Nei, jeg har ikke gjort kreft til en hobby!

Skvatt litt da jeg dukket opp på topp på Bergens Tidendes nett

I dag har Bergens Tidende spandert spalteplass i papiravisen og i nettutgaven på meg og mine tanker om åpenhet om kreft og sykdom.

Det er selvsagt hyggelig å få slike spørsmål, men av og til sier jeg nei til slikt.

I dag var det til en god sak.
Likevel skvatt jeg da de kjørte meg på topp i morgentimene.  Og selvfølgelig med det mest saftige sitatet i saken.

Det er verdens kreftdag i dag.
Å ta bort fordommer og skam rundt kreft er blitt en greie for meg.
Kreft rammer så mange. En tredel av oss får denne drittsykdommen en gang i livet.
Likevel vekker det fortsatt oppsikt når man er åpen og forteller om frykt og smerte som kreftpasient.

Jeg hadde aldri noen ambisjoner om å bli en offentlig stemme i kreftsaken.


Bloggingen min  hadde ingen edle hensikter om å hjelpe andre eller å fronte kreftsaken, som jeg skriver i Bergens Tidende.
Her kan dere lese hele kronikken signert meg:

Blogging ble egenterapi

Jeg brukte bloggen for å informere mine venner og kolleger  kjapt og effektivt om kreften.

"Jeg hadde ingen edle motiver, jeg tenkte ikke på å gi kreften et ansikt eller å hjelpe andre. Med bloggingen ville jeg dele informasjon om behandlingen og helsen til folk rundt meg.

- Jeg ventet med å vise mitt skallete hode til håret hadde begynt å gro igjen.

FOTO: PRIVAT

Å blogge var en effektiv og oversiktlig måte å holde folk orientert på og samtidig beskytte meg selv på. Det gjorde livet enklere. Ved å fortelle om kreften og behandlingen eide jeg sannheten om helsen min. Om kreften hadde sørget for at jeg mistet kontroll over det meste i livet, styrte jeg gjennom bloggen hva andre visste om sykdommen. Dessuten var det tidsbesparende. Jeg slapp å fortelle den samme historien 20 ganger om dagen. Kreften hadde tatt fra meg kreftene, og jeg var for syk til å dra på jobben. Men hodet mitt var ikke gått i stykker, noen linjer på Mac-en min i sofaen fikset jeg.

Mestring er viktig i livet, også for syke. Å skrive og å formidle er en viktig del av livet mitt. Jeg omskapte redselen for kreften til noe som ga meg skriveglede. Gjennom bloggen fikk leserne innblikk i uvisshet og ventetid før og etter operasjon, i smertene, i kvalme og bivirkninger av cellegift, i håravfall og parykkjøp, i møter med leger, med Nav og helsevesen, frustrasjoner over helsebyråkrati, kosthold, trening, nye bivirkninger, sykehusinnleggelse, prøver, turglede og hverdagslykke. Jeg skrev og tok «selfies» av meg selv og delte på bloggen, av og til hver dag, av og til bare noen dager i uken."

Men bloggen min vokste.

"Bloggen ble en slags helsedagbok. Jeg ga mye, men prøvde å balansere, ikke være for privat. Jeg var bevisst at jeg hadde tre barn i sårbar alder. Var jeg i tvil, spurte jeg barna til råds om tekst og bilder. Jeg viste meg aldri som styggest, som tristest, jeg delte ikke foto av arr eller operasjonssår, ikke nakne pupper, og jeg ventet med å vise mitt skallete hode til håret hadde begynt å gro igjen.

Og det var mange bivirkninger jeg ikke orket å formidle. Likevel traff jeg åpenbart noe med å fortelle om hvordan hverdagen til en kreftpasient kunne fortone seg. Bloggen min ble lest. Det mest leste blogginnlegget fikk over 20.000 klikk. Det sier seg selv at det ble flere enn venner og kolleger som søkte bloggen.

Etter hvert har jeg forstått at folk har brukt bloggen som en A-B-C i kreftbehandling. Andre kreftsyke og pårørende fant trøst i mine skriverier. Leger og sykepleiere leste den. Andre kreftpasienter tok kontakt som om jeg var ekspert, andre takket for at jeg formidlet tanker de også hadde, og mange var takknemlige for praktiske råd. Dette fylte meg med glede. Tenk, mine skriverier hjalp andre! Bloggingen utviklet seg og ga livet som pasient en ny dimensjon. Det kjentes meningsfullt å dele erfaringer."

Ja, det er meningsfullt at andre er takknemlige for mine tanker. De var ganske universelle tror jeg og har jeg forstått på alle tilbakemeldinger fra andre kreftpasienter.

Men å bli en halvoffentlig stemme i kreftsaken har også hatt sin pris.

