- Jeg har gode nyheter

Alle barna og mann var ute av huset, freden kunne senke seg. Som jeg koste meg!
Stearinlys brant på bordet, katten malte. Jeg satt med PC på fanget. Espressomaskinen putret.
Jeg var inspirert.
Da brøt telefonen inn i morgenidyllen.
Jeg så på displayet at det var fra sykehuset.
I den andre enden av telefonen. Kirurgen. Legen med gullskoen.
Jeg grep telefonen og tviholdt rundt tekoppen med den andre hånden.
Var klar for å reise på sykehuset. Bagen sto ferdigpakket i hallen.
Bet meg i leppen. Stålsatte meg.
"Jeg har gode nyheter," sa hun.
Jeg svelget.
"Du slipper operasjon."
Jeg lo. Hun var også glad i stemmen.
De hadde analysert kreftsvulsten og mener at det ikke er mer kreft igjen i kroppen min. Ikke spredning.
Jeg slipper en ny operasjon, jeg slipper narkose, slipper flere operasjonssår, mer vondt. Mer uro.
For en fantastisk lettelse! Jeg har vel nesten aldri kjent meg så oppløftet som akkurat da.
Men så våknet skepsisen igjen. Har jo lest skrekkhistorier.
"Og dere er sikre.Ikke mer kreft igjen der i brystet?" spurte jeg,
"Ja, når har patologen stått på og vi har undersøkt det så godt. Vi er sikre."
Jeg kunne ikke sitte stille. Spratt opp av godstolen. Danset over gulvet. Forsto nesten ikke at jeg kunne være så heldig.
Og så glad jeg ble over egne valg, over at kirurgen med gullskoene og jeg to uker før haddde blitt enige om en operasjon som kalles brystbevarende.

For to uker siden mente to andre leger på sykehuset at svulsten var så stor at det mest forsvarlige trolig var å fjerne hele brystet, men sikre kunne de ikke være før svulsten var undersøkt. Legene ga meg dermed muligheten til å bestemme selv. Hvis de ikke fant mer kreft ville resultatet bli like bra medisinsk hvis vi gikk for brystbevarende og stråling i tillegg. Dersom jeg valgte å fjerne hele brystet ville jeg slippe den belastende strålingen, trolig, og bare gå gjennom cellegiftbehandling. Dagen før operasjonen fikk jeg altså valget. Ta bort hele puppen eller bare svulsten. Hvis jeg valgte det siste, måtte jeg være forberedt på å ta ny operasjon etter to uker. Hvis prøvene viste at det var mer i brystet. Alt dette forklarte kirurgen med gullskoene meg dagen før operasjonen.
Hun ga meg muligheten til å bestemme. Jeg fikk permisjon for å være med på debutantdager på Litteraturhuset. I bilen dit bestemte jeg meg." Jeg fjerner hele brystet"
Jeg ville ikke ta noen sjanser.

Men så overtalte kirurgen meg neste morgen til å gå for en annen løsning.
Hun mente jeg burde prøve brystbevarende, som det heter, og ta sjansen på at det var tilstrekkelig.
"Hvis du tror du orker en ny operasjon om to uker, etter prøvene, råder jeg deg til det."
Jeg hørte på henne. Bare svulsten og en lymfekjertel ble operert ut.

Jeg er så glad for at turde ta sjansen! Lykkelig over at jeg sa at jeg ville være sterk nok til enda en operasjon, at jeg ikke er redd for det, sa ja til å skulle gå gjennom to store operasjoner i løpet av to uker. Operasjonssalen var reservert for meg denne fredagen,
Nå får en annen kvinne min plass.
Hvis jeg ikke hadde sjanset og ventet på resultatene av kreftsvulsten, ville jeg i dag vært uten bryst på venstre side, med alt det ville innebære at utfordringer fremover.
Nå ser kroppen min like hel ut som før, ok, et par arr blir det kanskje, selv om jeg i hodet er gjennom en karuselltur av følelser.
I stedet for å opereres, skal jeg fredag gjennom en kontroll og få inforamasjon om behandlingen fremover. Men enda er ikke alle resultatene klare,de er ikke 100 prosent sikre på krefttypen og dermed heller ikke helt i detalj hvordan behandling som venter.
Jeg forstår at den service jeg nå har fått ikke er standardvare.
Jeg har stått på for meg selv og får super behandling fra sykehuset.
Hurra for norsk helsevesen!

Jeg skal gjennom en helveteskur. Men det fikser jeg. Kreften har ikke tatt kontroll over meg. Denne står jeg av.

- Med snøen kom gode nyheter!

"Foto: Ida Zachariassen Sagberg"



I morges våknet jeg opp til en hvit vakker verden. Solen glitret på det hvite snøteppet i hagen.
Det er snart en uke siden operasjonen. Jeg er sykmeldt, har tid til lang dusj, rolige frokoster med barna, kos med katten og tur med bikkja før dagen egentlig starter.

