- Med snøen kom gode nyheter!

"Foto: Ida Zachariassen Sagberg"



I morges våknet jeg opp til en hvit vakker verden. Solen glitret på det hvite snøteppet i hagen.
Det er snart en uke siden operasjonen. Jeg er sykmeldt, har tid til lang dusj, rolige frokoster med barna, kos med katten og tur med bikkja før dagen egentlig starter.

Selv om jeg er sykmeldt jobber jeg. Litt. Både med jobben og med boken min.
Men før dagen egentlig kom i gang i dag, fikk jeg veldig gode nyheter om kreften.
Jeg ble glad, men holder igjen, fordi jeg vet at alle prøver ennå ikke er ferdige.
Og selv om dagen startet bra, kjente jeg meg faktisk litt sliten. Ørlite altså. Må innrømme det. Gårsdagen var hektisk. Jeg hadde pakket for mye inn i dagen. Hadde ikke en halvtime på rumpa for meg selv, slik jeg bør nå som syk.
Først et par timer jobb, siden besøk av en avis som ville intervjue meg om boken min, om livet mitt og den begivenhetsrike høsten med opp og nedtur. Jeg har alltid sagt at det er sunt for oss journalister å bli intervjuet av kolleger, kjenne på makten som vedkommende på den andre siden av bordet besitter. Til daglig tenker vi ikke over dette.
Avisen skulle egentlig lage noe på meg og bruk av sosiale medier som fersk forfatter. Forlaget formidlet kontakten om dette.Men plutselig ble historien litt mer enn min bruk av blogg, Facebook og Twitter.
Mer om dette senere. Tror ikke journalisten vil at jeg røper mer her.

Gårsdagens tredje prosjekt var et bokarrangement.

Dette førte meg ut på hjul med forfatter og operasanger Øystein Wiik. Vi kjente hverandre ikke, men var begge invitert til Gravdahl bokhandel på Hamar. På forhånd var jeg litt spent på hvordan det ville bli å reise flere timer i bil med en ukjent slik rett etter operasjonen.  Til og med en kjent ukjent.  Jeg var fremdeles litt satt ut, i min egen verden, og med smerter.
Men det var ikke noe problem. Vi hadde mer enn forfatterskap og bøker å snakke om.
På Hamar var det ikke stappfullt hos den koselige bokhandleren, men det kom mange nok for meg. Til og med gamle kjente hadde funnet veien til Hamar.
Til bok-kveld.

Publikum lyttet en halvtime til mine fortellinger om boken min og opplesning av et par scener, før scenen ble overtatt av entertaineren Øystein Wiik. Glad jeg var først ut. Han har gjort bokprat til et show. Med levende opplesning, fortellinger til musikk og ikke minst med fantastiske sanger tilpasset bokens tema eller forførende, farlige kvinner. Jeg ble skikkelig imponert. Og litt inspirert.

Er litt lei meg fordi jeg glemte å ta bilder igår. Ja, jeg tok video av Wiiks vakre sang, men ikke noe av meg, eller av oss to sammen. Men bare av Wiik med min nyinnkjøpte Roll-up.

Som den journalist jeg er, prøver jeg å dokumentere jobbingen med boken min. Det har dere sikkert merket. Bildet først i denne bloggen er fra Litteraturhuset i forrige uke, tatt kvelden før jeg ble kreftoperert, av forfatterkollega Ida Zachariassen Sagberg. Men i går kveld tok jeg opp noen videoklipp av Wiik som jeg la ut på Facebook.

Jeg får ikke til å legge inn video i bloggen, må lære meg det, ellers skulle dere fått høre vakker musikk!  (Har etterpå lært at jeg må legge video ut på YouTube for at jeg skal kunne få det lagt inn i bloggen) Det var en lærerik kveld for meg, og jeg tenker at som forfatter må bli flinkere til å selge meg selv, jeg må bli en merkevare. Jeg synger som en kråke, jeg kan ikke trylle, er heller ingen danseløvinne lenger, jeg kan slå hjul, stå på hodet, gå ned i spagaten på gode dager og isbader, men noe av dette egner seg vel ikke akkurat til å illustrere og fargelegge fortellingen om roman og veien frem til et bokprosjekt.
Kanskje jeg får bruke tiden som kreftpasient til å finne et talent, noe jeg kan spille på som forfatter fremover.