Av og til blir jeg møtt med spørsmål om jeg har gjort kreft til en livstil. 

Nei, jeg har ikke det. Men livet blir aldri helt som før. Selv om jeg er kreftfri og har gode prognoser er livet mitt endret. Jeg har mindre energi, jeg har noen dumme bivrikninger og sist men ikke minst jeg har fått den lille frykten inne i meg som en svart liten flekk. Av og til blir den større. Når dere blir hoven på kjertlene i halsen, tenker dere at dere blir forkjølet. Jeg kjenner på usikkerhet og frykten blir litt større, det kan ikke være kreft da?

Dere som ikke har hatt kreft, vil aldri forstå denne fundamentale endringen vi får i vårt sinn.
Derfor sier dere at jeg må legge kreften bak meg.
Ja, jeg prøver etter beste evne.
Det blir bedre og bedre, men den lille svarte flekken ligger der på lur, erter meg, for så å forsvinne igjen.

Slik er det  bare.

Livskunsten nå blir å leve med slik usikkerhet, uten at den plager meg. Jeg må lære å gi blaffen samtidig som jeg er observant for kroppslige forandringer. 

Åpenhet har også ført til at noen tror jeg er grenseløs. Hva folk får seg til å spørre om.
Men nei, jeg svarer ikke på inntrengende spørsmål fra fremmede om jeg fjernet puppe, hvordan sexlivet mitt er, og hvordan barna taklet det.

Nei, det er hit men ikke lenger!!

Som jeg skrev:

" Det finnes ingen fasit for hvordan takle sykdom. Jeg vet at det eneste rette er å ha respekt for hverandres valg. Selvfølgelig er det ok å ikke være åpen. Og selv om man har valgt å være åpen er det helt greit å si. «Jeg har ikke lyst til å snakke om kreften akkurat nå.»

Slik ser en operert pupp ut

Eller slik kan en operert pupp se ut.

Jeg lovet meg selv. Ikke naken hud. Ikke arr på denne bloggen.
Men nå kan jeg faktisk ikke dy meg.

Registrerer at andre stiller opp i all sin prakt og viser opererte bryst, andre viser flat brystkasse der brystet var før. Andre røde, dype arr. Og det er greit. Vi takler dette på ulik måte.
Men det som akkurat i dag provoserte meg var Dagbladet.no som slo opp på topp en naken brystoperert kvinne , bare for å vise henne frem. Og avisen slo opp mer enn det.
Blant de tre bildene de viste var det også et foto bakfra, med rompeballer og rompestreken  ( unnskyld språket) brettet ut i all sin prakt. Som førstesak på fronten på Dagbladet.no.
Og jeg lurer på hva har rumpeballer med brystkreft å gjøre?
Og visste den intervjuede kvinnen at tabloidavisen skulle slå henne så stort opp, spurte de om tillatelse til å bruke rompebildet på front?
Jeg lurer.



På en dag som dette, hvor det er så mye politikk å skrive om. Hallo, den blåblå snart-regjeringen har kommet med regjeringsplattformen...

Hvis avisen var opptatt av brystkreftkvinner, hvorfor ikke grave i hvordan den blå-blå regjeringen skal finansiere den 48-timers garantien om kreftdiagnose? Hvor mange flere radiografer, sykepleiere og leger må utdannes og ansettes?
Vil ikke dette gå ut over andre ting i en hardt presset helseverden?
Og hva er mistanke om kreft? Hvem skal definere om mistanken er velbegrunnet?
Hvorfor ikke fortelle at behandlingen kan varierer fra sykehus til sykehus, at kvinner må vente og purre opp for å komme til årskontroller? Det er så mye å gripe fatt i.
Ja, oppslaget med en naken og skallet kvinne med 3/4 dels pupp provoserte meg. Hva var nyhetsverdien?
Spekulativt uten tvil. Ønske om klikk er drivende. Det var ikke en gang avisens story.
Bilder og tekst var hentet fra damebladet Tara.
Der i et glanset damamagasin hører bildene mer hjemme enn i en nyhetsavis.
Historien hennes og budskapet hennes er legitimt. Det var hvordan Dagbladet slo opp tre ganske iøyenfallende bilder som jeg stusset over,
 Hennes motiv er greie. Hun er kjent blogger og journalist, hun ønsker å provosere og å ta bort mytene og mystikk om brystkreft. Hun vil vise seg frem hvordan hun er akkurat nå. Ikke på sitt vakreste.
For kreft , operasjon og cellegift er ingen skjønnhetskur eller energiboost for noen.
VG kjørte en annen variant av brystkreft-story i dag. Filmstjernen fra Forbrytelsen har også fått brystkreft. Media elsker åpenbart å skrive om oss.



