Så delte cellen seg ørten ganger før den ble til en dødsfarlig svulst.

Den første  gangen  jeg fikk kreft var kreftsvulsten også rundt 11 millimeter stor. Det førte til såkalt brystbevarende operasjon, til et halvt år med cellegift, fem uker med stråling, pluss ti år med medikamentell behandling.

 Brystet mitt så ut som før med et bittelite arr, og jeg har vært litt  barnslig og dumstolt over hvor pent det ble.

Men hva betyr vel estetikk når kreften tar tak igjen.

"Siden det er tilbakefall må vi sjekke deg for spredning," sa legen.  

"Jeg forstår det,"  sa jeg så behersket jeg kunne, men ble vettaskremt. Det var et annet alvor enn første gang. Da ble jeg ikke sjekket for spredning.

Jeg fikk med meg et par skjemaer og et ark med informasjon om kreftkoordinator.

Dagen etter var jeg tilbake på sykehuset til CT hvor de undersøkte kroppens organer for spredning,  tre dager etter det igjen var jeg på skjelett- og hjerne- screening på sykehuset.  Med hjertet i halsen og tårer i øynene. Vanvittige skremmende opplevelser og dertil fantasier.  Ja, det det var alvor nå. 

Siden gikk det uker.  En lang ventetid uten nye beskjeder. Etter hvert ringte jeg sykehuset og etterlyste svar på CT og screening og for tidspunkt for operasjon. Jeg utfordret sykehuset med at de brøt ventetidsgarantien, da fikk jeg følgende svar:  Det finnes ingen garantitid i pakkeforløpet for tilbakefall av brystkreft.  For meg høres det ulogisk ut, men jeg måtte jo bare innfinne meg med det, og vente. 

Men jeg kan ikke annet enn å tenke at: Når man har fått kreft gang nummer to, haster det vel enda mer med avklaring både når det gjelder spredning og å få fjernet kreften.

I ventetiden  jobbet jeg, traff venninner, gikk turer, trente, var med familien, men levde i en boble, sov dårlig, grublet, fryktet det verste og håpet på det beste.  Men fremfor alt tenkte jeg  mye på hvor takknemlig jeg er for alle bonusårene etter den første kreften, takknemlig for at jeg fikk følge barna mine i oppveksten.

Tanken på at kreften kunne ha gjemt seg i andre deler av kroppens indre i alle disse årene for så å blusse opp igjen, har tynget meg skikkelig. Jeg har lest og googlet, brukt KI for å lete opp informasjon om tilbakefall, tenkt gjennom livet, alle valgene, alle prioriteringen, all gleden, alt det ugjorte. 

Hvorfor rammer kreften meg? Helt siden jeg var svært ung har jeg vært opptatt av kosthold, å leve sunt og å holde meg i form. I lange perioder har jeg vært vegetarianer.  Jeg er fysisk sterk, har god kondis,- jeg har gjort det meste riktig. Jeg er aldri syk, blir ikke forkjølet, har mye energi på tross av kreft1.   Ikke er det genetisk, viser omfattende prøver. Kreften din er uflaks, det er livets urettferdige lotto, sier legene. Jeg er ikke bitter, jeg tenker ikke at det er urettferdig, men jeg tenker heller at min sunne og sterke kropp er god å ha nå i den krevende kreftbehandlingen.

  Jeg kommer ikke til å bruke denne bloggen slik  jeg gjorde i kreft1, men fant altså  ut at det likevel kunne være lurt å oppdatere bloggen.

For budskapet mitt er ikke så skremmende som tittelen kan virke. 

Denne kreften er kurerbar.

Jeg ble operert 23. desember, lille julaften.  Kreften er ute av brystet og det var ingen spredning til lymfene i armhulen. For tilbakefall er mer alvorlig enn førstegangskreft og spredning er en risiko. Men igjen har jeg flaks. Kreften ble oppdaget tidlig. Jeg har fått livet i gave. 

Og nå slår det meg. Det som forrige gang for 13 år siden ble opplevd som helvete på jord ,-  oppleves nå som en stor lettelse.  Kreften har ikke spredd seg, den er bare lokal.  

Slik kan perspektivet endre seg. Fra helvete til flaks.