Så var det den gode nyheten jeg fikk i dag. Har spart den til sist. Som en dårlig journalist som tar poengene på slutten av reportasjen, eller som endrer fokus underveis. Men som forfatter bruker jeg andre teknikker for å holde leseren fast. Kanskje dere har hanglet dere gjennom?
Jo, jeg fikk nyheten om at jeg ikke har spredning!!! Legene sier det ikke er spor etter kreften i lymfeknutene. Det er ikke til å tro at jeg har vært så heldig...siden kreftsvulsten har vokst en tid.
Fortsatt er det en usikkerhet om jeg må ha et inngrep til før jul.Om kreftsvulsten de fjernet har utleggere. Det finner patologene og ekspertene ut i løpet av noen dager. Men det betyr i så fall at en eventuell utbredelse av kreften bare er lokal. Operasjonssalen er fortsatt reservert for meg den 16. desember. Og jeg må fortsatt leve litt på tå hev.
Likevel tenker jeg at livet byr på deilige overraskelser. På myk, puddersnø. På gode følelser. I dag er jeg lykkelig og litt sliten.

De første vanskelige ordene

For tiden jobber jeg med de første ordene til min nye roman. De første scenene må huke tak i leseren. Åpningscenen har jeg klar. Den er skikkelig creepy.
Dnne gangen har jeg tenkt mye mer før jeg startet skrivingen. Jeg har plottet, mange scener, alle sidesporene klart.
Jeg prøver å tenke ut romanen, hele historien, før jeg skriver.
Helt omvendt av hva jeg gjorde med boken "På direkten" som nå er ute hos bokhandlerne.
Da jeg jobbet med debutboken min visste jeg også tidlig hvordan historien skulle starte. Med kaos, anfall og død på direktesendt TV. Med en scene som viste hvor mektig TV-mediet er.
Men jeg skriver likevel ikke et helt dtaljert synopsys.som mange andre forfattere gjør.
I stedet har jeg de store linjene klare, men lar meg bli inspirert underveis.
Nøkkelen er å leve seg inn i handlingen, leve seg inn i hovedpersonenes personlighet og leve seg inn i en morders sjel.

Da jeg startet med På direkten, hadde jeg tittel, start og slutt klar.
En programleder ble drept på direktesendt TV, og selvfølgelig sier slutten seg selv. TV er involvert.


Så langt har litteraturkritikerne likt starten min i På direkten.
Den skrev jeg rett ut, i full fart en vårdag for snart tre år siden. Lite er blitt endret siden det. Jeg har nok kuttet noen ord, men stort sett er det slik jeg intuitivt ville ha det.

Men før starten, ønsket jeg å ha en scene, en prolog som satte stemningen.
En barnestemme som forteller om noe dramatisk som skjer i livet til familien. den skrev jeg også rett ut, fort den våren for tre år siden. Meningen er at prologen skal sette tonen i boken.
Det er litt skummelt å forfatte de første ordene. Det er her vi forfattere skal huke tak i leseren, slik at de får lyst til å kjøpe den, til å lese videre.
Og her gir jeg dere lesere av bloggen starten på kriminalromanen min:


