- Høy på livet!

Travel helg er over.
Og uken som kommer blir i overkant spennende, selv for en skarve krimdebutant.
Denne helgen har jeg skjøvet tanker på det ubehagelige bort. Levd i stedet her og nå.
Boksigneringer, jentekveld, julemarked, familieselskap, turer med bikkja, 9 års-bursta, og ikke minst isbading.

For nå kan vi kalle det isbading. En tynn hinne is lå på fjorden utenfor Sandvika da jeg møtte mine fantastiske badeengler i morges.
Som nyoperert kunne jeg selvsagt ikke svømme. Jeg nøyet meg med å vasse ut til lårene. Sto i det 4 grader kalde vannet noen minutter, mens de andre badenymfene svømte med toppluer.

Det er fortsatt to uker til jeg får lov av legen å svømme. Gleder meg til det. Jeg får så mye energi av badingen. Det er rene adrenalinbomben, og tro det eller ei, man venner seg til kuldesjokket! Søndagsmorgenen var så vakker. Fjorden blinket i solen. Snø, is og svaneflokk.

Jeg får energi av brede smil, støyende latter og kaffen på svabergene etterpå.
Girlpower i frostrøyken.

Signerte en bok der i kulden.

Christina Fiori Mørk isbader også. Men min krimheltinne gjør det hver morgen, helt alene, for å ha kontroll over barndomstraumer.
Vi bader for moro skyld. Bonus for meg; siden jeg samtidig gjør det for researchens skyld, til bruk i til neste bok om Christina Fiori Mørk.

Planen min er å fortsette med dette utover vinteren. Utfordringen er isen. Når fjorden fryser
til, må vi ha øks og styrke til å hogge hull på isen. Christina bader hver dag og da rekker ikke sjøen å fryse til på et døgn. Ved sprengkulde må hun likevel bruke øksen.
"Vi trenger et sterkt mannfolk her," fleipet vi med i dag. "Hvis vi skal fortsette å bade hver søndag fremover."
For vi har ikke tid til å bade hver dag selvsagt, og får finne en løsning på is og øks-problemet.
For denne isbadingen er så livgivende!


På lørdag sto intervjuet med meg i Dagbladet.

Det ble mektig å se kreftdiagnosen på trykk slik. Kjøpte avisen, men har latt være å slå opp på sidene. Må gjøre det nå. Men jeg har fått masse hyggelige tilbakemeldinger på at jeg gir brystkreft et ansikt. Kreft rammer så mange av oss, likevel synes folk at jeg er modig fordi jeg forteller om det.

Flere lurer på hvordan jeg orker å ha så høyt tempo nå som jeg er kreftsyk.
"Er det litt flukt?" spurte en i helgen.
Nei, jeg mener ikke det. Jeg ønsker å leve her og nå, intenst slik jeg bruker.Jeg prøver også å visualisere kreften til at den bare er i svulsten som er borte fra kroppen min. Tror dette bildet gir meg kraft. For jeg er ikke trist akkurat nå.
Snart får jeg vite om jeg fortsatt kan tenke og føle slik. En vanskelig balanse, være forberedt på at ting kan være verre, samtidig som jeg drar meg selv opp etter ørene og lever bare her og nå.


To boksigneringer. En på lørdag og en på søndag. På lørdag i Sandvika sentrum, hos Ark, min nærbokhandel, her hvor jeg kjøper nesten alle bøkene mine.

Der sier Åse at jeg selger kjempebra, og jeg har vært den mest solgte forfatteren der i høst.


Hit kom gamle naboer, dagens naboer, venner, folk jeg ikke har sett på over 20 år og selvsagt flere helt ukjente kjøpere. Solgte bra og det var gøy å sitte der. Utenfor var det julemarked i gågaten og yrende liv. Møtte naboer fra barndommen, og fikk en rørende historie om hvordan en kvinne som jeg passet barna for i oppveksten hadde vært så opptatt av å få lese boken min før hun døde.
Men hun rakk ikke det. Jeg ble så trist. Hun døde av kreft i høst og jeg ante ikke at hun hadde vært syk. Møtte henne stadig i Sandvika og på Sørlandet hvor hun har hytte på naboøya vår. Det var alltid hyggelig å snakke med henne. Skulle gjerne vært i begravelsen hennes.
Med et hull i hjertet dro jeg fra boksignering til burstaselskap til familiens niåring. Full rulle. Og ikke lett å fordøye alle inntrykkene.