Tilbake til Dagbladet. Bloggeren  mener det er for mange som sier at kreft har vært en velsignelse, og vil den rosa positiviteten til livs. Hun irriterer seg over alle de som sier at hun må tenke positivt, at det hjelper, at det bekjemper kreften. Hun er opptatt av at vi ikke skal skamme oss over kroppene våre, operert, strålet og cellegiftpreget.

Jeg er så enig .
Kreft har ikke vært noe annet enn styggedom, smerter, frykt og usikkerhet for meg.
Jeg er verken blitt et bedre eller klokere menneske.
Jeg er en tam kopi av meg selv.
Batteriene mine må lades opp hver dag. Usikkerhet om fremtid, om tilbakefall murrer i bakhodet mens jeg karrer meg tilbake til livet, til jobb, til romanskriving, til ferieturer, hytteturer.
Jeg er fortsatt ikke helt meg selv.

Likevel regner jeg med at jeg etterhvert blir mer som før.  Når et år eller mer til er passert.
Mer turbo-AC.
Kanskje.


Brystkreft forbinder mange menn, tror jeg, med tapt kvinnelighet.
Også kvinner.
Jeg husker da en ung mannlig Dagblad-journalist ringte meg og ville ha en kommentar på at Facebook stengte en norsk side  for brystkreftoperte.  Han sa "Det er jo en god del fordommer knyttet til brystkreft."
"Å, ja," sa jeg, "hvilke?"


Til stadighet får jeg spørsmål "Måtte du ta alt sammen?"
Nei, og hva så?
Spør folk en som har tarmkreft, hvor måtte du ta av tarmen? Eller en som har hatt testikkelkreft eller prostatakreft, har du fremdeles testikler intakt? Neppe!!
Folk er mer opptatt av om jeg måtte ta brystet eller begge  enn om jeg hadde spredning og er frisk.
For en underlig verden!

Jeg ser at folk stirrer dersom jeg går med utringete skjorter eller kjoler. Folk leter etter arr og merker.

Bryr meg ikke.
Jeg har fått et teoretisk forhold til mitt venstre bryst. Og  dette til tross, jeg føler meg like kvinnelig som før, med en levende og en teoretisk pupp.

Jeg har vært heldig. Man kan egentlig ikke se at brystet mitt er operert. Kirurgen med gullskoene har vært kjempeflink. Dessuten var svulsten bare 2 centimeter stor, den lå ikke langt inne i brystvevet, men nesten oppe på brystkassen. Kreften var kjempeaggressiv, og jeg hadde flaks at den lå der.ellers ville jeg oppdaget den for sent.
På grunn av tett brystvev og kulens plassering ville heller ikke en ordinær mammografi funnet kreften.
Det kunne vært noe å slått opp: Gir mammografi kvinner falsk trygghet?


Jeg har ikke fått stygt arr eller søkk i puppen, slik jeg var forberedt på.
Egentlig ville jeg at de skulle fjerne hele brystet.
"Ta det bort, " sa jeg til legen.
Men kirurgen med gullskoene ville ikke. Hun mente at jeg ville bli mer tilfreds med mitt eget bryst, så lenge det ikke var noen medisinske grunner til å fjerne det.
Derfor ser jeg lik ut på begge sider. Ikke noe forskjell i størrelse eller form.
Jeg kan fortsatt gå med utringning og bikini eller være naken i badstu uten å få mange nysgjerrige blikk.


Jeg sa tidlig at jeg ikke ville vise meg naken her, ville ikke vise frem arr, ikke naken hud.
Ikke bare er jeg reservert slik, likte aldri å sole meg toppløs på stranden den gang man gjorde slik. Jeg har også flere å tenke på. Barna hatet at jeg viste meg med bart skallet hode.
De ville blitt mega-flaue om jeg dyttet bildet av mine små nakne bryst på dere.
Derfor viser jeg bare det som synes over BH-en på bildet.

Jeg skammer meg ikke over mine bryst. De er egentlig som før,- utenpå.
.

Mitt venstre bryst er lite,- bruker BH i størrelse 75 b, som det høyre. Og det er  som nevnt ingen forskjell på brystene, annet enn et ørlite arr helt øverst, og huden på det venstre er mykt som hos en baby etter strålingen.
Jeg har et teoretisk forhold til det. Jeg lever , og det er hovedsaken.

Jeg skammer meg heller ikke over kreften og hva den har gjort med meg.
Jeg skammer meg ikke over puppene mine. Synes de egentlig er ganske fine, etter tre barn, et halvt liv og en tøff kreftbehandling.
Egentlig er jeg ganske stolt av puppene mine. De henger ikke en gang.


Og innrøm det gjerne. Dere lot dere narre av tittelen, ikke sant?