" Prolog

Fremdeles kan jeg huske dagen da livet ble snudd opp ned. Hver minste detalj står klart for meg som om det var i går.
Solen skinte etter en kraftig regnskur. Glad og våt syklet jeg hjem fra skolen. Jeg husker hvordan jeg dro inn luktene av syrin og våt jord, hvordan jeg gledet meg til rene, tørre klær, til nybakte boller og kakao.
Bakken hjemover var lang. Bena gikk som trommestikker, oppover, oppover.
Over bakketoppen dukket det store hvite huset opp, jeg slapp bena ned fra pedalene og lot sykkelen trille bortover alleen.
Etter noen sekunder forsto jeg at noe var galt.
En politibil sto ved inngangsdøren. Gårdsplassen myldret av fremmede menn med kameraer på magen.
De kom springende mot meg. Ropte. Tok bilder.
Hjertet dundret mot ribbena. Redd hoppet jeg av sykkelen, kastet den fra meg, løp inn, smalt døren igjen og ble stående andpusten innenfor.
”Mamma! Pappa! Hvor er dere?” Stemmen gjallet i den luftige hallen.
Ingen svar.
Jeg åpnet to dører og tittet inn på kjøkkenet. Mamma satt ved spisebordet iført rosa morgenkåpe. Ryggen ristet.
På bordet foran henne sto et brett med ustekte boller.
Jeg løp bort til mamma, la armene om skuldrene hennes, kinnet mot hennes. Huden var våt og kald. Hun sa ingenting, bare hikstet.
”Mamma, mamma,” sa jeg.
Hun bøyde seg over bordet, la hodet i hendene og strigråt. Tafatt ble jeg stående - håpet at det gikk over - at hun snart tok meg i armene og trøstet meg.
Radioen surret i rommet ved siden av. En monoton stemme messet frem dagens børskurser.” Kjøper Hydro, selger.”
Jeg forlot mamma og åpnet døren til TV-stuen. Gardinene var trukket for. Rommet luktet en blanding av våt ull, tobakk og etterbarberingsvannet Old Spice.
Bestefar tittet opp fra avisen og klappet på sofaen ved siden av seg..
”Er du hjemme allerede? Kom og sett deg her. Det er noe jeg må fortelle deg.”
”Er det noe med pappa?”
Den tykke, grå luggen falt ned i pannen hans. Bestefar tok av seg de sorte brillene. De klare blå øynene så nakne og redde ut.
”Ja, det er noe med faren din,” sa han. I munnviken hadde det samlet seg spytt. ”Men det er ikke alvorlig, Han har bare fått problemer med jobben.”
Bestefar strøk meg over håret. Kjærtegnet kjentes trygt og beroligende.
Jeg trodde på ham.
”Men hvor er han? Og hva gjør alle mennene på tunet vårt?”
”Det er bare noen dumme journalister. Ikke bry deg om dem, de forsvinner snart.”
”Politibilen, da? Hjelper politiet oss mot journalistene?”
Han hevet de buskete øyenbrynene.”Faren din ordner opp i dette.”
Jeg reiste meg brått. Pappa.
Stormet innover i huset. Gjennom spisestuen, dagligstuen, videre inn i finstuen, til rommet innenfor. Kontoret, det aller helligste, hvor vi ikke fikk lov til å være.
Pappa sto med ryggen til ved skrivebordet. Det grå telefonrøret dekket det ene øret.
”Pappa, hva skjer her,” ropte jeg.
Han vendte seg om, høy og mager. La fingrene over munnen, som for å hysje. Ristet på hodet og pekte strengt mot døren. Skuldrene mine sank sammen. Jeg snudde meg tvert om.
På vei ut hørte jeg lyden da pappa trakk gardinene for vinduet.
Ned trappen fra annen etasje kom to menn i politiuniform. De bar på røde og blå mapper.

Neste dag skulle landets største avis ha bildet av pappa på førstesiden. Bildet hvor han trakk for gardinene var blåst opp under tittelen, ”Olsen har gått i dekning.”
Fotografene som denne ettermiddagen lusket rundt huset for å forevige dramaet, vendte tilbake hele sommeren. Avisene fortsatte å smøre bilder utover førstesidene. Pappa ble landets mest omtalte mann.
Jeg husker skammen som brant i kinnene. Sjokket. Skuffelsen over at pappa hadde mistet grep. Mammas fortvilte gråt, pappas bitterhet og sinne.
De flakkende blikkene til naboene. Det var slutt å handle på kreditt. Læreren behandlet meg plutselig forsiktig. Klassekameratene tisket og stengte meg ute. Pappa klandret journalistene for ulykken som fulgte familien. Uten journalistenes snoking ville alt ha blitt ryddet opp i firmaet, ingen ville ha mistet jobben og familien ville ha beholdt alt.
Fra den dagen blir jeg kvalm av duften av syriner. "

Får dere lyst til å bla videre til kapittel 1? Håper det.

Kapittel 1 starter med en scene hvor den kjente programlederen Maria Bergstrøm ligger i sengen grytidlig om morgenen. Hun våkner og kjenner at lakenet ved siden av henne er kaldt om tomt. Hennes elsker har gått uten å vekke henne. Hun tenker på alle utfordringene i livet, hemmelig kjærlighetsforhold, vanskelige kolleger og utfordrende saker, så dormer hun av. Hun blir vekket av en glad liten datter på seks år som jumper opp i sengen og gir henne våte kyss. Slik blir leseren kjent med Maria som siden dør.
Men hvem tilhører barnestemmen i prologen? Er det Maria? Eller er det en mann? Eller kanskje en annen kvinne? Er det gjerningsmannen eller hvem kan det være? Kanskje Petter, hovedsperson nummer to? Eller er det offeret?
Den som leser videre, får denne stemmen igjen ved inngangen til hver del av romanen. Hva betyr det?
Creepy, sier Dagbladet om boken.Jeg er en av få kvinnelige forfattere som lager spennende actionscener,sier VG. Mens andre anmeldere er begeistret for mine kjærlighetsscener...

