Ny erfaring. Jeg har kommet meg gjennom første runde med Taxol-kur. Cellegiften som etterfulgte FEC-kuren.
Kroppen og ansiktet er fortsatt oppblåst etter all kortisonen jeg fikk igår for å dempe mulige reaksjoner på den nye giften.
Liker det ikke, men vet det forsvinner snart.
Kvalmen er der, likeså smerter i kroppen.
Men det er håndterlig, og mindre enn forventet.
Halvannet døgn etter har jeg allerede vært på tre turer, trent litt og handlet mat. Her forbereder jeg en sunn antikreft-middag. Marinert tunfisk med sesamfrø, lime, hvitløk og korinander.
Med grønnsaker selvsagt
I går morges smilte jeg ikke. Jeg grudde meg til kuren.
Dette var nytt landskap. Nye bivirkninger, nye medisiner, men fremfor alt ny kur som jeg må ta ukentlig.
Jeg var kjørt da jeg gikk til sykehuset. Hadde de mulige bivirkningene i hodet. Taxol kan gi store ledd og muskelsmerter. Nummenhet i fingre og føtter. Taxol kan skape store allergiske problemer. Derfor knasket jeg allergimedisin jeg hadde fått av legen på forhånd hjemme og derfor fikk jeg allergimedisin intranvenøst på sykehuset før cellegiften.
Folk sier jeg er tøff, at jeg er sterk. Men jeg er ikke det, ikke alltid.
I går var jeg persilleblad da jeg fikk cellegift. Jeg har ikke grått før under cellegiftbehandlingen, jeg har vel egentlig ikke grått siden desember. Ok, det er privat å fortelle om det her kanskje, men jeg gjør det likevel.
I går kom tårene.
Usikkerhet.Smerte. Omfanget av behandlingen som fortsatt gjenstår.
For første gang gjorde det vondt å få cellegift. Blodårene mine er slitne etter FEC-kurene og det sprengte i hele hånden og armen da de første dråpene ble kjørt inn gjennom blodårene mine. Jeg bet tenna sammen, men smertene ble sterkere.
Sykepleieren så på ansiktet mitt at jeg hadde vondt, og tok affære.
Etter rundt 20 minutter skiftet de arm. Det var bedre.
Etterpå sov jeg hele dagen. Pumpa.
I dag våknet jeg opp med en blå hånd der cellegiften først ble pumpet inn.
Et vitnesbyrd om den kraftige behandlingen.
Det er overveldende alt jeg er igjennom.
Som kreftpasient er du helt alene. Selv om jeg har masse venner og familie som bryr seg, er det min kropp som plages, mine tanker som går i spinn, mine følelser i berg og dalbane.
Jeg vet at denne bloggen hjelper mange andre kreftpasienter, og det gir meg mening. Jeg får henvendelser fra kvinner i samme situasjon, fra menn som er pårørende, og mens jeg skriver disse linjene får jeg en melding fra en Facebook-venn om at bloggen min har hjulpet henne med å snakke åpent med en kreftsyk kollega som er hardt rammet av sykdommen.
Jeg blir rørt av slikt.
Jeg ser det er et marked for informasjon om hvordan takle en kreftdiagnose, hva som skjer med kroppen og psyken underveis, hvordan stille krav til helsevesen etc. Det er et behov for åpenhet om denne vederstyggelige sykdommen som faktisk rammer en tredel av oss en gang i løpet av livet. Jeg vet at denne kompetansen jeg får underveis, må jeg bruke til noe. Jeg kommer til å gyve løs på helsevesenet og NAV når jeg begynner å jobbe som journalist igjen. Og jeg tror også at jeg kommer til å¨bruke denne dyrekjøpte erfaringen til mer enn det. Vi får se.
Det jeg ihvertfall vet er at Anne Cecilie etter november 2011 nok er en annen enn AC før november startet.