Hvil i fred, Janina

Sist fredag døde Janina.
Flotte, vakre, sterke,sprudlende Janina ble bare 49 år.
Vi var kolleger i Dagens Næringsliv. Den gang var vi en håndfull unge kvinnelige reportere i en mannsdominert redaksjon.
Janina og jeg begynte i avisen omtrent samtidig, på begynnelsen av 1990-tallet en gang,
Kåre Valebrokk rustet opp avisen og ansatte mange nye og ferske journalister.
Det var en fantastisk tid med store oppgaver på jobb, lange arbeidsdager og et aktivt sosialt liv med kolleger.
 Janina og jeg var ikke nære venner, men vi tilbragte en god del fritid sammen, på ski, helgeturer og på fester.

Janina var faktisk med på fest til en venn av meg den kvelden da jeg møtte Dag Erik, mannen min, på ordentlig.
Slik husker man.

Som meg var Janina sporty og opptatt å holde seg i form.
Som meg hadde hun mye energi
Som meg fødte hun etterhvert tre barn.
Som meg var hun håpløst frankofil
Som meg hadde hun mye å leve for.

Som meg fikk hun brystkreft.

Jeg har et bilde på netthinnen av Janina på motorsykkel, med svart skinndress, hjelm på hodet og et stort og bredt glis i det hun svingte ut fra parkeringsplassen utenfor Dagens Næringsliv.
Jeg drømte om det også, og var i ferd med å ta motorsykkellappen da jeg ble gravid.

Våre veier skiltes etterhvert. Hun flyttet ut av byen med kjæresten og ble lærer.
Jeg begynte i NRK.
Vi hadde lite kontakt noen år, det ble bare noen tilfeldige møter.

Men kreften bragte oss sammen igjen.  Vi fikk begge konstatert brystkreft i 2011. Hun i januar, jeg i desember.
 Hun leste om meg og kreften i media  og tok kontakt.


Legene mener at  operasjon, cellegift og stråling har gjort meg kreftfri. Jeg er helbredet for kreft, bank i bordet.
Skjebnen ville det annerledes for Janina. I løpet av  den første cellegiftbehandlingen fikk hun beskjed om at kreften hadde spredd seg til andre steder på kroppen.

Hun ble satt på nytt behandlingsregime. Slapp mer cellegift da.
Var lykkelig og takknemlig for behandlingen som var annerledes og som tillot henne å være mor, reise til sitt Frankrike, jobbe litt, engasjere seg i lokalmiljø, drive med teater, følge gutta på fotball.
I et års tid så det ut til å gå bra, før hun fikk nye nedslående beskjeder om ny spredning.
.
Når brystkreft sprer seg, er den kronisk. Den er inoperabel. Lilkevel kan legene stanse utviklingen av kreften med ulike miksurer av cellegift, stråling og hormoner. Mange pasienter kan ha gode og smertefrie liv i veldig mange år.
Janina fikk ikke oppleve det
Det gikk så altfor fort med henne.

Janina gjennomgikk nye tøffe behandlinger, men hun var glad, stolt og sterk. Klaget ikke.
Hun sto frem i lokalavisen og fortalte om sin alvorlige diagnose. Hun fortalte om glede og gode dager oppe i tøffe behandlinger.
Utad virket hun verken bitter eller sint. Hørte aldri at hun nevnte at det var urettferdig.
Hun mente endatil at hun var heldig. Heldig fordi hun tålte cellegiftkurer og stråling bedre enn de fleste. Hun fikk ikke fæle bivirkninger som meg og andre.
Hun var offensiv, sterk og tydelig.
Hun aktet å leve lenge.
Hun mente at hennes krefthistorie ikke var trist. Hun så lyspunkter.
Hun engasjerte seg i denne bloggen. Ville at jeg skulle kutte å kalle kreftåret for mitt helvete.  Sa jeg med min åpenhet på blogg var en inspiratot for andre og derfor måtte veie mine ord. Mente jeg kunne skremme andre ferske kreftpasienter med å kalle året for et helvete..
Tenk, på dette tidspunkt hvor hun selv visste at det gikk feil vei for henne, tenkte hun på hvordan andre kreftpasienter hadde det.
Det kalles storsinn. Det kalles omsorg for andre,
Sist gang jeg kommuniserte med Janina var 11. januar. Ingen tegn da til at hun skulle gå så fort bort. Nyheten om hennes altfor tidlige bortgang har satt meg veldig ut. Jeg har de siste dagene tenkt mye på Janina og undrer meg hvordan en sykdom kan arte seg så forskjellig på to kropper.

Hennes dødsfall minner meg om hvilken jævlig sykdom kreften er hvis den får kontroll over kroppen din. Hennes dødsfall får meg til å fortvile over at hundrevis av millioner, sikkert milliarder, flerfoldige milliarder globalt, brukes på kreftforsking og likevel knekker de ikke kreftkoden!
De siste dagene har jeg fått beskjed om at flere som jeg kjenner godt, er blitt rammet av kreften, noen med spredning. Jeg krysser fingre og tær for dem. Og midt i det hele forstår jeg hvor heldig jeg har vært. Jeg kjenner en grenseløs takknemlighet over at jeg så langt har vært heldig.