Tanken på hva som kan skje med meg til uken, spøker stadig sterkere i bakhodet.
I går kveld fikk noen venninner narret med meg ut på byen. Jeg hadde egentlig mest lyst til å synke ned i sofaen med en god bok og et lite glass vin, men ble fristet.Tenkte at det ikke er så mange helger til jeg kanskje føler meg for dårlig til å ville gå ut på byen. Og jeg angret ikke. Lattermusklene ble støle. En fabelaktig kveld som endte på morgenkvisten. Mulig legen min ville rynket pannen av slik rangling, men for en livgivende kveld! Jeg ble virkelig høy på livet.
Ny signering i ettermiddag på Nye Storli På Sandvika Storsenter. En av landets største bokhandlere. På veggen her henger bilder av meg og andre forfattere som skal signere:

Unni Lindell, Tove Nielsen, Linn Ullmann Ellen Vahr, Cecilie Enger, kollega Jarle Roheim Håkonsen, Hans Olav Lahlum, Øystein Wiik, Jan Ove Ekeberg og selvfølgelig Jo Nesbø og Knausgård.

Føler meg beæret som får signere i slikt selskap.


Også her på Nye Norli selger jeg bra. De ansatte der er søte. Mange av dem har lest boken min og anbefaler den til kunder. Eksponerer den kjempebra.

Slikt blir det salg av! Resultatet er at jeg er blant de mestselgende krimforfatterne der. Fantastisk! Mer av det. En slik signering hjelper også på salget. Som forfatter blir du løftet frem og blir mer symlig. Mange kjøpte boken min på søndag også, og mange hadde fått med seg den helsides annonsen Norli hadde hatt i Budstikka.


Her på Nye Norli kom andre type kunder enn dagen før. Dette er ikke nabolagets bokhandel. Ikke så mange kjenninger, men jeg skrev signeringer og hilsner til svigermødre, kjærester, datter og bestefar. Mange ville kjøpe boken min, enten fordi de hadde lest om den eller også liker pennen min fra gjestespalten i Budstikka. Glad signerte jeg iført mine røde "På direkten"- sko. Image. Profil.

Etter meg skulle fire sprudlende kokker selge og signere bøker. Gutta kjøpte min bok og jeg deres.

Latter og humør er beste medisin.
Tanken på det som skal skje neste uke, presser seg på. Når som helst nå ringer telefonen og det er kirurgen. Da får jeg vite om de må ta mer enn svulsten. Jeg prøver å være mentalt forberedt uten å deppe. Operasjonssal er reservert denne fredagen til meg. Tenker at det blir operasjon. Kirurgen sa det var 20 prosents sjanse for et nytt inngrep.
Kanskje får jeg ikke vite før torsdag når patologene er ferdig med å undersøke kreftsvulsten min.
Det er så mye lettere å leve med positive overraskelser enn de dårlige.

"Skjønner ikke hvordan du får tid til bloggingen," sa en av badeenglene i dag. samtidig ga hun meg ide til denne bloggen. "Du er så høy på livet," fortsatte hun.
Vi lo sammen og jeg fortalte litt om hvordan jeg skriver.
Og for å være ærlig: Bloggingen tar ikke tid. Jeg får en ide, kanskje av et bilde, noe jeg opplever eller som i dag noe andre sier. Tanker spinner rundt i hodet en time eller en halv dag, og jeg skriver fort. Fort og gæli. Høy på livet. Glad mens jeg kan.
Forberedt på det verste.

- Du må opereres nå.

Jeg skal ikke trette dere med avsløringer over hvor nervepirrende og jævlig disse ukene med uvisshet om kreftens omfang og aggressivitet har vært. Eller om hvor mange bøker jeg har solgt. Eller hvor mange sider jeg har skrevet på den nye boken min. Hvor mye jeg har jobbet i NRK eller hvor ofte jeg har isbadet den siste tiden.

Innrømmer det glatt. Det har vært et helvete. De verste ukene noengang. Livet mitt er like klisjéfylt som i en dårlig roman. Total lykke den ene dagen, og katastrofe den neste.
Jeg hadde realisert drømmen om å få utgitt roman på Aschehoug, fremtiden så strålende ut på alle områder, lykke i heimen og på jobb, ny bok på gang, og så PANG!- Jeg har kreft. Hvor syk er jeg egentlig? Kreften har tatt mye av tankekraften. Fokuset. Konsentrasjonen.
Men jeg har jobbet, hatt boksigneringer og levd i spagaten som trebarnsmor med alt for mye å gjøre.

Stadig nye utsettelse av undersøkelser har vært mer enn plagsomt. Jeg har virret 360 grader rundt. Fra jeg dør før knoppene springer på bjørken, på den ene siden, til at jeg greier å jobbe mens jeg blir behandlet for kreft, som det andre ytterpunktet.