Nedturer 

Det har likevel vært noen dumper og nedturer denne gangen. Hvis du blir stresset av slik, bør du ikke lese videre.

 Først fikk jeg vite at jeg ikke trengte cellegift, bare stråling. Det gjentok legene  ved hvert møte på sykehuset, også etter operasjonen. 

Men da jeg møtte opp på Radiumhospitalet seks uker etter operasjonen for å gjøre undersøkelser før strålestart, fikk jeg kontrabeskjed. Kreftlegen anbefalte cellegift. Jeg skulle få fire EC90-kurer med tre ukers intervaller. Samme cellegift som kreft1.

Etter nye analyser av kreftsvulsten og noen flere uker med venting på prøvene, ringte kreftlegen meg. Det er ikke nok med de fire EC90-kurene, sa hun.  Kreften er mer aggressiv enn først antatt, og jeg må ha 12 nye kurer, såkalt Taxol, hver uke i 12 uker. Også denne cellegiften fikk jeg for 13 år siden. Ny Rolls Royce-behandling med andre ord.

To EC90 kurer er nå gjennomført. Halvveis med den røffe behandlingen før Taxolen. Men det ble litt mer dramatikk enn jeg kunne forestille meg,

 Etter cellegift runde en fikk jeg store smerter i mage og rygg. Smertene ga seg ikke, de økte i stedet  hver dag. Etter tre dager kunne jeg knapt stå på bena, men håpet fortsatt at jeg var i form til den kommende skihelg med venner i Hemsedal. Jeg ønsket så inderlig å leve som normalt, gjøre de vanlige ting. Det er vel ganske menneskelig og vanlig, skulle jeg tro. Heldigvis har jeg familie som insisterte på at jeg måtte på sykehus. Fire dager etter første kur ble jeg lagt inn på akutten på sykehuset med høy feber og økende infeksjonsverdier i kroppen.

 CT av indre organer viste at jeg hadde fått akutt pankreatitt. Akutt bukspyttkjertelbetennelse. En  diagnose som kan være svært alvorlig. Jeg ble overført til kirurgisk avdeling i tilfelle de måtte operere bukspyttkjertelen. Heldigvis virket den medisinske behandlingen. Feberen og infeksjonsverdiene gikk ned. Jeg slapp operasjon og ble skrevet ut etter fem dager.

Teorien er at den kvalmereduserende medisinen jeg fikk, bidro til betennelsen i bukspyttkjertelen. Det står i legehåndboken også at det er en kjent, men sjelden bivirkning, googlet jeg meg til på sykehuset.  Så ved neste kur fikk jeg i stedet  en annen type kvalmereduserende medisin. Denne gangen ble jeg skikkelig kvalm og uvel,  det kjentes som om jeg hadde pustet inn kullos de første dagene etter kuren. Vemmelig rett og slett, men bedre enn å bli kritisk syk. Erfaringen er  at jeg ikke er så forsiktig med de nye kvalmereduserende pillene i fremtiden, og heller tar en ekstra enn å gå for minimal dose.

Jeg vet at behandlingen fremover blir krevende. Jeg har vært gjennom dette før, og derfor er det ekstra krevende å motivere meg for å stå i dette. Hver cellegiftkur tærer på og bivirkningen øker. Men  behandlingen blir jobben min nå.  Leve her og nå. Lide her og nå. Være takknemlig for våkne leger og sykepleiere og for at  helsevesenet gir meg så omfattende behandling.  Være takknemlig for at enhver kreftcelle blir eliminert for evig og alltid. Telle ned og tenke at snart, snart kommer friskere tider.  Snart vokser håret mitt ut,  snart blirj eg sterk nok til jobb, snart kan jeg reise hvor jeg vil, gå teater og kino uten redsel for smittte, snart kan jeg igjen kjøre svarte løyper med smil om munnen.

Og alle dere kvinner: Sjekk puppene deres jevnlig. Gå til legen dersom du kjenner en endring. Ikke vent, gå med en gang. Gjør alt du kan for at også du har flaks.

På Instagram vil jeg nok oppdatere litt mer enn her. I hvert fall noe av og til. Hvis du vil følge meg der heter kontoen min annececilier.  https://www.instagram.com/annececilier/