Hvert år får rundt 3000 norske kvinner brystkreft. Hvert år dør rundt 600  norske kvinner av denne krefttypen.
Janina er blitt en del  av  den dystre statistikken.Brutalt er det.
 Janina etterlater seg mann, tre sønner og en stesønn. Den eldste gutten hennes er knappe 15 år.
Det er ikke til å fatte det tapet de føler, den sorgen de må leve med..
Janina begraves fredag.
Jeg tenkte først at jeg skulle gå i begravelsen, men er etter noen dagers overveielse kommet til at jeg ikke orker det.
Situasjonen hennes er for lik min. Jeg vil trolig bli svært beveget ved synet av hennes små og alt for unge barn ved båren.
Men jeg vil tenke  mye på deg denne første dagen i februar.
Jeg lyser fred over ditt minne, kjære Janina. Du var unik. Du vil bli husket.

 r

Enda en god nyhet!

I dag var jeg på min siste kontroll på noen måneder på Radiumhospitalet.
Både mammografi og nå i dag manuelle undersøkelser viser at brystene og lymfene er kreftfrie.
Og i dag fikk jeg enda en nyhet. Om et tema som jeg ikke har fortalt om før her på bloggen eller til venner flest.
Om et tema som ville være for  sårt og personlig til å dele,-  om jeg var bærer.
Om jeg var bærer  av et gen som gir brystkreft.

Da jeg ble overført til Radiumhospitalet fra Vestre Viken helseforetak, ville legene der plutselig  genteste meg.
Mens jeg var til behandling i Vestre Viken hadde det ikke vært et tema. Der mente de at krefttilfellene i slekten min var for langt unna til å ha betydning.
Kreft kan være arvelig.
Når man får kreft, spør legene samtidig om forekomsten av kreft i familien. Og svaret jeg ga var  foreldrene mine ikke hadde hatt det, men at mors søster hadde hatt brystkreft med dødelig utfall, min kusine fikk brystkreft, og er frisk, og min mormor døde av nyrekreft.

Legen på Radium, syntes min mormors kreft var interessant. Tre kvinner i tre generasjoner med kreft.

Han mistenkte at min mormor som døde da jeg var liten hadde hatt brystkreft som spredte seg til nyrene, slik det kan gjøre. Den gang hadde de ikke samme mulighet som i dag for å finne primærkreften.

Legen stirret på arket med min families krefthistorie, løftet hodet og så på meg med alvorlige øyne. Så sa han: "Vi vil gjerne tilby deg en gentest. Det kan hende at du er bærer av et gen som fører til arvelig brystkreft."
Stein i magen. Tårer i øyene. Forsto alvoret.

Jeg fikk valget selv om jeg ville genteste meg.
Selvsagt måtte jeg. Måtte vite for mine barns skyld.
 Det var veldig fort gjort. Bare en blodprøve.
Men nå har jeg ventet et halvt år på svaret. Det tar lang tid å analysere blodet for dette. Tror prøvene sendes til USA.
Omtrent fem prosent av brystkreft er arvelig. Det er to gener som kan gi denne arvelige kreften. Ved et gen for brystkreft som kalles BRCA 1, vil mer enn 80- 90 % av kvinnene utvikle brystkreft. 
De siste månedene er jeg blitt kjent med kvinner som har denne genfeilen. Alle har fått kreft i brystene sine, men jeg har også truffet kvinner som har dettte genet og som har fjernet bryst for å unngå å få kreft.


Jeg har prøvd å fortrenge tankene på mulig genfeil,  men det har likevel kommet opp i bevisstheten iblant.  I det siste i større grad. Og den siste uken og dagene med tiltakende styrke.
Latteren min har kanskje vært enda mer støyende på julefester og julebord i det siste enn til vanlig, men de som kjenner meg har sett at jeg har vært litt sliten. Det tar på all venting og usikkerhet.
 Gleden ved å få friskmeldt brystene mine for et par uker siden, har ikke vært himmelstormende. Mer forbeholden. Jeg har ennå ikke trodd 100 prosent på at lykken har stått meg bi.


For jeg visste at jeg mandag 17. desember ville  jeg få svar.
Et svar som ikke bare ville ha konsekvenser for meg, men også for barna mine.
Var jeg bærer, hadde jeg forhøyet risiko for å få kreft igjen. Jeg ville få tilbud om å fjerne begge brystene, og jeg kunne og få tilbud om fjerne eggstokkene for å redusere østrogennivået i kroppen. Et voldsomt tiltak. Og jeg hadde ikke tenkt helt igjennom om jeg ville gjøre det. En ting er å ta brystene, det ville jeg leve helt greit med ( ville trolig fått meg nye ganske fort) , men å fjerne eggstokkene og?
Men må man, så må man jo nettopp det. Livet er kjærere enn alt annet.
Var jeg bærer, kunne også barna mine være det. Datteren min min kunne ha det og ha stor sannsynlighet for brystkreft, og sønnene mine kunne være bærere og gi det videre til sine barn en gang.