For barna toppet katastrofen seg med at vår vakre kattunge forsvant i mørke natten. Rufus var borte i 4 dager. Jeg kjente på det jeg og. At hele verden raste.

Vi lette og gråt, og det lå så mye mer enn savnet etter den myke pelsen i letingen, i ropingen. At hans forsvinning var et forvarsel.


"Han er sikkert tatt av en rev, eller en større katt,” sa barna. Vi tenkte på lidelsene katten måtte gjennom.
En kveld ropte mannen min at det var et rådyr i hagen. Vi stormet til vinduene, til glassverandaen, men i stedet for å glede oss over synet, trodde vi at den hadde spist katten.
Men under skjer.
Torsdag kveld dukket Rufus opp like hel.

Han hadde blitt reddet fra en sint hund av en mann lenger opp i lia. Han tok dyret inn til seg og fant først etter noen dager lappen vi hadde hengt opp på Rimi. Familielykken var tilbake. Nesten. For jeg gikk rundt meg selv og grudde meg til neste dag. Fredag skulle jeg få dommen. Da var det klart for møte med kirurgen på sykehuset.
Jeg ville ikke dra. Ba mannen min om å reise alene, uten meg. Han kunne høre ordene først. Men selvfølgelig kunne han ikke det. Jeg pustet dypt, tok meg sammen, og vi dro til sykehuset. Solen skinte, men jeg enset bare min egen frykt. Så på mailen på iPhonen at sjefen lurte på hvordan det gikk, og om jeg visste mer om sykdommen, og svarte ham at nå visste jeg det snart.
På sykehuset ble vi ført inn til legen. En blond, vakker og myndig kvinne reiste seg og håndhilste.
Det første hun sa var: "Forstår du er nervøs."
Jeg nikket, holdt tårene tilbake, satte meg ned på en stol.
”Nei, sett deg her, jeg vil ha deg helt nær meg.”
Hjertet slo mot ribbena. Flyttet meg.
La merke til at legen hadde gullforgylte tresko på seg.
"Men det du skal vite er at dette er den verste tiden. I dag kan jeg fortelle deg at vi snakker ikke om livsforlengende, her er det snakk om helbredende behandling."
Hjertet banket saktere. Men jeg var fortsatt ikke beroliget.
"Men fortell. Hvor syk er jeg?"
"Du har fått en helt vanlig, kjedelig kreft. Det er i stadiet 2. Kreften har ligget og murret en stund, men så har svulsten vokst det siste året, og da den ble stor kjente du den."
Hun undersøkte meg mer. Fortsatte utlegningene. Svulsten var 2,6 centimeter stor. Forrige gang jeg var på sykehuset snakket de om 2 centimeter, men nye undersøkelser var mer presise. Hodet mitt surret, og jeg noterte etter beste evne. Foreløpig ingen tegn til spredning. Ikke aggressiv. Men først etter operasjonen med påfølgende prøver kan vi være helt, 100 prosent sikre. Kanskje de finner ut av svulsten er større da, kanskje har den fått utleggere som de ikke har sett på bildene.
Det sank inn i meg. Jeg skal ikke dø nå. Jeg vil oppleve våren og sommeren. Jeg vil fortsatt være mamma, jeg kan skrive flere bøker, jeg kan jobbe, jeg kan bade i sjøen, gå på ski, løpe.
"Du har fått tid for operasjon på torsdag," sa kirurgen.
Jeg svelget. Hadde innstilt meg på å vente lenger. For nå som jeg ikke skal dø, kan vel operasjonen vente. "Torsdag allerede... ehm, det passer litt dårlig. Da skal jeg på bokdager i Tvedestrand, og så er det debutanttreff og så er det signering på lørdag, og så..."
Jeg fant frem iPhone. "Vi kan ikke ta det..." Jeg bladde meg gjennom dagene... "Hva med mandag den 12?"
Legen stirret inn i PC-en, så gjennom kalendere. Ristet på hodet. "Nei, ingen operasjonssal er ledig. Men du kan få torsdag den 8."
"Det passer heller ikke så bra," sa jeg. Flere signeringer den uken. Mye på jobb før jul. Skal lage ny turnus for featurereporterne.Flere vanskelige reportasjer er ikke ferdige. Men jeg ville utsette det aller mest fordi jeg gruer meg. Hater tanken på narkose, at legene skal åpne og skjære i meg. At de skal finne mer kreft. Har hørt om folk som dør under kreftoperasjoner.
Jeg la frem meg iPhonen. Følte meg feig.
Da så hun på meg.
Jeg forsto. "Jeg er litt dum nå? Er jeg ikke..?"
"Ja, kreften vokser ikke på en uke, og det er medisinsk forsvarlig, men.. Det passer jo aldri å få kreft. Er det ikke best å bli kvitt svulsten så fort som mulig?"
Nikket. Selvfølgelig. Jeg må møte det som kommer. Jobb og bok kan vente. Barna får klare seg uten meg på det svømmestevne.
Tok sats. ”Ja, du har rett.”
Så derfor blir jeg operert torsdag denne uken.
Og går dermed glipp av flere bokarrangementer. Og lurer på om jeg kanskje må undertegne noen bøker før operasjonen i tilfelle de må fjerne lymfekjertler og det går ut over armen min. Lurer på om jeg rekker å lage ferdig den turnusen og hva som skjer med alle de uferdige featureprosjektene som jeg leder. Men lurer først og fremst på hvordan jeg skal håndtere denne travle førjulstiden som mamma. Juleavslutningene, adventskalenderen, oppfølging til tentamen og prøver, pepperkakehuset, teater..
”Jeg sykmelder deg selvfølgelig fra nå.”
”Men jeg kan ikke.”
Frem til nå har jeg levd i turbofart som vanlig. Sovet enda mindre enn før. Har ikke tatt de innsovingspillene fastlegen ga meg da kreftdiagnosen kom.