I boknummer to er politietterforsker Christina Fiori Mørk også hovedperson. I denne boken får hun enda større problemer både med drap, jobb og ikke minst med sitt mildt sagt uoversiktelige kjærlighetsliv.
Jeg smiler, jeg grøsser og jeg tripper mens jeg skriver videre på Christina Fiori Mørks utfordrende tilværelse.

- Ikke terningkast to. Svimeslått av glede!

Jeg fikk ikke terningkast 2. Heller ikke 3. Jeg fikk terningkast 4, tenk fire! da landets største avis VG som den første anmeldte min debutbok På direkten.
4! Fire!
Jeg er yr av glede, så lettet, høy og glad. Fire det er bra det. Kjempebra! De siste dagene har jeg fryktet et mye verre resultat.

Spennende dager

For noen dager siden hadde jeg besøk av en reporter fra Rampelys-redaksjonen. Hun skulle lage en reportasje på meg og boken min. På hvordan jeg har jobbet bevisst for å lykkes, at jeg tok permisjon og flyttet til Frankrike for å fullføre drømmen min. Reportasjen ble grei og står på trykk i dagens VG. Men for noen dager siden fikk jeg beskjed av VG at omtalen av boken, kritikken altså, ville stå på trykk samme dag.
Siden har jeg grudd meg. Aschehoug har tidligere fortalt meg om skrekkeksempler hvor slakt har stått samtidig med koselige reportasjer.
Forfatteren ser dum ut, i slike tilfelle.

Terningen ble 4

Men så får jeg altså terningkast 4 av den ganske så kritiske Sindre Hovdenakk i VG. Solid krimdebut fra erfaren journalist, skriver han, og vil gjerne at jeg skriver flere bøker. Er selv i utlandet i dag, men en venn ringte og leste opp kritikken av meg. Noen skjønnhetsfeil, har Hovdenakk funnet, skriver han. Jeg er dårlig kjent på østkanten, mener han og mine veivalg der er ikke alltid de mest naturlige, men dessto bedre kjent er På Oslo vest, Bærum og Frankrike. Det stemmer jo. Jeg er litt melodramatisk når det gjelder kjærlighetsforhold. Hm, kan hende det. Og en person skifter navn i løpet av historien Ja, jeg så da jeg lste boken mellom to permer at Hans-Olav et sted er blitt til Olav. Ergelig, og sløvt av meg. Og pressemenn får i overkant hard medfart, mener han. Men alt i alt, er jeg enig i det han skriver og er kjempefornøyd. Og så lettet. Hovdenakk mener jeg skriver godt, holder spenningen oppe, og vil ha flere bøker fra meg. Sier at jeg er en av få kvinnelige forfattere som evner å skrive gode actionscener.Hurra!

- Hurra for Dagbladet!

Hurra for Dagbladet! Under tittelen "Debutantball" lover avisen mandag å ta sikte på å anmelde alle høstens skjønnlitterære debutanter.
"Det har vært en første gang for alle," skriver journalisten og forteller om hvor vanskelig det er for ukjente debutanter å nå gjennom støymuren i media. Om fjorårets Brageprisvinner og andre bestselgende forfattere som fikk null eller liten oppmerksomhet det året de debuterte.

Stakkars oss.

I høst er vi rekordmange som debuterer. Dagbladet mener at både vi og leserne fortjener at bøkene våre får omtale.
All ære til avisen for den holdningen...
Avisen samlet oss debutanter for et par uker siden på Operataket. Over en dobbeltside presenterte DB oss alle 25 forfatterspirer og bøkene våre med tittelen "De nye stemmene." Siden gjorde Aftenposten nøyaktig det samme.

Positiv omtale for noen.

Dagbladet har tradisjonelt sett vært kulturavisen fremfor noen, selv om det siste årene har vært vanskelig å oppdage nettopp den siden.
Men hver mandag kjøper jeg papiravisen. Det har jeg gjort i mange år. Lenge før jeg tenkte på å skrive bok. For på mandager har Dagbladet bokspesial. Her har de intervjuer med forfattere, kritikk og omtale av de nye titlene. Nyttig for en vordende forfatter.