Alt dette har surret rundt i hodet mitt i økende grad.Nå i helgen har jeg nok vært litt utenfor meg selv. Emosjonell. Tatt til tårene. I  skjul. Ville ikke at folk skulle vite om disse undersøkelsene mens jeg ventet på svar.

 Bare mannen min og et fåtall andre mennesker har vist om testen.
Da mannen min og jeg kjørte til Radiumhospitalet i dag, var jeg spent. Og rørt.
På grunn av NSB-kollaps var det kaos på veiene  i morges, og jeg måtte ringe og si at vi ble forsinket. Jeg var visst ikke den eneste, heldigvis.
Da jeg ble vist inn til legen var jeg selvsagt spent, men fattet. Er blitt flink til å mobilisere krefter og mot når det gjelder.
Men den mørke vakre legen smilte. Faren er over. Jeg fikk enda en god nyhet i dag.
Legen på Radiumhospitalet sa ."Gentesten er negativ!"

Jeg er ikke bærer, jeg har ikke forhøyet risiko for å få tilbakefall. Men det aller beste er, jeg har ikke gitt barna mine et arvelig kreftgen!!!!
Når jeg ikke er bærer, kan ikke de være det heller.


Enda en bekymring mindre, enda mer ned med skuldrene.

Og enda en liten glede fikk jeg. Denne er kanskje litt overfladisk. Og ja alle brystkreftpasienter, jeg vet jeg har vært uforskammet heldig. Og for alle dere som kommer etter meg, er det kanskje greit å vite, brytkreft trenger ikke å gjøre puppene dine stygge.
Hør bare:
Legen undersøkte brystene mine, studerte dem og utbrøt. "Det synes jo ikke, alt du har vært gjennom. Kirurgen din har vært svært dyktig. Og det vil heller ikke synes at du er strålt på huden, det er bare såvidt man aner at pigmentet er bittlitt mørkere under armen, om kort tid er det og borte."
Jeg tar det til meg. Kroppen min er stort sett som før.
Heldige jeg. Overfladisk glede, men opp i alt kjennes det OK at jeg fortsatt ser fin ut i bare nettoen. Hadde fikset et annet resultat, men er takknemlig likevel.

Men viktigst:

Jeg er kreftfri, jeg er ikke bærer av noe brystkreftgen.
Året 2012, mitt bratteste år noensinne, slutter så bra!
2012 året hvor livet har vært på vent.
Nå er det 2 uker igjen av annus horribilis.
Livet kan begynne!

men akkurat i dag, nå i ettermiddag har jeg en liten utladning. Etter Radium og treningstur var batteriene flate. Hadde  tenkt meg på jobb, men orket ikke. Opp i sofaen, med stearinlys og peiskos og Mac på knærne. Å skrive av meg opplevelsene gjør meg faktisk godt. Nå venter bokmanus! Og hvile. Jeg hviler mens jeg skriver!

En frisk pupp!

 I

Jeg har grudd meg veldig til kontrollen på  Radiumhospitalet. Den siste uken har vært ille.
Har sett for meg alle scenarier. Mulige og umulige.

Jeg har vært taus, alvorlig, irritabel og sikkert ikke til å leve i hus med.

Vet at det er ganske normalt, egentlig. Alle de jeg har snakket med som har hatt kreft har hatt det på samme måten. Den første undersøkelsen etter ferdig behandling er jævlig.
Man hører jo så mange historier, om kreft som blusser opp igjen fort. Og sannsynligheten for å få kreft igjen er størst de to  første årene etter endt behandling.
Derfor har jeg mentalt rustet meg til at jeg kunne få en forferdelig beskjed. Slik er jeg. Det er bedre å være forberedt på det verste, og så heller blir glad og lettet , enn å være uforberedt på verdens største sjokk.
Hva gjør jeg om jeg har fått tilbakefall, har jeg tenkt. Orker jeg en ny runde med behandling?
Egentlig ikke.
Men selvsagt ville jeg gjøre det, hvis det var den eneste løsningen.
Likevel; Tanken på mer cellegift gjør meg  ubeskrivelig kvalm.