"Kan jeg ikke jobbe fremover,” spør jeg.
"De fleste er sykmeldte allerede nå, og blir det under hele behandlingen,” sier hun.
Jeg snufser. Behandlingen kan vare et år.
Hører at hun sier at jeg ikke kan jobbe etter operasjonen og noen uker fremover uansett. Kroppen skal hente seg inn før den tøffe cellegift og strålebehandlingen. Hun kan ikke si hvordan jeg vil reagere på behandlingen. Men hun er streng. Jeg er alvorlig syk, må ta hensyn til det. Blir et tøft år.
”Men du kan vel skrive en ny bok," sa hun. "Sånn i ro og mak."
Hva med alle boksigneringer?
Hun nikker. Hvis det betyr at jeg bare skal sitte rolig og skrive i noen bøker, så går det. Men vet ennå ikke om venstrearmen min fungerer helt etter operasjonen. Vet ikke før onsdag ettermiddag hvor stort inngrepet blir. Hvor mye jeg må fjerne.

To tanker i hodet. Tre tanker. Fire tanker. Jobb, barn, bok og sykdom.
Følte meg litt gal da jeg kommuniserte med reportere og sjef på mail i bilen til og fra sykehuset. Og vi dro rett fra kirurgen og hentet den nye Rollupen jeg hadde bestilt. Så rett på jobb, og kvalitetssikre helgens levering av featurereportasjer.

Roll-upen kom i bruk allerede neste dag. For lørdag denne helgen hadde jeg boksignering på Bærums Verk. Og ja. Jeg solgte ikke verst. Dyttet vekk tankene på kreften, og ga jernet som det heter.

Stablene ble betraktelig mindre underveis, og rundt 20 bøker forsvant. For første gang på nesten en måned kjente jeg meg glad ute blant folk, smilte og fleipet, noen stoppet og snakket med meg også uten å kjøpe boken. Den siste boksigneringen før operasjonen.

Det er snart desember. Vanligvis elsker jeg advent og førjulstemning med kos og hygge. Nå blir det sykdom, operasjon og smerter.
Jeg blir lagt inn onsdag, men kan få permisjon om kvelden, hvis jeg er i form til det, til å være med på debutantdager på Litteraturhuset. Litt absurd situasjon, men jeg må gjøre det beste og meste ut av situasjonen.


Begynner å venne meg til tanken: Jeg har kreft, ja og skal gjennom operasjon og en helvetes til kur etterpå. Seks cellegiftkurer og 25 strålinger. Mister håret en gang i januar/februar når sommeren kommer er kroppen min sliten av alle behandlinger. Det blir tøffere for hver behandling. Blir stygg, skranten og sliten. Men om et år kan jeg forhåpentlig se på disse månedene som en vond parantes i livet mitt.
Disse månedene hvor jeg skulle være synlig og markedsføre boken min, vil jeg i stedet bli tvunget i seng, kanskje ikke ønske å se noen.

Jeg tenker, dess flere bøker jeg selger nå¨disse ukene før jul og før cellegiften, dess finere parykk kan jeg få. Ikke slik med kunstig hår som vi får dekket av det offentlig, men slik med ekte hår, som ser naturlig ut.
Så nå øver jeg meg på å bli høyrehendt.