Sitrende forventning

I mandagens papirutgave smeller avisen til med kjempekritikk til en av de 25 som jeg møtte på Operataket for et par uker siden.
Den gangen vi alle fortsatt var fylt av sitrende forventning, som en kjent kommentator kalte det.
Siden har noen av oss debutert, noen få har fått omtale, noen slakt og noen få hederlig omtale.
Den sitrende forventning har satt seg i bekymringsrynken til noen av oss.
Men noen få trenger ikke å bekymre seg.
"Høyaktuell krimdebut" og "ambisiøs og intrikat intrige som overrasker leseren med uventede vendinger helt til bokens siste side," skriver Dagblasdet om journalisten Olav Rokseth første bok, "Et spørsmål om beskyttelse."

Mye å gruglede seg til.

Jeg kjenner det er så gøy. at jeg unner Rokseth dette så innmari, selv om jeg bare har truffet ham på to debutantmøter.
For jeg vet hvor mye boken har kostet å skrive.Hvor mange kvelder, morgener, ferier og sommerdager han har slitt over tastaturet, mens alle andre har levd livet.
Det er gøy om flere debutanter får hederlig omtale i Dagbladets gjennomgang. Men noen av oss må sikkert være forberedt på slakt eller drepende kritikk.
Holder Dagbladet det de lover, blir det min tur også en gang i løpet av høsten og vinteren.
Det er slik man bare kan gruglede seg til.

En sidespalte i Aftenposten

Nå er det ingen vei tilbake.
Aschehoug er gått ut med listen over høstens debutanter.
Blant de fire navnene lyset mitt og bokens tittel.
Anne Cecilie Remen: På direkten.
Jeg skvetter ved synet.

Det er sant. Jeg er på høstlisten.
Selv om boken har vært halve livet mitt i over tre år,er det noe urealistisk å se navnet mitt blant rekken av andre håpefulle forfatterspirer.
Alvoret synker inn fordi navnene står på trykk i en avis.
Aftenposten har en dobbelt side på høstens debutanter. Tre debutanter fra Juritzens forlag får fokus. Det lille Juritzens forlag har vist seg å ha teft for nye stemmer og utenlandske forfatternavn. En av fjorårets debutanter "Tysteren" er blant de mest solgte bøkene og har fått Bokhandlerprisen. Juritzen er blitt en kommersiell suksess.
Nå har forlaget solgt inn sin første story om bokhøsten til Aftenposten. Juritzen skal satse på debutanter og har ansatt en ung mann til å finne og utvikle de nye pennene. De tre lykkelige debutantene krysser et fotgjengerfelt på rekke og rad, slik Beatles i sin tid gjorde.
Det lyser suksess og forventninger av reportasjen.
Listen over alle bokhøstens debutanter finnes på samme dobbeltside. Mitt og andre ferske forfattere fra de store etablerte forlagene.

Det var VGs sjefredaktør Torry Pedersen som gjorde meg oppmerksom på oppslaget. Jeg traff ham på jobb.Han leser åpenbart morgenavisene bedre enn meg.
"Skal du komme med bok i høst," sa han.
"Ja," smilte jeg og ga ham en mikrofon. "Hvordan vet du det?"
Det var så uvirkelig å høre det. Høre det fra en som ikke hadde fått nyheten fra meg, men som faktisk hadde lest om boken min i avisen. Jeg tror jeg ble like glad som ekskollega Sonja Holterman og de to andre debutaantene i Juritzen for at noen hadde lest om lille meg og mitt gryende forfatterskap.
Etterhvert har mange fanget opp av jeg faktisk kommer med bok. Men frem til nå har det vært min skyld. Jeg har fortalt det til venner og kolleger og jeg har skrevet på denne bloggen. Mange leser den åpenbart. Nå er jeg oppe i 1370 sidenhenvisninger i løpet av noen uker.
Faren min hadde også lest Aftenposten og besøkte barna etter skolen. Med seg hadde han artikkelen og hadde skrevet NB ved siden av mitt navn.
Nå skal jeg klippe ut artikkelen. Den er som sagt bittliten og egentlig ikke noe å spare på.
Men for meg er det historisk.
Er jeg heldig får jeg et par notiser til. Et slikt oppslag som Juritzen skaffet sine, kan jeg bare drømme om.