Da jeg igår troppet opp på Radiumhosiptalet var jeg ganske persilleblad. I tåka hadde jeg glemt lommebok, og nesten meg selv. Hadde ikke kort eller penger til å betale for meg på Radiumhospitalets parkering.
Møtte mannen min der i adgangsområde, (med lommebok) ved kiosken og cafeen i første etasje på kreftsykehuset.  Der hvor alle de syke sitter og drikker kaffe med pårørende, mange skallet, andre med grått cellegift-hår, noen med skaut, og ja, alle ser så syke ut.  Her har jeg hastet forbi så mange ganger på vei til behandling, også da syntes jeg alle andre så mer syke ut enn meg selv. Det gjorde de sikkert ikke.
Nå følte jeg meg både fremmed og kjent her. Utenfor meg selv, men samtidig veldig tilstede.

Både stedet og de ventende undersøkelsene skapte dårlige minner.
Vi tok heisen ned til kjeller 2, hvor mammografien lå.
Fylte ut nok et skjema, med samme informasjon som sykehuset har på meg fra før... Jeg sier det igjen: sykehus-Norge er full av unødvendig dobbeltarbeid. Hvorfor finnes ikke et datasystem hvor all denne informasjonen ligger? Hvorfor skulle det være nødvendig for meg å skrive nå hvor kulen i brystet mitt var, om noen i slekten min har hatt brystkreft og når jeg tok mammografi sist? Alt dette har de jo i journalen min?!!

 Og der på venterommet satt flere andre kvinner. Ingen av dem hadde med følge. Kanskje de ville gå alene. Det kunne ikke jeg. Måtte ha noen jeg kunne klype i hånden på venteværelset, en skulder å lene hodet mot.  Slik sett er jeg heldig, som har en mann som blir med meg. Flere venninner har tilbudt seg det og, hvis det hadde vært krise.
Men derfra,   inn til undersøkelser og  mammografien gikk jeg alene. Det skal mannen min slippe å være med på.
Mammografi er ikke morsomme saker. Etter at man har vært gjennom alt det jeg har, er det ennå mindre festlig. Og veldig vondt i operasjonssåret gjør det når radiologen presset sammen puppen min. AU!

Jeg fokuserte på å puste med magen og stenge smerten ute.  Slik som jeg er blitt flink til etter all isbading.  Dessuten bort med alle vonde tanker, stenge minnene ute om forrige gang da de fant kreften min, og ikke tenke på alle de smertefulle prøvene som så fulgte. Må jeg så må jeg. 

Fem Bilder, fem posisjoner. Vondt, vondtere, vondest. Men likefullt helt håndterlig. 

 Jeg pekte på strekene på mammografibildet og spurte. "Det er ikke kalk da ( det kan være tegn på begynnende kreft, har jeg lært) , det  der er ikke en svulst da." Radiologen smilte og svarte høftlig. Legene skulle se på bildene. Jeg ville få svar. 

Så var det ut å vente. Jeg var forberedt på å måtte ta flere prøver. Jeg har tett brystvev, og kreft kan derfor være vanskelig å oppdage. Mens vi ventet, spurte en pleier en av de andre kvinnene hvem hun var. Hun sa navnet sitt. 

"Men det er ikke registrert at du er kommet. Du må gå opp og registrere deg," sa den sykehus-ansatte.

"Men dere ser jo at jeg er her," sa pasienten. 

Den andre ristet på hodet. " Nei, vi ser det ikke i systemet, du må opp i skranken for å gjøre det."

 Jeg så at den andre pasienten var sliten og på gråten. "Må jeg virkelig opp, vesken min er så tung å bære," sa hun.

 Da bøyde jeg meg frem. Irritert på et lite pasientvennlig system.

 "Vi kan passe vesken din, eller mannen min kan ihvertfall gjøre det," sa jeg til den andre pasienten.

Så gjorde vi.

Jeg sier bare, det er mye tungvint administrasjon i sykehus-Norge. Dette er bare et lite rart eksempel på rare regler. 

Har sett så mye eksempler på det. Gleder meg til å bore i dette som journalist på jobben i NRK.

Rett etter kom radiologen ut. Sa navnet mitt, og hadde smil i øynene. "Legene har sett på bildene dine. Bildene var fine, du trenger ikke ta mer prøver eller ultralyd."

Jeg reiste meg. Hjertet dundret. "Så det betyr at det ikke er mer kreft der?"

Hun nikket. "Du kan bare gå nå."

Jeg har brukt litt tid til å fordøyde dette. Jeg skal til Radiumhospitalet senere i måneden, noen flere undersøkelser venter. Kreften min var  mer agressiv enn de trodde på forhånd og jeg har mange spørsmål til kreftlegene.

Men jeg regner med at jeg er helt kreftfri. Må jo tro det. Må tro på bildene, må tro på legene.

Kreften er borte fra brystene mine!! På bildet over ser dere en kreftoperert, men helt frisk pupp! Da er det lov til å være himmelstormende lykkelig og takknemlig. 