Selv om jeg er sykmeldt jobber jeg. Litt. Både med jobben og med boken min.
Men før dagen egentlig kom i gang i dag, fikk jeg veldig gode nyheter om kreften.
Jeg ble glad, men holder igjen, fordi jeg vet at alle prøver ennå ikke er ferdige.
Og selv om dagen startet bra, kjente jeg meg faktisk litt sliten. Ørlite altså. Må innrømme det. Gårsdagen var hektisk. Jeg hadde pakket for mye inn i dagen. Hadde ikke en halvtime på rumpa for meg selv, slik jeg bør nå som syk.
Først et par timer jobb, siden besøk av en avis som ville intervjue meg om boken min, om livet mitt og den begivenhetsrike høsten med opp og nedtur. Jeg har alltid sagt at det er sunt for oss journalister å bli intervjuet av kolleger, kjenne på makten som vedkommende på den andre siden av bordet besitter. Til daglig tenker vi ikke over dette.
Avisen skulle egentlig lage noe på meg og bruk av sosiale medier som fersk forfatter. Forlaget formidlet kontakten om dette.Men plutselig ble historien litt mer enn min bruk av blogg, Facebook og Twitter.
Mer om dette senere. Tror ikke journalisten vil at jeg røper mer her.

Gårsdagens tredje prosjekt var et bokarrangement.

Dette førte meg ut på hjul med forfatter og operasanger Øystein Wiik. Vi kjente hverandre ikke, men var begge invitert til Gravdahl bokhandel på Hamar. På forhånd var jeg litt spent på hvordan det ville bli å reise flere timer i bil med en ukjent slik rett etter operasjonen.  Til og med en kjent ukjent.  Jeg var fremdeles litt satt ut, i min egen verden, og med smerter.
Men det var ikke noe problem. Vi hadde mer enn forfatterskap og bøker å snakke om.
På Hamar var det ikke stappfullt hos den koselige bokhandleren, men det kom mange nok for meg. Til og med gamle kjente hadde funnet veien til Hamar.
Til bok-kveld.

Publikum lyttet en halvtime til mine fortellinger om boken min og opplesning av et par scener, før scenen ble overtatt av entertaineren Øystein Wiik. Glad jeg var først ut. Han har gjort bokprat til et show. Med levende opplesning, fortellinger til musikk og ikke minst med fantastiske sanger tilpasset bokens tema eller forførende, farlige kvinner. Jeg ble skikkelig imponert. Og litt inspirert.

Er litt lei meg fordi jeg glemte å ta bilder igår. Ja, jeg tok video av Wiiks vakre sang, men ikke noe av meg, eller av oss to sammen. Men bare av Wiik med min nyinnkjøpte Roll-up.

Som den journalist jeg er, prøver jeg å dokumentere jobbingen med boken min. Det har dere sikkert merket. Bildet først i denne bloggen er fra Litteraturhuset i forrige uke, tatt kvelden før jeg ble kreftoperert, av forfatterkollega Ida Zachariassen Sagberg. Men i går kveld tok jeg opp noen videoklipp av Wiik som jeg la ut på Facebook.

Jeg får ikke til å legge inn video i bloggen, må lære meg det, ellers skulle dere fått høre vakker musikk!  (Har etterpå lært at jeg må legge video ut på YouTube for at jeg skal kunne få det lagt inn i bloggen) Det var en lærerik kveld for meg, og jeg tenker at som forfatter må bli flinkere til å selge meg selv, jeg må bli en merkevare. Jeg synger som en kråke, jeg kan ikke trylle, er heller ingen danseløvinne lenger, jeg kan slå hjul, stå på hodet, gå ned i spagaten på gode dager og isbader, men noe av dette egner seg vel ikke akkurat til å illustrere og fargelegge fortellingen om roman og veien frem til et bokprosjekt.
Kanskje jeg får bruke tiden som kreftpasient til å finne et talent, noe jeg kan spille på som forfatter fremover.

Så var det den gode nyheten jeg fikk i dag. Har spart den til sist. Som en dårlig journalist som tar poengene på slutten av reportasjen, eller som endrer fokus underveis. Men som forfatter bruker jeg andre teknikker for å holde leseren fast. Kanskje dere har hanglet dere gjennom?
Jo, jeg fikk nyheten om at jeg ikke har spredning!!! Legene sier det ikke er spor etter kreften i lymfeknutene. Det er ikke til å tro at jeg har vært så heldig...siden kreftsvulsten har vokst en tid.
Fortsatt er det en usikkerhet om jeg må ha et inngrep til før jul.Om kreftsvulsten de fjernet har utleggere. Det finner patologene og ekspertene ut i løpet av noen dager. Men det betyr i så fall at en eventuell utbredelse av kreften bare er lokal. Operasjonssalen er fortsatt reservert for meg den 16. desember. Og jeg må fortsatt leve litt på tå hev.
Likevel tenker jeg at livet byr på deilige overraskelser. På myk, puddersnø. På gode følelser. I dag er jeg lykkelig og litt sliten.