Jeg har stått den av. Jeg har beseiret kreften. Prisen har vært høy. Fortsatt har jeg smerter. Fortsatt er jeg sliten etter ti måneder med rhotenolbehandling, som mannen min kaller det. Nå må jeg bare fortsette å trene meg opp til å tåle et hektisk liv med jobb i NRK og travel tre-barnsmorsliv uten å møte veggen.  

- Puppemakt!

Plutselig endte jeg på topp i nyhetene.
En Dagblad-journalist ringte meg i går kveld da jeg sto på farten ut.
Ville ha min reaksjon på stengingen av puppesiden på Facebook til brystkraftaksjonen.
På denne siden har 10 brystopererte kvinner hvor det ene eller begge brystene er fjernet, lagt ut bilder av sine opererte kropper. Dette er ikke vakre modell-bilder, men avslørende foto av hvordan kvinnekroppen kan se ut etter en brystkreftoperasjon.

Det er harry av Facebook-ledelsen å ikke se forskjell på opererte kvinner og på pornografi, sa jeg blant annet til Dagblad-journalisten.
Som journalist selv visste jeg det satt.
Likevel skvatt jeg da jeg fikk en SMS fra en venninne om at jeg lå på topp på SOL.no og på Dagbladet.no
Her sto det blant annet.

" - Det er harry og lite nyansert av Facebook å stenge siden. Dette er jo opererte kvinner og ikke pornografi. Dette er veldig synd, og jeg er lei meg på aksjonens vegne at gruppa er stengt, sier NRK-journalist Anne Cecilie Remen til Dagbladet."


Avisen hadde selvsagt valgt de styggeste bildene de hadde av meg. Med slitent ansiktsuttrykk i kaldt vinterlys. Slitenhet sto jo bra til tema, og jeg tåler det. Jeg registrerer det og tenker påny hvor utrolig sunt det er for oss journalister å være på den andre siden av bordet...Hvor mye makt media og den enkelte journalist egentlig besitter.

Men det som ikke kom frem av artikkelen er at jeg er full av beundring for disse kvinnene som tør stå frem med sine sår og nakne, bare brystkasse.
Hvilket mot!
Selv har jeg sagt at det blir hit, men ikke lenger for meg. Jeg viser ikke frem mitt operasjonssår og nakne bryster. Jeg har heller ikke lyst til å vise mitt nakne hode, når håret faller av etterhvert.
Det er min private sfære. Det blir for sårbart og nakent for meg.
Selv om jeg deler mange tanker om det å ha kreft, er de fleste av disse tankene og bekymringene universelle og til å kjenne seg igjen i for andre kreftpasienter.
Min kropp er helt og fullt bare min.
Mitt arr synes nesten heller ikke. Det er ikke et brystkreftarr å skryte av. Jeg blir omtrent som før. Kan fortsatt gå med utringede kjoler og bikini på stranden til sommeren
Men for mange tusen brystopererte er kreften en større katastrofe enn måneder i sjokk, smerte og fortvilelse under cellegiftbehandlingen.


Derfor beundrer jeg Lise Askvik og andre i aksjonsgruppen som virkelig tør blottstille seg slik. Vise seg frem fra sin mest sårbare side for å få oppmerksomhet rundt kampen om å få brystene sine tilbake.
Få kroppen tilbake.
Kvinner må vente i mange år på å få nye bryst. Det er opp til syv års ventetid, noen steder ti år, for å få rekonstruert bryster.
Det er uholdbart.
Facebook stengte aksjonsiden i går. Her lå det godt stoff for tabloide journalister. Amerikansk storselskap overkjører svake norske kvinner, attpåtil med "skamferte" kropper. Brystkreft er jo stigmatisert, sa den mannlige reporteren til meg
Ja, mange menn er nok skremt av kvinner med brystkreft. Som om vi mister vår kvinnelighet.
Og det er nok det som er tungt for alle disse kvinnene. Uten to hele bryst føler mange at de mister sin kvinnelighet.

Slik har jeg vært heldig. Kroppen min ser utvendig ut omtrent som før. Det er bare inni meg jeg er forandret.

Kanskje jeg en dag er klar til å vise frem brystet, for å vise andre kvinner at en brystkreftoperasjon ikke nødvendigvis er et stort og synlig inngrep. For å avmystifisere brystkreft. Man kan ha "pene pupper " etter en operasjon.Men jeg er ikke der nå.
jeg er ikke like modig som disse kvinnene i aksjonsgruppen.

Det må være en fantastisk følelse av seier for kvinnene bak aksjonen når Faceook gjør retrett og åpner siden igjen. `Dette er girl-power!!! Puppemakt.
I mellomtiden har hele Norge fått øynene opp for deres kampsak.
Kanskje regjeringen også finner penger i budsjettet slik at tiden i puppe-kø blir kortere?